Prioriteringer

Hadde noen fortalt meg hvor mye tid et barn faktisk krever, så tror jeg at jeg hadde kommet med et forslag til regjeringen om å merke ting som kan lede til babyproduksjon med en slags advarsel. Slike du finner på røykpakker og andre ting som er gøy å holde på med, men som dessverre fører til både død og fordervelse.

Hadde forslaget mitt fått gjennomslag måtte alle madrasser og overmadrasser, komfortable bakseter og hotellrom, dusjkabinetter og skogholt vært merket med store fryktinngytende advarsler. Jeg kan tenke meg at jeg ville valgt et ordentlig skrekkelig fødselsbilde på denne advarselen. Et bilde der det er zoomet inn alle veier der en vagina har revnet fra ytterst til innerst, kanskje et stykke forbi rumpesprekken på ene siden, og opp til navleområdet på den andre, slik at det ser ut som et nærbilde av en blekksprut som har krøpet inn i en tønne. Noe sånt.

Kanskje en annen som sitter i bakgrunnen iført hvit tvangstrøye med fett, uvasket hår og store poser under øynene som ser ut som han eller henne er på tur å bikke over til en veldig psykotisk tilstand hvert øyeblikk. Så kunne teksten vært noe sånt som "ADVARSEL! Babyer fører til babytid HELE tiden". Eller noe i den duren.

Nå er det kanskje ikke riktig så ille. Jeg vil jo ikke akkurat påstå at jeg går rundt her hjemme og river meg i håret og holder på å klikke i vinkel, for det gjør jeg jo ikke. Jeg koser meg i min egen boble sammen med barnet mitt. Virkelig.

Men jeg har alltid hatt det inntrykket av at babyer ikke gjør så mye utav seg. Det sies at det eneste babyer gjør er å bæsje, spise og sove. Høres enkelt ut spør du meg!

Så viser det seg altså at det er ikke bare soving det holdes på med, det er assistert soving. Assistert spising. Bæsjing er ikke assistert før bæsjing opphører, så det er vel assistert after-bæsj det er snakk om.

Og selv om det eneste som faktisk opptar noe særlig med tid er soving, så er det jo en del som skjer i mellom all denne assistansen. Babyen må nemlig underholdes. De som sier at babyer bare bæsjer, spiser og sover er litt slue mennesker som ønsker at andre skal ha like lite fritid som dem. Om noen spør meg, vil jeg si det som det er. Baby betyr assistert after-bæsj, assistert spising og assistert soving. Og da er underholdning, opprydding, tilrettelegging og forberedelser ikke inkludert. Og det er nesten underholdningen som er verst. Jeg kan til tider føle at jeg er en slags fargerik stor plastikksak med blinkende lys man putter penger på, så hopper jeg og spreller, synger og gjør ablegøyer. På nytt, og på nytt og på nytt. Bare for at babyen skal ha det kult og morsomt.

Som sagt så er det jo i og for seg forferdelig trivelig. Jeg er veldig glad jeg har muligheten til å være i permisjon så jeg kan gjøre alle disse tingene. Det jeg bare ikke så for meg var at alt dette tar veldig mye tid. En uke før babyen kom, begynte jeg å male på loftet. Null stress, tenkte jeg. Tar andre strøket når jeg kommer fra sykehuset.
Malingsbøtta står der oppe ennå, seks måneder inn i baby-gamet. Sammen med det betydelige gjennomskjæret av en grønnfarge jeg aldri har sett maken til.

For så lenge man bare er i denne baby-boblen så kan alt dette ta så mye tid det bare vil, men det er når man forsøker gjøre andre ting at man virkelig ser at, herregud, det er bare ikke tid. Eller så er prioriteringene mine helt ræva. Jeg holder nemlig på å ta noen fag jeg tenkte kom til å gå som smurt, siden jeg har permisjon og greier. Det viser seg at den tiden jeg har tilgjengelig egentlig ikke strekker til. Det meste av skolearbeid blir forskjøvet i det uendelige, for jeg vil jo gjerne sove litt jeg og. Ha føttene på bordet, se litt på tv og ta meg et glass vin kanskje. Klippe tånegler og bruke tanntråd i fred og ro.

Det at jeg fikk tid å skrive dette blogginnlegget viser vel kanskje heller at det er prioriteringene mine det er noe galt med. Jaja, får ta det av tånegleklipp-tiden.


 

Rickie Lee

Noen ganger har jeg perioder der jeg ikke får sove. Eller jeg klarer bare ikke sovne. Jeg kan være så trøtt at mitt største ønske er å legge ei stripe superlim på våtkanten på øyelokket og bare klistre øynene igjen for tjue år framover. Jeg dagdrømmer om å krype inn i en vrengt sau og bare ha tærne stikkende ut i ene enden og armene i andre enden, og bare sove og sove i den deilige varme ulla. I akkurat denne fantasien tas det ikke med i beregning at det etterhvert ville blitt en nokså anstrengt innvolls-odør etter noen dager. Denne fantasien er cruelty- free, innvolls-odør-free, og baserer seg kun på den deilige følelsen av å være omringet av en bred ullbelagt smultring.

Jeg tenker på hvor deilig det hadde vært og lagt seg i et basseng med rykende ferske hamburgerbrød fra McDonalds, og bare rullet rundt i dem i ukesvis mens jeg hadde sovet som et barn.

Jeg kan være så trøtt jeg bare klarer, men allikevel sovner jeg ikke. Om du husker juleeventyret der Ebenezer Scrooge fikk besøk av de tre åndene som tar han med på en runde i fortiden, nåtiden og fremtiden så har jeg det litt sånn på kveldene. Bare at de to siste åndene mest sannsynlig har sjekket inn på en fet ferieresort på Bali, og den eneste ånden som giddet dukke opp var den sykt jævlige ånden fra fortiden.
Så der holder han på hele natten med å trekke meg inn i alle de kleineste, jævligste, flaueste, dummeste og tragiske scenarioene jeg har vært med på gjennom hele mitt liv. 
"Husker du da du syntes det var en god idé med lys bukse når du hadde mensen? La oss ta en titt hvordan det gikk". Eller "husker du den gangen du sa dette framfor ganske mange mennesker? La oss ta en titt på det de neste to timene". Og slik fortsetter det.

Denne ånden synes også det er litt morsomt å legge til noen ekstra "finishing touches" som egentlig aldri har hendt, men som er et godt virkemiddel for å gni inn all idiotien. Alt dette er gjerne akkompagnert av musikk som ikke passer til i det store og det hele. I natt var alle fadesene mine det siste tiåret spilt av til Marie Fredrikssons- Rickie Lee. På repeat. I det uendelige.

Altså hva faen.

Om dette fortsetter blir jeg å vurdere å sette opp en limbo-bjelke i hardmetall ved siden av sengen, så jeg bare kan løpe inn i den og svimeslå meg selv. Det er tross alt bedre med litt skallebank og en kul her og der enn et slideshow av 30 år med flauser og svensk popmusikk.

 

Duften av helg

Helgen er endelig her, eller for oss i permisjon så er egentlig helgen alltid her, men i følge kalender og ukeplan så er den startet i dag.
Helgerutinene her i huset er ikke så veldig annerledes fra hverdagen. Vi spiser snop når vi har lyst, og brusen er heller ikke forbeholdt den ene dagen i uka. Vi har verken fredagstaco eller lørdagsgrøt, og den berømte søndagsmiddagen som tar 5-6 timer å lage i følge gammel skikk lages en sjelden gang når vi har tid og lyst. Ikke nødvendigvis på en søndag.

Da jeg var ung, hadde vi virkelig helg når det var helg. Den dag i dag får jeg gjerne helgefølelsen av enkelte typer lukter som av og til treffer nesa mi, og da blir jeg helt varm og lodden inni meg.

I barndommen startet helgens dufter allerede torsdag. Svømmehallen brukte være åpen på torsdags ettermiddager, så da tok pappa oss med slik at vi kunne øve oss på å ikke drukne. Det gjorde vi ganske bra ettersom jeg nå sitter her og skriver, men noen stor svømmer ble jeg aldri. Når vi kom hjem fra svømming fikk vi alltid nybakt brød med masse smør og brunost. Og kakao.
Den dag i dag blir jeg alltid så sulten når jeg kjenner lukten av klorbasseng. Da er det nesten litt jævlig at de eneste gangene jeg lukter klorbasseng er når jeg er på ferie i mer sydlige strøk, 6 timer med fly unna nærmeste brunost. Så da kan jeg gå og være helt brunostbesatt i flere dager, og vil egentlig bytte ut den iskalde ølen med en kopp av mammas kakao. Mamma lager den aller beste kakaoen. Melk, O'boy-pulver og sukker nok til å få et titalls barn til å pløye en hel åker ved hjelp av bare sine egne tenner i løpet av et par timer. Vi snakker kakao som svir i ganen og legger et pelsbelegg på tennene monentant fordi den er så søt. Vi trengte tross alt energien, alle som har lekt både hai, havfrue og stuntmann i vann vet at det kan være passelig slitsomt.

 I "gamle dager" var nemlig ikke sukker så skadelig som det er i dag. Noe må ha skjedd i raffineringen av sukkeret det siste tiåret, for før var det verste som kunne skje at man fikk hull i tennene om man spiste mye sukker. Selvfølgelig berget man seg om man bare husket å pusse tennene. Sukkeret som er på markedet i dag blir man både feit og urimelig av, så barn kan ikke få like søt kakao som vi fikk da jeg var ung. Samme med tobakk. I gamle dager var det sunt å røyke, mens i dag er det livsfarlig. Ikke rart alt var bedre før.

Vi hadde ikke taco i helgene. Jeg trodde alltid vi hadde pizza. Mamma lager en helt sinnsyk hjemmelaget pizza. Vi snakker bunn mellom 8 og 10 cm tykk, tomatsaus med kjøttdeig og pølser, og nok ost til å impregnere en fotballbane. Ikke noe tynn italiensk casa di mama her i gården! Nei denne pizzaen kunne du nok laget en tre-fire stykker av og bygd deg en solid gapahuk som hadde skjermet for selv det verste uværet. Og den brennheite osten hadde holdt deg varm fra november til den første løvetannen poppet opp i veigrøfta tidlig mai.

Derfor var alltid skuffelsen stor når det viste seg å være lasagne. Mamma leser ikke bloggen min, så jeg håper for guds skyld aldri hun får vite dette. Men til mitt forsvar så er pizzaen hennes tusen ganger bedre enn lasagne.

Anyhow, pizza og lasagne lukter skremmende likt. Skuffende likt. Men koselig var det uansett. På den tiden brukte man fortsatt kinakål i salaten. Bruker du kinakål i salaten nå, er du enten en fast food sjappe som ikke bryr deg så mye om trender i salatveien, eller en tulling med grilldress og campingvogn parkert ved en elv som bare må ha et eller annet som ikke er kjøtt sammen med grillmaten.

Men på den tiden var det altså kinakål som var salat. Jeg liker fortsatt kinakål jeg. Og vi hadde ikke fetaost i salaten, men mamma skar alltid små terninger med Norvegia og hadde oppi. Og thousand island dressing. Så der satt vi i sofaen og spiste lasagne og kinakål. Og så på nrk1, som da bare het nrk. Jeg elsket sendingene på kveldstid, der jeg satt i mamma eller pappas armkrok og gofflet i meg kinakål som om jeg fikk betalt for det. Nrk var så pompøst og "helgete". Programledere med fet bart, paljetter og horninstrumenter som glinset som gull i solen.

Og til lørdagsgodt kjøpte jeg alltid potetskruer og rødbrus, fordi kombinasjonen smakte øl. Syntes jeg. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde så veldig peiling på hva øl egentlig smakte nå når jeg tenker meg om.

Jeg håper i fremtiden at ungen min blir å minnes helgekos med gode dufter i hjemmet sammen med familien sin. Der klorvann 20 år etterpå får henne til å lengte hjem til nybakt brød, og en fast lørdagsrett gjør at hun vil sitte i armkroken min å se på tv hele kvelden. Jeg må bare finne ut hva hun liker skikkelig godt, og så lage noe som lukter helt likedan men smaker rumpe.

 

 

 

Mestringsfølelse

Det er lite som er så deilig som å føle at man virkelig får noe til. Også kjent som mestringsfølelsen. Det er ditt eget personlige klapp på skulderen i en situasjon du kanskje ikke hadde så veldig høye tanker om deg selv. Eller der janteloven hadde fått festet sitt grep så hardt rundt deg at du var sikker på at du kom til å feile.

Mestringsfølelsen er din egen psyke som egentlig bare roper "hva var det jeg sa!" når du får noe til. Den samme stemmen i psyken din som mest sannsynlig hadde sagt "hva var det jeg sa!" om du ikke fikk noe til også, bare i en mer sarkastisk og hånlig tone.
Mestringsfølelsen kan komme selv for de minste ting. Det er bare du selv som vet hvilke begrensninger du har satt deg, så mestringsfølelsen kan komme den dagen du bestiger en høy fjelltopp, eller om du klarer å tisse uten å søle utenfor doringen.

Da jeg begynte å kjøre lastebil kom mestringsfølelsen på løpende bånd. Janteloven satt godt i meg, og jeg satt ofte og sa til meg selv at dette fikk jeg ikke til. Jeg satt mange ganger og skalv fordi jeg var så redd for å drite meg ut, så når ting endelig løsnet litt og jeg fikk til å gjøre ting akkurat slik jeg hadde tenkt, sto jubelen høyt inne i lastebilen. Da var det deilig å være på jobb. Det var deilig å kunne si til meg selv at jeg var stolt. Jeg sa det ikke til andre, for det virker nok litt teit at jeg nesten skrek av glede fordi jeg klarte gjøre det andre gjorde med den største selvfølge.

Nå når jeg er hjemme i permisjon kommer følelsen sjeldnere og sjeldnere. Etter 30 år på denne planeten har jeg lært meg å både kle på meg selv og skjære brødskiver som ikke er tykk i den ene enden og tynn i den andre. Jeg kan også lage mat, stort sett uten å svi av huset, og jeg har også lært meg hva som er opp og ned på ungen min. Men i dag fikk jeg en liten snikende følelse av stolthet i det jeg kjente varmen fra vedovnen. Jeg kan fyre i ovnen. Helt selv. I alle år har det krevd ca en liter tennvæske, fire bind av Norges største leksikon, to pakker fyrstikker og en offergeit til Satan selv for å få ei lita glo inne i ovnen. Jeg har aldri klart å tenne mitt eget bål, og måtte gi opp min drøm om å bli stavkirkebrenner ganske tidlig fordi jeg klarte aldri fyre på noe som helst.

Nå derimot, to pinner og en tennbrikett så kan jeg faen meg brenne ned hva som helst. Jeg er vedovnens Lars Monsen. Jeg skal redde den lille familien min om verden og samfunnet blir skrudd 1000 år tilbake i tid, og sørge for at vi er varme og gode hele gjengen, og får kokt tevannet vårt på ovnen i stua. 

Om det fantes tennbrikketter for 1000 år siden vel og merke.

 

 

 

Elefanter og jagerfly

Jeg har aldri vært spesielt sensitiv for lyder når jeg er trøtt. Jeg kunne nok sovet meg gjennom både atomkriger og dinosaurer som slåss med kastanjetter og symbaler, og selv ikke en gravemaskin i full jobbing rett på utsiden av soveromsvinduet kunne fått meg til å åpne øynene.
Derfor har jeg nok egentlig aldri lagt merke til hvor mye lyder et menneske kan lage på sin ferd gjennom et hus. Eller, de gangene jeg er premenstruell og irriterer meg over alt i hele verden så kan jeg nok ha lagt merke til det. Da irriterer selv en maurs fis meg så til de grader, at jeg fyrer meg opp i et vanvidd og nesten brenner ned hele skogen utenfor huset med litt bensin. Men når jeg er normal så legger jeg ikke spesielt merke til slikt.

Etter at ungen kom til verden har dette forandret seg helt. Nå er jeg så var for lyder at jeg vandrer rundt som en sprell levende desibelmåler. Lukke skapdør- 80 desibel. Lukke skapdør forsiktig- 50 desibel. Noen klapper foran ansiktet til ungen min- 120 desibel. Jeg som ber de slutte med det med sammenbitte tenner- 41 desibel.

Men det er når ungen skal sove at jeg virkelig sliter med å ikke lyddempe soverommet med skumgummimadrasser og eggekartong.

Jeg sverger, i det øyeblikket ungen holder på å sovne, så blir huset invadert av elefanter som øver seg på å slå hjul gjennom tonnevis av tomme hermetikkbokser. Når kjæresten skal ta seg et glass vann høres det mest ut som han sveiver opp en betongdør som slipper hele vannkilden til vannverket gjennom kjøkkenet vårt. Når en dør lukkes er det som om et jagerfly lukeparkerer i 700 km/t mellom komfyren og kjøleskapet. Når hunden kommer inn på soverommet for å se hva vi gjør der, og rister tilfreds på ørene sine før hun legger seg i sin egen seng er det som om ti agurker kastes i hver sin vegg så hardt man klarer, etterfulgt av lyden av en sementsekk som blir sluppet i en plankehaug fra tjue meters høyde. Da føles det veldig ut som all jobben jeg har gjort med å puste lydløst og tenke stille tanker er helt forgjeves de to minuttene det tar fra ungen holder på å sovne til hun er langt inne i drømmeland.

Verken kjæresten min eller hunden bråker noe særlig egentlig. Til vanlig legger jeg ikke merke til dette i det hele tatt, så jeg får nesten dårlig samvittighet av å sammenligne de med elefanter og jagerfly. Men jeg tror egentlig kjæresten tenker akkurat det samme om meg når han legger ungen så da er vi skuls.

 

Siklende stinkbombe

Når du leser dette har jeg allerede slettet denne setningen 56 ganger, for så å skrive den på nytt. I en eller annen form.
For det er faktisk år og dager siden jeg har skrevet noe. Det er litt vanskelig å vite akkurat hvor man skal starte etter et så langt skriveopphold, men jeg har savnet å lire av meg bokstav etter bokstav, så jeg tror jeg bare hopper rett i det.

Siden sist har jeg altså fått et barn. Det sies at det er det største man kan oppleve. At livet plutselig gir mening, verden snus på hodet, og kjærligheten man har opplevd før i livet blekner i forhold til den kjærligheten man føler for sitt barn.

Her vil jeg bare skyte inn et par ting. Livet mitt har alltid gitt mening. Jeg har virkelig levd livet på godt og vondt, med alle de oppturer og nedturer det har bydd på, og jeg har alltid følt at jeg har hatt en mening med det jeg har holdt på med.
Så var det dette med at verden blir snudd på hodet. Jeg fulgte med i avisene dagene etter fødselen, men fikk ikke inntrykk av at Antarktis og Arktis på noen måte hadde byttet plass over natten. Jeg har hørt noe om at magnetfeltene rundt Nordpolen og Sørpolen sakte men sikkert forflytter seg, men dette hørte jeg lenge før ungen min kom, så det må være et annet barn som har skyld i den bevegelsen.

Men allikevel er det noe helt merkelig med det å få barn. Det er rart å skulle bli glad i noen som gjør så lite for å vinne din gunst. Hun innehar for eksempel noen fakter som jeg i en annen setting ikke hadde tolerert.

Hun raper og fiser som en full sjømann.

Hun gulper på meg. Gjerne etterfulgt av et smil. Enkelte dager presisjonsgulper hun. Ungen er helt tørr, og klarer altså gulpe ned skjortehalsen min så alt på innsiden av klærne mine er vått, klissete og avgir en slags varm søtlig odør. Jeg synes ikke slike ting er søtt og koselig.

Hun kan ikke gjøre noen ting selv. Ikke det minste jeg ber henne om. Innøvning av enkle kommandoord har så langt ikke ledet frem. "Bli" ser ut til å være det eneste som virker. Foreløpig.

Hun bidrar ikke med hushjelp. Tvert i mot er hun enkelte dager grunnen til at jeg egentlig skulle hatt hushjelp. Til å være så lite mobil, etterlater hun seg dobbelt så mye rot som det jeg gjør.

Hun vekker meg når jeg sover.

Hun lugger meg med de små pitbull-hendene sine. Får hun tak, er det bare å klippe av hårtusten med rota, denne ungen slipper ikke uansett.

Hun frøser når hun "prater", gjerne i ansiktet og i munnen min. Enkelte ganger er det ikke bare "frøs", men små spyttbaserte klatter som drypper fra munnen hennes og på meg. Helst så nært munnen min som mulig.

Så er det dette med kjærlighet ovenfor barnet sitt. Hva er instinkt, og hva er ren kjærlighet kan kanskje være vanskelig å skille, men det er virkelig spennende å gjennomgå en helt ny type følelser, og kjenne på et innebygget reaksjonsmønster som sikkert har vært installert i oss mennesker, og kanskje spesielt kvinner, siden tidenes morgen.

Når hun har vondt, føles det ut som hele mitt indre består av et stort pulserende og verkende sår som aldri noensinne kommer til å slutte gjøre vondt så lenge hun ikke har det bra.

Når hun smiler er det som tusen raketter smeller på en og samme tid, og det kribler helt fra øreflippene og ned til ytterst på tærne.

Når hun hyler og roper til lekene sine er det som den vakreste sang fremført av alver, og det er bare helt fantastisk å høre på. Hunden vår er ikke enig, ettersom hun hver gang prøver unnslippe denne fantastiske "alvesangen" ved å klore på døren og klynke mens hun vil lengst mulig vekk fra de høyfrekvente lydene.

Når hun ler er det som et fullsatt Oslo spektrum trampeklapper av begeistring for en vits du har kommet på helt selv.

Når hun er litt sjenert for omverdenen og begraver ansiktet sitt i halsgropen min føler jeg meg som en sterk og uovervinnelig kjempe.

Og når hun sovner ved siden av meg i sengen og snur den lille nesen sin mot meg og sukker med den tynne stemmen sin er det som om all verdens valium og lykkepiller begynner å virke samtidig.

Da er det helt greit at hun er litt hjelpeløs og til tider plaget med flatulens.

 

 

Hobbypatolog

Mange jeg kjenner føler at det er et problem at de aldri kommer på de virkelig gode tingene å si i en diskusjon eller krangel før det har gått rundt to uker. Da kommer den. Kommentaren som hadde fått hentesveisen til å krølle seg som brent barbiehår på hodet til den du diskuterer med, atombomber til å bli overflødige og Putin til å krype rundt bena dine som en kosesyk kattunge. DEN kommentaren.

Dessverre ville man framstått som om man hadde intelligensnivået til en stavmikser om man hadde røsket telefonen opp, ringt vedkommende, ytret den ultimate sjefskommentaren etterfulgt av et "HAH, ja så hva NÅ din lille taper???" og slengt på røret to uker etter den aktuelle krangelen.
Jeg har det egentlig helt omvendt. Mange ganger mens munnen min snakker er hjernen min opptatt med andre ting. Som for eksempel å prøve huske tilbake til hvordan refrenget til Teenage mutant Ninja Turtles egentlig gikk. Eller om det finnes en måte å lagre kraften fra et lynnedslag så jeg ikke trenger være tilkoblet et kraftlag for å ha strøm i huset. Eller om jeg kunne tenkt meg å fingerhekle et sengeteppe.

To uker etterpå har hjernen min behandlet all informasjonen som gikk inn/ut den dagen, og typisk nok går det opp for meg når jeg ligger og vrir meg i sengen på natten hva jeg egentlig har sagt i denne diskusjonen da munnen tok kontrollen mens hjernen var opptatt med sitt eget. Om man kan ladde opp ting med negativ energi vil jeg tro at hodeputen min er på tur å omdanne seg til en slags portal til helvete etter alle gangen jeg har stønnet oppgitt "neeei" inn i den, og forbannet meg selv og alt jeg står for.
Heldigvis venner man seg tydeligvis fortere til å være en idiot enn å ikke være en, så jeg anser ikke dette som verdens undergang. Det som plager meg mest angående etterpåklokskap, er egentlig karrierevalg og slik.

Da jeg var mindre var ønskene for hva man skulle bli som voksen veldig variert og forskjellig. Jeg hadde lyst å bli veterinær helt til jeg fikk vite at en av oppgavene til veterinæren var å stikke armen inn i rompa på kyr. Ikke bare helt tilfeldig, de stikker den inn der av en grunn, ellers tror jeg veterinærer hadde vært ordentlige dyreplagere
Så ville jeg bli filmstjerne. Jeg har vel egentlig ikke noe god grunn til at jeg ikke ble det, annet enn at jeg ikke har utdannet meg som verken skuespiller eller forsøkt noe videre på å bli det, så her må man bare anta at det var en relativt flyktig drøm.
Jeg ville bli astronaut. Dessverre er det ikke alltid som på film. Ingen fra den amerikanske regjering kom på døra mi og ytret at verden ikke ville overleve om ikke de sendte meg og min fantastiske evne til å lage mat i mikrobølgeovn ut i universet for å redde jorden fra en intens og truende fare. Jeg er jo ikke dum, jeg skjønner jo at det å lage mat i mikrobølgeovn ikke er spesielt viktig alene, men jeg har da sett nok film til å skjønne at de setter sammen et lag av mennesker basert på de forskjellige egenskapene deres. Sammen er vi sterkere og så videre.

Jeg endte opp med å kjøre lastebil. Ingenting galt i det, og jeg synes jeg har en fantastisk jobb, men det er så forbannet irriterende og finne ut nå at jeg tror jeg hadde gjort en formidabel jobb som patolog. Dette er ikke basert på personlige erfaringer må jeg bare få si med en gang, og har heller ikke noe med mine evner til å lage ting i mikrobølgeovn, men jeg tror virkelig det er min kopp med te. Så blir jeg litt sint på meg selv. Hvorfor finner man ut av slike ting typisk i den alderen man ville vært ferdig utdannet i akkurat det yrket? Patolog tar 12 år etter videregående om jeg har lest meg opp rett, og det finnes ingen snarveier. Ingen fra den amerikanske regjeringen som kommer å henter deg basert på personlige egenskaper som matlagingsevner eller motvilje til å fiste kyr. Ingen raske brevkurs gjennom NKI i patologi. Man må bare stikke fingeren i jordbaserte ting i stedet og innse at i dette livet er akkurat det yrkesvalget kjørt. Jeg blir veldig sint. Skulle ønske jeg kunne gått tilbake å valgt annerledes.

Kanskje jeg kunne tatt opp patologi som en hobby og søkt meg inn med realkompetanse. Fem år med hobbyobdusering.
Men kjenner jeg meg selv rett så hadde jeg kanskje stått der i dag og skrapt litt på en svulst og sukket og tenkt hvorfor jeg var sånn en idiot og ikke begynte kjøre lastebil i stedet.

 



 

Å miste seg selv

Det er alltid så kjedelig å miste noe. Nøkler, penger, en fin topp, kanskje noe som står deg veldig nært. Uansett, det er både ergerlig og trist. De sier også at du ikke vet hva du har før du mister det. Vel jeg mener at du kanskje vet akkurat hva du hadde om du faktisk merker noe til at det er borte.

Hvorfor skulle man ellers savne det?

Jeg vet jo at jeg har en bilnøkkel før jeg plutselig sitter der og forsøker starte bilen med en kongle. Det er ikke sånn at DA først går det opp for meg at jeg har hatt en nøkkel før som har gjort denne jobben, og at det ikke går an å stikke vilkårlige ting inn i tenningslåset for å utføre den samme jobben.

Men som regel brukes vel det uttrykket når man mister folk. Selv om det er uhyre sjeldent at man mister folk på samme måte som man mister nøkler. Nå skal jeg ikke gå inn på folk som mister livet, for det er noe annet. Faktisk er det et tema som jeg ikke ønsker er et tema.

Men å miste noen ut av sitt eget liv.

Jeg har ved flere anledninger vært med på handleturer med min mor. Utrolig nok så er hun og jeg ganske lik når vi er omringet av ting som glitrer og pent oppstilte varer. Vi oppfører oss som flyktige grunnstoffer, og er med ett bare borte, som dugg for solen.

Så jeg har mistet min mor utallige ganger. Men allikevel visste jeg at jeg hadde henne før hun åpenbart fordampet mellom glødepærene og batteriladerne på Clas Ohlson.

Jeg har ved et par anledninger mistet meg selv også. Det er de eneste gangene jeg ikke har vært klar over at noe var borte før jeg sto der, tom som en nyutflyttet leilighet, og like mørk til sinns som hårfargen til gothere på musikk dans og drama linjen på videregående. Om det nå heter det det fortsatt.

Å miste seg selv høres ut som verdens største klisjé. Men siden det er et såpass velkjent fenomen behøver man i alle fall ikke frykte at man er helt alene i verden om akkurat den følelsen.

Hvorfor mister man seg selv? Er det sløvhet som gjør at en selv glipper ut av fingrene på en som en sprellete nyfanget sei? Man skulle jo tro at det ville vært like vanskelig å miste seg selv som for eksempel sin egen fot. Den ramler jo ikke bare av i et uoppmerksomt øyeblikk. I det ene øyeblikket ser du på home and away, i det neste har du bare én fot. Oida liksom.

Nå er det jo slik at kroppsdeler som stikker ut av torsoen er litt utsatt for uhell. Folk mister jo både fingre og tær over en lav sko om anledningen byr seg, og da kalles det uhell.

Er det uhell som gjør at man mister seg selv?

Jeg tror kanskje man glemmer litt hvordan man skal være seg selv i en verden der det nesten ikke er plass til å være noe annet enn det alle vil du skal være. Samfunnet er så forhåndsprogrammert på at man skal være slik og slik, føle det og det. Finne seg i det og det. Om jeg forsøker å få enkelte av mine trekk til å være mer dominant enn det som faller naturlig for meg, tvinger jeg egentlig andre viktige personlige sider ned på knær i et forsøk på å være mer akseptabel for andre. Gjør man dette mange ganger nok vil den nye adferden være et innlært handlingsmønster som opptrår. Til slutt glemmer man av hvordan man gikk rundt og bare var. Og er.

Som med alt annet er det mulig å finne seg selv igjen. Kanskje ikke i lomma på den mørkeblå buksa som sentrifugeres på 1200 omdreininger i minuttet når du kommer på den, og heller ikke under sofaputene. Men en plass er man. Halve jobben er å innse at man er borte.

badekarpunsj og toalettsushi

Det vanskeligste i verden:
Gjøre det jeg vagt har planlagt.

 

Noen ganger kjennes det ut som hodet mitt skal koke over av alt jeg tenker på som skulle vært gjort, men som jeg aldri gjør. Jeg har i lengre tid planlagt å foreta en dyprens av huset, om man kan si det sånn.

Gamle damer med skaut på hodet ville kanskje kalt det fredagsvasken, men fredagsvasken her i hus går stort sett ut på å holde passasjen fra ytterdøren og rommene som deretter fører helt til soverommet og badet i en viss orden.
Til nød går det også og bare tørke over det andre mennesker ser når de kommer inn.

Så det trengs en dyprens. Vask av tak, vegger og alt det der. Jeg kjøper også inn mer og mer utstyr for å gjøre dette. Hvis jeg skal bryte ned denne adferden psykologisk, vil jeg tro jeg gjør dette for at jeg tror det forhåpentligvis skal bli enklere å vaske. At alle produktene skal gjøre det FOR meg. Skapet under vasken på bad og kjøkken er fylt opp av remedier til ethvert rengjørende formål.
Sist kjøpte jeg salmiakk. Det er liksom nå jeg begynner tenke om jeg egentlig noen ganger kommer til å faktisk vaske ned alt? I løpet av mine 30 år på denne planeten har jeg aldri før kjøpt salmiakk. Jeg har egentlig alltid tenkt at grønnsåpe er tingen. Klor til badet, og grønnsåpe til alt annet. Bortsett fra vinduer. Der er verken klor eller grønnsåpe tingen. Der er nylonvask tingen.

Jeg tror ikke det er selve vaskingen jeg utsetter. Vasking går jo egentlig fort. Eller det er i alle fall det jeg tror før hver gang jeg begynner. Slik som det å male. Maling går alltid så fort tenker jeg. Helt til jeg står der og maler, og ingenting går fort. Da hater jeg å male, jeg hater meg selv, jeg hater nynazister, soyamelk og alt som hates kan.

Men det blir alltid veldig fint og koselig når man er ferdig. Det er jo liksom belønningen for blodslitet.
Tenk om jeg hadde brukt all denne tiden jeg har brukt på å utsette vasking, eller handle inn vasketing på faktisk vasking. Jeg kunne servert sushi fra doringen, punsj fra hjørnebadekaret, og kirurger kunne brukt stuegulvet mitt til å operere på.

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om at folk skal sitte på badet å spise rå fisk fra doen min. Jeg liker å ha doen min i fred. Jeg liker å sitte der og jeg må ikke på noen måte bli snakket til gjennom døren. Da er alt ødelagt. SÅ jeg vil ikke ha sushispisende og punsjdrikkende mennesker der inne. Jeg kan se for meg spenningen i å ha opererende kirurger på stuegulvet mitt, som en slags livestreaming av greys anatomy eller akutten. Men jeg har ikke sluk i stuegulvet, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å sope opp så mye blod at jeg vil la dette bli en fast greie. Det er liksom litt lettere å takle blodsprut og andre kroppsvæsker med sluk i gulvet og en høytrykkspyler.

Jeg tørket av stuebordet før jeg begynte skrive. Akkurat nå føles det litt nok i første omgang. Jeg mener å ha lest at det ikke skal være FOR rent i hjemmet heller for da kan man utvikle allergier.

Så for min egen sikkerhet utsetter jeg resten litt til.

Viva las Vegan Lasagna

Bare for å ha en ting klart for både meg og deg, så er nok ikke denne bloggen et slags vellykket digitalt arkiv for oppskrifter, og jeg vil ikke legge ut en masse dritt jeg lager i et håp om å gi ut kokebok i nærmeste framtid. Men noen ganger lager til og med jeg mat som er så god at det ville nesten vært direkte ufint om jeg ikke delte det med omverdenen.

Det eneste problemet er at mye av det jeg lager, lager jeg på "slompa". På helt sånn vanlig norsk vil det si at litersmål og vekt gjerne står urørt i skapet under hele matseansen.

Men jeg skal nå altså prøve gjengi det hele slik at du kan lage det nesten like på slompa som meg. 
I dag hadde jeg nemlig en helt sinnsyk cravings etter lasagne, og klarte nesten ikke tenke klart i timene før jeg lagde det. Når jeg endelig inntok kjøkkenet innså jeg at sulten min rett og slett ikke kunne tillate meg å vente den tiden det ville ta og tine en kjøttdeig, så da fikk det bli kjøttfri lasagne.I tillegg reagerer jeg på melk, så bechamelsausen måtte bli melkefri. Og under disse forholdene velger jeg da å kalle denne lasagnen for vegansk, til tross for at den kanskje egentlig er mer vegetarisk siden jeg hadde litt mozzarella og cheddar på toppen. Dette kan selvfølgelig byttes ut med vegansk ost, eller sløyfes. Angående det med å ikke tåle melk, går det som regel bra med littegrann ost, men ikke en kombinasjon av ost og melk tydeligvis.

Jeg visste jeg hadde lasagneplater i skapet, men når jeg fant en hel uåpnet pakke ble jeg med en gang kjempeskeptisk. Kjæresten min tåler ikke egg, og i enkelte typer pasta er det egg. Jeg undret om jeg hadde lagt denne i skapet fordi den inneholdt egg og jeg da skulle spare den til en gang kjæresten blir mirakuløst kurert, eller kanskje disse ikke inneholdt egg og bare rett og slett har blitt til overs.
Siden jeg ikke kunne svare på disse spørsmålene la jeg platene tilbake i skapet slik at jeg kunne glemme de en gang til, og spørre meg de samme spørsmålene en gang i framtiden.
I stedet for lasagneplater tenkte jeg at jeg kunne bruke tynne skiver av squash og søtpotet.

Til denne gastronomiske opplevelsen vil du komme til å behøve:

"Lasagneplater"
1 søtpotet
1 squash
En dæsj olivenolje


"Kjøtt" saus
1/2 løk
1 fedd hvitløk, hakket
1 gulrot, hakket
1/2 purre, hakket
1 buljongterning 
1 pk røde linser i lake
1 pk hakkede tomater
3 ss tomatpuré
ca 0,8 dl vann
2-3 dl soyagranulat
Salt, pepper, oregano og basilikum etter smak. En yderst liten dæsj kajennepepper.


Bechamelsaus
1 pk Oatly havrefløte
3 dl vann
1/2 grønnsaksbuljongterning
2 ss smør (vegansk eller vanlig, alt ettersom hvor vegansk du vil ha sluttresultatet)
2 ss hvetemel
litt salt, pepper og muskatnøtt.

Sett ovnen på 225 grader.

Til å begynne med heiv jeg en pakke linser, buljongterning og soyagranulat i ca 0,8 dl vann og lot det småkoke ca 10 minutter. Så slengte jeg oppi en pakke hakkede tomater, tomatpure, hvitløk, løk, gulrot og purre og lot det koke rundt 20 minutter. Om soyagranulatet trekker til seg for mye vann så kan man ha litt ekstra vann oppi. Krydre etter ønske og behov.

Dette er skikkelige saker




Kvalitetskontroll av tomatpureen.

 


wannabe-kjøttdeig kjøpt i Finland. I bakgrunnen kan du se det kjedsommelige arbeidet med å høvle opp søtpotet.



 

Jeg skjærte squash i tynne skiver og la det på et brett med bakepapir, slengte litt olivenolje, salt og pepper på, og lot det steke rundt ti minutter i ovnen mens kjøttsausen skulle koke seg smaskens.

Jeg stekte altså squashen for sikkerhets skyld, for jeg tror kanskje den hadde blitt bitter om jeg hadde brukt den rå i lasagnen.

 

Mens alt sto og godgjorde seg, skrelte jeg en gigantisk søtpotet og begynte skive den opp med ostehøvel.

Det var sinnsykt kjedelig og jeg holdt på å gi faen flere ganger. Men så nært målet er det for dumt å gi opp.

 

Når sausen begynner se slik ut

Er det på tide å begynne med bechamelsausen.

Den har jeg ingen bilder fra, da den lille kasserollen jeg innehar har så tynn bunn at man ikke kan la den stå uten oppsyn på komfyren for da brenner alt seg fast, til og med før du har rukket å slå på platen.
Men bechamelsaus er uhyre enkelt å lage. 
Slå plata på sånn høvelig middels, sleng et par spiseskjeer smør/margarin i kasserollen og la det smelte. Hiv oppi et par spiseskjeer mel og visp det klumpefritt. Jeg bruker la det surre litt mens jeg visper i en slags tro om at det fjerner eventuell melsmak. Om jeg har rett vites ikke, men den blir alltid god så jeg tenker fortsette med det. 
Tøm oppi havrefløte litt etter litt, og visp godt. Dette blir ganske tykt så jeg sper ut med en del vann til ønsket konsistens. Smuldre oppi en halv grønnsaksbuljongterning, litt salt, pepper og muskatnøtt, og erklær den for ferdig når den smaker himmelsk og ser passe tykk ut.

 



For å stable sammen alt dette, begynte jeg med et lag kjøttsaus i bunnen. Slengte oppå squash, så et lag søtpotet, så bechamelsaus, så kjøttsaus, så squash, etc etc.


Det siste laget avsluttet jeg med søtpotet, og så blandet jeg ost inn i det som var igjen av bechamelsausen og helte det oppå. 





Så var det bare å slenge hele greia inn i ovnen og la den stå der å fise i 20-25 minutter.


Hello you sexy little thing


Med den ene hånden tok jeg lasagnen ut av ovnen, og med den andre kjørte jeg middagsfatet mitt helt inntil formen, så det skulle gå fort å laste over. Jeg tenkte dette var ganske mye lasagne og regnet med å måtte fryse ned mye.

En halv lasagne etterpå vurderer jeg bare drite i å fryse den ned ettersom jeg sikkert kommer til å stå opp i natt for å spise det siste. Derfor kunne jeg i teorien også laget den med lasagneplatene som kanskje eller kanskje ikke inneholdt egg, for jeg vet ikke om denne lasagnen eksisterer når kjæresten min kommer hjem.
Så jævla god var den. Jeg kødder ikke. Så. Jævla. God. Var. Den.




 

Peanøttsmør og stangselleri

Det sies at kosthold er 70% når du vil gå ned i vekt, eller bygge muskler.
Jeg vet ikke hvem det er som sier dette men de har nok sikkert rett.

Det sies også at dårlig sex teller så mye som 70% i et forhold.
Det er ikke de samme menneskene som sier dette, men de har helt sikkert også rett. Om det går an å regne ut slike ting i prosent.

Jeg er ganske enig. Er sexen dårlig, så er det vel strengt tatt ikke så mye å satse på. Intimiteten er liksom det som skiller venner fra kjærester, og går man bare ikke overens på soverommet så hjelper det lite at du er verdens snilleste. Tror jeg. Det er mye man kan gjøre og ting som kan prøves ut, men jeg tror det er veldig avgjørende hvilken kjemi man har.

Jeg tror også at et dårlig kosthold er avgjørende for både livskvalitet og framgang på trening.

Men for meg er ikke kosthold bare det å spise sunt.
For meg skal mat smake noe. Jeg kaster ikke vekk tid og magemål på å spise mat som ikke smaker godt, eller appellerer til meg på sultens nivå.
Jeg spiser ikke for å holde meg i live, for å si det sånn! Her leves det for å spise!

Med den innstillingen er det klart at kiloene ikke kommer til å renne av meg. Jeg er klar over det. Men livet er for kort til å bytte ut to måltider daglig med en shake som smaker gjørme, men som gjør kroppen så godt, så godt.

Som alle andre ønsker jeg å se ut som disse fantastiske menneskene som opptar hele instagram med deres fantastiske kropper og sminke som er on fleek hele tiden.

Jeg har alltid vært reklamebransjens drømmeoffer. Er det en fantastisk vakker dame med et nydelig ansikt som prøver selge meg et produkt som lover at jeg kan se ut som henne på null komma niks, ja så kjøper jeg det ukritisk.
Jeg har kjøpt ting fra tv shop som har lovet meg en finere kropp på fem minutter, jeg ga den seks minutter og så fortsatt ut som en tulling. Jeg har kjøpt sminke som skulle få meg til å se ut som den yndigste dukke, men jeg så likevel ut som meg selv etter å ha smurt det på.

Jeg vet jeg blir lurt. Jeg vet at jeg er den jeg er, og jeg ser ut som jeg gjør. Den eneste måten å forandre det på er kirurgiske inngrep. Hvis målet er å ikke se ut som meg selv. Å se ut som meg selv i en tynnere versjon eller en feitere versjon kan jeg nok klare uten inngrep.

Så jeg tenkte prøve på det. Se litt tynnere ut.

Jeg bestilte et kostholds og treningsprogram. Treningsprogrammet var ikke så dumt, men kostholdsprogrammet fikk meg til å ligge på gulvet i fosterstilling å rope nei så høyt jeg klarte.
Jeg VIL ikke spise eggehviter med havregryn. Jeg VIL ikke blande ut proteinpulver i havregryn, og jeg VIL ikke drikke mensblod tappet under fullmåne iblandet proteinpulver og havregryn. Jeg vil ikke.

Jeg fant ut at dette kostholdsprogrammet var teit, og at jeg ikke hadde lyst til  å prøve det ut. Jeg ville heller rive ut min egen navle enn å prøve det ut.

SÅ jeg fant en kjempefin dame på instagram som solgte kostholdsplaner som kunne garantere pupper som struttet himmelhøyt, en rumpe som så ut som hoppbakken i Holmenkollen i profil, og ben som så ut som en gaselle på tur å flykte fra en jeger hvert øyeblikk.
Jeg betalte gladelig. Aner ikke hva pengene går til. Kanskje et filler-fond, så hun kan pumpe ansiktet fullt av botox så ingen skal se det rykke i løgn-rynken på venstre øye i det hun forteller hvordan hun fikk en slik kropp med å tenke på kosthold 70% og bare trengte å trene 30%.

For hvor mye er det egentlig? En vanlig arbeidsuke, mandag til fredag, regnes som 100%. Jobber du 80% så har du en dag fri. Det vil altså si at hun trenger bare trene hele mandagen, og kanskje tre-fire timer på tirsdag, og så sitter hun  bare å spiser riktig helt til fredag klokken fire.

DEN kjøper jeg faen ikke. Eller jo, jeg gjorde det, jeg kjøpte jo kostholdsplanen.

Kostholdsplanen sa blant annet at man skulle unne seg, merk UNNE seg, fire riskaker. På de skulle man fordele en spiseskje peanøttsmør. Har du noen gang fordelt en spiseskje med noe som helst på noe? Jeg har aldri forstått hvordan man skal kunne lage kanelsnurrer av en hel bolledeig med bare to spiseskjeer sukker og en spiseskje kanel som skal fordeles utover. Det går ikke. Akkurat som det er umulig å fordele en spiseskje peanøttsmør over et område på en halv kvadratmeter, for riskaker er ganske store ufordøyd.

I tillegg var det ene mellommåltidet stangselleri. Med peanøttsmør. Hva i helvete er det med amerikanere og peanøttsmør.

Jeg så ikke for meg at jeg skulle tilbringe 30-årene mine slik. Med peanøttsmør og stangselleri. Livet er for kort til å overta ennå flere bekymringer og belastninger i hverdagen. Skal jeg virkelig bruke mer tid på å tenke ut hvordan en spiseskje peanøttsmør skal fordeles så det har noen hensikt å fordele det? Nei. Skal jeg prøve svelge ting som smaker høgg? Nei. Skal jeg ikke bare nyte det livet har å by på av mat og godsaker når jeg kan? For helt ærlig, når vil jeg få sjangsen igjen?

 

 

Mais og avbitte kroppsdeler

 


Det er verre å kvitte seg med dårlige uvaner enn gode vaner. Synes jeg.

Gode vaner kan fort finne på å skli ut i noe skikkelig dårlig. Sånn som det å stå opp tidlig på morgenen.

Det skal ikke mer enn et par fridager til for å vippe meg av den pinnen for å si det sånn, og plutselig har jeg gått fra å være et framtvunget a-menneske til det naturlige dovendyret av et d-menneske jeg er.

Uvaner er mye verre å rette opp i. Sånn som det å røyke. Da synes jeg at det er lettere å bytte ut en avhengighet med en annen. Og slik kan det jo gå i en veldig ondskapsfull sirkel om man ikke passer på å bytte ut med noe som er tilsvarende skadelig og farlig eller mindre. Man må helst ikke bytte til noe som er mer farlig enn det man allerede holder på med, for da kan det gå riktig så ille i hele opplegget.

Jeg ville for eksempel aldri hoppet rett fra neglebiting over til heroin for å komme med et eksempel.

Neglebiting må byttes ut med noe annet som ikke er farligere, men som ikke innebærer å spise egne kroppsdeler, eller smake på dem om du vil, for så å spytte de ut igjen.
Man burde ikke bite av seg en hel finger heller, for så å spytte den ut.
Men samtidig må den nye avhengigheten være lett tilgjengelig, og tilnærmet like tilfredsstillende.
Det er nærliggende å tro at å spise en maiskolbe vil gi ca samme effekt, men for alle som spiser negler vil nok dette fort ende opp med kraftig vektøkning, og muligens et hakk i økonomien som ikke var der før.

Jeg biter negler når jeg er anspent, spent, nervøs, utålmodig, stresset, ivrig og når jeg ser på tv.
Jeg blir ofte både utålmodig og stresset, og det er ikke alltid det lar seg gjøre å koke en maiskolbe når dette inntreffer.

Man kan selvfølgelig ha med seg ferdigkokte maiskolber, men det vil igjen føre til andre problemer. Regner du med å bite negler 8 ganger om dagen må du altså ha med deg 8 varme maiskolber. Jeg vil tro at den letteste måten å holde en maiskolbe varm er å ha den i en slags pølsetermos. Eller maistermos i dette tilfellet.

Deretter må det ordnes med frakt av disse maistermosene, og det vil nok la seg gjøre i et overdimensjonert patronbelte, der det er plass til termoser i stedet for patroner.
En kjøkkenrull burde også ha plass i dette beltet, for alle som har spist maiskolber vet at dette kan  bli nokså fettete og grisete.

SÅ må man spørre seg om maistermospatronbelte vil være noe som kan kræsje med imaget ditt?
I mitt tilfelle ja. Jeg er ingen moteguru eller veldig oppegående på trend-fronten, men en plass må til og med jeg sette foten ned.

Foreløpig er det enklest å bare fortsette med neglebitingen inntil det dukker opp noe snedigere enn mais. 

small talk

I går var jeg hos frisøren. Hos frisøren har du veldig få muligheter til å forflytte deg rundt etter eget ønske, ettersom de på en måte fanger deg i stolen med en kappe. Denne kappen vil de helst ikke at skal forlate salongen på noe som helst tidspunkt, og folk er høflige nok til å respektere det.

Et par andre ting som ikke gjør deg i stand til å gå noe sted, er at frisøren gjerne opererer en saks veldig nært vitale punkter rundt hodet ditt, og da bør man også helst sitte ganske stille om man er litt over middels glad i å kunne se med begge øynene. Eller se i stereo om du vil.

Man kan også sitte med håret fullt av farge. Ingenting av dette gjør deg mindre mobil enn du pleier å være, men man vil kanskje helst ikke bli sett av andre mennesker med et halvt tonn kjemikalier i håret som er gredd bakover slik at man ser ut som Draco fra Harry Potter. Eller Kim Kardashian med blondt hår.

Jeg blir i alle fall meget lydig under disse omstendighetene, og sitter så rolig jeg bare klarer. Noen ganger får jeg tilsnakk fordi jeg vingler og ikke klarer sitte pent, men det er vanskelig å unngå bli rastløs når man sitter i timevis og ser på seg selv i et speil. Ikke slik jeg vanligvis tilbringer dagen.

Jeg kan sitte timevis å se på tv, og den eneste gangen jeg ser refleksjonen av meg selv er når en episode av et eller annet på netflix er over. Da skvetter jeg som regel litt til, for det kan ofte være et ubehagelig syn å se seg selv i sofamodus.

For at man skal sitte stille hos frisøren, uten hjelp av tv eller beroligende tabletter, må de ofte ty til small talk. Litt overfladisk prat som skal stimulere til mer overfladisk prat. De forteller deg kanskje ikke sine innerste drømmer og hemmeligheter, men man får et kjapt innblikk i hva de gjør eller ikke gjør i hverdagen sin.

Jeg synes nivået av small talk frisører leverer er imponerende. Når jeg prøver å starte en samtale med noen jeg ikke kjenner blir det gjerne bare rart, og jeg klarer ikke alltid trekke samtalen over på et generelt tema. Det mest generelle er vær, men da vet mennesket du prater med at nå er du litt ute å kjøre, samtaleemne-messig sett.

Med mindre det nettopp har vært en orkan, hagl så store som vannmeloner har knust verandaen din, eller at det regnet frosker og skyene stavet etternavnet til alle i nabolaget ditt. Da er det kult å snakke om vær.

Jeg vil gjerne prate om ting jeg tenker på der og da. For eksempel om fisk har følelser, kan man kjenne noe om man blir halshogd, eller hvor lenge etter at hodet har forlatt kroppen er hjernen fortsatt aktiv. Er det normalt å få veldig oppblåst mage av brød? Om du blir hjemsøkt av en ånd du er i familie med, vil de snu seg vekk om du onanerer eller sitter på do? Vil det være egoistisk og ondskapsfullt av meg å fange en oterbaby og oppdra den som min egen oterbaby? Hvorfor er det så vanskelig å tegne øyenbryn? Tåler egentlig avløpsrørene i gamle hus det alvorlig tykke toalettpapiret mange lag, foreninger og russ selger til inntekt for hva de nå enn trenger penger til? Hvor går grensen for hvor lang hårene på leggene kan bli når man er i et forhold?

Frisører spør ikke om slikt. De spør hva du jobber med. Om du trives. Om du kan tenke deg en kaffe. Kanskje du ikke drikker kaffe? Kanskje de tilfeldigvis ikke drikker kaffe selv heller, men har begynt å drikke en spesiell type te som skal ha oppkvikkende effekt. Og stevia. Stevia skal være bedre enn sukker. Kanskje de kom for sent en dag fordi noen hadde brøytet innkjørselen deres full av snø. Eller at de synes solen gjør at vinduene i salongen ser skitne ut.

De er flinke til å prate om små ting, beregne tiden det vil ta å fortelle den lille historien slik at det klaffer akkurat med når du skal skylle ut fargen. Jeg aner ikke hvordan de beregner lengden på disse samtalene. Jeg tror at frisører burde holde kurs for sjenerte mennesker som ikke vet hva de skal prate med noen om. Eller til de som skal på blind date. Egentlig til alle som skal prate litt med andre mennesker og egentlig ikke har noe annet å fortelle enn at svisker har svært fordøyende effekt.

For hadde jeg vært fanget i en heis med fem fremmede mennesker over flere timer, hadde det nok vært mer betryggende om jeg hadde visst hvordan jeg skulle prate om flotte feriesteder eller hvordan man fikk til den perfekte eplekaken framfor mine bekymringer om luftbåren smitte av alvorlige sykdommer.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 


 













 

Her kommer Oddvar Bjørgen!

Jeg kjøpte meg et par brukte ski på facebook. Jeg vil tørre påstå at de var en halv mannsalder gamle, men tidspunktet annonsen ble lagt ut samsvarte med tiden jeg fikk et innfall om at jeg ønsket å gå på ski.
Jeg hadde til da ikke gått på ski på 18 år etter å ha kastet fra meg skiene etter en skidag på skolen der jeg forbante meg på at jeg aldri skulle plante mine ben på disse terrorplankene igjen.

Formålet med skiene var ikke å bli den neste Marit Bjørgen, med mindre noen høyt i toppen på skilandslaget skulle få øye på meg i skogen over huset mitt og tenke at ?HENNE! Henne må vi ha!?
Om ikke annet bare for å bære utstyr.

Jeg ville egentlig bare renne ned en bakke, og kanskje gå litt fiskebein. Skøyte litt om jeg følte meg i det vågale hjørnet.

Den første turen gikk litt så som så. Bare det å spenne de på tok jo usannsynlig lang tid. Jeg lette etter samme type merking man finner på hodetelefoner, altså en R og en L som kunne fortelle meg hvilket ben skiene skulle på. Etter noen minutters nøye inspeksjon måtte jeg bare anta at skiene kunne brukes på hvilket ben man ville, uavhengig om man hadde to venstreben, ingen høyrefot, eller bare helt vanlige ben.

Det gikk like sakte opp bakkene som ned, og jeg antok at det var den urgamle teknologien bak skiene som var årsaken. Kanskje de var mer opptatt av å holde seg oppå snøen enn å kunne gå med de. Det at det var en halv meter nysnø slo meg aldri som en avgjørende faktor for den manglende farten.

Den eneste gangen jeg fikk kjempefart var når jeg skulle ned en brøyteskavel. Da for jeg i en rasende fart og slo både hode og stump, og jeg mistenker at jeg hadde merker etter bindingene på den ene skinken i ettertid.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt noen dager senere når snøen hadde satt seg litt. Å gå på ski er nesten som å sykle. Du husker hvor vondt det gjorde som barn å tryne i hver sving eller bakke, så det slutter man sakte men sikkert med, og lagrer et par knep i bakhodet for hvordan man skal kunne holde seg oppreist uten å skade seg.

Når jeg i tillegg tok med hunden så ble det hele ganske trivelig. Jeg tror faktisk det er hunden som er mest glad for at jeg kjøpte disse overprisede gamle skiene, for bare etter noen få turer blir hun helt tullete når hun hører svisjingen turbuksa mi lager når jeg kommer gående ut av badet, klar for en ny tur.

Skiene er smørefrie. Ikke fra fabrikk, men fordi jeg personlig ikke orker å fordype meg i hva som skal på når. Det eneste jeg kunne tenkt meg å smurt på er noe som kan få det til å ikke gå så fort i nedoverbakke. Jeg synes ikke de bremser nok, og er litt redd for å ta inn masse snø i akterenden hver gang jeg setter meg ned for å få stoppet den rennende dødsmaskinen.

Apropos maskin, så skulle det vise seg at de små trærne og buskene man kjører over med scooter om man ikke får svingt unna, er betraktelig verre å kjøre over med ski. Dette var en a-ha opplevelse for meg, eller kanskje mer enn ao-a opplevelse.

En dag jeg hadde gått ganske langt, klatret jeg opp på en stein med skiene på for å nyte mestringsfølelsen som krøp over meg. Mens jeg satt der følte jeg meg ganske kul som var så langt utfor scooterløypa. Helt til jeg kom på at jeg var på ski, og da gjelder ikke de samme reglene. Ikke den helt store rebellen likevel.

Neste år tror jeg at jeg skal investere i nyere ski. Om jeg klarer legge fra meg tendensene til å klatre på stein og kjøre over trær. Og siden jeg føler dette var et positivt overraskende kjøp, vil jeg også investere i andre ting jeg har tenkt at kanskje hadde vært artig å hatt. Slik som rulleskøyter og ordentlig sykkel.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!



 

Dette skulle være et vakkert stemningsbilde, men mine tekniske egenskaper begrenser seg til å levere et bilde på tverra. Beklager det, håper du benytter anledningen til å tøye litt på nakken!

 

Sprechen sie Dick?

I rarely speak or write in English. I still consider myself quite good. In my head I speak perfect Oxford-English, with a slight touch of Downtown Abbey.
But as I said, I rarely communicate in English unless I´m on my holidays. So when I finally open my mouth and try to speak out the beautiful, well articulated sentence I already made in my head, it comes out sounding like someone threw a bucket of words down a hill, and they tumble into each other on the way down.
Leaving me sounding like a mentally challenged meatloaf stuttering its first words.

I do not have a good explanation for this. Maybe it´s my mouth not being used to shaping the words. Or maybe I´m just so afraid of sounding stupid that the language section of my brain freezes and leaves the part of my brain that decides whether or not I should shit my pants in charge. And that part of the brain only knows how to open or close body entrances, so the mouth just opens and closes like a fish out of water.

"blub blub blub" instead of "this risotto is simply marvellous, please do tell the chef I loved it!"

In addition to the stuttering and mumbling, I also tend to throw in some Norwegian words, making everything way harder for the person I´m trying to talk to.
I worked in a café once, and some foreign customers started asking me things in English, like where the ketchup was and so on. I was so unprepared for speaking English at the time, that I told them the ketchup stood in the hylle, while I was waving and pointing like someone trying to land a plane to get them to understand that "hylle" was a shelf standing a few meters away from the cash register.

So why am I writing on my Norwegian blog in English? Because I haven´t written anything constructively in English since I went to school. If you don´t consider complaining to an ebay seller about broken merchandise, very constructively.

It´s important to use everything you learn so you don´t forget. Even if its just writing something in English.

 

Thank you for stopping by my dearest reader, hope to see you back soon!



 

 

 

Vinneren av billetter til midnattsrocken!!

Hola espadrillos!

Er det en sko? Er det et stykke kjøtt? Er det en høflig tiltalemåte? Hvem vet?

Spiller det noen rolle? Nei det gjør det ikke, for nå har jeg trukket vinneren av billetter til seg selv og en venn til Midnattsrocken som går av stabelen 9-12 juli.

Først tenkte jeg at jeg skulle gjøre det old school og klippe opp lapper med mail-adressen på, selv om akkurat det med mail ikke er riktig så old-school, og så trekke en tilfeldig lapp.

For det var nemlig utrolig vanskelig å skulle velge en basert på det dere hadde skrevet. Det var veldig mange gode argumenter for og få seg billett, og en av favorittene var en historie om en russisk mann ved navn Oleg og en katt som hadde spist billetene i et uoppmerksomt øyeblikk, og noen argumenter som kunne grense litt mot smisking til meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for sånt, og det kan nok ha blitt urettferdig mot de som argumenterte med at de bare virkelig, virkelig ville på Midnattsrocken.

 

Jeg spilte i en film der jeg ga uttrykk for hva jeg følte når jeg ikke kunne ta absolutt alle som hadde deltatt med meg på Midnattsrocken i sommer, og her ser dere noen bilder som ble tatt fra premieren. Ble veldig godt mottatt. 





 

Så forsøkte jeg da altså trekke lapper fra en bolle, og det var veldig mye arbeid å skrive så mange lapper. Så dere vet det.







 

Jeg kunne desverre ikke ta med de som glemte å føre opp e-post adressen sin, så det var veldig beklagelig. Men den endelige trekningsmetoden kan dere se i videoen under.







Og den heldige vinneren er Helle, som får ta med seg søring-kjæresten sin så han får se Nord-Norge på sitt beste!

Gratulerer!

To hull og et elektrisk apparat!

I går hadde jeg to ting på agendaen. Et møte, og en tannlegetime.
Jeg bruker alltid grue meg så forferdelig til møter, og har vel kanskje en psykisk innstilling til møter som jeg ville hatt til en eventuell henrettelse. Jeg blir nervøs og føler at min siste time er kommet. Selv uten at det skulle være noen åpenbar grunn til det.
Derfor var det uhyre befriende at selve møtedelen var jævlig kort, og den resterende tiden ble det snakket om ølbrygging. Hvorfor er ikke alle møter slik?

Jeg hadde en klasseforstander på ungdomsskolen som var ganske kul. Skoletimer kan jo føles uendelige, og minuttviserne på klokka går som om de skulle vært dynket i tykk, tykk sirup. Så når timene føltes for lange, var det bare å stille læreren et ikke-skole-relatert spørsmål som man visste kunne engasjere han, og vips, der var resten av skoletimen gått til heftige diskusjoner som kanskje begynte med fluefiske og endte opp med hvor usannsynlig pornofilmer kan være. Jeg husker ennå lærerens avsluttende ord i den diskusjonen- "Det går ikke AN å holde på i time etter time på den måten!! Det er rett og slett ikke fysisk mulig!"
 

Tannlegetimen gikk også over all forventning. En enkel kontrolltime med røntgenbilde av tenner, litt sliping av tannstein, og utrolig mye merkelig prat. De to frøknene på Kolpus Tannklinikk i Alta er utrolig underholdende når man først ligger der, og jeg blir nesten frustrert over å ikke kunne delta mer aktivt i samtalen. Min deltagelse i samtalene begrenser seg som regel til "mmm", "hmm?", "Mmm-mm", men jeg tror de skjønner hva jeg mener. 
Desverre kunne jeg ikke løpe ut av kontoret og rope "null hull", for jeg slørver med tannpussen bevisst bare for å få henge rundt på kontoret til disse damene. 

Siden jeg alt var i Alta, tok jeg turen på elkjøp for å finne meg et magisk apparatus jeg kan lage meg smoothies med. Jeg hadde en stavmikser jeg presset til "the bitter end", og den kasserte jeg for et par uker siden da den plutselig begynte lage veldig mange rare lyder mens knivene ikke lengre gikk rundt, og svart væske begynte renne ut av selve staven og ned i den ikke lengre så deilige smoothien jeg holdt på å lage meg.

Ettersom jeg ikke er en stor fan av å drikke svarte, mistenkelige væsker som kommer fra steder det forventes å være tørt, gikk den deilige kesam-bær-juice-banan-svart væske-blandingen i søpla den og.

Jeg har egentlig litt lyst på en kjøkkenmaskin, den typen som elter deig, visper krem, kverner kjøtt, tar ut av oppvaskmaskinen og går ut med søpla når den er full, men siden teknologien ikke har rukket riktig så langt ennå, gikk jeg for en smoothie-lager til 249,- der du mikser rett i drikkeflaska, og bare røsker den av maskinen og tar den med deg hvor enn du skal på din smoothie-vei. Er ikke det høvelig? Ja det er det!

Tanken er å mikse meg en frokostsmoothie, og en lunsjsmoothie, for jeg skal ærlig innrømme at jeg er ikke veldig flink å spise så veldig sunt når det blir lange dager i lastebilen. Det blir fort mye brus og kjeks, så en smoothie eller to i kjøleskapet tror jeg er PRIMA!

Og for dere som venter spent på billetter til midnattsrocken, så tenkte jeg trekke vinneren i kveld, og annonsere ham eller hun i morgen!
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

Hva fikk jeg i påskeegget?

Hei alle, og vel overstått påske! 
Var du en av de som deltok i de mange påskeegg konkurransene på facebook? Jeg gjorde hvertfall en hederlig innsats i "lik og del" konkurransene i håp om å stikke av med et påskeegg fullt av godterier eller annet gøy.

Da så min kjære venninne Berit Villkokk sitt snitt til å lage meg et påskeegg, og jeg kan bare si med en gang at jeg aldri har sett noe lignende i hele mitt liv.
Påskeegget er større enn overkroppen min, og fylt opp veide det sikkert 10-15 kilo. Hun støpte det i gips, og egget ble så kult at jeg tenker bruke det som pynt i stua. Ikke helt sikker på hvor det skal stå ennå, ettersom jeg mest sannsynlig ikke klarer å spise opp alt godteriet dette året i alle fall.

Det var en stor fryd å se hva som var i det, og koste meg STORT! Så nå vil jeg vise deg hva jeg fikk!




Egget!











Berit sa til meg "Om det er noe du ikke skulle vite hva er her i livet, så kan det fort vise seg å være en kopptue!" og det er vise ord jeg skal ta med meg videre.

Heisann hoppsann diabetes!



Dette er ca 98% mer truse enn de trusene jeg bruker til vanlig. Men om Berit mener dette er en viktig del av en undertøysgarderobe så er det nok det!





Er det en banan jeg har i mammelukken, eller er jeg bare glad for å se deg?







Her ser det ut som jeg har tidenes kameltå, med godt separerte kjønnslepper. Jeg kan forsikre deg om at mine ytre kjønnslepper sitter mye tettere sammen,  og at dette er et resultat av en slarkete mammelukktruse. Men fin var den!




Jeg trenger nok ikke kjøpe godterier de neste 3 årene! Det var egentlig en colaboks også oppi her, men det var det første jeg konsumerte!

 








Fy faen for et egg sier jeg bare! Tusen takk Berit, jeg skal lage noe til deg også, håper du blir like glad som jeg gjorde! 

 

Tenner på avveie

I natt sov jeg på sofaen et par timer. Jeg våknet kaldsvett og hyperventilerende, og holdt på å begynne gråte.
I frykt for å sovne igjen satte jeg meg opp, og begynte lete etter ting på internett for å holde hodet opptatt lenge nok til å glemme følelsen jeg hadde når jeg våknet, og forhåpentligvis få tankene over på noe annet i tilfelle jeg sovnet av igjen.

Jeg drømte at ting rundt meg var ganske kaotisk. Jeg drømte at jeg hadde en sterk uro i kroppen, og manglet følelsen av å kunne slå meg til ro. Plutselig ramlet en tann ut. Rart, tenkte jeg.
Jeg viste den til en venninne av meg i drømmen som også syntes det var litt merkelig.
I et håp om at tannlegen skulle kunne fikse det, la jeg tannen i lommen. Jeg hadde nesten ikke rukket å få hånden opp igjen før det skjedde på nytt. Store deler av tennene ramlet ut, nesten som om tennene var skjært gjennom slik at forsiden av tennene mine ramlet ut. Jeg ble helt panikkslagen og så meg i speilet. Noen få fortenner hadde jeg igjen, og synet skremte meg så mye at jeg ble bare stående å rope, samtidig som ennå flere tenner falt ut.
Jeg visste at ikke det var mulig å redde disse tennene. Hele tenner med røtter ramlet ut en etter en, og jeg klarte ikke forstå hvorfor det skjedde.
I drømmen hadde jeg tenkt å ringe nav å si at her måtte det noen tiltak til, for jeg kunne jo ikke gå rundt uten tenner! Men samtidig visste jeg at det var vel egentlig ikke stort de kunne gjøre for å redde alle tennene jeg nå gikk og bar på i et stykke sammenbrettet papir. Jeg gråt og gråt, og det var vel på dette tidspunktet jeg våknet. Det første jeg tenkte var at jeg skulle gå å bruke tanntråd, selv om jeg vet at det er ikke dette slike drømmer handler om.

Jeg har så angst for tannløshet og stygge tenner, at dette er faktisk noe av det verste jeg kan drømme. Kanskje det er forfengelighet, men jeg er opphengt i tenner. Både mine og andre sine.

Jeg har drømt noe lignende én gang før, men da var jeg veldig liten. Jeg husker at det var sommer og at jeg sto utenfor bestemors hus. Ved siden av bilen vår. Da fikk jeg den samme rare følelsen i munnen. Som et slags vakuum. Da ramlet alle fortennene mine ut, og jeg ble passelig stresset og redd. Skulle jeg begynne med gebiss før fylte 10 år?

Så nå er det bare å finne fram drømmetydeboken, penn og papir, og skrive ned alt av tanker jeg har hatt i forhold til både jobb og privatliv og se der hvorfor underbevisstheten prøver å fortelle meg noe.

Heldigvis ramler ikke tennene ut på ordentlig om man går gjennom forandringer i livet, men det kan kanskje være greit å finne ut hvorfor hodet mitt tyr til slike drastiske metoder.

 

Har du drømt noe lignende?

Giveaway! Billetter til Midnattsrocken 2015!

Jeg har uten tvil de beste leserne man kan ha på en blogg, og det fortjener en belønning i disse påsketider. For å vise hvor stor pris jeg setter på akkurat deg, har jeg klart å hale i land en deal som kan gi deg og en venn tidenes konsertopplevelse!

 9-12 juli går Midnattsrocken av stabelen i Lakselv, og for deg som aldri har vært der kan jeg love deg en konsertopplevelse av en annen verden!

 Tusenvis av feststemte mennesker, fete artister og topp stemning hele helga er noen av stikkordene, og de som har vært der vet at rocken er sommerenes happening du rett og slett bare ikke kan gå glipp av.

 I år får du oppleve disse artistene:




Så om du og en venn vil ha to gratisbilletter til Midnattsrocken trenger du faktisk bare skrive nummeret som står foran på visakortet ditt og de tre siste sifrene i signaturfeltet..

 

 Neida, alt du trenger å gjøre er å:

1. Gå på Midnattsrockens sider på facebook og trykke liker!

2.  Fortelle meg helt kort i kommentarfeltet under her hvorfor akkurat DU og din venn skal vinne, og husk og skriv email adressen din slik at jeg kan kontakte deg om du vinner!:)
 

 

Kjenner du noen som fortjener et VIP-pass til midnattsrocken? Det trekkes en heldig vinner blant de inviterte på Midnattsrocken 2015 arrangementside på facebook, så inviter noen venner så kan det faktisk hende at de stikker av med et VIP-pass!

 Lykke til og sees på Midnattsrocken!




 Sharing is caring, så del gjerne innlegget om du har lyst :)

Øyenbryn og ultrabillige extensions!

God morgen alle dere vakre mennesker!

 Nerdete som jeg er, hadde jeg veldig lyst å få med meg solformørkelsen i dag. På en måte får jeg det, for det er så overskyet at det er helt mørkt uansett. SÅ når klokken nærmer seg, skal jeg gå ut på trappen å lukke øynene med en tent lommelykt pekende mot ansiktet, og så skal jeg sakte skyve en papplate foran den, så jeg føler at jeg har fått vært vitne til denne fantastiske hendelsen jeg også.

Ellers så sitter jeg og nyter denne fridagen med en kopp te, som jeg vanligvis gjør når jeg har anledning. Jeg har alltid vært glad i te. Jeg aner ikke når vannkokeren ble oppfunnet, jeg vet bare at vi ikke hadde det når jeg var liten. Vannkokeren er jo utrolig praktisk når man bare vil koke seg en eneste kopp med te, så jeg heier på den oppfinnelsen.
Når jeg var liten, faktisk så liten at jeg måtte stå på en stol for å rekke opp til komfyren, kokte jeg teen min i en liten kasserolle. Helt selv. Hadde dette vært i dag, hadde sikkert foreldrene mine mistet retten til å eie meg, for koking på egenhånd når du er så liten regnes som ekstremsport den dag i dag.

Jeg husker også at jeg en gang trodde jeg hadde glemt hvordan man kokte te på komfyren, og da ble jeg veldig lei meg å begynte å gråte. Det gikk fort over når jeg kom på at man bare hadde vann i en kasserolle og kokte den på riktig plate.
Det er ikke alltid så greit å være veldig liten med en hjerne som er så opptatt med alt mulig rart at selv den enkleste oppgave virker helt umulig om man bare glemmer seg av litt.

Jeg koker fortsatt teen min helt selv den dag i dag, og det uten å begynne gråte.

Men jeg drikker ikke bare te når jeg har fri, mange ganger kan jeg stå å studere meg selv i speilet over lengre tid for å mentalt dokumentere hva tidens tann gjør med en utrent kropp.

For å si det sånn, så er jeg superglad for at the Kardashians setter store rumper på kroppskartet, for her begynner det bli greit med volum. Og nå skal jeg ikke ha noen bedrevitere her som kommer å forteller at det er forskjell på store rumper. Enten ved innlegg eller mye squatting. For når jeg presser rumpa mi inn i en altfor trang jeans, og stabler rumpa godt til hver side, så kan man nesten ikke se forskjell på en nordnorsk hengeræv og en squatteræv.

Hvertfall ikke forfra.

Jeg bruker også stå å studere øyenbrynene mine. Jeg har utrolig lite øyenbryn om man skal måle det i hår, og det har jeg blitt servert fra naturens side. Så jeg drømmer om øyenbrynstatovering, eller å bli veldig flink å tegne de på selv. Dessverre er jeg så dårlig å tegne at jeg ser ut som en gaupe i ansiktet hver gang jeg prøver meg med øyenbrynsblyant eller pudder, og jeg blir altså så forbannet.

Hvordan klarer folk å gå fra dette




 

Til dette

 

Det er et mysterium, så det jeg har gjort for å løse dette problemet er å bestille meg øyenbrynsstensiler fra ebay. Der har de vært så greie å klippet ut et ferdig øyenbryn slik at det bare er for meg å legge det over det tragiske øyenbrynet mitt, og fargelegge. Jeg husker fra barnehagen at jeg var helt rå på å fargelegge innenfor strekene så jeg tror det kommer til å bli kjempebra. Skal vise dere bilder når jeg får de i posten!

Og ellers så er det utrolig hvor mye biltema har!




 

Herregud, jeg blir helt overveldet. Her kjøper man seg kjempedyre extensions fra salonger og overprisede nettbutikker, så finner jeg faen meg akkurat samme håret på biltema? Kan dere fatte det? For 110gram extensions må man fort betale noen tusenlapper for ordentlig kvalitet, mens på biltema får du det for ca 40kr. Du tenger ikke akkurat være rakettforsker for å forstå hvor det lønnes å kjøpe håret ditt neste gang.






Jeg skal høre om de bestiller inn i flere farger så jeg ikke trenger bleike håret mitt igjen.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

hvite tenner og dårlig mage!

Jeg har nå drevet å bleiket på de jævla tennene mine i ca 14 dager, men de blir bare ikke hvite nok.
Jeg tenkte bleike de øverste tennene først, og det fordi jeg synes det er vanskelig å se noen umiddelbar forskjell når det går så gradvis, så jeg kan bruke underkjeven som målestokk.
For det er nemlig jævla dyrt å kjøpe the real deal fra tannlegen, og ettersom jeg ikke driver en megapopulær superblogg der både hue og rævv sponses av alle mulige slags aktører og bidrar til å opprettholde et plettfritt utseende, må slike ting gå av min egen lommebok. Og lommeboken min synes ikke så veldig mye om at det skal kastes penger ut her og der fordi jeg ikke synes tannfargen min er helt optimal.

Jeg kan være forfengelig, men jeg er altfor lat til å gjennomføre alt det som må til for å se ut som en hollywoodfrue 24/7. Ja og så synes jeg det er sykt mye morsommere å bruke pengene mine på ebay. Der får man jo masse dritt for slikk og ingenting, og det er sånt jeg liker.

Jeg tok et bilde før jeg begynte med denne tannblekingen, og et i morrest. Jeg ser jo nå at jeg tok det første under noe jeg vil kalle meget ugunstige omstendigheter. Nemlig under min knallgule badelampe, som gjør at det ser ut som jeg har både snust og røkt uten å pusse tennene de siste 20 årene, i tillegg til en lekker undertone av gulsott i huden.

Men det er kanskje mulig å få fram at det der og da ikke var noen forskjell på over og underkjeven min. Nå er det litt forskjell, men tennene blir bare ikke hvite NOK. så det blir vel en uke til, og da er det så stor forskjell på tennene at jeg uansett må kjøpe et bleikesett til underkjeven min.

Lekkert? ja det vil jeg påstå. Dette er før bleikingen begynte.

 

Dette er i dag. Jeg har tydeligvis bleiket hele meg. Litt forskjell oppe og nede, og så ser jo her at jeg må begynne vurdere restylane i leppene, for dette var mildt sagt trist. Leppene ser ut som en sammenrullet kondom jo. Vi får se om det blir en smell i leppa når skattepengene kommer.
Ellers kan dere jo overse den lekre umbro-genseren min, sponsorpakken fra nelly er desverre forsinket. Med 70 år.

Jeg kan også fortelle dere at planen min om å spise bleik mat for å ikke avfarge på tennene ikke har gått helt som planlagt. Inntaket mitt av babygrøt har i tillegg gjort at jeg ikke har hatt spor av fast avføring de siste to ukene, og det føles ut som jeg har hatt tidenes tarmskylling. Hver gang jeg kjenner en fjert er jeg livredd for å slippe den i tilfelle det er noe mer, så babygrøt-kur vil jeg ikke anbefale til noen over 3 år, eller som lever et bleiefritt liv, bare så dere er klar over det.

Og for å runde av dette litt spesielle innlegget jeg håper du ikke leste mens du spiste frokost, vil jeg bare legge ved dette bildet av en gyngestol.
 
Kan dere fatte og begripe at gyngestoler har en sånn verdi? Jeg lurer på om jeg skal stjele en drøss med gyngestoler og selge de på gata hvis det er slike summer det kan dreie seg om. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må ligge mer penger i å pushe gyngestoler enn stoff. Selv om silke ikke er billig det heller.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Vinnerne av vesker fra Makéjo Design, og en gal badeand!

Forrige uke gjorde jeg et jeg alltid gjør. Gikk rundt og pustet, spiste og eksisterte, slik jeg gjør det best.

Det var med andre ord ingenting som skulle tilsi at forrige uke skulle være noe mer annerledes enn noen av de andre 51 ukene i året. Kanskje middagsmenyen var litt annerledes, og kanskje jeg klarte å ha to like sokker på for en gangs skyld, men bortsett fra det var forrige uke ganske normal.

Så sto jeg helt normalt på den ganske vanlige trappen min en helt normal morgen og sa til meg selv «Ah, for en deilig og normal dag det er» mens jeg strekte ut armene og gjespet normalt mot soloppgangen.

Men i det jeg akkurat hadde klart å snørpe tunga på plass inni munnen min igjen for å lukke den så jeg ikke ble stående der å se ut som et gapende naut med tunga halvveis nedover knærne, skjedde det noe som ikke var normalt i det hele tatt.

En badeand på størrelse med en svær lastebil kom skliende ned fjellsiden i sikkert 300km/t, og alt i badeandas vei ble rasert på den elleville ferden.
Jeg klarte ikke gjøre noe som helst, ble bare stående og stirre på den enorme gule anda som kom mot meg i en forferdelig fart. Hendene mine var fortsatt strukket ut fra kroppen min, og øynene holdt på å trille ut av hodet mitt.

«Hva..I..Helvete» klarte jeg å presse ut.

Jeg visste ikke om jeg skulle løpe eller bare bli stående i det anda kom nærmere og nærmere. Jeg kunne høre trærne som knakk når anda traff de, og store steiner ble pulverisert til den fineste grus.

Jeg klarte ikke ta øynene bort. Det var som å være vitne til en kjedekollisjon. Jeg kunne bare ikke slutte å se på.

Når det var ca 50 meter mellom meg og anda, begynte den kolossale, gule skapningen sånn smått å bremse opp.
Den stoppet rett foran tærne mine, og jeg ble bare stående helt rolig. Jeg tror jeg sluttet å puste for fem minutter siden, og begynte bli ganske ør i hodet.
Forsiktig trakk jeg pusten, og lot øynene gå sakte opp fra bakken. Oppover, oppover, oppover. Når jeg ikke klarte bøye nakken lengre bakover, stoppet blikket mitt, og møtte de store, svarte, runde øynene til badeanda. Jeg pustet ut.
«Hei» sa badeanda.

«Hei sjøl» sa jeg.

Rundt oss var det helt stille. En og annen lyd fra en sten som rullet i sporet bak badeanda kunne høres når den traff andre steiner, eller raslet inn i noen busker, men bortsett fra det var det helt stille.
Nesten litt flaut. Så stille var det.

Jeg så meg rundt. Forsøkte å se etter noe jeg kunne prate om for å bryte den kleine stillheten, men det var generelt ganske lite som vakte oppmerksomhet akkurat der og da.
«Har du lyst å bade?» Utbrøt badeanda. «Nå? Vi er jo midt i mars?» svarte jeg vantro. Det kunne ikke være mer enn kanskje 5 grader i lufta, og tanken på det kalde vannet fikk meg til å grøsse.
Jeg klarer jo ikke bade på sommeren heller uten å pådra meg både lungebetennelse og navlebrokk, så det fristet ikke spesielt å dra skrotten ut i det iskalde vannet nå heller.

Badeanda så forventningsfullt på meg. Det så ikke ut til å plage den at det kanskje ikke akkurat var tropiske forhold.
«Har du lyst å bade?» spurte badeanda en gang til. Denne gangen mye høyere. Nesten skremmende høyt. Ikke på en truende måte, men mer som en åtte-åring som skjønner at den er på tur å få viljen sin hvert øyeblikk.

Litt forfjamset av denne noe bisarre hendelsen, mumlet jeg fram et «ok», og begynte gå mot sjøen. «Ikke riv ned noe her nå» sa jeg strengt til badeanda, og pekte rundt på hus og biler. «Neida» svarte den, og begynte å skli rolig etter meg.

De første skrittene ut i det iskalde havet fikk hvert hårstrå på kroppen min til å stå ut som små nåler. Forsiktig tok jeg et par skritt til, og forsøkte venne meg til kulden. Jeg tenkte at jeg kom til å fryse i hjel, jeg var ikke skapt for å bade i slike temperaturer, og angret øyeblikkelig på at jeg hadde gått med på å bade sammen med denne litt overivrige badeanda.

«Det er kaldt» sa jeg litt småsurt.

«Du kan få sitte på ryggen?» sa badeanda til meg, og før jeg rakk å svare, hadde den kastet meg oppå ryggen dens. Her gjaldt det bare å holde seg fast, for nå hadde den tydeligvis tenkt seg noe sted.

På tur ut mot det åpne havet suste vi forbi både fiskebåter og hurtigruta, og både jeg og badeanda vinket. Naturlig nok så det ut som de andre båtene ble litt skrekkslagne, for de snudde rundt og kjørte i full gass vekk fra oss.

Badeanden begynte fortelle meg hvor de beste badestrendene rundt omkring var, og hvor lenge den kunne holde pusten under vann. Den pratet faktisk så mye at det tok tre dager før jeg kom til ordet. «Hvor langt skal vi egentlig?» spurte jeg. «Kjempelangt» svarte badeanden, og begynte synge intro-sangen til «friends».

 

 

Som dere forstår har jeg vært utrolig opptatt forrige uke, og har derfor ikke hatt tid til å verken blogge eller vaske klær. Nå er jeg tilbake og gjør begge deler på en gang! Fantastisk! SÅ nå skal jeg trekke to heldige som får vesker fra Makejo Design, som jeg lovte å gi noen heldige lesere i forrige uke. 
I denne omgangen trekker jeg to stykker som får vesken de ville ha.

Jeg aner ikke hvordan andre bloggere gjør dette, og dette var tross alt første gang for meg og, altså jomfrugiveawayen, så jeg gjorde som vi gjorde på skolen når jeg var liten når noen skulle trekkes ut til noe. Jeg skreiv alt på lapper, krøllet de sammen, rotet de rundt, og trakk i blinde. Det syntes jeg var veldig gøy!

Så de to som får veskene de ville ha er Lisa Marie med veske nummer 2 og Krostin med veske nummer 3! Jeg lurer på om du egentlig kanskje heter Kristin, men jeg skal ikke krangle med deg om du faktisk heter Krostin. Så snart jeg får bekreftet at begge liker Makéjo Design's facebookside, så smeller jeg de avgårde i posten.

Takk for at du deltok, og gratulerer til de som fikk vesker!

 

GIVEAWAY FRA MAKÉJO DESIGN

Siden det er lørdag så synes jeg kanskje at vi skal ha en liten giveaway på bloggen. Det har jeg jo strengt talt aldri hatt så nå er det på tide.

Grunnen til denne plutselige sjenerøsiteten er at jeg har vært så heldig og fått med meg noen vesker fra Makéjo Design, som er en venninne av meg som designer og syr vesker.

Jeg har kjøpt flere vesker av henne, og er kjempefornøyd. Det er noe som ikke alle har, og de er bare så utrolig kule! 



Min favoritt er en såkalt "wristle" som er utrolig praktisk! Og se på det mønsteret! Elsk!

 




Derfor synes jeg det er ekstra stas å kunne få dele noen vesker med dere. Jeg har plukket ut min favoritt så den får dere desverre ikke, men dere kan velge fritt fra de andre! Alt du må gjøre er å gå på Makéjo Design på facebook og like siden. Skriv så i kommentarfeltet under dette innlegget at du har gjort det, hvilken av veskene du ønsker, og legg ved e-post adressen din så jeg kan kontakte deg om du vinner.

Høres det greit ut? Håper det!

Her er veskene du kan velge mellom!

 


1. Dette er et handlenett! Så kult!



2. Denne lekkerbisken var andrevalget mitt

 

3. Lekker sløyfe i stedet for reim! Snasent!




4. Rocka Motherfucka! Denne er også råfet!


Er de ikke kule? Husk å lik Makéjo Design for å være med i trekningen! På denne siden vil du kunne se mer av det hun har laget, slikt som dette:











Lykke til!:)




 

 

 

Colatenner

Hei og hå!

Jeg drikker ekstremt mye cola. Faktisk så mye cola at jeg synes det er litt dårlig gjort at ikke Coca-Cola har gjort meg til en vandrende reklameplakat med betaling.

Å drikke så mye cola går ikke ubemerket hen, og sånn bortsett fra litt dissende kroppsdeler så er det tennene som har tatt den verste støyten.

Jeg mener at tenner er utrolig viktig, og jeg føler meg rett og slett som en vandrende bæsj når tennene begynner bli misfarget. Det er tross alt noe av det første folk ser, og i alle fall hos meg som går med tenna på tørk i tide og utide.

Jeg er utrolig skeptisk til tannbleking man kjøper på nett eller rundt på alle slags skjønnhetsjapper. Så tannbleking til 600kr? Tror ikke det du. Det kan godt være at det virker, for all del, men så mye som jeg herper tennene mine på daglig basis tar jeg ikke noen sjanser når det kommer til bleiking.

Så etter å ha fått tettet alle hull så var det bare å investere i bleiking hos tannlegen min. Munnskyllevannet som fulgte med smakte billig manneparfyme, så det var litt vanskelig å holde det i munnen uten å bygge opp en lett kvalme, men ellers synes jeg det virker bra.




Når man bleiker tenner får man ikke lov å spise noe som kan farge av på en hvit t-skjorte, ettersom porene i tennene åpnes og vil suge til seg farge.
Så da var det bare for meg å handle inn all den bleike maten jeg klarte å finne. Jeg er ikke så veldig kreativ på bleik-mat-fronten, så handlekurven ble fylt med banan, yoghurt og, tro det eller ei, babygrøt.




Jeg var litt skeptisk til babygrøten, siden det sto «mais og banan». Ikke en kombo jeg ville valgt uansett hva jeg måtte ha inntatt, men den var faktisk overraskende god.

Så god at jeg bare spiste og spiste og spiste. Jeg måtte til slutt forlate huset mitt for å ikke spise opp hele pakken. Jeg kan ikke være i samme rom som babygrøtpakken. Det er nesten så ille at jeg må innrede et eget rom i huset til babygrøten. Babygrøtens rom.

Og så var det det med colaen da. Etter to dager uten cola ble abstinensene helt for jævlig. Sinnsyk hodepine etterfulgt av vanskeligheter med å fokusere synet. Så jeg har funnet ut at jeg må faktisk bare unne meg littegrann cola, etterfulgt av intens skylling av munnen så jeg kanskje berger bleikingen. Etter hvert må jeg kanskje søke meg inn på rehab for å få bukt med colaholismen min?

Men nå er det bare å være tålmodig, og vente på fine hvite tenner, og muligens trappe litt ned på cola-inntaket heretter.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Godt nytt hår, og andre nye ting.

Hola! 

Så hva skjer? Jo jeg har vært i Tromsø på rekreasjonstur. Hvis man kan kalle det for det. 
Jeg og kjærestens arbeids turnus kræsjer litt av og til, så vi ser ikke hverandre så ofte som vi gjerne skulle ønske. Derfor bestemte vi oss for en aldri så liten bytur når friuken vårs endelig klaffet.

Dagen før vi dro hadde jeg vært hos frisøren for noe litt mer avansert enn en touch-up. Frisøren min har kommet fram til at jeg ganske snart kommer til å bli skallet om jeg fortsetter å bleike håret så hardt og intenst, og etter de to siste gangene med bleiking og mengde hår som lå igjen i sluken så var jeg ganske enig. Så vi skulle gå for noe litt mer "naturlig". Noe som ikke krever at man til stadighet må bleike ettervekst, men heller ikke er bleika-blondt. Og jeg som har hatt blondt hår i sikkert ti år kan ikke si at jeg gledet meg så veldig mye til dette. 
Av en eller annen grunn føler jeg at det blonde håret er meg. Jeg vet jo at jeg er mye mer enn bare hår. Jeg er for eksempel fot. Tenner er jeg og. Og tykktarm. Men håret. Håret er så veldig meg. Å kvitte seg med det blonde håret vil være å ta "lakken" fra "Mattilakken". Tenkte jeg.

Jeg fryktet at jeg ville se ut som en grå mus, en kjedelig dritt som ingen kommer til å vite hvem er. Kanskje naboene ikke tror det er meg en gang. Jeg så for meg at det kom til å sitte et fremmed menneske i frisørstolen når frisøren var ferdig.

Og jeg skal ikke lyve, disse tankene presset på i den 5 timer lange prosessen i frisørstolen. Bunnfarger, mini-color, alt kjemisk du kan finne i en frisørsalong var sikkert på et eller annet tidspunkt borti håret mitt, og jeg kjente jeg ble så redd. Ble redd for at kjæresten skulle gå fra meg for en pen blondine, tenkte at hunden min kom til å bli aggressiv av å se noen den ikke kjente igjen sette seg i sofaen hjemme å trykke på eierens fjernkontroll.

I det den siste fargen ble skylt ut ble det rett og slett litt for mye. Tårene begynte presse seg på, og jeg syntes jeg så ut som en gammel fleinsopp der jeg satt. Hele tiden forsøkte den stakkars frisøren min å roe meg ned. Betrygge meg med at håret kom ti å bli lysere etterhvert, men det kom til å være mye mørkere i begynnelsen.

Inni meg føltes håret helt svart. Jeg følte meg som en emo-satanistisk langhåret rotte. Når jeg fikk gå ut av stolen så kom tårene. Og den stakkars frisøren min måtte trå til og være både psykolog og frisør på en gang. Inni all trøsten så sa hun det hun alltid sier "Om noen dager så har du roet deg, og da vet jeg at du liker det. Sånn er det alltid med deg"

Ja og sånn er det visst alltid med meg. Håret ble ikke så galt, jeg skrek de første gangene jeg så meg i speilet, men nå går det bra. Kjæresten min har ikke forlatt meg for en pen blondine, og hunden min blir glad for å se meg. Men det kan jo være den lille svikerbikkja blir glad av å se alle. Neida, hun kjente meg igjen. Håper jeg. Jeg er egentlig ikke så veldig overfladisk av meg som det nok framstår her, men enhver kvinne som får gjort noe veldig annerledes med håret sitt vil nok forstå hvorfor jeg griner av noe så enkelt som en hårfarge,

Vel framme i Tromsø dagen etter sjekket vi inn på Grand. Jeg hadde hørt utrolig mye bra om både The Edge og Radisson, men jeg vet at hadde jeg hatt rom på den ene av de hotellene så hadde jeg blitt sittende å lure på hvordan det var på det andre hotellet. Så jeg fikset rom på et helt annet hotell. Nå tenker jeg jo selvfølgelig at vi kunne kanskje vært noen netter på hver av dem, men jeg tenkte ikke så langt når jeg bestilte.

Egentlig skulle jeg nok tatt en av de to anbefalte. Greit nok rommet var kult og stort, juniorsuite med fussballbord og fin lampe, og hyggelig betjening, men der stopper egentlig min ros av hotellet.

 

Linselusa mi sjekker ut kanal-utvalget



Vi klagde litt på en del støy fra utestedet Gründer som lå i samme bygg, men fredagskveld angret jeg. Da kom søsteren min og hennes kjæreste på besøk og tok noen øl, og vi spilte fussball så høylytt at jeg nesten fikk tinnitus og hjernerystelse.


roterommet

Jeg fikk faktisk en helt sinnsyk vannblemme av å spille. De to første rundene tror jeg vi gjorde litt feil, da snurret vi de spillerne så fort vi klarte, og når 4 stykker sto rundt bordet og snurret for harde livet, så hørtes det ut som en liten hjullaster som sto og spant i grus inne på hotellrommet. 


Ser du vannblemma?

Ellers så shoppet vi altfor mye, og spiste mye god mat. Steakers er jo et must når man er i Tromsø, og vi tok også turen innom både Tangs og Torghuken. Torghuken tok det faktisk ganske lang tid for meg å skjønne at man ikke sa "Tårr-kuken", men jeg er nok ikke den første som har oppfattet det navnet feil. 

For å være litt turist bestemte vi oss for å ta fjellheisen. En liten vogn som trekkes via kabler opp en fjellside der du har panoramautsikt over byen. Jeg glemte selvfølgelig at jeg har høydeskrekk, og kom på det når billetten var betalt. Jeg fikk så sykt angst, googlet om det hadde vært noen ulykker der, og hadde mest lyst å bare rømme.

Hele turen opp satt jeg på gulvet. Turte ikke se ut av vinduene, så jeg måtte få typen til å ta bilder. Jeg hoppet i strikk for en stund siden i den troen at høydeskrekken min kom til å bli kurert, men der tok jeg usannsynlig feil. Den har faktisk bare blitt verre.




Når vi kom på toppen latet kjæresten min som om han holdt på å ramle utfor rekkverket på utsiktsplatået hele tiden, og jeg sto å brølte som en gorilla for å få han til å slutte. Typen virket ikke videre imponert over utsikten, og viet heller oppmerksomheten sin til en snøfreser han fant der oppe.




I kafeen prøvde jeg å innta 8000 kalorier i et håp om at sukkeret ville fryse ut hjernen min så jeg ikke skulle være så redd på turen ned, men det endte bare opp med at jeg var veldig gira og veldig redd. Så jeg satt på gulvet hele veien ned også.





Glad for å være trygt nede, og litt uggen :p


Men! Nå kan jeg i alle fall stryke det av min "bucket list"! For fjellheisen skal ikke jeg ta flere ganger.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!




 

Se yngre ut med rullekake

Støtt og stadig dukker det opp en eller annen mulighet til å få en yngre, vakrere hud. Gjerne både kvise og arrfri. Jeg er jo livredd for å bli gammel, og kjenner jeg snart må begynne å se realiteten i øynene ettersom kinnene mine har begynt å få bulldogtendenser.

Til deg som måtte trenge en videre forklaring på hva bulldogkinn er, så kan jeg vel bare si at det er når kinnene dine begynner å henge så flatt og punktert på sidene av ansiktet ditt at det dannes et markert skille mellom kinn-delen av ansiktet, og hake/munn partiet slik at du ser ut som en bulldog.

Jeg tror det finnes to måter å løse dette problemet. Enten må du gå såpass mye opp i vekt, at underhudsfettet blåser volum tilbake i kinnene dine igjen. Det er nok ikke mange som ville valgt denne løsningen, ettersom du erstatter et problem med et annet. Kanskje du risikerer å bare ende opp med å se ut som en veldig tykk bulldog.

Den andre metoden er plastisk kirurgi, der de snitter rundt trynet ditt, og gjør huden din litt kortere enn før. Hepser den litt opp med andre ord, før de stifter hudkanten på plass i hodet ditt igjen. Jeg lurer på hvor mange ganger man kan gjøre dette før du faktisk har flyttet neseborene til der tinningshuden din engang var.

Men så var det dette med kviser og rynker da. Ja og arr, for de som måtte være plaget med det. Det finnes kremer, fillere, laser, piller, det ene og det andre, og i jakten på evig ungdom skal ingenting være uprøvd.

Jeg selv har vurdert både botox og restylane, men jeg er så gjerrig at jeg føler kanskje det blir litt for dumt å bruke så mye penger på noe som ser ut som menneskeplageri. Men vi får se. Når overleppa føles for liten og kratrene i kinnene føles for dype, ender jeg nok opp under sprøytespissen jeg og. Den med heroin i. Det tror jeg er den beste måten å injisere noe som gjør at du gir faen i hvordan du ser ut.

Rart med det, lurer på om heroinister får et starterkit med sprøyter, boblejakker og et bøyeapparat til knærne utdelt ved første stikk.

Nok om det. 

Når jeg logger inn på bloggen, får jeg gjerne opp de siste innleggene fra folk som følger meg. Ikke sjeldent dukker det opp noe som heter swiss roll, som er en snedig sak som skal hjelpe deg å få vakrere hud. 

Jeg som har bena bedre plantet i matverdenen enn i hud og velvære-verdenen forbinder swiss roll med rullekake. Fordi det er jo det det er. Har det gått så langt at vi å smører oss i ansiktet med rullekake? 

Jeg tror jeg hadde blitt kjempetykk om jeg på daglig basis skulle rullet ansiktet mitt med rullekake, for hver gang jeg hadde rullet den forbi munnen min hadde jeg tatt en tygge.

Men så praktisk samtidig da! Tenk så mye tid du sparer på morgenen ved å kunne ta morgenstellet på ansiktet samtidig som du får i deg noe å spise. Kanskje det finnes havregryn-rullekake med proteinfyll så det ikke blir så veldig usunt, uten at effekten du er ute etter på huden blir borte.

Desverre hadde jeg ingen rullekake tilgjengelig for å vise dere hvordan det hadde sett ut, siden jeg mest sannsynlig hadde rukket å gumle den i meg mens jeg rullet huden uansett, så jeg måtte ta meg friheten til å redigere et bilde. De sier det er ekte kunstnere som klarer å tegne en hånd så detaljert som den egentlig er, og jeg forstår det godt om jeg nå blir tildelt både studieplass og stipender ved kunsthøyskoler. Er kunsthøyskole og kunstgresskole det samme? 

Selv om det meste som kom opp på google når jeg søkte på swiss roll var rullekaker i alle slags deilige varianter, skjønte jeg fort at dette kanskje ikke stemte helt. Så jeg prøvde noe jeg lærte i datatimene på skolen. Legg til flere ord for å begrense søkeresultatene. Ved å legge til ordet "skin", ville det nå være mulig å se om det fantes en egen swiss roll for din skin.

Og der kom den. Et hjul med masse pigger på, med et lekkert designhåndtak du skulle rulle over hele trynet ditt, og hvor du ellers måtte ha problemområder. Jeg tror det kostet rundt 1000kr, og det var i alle fall ikke jeg villig til å betale for noe som ser ut som et miniatyr-tortur-våpen fra middelaldereren,

Slik ser den egentlig ut, og det hjulet foran har massemasse pittesmå nåler som skal trenge inn i huden din og lure den til å tro at du har små sår slik at den må fornye seg selv kjempefort.

Tror du på det?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke på det til 1000kr. Så jeg fant en på ebay til 30 kroner. 

Jeg bruker rulle meg forsiktig i ansiktet med den av og til. Det kiler og så blir jeg helt rød. Men om den virker vet jeg ikke.

Jeg vet bare at skuffelsen var veldig stor, med tanke på at jeg heller kunne stått på badet å rullet meg med en fersk rullekake, der sukkeret hadde skrapet helt lett og deilig over kinnene mine, før den drysset nedover på kroppen min, kanskje peelet brystkassen min på sin vei mot gulvet. Duften av deilig, nybakt sukkerbrød hadde gitt meg koselige relasjoner til ansiktstell, og smaken av det søte bringebærsyltetøyet hadde gitt meg lysten på et kaldt glass melk så jeg hadde fått i meg kalsium og alle de greiene der.

En dag når alt annet er prøvd, skal jeg stå klar med rullekaken min, og garantere en vakrere hud kombinert med lekkert måltid.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Mattilakken i det fjerne

 

I dag skinte solen, og været var bare helt nydelig. Når solen traff fjellene ble det som vakre malerier bare naturen kan skape.

Det var nesten jeg kunne lukte solskinnet om jeg bare lukket øynene og strakte nesen litt lengre opp.

Samtidig fomlet fingrene i lommen rundt kantene på et pillebrett med to piller.

Skulle jeg virkelig ødelegge denne nydelige dagen ved å ta de to tablettene?

 

Jeg har som kjent veldig intens tannlegeskrekk. Den er så ille at mine tannleger og jeg har kommet fram til at det er best å medisinere meg før jeg legger meg i stolen. Det funker veldig fint. Om jeg er veldig redd, så har jeg uansett glemt det til dagen etter. Jeg glemmer stortsett hele dagen fra tablettene er inntatt. Små bruddstykker blir værende, men det meste av dagen blir som å ha fulgt med på en film fra et annet rom.

Du går inn i rommet med tv'n av og til, og får med deg akkurat nok til at du skjønner hva som foregår, men dialogen blir nesten som en grøt av ord, selv om du kanskje får med deg en og annen kommentar.

 

Men dagen i dag var jo så fin.

Det var så trist å tenke på at jeg kom til å gå glipp av den, selv om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort noe nevneverdig denne vakre dagen.

Men kanskje jeg kunne fått en fin dag ute. Kanskje jeg kunne ha sittet ute å drukket kaffe med en venn, og blitt sliten i øynene av all mysingen.

Kanskje jeg hadde skyntet meg hjem etter tannlegetimen for å starte på fjellet med scooteren.

Kanskje.

Jeg satt med tablettene i hånden og prøvde å veie opp for om jeg skulle ta de eller ikke.

Så begynte lyden av borret å spilles av i bakhodet mitt. Lukten. Synet av tannlegeutstyret.

Før jeg hadde rukket å tenke noe mer var tablettene halvveis på tur ned i magesekken mens jeg pimpet i meg colaen så jeg ikke skulle brekke meg.

 

Jeg har fått forbud mot å kjøre bil etter inntak av disse tablettene, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tror egentlig ikke jeg er skikket til å kjøre handlevogn engang etter å ha tatt de.

Så jeg kastet på meg jakken å håpet at jeg rakk å småløpe de 20 minuttene det tar å gå fra mammas leilighet og ned til tannlegen før medisinen rakk å "kicke" inn.

 

Jeg håper at produsentene av ibux og paracet, eller p-piller for den saks skyld, en gang kommer i tale med de som lager disse tablettene, for det kan umulig være noe som helst som virker så fort som disse tydeligvis.

Jeg tror ikke jeg hadde gått langt før jeg måtte fokusere på et sykkelspor foran meg for å gå i en rett linje.

Hele tiden mens jeg gikk tenkte jeg "ikke se folk i øynene", for det kjentes ut som øynene gikk hver sin vei, og opp og ned i hodet.

Det er faen meg en nokså undervurdert egenskap å kunne gå i trapper skal jeg bare fortelle dere, for trappen med tre trinn jeg skulle gå ned føltes ut som en hindring du kan finne i en indiana jones film. Det så litt ut som trinnene forskjøv seg etterhvert som føttene fortvilt prøvde peile seg inn på dem, og hele tiden var jeg sykelig opptatt av å ikke vekke oppmerksomhet. Hva skulle folk tro om jeg klamret meg fast i handtaket ved siden av trappen og hylte som om det var rennende lava jeg prøvde komme meg forbi?

 

Jeg kom meg endelig til tannlegen og fikk kjempemasse kjeft fordi jeg hadde gått dit på egenhånd. De understrekte at ledsager var et must etter disse tablettene fordi jeg kunne svimle avgårde på ville veier.

Det tannlegen min ikke vet er at jeg har en app på telefonen som heter googlemaps som virker slik at en dame roper og gnåler ustanselig om hvor jeg skal gå etter å ha trykket inn destinasjonen min.

Jeg følte meg veldig kontaktsøkende og ville prate masse med tannlegen, men jeg husker å ha fått til svar at de ikke orket snakke så mye med meg fordi jeg ikke kom til å huske noe uansett i morgen. Det har de for så vidt rett i, for jeg husker stortsett bare det. Heldigvis har de som rutine å ringe meg dagen etterpå å fortelle meg alt jeg har sagt, og det de enn måtte ha på hjertet.

 

Svigermor hentet meg og kjørte meg hjem. Snill som hun er!

Problemet når jeg kom hjem var at jeg var så sulten at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tannlegen hadde smurt fluor på tennene mine, og jeg hadde fått beskjed om å ikke spise på en time. Med en gang jeg får beskjed om å ikke gjøre noe, føles det ut som jeg skal dø hvis jeg ikke får gjøre det med en gang.

Så jeg lå å vridde meg i dødskramper på sofaen og prøvde beregne hvor lang tid som hadde gått, og hvor lang tid det ville ta å få mat levert på døra.

Dette var uhyre vanskelig uten noe begrep om tid eller rom, men jeg fant ut at det hadde nok gått mange timer allerede.

 

Jeg ringte en pizzeria og bestilte den største pizzaen de hadde, og en stor pakke ris. Hvorfor jeg ville ha ris må gudene vite, men der og da føltes det helt naturlig å ha ris som tilbehør oppå en pizza.

 

Så kom vi til punktet der de ville ha en adresse å levere til, og da holdt det ikke å si at jeg var hos mamma.

Med pizzeriaen på telefonen løp jeg ut i sokkelestene og fant et tilfeldig husnummer på en vegg. Jeg tenkte jeg skulle sitte klar i vinduet å følge med når de kom slik at jeg kunne løpe ut å møte de når de dukket opp.

 

Dette endte med at jeg sovnet straks jeg satte meg i sofaen, men jeg våknet da mamma kom hjem, bærende på en pizza og en stor eske med ris. Hun hadde skjønt at jeg hadde bestilt maten, og fått leverandøren ned fra en av naboene sin trapp.

Jeg koste meg skikkelig med ris og pizza, selv om jeg kjenner nå at jeg kanskje kunne spart meg for en av delene.

Jeg sovnet av igjen og våknet i kveld, mye mer tilstedeværende enn tidligere på dagen, og kjente jeg var skuffet over å ha gått glipp av solen.

Men for en dag allikevel.

 

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!




Asosial emo søker sparebøsse

 

Hei kjære leser! En tung uke med nattevakt er over, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig. Det skjer noe inni hodet til mennesker som er våken når andre sover. Som er ute når  det er mørkt, og inne når det er lyst. En hel uke med konstant mørke. For ikke å snakke om den asosiale tilværelsen. Det nærmeste man kom en samtale var å ringe 175 for å høre på sentralbordets tastevalg, og det sier vel kanskje sitt.

Å jobbe er deilig, men å omgi seg med dette mørket og ensomheten gjør meg passelig emo i slutten av uka. Det kan være tendenser til hulkegråt og forever alone følelser, selv om det aldri har gått riktig så langt.

Denne nattevaktuka var også preget av mye dårlig vær, og da var man ute på veien hele tiden og brøytet. Når vakten var over og jeg klarte dra den trøtte skrotten min over dørstokken hjemme, så sier det seg kanskje selv at det ikke var oppvask og klesbretting som sto øverst på «to do» lista mi. Denne jenta valset mellom kjøleskapet, toalettet og senga, slik jeg hører ekte kvinnfolk skal, selv om det ikke var kokkelering av ypperste sort og dirty hanky panky som ble utført.

Det så faktisk ut som 13 ville grevlinger på en ukersrus på crystal meth hadde tatt seg inni kåken min og torpedert kjøkkenskap og klesskap, etter en hel uke med total neglisjering av husarbeid. Jeg kunne blitt kaptein på hurtigruta etter alle skippertakene jeg måtte ta for å få satt inn i oppvaskmaskinen.

Når uka med dagvakt begynte kjentes det ut som noen hadde satt en kjempestor sprøyte med livsgnist strakt i rumpeballen på meg, og det var nesten jeg hoppet i stedet for å gå mens jeg trallet og smilte. Jeg smilte faktisk så mye av å se sollys og mennesker igjen, at flere så på det som en invitasjon til å prate med meg. Mennesker jeg aldri har snakket med før. Og jeg pratet. Jeg snakket og spøkte, og følte meg som et nyfrelst fjols, ute i verden for å tale min sak.

Jeg er egentlig ganske sjenert, og fremmede mennesker som tar initiativ til prat kan fort bli møtt med stamming og mumling etterfulgt av en god dose rødming, men nå var jeg så glad for å endelig ta del i dagen igjen.

Det høres nok helt rart ut, men jeg tror det er fordi vi mennesker ikke er nattedyr egentlig. En god døgnrytme kan nok være viktig for å bevare hodets ve og vel, selv om man godt tåler å jobbe natt. Bare man ikke alltid jobber natt. Det tror jeg ikke jeg hadde likt.

Ellers så har jeg innsett at å spare i gjennomsiktige glass ikke er noe for meg, ettersom pengenes synlighet gjør at jeg tror jeg kan bruke dem. At det er som en 50 lapp som ligger løs i jakken, klar til å sløses vekk på brus og sjokolade.

Så macbook-spare-glasset mitt fikk stå i fred ca 1 uke før hvert eneste øre var borte. Om jeg skal spare hjemme, tror jeg spareinnretningen må være i rustfritt stål. Den delen du putter penger i må ikke la seg åpne på noe vis, og sprikken pengene skal inni må helst være strømførende i tilfelle fristelsen til å stikke skarpe gjenstander inn for å rote ut en penge blir for stor.

Aller helst må denne innretningen holde en konstant temperatur på 700 grader slik at jeg ikke kan bære den med meg for å tømme den på et annet vis. Faktisk bør den være smurt inn med cottage cheese i et veldig tykt lag, for det er lite jeg finner så avskyelig som cottage cheese. Dette ekle underlivssopp-lignende meieriproduktet vil over tid få meg til å føle sterk avsky mot spareinnretningen, slik at jeg holder meg unna. Da trenger jeg en spareassistent som kan putte pengene mine oppi sprekken slik at jeg ikke trenger nærme meg den selv.

Men nok om den, poenget var at det blir nok ikke noen macbook på meg med det første. Sparing må skje på en overvåket og bestemt måte som jeg ikke helt har klart å pønske ut ennå.

Når jeg endelig kom over nederlaget ved å være inkompatibel til å spare, så fant jeg ut at det er jo ikke verdens undergang om jeg kjøper meg en billig pc som jeg kan bruke til jeg finner en løsning på spareproblemene mine. Pc må jeg ha ettersom jeg nå skal utvide skriveriene mine, og kriteriene var at den måtte være hvit, ha masse lagring, tastene måtte kunne trykkes ned og faktisk gi fra seg en bokstav, og kunne lese av minnekort.

Med så få krav, fant jeg en pc helt ned i 1700 kr, og jeg er veldig fornøyd. Ingen sparing krevdes! Med mindre du anser unngå-å-betale-strømregningen-din som sparing.

Så om noen dager er den her, og jeg gleder meg! Det skal bli så ufattelig deilig å kunne skrive uten å måtte følge med om alle ordene sitter fast i hverandre fordi mellomromknappen ikke fungerer, eller at noen bokstaver mangler.

Så jeg håper neste innlegg blir hamret ut på flunkeny pc. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Tynn av nutella

 

I dag slanket jeg meg. Først ventet jeg med å spise frokost til jeg kjente at jeg var skikkelig sulten. Det tok ca 30 minutter. Så lagde jeg meg en ordentlig smoothie med bær og det hele. Siden det begynte bli lite vaniljekesam i kjøleskapet, erstattet jeg den manglende mengden med nutella. Selv om de to ikke har helt samme farge eller smak, var det det nærmeste jeg kom i konsistens.

20 minutter etterpå skulle jeg spise en banan, men så oppdaget jeg at stilken var altfor bøyelig etter min smak, og da kommer tvangstankene inn om hva som egentlig kan finne på å bo i tuppen på bananer, så den gikk ut vinduet. Og det rett på E6! Jeg ble litt bekymret av min handling, for jeg har da tross alt spilt så mye mario kart at jeg vet hva det kan føre til. Og for dere som ikke har spilt mario kart, så er bananskall og skilpaddeskall utmerkede våpen til å skade motstandere med. Har du en plagsom konkurrent foran? Skyt ham med skilpaddeskallet! Har du en plagsom konkurrent bak deg? Kast et bananskall! Er han uoppmerksom og kjører på det, kan du ta deg en snickers på at han seiler av veien fortere enn du klarer brenne melk i en vannkoker.

Jeg vurderte stoppe på veiskulderen å følge med på trafikken for å se om min frykt var reell. Jeg kunne ikke gå og plukke opp bananen, for da ville det få meg til å se fattigslig ut, der jeg går desperat og plukker opp mat fra veien og veibanen. Jeg har da litt selvrespekt.

Siden jeg ikke fikk bananmellommåltidet mitt, ramlet jeg rett i fella på butikken. Berlinerboller, sjokomelk og marsipanpølser var det som skulle holde humøret og energien oppe fram til middag. Jeg så for meg at slankeeffekten var høyest om jeg spiste halve berlinerbollen i stedet for hele, og tok små tygger av marsipanpølsen, slik at kroppen forhåpentligvis rakk å forbrenne alt før neste bit ramlet i magen.

Jeg følte meg tynn.

Hovedsakelig fordi jeg ikke kjøpte brus.
All denne slankingen gjorde meg veldig sulten når middagen var ferdig, så jeg spiste så mye at jeg nesten gulpet opp alt igjen. For å presse maten lengre ned i magen, spiste jeg litt til. Jeg kunne jo ikke risikere at maten kom opp igjen, for det ville vært bortkastede penger. Det er noe jeg synes alle med bulimi burde tenke på. Hvis du allikevel bare skal kaste opp all maten så kan du like godt sutte på en gulrot, og gi penger til de som setter pris på maten.

Trening går hånd i hånd med slanking, og ettersom jeg ble helt svett av å spise så mye middag, lar jeg denne smertefulle stunden på sofaen gå som en pilatestime. Pustingen har vært nokså lik, så jeg velger å tro at kroppen gikk i en automatisk pilatesmodus etter inntak av en gitt mengde kalorier.

Det er tungt å være så sunn, og endatil trene pilates ufrivillig etter en så stor middag, så nå skal jeg belønne meg selv med en liten powernap på sofaen slik at jeg klarer gå bort til kjøleskapet igjen om et par timer.

Takk for at du takk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hold in- Be strong

 

I helgen var det tid for min halvårlige høy-intensitets-sosialisering, noe som går ut på å dra på tilstelninger med mange mennesker tilstede for å få den dosen med menneskelig kontakt man trenger for å kunne gå i skjul igjen en stund.

Hva var vel mer perfekt da enn å dra på en revy med fest i nærmeste nabobygd? Med både kjente og ukjente festdeltakere var det duket for en hyggelig aften, og jeg hadde gledet meg til denne kvelden lenge. Jeg er et semi-sosialt vesen som elsker å prate med mange mennesker og være med på ting, samtidig som jeg virkelig verdsetter stillheten og roen i det å være alene. Og når jeg sier alene mener jeg vel sammen med kjæresten, ettersom jeg blir noe destruktiv og apatisk om jeg er HELT alene.

Noen ganger merker jeg at friheten ved å bo i en avsidesliggende bygd har gjort et litt for stort innpass hos meg. Det er deilig og ikke måtte jåle seg opp så forferdelig for å ikke føle seg uvel om man skal gå ut av huset, slik som man ofte gjorde når man bodde i by, men her har det skeiet litt ut.
Jeg har blitt ekstremt ukritisk til hva jeg kler på meg for tiden, og noen ganger børster jeg ikke håret på en uke. Hadde dette vært en psykologitest hadde jeg nok gått inn under kategorien «deprimert og ute av stand til å vare på seg selv», men slik er det altså ikke. Jeg dusjer og har rene klær på, jeg gir bare litt ekstra faen, og det er veldig deilig.

Men jeg har alltid vært glad i å pynte meg før fest. Jeg føler at da kan jeg spandere på meg tiden det tar å gjøre noe ekstra, slik at jeg føler meg fin og flott og ikke lider av mindreverdighetskomplekser i løpet av kvelden. Men på et eller annet tidspunkt har det visst gått galt her også.

Jeg har blitt mer bevisst på pengebruken min, og synes faktisk nå at det er for jævlig å bruke 80 kroner for ei hold-in strømpebukse fra denne Pierre Robert, som må være i samme liga som Dolce & Gabanna med den prisen for en meter brunfarget nylon, for å kaste den etter èn kveld.
Så nå har jeg bestemt meg for å bruke de flere ganger om de ser hele ut der det teller mest. Så jeg fant en slik en da. Så hel og fin ut i tærne, ikke en rift oppigjennom bena, og så oppdaget jeg hvor det hadde skjært seg sist gang.
Etter lang tids opphold fra hold-in verdenen hadde jeg visst glemt hvor mye arbeid det faktisk er å jobbe seg inn i ei fersk hold-in strømpebukse.
For en utrent på denne fronten, kan det sammenlignes med 45 minutter intensiv aerobic-trening.
Det bøyes og tøyes, squattes og dras, ufrivillig utfall med enarmsroing og tåhev, kraftig hoftevrikk og magebevegelser bare en eksotisk danser kan vise maken til, akkompagnert med høye stønnelyder og svetting. Og opp i alt dette gjelder det og holde tærne stive som en ballerina, og hendene skal være ømfintlige og forsiktige som en hjernekirurg i arbeid. En feilbevegelse, og strømpebuksa til 80 spenn ser ut som en rekvisitt fra «pretty woman».

Dette hadde jeg da glemt forrige gang, og har bare tatt tak foran og bak i strømpebuksa og dratt til som om det var et potetsekkeløp jeg hadde veddet milten min på å vinne. Dette medførte da at de tre fingrene på hver hånd som hadde mest klipekraft, hadde boret seg inn i strømpebuksa og laget store hull.

Jeg sto og vurderte denne strømpebuksen nøye, og tenkte at mine fjortisdager på fylla var over. Jeg skulle vel klare å ha kjole på uten å vise hoftepartiet mitt avdekket? Jeg tok sjangsen på denne strømpebuksen med de seks hullene strategisk plassert foran og bak i dås/rumpe-partiet, og prøvde noen sumobøy i bena med kjole på for å sjekke at dette ville gå uoppdaget hen.

No problem.

Det jeg alltid glemmer er hvor akrobatisk jeg egentlig blir i fylla. De stakkars sumobøyene jeg gjorde hjemme foran speilet var bare en vits i forhold til bevegelsene jeg kom med i løpet av kvelden. Og selv om kjolen jeg hadde på meg var skremmende anstendig til meg å være, ja den rakk meg vel ned til knærne, så klarte den altså å krype opp til mageregionen i samme hastighet som promillenivået steg.

Faktisk så langt opp at en av venninnene mine bemerket hullene helt oppe i strømpebuksa. Så da vet jeg det til neste gang.  Hull helt nederst og øverst- ikke akseptabelt.

Men ingen så at jeg ikke hadde barbert leggene, så jeg sparte meg hvertfall litt tid og penger på det!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!


   

Et siste hallo

Jeg blir alltid så glad når jeg ser et kjent fjes. Befinner jeg meg i en litt større folkemengde der alt av ansikter er ukjente og på en måte flyter sammen i et vissvass av frisyrer og klær, så er det alltid så utrolig deilig å plutselig se noen man kjenner.

Det er som en premiert live-versjon av "where's waldo?", og jeg bryter nesten alltid ut i et passe høyfrekvent "hei". Faktisk så høyt at man skulle tro at jeg hadde tatt sangtimer hos Mariah Carey.
Jeg og en venninne var å snoket litt rundt på klesbutikker, og plutselig så jeg et kjent ansikt. Jeg brøyt ut i denne høyfrekvente hilsenen etterfulgt av et tåpete stort smil.

Denne personen er det veldig lenge siden jeg har pratet med, og jeg er aldeles ingen god smalltalker. Jeg har fått med meg at smalltalk går ut på å poengtere det åpenbare, for da stilles det ingen krav til intelligens eller det å være oppdatert på samfunnsrelaterte saker.
Så jeg prøvde meg på det. Konstaterte at hun hadde fått ny hårfarge. Konstaterte at hun måtte ha vært lei av den andre siden hun hadde farget håret i en annerledes farge enn før. Det var nesten jeg også konstaterte at hun var en kvinne og hadde to bein også, men allerede etter hårfargebemerkningen begynte jeg å kjenne den pinlige stemningen som smått ulmet opp. Jeg klarte tilogmed og illustrere hvor mett jeg var ved å blåse ut magen og stryke over den! Sånn i tilfelle hun ikke trodde på meg når jeg sa jeg var mett.
Jeg fikk en følelse av at hun hadde lyst å løpe bort i fortvilelse over samtaleemnene mine, og blikket hennes søkte etter ting hun kunne redde seg med.

 

Jeg blir helt dårlig av pinlig stillhet eller klein stemning. Jeg kjenner det sikkert før andre kjenner det, det er min spider-sense. Jeg får lyst å lage en bensinbombe og kaste i nærmeste barnevogn for å avlede oppmerksomheten bort så jeg kan rømme.

Allikevel var det en del av meg som syntes det var litt trist, dette mennesket hadde tross alt vært mye mer enn bare en bekjent.

Inni meg sleit jeg en kamp der den ene delen av meg ville rope ut at en gorilla på Internett hadde lært meg å skrelle banan på en helt annen måte som fungerer så mye bedre enn å knekke stilken, selv om jeg må bite av og kaste den første tyggen av bananen når jeg nå åpner den i andre enden fordi jeg lider av tvangstanker, og tror at insekter fra jungelen bor og trives i tuppen på den delen av bananen som ikke har stilk. Så da går jeg glipp av dobbelt så mye banan som før, siden jeg ikke spiser den delen av bananen som nå er bunnen av gammel vane.
Jeg hadde også lyst å rope ut hvor rart jeg synes det er at jeg alltid svetter som en gris i bare den ene armhulen når jeg er stresset, og ofte må stappe store mengder papir dit mens jeg venter på at stresset skal gå over slik at jeg ikke må bytte genser hver gang jeg blir litt ivrig.
Men i stedet for å rope ut alt jeg hadde i hodet, begynte begge to å se etter fluktveier for å komme seg ut av denne samtalen som tydeligvis var veldig dødfødt. "Retrett! Retrett!!" Hørte jeg en stemme som brølte inni hodet mitt. Allikevel kjente jeg munnen min åpne seg, og om det var ønsket om å gripe tak i minnene av bekjentskapet, eller om det bare er jeg som er komplett idiot vites ikke, men jeg stotret fram "vi burde finne på noe en dag?"

Blikket som møtte meg så både spørrende og tvilende ut. "Hva?" Sa hun.
Jeg ble bare stående å måpe i noe som føltes som en evighet.

Hvorfor plagde jeg henne med all tullpraten min? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt "hei"på verdens kuleste og mest nonchalante måte, mens øynene mine såvidt streifet henne, og så gått forbi som om jeg var den råeste motherfuckeren i verden?
Jeg håper hun ikke hørte det tafatte forsøket mitt på å invitere til sosialt samvær, jeg mumler noe mens jeg fortvilt begynte rase gjennom alle kleshengerne rundt meg. Løftet raskt på noen plagg og håpet det hele var over snart, og kjente skuldrene senket seg i det hun småløp avgårde.

 

Neste gang skal jeg bare si hei.

 

 

Sparing på 1-2-3

Etter å ha tenkt nøye og hardt over hva det kan være som skiller meg og en toppblogger, ja sett bort fra at jeg ikke kan en døyt om mote, lærte meg å sminke meg av et tv-program om transer, ikke burde hatt tillatelse til å eie en slettetang eller har noe større å tilby på stilfronten, og oppdaterer bloggen hvert andre skuddår, så er det da altså denne macbooken.

Skal jeg bli numeros unos, så må jeg ha en sånn! Uten tvil!

For hver episode av bloggerne jeg ser blir jeg sikrere og sikrere i min sak.

Om du har vært innom her før, så har du kanskje fått snusen i at kjæresten min er sterkt imot å kjøpe ting på kreditt. Jeg tenker ikke, jeg bare kjøper, og er egentlig oppriktig drithappy for at han holder meg såpass i tøylene som han gjør.

Så hvordan skal jeg få meg denne macbooken da? Jo jeg må spare!

Sparing er jo som kjent veldig kjedelig. Jeg føler at jeg har spart bra om jeg har en tohundre-lapp jeg klarer å vente 3 dager med å bruke, på samme måte som jeg mener slanking er å vente en halvtime lengre før du spiser etter at sultfølelsen holder på å drepe deg. Da blir du tynn da. Man kjenner seg hvertfall utsultet og døende, noe som er slankingens mål.

Men jeg har jo brukt opp alle pengene mine denne måneden, og når jeg vil spare hele summen med en gang, kan det bli veldig vanskelig. Heldigvis ser jeg løsninger der andre ser problemer, og er allerede godt i gang med sparingen! Og det etter bare én time!

Først må man sette seg et mål. Hvor mye har du tenkt å spare?

- Jeg skal selvfølgelig spare mest mulig. Gjerne 8000 med en gang.

Så må du ha noe å spare i. Dette er nesten det viktigste, for det opprettholder motivasjonen under sparingen. Et kjapt søk på butikken viste at et lekkert glass med lokk til å spare i, kunne vise seg å koste like mye som du kanskje klarer legge av en dårlig måned, så heldigvis fant jeg et fint glass hjemme. Jeg merket glasset med en lapp der det står "macbook" så ingen skal tro at dette lekre glasset inneholder penger som skal serveres til kaffegjester for eksempel.

Så var det pengene da. Siden jeg ikke hadde noen startkapital valgte jeg å ta ut 2000kr fra mastercardet, og brukte 500 på flaxlodd.

Jeg trodde ærlig talt med så mange flaxlodd at macbooken skulle betale seg selv, og ennå kunne jeg betale tilbake de 2000kr på mastercardet uten at kjæresten fikk vite om det, men slik gikk det ikke.

Premien fra flaxloddene var på den nette sum av 225kr, og jeg vil ikke si at det er en dårlig sparestart akkurat!

Ettersom jeg ikke liker å spare med ujevne tall, fikk jeg låne 275kr av en bekjent slik at jeg da egentlig satt igjen med 500kr.

Det viser seg at det ikke er like enkelt å sette tilbake penger i minibanken som å få de ut, så jeg puttet like greit de resterende 1500kr fra mastercardet i spareglasset.

Så på no time har jeg spart opp en fjerdedel av en macbook! Jeg kan nesten ikke tro det selv.

Med slik målrettet sparing er jeg nok eier av både macbook og førsteplassen på bloggtoppen fortere enn du kan kaligrafiskrive ordet fylkestrafikksikkerhetsutvalgetssekretariatslederfunksjon!

Håper dere finner sparetipset mitt nyttig! Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Babyshower

En relativt ny greie, i alle fall i min verden, er babyshowers.

Da flesteparten av vennene mine begynte sprute ut småbarn for et lite tiår siden hørte jeg aldri noe om babyshowers.

Jeg har vært i barndåp, der går det ut på at du og noen av de mener bør være barnets nærmeste de neste 18 årene dypper ungen din i en skål med vann mens en prest lurer på hva ungen din heter. Når du har svart på det, passer Jesus på ungen din i bakgrunnen til den melder seg ut av statskirken, eller lengre, om ungen velger å fornye avtalen i en konfirmasjon.

En babyshower er mer en slags sammenkomst før ungen har kommet til verden, og er mer materialistisk enn en dåp. Jeg skal nå lære deg alt jeg kan om babyshowers, slik at du kan arrangere masse av disse i framtiden. Siden jeg har vært på én er jeg nå nesten som en ekspert å regne.

Mattilakken presenterer: babyshowers for dummies

Det beste er om du har en åpenbart gravid venninne. Det holder ikke at hun bare er feit, eller reagerer på gluten med oppblåst mage, det må være en menneskebaby inni magen. Den må ha kommet dit etter samleie, og ikke grunnet kannibalisme. Det kan heller ikke være skjøvet en baby opp i vaginaen under et samleie, den MÅ som sagt ha blitt produsert inne i kvinnen.

Med mindre egget hennes har vært tatt ut og befruktet ved prøverørsmetoden for så å bli satt inn igjen. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

En babyshower bør holdes en stund før barnet kommer ut, ettersom mor kanskje føler at fokuset blir litt feil om babyshoweren blir holdt i sykebilen under fødselen eller 18 år etterpå. Om du tenker lage bleiekake og allerede har ventet 18 år, så bør du vente 50 år til slik at ungen kan bruke bleiene når hun eller han har blitt så gammel at hun eller han glemmer hvordan man skal gå på do.

Så planlegg i god tid.

Få noen flere enn deg selv med på dette. Wikipedia forteller at fra gammelt av er det bare kvinner som skal delta på dette, og det også for å kunne dele erfaringer fra sine svangerskap.

Med andre ord, så bør du og de venninnene som planlegger dette finne mange fæle fødselshistorier på internett, gjerne noen veldig dramatiske fødselsvideoer dere kan fortelle om og vise den gravide venninnen deres, og skremme henne skikkelig. Ingen liker nemlig å høre på erfaringer av det positive slaget.

Sitter den gravide venninnen din igjen med angst etter babyshoweren så har du gjort det riktig.

Det er også vanlig å ta med seg noe man kan spise i løpet av babyshoweren. Man blir nemlig veldig sulten av å prate om blod og klipping av vaginaer, og kvinner som er på en hcg-hormon-rollercoaster bør alltid ha lett tilgang på sukker for å ikke bli vanskelig å ha med å gjøre når så mange skal fortelle om erfaringer på en gang.

Kaker og fingermat er vanlig, og jo mer sukker jo bedre. Sukkeret gjør også at dette føles ut som en positiv opplevelse siden man blir så høy på cupcakes og smørkrem.

Kakene kan lages med babyshowermotiv, og det er veldig mange varianter å velge mellom. Motivet er som regel umulig å ta feil av når det kommer til slike begivenheter, da det som regel er farger som antyder barnets kjønn, eller pynt som skal forestille selve begivenheten med å være smelt på tjukka.

En annen kake som også er vanlig på slike tilstelninger er bleiekaken. Uansett hvor sulten du er og hvor lavt blodsukkeret ditt måtte bli, så anbefales det ikke å spise av denne kaken. Den består som regel av et berg av bleier, silkebånd og cellofan, og er mer en kake for øyet og det framtidige fordøyelsessystemet for barnet.

Dette sparer den vordende moren for slitet med å skaffe seg barnevakt til den nyfødte klokken 03.00 på natten, for så å kaste seg seg i en iskald bil og kjøre i hui og hast på nærmeste nattåpne bensinstasjon, for så å finne ut at bleiene de har der egentlig ikke passer noen barn og river ut ammeinnleggene i frustrasjon mens hun brøler ting på hebraisk og tar med seg en pakke dashboard-wipes og lager provisoriske bleier av til barnet.

Så bleiekaken er nesten det viktigste med babyshoweren.

Et annet punkt er gaver. Selv om man kanskje skulle tro at en babyshower var noe man gjorde etter babysvømming, så er det ikke her ordet har sin opprinnelse. Babyshower betyr at man skal overøse babyen, eller barnemoren, med gaver. Selv om du vet den vordende moren har ønsket seg samuraisverd siden hun var 14, eller sårt trenger en terrassevasker, så er det ikke slike gaver man skal gi. Klær til barnet og leker er godkjent.

Det er også vanlig å leke noen leker i en babyshower, og her er det også spesielt utvalgte leker man går for. Men vil du absolutt leke sisten eller flasketuten peker på, så går nok det også fint om du får de andre med på det. De mer vanlige lekene er å gjette barnets fødselsdag, vekt eller far.

Jeg har også hørt at man skal sleike i bleier, men dette vil jeg fraråde.

Mye av poenget er også å klare holde dette hemmelig.

Nå er du "all set" til å arrangere babyshower for dine venninner, i alle fall litt mer opplyst om temaet enn det jeg var for to uker siden.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

valiumbrød med spelt i

 

God aften!

I går ble endelig gangen ferdig. Den ble så fin og koselig at man skulle ikke tro det var min gang!

Fra å være et torturrom for folk med tvangslidelser, overfylt av ting og tang som jeg nesten ikke ante eksisterte, er det nå blitt en praktisk liten yttergang som kan få selv den mest uinviterte til å føle seg riktig så velkommen.

Det hjalp godt bare å få samme farge på alle veggene! Det kan jeg love deg. Et praktisk hyllesystem ble satt opp, og nå trenger ikke alt å stables i høyden, det vil si lag på lag med skrot og klær.

Det skranter dog litt på det tekniske her, så jeg får eventuelt lage et eget innlegg med bilder om det er ønskelig. Men jeg tror du skal klare forestille deg en bombet horegang som nå er blitt en snasen entrè.

Det eneste problemet nå er at det fineste rommet befinner seg nettopp der. I yttergangen min. Dette setter et enormt press på meg til å oppgradere resten av huset, siden folk nå vil ha en betydelig større forventning til de andre rommene når de først trør innenfor dørstokken min.
Har jeg egentlig bare ordnet meg mer arbeid nå?
Jeg får føre statistikk over de som kommer på besøk heretter. Et enkelt A4 ark med 2 kolonner, der den ene kolonnen har en smilemunn over seg, og den andre kolonnen har en surmunn over seg. Så er det bare å sette strek i den aktuelle kolonnen etter hvilket ansiktsuttrykk den besøkende  får når han eller hun kommer inn i stuen.

Hvis over 50% av de besøkende i løpet av en uke (det vil si at begge de som bruker være på besøk her) får surmunn av å se stua mi, så må det mer oppussing til.

Siden jeg hadde littegrann overskudd igjen som jeg nå prøver i det lengste å unngå å bruke til å brette klær, fant jeg ut at jeg skulle forsøke bake speltbrød. Jeg er veldig glad i brød, og spesielt polarbrød. Polarbrød kan jeg sikkert spise hundre tusen fantasillioner av, og stopper som regel av at kjeven er sliten av å tygge framfor en kroppslig enighet om at jeg er mett.

Jeg blir veldig oppblåst av å spise flere tusen fantasillioner brød, og føler meg fort litt udelikat da. Når magen står ut på sitt verste bruker jeg å legge fingrene over den mest utstikkende delen av magen i en hjerteformasjon slik gravide ofte gjør på sine mager.
Så blåser jeg den ennå mer ut og står og stryker ømt over den. Kanskje trekker jeg buksa nesten helt opp under puppene og svaier ryggen bakover slik at jeg om mulig ser ennå større ut. Så ler jeg litt av meg selv, samtidig som jeg får lyst til å stikke hodet mitt inn i en vedklyver.
Sommerkroppen, hei jævla hei.
Jeg tror ikke jeg kommer til å få strekkmerker når jeg blir gravid. Magen min har på daglig basis strukket seg maks etter flere måltider, så jeg tror huden min er superelastisk. Noe godt må da komme av å få struttemage, så det gjør ikke noe om strekkmerkefri barneframbæring er en av godene.

Men! Jeg forsøker da altså lage speltbrød fordi the word on the street er at spelt skal være litt greiere for magen. For å teste dette fullt ut, burde jeg egentlig dra å kjøpe meg et kneipbrød på coopen og spise hele jævla brødet og så måle rundt magen. Gjenta i morgen med et speltbrød. Men ettersom kneipbrødet man kjøper i butikker egentlig smaker avskrapning fra gamle bodhyller, tror jeg at jeg bare spiser opp alle tre speltbrødene når de er ferdig stekt, og så forteller jeg dere bare hvordan jeg føler meg. Flaks at jeg ikke hadde valmuefrø og heller brukte opphakket valium til å strø oppå brødene før steking, jeg har nemlig en mistanke om at jeg kommer til å føle meg tålig bra, selv etter tre brød. En stor og utstikkende mage vil jeg nok ta med knusende ro, så uten å ha prøvd ser jeg allerede at dette prosjektet er en suksess.

Nå skal jeg gå å se hvor mye mel jeg klarer fylle i buksa før det renner ut der føttene stikker ut!

Ønsker deg en fin og flatulensfri helg, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Det er ikke bare katter som maler

 

God morgen!

I går tok prosjekt «se-hvor-mye-du-kan-fylle-i-en-yttergang-før-veggene-revner» slutt. Jeg har hatt fire år på meg til å bruke yttergangen min som et slags mellomledd og lagringsplass for ting som jeg har hatt ute men ikke kan ta med helt inn, og ting som jeg har inne som ikke kan være helt ute.

Så blant sko, hjelmer, bilforsterkere, subkasser og komfyrer, ble det en smule trangt til det yttergangen egentlig er ment til. Nemlig et lite sted til å sette ytterklærne og skoa dine på vent.  

Det er vanskelig for en selv å vite når det kanskje begynner å bli på tide å ordne opp i dette. Jeg har ingen problem med å komme meg inn ved hjelp av parkour, en bevegelsesidrett der man skal komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det vil si at du kanskje hopper baklengs salto over alt det som ligger samlet i gangen og lander pent vedsiden av sofaen inne i stuen.
Jeg kan også bruke en teknikk der jeg åler meg sensuelt langs veggen i yttergangen for å komme meg forbi alt, men jeg ser at andre mennesker ikke synes dette er like underholdende som meg.

Andre mennesker ser nok en potensiell «samler» i meg. Og ikke av den sorten som ender opp med kjempestore verdier i sjeldne samlinger av frimerker og annet vas, men den typen samlere som har sitt eget program på tv. Den sorten samlere som ikke har sett kjøkkeninnredningen sin de siste 10 årene fordi kjøkkenet er fylt opp med gamle elloskataloger og deler til gressklippere. Den sorten samlere som kan huske at de har fått barn en gang, men rett og slett ikke finner dem lengre, og har gitt opp å lete for mange, mange år siden etter å ha lekt gjemsel i den delen av huset der samlingen av hvitevarer og de 700 pappeskene med julekuler befinner seg. Den sorten samlere som forbinder husdyr med en svak eim av forråtnelse under havet av madrasser. Ja du skjønner kanskje hvilken type samlere jeg mener.

Men i går bestemte jeg meg altså for at dette måtte ta slutt. Ikke mer sensuell åling forbi kasser med bildeler, og ikke mer oppgitthet over å aldri, aldri, aldri finne den andre votten mer.

Jeg ryddet ut alt. Det som skulle være i gangen i framtiden fikk nå stasjon i stuen mens opprenskingen foregår. Alt det andre satte jeg ut på terrassen i påvente av sin nye skjebne. Lagring eller skroting.

Så skulle malingen iverksettes. Dette er et gammelt hus, og jeg begynner å mistenke at de som har satt det opp enten har hatt problemer med å bestemme seg, eller bare led av splittet personlighet. I en gang på 3-4 kvm var ikke èn vegg lik den andre, og gav ikke akkurat inntrykk av at en gjennomført stil var første pri.

 Den ene veggen var altså blå, den andre var grønn, den tredje var lysegrå koreaplater og den siste veggen var trehvitt panel etter et ytterdørskifte for noen år tilbake. Hørtes ikke dette koselig ut? Hadde jeg hatt en stor hvit hest med sorte prikker hadde kanskje denne gangen vært litt kul og oppbevare hesten min i. Litt sånn pippi-stil.

Hver gang jeg begynner på slike prosjekter har jeg en illusjon i hodet mitt om at maling er så gøy og går veldig fort unna. Jeg tror det sitter igjen fra barndommen da man lekte med vannmaling. Da var det bare å stappe penselen i et glass vann, gni den altfor hardt mot en farget sirkulær klump, og stryke penselen ivrig mot et ark til du har farget en så stor andel av arket som ønsket.

Slik er det ikke når du voksenmaler. Først må man bruke maskeringstape, for det er ikke pent om du kommer borti lister og lysbrytere med maling. Uansett hvor lite maling som kommer borti. Jeg mener selv at jeg er så god å presisjonsmale at jeg kan male uten maskeringstape, eller jeg liker i alle fall å tro det. Listene ser ut som helvete etterpå, men det er lettere å leve med det enn å miste den fliken på taperullen hele tiden. HELE tiden. Og så river den seg opp i en tynn strimle, skjærer seg over i en vinkel og blir helt ubrukelig.
 Før jeg har fått maskert inn så mye som en vanlig stikkontakt er jeg på randen av sammenbrudd. Rullen med maskeringstape er som regel klar for take-off ganske tidlig i maleprosessen., og flyger gjennom rommet akkompagnert av noen fantastiske nord-norske gloser.

Jeg kjøpte maleruller til å både grunne og male. «har du pensler?» hadde den hyggelige damen på Byggtorget spurt meg. Ja jeg hadde pensler. Mange pensler, sa jeg.

Koreaplatene gikk fint å rulle. Selv om jeg måtte pensle inni de falske strekene som går mellom «treverket». Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var å male inni disse. Spesielt med rull. Og spesielt med penslene jeg hadde vært så påståelig at jeg hadde. Pensler som mest sannsynlig kun egner seg til å legge øyenskygge på elefanter med.

Så skulle jeg rulle panelet. Hvorfor tenkte ikke jeg på at rullen ikke ville komme seg mellom hver av plankene? Jeg fikk altså rullet to planker på en gang, med en glippe på et par cm der jeg uansett måtte bruke malerkost. Så tilslutt ga jeg helvete i hele rullen og penslet med den ynkelige penselen min. Jeg penslet så fort i forbannelse at jeg har gnagsår på fingrene jeg holdt penselen med, og hvite malingsprikker har sprutet på hver eneste ledige hudflekk på framsiden av kroppen.

Det verste når man begynner er at man ikke kan gi seg heller. Da ender man opp med en blå vegg, en grønn vegg og en vegg med koreaplater. Så vi får se i dag om jeg klarer gjøre meg ferdig eller om jeg bare finner meg et annet fint hus å flytte inn i. Helst ferdig malt og møblert slik at jeg bare kan bruke dette huset som en stor fargeklatt av en bod.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Forbanna gode Pannekaker uten egg

God morgen! Jeg ble litt sulten her på morgenkvisten og bestemte meg for å lage pannekaker. Kjæresten min tåler ikke egg, og siden jeg ikke vil drepe han mer enn nødvendig med min matlaging, må jeg nesten ta litt hensyn og eksludere hønseabort fra kosten.

Det finnes mange oppskrifter der ute, og jeg er ikke spesielt opptatt av at det skal være så sunt, så jeg satte sammen min egen.

Pannekakene ble så jævlig gode at jeg velger derfor å dele den med dere lesere. Kjempefin en dag du er fri for egg, eller plutselig finner deg selv i en allergisituasjon.

Du trenger:

1 eple revet

Litt hakket sjokolade (jeg har brukt lys kokesjokolade og hvit sjokolade)

3 dl mel

1/2 dl havregryn

1ss bakepulver

3dl melk

2ss sukker

2ss smeltet smør

1ts kanel

Bland alt det tørre, ha oppi alt det andre, rør sammen, la stå 5minutter eller lengre, stek på svak varme i pannen.

Smaker så inni helvetes godt med et kaldt glass melk til!

kinesiske dåser og Macbooks

 

I går var kjæresten min hos tannlegen og trakk ut en visdomstann. Han hadde litt vondt, så når han kom hjem ordnet jeg puter og ullpledd, en varm kopp te, satt på favorittprogrammet «Bloggerne» på tv, og så koste jeg meg skikkelig.

 Jeg burde egentlig hatt forbud fra statens forbudsinstitutt fra å se noe som helst på tv. Jeg blir så lett påvirket, og det er vel ikke akkurat en hemmelighet at jeg er reklamebransjens yndlingsoffer.

Noen episoder av «bloggerne» og jeg var nesten all over mastercardet mitt for å kjøpe meg MacBook, neseoperasjon, restylane og sko. Det skal altså ikke mer til. Hadde en profilert person holdt opp en 2cm tykk skumgummi-madrass med bilde av Bernt og Erling på, så hadde jeg nok ville kjøpt den og.

Kjæresten min er en fornuftig kar, og synes ikke noe om impulskjøp i 40-50.000 kroners klassen. Så han måtte nærmest kapre en rutebuss og rygge over meg med den for å forhindre meg i å kjøpe alt dette. Det endte opp med en diskusjon der jeg påsto at det var min rett som menneske å eie en macbook, og at den ville gi meg mer livskvalitet enn all verdens multivitaminer.
Han var selvfølgelig ikke enig i dette, og da ble jeg kjempesur fordi jeg er et skikkelig troll når jeg ikke får lov å bruke mastercardet mitt til å ødelegge hele livet mitt.

Penger er alltid morsomme å bruke, og jeg tenker ofte kvantitet framfor kvalitet. Jo mer ting jeg får for pengene, jo lykkeligere blir jeg. I stedet for å kjøpe èn Calvin Klein truse til 600kr, kjøper jeg gjerne ti Alvin Flein truser til 99,50.

Derfor brukes de første to dagene etter lønningen på ebay. Resten av måneden er som julaften når postkassen fylles opp til randen av brune konvolutter og bobleplast fylt med de mest fantastiske ting fra Kina og andre billigland.

Jeg hater å handle klær i butikk, for da må jeg som regel prøve dem for å se om de er verdt alle pengene de koster. Da synes jeg det er greit å betale 1/5 del av det en bukse koster i butikken selv om det ene buksebeinet er sydd igjen eller skjorten mangler en arm. Jeg kan leve med feilproduserte varer til en billig penge.

Jeg kan også leve med at kjolene er så korte at overkroppen din ikke kan være lengre enn en vanlig kaffetermos, slik at ditt aller helligste vises om du tar et skritt større enn en treåring tar. Taktikken er å gå museskritt samtidig som du holder vesken foran «dåse-regionen».

Ikke fordi jeg satser på kortest mulig kjoler, men ut fra kjolene jeg bestiller fra kina, så kan det virke som kinesiske damer er sinnsykt korte i kroppen, og lange i brystkassa.
Eller kanskje kineser-dåsene sitter høyere oppe på kroppen enn på europeiske kvinner. Jeg må kanskje bruke ettermiddagen til å gå inn på diverse gratisporno-sider og finne ut av dette. Og det er kun i forsknings øyemed, og ikke fordi kjæresten er borte på jobb.

Ellers har jeg klart å gå ned 4 kilo. Jeg vet jeg har mast en del om de ti kiloene jeg har gått opp, og det plagde meg veldig, fordi innerlårene mine ble som to puddinger som stakk ut og var kalde hele tiden, og gnisset seg i mot hverandre om jeg ikke hadde bukser som gikk helt opp i livmora. Dette var ekstremt ubehagelig på både den ene og den andre måten, og det var da jeg fant ut at jeg måtte skjerpe meg litt.

Jeg har ikke gjort de helt store tiltakene, jeg har sluttet å bruke brus som tørstedrikk hele tiden, jeg drikker for eksempel nesten bare vann på jobb, og kan ta et glass brus eller to når jeg spiser middag, eller når jeg blir dritsur og har cola-abstinenser. Jeg drikker heller ikke to-tre øl hver dag når jeg er ferdig på jobb, kanskje et par i helgene bare, og det er alt jeg har gjort for å gå ned.

Jeg skrøt jo av denne gamle skole-pc?n jeg nå bruker til å skrive blogg på, og mistenker at jeg jinxet den. Slette-knappen virker nesten ikke mer, og det legger et stort press på meg til å skrive riktig med en gang, og da bukker jeg litt under. Bare på dette avsnittet har jeg måttet bruke oljeovnen til å slå ned på knappen kanskje 15 ganger, og det går jo ikke an. Kanskje jeg har et til argument til å kjøpe meg macbook?

Og med det vil jeg bare takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen J

Bulldosere og apekatter

 

I dag hørte jeg på radioen at mange var avhengige av lyder rundt seg. Stillheten gjorde de stresset og usikker, slik at det nesten var blitt et «must» å laste ned apper som spiller av bakgrunnsstøy i form av regn, kafèlyder og lignende.

En blogger følte hun skrev best til lyden av en amerikansk kafè.

For et adhd barn som meg, kan selv den minste lyd være starten på en mindre sinnsforvirrelse. Hodet blacker ut og inni meg blir jeg som disse gale sjimpansene som henger i stengslene i buret sitt og brøler og skriker og svaier fram og tilbake i et veldig raskt tempo.
For bare noen uker siden måtte jeg stå opp av senga og gå ut å flytte søppeldunken vekk fra huset fordi jeg holdt på å bli helt Charles Manson når regnet dryppet på den.

Jeg hadde også kjøpt meg en gammeldags vekkerklokke en gang i tiden. Denne typen med to bjeller på toppen som du må trekke opp på jevnlig basis for å få til å fungere, men den fikk meg til å ville kjøre en bulldoser gjennom kommunehuset av tikkingen som så ut til å øke med 100 desibel etter klokken 23.00. Jeg sverger på at jeg hørte tikkingen selv etter å ha lagt den inn i en masse klær i et skap som befant seg i et helt annet rom!

Jeg vet ikke hvorfor disse små lydene kan gjøre en tilsynelatende snill og grei jente som meg selv om til et mentalt ustabilt villsvin på en dårlig syretrip.

Jeg vet hvertfall om jeg skal skrive eller blogge så er det flere ting som må ligge til rette. Jeg kan ikke ha lyder rundt meg. Enhver lyd vil gjøre den minste idè jeg har om til 1600 andre ideer, og tilslutt vugger jeg bare fram og tilbake foran pc?n og sutter på et stolbein med armene i kryss rundt meg selv.

I tillegg til stillhet hjelper det med en kopp te. Jeg vet ikke om det er klisjeen i meg som kvinne som kommer fram i sin helhet, men en kopp te og et tent duftlys ser ut til å sette kosefaktoren høyt når jeg blogger.

Og så er det utstyret. Jeg kjøpte meg en ipad mini desember 2013, og tenkte at NÅ, nå kom det til å bli mye blogging! Nå kunne jeg jo blogge overalt, og det kom til å bli så vanvittig mye enklere å legge bilder til bloggen. Som dere kanskje la merke til, var 2014 en forferdelig dårlig bloggår for meg. Ipaden var en av grunnene. Jeg vet ikke om kombinasjonen av touch-skjermer og fingre utformet som gildes røkte tykkpølser er en dårlig kombo, eller om det bare er motorikken min som er for dårlig, men jeg kommer ikke overens med den ipaden.

Så var det datamaskiner! Tastaturet er alfa omega om ordene skal få flyte fritt. Er tastaturet hardt og irriterende, trekker fingrene mine seg innover som en penis i kaldt vann, og ingen ord kommer ut.
Nå sitter jeg å skriver på en gammel skole-pc jeg har fått av en venninne, og jeg kan fortelle dere at dette tastaturet er meget deilig. Hver knapp som trykkes ned gir meg en liten indre glede. De er akkurat passe myke, og spretter opp etter fingrene mine i passe tempo. Lyden er hul og litt skarp, og jo mer intenst jeg skriver, jo deiligere blir lyden.

Jeg forsøkte forresten å laste ned en slik app som spiller av bakgrunnsstøy en gang. Jeg skulle sove alene, og var litt redd for å være fanget i et mørkt rom, midt på natten med mine egne tanker. En følelse de fleste kanskje kjenner seg selv igjen i på et eller annet tidspunkt i livet.

Jeg må si at det funket veldig bra, om tanken bak var å tenke på litt andre ting enn sine egne feil her i livet, for det eneste jeg klarte tenke på etter timer med regn, regn og atter regn, med et lite innslag av torden i flekkene, var at jeg måtte tisse. Hele tiden.

Så for meg er stillheten fortsatt et deilig fristed fra all verdens lyder. Lyden av kaféer, trafikk og tropiske jungler er bare behagelig om resten av sansene mine får være med på det.

I kveld har jeg to levende apper i form av hunder som skal ligge å snorke på hver sin side av meg og kjæresten, så vi får håpe at stresset forlater kroppen som en fjert i motvind.

Håper du har en stille og rolig aften, og med det sier jeg god natt.  Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Småfugler og hengepupper

 

Vi er nå tre dager inne i det nye året, og jeg merker ikke noen vesentlig forskjell fra det forrige. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke løser aids-gåten eller hungersnød, så har jeg mitt å puske med når jeg ikke er på jobb.

I går kveld gikk jeg og kjæresten min ut for å henge opp meiseboller strategisk rundt i trærne slik at jeg kan se små fugler spise.
Om de spiser meisebollene eller bare tar 40,000 bilder av dem med hashtaggen #foodporn og legger på instabird vites ikke, men det blir spennende å se.
Men er det bare småfuglene som skal mates? Jeg synes kanskje det er litt urettferdig, ettersom det er så mange flere ville skapninger i nærheten. Burde jeg legge en flaske cognac nede ved veien i tilfelle naboen har lyst på? Burde musene få ost, gaupene få koteletter og reven få is? Reven er jo kjent for å raske over isen, og i moderne norsk tror jeg det vil si å spise is så fort at du får denne «brainfreezen» som er vanvittig ubehagelig.
Og har jeg nå gjort meg selv ansvarlig for småfuglenes ve og vel? Vil 6 meiseboller gjøre de totalt avhengige av meg? Vil de flytte boplass så de kan bo i nærheten av disse lettvinte matstasjonene som nå finnes et par vingeflaks unna?
Et skrekkscenario vil jo være å finne hele kjøttmeis-bestanden i Langfjord liggende ihjelsultet på bakken om jeg tar meg en to-ukers ferie.

Meisebollene henger fremdeles urørt i trærne, så det betyr at jeg har litt tid på meg til å vurdere om dette er et ansvar jeg virkelig er villig til å ta.

Jeg henger ikke bare opp meiseboller. Jeg bruker mye tid til å kjenne på meg selv, ettersom jeg har fått en vanvittig angst for kreft. Så da kjenner jeg litt rundt og ser på meg selv i speilet når jeg har anledning, og jeg har da merket forandringer ved meg selv i det siste. Ikke av den gode sorten. Det skjer mye rart med meg, og jeg mistenker at det er jeg som begynner å bli gammel. Frisøren min sier at jeg har fått gråe hår, men de har jeg ikke sett selv ennå så jeg tror hun bare hadde en dårlig dag.


Puppene mine har blitt slappere. Jeg kan klipe tak i hud på siden av puppene som kjennes helt tom ut under. Typisk overflødig hud. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg bor på en plass der tyngdekraften er sinnsykt mye sterkere enn andre steder, og dette har bidratt til å «trekke» huden min nedover. Armene er kanskje også blitt lengre, og nesen min henger vel snart så langt ned foran munnen min at jeg må spise brødskiver sidelengs. En karriere innen munnspill kan jeg vel også bare glemme etter hvert.

En annen forklaring på at jeg holder på å bli grå og at huden henger, er at jeg kanskje er på tur å bli en hai. Jeg har nemlig kjent noe som kan minne om en tann som er på tur ut i siden av ganen min. Jeg ble selvfølgelig vettskremt.
Skal virkelig puppene mine bli finner, og 40 nye tannsett sprette ut av gommene mine? Kommer jeg til å våkne opp en dag med følelsen av at jeg holder på å kveles, og den eneste løsningen for å overleve vil være å gå med hodet nedi en bøtte saltvann så jeg får puste? Hvordan skal jeg forklare arbeidsgiver og venner at jeg har blitt en hai? Det er tross alt ikke bare å slippe alt man har for å vasse ut i sjøen å bli der resten av sitt liv. Jeg har ansvar og forpliktelser og kan ikke bare haie rundt som ingenting. Da skulle jeg ha vært hai fra begynnelsen av.


Jeg skal ringe kommunehuset og spørre om tomten har vært brukt som prøvesprengningsområde for atombomber under krigen, så jeg i alle fall kan forklare mine nærmeste at denne forandringen kommer av en mutasjon, og ikke fordi noe de har gjort har ført til at jeg skal leve som en hai framover.

Kanskje jeg egentlig burde få meg en hobby der jeg får mindre tid til å tenke og bekymre meg over disse tingene. Det er jo ikke rart man får gråe hår om man skal gå rundt og bekymre seg for småfugler og hengepupper hele dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
mattilakken

mattilakken

100, Alta

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits