Giveaway! Billetter til Midnattsrocken 2015!

Jeg har uten tvil de beste leserne man kan ha på en blogg, og det fortjener en belønning i disse påsketider. For å vise hvor stor pris jeg setter på akkurat deg, har jeg klart å hale i land en deal som kan gi deg og en venn tidenes konsertopplevelse!

 9-12 juli går Midnattsrocken av stabelen i Lakselv, og for deg som aldri har vært der kan jeg love deg en konsertopplevelse av en annen verden!

 Tusenvis av feststemte mennesker, fete artister og topp stemning hele helga er noen av stikkordene, og de som har vært der vet at rocken er sommerenes happening du rett og slett bare ikke kan gå glipp av.

 I år får du oppleve disse artistene:




Så om du og en venn vil ha to gratisbilletter til Midnattsrocken trenger du faktisk bare skrive nummeret som står foran på visakortet ditt og de tre siste sifrene i signaturfeltet..

 

 Neida, alt du trenger å gjøre er å:

1. Gå på Midnattsrockens sider på facebook og trykke liker!

2.  Fortelle meg helt kort i kommentarfeltet under her hvorfor akkurat DU og din venn skal vinne, og husk og skriv email adressen din slik at jeg kan kontakte deg om du vinner!:)
 

 

Kjenner du noen som fortjener et VIP-pass til midnattsrocken? Det trekkes en heldig vinner blant de inviterte på Midnattsrocken 2015 arrangementside på facebook, så inviter noen venner så kan det faktisk hende at de stikker av med et VIP-pass!

 Lykke til og sees på Midnattsrocken!




 Sharing is caring, så del gjerne innlegget om du har lyst :)

Øyenbryn og ultrabillige extensions!

God morgen alle dere vakre mennesker!

 Nerdete som jeg er, hadde jeg veldig lyst å få med meg solformørkelsen i dag. På en måte får jeg det, for det er så overskyet at det er helt mørkt uansett. SÅ når klokken nærmer seg, skal jeg gå ut på trappen å lukke øynene med en tent lommelykt pekende mot ansiktet, og så skal jeg sakte skyve en papplate foran den, så jeg føler at jeg har fått vært vitne til denne fantastiske hendelsen jeg også.

Ellers så sitter jeg og nyter denne fridagen med en kopp te, som jeg vanligvis gjør når jeg har anledning. Jeg har alltid vært glad i te. Jeg aner ikke når vannkokeren ble oppfunnet, jeg vet bare at vi ikke hadde det når jeg var liten. Vannkokeren er jo utrolig praktisk når man bare vil koke seg en eneste kopp med te, så jeg heier på den oppfinnelsen.
Når jeg var liten, faktisk så liten at jeg måtte stå på en stol for å rekke opp til komfyren, kokte jeg teen min i en liten kasserolle. Helt selv. Hadde dette vært i dag, hadde sikkert foreldrene mine mistet retten til å eie meg, for koking på egenhånd når du er så liten regnes som ekstremsport den dag i dag.

Jeg husker også at jeg en gang trodde jeg hadde glemt hvordan man kokte te på komfyren, og da ble jeg veldig lei meg å begynte å gråte. Det gikk fort over når jeg kom på at man bare hadde vann i en kasserolle og kokte den på riktig plate.
Det er ikke alltid så greit å være veldig liten med en hjerne som er så opptatt med alt mulig rart at selv den enkleste oppgave virker helt umulig om man bare glemmer seg av litt.

Jeg koker fortsatt teen min helt selv den dag i dag, og det uten å begynne gråte.

Men jeg drikker ikke bare te når jeg har fri, mange ganger kan jeg stå å studere meg selv i speilet over lengre tid for å mentalt dokumentere hva tidens tann gjør med en utrent kropp.

For å si det sånn, så er jeg superglad for at the Kardashians setter store rumper på kroppskartet, for her begynner det bli greit med volum. Og nå skal jeg ikke ha noen bedrevitere her som kommer å forteller at det er forskjell på store rumper. Enten ved innlegg eller mye squatting. For når jeg presser rumpa mi inn i en altfor trang jeans, og stabler rumpa godt til hver side, så kan man nesten ikke se forskjell på en nordnorsk hengeræv og en squatteræv.

Hvertfall ikke forfra.

Jeg bruker også stå å studere øyenbrynene mine. Jeg har utrolig lite øyenbryn om man skal måle det i hår, og det har jeg blitt servert fra naturens side. Så jeg drømmer om øyenbrynstatovering, eller å bli veldig flink å tegne de på selv. Dessverre er jeg så dårlig å tegne at jeg ser ut som en gaupe i ansiktet hver gang jeg prøver meg med øyenbrynsblyant eller pudder, og jeg blir altså så forbannet.

Hvordan klarer folk å gå fra dette




 

Til dette

 

Det er et mysterium, så det jeg har gjort for å løse dette problemet er å bestille meg øyenbrynsstensiler fra ebay. Der har de vært så greie å klippet ut et ferdig øyenbryn slik at det bare er for meg å legge det over det tragiske øyenbrynet mitt, og fargelegge. Jeg husker fra barnehagen at jeg var helt rå på å fargelegge innenfor strekene så jeg tror det kommer til å bli kjempebra. Skal vise dere bilder når jeg får de i posten!

Og ellers så er det utrolig hvor mye biltema har!




 

Herregud, jeg blir helt overveldet. Her kjøper man seg kjempedyre extensions fra salonger og overprisede nettbutikker, så finner jeg faen meg akkurat samme håret på biltema? Kan dere fatte det? For 110gram extensions må man fort betale noen tusenlapper for ordentlig kvalitet, mens på biltema får du det for ca 40kr. Du tenger ikke akkurat være rakettforsker for å forstå hvor det lønnes å kjøpe håret ditt neste gang.






Jeg skal høre om de bestiller inn i flere farger så jeg ikke trenger bleike håret mitt igjen.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

hvite tenner og dårlig mage!

Jeg har nå drevet å bleiket på de jævla tennene mine i ca 14 dager, men de blir bare ikke hvite nok.
Jeg tenkte bleike de øverste tennene først, og det fordi jeg synes det er vanskelig å se noen umiddelbar forskjell når det går så gradvis, så jeg kan bruke underkjeven som målestokk.
For det er nemlig jævla dyrt å kjøpe the real deal fra tannlegen, og ettersom jeg ikke driver en megapopulær superblogg der både hue og rævv sponses av alle mulige slags aktører og bidrar til å opprettholde et plettfritt utseende, må slike ting gå av min egen lommebok. Og lommeboken min synes ikke så veldig mye om at det skal kastes penger ut her og der fordi jeg ikke synes tannfargen min er helt optimal.

Jeg kan være forfengelig, men jeg er altfor lat til å gjennomføre alt det som må til for å se ut som en hollywoodfrue 24/7. Ja og så synes jeg det er sykt mye morsommere å bruke pengene mine på ebay. Der får man jo masse dritt for slikk og ingenting, og det er sånt jeg liker.

Jeg tok et bilde før jeg begynte med denne tannblekingen, og et i morrest. Jeg ser jo nå at jeg tok det første under noe jeg vil kalle meget ugunstige omstendigheter. Nemlig under min knallgule badelampe, som gjør at det ser ut som jeg har både snust og røkt uten å pusse tennene de siste 20 årene, i tillegg til en lekker undertone av gulsott i huden.

Men det er kanskje mulig å få fram at det der og da ikke var noen forskjell på over og underkjeven min. Nå er det litt forskjell, men tennene blir bare ikke hvite NOK. så det blir vel en uke til, og da er det så stor forskjell på tennene at jeg uansett må kjøpe et bleikesett til underkjeven min.

Lekkert? ja det vil jeg påstå. Dette er før bleikingen begynte.

 

Dette er i dag. Jeg har tydeligvis bleiket hele meg. Litt forskjell oppe og nede, og så ser jo her at jeg må begynne vurdere restylane i leppene, for dette var mildt sagt trist. Leppene ser ut som en sammenrullet kondom jo. Vi får se om det blir en smell i leppa når skattepengene kommer.
Ellers kan dere jo overse den lekre umbro-genseren min, sponsorpakken fra nelly er desverre forsinket. Med 70 år.

Jeg kan også fortelle dere at planen min om å spise bleik mat for å ikke avfarge på tennene ikke har gått helt som planlagt. Inntaket mitt av babygrøt har i tillegg gjort at jeg ikke har hatt spor av fast avføring de siste to ukene, og det føles ut som jeg har hatt tidenes tarmskylling. Hver gang jeg kjenner en fjert er jeg livredd for å slippe den i tilfelle det er noe mer, så babygrøt-kur vil jeg ikke anbefale til noen over 3 år, eller som lever et bleiefritt liv, bare så dere er klar over det.

Og for å runde av dette litt spesielle innlegget jeg håper du ikke leste mens du spiste frokost, vil jeg bare legge ved dette bildet av en gyngestol.
 
Kan dere fatte og begripe at gyngestoler har en sånn verdi? Jeg lurer på om jeg skal stjele en drøss med gyngestoler og selge de på gata hvis det er slike summer det kan dreie seg om. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må ligge mer penger i å pushe gyngestoler enn stoff. Selv om silke ikke er billig det heller.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Vinnerne av vesker fra Makéjo Design, og en gal badeand!

Forrige uke gjorde jeg et jeg alltid gjør. Gikk rundt og pustet, spiste og eksisterte, slik jeg gjør det best.

Det var med andre ord ingenting som skulle tilsi at forrige uke skulle være noe mer annerledes enn noen av de andre 51 ukene i året. Kanskje middagsmenyen var litt annerledes, og kanskje jeg klarte å ha to like sokker på for en gangs skyld, men bortsett fra det var forrige uke ganske normal.

Så sto jeg helt normalt på den ganske vanlige trappen min en helt normal morgen og sa til meg selv «Ah, for en deilig og normal dag det er» mens jeg strekte ut armene og gjespet normalt mot soloppgangen.

Men i det jeg akkurat hadde klart å snørpe tunga på plass inni munnen min igjen for å lukke den så jeg ikke ble stående der å se ut som et gapende naut med tunga halvveis nedover knærne, skjedde det noe som ikke var normalt i det hele tatt.

En badeand på størrelse med en svær lastebil kom skliende ned fjellsiden i sikkert 300km/t, og alt i badeandas vei ble rasert på den elleville ferden.
Jeg klarte ikke gjøre noe som helst, ble bare stående og stirre på den enorme gule anda som kom mot meg i en forferdelig fart. Hendene mine var fortsatt strukket ut fra kroppen min, og øynene holdt på å trille ut av hodet mitt.

«Hva..I..Helvete» klarte jeg å presse ut.

Jeg visste ikke om jeg skulle løpe eller bare bli stående i det anda kom nærmere og nærmere. Jeg kunne høre trærne som knakk når anda traff de, og store steiner ble pulverisert til den fineste grus.

Jeg klarte ikke ta øynene bort. Det var som å være vitne til en kjedekollisjon. Jeg kunne bare ikke slutte å se på.

Når det var ca 50 meter mellom meg og anda, begynte den kolossale, gule skapningen sånn smått å bremse opp.
Den stoppet rett foran tærne mine, og jeg ble bare stående helt rolig. Jeg tror jeg sluttet å puste for fem minutter siden, og begynte bli ganske ør i hodet.
Forsiktig trakk jeg pusten, og lot øynene gå sakte opp fra bakken. Oppover, oppover, oppover. Når jeg ikke klarte bøye nakken lengre bakover, stoppet blikket mitt, og møtte de store, svarte, runde øynene til badeanda. Jeg pustet ut.
«Hei» sa badeanda.

«Hei sjøl» sa jeg.

Rundt oss var det helt stille. En og annen lyd fra en sten som rullet i sporet bak badeanda kunne høres når den traff andre steiner, eller raslet inn i noen busker, men bortsett fra det var det helt stille.
Nesten litt flaut. Så stille var det.

Jeg så meg rundt. Forsøkte å se etter noe jeg kunne prate om for å bryte den kleine stillheten, men det var generelt ganske lite som vakte oppmerksomhet akkurat der og da.
«Har du lyst å bade?» Utbrøt badeanda. «Nå? Vi er jo midt i mars?» svarte jeg vantro. Det kunne ikke være mer enn kanskje 5 grader i lufta, og tanken på det kalde vannet fikk meg til å grøsse.
Jeg klarer jo ikke bade på sommeren heller uten å pådra meg både lungebetennelse og navlebrokk, så det fristet ikke spesielt å dra skrotten ut i det iskalde vannet nå heller.

Badeanda så forventningsfullt på meg. Det så ikke ut til å plage den at det kanskje ikke akkurat var tropiske forhold.
«Har du lyst å bade?» spurte badeanda en gang til. Denne gangen mye høyere. Nesten skremmende høyt. Ikke på en truende måte, men mer som en åtte-åring som skjønner at den er på tur å få viljen sin hvert øyeblikk.

Litt forfjamset av denne noe bisarre hendelsen, mumlet jeg fram et «ok», og begynte gå mot sjøen. «Ikke riv ned noe her nå» sa jeg strengt til badeanda, og pekte rundt på hus og biler. «Neida» svarte den, og begynte å skli rolig etter meg.

De første skrittene ut i det iskalde havet fikk hvert hårstrå på kroppen min til å stå ut som små nåler. Forsiktig tok jeg et par skritt til, og forsøkte venne meg til kulden. Jeg tenkte at jeg kom til å fryse i hjel, jeg var ikke skapt for å bade i slike temperaturer, og angret øyeblikkelig på at jeg hadde gått med på å bade sammen med denne litt overivrige badeanda.

«Det er kaldt» sa jeg litt småsurt.

«Du kan få sitte på ryggen?» sa badeanda til meg, og før jeg rakk å svare, hadde den kastet meg oppå ryggen dens. Her gjaldt det bare å holde seg fast, for nå hadde den tydeligvis tenkt seg noe sted.

På tur ut mot det åpne havet suste vi forbi både fiskebåter og hurtigruta, og både jeg og badeanda vinket. Naturlig nok så det ut som de andre båtene ble litt skrekkslagne, for de snudde rundt og kjørte i full gass vekk fra oss.

Badeanden begynte fortelle meg hvor de beste badestrendene rundt omkring var, og hvor lenge den kunne holde pusten under vann. Den pratet faktisk så mye at det tok tre dager før jeg kom til ordet. «Hvor langt skal vi egentlig?» spurte jeg. «Kjempelangt» svarte badeanden, og begynte synge intro-sangen til «friends».

 

 

Som dere forstår har jeg vært utrolig opptatt forrige uke, og har derfor ikke hatt tid til å verken blogge eller vaske klær. Nå er jeg tilbake og gjør begge deler på en gang! Fantastisk! SÅ nå skal jeg trekke to heldige som får vesker fra Makejo Design, som jeg lovte å gi noen heldige lesere i forrige uke. 
I denne omgangen trekker jeg to stykker som får vesken de ville ha.

Jeg aner ikke hvordan andre bloggere gjør dette, og dette var tross alt første gang for meg og, altså jomfrugiveawayen, så jeg gjorde som vi gjorde på skolen når jeg var liten når noen skulle trekkes ut til noe. Jeg skreiv alt på lapper, krøllet de sammen, rotet de rundt, og trakk i blinde. Det syntes jeg var veldig gøy!

Så de to som får veskene de ville ha er Lisa Marie med veske nummer 2 og Krostin med veske nummer 3! Jeg lurer på om du egentlig kanskje heter Kristin, men jeg skal ikke krangle med deg om du faktisk heter Krostin. Så snart jeg får bekreftet at begge liker Makéjo Design's facebookside, så smeller jeg de avgårde i posten.

Takk for at du deltok, og gratulerer til de som fikk vesker!

 

GIVEAWAY FRA MAKÉJO DESIGN

Siden det er lørdag så synes jeg kanskje at vi skal ha en liten giveaway på bloggen. Det har jeg jo strengt talt aldri hatt så nå er det på tide.

Grunnen til denne plutselige sjenerøsiteten er at jeg har vært så heldig og fått med meg noen vesker fra Makéjo Design, som er en venninne av meg som designer og syr vesker.

Jeg har kjøpt flere vesker av henne, og er kjempefornøyd. Det er noe som ikke alle har, og de er bare så utrolig kule! 



Min favoritt er en såkalt "wristle" som er utrolig praktisk! Og se på det mønsteret! Elsk!

 




Derfor synes jeg det er ekstra stas å kunne få dele noen vesker med dere. Jeg har plukket ut min favoritt så den får dere desverre ikke, men dere kan velge fritt fra de andre! Alt du må gjøre er å gå på Makéjo Design på facebook og like siden. Skriv så i kommentarfeltet under dette innlegget at du har gjort det, hvilken av veskene du ønsker, og legg ved e-post adressen din så jeg kan kontakte deg om du vinner.

Høres det greit ut? Håper det!

Her er veskene du kan velge mellom!

 


1. Dette er et handlenett! Så kult!



2. Denne lekkerbisken var andrevalget mitt

 

3. Lekker sløyfe i stedet for reim! Snasent!




4. Rocka Motherfucka! Denne er også råfet!


Er de ikke kule? Husk å lik Makéjo Design for å være med i trekningen! På denne siden vil du kunne se mer av det hun har laget, slikt som dette:











Lykke til!:)




 

 

 

Colatenner

Hei og hå!

Jeg drikker ekstremt mye cola. Faktisk så mye cola at jeg synes det er litt dårlig gjort at ikke Coca-Cola har gjort meg til en vandrende reklameplakat med betaling.

Å drikke så mye cola går ikke ubemerket hen, og sånn bortsett fra litt dissende kroppsdeler så er det tennene som har tatt den verste støyten.

Jeg mener at tenner er utrolig viktig, og jeg føler meg rett og slett som en vandrende bæsj når tennene begynner bli misfarget. Det er tross alt noe av det første folk ser, og i alle fall hos meg som går med tenna på tørk i tide og utide.

Jeg er utrolig skeptisk til tannbleking man kjøper på nett eller rundt på alle slags skjønnhetsjapper. Så tannbleking til 600kr? Tror ikke det du. Det kan godt være at det virker, for all del, men så mye som jeg herper tennene mine på daglig basis tar jeg ikke noen sjanser når det kommer til bleiking.

Så etter å ha fått tettet alle hull så var det bare å investere i bleiking hos tannlegen min. Munnskyllevannet som fulgte med smakte billig manneparfyme, så det var litt vanskelig å holde det i munnen uten å bygge opp en lett kvalme, men ellers synes jeg det virker bra.




Når man bleiker tenner får man ikke lov å spise noe som kan farge av på en hvit t-skjorte, ettersom porene i tennene åpnes og vil suge til seg farge.
Så da var det bare for meg å handle inn all den bleike maten jeg klarte å finne. Jeg er ikke så veldig kreativ på bleik-mat-fronten, så handlekurven ble fylt med banan, yoghurt og, tro det eller ei, babygrøt.




Jeg var litt skeptisk til babygrøten, siden det sto «mais og banan». Ikke en kombo jeg ville valgt uansett hva jeg måtte ha inntatt, men den var faktisk overraskende god.

Så god at jeg bare spiste og spiste og spiste. Jeg måtte til slutt forlate huset mitt for å ikke spise opp hele pakken. Jeg kan ikke være i samme rom som babygrøtpakken. Det er nesten så ille at jeg må innrede et eget rom i huset til babygrøten. Babygrøtens rom.

Og så var det det med colaen da. Etter to dager uten cola ble abstinensene helt for jævlig. Sinnsyk hodepine etterfulgt av vanskeligheter med å fokusere synet. Så jeg har funnet ut at jeg må faktisk bare unne meg littegrann cola, etterfulgt av intens skylling av munnen så jeg kanskje berger bleikingen. Etter hvert må jeg kanskje søke meg inn på rehab for å få bukt med colaholismen min?

Men nå er det bare å være tålmodig, og vente på fine hvite tenner, og muligens trappe litt ned på cola-inntaket heretter.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Godt nytt hår, og andre nye ting.

Hola! 

Så hva skjer? Jo jeg har vært i Tromsø på rekreasjonstur. Hvis man kan kalle det for det. 
Jeg og kjærestens arbeids turnus kræsjer litt av og til, så vi ser ikke hverandre så ofte som vi gjerne skulle ønske. Derfor bestemte vi oss for en aldri så liten bytur når friuken vårs endelig klaffet.

Dagen før vi dro hadde jeg vært hos frisøren for noe litt mer avansert enn en touch-up. Frisøren min har kommet fram til at jeg ganske snart kommer til å bli skallet om jeg fortsetter å bleike håret så hardt og intenst, og etter de to siste gangene med bleiking og mengde hår som lå igjen i sluken så var jeg ganske enig. Så vi skulle gå for noe litt mer "naturlig". Noe som ikke krever at man til stadighet må bleike ettervekst, men heller ikke er bleika-blondt. Og jeg som har hatt blondt hår i sikkert ti år kan ikke si at jeg gledet meg så veldig mye til dette. 
Av en eller annen grunn føler jeg at det blonde håret er meg. Jeg vet jo at jeg er mye mer enn bare hår. Jeg er for eksempel fot. Tenner er jeg og. Og tykktarm. Men håret. Håret er så veldig meg. Å kvitte seg med det blonde håret vil være å ta "lakken" fra "Mattilakken". Tenkte jeg.

Jeg fryktet at jeg ville se ut som en grå mus, en kjedelig dritt som ingen kommer til å vite hvem er. Kanskje naboene ikke tror det er meg en gang. Jeg så for meg at det kom til å sitte et fremmed menneske i frisørstolen når frisøren var ferdig.

Og jeg skal ikke lyve, disse tankene presset på i den 5 timer lange prosessen i frisørstolen. Bunnfarger, mini-color, alt kjemisk du kan finne i en frisørsalong var sikkert på et eller annet tidspunkt borti håret mitt, og jeg kjente jeg ble så redd. Ble redd for at kjæresten skulle gå fra meg for en pen blondine, tenkte at hunden min kom til å bli aggressiv av å se noen den ikke kjente igjen sette seg i sofaen hjemme å trykke på eierens fjernkontroll.

I det den siste fargen ble skylt ut ble det rett og slett litt for mye. Tårene begynte presse seg på, og jeg syntes jeg så ut som en gammel fleinsopp der jeg satt. Hele tiden forsøkte den stakkars frisøren min å roe meg ned. Betrygge meg med at håret kom ti å bli lysere etterhvert, men det kom til å være mye mørkere i begynnelsen.

Inni meg føltes håret helt svart. Jeg følte meg som en emo-satanistisk langhåret rotte. Når jeg fikk gå ut av stolen så kom tårene. Og den stakkars frisøren min måtte trå til og være både psykolog og frisør på en gang. Inni all trøsten så sa hun det hun alltid sier "Om noen dager så har du roet deg, og da vet jeg at du liker det. Sånn er det alltid med deg"

Ja og sånn er det visst alltid med meg. Håret ble ikke så galt, jeg skrek de første gangene jeg så meg i speilet, men nå går det bra. Kjæresten min har ikke forlatt meg for en pen blondine, og hunden min blir glad for å se meg. Men det kan jo være den lille svikerbikkja blir glad av å se alle. Neida, hun kjente meg igjen. Håper jeg. Jeg er egentlig ikke så veldig overfladisk av meg som det nok framstår her, men enhver kvinne som får gjort noe veldig annerledes med håret sitt vil nok forstå hvorfor jeg griner av noe så enkelt som en hårfarge,

Vel framme i Tromsø dagen etter sjekket vi inn på Grand. Jeg hadde hørt utrolig mye bra om både The Edge og Radisson, men jeg vet at hadde jeg hatt rom på den ene av de hotellene så hadde jeg blitt sittende å lure på hvordan det var på det andre hotellet. Så jeg fikset rom på et helt annet hotell. Nå tenker jeg jo selvfølgelig at vi kunne kanskje vært noen netter på hver av dem, men jeg tenkte ikke så langt når jeg bestilte.

Egentlig skulle jeg nok tatt en av de to anbefalte. Greit nok rommet var kult og stort, juniorsuite med fussballbord og fin lampe, og hyggelig betjening, men der stopper egentlig min ros av hotellet.

 

Linselusa mi sjekker ut kanal-utvalget



Vi klagde litt på en del støy fra utestedet Gründer som lå i samme bygg, men fredagskveld angret jeg. Da kom søsteren min og hennes kjæreste på besøk og tok noen øl, og vi spilte fussball så høylytt at jeg nesten fikk tinnitus og hjernerystelse.


roterommet

Jeg fikk faktisk en helt sinnsyk vannblemme av å spille. De to første rundene tror jeg vi gjorde litt feil, da snurret vi de spillerne så fort vi klarte, og når 4 stykker sto rundt bordet og snurret for harde livet, så hørtes det ut som en liten hjullaster som sto og spant i grus inne på hotellrommet. 


Ser du vannblemma?

Ellers så shoppet vi altfor mye, og spiste mye god mat. Steakers er jo et must når man er i Tromsø, og vi tok også turen innom både Tangs og Torghuken. Torghuken tok det faktisk ganske lang tid for meg å skjønne at man ikke sa "Tårr-kuken", men jeg er nok ikke den første som har oppfattet det navnet feil. 

For å være litt turist bestemte vi oss for å ta fjellheisen. En liten vogn som trekkes via kabler opp en fjellside der du har panoramautsikt over byen. Jeg glemte selvfølgelig at jeg har høydeskrekk, og kom på det når billetten var betalt. Jeg fikk så sykt angst, googlet om det hadde vært noen ulykker der, og hadde mest lyst å bare rømme.

Hele turen opp satt jeg på gulvet. Turte ikke se ut av vinduene, så jeg måtte få typen til å ta bilder. Jeg hoppet i strikk for en stund siden i den troen at høydeskrekken min kom til å bli kurert, men der tok jeg usannsynlig feil. Den har faktisk bare blitt verre.




Når vi kom på toppen latet kjæresten min som om han holdt på å ramle utfor rekkverket på utsiktsplatået hele tiden, og jeg sto å brølte som en gorilla for å få han til å slutte. Typen virket ikke videre imponert over utsikten, og viet heller oppmerksomheten sin til en snøfreser han fant der oppe.




I kafeen prøvde jeg å innta 8000 kalorier i et håp om at sukkeret ville fryse ut hjernen min så jeg ikke skulle være så redd på turen ned, men det endte bare opp med at jeg var veldig gira og veldig redd. Så jeg satt på gulvet hele veien ned også.





Glad for å være trygt nede, og litt uggen :p


Men! Nå kan jeg i alle fall stryke det av min "bucket list"! For fjellheisen skal ikke jeg ta flere ganger.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!




 

Se yngre ut med rullekake

Støtt og stadig dukker det opp en eller annen mulighet til å få en yngre, vakrere hud. Gjerne både kvise og arrfri. Jeg er jo livredd for å bli gammel, og kjenner jeg snart må begynne å se realiteten i øynene ettersom kinnene mine har begynt å få bulldogtendenser.

Til deg som måtte trenge en videre forklaring på hva bulldogkinn er, så kan jeg vel bare si at det er når kinnene dine begynner å henge så flatt og punktert på sidene av ansiktet ditt at det dannes et markert skille mellom kinn-delen av ansiktet, og hake/munn partiet slik at du ser ut som en bulldog.

Jeg tror det finnes to måter å løse dette problemet. Enten må du gå såpass mye opp i vekt, at underhudsfettet blåser volum tilbake i kinnene dine igjen. Det er nok ikke mange som ville valgt denne løsningen, ettersom du erstatter et problem med et annet. Kanskje du risikerer å bare ende opp med å se ut som en veldig tykk bulldog.

Den andre metoden er plastisk kirurgi, der de snitter rundt trynet ditt, og gjør huden din litt kortere enn før. Hepser den litt opp med andre ord, før de stifter hudkanten på plass i hodet ditt igjen. Jeg lurer på hvor mange ganger man kan gjøre dette før du faktisk har flyttet neseborene til der tinningshuden din engang var.

Men så var det dette med kviser og rynker da. Ja og arr, for de som måtte være plaget med det. Det finnes kremer, fillere, laser, piller, det ene og det andre, og i jakten på evig ungdom skal ingenting være uprøvd.

Jeg selv har vurdert både botox og restylane, men jeg er så gjerrig at jeg føler kanskje det blir litt for dumt å bruke så mye penger på noe som ser ut som menneskeplageri. Men vi får se. Når overleppa føles for liten og kratrene i kinnene føles for dype, ender jeg nok opp under sprøytespissen jeg og. Den med heroin i. Det tror jeg er den beste måten å injisere noe som gjør at du gir faen i hvordan du ser ut.

Rart med det, lurer på om heroinister får et starterkit med sprøyter, boblejakker og et bøyeapparat til knærne utdelt ved første stikk.

Nok om det. 

Når jeg logger inn på bloggen, får jeg gjerne opp de siste innleggene fra folk som følger meg. Ikke sjeldent dukker det opp noe som heter swiss roll, som er en snedig sak som skal hjelpe deg å få vakrere hud. 

Jeg som har bena bedre plantet i matverdenen enn i hud og velvære-verdenen forbinder swiss roll med rullekake. Fordi det er jo det det er. Har det gått så langt at vi å smører oss i ansiktet med rullekake? 

Jeg tror jeg hadde blitt kjempetykk om jeg på daglig basis skulle rullet ansiktet mitt med rullekake, for hver gang jeg hadde rullet den forbi munnen min hadde jeg tatt en tygge.

Men så praktisk samtidig da! Tenk så mye tid du sparer på morgenen ved å kunne ta morgenstellet på ansiktet samtidig som du får i deg noe å spise. Kanskje det finnes havregryn-rullekake med proteinfyll så det ikke blir så veldig usunt, uten at effekten du er ute etter på huden blir borte.

Desverre hadde jeg ingen rullekake tilgjengelig for å vise dere hvordan det hadde sett ut, siden jeg mest sannsynlig hadde rukket å gumle den i meg mens jeg rullet huden uansett, så jeg måtte ta meg friheten til å redigere et bilde. De sier det er ekte kunstnere som klarer å tegne en hånd så detaljert som den egentlig er, og jeg forstår det godt om jeg nå blir tildelt både studieplass og stipender ved kunsthøyskoler. Er kunsthøyskole og kunstgresskole det samme? 

Selv om det meste som kom opp på google når jeg søkte på swiss roll var rullekaker i alle slags deilige varianter, skjønte jeg fort at dette kanskje ikke stemte helt. Så jeg prøvde noe jeg lærte i datatimene på skolen. Legg til flere ord for å begrense søkeresultatene. Ved å legge til ordet "skin", ville det nå være mulig å se om det fantes en egen swiss roll for din skin.

Og der kom den. Et hjul med masse pigger på, med et lekkert designhåndtak du skulle rulle over hele trynet ditt, og hvor du ellers måtte ha problemområder. Jeg tror det kostet rundt 1000kr, og det var i alle fall ikke jeg villig til å betale for noe som ser ut som et miniatyr-tortur-våpen fra middelaldereren,

Slik ser den egentlig ut, og det hjulet foran har massemasse pittesmå nåler som skal trenge inn i huden din og lure den til å tro at du har små sår slik at den må fornye seg selv kjempefort.

Tror du på det?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke på det til 1000kr. Så jeg fant en på ebay til 30 kroner. 

Jeg bruker rulle meg forsiktig i ansiktet med den av og til. Det kiler og så blir jeg helt rød. Men om den virker vet jeg ikke.

Jeg vet bare at skuffelsen var veldig stor, med tanke på at jeg heller kunne stått på badet å rullet meg med en fersk rullekake, der sukkeret hadde skrapet helt lett og deilig over kinnene mine, før den drysset nedover på kroppen min, kanskje peelet brystkassen min på sin vei mot gulvet. Duften av deilig, nybakt sukkerbrød hadde gitt meg koselige relasjoner til ansiktstell, og smaken av det søte bringebærsyltetøyet hadde gitt meg lysten på et kaldt glass melk så jeg hadde fått i meg kalsium og alle de greiene der.

En dag når alt annet er prøvd, skal jeg stå klar med rullekaken min, og garantere en vakrere hud kombinert med lekkert måltid.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Mattilakken i det fjerne

 

I dag skinte solen, og været var bare helt nydelig. Når solen traff fjellene ble det som vakre malerier bare naturen kan skape.

Det var nesten jeg kunne lukte solskinnet om jeg bare lukket øynene og strakte nesen litt lengre opp.

Samtidig fomlet fingrene i lommen rundt kantene på et pillebrett med to piller.

Skulle jeg virkelig ødelegge denne nydelige dagen ved å ta de to tablettene?

 

Jeg har som kjent veldig intens tannlegeskrekk. Den er så ille at mine tannleger og jeg har kommet fram til at det er best å medisinere meg før jeg legger meg i stolen. Det funker veldig fint. Om jeg er veldig redd, så har jeg uansett glemt det til dagen etter. Jeg glemmer stortsett hele dagen fra tablettene er inntatt. Små bruddstykker blir værende, men det meste av dagen blir som å ha fulgt med på en film fra et annet rom.

Du går inn i rommet med tv'n av og til, og får med deg akkurat nok til at du skjønner hva som foregår, men dialogen blir nesten som en grøt av ord, selv om du kanskje får med deg en og annen kommentar.

 

Men dagen i dag var jo så fin.

Det var så trist å tenke på at jeg kom til å gå glipp av den, selv om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort noe nevneverdig denne vakre dagen.

Men kanskje jeg kunne fått en fin dag ute. Kanskje jeg kunne ha sittet ute å drukket kaffe med en venn, og blitt sliten i øynene av all mysingen.

Kanskje jeg hadde skyntet meg hjem etter tannlegetimen for å starte på fjellet med scooteren.

Kanskje.

Jeg satt med tablettene i hånden og prøvde å veie opp for om jeg skulle ta de eller ikke.

Så begynte lyden av borret å spilles av i bakhodet mitt. Lukten. Synet av tannlegeutstyret.

Før jeg hadde rukket å tenke noe mer var tablettene halvveis på tur ned i magesekken mens jeg pimpet i meg colaen så jeg ikke skulle brekke meg.

 

Jeg har fått forbud mot å kjøre bil etter inntak av disse tablettene, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tror egentlig ikke jeg er skikket til å kjøre handlevogn engang etter å ha tatt de.

Så jeg kastet på meg jakken å håpet at jeg rakk å småløpe de 20 minuttene det tar å gå fra mammas leilighet og ned til tannlegen før medisinen rakk å "kicke" inn.

 

Jeg håper at produsentene av ibux og paracet, eller p-piller for den saks skyld, en gang kommer i tale med de som lager disse tablettene, for det kan umulig være noe som helst som virker så fort som disse tydeligvis.

Jeg tror ikke jeg hadde gått langt før jeg måtte fokusere på et sykkelspor foran meg for å gå i en rett linje.

Hele tiden mens jeg gikk tenkte jeg "ikke se folk i øynene", for det kjentes ut som øynene gikk hver sin vei, og opp og ned i hodet.

Det er faen meg en nokså undervurdert egenskap å kunne gå i trapper skal jeg bare fortelle dere, for trappen med tre trinn jeg skulle gå ned føltes ut som en hindring du kan finne i en indiana jones film. Det så litt ut som trinnene forskjøv seg etterhvert som føttene fortvilt prøvde peile seg inn på dem, og hele tiden var jeg sykelig opptatt av å ikke vekke oppmerksomhet. Hva skulle folk tro om jeg klamret meg fast i handtaket ved siden av trappen og hylte som om det var rennende lava jeg prøvde komme meg forbi?

 

Jeg kom meg endelig til tannlegen og fikk kjempemasse kjeft fordi jeg hadde gått dit på egenhånd. De understrekte at ledsager var et must etter disse tablettene fordi jeg kunne svimle avgårde på ville veier.

Det tannlegen min ikke vet er at jeg har en app på telefonen som heter googlemaps som virker slik at en dame roper og gnåler ustanselig om hvor jeg skal gå etter å ha trykket inn destinasjonen min.

Jeg følte meg veldig kontaktsøkende og ville prate masse med tannlegen, men jeg husker å ha fått til svar at de ikke orket snakke så mye med meg fordi jeg ikke kom til å huske noe uansett i morgen. Det har de for så vidt rett i, for jeg husker stortsett bare det. Heldigvis har de som rutine å ringe meg dagen etterpå å fortelle meg alt jeg har sagt, og det de enn måtte ha på hjertet.

 

Svigermor hentet meg og kjørte meg hjem. Snill som hun er!

Problemet når jeg kom hjem var at jeg var så sulten at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tannlegen hadde smurt fluor på tennene mine, og jeg hadde fått beskjed om å ikke spise på en time. Med en gang jeg får beskjed om å ikke gjøre noe, føles det ut som jeg skal dø hvis jeg ikke får gjøre det med en gang.

Så jeg lå å vridde meg i dødskramper på sofaen og prøvde beregne hvor lang tid som hadde gått, og hvor lang tid det ville ta å få mat levert på døra.

Dette var uhyre vanskelig uten noe begrep om tid eller rom, men jeg fant ut at det hadde nok gått mange timer allerede.

 

Jeg ringte en pizzeria og bestilte den største pizzaen de hadde, og en stor pakke ris. Hvorfor jeg ville ha ris må gudene vite, men der og da føltes det helt naturlig å ha ris som tilbehør oppå en pizza.

 

Så kom vi til punktet der de ville ha en adresse å levere til, og da holdt det ikke å si at jeg var hos mamma.

Med pizzeriaen på telefonen løp jeg ut i sokkelestene og fant et tilfeldig husnummer på en vegg. Jeg tenkte jeg skulle sitte klar i vinduet å følge med når de kom slik at jeg kunne løpe ut å møte de når de dukket opp.

 

Dette endte med at jeg sovnet straks jeg satte meg i sofaen, men jeg våknet da mamma kom hjem, bærende på en pizza og en stor eske med ris. Hun hadde skjønt at jeg hadde bestilt maten, og fått leverandøren ned fra en av naboene sin trapp.

Jeg koste meg skikkelig med ris og pizza, selv om jeg kjenner nå at jeg kanskje kunne spart meg for en av delene.

Jeg sovnet av igjen og våknet i kveld, mye mer tilstedeværende enn tidligere på dagen, og kjente jeg var skuffet over å ha gått glipp av solen.

Men for en dag allikevel.

 

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!




Asosial emo søker sparebøsse

 

Hei kjære leser! En tung uke med nattevakt er over, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig. Det skjer noe inni hodet til mennesker som er våken når andre sover. Som er ute når  det er mørkt, og inne når det er lyst. En hel uke med konstant mørke. For ikke å snakke om den asosiale tilværelsen. Det nærmeste man kom en samtale var å ringe 175 for å høre på sentralbordets tastevalg, og det sier vel kanskje sitt.

Å jobbe er deilig, men å omgi seg med dette mørket og ensomheten gjør meg passelig emo i slutten av uka. Det kan være tendenser til hulkegråt og forever alone følelser, selv om det aldri har gått riktig så langt.

Denne nattevaktuka var også preget av mye dårlig vær, og da var man ute på veien hele tiden og brøytet. Når vakten var over og jeg klarte dra den trøtte skrotten min over dørstokken hjemme, så sier det seg kanskje selv at det ikke var oppvask og klesbretting som sto øverst på «to do» lista mi. Denne jenta valset mellom kjøleskapet, toalettet og senga, slik jeg hører ekte kvinnfolk skal, selv om det ikke var kokkelering av ypperste sort og dirty hanky panky som ble utført.

Det så faktisk ut som 13 ville grevlinger på en ukersrus på crystal meth hadde tatt seg inni kåken min og torpedert kjøkkenskap og klesskap, etter en hel uke med total neglisjering av husarbeid. Jeg kunne blitt kaptein på hurtigruta etter alle skippertakene jeg måtte ta for å få satt inn i oppvaskmaskinen.

Når uka med dagvakt begynte kjentes det ut som noen hadde satt en kjempestor sprøyte med livsgnist strakt i rumpeballen på meg, og det var nesten jeg hoppet i stedet for å gå mens jeg trallet og smilte. Jeg smilte faktisk så mye av å se sollys og mennesker igjen, at flere så på det som en invitasjon til å prate med meg. Mennesker jeg aldri har snakket med før. Og jeg pratet. Jeg snakket og spøkte, og følte meg som et nyfrelst fjols, ute i verden for å tale min sak.

Jeg er egentlig ganske sjenert, og fremmede mennesker som tar initiativ til prat kan fort bli møtt med stamming og mumling etterfulgt av en god dose rødming, men nå var jeg så glad for å endelig ta del i dagen igjen.

Det høres nok helt rart ut, men jeg tror det er fordi vi mennesker ikke er nattedyr egentlig. En god døgnrytme kan nok være viktig for å bevare hodets ve og vel, selv om man godt tåler å jobbe natt. Bare man ikke alltid jobber natt. Det tror jeg ikke jeg hadde likt.

Ellers så har jeg innsett at å spare i gjennomsiktige glass ikke er noe for meg, ettersom pengenes synlighet gjør at jeg tror jeg kan bruke dem. At det er som en 50 lapp som ligger løs i jakken, klar til å sløses vekk på brus og sjokolade.

Så macbook-spare-glasset mitt fikk stå i fred ca 1 uke før hvert eneste øre var borte. Om jeg skal spare hjemme, tror jeg spareinnretningen må være i rustfritt stål. Den delen du putter penger i må ikke la seg åpne på noe vis, og sprikken pengene skal inni må helst være strømførende i tilfelle fristelsen til å stikke skarpe gjenstander inn for å rote ut en penge blir for stor.

Aller helst må denne innretningen holde en konstant temperatur på 700 grader slik at jeg ikke kan bære den med meg for å tømme den på et annet vis. Faktisk bør den være smurt inn med cottage cheese i et veldig tykt lag, for det er lite jeg finner så avskyelig som cottage cheese. Dette ekle underlivssopp-lignende meieriproduktet vil over tid få meg til å føle sterk avsky mot spareinnretningen, slik at jeg holder meg unna. Da trenger jeg en spareassistent som kan putte pengene mine oppi sprekken slik at jeg ikke trenger nærme meg den selv.

Men nok om den, poenget var at det blir nok ikke noen macbook på meg med det første. Sparing må skje på en overvåket og bestemt måte som jeg ikke helt har klart å pønske ut ennå.

Når jeg endelig kom over nederlaget ved å være inkompatibel til å spare, så fant jeg ut at det er jo ikke verdens undergang om jeg kjøper meg en billig pc som jeg kan bruke til jeg finner en løsning på spareproblemene mine. Pc må jeg ha ettersom jeg nå skal utvide skriveriene mine, og kriteriene var at den måtte være hvit, ha masse lagring, tastene måtte kunne trykkes ned og faktisk gi fra seg en bokstav, og kunne lese av minnekort.

Med så få krav, fant jeg en pc helt ned i 1700 kr, og jeg er veldig fornøyd. Ingen sparing krevdes! Med mindre du anser unngå-å-betale-strømregningen-din som sparing.

Så om noen dager er den her, og jeg gleder meg! Det skal bli så ufattelig deilig å kunne skrive uten å måtte følge med om alle ordene sitter fast i hverandre fordi mellomromknappen ikke fungerer, eller at noen bokstaver mangler.

Så jeg håper neste innlegg blir hamret ut på flunkeny pc. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Tynn av nutella

 

I dag slanket jeg meg. Først ventet jeg med å spise frokost til jeg kjente at jeg var skikkelig sulten. Det tok ca 30 minutter. Så lagde jeg meg en ordentlig smoothie med bær og det hele. Siden det begynte bli lite vaniljekesam i kjøleskapet, erstattet jeg den manglende mengden med nutella. Selv om de to ikke har helt samme farge eller smak, var det det nærmeste jeg kom i konsistens.

20 minutter etterpå skulle jeg spise en banan, men så oppdaget jeg at stilken var altfor bøyelig etter min smak, og da kommer tvangstankene inn om hva som egentlig kan finne på å bo i tuppen på bananer, så den gikk ut vinduet. Og det rett på E6! Jeg ble litt bekymret av min handling, for jeg har da tross alt spilt så mye mario kart at jeg vet hva det kan føre til. Og for dere som ikke har spilt mario kart, så er bananskall og skilpaddeskall utmerkede våpen til å skade motstandere med. Har du en plagsom konkurrent foran? Skyt ham med skilpaddeskallet! Har du en plagsom konkurrent bak deg? Kast et bananskall! Er han uoppmerksom og kjører på det, kan du ta deg en snickers på at han seiler av veien fortere enn du klarer brenne melk i en vannkoker.

Jeg vurderte stoppe på veiskulderen å følge med på trafikken for å se om min frykt var reell. Jeg kunne ikke gå og plukke opp bananen, for da ville det få meg til å se fattigslig ut, der jeg går desperat og plukker opp mat fra veien og veibanen. Jeg har da litt selvrespekt.

Siden jeg ikke fikk bananmellommåltidet mitt, ramlet jeg rett i fella på butikken. Berlinerboller, sjokomelk og marsipanpølser var det som skulle holde humøret og energien oppe fram til middag. Jeg så for meg at slankeeffekten var høyest om jeg spiste halve berlinerbollen i stedet for hele, og tok små tygger av marsipanpølsen, slik at kroppen forhåpentligvis rakk å forbrenne alt før neste bit ramlet i magen.

Jeg følte meg tynn.

Hovedsakelig fordi jeg ikke kjøpte brus.
All denne slankingen gjorde meg veldig sulten når middagen var ferdig, så jeg spiste så mye at jeg nesten gulpet opp alt igjen. For å presse maten lengre ned i magen, spiste jeg litt til. Jeg kunne jo ikke risikere at maten kom opp igjen, for det ville vært bortkastede penger. Det er noe jeg synes alle med bulimi burde tenke på. Hvis du allikevel bare skal kaste opp all maten så kan du like godt sutte på en gulrot, og gi penger til de som setter pris på maten.

Trening går hånd i hånd med slanking, og ettersom jeg ble helt svett av å spise så mye middag, lar jeg denne smertefulle stunden på sofaen gå som en pilatestime. Pustingen har vært nokså lik, så jeg velger å tro at kroppen gikk i en automatisk pilatesmodus etter inntak av en gitt mengde kalorier.

Det er tungt å være så sunn, og endatil trene pilates ufrivillig etter en så stor middag, så nå skal jeg belønne meg selv med en liten powernap på sofaen slik at jeg klarer gå bort til kjøleskapet igjen om et par timer.

Takk for at du takk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hold in- Be strong

 

I helgen var det tid for min halvårlige høy-intensitets-sosialisering, noe som går ut på å dra på tilstelninger med mange mennesker tilstede for å få den dosen med menneskelig kontakt man trenger for å kunne gå i skjul igjen en stund.

Hva var vel mer perfekt da enn å dra på en revy med fest i nærmeste nabobygd? Med både kjente og ukjente festdeltakere var det duket for en hyggelig aften, og jeg hadde gledet meg til denne kvelden lenge. Jeg er et semi-sosialt vesen som elsker å prate med mange mennesker og være med på ting, samtidig som jeg virkelig verdsetter stillheten og roen i det å være alene. Og når jeg sier alene mener jeg vel sammen med kjæresten, ettersom jeg blir noe destruktiv og apatisk om jeg er HELT alene.

Noen ganger merker jeg at friheten ved å bo i en avsidesliggende bygd har gjort et litt for stort innpass hos meg. Det er deilig og ikke måtte jåle seg opp så forferdelig for å ikke føle seg uvel om man skal gå ut av huset, slik som man ofte gjorde når man bodde i by, men her har det skeiet litt ut.
Jeg har blitt ekstremt ukritisk til hva jeg kler på meg for tiden, og noen ganger børster jeg ikke håret på en uke. Hadde dette vært en psykologitest hadde jeg nok gått inn under kategorien «deprimert og ute av stand til å vare på seg selv», men slik er det altså ikke. Jeg dusjer og har rene klær på, jeg gir bare litt ekstra faen, og det er veldig deilig.

Men jeg har alltid vært glad i å pynte meg før fest. Jeg føler at da kan jeg spandere på meg tiden det tar å gjøre noe ekstra, slik at jeg føler meg fin og flott og ikke lider av mindreverdighetskomplekser i løpet av kvelden. Men på et eller annet tidspunkt har det visst gått galt her også.

Jeg har blitt mer bevisst på pengebruken min, og synes faktisk nå at det er for jævlig å bruke 80 kroner for ei hold-in strømpebukse fra denne Pierre Robert, som må være i samme liga som Dolce & Gabanna med den prisen for en meter brunfarget nylon, for å kaste den etter èn kveld.
Så nå har jeg bestemt meg for å bruke de flere ganger om de ser hele ut der det teller mest. Så jeg fant en slik en da. Så hel og fin ut i tærne, ikke en rift oppigjennom bena, og så oppdaget jeg hvor det hadde skjært seg sist gang.
Etter lang tids opphold fra hold-in verdenen hadde jeg visst glemt hvor mye arbeid det faktisk er å jobbe seg inn i ei fersk hold-in strømpebukse.
For en utrent på denne fronten, kan det sammenlignes med 45 minutter intensiv aerobic-trening.
Det bøyes og tøyes, squattes og dras, ufrivillig utfall med enarmsroing og tåhev, kraftig hoftevrikk og magebevegelser bare en eksotisk danser kan vise maken til, akkompagnert med høye stønnelyder og svetting. Og opp i alt dette gjelder det og holde tærne stive som en ballerina, og hendene skal være ømfintlige og forsiktige som en hjernekirurg i arbeid. En feilbevegelse, og strømpebuksa til 80 spenn ser ut som en rekvisitt fra «pretty woman».

Dette hadde jeg da glemt forrige gang, og har bare tatt tak foran og bak i strømpebuksa og dratt til som om det var et potetsekkeløp jeg hadde veddet milten min på å vinne. Dette medførte da at de tre fingrene på hver hånd som hadde mest klipekraft, hadde boret seg inn i strømpebuksa og laget store hull.

Jeg sto og vurderte denne strømpebuksen nøye, og tenkte at mine fjortisdager på fylla var over. Jeg skulle vel klare å ha kjole på uten å vise hoftepartiet mitt avdekket? Jeg tok sjangsen på denne strømpebuksen med de seks hullene strategisk plassert foran og bak i dås/rumpe-partiet, og prøvde noen sumobøy i bena med kjole på for å sjekke at dette ville gå uoppdaget hen.

No problem.

Det jeg alltid glemmer er hvor akrobatisk jeg egentlig blir i fylla. De stakkars sumobøyene jeg gjorde hjemme foran speilet var bare en vits i forhold til bevegelsene jeg kom med i løpet av kvelden. Og selv om kjolen jeg hadde på meg var skremmende anstendig til meg å være, ja den rakk meg vel ned til knærne, så klarte den altså å krype opp til mageregionen i samme hastighet som promillenivået steg.

Faktisk så langt opp at en av venninnene mine bemerket hullene helt oppe i strømpebuksa. Så da vet jeg det til neste gang.  Hull helt nederst og øverst- ikke akseptabelt.

Men ingen så at jeg ikke hadde barbert leggene, så jeg sparte meg hvertfall litt tid og penger på det!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!


   

Et siste hallo

Jeg blir alltid så glad når jeg ser et kjent fjes. Befinner jeg meg i en litt større folkemengde der alt av ansikter er ukjente og på en måte flyter sammen i et vissvass av frisyrer og klær, så er det alltid så utrolig deilig å plutselig se noen man kjenner.

Det er som en premiert live-versjon av "where's waldo?", og jeg bryter nesten alltid ut i et passe høyfrekvent "hei". Faktisk så høyt at man skulle tro at jeg hadde tatt sangtimer hos Mariah Carey.
Jeg og en venninne var å snoket litt rundt på klesbutikker, og plutselig så jeg et kjent ansikt. Jeg brøyt ut i denne høyfrekvente hilsenen etterfulgt av et tåpete stort smil.

Denne personen er det veldig lenge siden jeg har pratet med, og jeg er aldeles ingen god smalltalker. Jeg har fått med meg at smalltalk går ut på å poengtere det åpenbare, for da stilles det ingen krav til intelligens eller det å være oppdatert på samfunnsrelaterte saker.
Så jeg prøvde meg på det. Konstaterte at hun hadde fått ny hårfarge. Konstaterte at hun måtte ha vært lei av den andre siden hun hadde farget håret i en annerledes farge enn før. Det var nesten jeg også konstaterte at hun var en kvinne og hadde to bein også, men allerede etter hårfargebemerkningen begynte jeg å kjenne den pinlige stemningen som smått ulmet opp. Jeg klarte tilogmed og illustrere hvor mett jeg var ved å blåse ut magen og stryke over den! Sånn i tilfelle hun ikke trodde på meg når jeg sa jeg var mett.
Jeg fikk en følelse av at hun hadde lyst å løpe bort i fortvilelse over samtaleemnene mine, og blikket hennes søkte etter ting hun kunne redde seg med.

 

Jeg blir helt dårlig av pinlig stillhet eller klein stemning. Jeg kjenner det sikkert før andre kjenner det, det er min spider-sense. Jeg får lyst å lage en bensinbombe og kaste i nærmeste barnevogn for å avlede oppmerksomheten bort så jeg kan rømme.

Allikevel var det en del av meg som syntes det var litt trist, dette mennesket hadde tross alt vært mye mer enn bare en bekjent.

Inni meg sleit jeg en kamp der den ene delen av meg ville rope ut at en gorilla på Internett hadde lært meg å skrelle banan på en helt annen måte som fungerer så mye bedre enn å knekke stilken, selv om jeg må bite av og kaste den første tyggen av bananen når jeg nå åpner den i andre enden fordi jeg lider av tvangstanker, og tror at insekter fra jungelen bor og trives i tuppen på den delen av bananen som ikke har stilk. Så da går jeg glipp av dobbelt så mye banan som før, siden jeg ikke spiser den delen av bananen som nå er bunnen av gammel vane.
Jeg hadde også lyst å rope ut hvor rart jeg synes det er at jeg alltid svetter som en gris i bare den ene armhulen når jeg er stresset, og ofte må stappe store mengder papir dit mens jeg venter på at stresset skal gå over slik at jeg ikke må bytte genser hver gang jeg blir litt ivrig.
Men i stedet for å rope ut alt jeg hadde i hodet, begynte begge to å se etter fluktveier for å komme seg ut av denne samtalen som tydeligvis var veldig dødfødt. "Retrett! Retrett!!" Hørte jeg en stemme som brølte inni hodet mitt. Allikevel kjente jeg munnen min åpne seg, og om det var ønsket om å gripe tak i minnene av bekjentskapet, eller om det bare er jeg som er komplett idiot vites ikke, men jeg stotret fram "vi burde finne på noe en dag?"

Blikket som møtte meg så både spørrende og tvilende ut. "Hva?" Sa hun.
Jeg ble bare stående å måpe i noe som føltes som en evighet.

Hvorfor plagde jeg henne med all tullpraten min? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt "hei"på verdens kuleste og mest nonchalante måte, mens øynene mine såvidt streifet henne, og så gått forbi som om jeg var den råeste motherfuckeren i verden?
Jeg håper hun ikke hørte det tafatte forsøket mitt på å invitere til sosialt samvær, jeg mumler noe mens jeg fortvilt begynte rase gjennom alle kleshengerne rundt meg. Løftet raskt på noen plagg og håpet det hele var over snart, og kjente skuldrene senket seg i det hun småløp avgårde.

 

Neste gang skal jeg bare si hei.

 

 

Sparing på 1-2-3

Etter å ha tenkt nøye og hardt over hva det kan være som skiller meg og en toppblogger, ja sett bort fra at jeg ikke kan en døyt om mote, lærte meg å sminke meg av et tv-program om transer, ikke burde hatt tillatelse til å eie en slettetang eller har noe større å tilby på stilfronten, og oppdaterer bloggen hvert andre skuddår, så er det da altså denne macbooken.

Skal jeg bli numeros unos, så må jeg ha en sånn! Uten tvil!

For hver episode av bloggerne jeg ser blir jeg sikrere og sikrere i min sak.

Om du har vært innom her før, så har du kanskje fått snusen i at kjæresten min er sterkt imot å kjøpe ting på kreditt. Jeg tenker ikke, jeg bare kjøper, og er egentlig oppriktig drithappy for at han holder meg såpass i tøylene som han gjør.

Så hvordan skal jeg få meg denne macbooken da? Jo jeg må spare!

Sparing er jo som kjent veldig kjedelig. Jeg føler at jeg har spart bra om jeg har en tohundre-lapp jeg klarer å vente 3 dager med å bruke, på samme måte som jeg mener slanking er å vente en halvtime lengre før du spiser etter at sultfølelsen holder på å drepe deg. Da blir du tynn da. Man kjenner seg hvertfall utsultet og døende, noe som er slankingens mål.

Men jeg har jo brukt opp alle pengene mine denne måneden, og når jeg vil spare hele summen med en gang, kan det bli veldig vanskelig. Heldigvis ser jeg løsninger der andre ser problemer, og er allerede godt i gang med sparingen! Og det etter bare én time!

Først må man sette seg et mål. Hvor mye har du tenkt å spare?

- Jeg skal selvfølgelig spare mest mulig. Gjerne 8000 med en gang.

Så må du ha noe å spare i. Dette er nesten det viktigste, for det opprettholder motivasjonen under sparingen. Et kjapt søk på butikken viste at et lekkert glass med lokk til å spare i, kunne vise seg å koste like mye som du kanskje klarer legge av en dårlig måned, så heldigvis fant jeg et fint glass hjemme. Jeg merket glasset med en lapp der det står "macbook" så ingen skal tro at dette lekre glasset inneholder penger som skal serveres til kaffegjester for eksempel.

Så var det pengene da. Siden jeg ikke hadde noen startkapital valgte jeg å ta ut 2000kr fra mastercardet, og brukte 500 på flaxlodd.

Jeg trodde ærlig talt med så mange flaxlodd at macbooken skulle betale seg selv, og ennå kunne jeg betale tilbake de 2000kr på mastercardet uten at kjæresten fikk vite om det, men slik gikk det ikke.

Premien fra flaxloddene var på den nette sum av 225kr, og jeg vil ikke si at det er en dårlig sparestart akkurat!

Ettersom jeg ikke liker å spare med ujevne tall, fikk jeg låne 275kr av en bekjent slik at jeg da egentlig satt igjen med 500kr.

Det viser seg at det ikke er like enkelt å sette tilbake penger i minibanken som å få de ut, så jeg puttet like greit de resterende 1500kr fra mastercardet i spareglasset.

Så på no time har jeg spart opp en fjerdedel av en macbook! Jeg kan nesten ikke tro det selv.

Med slik målrettet sparing er jeg nok eier av både macbook og førsteplassen på bloggtoppen fortere enn du kan kaligrafiskrive ordet fylkestrafikksikkerhetsutvalgetssekretariatslederfunksjon!

Håper dere finner sparetipset mitt nyttig! Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Babyshower

En relativt ny greie, i alle fall i min verden, er babyshowers.

Da flesteparten av vennene mine begynte sprute ut småbarn for et lite tiår siden hørte jeg aldri noe om babyshowers.

Jeg har vært i barndåp, der går det ut på at du og noen av de mener bør være barnets nærmeste de neste 18 årene dypper ungen din i en skål med vann mens en prest lurer på hva ungen din heter. Når du har svart på det, passer Jesus på ungen din i bakgrunnen til den melder seg ut av statskirken, eller lengre, om ungen velger å fornye avtalen i en konfirmasjon.

En babyshower er mer en slags sammenkomst før ungen har kommet til verden, og er mer materialistisk enn en dåp. Jeg skal nå lære deg alt jeg kan om babyshowers, slik at du kan arrangere masse av disse i framtiden. Siden jeg har vært på én er jeg nå nesten som en ekspert å regne.

Mattilakken presenterer: babyshowers for dummies

Det beste er om du har en åpenbart gravid venninne. Det holder ikke at hun bare er feit, eller reagerer på gluten med oppblåst mage, det må være en menneskebaby inni magen. Den må ha kommet dit etter samleie, og ikke grunnet kannibalisme. Det kan heller ikke være skjøvet en baby opp i vaginaen under et samleie, den MÅ som sagt ha blitt produsert inne i kvinnen.

Med mindre egget hennes har vært tatt ut og befruktet ved prøverørsmetoden for så å bli satt inn igjen. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

En babyshower bør holdes en stund før barnet kommer ut, ettersom mor kanskje føler at fokuset blir litt feil om babyshoweren blir holdt i sykebilen under fødselen eller 18 år etterpå. Om du tenker lage bleiekake og allerede har ventet 18 år, så bør du vente 50 år til slik at ungen kan bruke bleiene når hun eller han har blitt så gammel at hun eller han glemmer hvordan man skal gå på do.

Så planlegg i god tid.

Få noen flere enn deg selv med på dette. Wikipedia forteller at fra gammelt av er det bare kvinner som skal delta på dette, og det også for å kunne dele erfaringer fra sine svangerskap.

Med andre ord, så bør du og de venninnene som planlegger dette finne mange fæle fødselshistorier på internett, gjerne noen veldig dramatiske fødselsvideoer dere kan fortelle om og vise den gravide venninnen deres, og skremme henne skikkelig. Ingen liker nemlig å høre på erfaringer av det positive slaget.

Sitter den gravide venninnen din igjen med angst etter babyshoweren så har du gjort det riktig.

Det er også vanlig å ta med seg noe man kan spise i løpet av babyshoweren. Man blir nemlig veldig sulten av å prate om blod og klipping av vaginaer, og kvinner som er på en hcg-hormon-rollercoaster bør alltid ha lett tilgang på sukker for å ikke bli vanskelig å ha med å gjøre når så mange skal fortelle om erfaringer på en gang.

Kaker og fingermat er vanlig, og jo mer sukker jo bedre. Sukkeret gjør også at dette føles ut som en positiv opplevelse siden man blir så høy på cupcakes og smørkrem.

Kakene kan lages med babyshowermotiv, og det er veldig mange varianter å velge mellom. Motivet er som regel umulig å ta feil av når det kommer til slike begivenheter, da det som regel er farger som antyder barnets kjønn, eller pynt som skal forestille selve begivenheten med å være smelt på tjukka.

En annen kake som også er vanlig på slike tilstelninger er bleiekaken. Uansett hvor sulten du er og hvor lavt blodsukkeret ditt måtte bli, så anbefales det ikke å spise av denne kaken. Den består som regel av et berg av bleier, silkebånd og cellofan, og er mer en kake for øyet og det framtidige fordøyelsessystemet for barnet.

Dette sparer den vordende moren for slitet med å skaffe seg barnevakt til den nyfødte klokken 03.00 på natten, for så å kaste seg seg i en iskald bil og kjøre i hui og hast på nærmeste nattåpne bensinstasjon, for så å finne ut at bleiene de har der egentlig ikke passer noen barn og river ut ammeinnleggene i frustrasjon mens hun brøler ting på hebraisk og tar med seg en pakke dashboard-wipes og lager provisoriske bleier av til barnet.

Så bleiekaken er nesten det viktigste med babyshoweren.

Et annet punkt er gaver. Selv om man kanskje skulle tro at en babyshower var noe man gjorde etter babysvømming, så er det ikke her ordet har sin opprinnelse. Babyshower betyr at man skal overøse babyen, eller barnemoren, med gaver. Selv om du vet den vordende moren har ønsket seg samuraisverd siden hun var 14, eller sårt trenger en terrassevasker, så er det ikke slike gaver man skal gi. Klær til barnet og leker er godkjent.

Det er også vanlig å leke noen leker i en babyshower, og her er det også spesielt utvalgte leker man går for. Men vil du absolutt leke sisten eller flasketuten peker på, så går nok det også fint om du får de andre med på det. De mer vanlige lekene er å gjette barnets fødselsdag, vekt eller far.

Jeg har også hørt at man skal sleike i bleier, men dette vil jeg fraråde.

Mye av poenget er også å klare holde dette hemmelig.

Nå er du "all set" til å arrangere babyshower for dine venninner, i alle fall litt mer opplyst om temaet enn det jeg var for to uker siden.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

valiumbrød med spelt i

 

God aften!

I går ble endelig gangen ferdig. Den ble så fin og koselig at man skulle ikke tro det var min gang!

Fra å være et torturrom for folk med tvangslidelser, overfylt av ting og tang som jeg nesten ikke ante eksisterte, er det nå blitt en praktisk liten yttergang som kan få selv den mest uinviterte til å føle seg riktig så velkommen.

Det hjalp godt bare å få samme farge på alle veggene! Det kan jeg love deg. Et praktisk hyllesystem ble satt opp, og nå trenger ikke alt å stables i høyden, det vil si lag på lag med skrot og klær.

Det skranter dog litt på det tekniske her, så jeg får eventuelt lage et eget innlegg med bilder om det er ønskelig. Men jeg tror du skal klare forestille deg en bombet horegang som nå er blitt en snasen entrè.

Det eneste problemet nå er at det fineste rommet befinner seg nettopp der. I yttergangen min. Dette setter et enormt press på meg til å oppgradere resten av huset, siden folk nå vil ha en betydelig større forventning til de andre rommene når de først trør innenfor dørstokken min.
Har jeg egentlig bare ordnet meg mer arbeid nå?
Jeg får føre statistikk over de som kommer på besøk heretter. Et enkelt A4 ark med 2 kolonner, der den ene kolonnen har en smilemunn over seg, og den andre kolonnen har en surmunn over seg. Så er det bare å sette strek i den aktuelle kolonnen etter hvilket ansiktsuttrykk den besøkende  får når han eller hun kommer inn i stuen.

Hvis over 50% av de besøkende i løpet av en uke (det vil si at begge de som bruker være på besøk her) får surmunn av å se stua mi, så må det mer oppussing til.

Siden jeg hadde littegrann overskudd igjen som jeg nå prøver i det lengste å unngå å bruke til å brette klær, fant jeg ut at jeg skulle forsøke bake speltbrød. Jeg er veldig glad i brød, og spesielt polarbrød. Polarbrød kan jeg sikkert spise hundre tusen fantasillioner av, og stopper som regel av at kjeven er sliten av å tygge framfor en kroppslig enighet om at jeg er mett.

Jeg blir veldig oppblåst av å spise flere tusen fantasillioner brød, og føler meg fort litt udelikat da. Når magen står ut på sitt verste bruker jeg å legge fingrene over den mest utstikkende delen av magen i en hjerteformasjon slik gravide ofte gjør på sine mager.
Så blåser jeg den ennå mer ut og står og stryker ømt over den. Kanskje trekker jeg buksa nesten helt opp under puppene og svaier ryggen bakover slik at jeg om mulig ser ennå større ut. Så ler jeg litt av meg selv, samtidig som jeg får lyst til å stikke hodet mitt inn i en vedklyver.
Sommerkroppen, hei jævla hei.
Jeg tror ikke jeg kommer til å få strekkmerker når jeg blir gravid. Magen min har på daglig basis strukket seg maks etter flere måltider, så jeg tror huden min er superelastisk. Noe godt må da komme av å få struttemage, så det gjør ikke noe om strekkmerkefri barneframbæring er en av godene.

Men! Jeg forsøker da altså lage speltbrød fordi the word on the street er at spelt skal være litt greiere for magen. For å teste dette fullt ut, burde jeg egentlig dra å kjøpe meg et kneipbrød på coopen og spise hele jævla brødet og så måle rundt magen. Gjenta i morgen med et speltbrød. Men ettersom kneipbrødet man kjøper i butikker egentlig smaker avskrapning fra gamle bodhyller, tror jeg at jeg bare spiser opp alle tre speltbrødene når de er ferdig stekt, og så forteller jeg dere bare hvordan jeg føler meg. Flaks at jeg ikke hadde valmuefrø og heller brukte opphakket valium til å strø oppå brødene før steking, jeg har nemlig en mistanke om at jeg kommer til å føle meg tålig bra, selv etter tre brød. En stor og utstikkende mage vil jeg nok ta med knusende ro, så uten å ha prøvd ser jeg allerede at dette prosjektet er en suksess.

Nå skal jeg gå å se hvor mye mel jeg klarer fylle i buksa før det renner ut der føttene stikker ut!

Ønsker deg en fin og flatulensfri helg, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Det er ikke bare katter som maler

 

God morgen!

I går tok prosjekt «se-hvor-mye-du-kan-fylle-i-en-yttergang-før-veggene-revner» slutt. Jeg har hatt fire år på meg til å bruke yttergangen min som et slags mellomledd og lagringsplass for ting som jeg har hatt ute men ikke kan ta med helt inn, og ting som jeg har inne som ikke kan være helt ute.

Så blant sko, hjelmer, bilforsterkere, subkasser og komfyrer, ble det en smule trangt til det yttergangen egentlig er ment til. Nemlig et lite sted til å sette ytterklærne og skoa dine på vent.  

Det er vanskelig for en selv å vite når det kanskje begynner å bli på tide å ordne opp i dette. Jeg har ingen problem med å komme meg inn ved hjelp av parkour, en bevegelsesidrett der man skal komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det vil si at du kanskje hopper baklengs salto over alt det som ligger samlet i gangen og lander pent vedsiden av sofaen inne i stuen.
Jeg kan også bruke en teknikk der jeg åler meg sensuelt langs veggen i yttergangen for å komme meg forbi alt, men jeg ser at andre mennesker ikke synes dette er like underholdende som meg.

Andre mennesker ser nok en potensiell «samler» i meg. Og ikke av den sorten som ender opp med kjempestore verdier i sjeldne samlinger av frimerker og annet vas, men den typen samlere som har sitt eget program på tv. Den sorten samlere som ikke har sett kjøkkeninnredningen sin de siste 10 årene fordi kjøkkenet er fylt opp med gamle elloskataloger og deler til gressklippere. Den sorten samlere som kan huske at de har fått barn en gang, men rett og slett ikke finner dem lengre, og har gitt opp å lete for mange, mange år siden etter å ha lekt gjemsel i den delen av huset der samlingen av hvitevarer og de 700 pappeskene med julekuler befinner seg. Den sorten samlere som forbinder husdyr med en svak eim av forråtnelse under havet av madrasser. Ja du skjønner kanskje hvilken type samlere jeg mener.

Men i går bestemte jeg meg altså for at dette måtte ta slutt. Ikke mer sensuell åling forbi kasser med bildeler, og ikke mer oppgitthet over å aldri, aldri, aldri finne den andre votten mer.

Jeg ryddet ut alt. Det som skulle være i gangen i framtiden fikk nå stasjon i stuen mens opprenskingen foregår. Alt det andre satte jeg ut på terrassen i påvente av sin nye skjebne. Lagring eller skroting.

Så skulle malingen iverksettes. Dette er et gammelt hus, og jeg begynner å mistenke at de som har satt det opp enten har hatt problemer med å bestemme seg, eller bare led av splittet personlighet. I en gang på 3-4 kvm var ikke èn vegg lik den andre, og gav ikke akkurat inntrykk av at en gjennomført stil var første pri.

 Den ene veggen var altså blå, den andre var grønn, den tredje var lysegrå koreaplater og den siste veggen var trehvitt panel etter et ytterdørskifte for noen år tilbake. Hørtes ikke dette koselig ut? Hadde jeg hatt en stor hvit hest med sorte prikker hadde kanskje denne gangen vært litt kul og oppbevare hesten min i. Litt sånn pippi-stil.

Hver gang jeg begynner på slike prosjekter har jeg en illusjon i hodet mitt om at maling er så gøy og går veldig fort unna. Jeg tror det sitter igjen fra barndommen da man lekte med vannmaling. Da var det bare å stappe penselen i et glass vann, gni den altfor hardt mot en farget sirkulær klump, og stryke penselen ivrig mot et ark til du har farget en så stor andel av arket som ønsket.

Slik er det ikke når du voksenmaler. Først må man bruke maskeringstape, for det er ikke pent om du kommer borti lister og lysbrytere med maling. Uansett hvor lite maling som kommer borti. Jeg mener selv at jeg er så god å presisjonsmale at jeg kan male uten maskeringstape, eller jeg liker i alle fall å tro det. Listene ser ut som helvete etterpå, men det er lettere å leve med det enn å miste den fliken på taperullen hele tiden. HELE tiden. Og så river den seg opp i en tynn strimle, skjærer seg over i en vinkel og blir helt ubrukelig.
 Før jeg har fått maskert inn så mye som en vanlig stikkontakt er jeg på randen av sammenbrudd. Rullen med maskeringstape er som regel klar for take-off ganske tidlig i maleprosessen., og flyger gjennom rommet akkompagnert av noen fantastiske nord-norske gloser.

Jeg kjøpte maleruller til å både grunne og male. «har du pensler?» hadde den hyggelige damen på Byggtorget spurt meg. Ja jeg hadde pensler. Mange pensler, sa jeg.

Koreaplatene gikk fint å rulle. Selv om jeg måtte pensle inni de falske strekene som går mellom «treverket». Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var å male inni disse. Spesielt med rull. Og spesielt med penslene jeg hadde vært så påståelig at jeg hadde. Pensler som mest sannsynlig kun egner seg til å legge øyenskygge på elefanter med.

Så skulle jeg rulle panelet. Hvorfor tenkte ikke jeg på at rullen ikke ville komme seg mellom hver av plankene? Jeg fikk altså rullet to planker på en gang, med en glippe på et par cm der jeg uansett måtte bruke malerkost. Så tilslutt ga jeg helvete i hele rullen og penslet med den ynkelige penselen min. Jeg penslet så fort i forbannelse at jeg har gnagsår på fingrene jeg holdt penselen med, og hvite malingsprikker har sprutet på hver eneste ledige hudflekk på framsiden av kroppen.

Det verste når man begynner er at man ikke kan gi seg heller. Da ender man opp med en blå vegg, en grønn vegg og en vegg med koreaplater. Så vi får se i dag om jeg klarer gjøre meg ferdig eller om jeg bare finner meg et annet fint hus å flytte inn i. Helst ferdig malt og møblert slik at jeg bare kan bruke dette huset som en stor fargeklatt av en bod.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Forbanna gode Pannekaker uten egg

God morgen! Jeg ble litt sulten her på morgenkvisten og bestemte meg for å lage pannekaker. Kjæresten min tåler ikke egg, og siden jeg ikke vil drepe han mer enn nødvendig med min matlaging, må jeg nesten ta litt hensyn og eksludere hønseabort fra kosten.

Det finnes mange oppskrifter der ute, og jeg er ikke spesielt opptatt av at det skal være så sunt, så jeg satte sammen min egen.

Pannekakene ble så jævlig gode at jeg velger derfor å dele den med dere lesere. Kjempefin en dag du er fri for egg, eller plutselig finner deg selv i en allergisituasjon.

Du trenger:

1 eple revet

Litt hakket sjokolade (jeg har brukt lys kokesjokolade og hvit sjokolade)

3 dl mel

1/2 dl havregryn

1ss bakepulver

3dl melk

2ss sukker

2ss smeltet smør

1ts kanel

Bland alt det tørre, ha oppi alt det andre, rør sammen, la stå 5minutter eller lengre, stek på svak varme i pannen.

Smaker så inni helvetes godt med et kaldt glass melk til!

kinesiske dåser og Macbooks

 

I går var kjæresten min hos tannlegen og trakk ut en visdomstann. Han hadde litt vondt, så når han kom hjem ordnet jeg puter og ullpledd, en varm kopp te, satt på favorittprogrammet «Bloggerne» på tv, og så koste jeg meg skikkelig.

 Jeg burde egentlig hatt forbud fra statens forbudsinstitutt fra å se noe som helst på tv. Jeg blir så lett påvirket, og det er vel ikke akkurat en hemmelighet at jeg er reklamebransjens yndlingsoffer.

Noen episoder av «bloggerne» og jeg var nesten all over mastercardet mitt for å kjøpe meg MacBook, neseoperasjon, restylane og sko. Det skal altså ikke mer til. Hadde en profilert person holdt opp en 2cm tykk skumgummi-madrass med bilde av Bernt og Erling på, så hadde jeg nok ville kjøpt den og.

Kjæresten min er en fornuftig kar, og synes ikke noe om impulskjøp i 40-50.000 kroners klassen. Så han måtte nærmest kapre en rutebuss og rygge over meg med den for å forhindre meg i å kjøpe alt dette. Det endte opp med en diskusjon der jeg påsto at det var min rett som menneske å eie en macbook, og at den ville gi meg mer livskvalitet enn all verdens multivitaminer.
Han var selvfølgelig ikke enig i dette, og da ble jeg kjempesur fordi jeg er et skikkelig troll når jeg ikke får lov å bruke mastercardet mitt til å ødelegge hele livet mitt.

Penger er alltid morsomme å bruke, og jeg tenker ofte kvantitet framfor kvalitet. Jo mer ting jeg får for pengene, jo lykkeligere blir jeg. I stedet for å kjøpe èn Calvin Klein truse til 600kr, kjøper jeg gjerne ti Alvin Flein truser til 99,50.

Derfor brukes de første to dagene etter lønningen på ebay. Resten av måneden er som julaften når postkassen fylles opp til randen av brune konvolutter og bobleplast fylt med de mest fantastiske ting fra Kina og andre billigland.

Jeg hater å handle klær i butikk, for da må jeg som regel prøve dem for å se om de er verdt alle pengene de koster. Da synes jeg det er greit å betale 1/5 del av det en bukse koster i butikken selv om det ene buksebeinet er sydd igjen eller skjorten mangler en arm. Jeg kan leve med feilproduserte varer til en billig penge.

Jeg kan også leve med at kjolene er så korte at overkroppen din ikke kan være lengre enn en vanlig kaffetermos, slik at ditt aller helligste vises om du tar et skritt større enn en treåring tar. Taktikken er å gå museskritt samtidig som du holder vesken foran «dåse-regionen».

Ikke fordi jeg satser på kortest mulig kjoler, men ut fra kjolene jeg bestiller fra kina, så kan det virke som kinesiske damer er sinnsykt korte i kroppen, og lange i brystkassa.
Eller kanskje kineser-dåsene sitter høyere oppe på kroppen enn på europeiske kvinner. Jeg må kanskje bruke ettermiddagen til å gå inn på diverse gratisporno-sider og finne ut av dette. Og det er kun i forsknings øyemed, og ikke fordi kjæresten er borte på jobb.

Ellers har jeg klart å gå ned 4 kilo. Jeg vet jeg har mast en del om de ti kiloene jeg har gått opp, og det plagde meg veldig, fordi innerlårene mine ble som to puddinger som stakk ut og var kalde hele tiden, og gnisset seg i mot hverandre om jeg ikke hadde bukser som gikk helt opp i livmora. Dette var ekstremt ubehagelig på både den ene og den andre måten, og det var da jeg fant ut at jeg måtte skjerpe meg litt.

Jeg har ikke gjort de helt store tiltakene, jeg har sluttet å bruke brus som tørstedrikk hele tiden, jeg drikker for eksempel nesten bare vann på jobb, og kan ta et glass brus eller to når jeg spiser middag, eller når jeg blir dritsur og har cola-abstinenser. Jeg drikker heller ikke to-tre øl hver dag når jeg er ferdig på jobb, kanskje et par i helgene bare, og det er alt jeg har gjort for å gå ned.

Jeg skrøt jo av denne gamle skole-pc?n jeg nå bruker til å skrive blogg på, og mistenker at jeg jinxet den. Slette-knappen virker nesten ikke mer, og det legger et stort press på meg til å skrive riktig med en gang, og da bukker jeg litt under. Bare på dette avsnittet har jeg måttet bruke oljeovnen til å slå ned på knappen kanskje 15 ganger, og det går jo ikke an. Kanskje jeg har et til argument til å kjøpe meg macbook?

Og med det vil jeg bare takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen J

Bulldosere og apekatter

 

I dag hørte jeg på radioen at mange var avhengige av lyder rundt seg. Stillheten gjorde de stresset og usikker, slik at det nesten var blitt et «must» å laste ned apper som spiller av bakgrunnsstøy i form av regn, kafèlyder og lignende.

En blogger følte hun skrev best til lyden av en amerikansk kafè.

For et adhd barn som meg, kan selv den minste lyd være starten på en mindre sinnsforvirrelse. Hodet blacker ut og inni meg blir jeg som disse gale sjimpansene som henger i stengslene i buret sitt og brøler og skriker og svaier fram og tilbake i et veldig raskt tempo.
For bare noen uker siden måtte jeg stå opp av senga og gå ut å flytte søppeldunken vekk fra huset fordi jeg holdt på å bli helt Charles Manson når regnet dryppet på den.

Jeg hadde også kjøpt meg en gammeldags vekkerklokke en gang i tiden. Denne typen med to bjeller på toppen som du må trekke opp på jevnlig basis for å få til å fungere, men den fikk meg til å ville kjøre en bulldoser gjennom kommunehuset av tikkingen som så ut til å øke med 100 desibel etter klokken 23.00. Jeg sverger på at jeg hørte tikkingen selv etter å ha lagt den inn i en masse klær i et skap som befant seg i et helt annet rom!

Jeg vet ikke hvorfor disse små lydene kan gjøre en tilsynelatende snill og grei jente som meg selv om til et mentalt ustabilt villsvin på en dårlig syretrip.

Jeg vet hvertfall om jeg skal skrive eller blogge så er det flere ting som må ligge til rette. Jeg kan ikke ha lyder rundt meg. Enhver lyd vil gjøre den minste idè jeg har om til 1600 andre ideer, og tilslutt vugger jeg bare fram og tilbake foran pc?n og sutter på et stolbein med armene i kryss rundt meg selv.

I tillegg til stillhet hjelper det med en kopp te. Jeg vet ikke om det er klisjeen i meg som kvinne som kommer fram i sin helhet, men en kopp te og et tent duftlys ser ut til å sette kosefaktoren høyt når jeg blogger.

Og så er det utstyret. Jeg kjøpte meg en ipad mini desember 2013, og tenkte at NÅ, nå kom det til å bli mye blogging! Nå kunne jeg jo blogge overalt, og det kom til å bli så vanvittig mye enklere å legge bilder til bloggen. Som dere kanskje la merke til, var 2014 en forferdelig dårlig bloggår for meg. Ipaden var en av grunnene. Jeg vet ikke om kombinasjonen av touch-skjermer og fingre utformet som gildes røkte tykkpølser er en dårlig kombo, eller om det bare er motorikken min som er for dårlig, men jeg kommer ikke overens med den ipaden.

Så var det datamaskiner! Tastaturet er alfa omega om ordene skal få flyte fritt. Er tastaturet hardt og irriterende, trekker fingrene mine seg innover som en penis i kaldt vann, og ingen ord kommer ut.
Nå sitter jeg å skriver på en gammel skole-pc jeg har fått av en venninne, og jeg kan fortelle dere at dette tastaturet er meget deilig. Hver knapp som trykkes ned gir meg en liten indre glede. De er akkurat passe myke, og spretter opp etter fingrene mine i passe tempo. Lyden er hul og litt skarp, og jo mer intenst jeg skriver, jo deiligere blir lyden.

Jeg forsøkte forresten å laste ned en slik app som spiller av bakgrunnsstøy en gang. Jeg skulle sove alene, og var litt redd for å være fanget i et mørkt rom, midt på natten med mine egne tanker. En følelse de fleste kanskje kjenner seg selv igjen i på et eller annet tidspunkt i livet.

Jeg må si at det funket veldig bra, om tanken bak var å tenke på litt andre ting enn sine egne feil her i livet, for det eneste jeg klarte tenke på etter timer med regn, regn og atter regn, med et lite innslag av torden i flekkene, var at jeg måtte tisse. Hele tiden.

Så for meg er stillheten fortsatt et deilig fristed fra all verdens lyder. Lyden av kaféer, trafikk og tropiske jungler er bare behagelig om resten av sansene mine får være med på det.

I kveld har jeg to levende apper i form av hunder som skal ligge å snorke på hver sin side av meg og kjæresten, så vi får håpe at stresset forlater kroppen som en fjert i motvind.

Håper du har en stille og rolig aften, og med det sier jeg god natt.  Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Småfugler og hengepupper

 

Vi er nå tre dager inne i det nye året, og jeg merker ikke noen vesentlig forskjell fra det forrige. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke løser aids-gåten eller hungersnød, så har jeg mitt å puske med når jeg ikke er på jobb.

I går kveld gikk jeg og kjæresten min ut for å henge opp meiseboller strategisk rundt i trærne slik at jeg kan se små fugler spise.
Om de spiser meisebollene eller bare tar 40,000 bilder av dem med hashtaggen #foodporn og legger på instabird vites ikke, men det blir spennende å se.
Men er det bare småfuglene som skal mates? Jeg synes kanskje det er litt urettferdig, ettersom det er så mange flere ville skapninger i nærheten. Burde jeg legge en flaske cognac nede ved veien i tilfelle naboen har lyst på? Burde musene få ost, gaupene få koteletter og reven få is? Reven er jo kjent for å raske over isen, og i moderne norsk tror jeg det vil si å spise is så fort at du får denne «brainfreezen» som er vanvittig ubehagelig.
Og har jeg nå gjort meg selv ansvarlig for småfuglenes ve og vel? Vil 6 meiseboller gjøre de totalt avhengige av meg? Vil de flytte boplass så de kan bo i nærheten av disse lettvinte matstasjonene som nå finnes et par vingeflaks unna?
Et skrekkscenario vil jo være å finne hele kjøttmeis-bestanden i Langfjord liggende ihjelsultet på bakken om jeg tar meg en to-ukers ferie.

Meisebollene henger fremdeles urørt i trærne, så det betyr at jeg har litt tid på meg til å vurdere om dette er et ansvar jeg virkelig er villig til å ta.

Jeg henger ikke bare opp meiseboller. Jeg bruker mye tid til å kjenne på meg selv, ettersom jeg har fått en vanvittig angst for kreft. Så da kjenner jeg litt rundt og ser på meg selv i speilet når jeg har anledning, og jeg har da merket forandringer ved meg selv i det siste. Ikke av den gode sorten. Det skjer mye rart med meg, og jeg mistenker at det er jeg som begynner å bli gammel. Frisøren min sier at jeg har fått gråe hår, men de har jeg ikke sett selv ennå så jeg tror hun bare hadde en dårlig dag.


Puppene mine har blitt slappere. Jeg kan klipe tak i hud på siden av puppene som kjennes helt tom ut under. Typisk overflødig hud. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg bor på en plass der tyngdekraften er sinnsykt mye sterkere enn andre steder, og dette har bidratt til å «trekke» huden min nedover. Armene er kanskje også blitt lengre, og nesen min henger vel snart så langt ned foran munnen min at jeg må spise brødskiver sidelengs. En karriere innen munnspill kan jeg vel også bare glemme etter hvert.

En annen forklaring på at jeg holder på å bli grå og at huden henger, er at jeg kanskje er på tur å bli en hai. Jeg har nemlig kjent noe som kan minne om en tann som er på tur ut i siden av ganen min. Jeg ble selvfølgelig vettskremt.
Skal virkelig puppene mine bli finner, og 40 nye tannsett sprette ut av gommene mine? Kommer jeg til å våkne opp en dag med følelsen av at jeg holder på å kveles, og den eneste løsningen for å overleve vil være å gå med hodet nedi en bøtte saltvann så jeg får puste? Hvordan skal jeg forklare arbeidsgiver og venner at jeg har blitt en hai? Det er tross alt ikke bare å slippe alt man har for å vasse ut i sjøen å bli der resten av sitt liv. Jeg har ansvar og forpliktelser og kan ikke bare haie rundt som ingenting. Da skulle jeg ha vært hai fra begynnelsen av.


Jeg skal ringe kommunehuset og spørre om tomten har vært brukt som prøvesprengningsområde for atombomber under krigen, så jeg i alle fall kan forklare mine nærmeste at denne forandringen kommer av en mutasjon, og ikke fordi noe de har gjort har ført til at jeg skal leve som en hai framover.

Kanskje jeg egentlig burde få meg en hobby der jeg får mindre tid til å tenke og bekymre meg over disse tingene. Det er jo ikke rart man får gråe hår om man skal gå rundt og bekymre seg for småfugler og hengepupper hele dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Godt nytt år!

 

 

Godt nytt år alle sammen!

Mange gleder seg til å starte et nytt år med blanke ark. Løfter til seg selv. En sjanse til å gjøre alt bedre. Legge bak seg det vonde, ta med seg det gode, og starte helt på nytt.

For å innfri så store forventninger tror jeg egentlig du trenger et kraftig hukommelsestap, eller så må du flytte så kjapt til et fremmed sted at det eneste du rekker er å rive med deg er tannbørsten i det døra smeller igjen bak deg.

1 januar er kanskje ikke dagen til å ta et oppgjør med alt du vil bli ferdig med i livet, selv om det kan være en fin motivasjon til å begynne gjøre ting bedre for seg selv.

2014 var for meg et helt fantastisk år. Jeg har ikke hatt et så bekymringsfritt år siden jeg var mindreårig tror jeg. Floker og problemer i livet har en tendens til å løse seg selv opp, om man bare lar dem, selv om det kan ta lang tid å innse at enkelte ting er man bedre tjent uten.

Som alle andre år er det noen mennesker som forlater deg på veien. Ikke nødvendigvis i form av dødsfall, men man vokser fra hverandre eller velger å gå forskjellige veier. Jeg vil uansett takke for turen, og den erfaringen man har fått på godt og vondt.

Jeg vil takke de som har vært der gjennom alle år. De som går forskjellige veier hele tiden, men aldri er så langt unna likevel.  For nå og da møtes våre veier, før de snirkler seg rundt og kanskje tar en annen snarvei eller omvei nå og da. Hadde livet vært utstyrt med et kart, ville jeg forsøkt å finne deres veier oftere, bare så jeg kunne sittet i bakhold og kastet egg på dere på livets landevei. Eventuelt gitt dere boller og saft, kommer litt an på dagshumøret!

Jeg vil takke de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt. Noe av det herligste som finnes er å møte nye mennesker. Positive mennesker som inspirerer og gleder. Der har jeg blant annet fått meg en «svigerfamilie» som er helt utrolig! Jeg ble tatt imot med åpne armer og har strengt tatt aldri følt meg så velkommen i et annet hjem som hos dem. Så velkommen at jeg turte å bajse på toalettet deres i løpet av de første dagene, noe som er en helt vill prestasjon.
 Jeg husker veldig godt da jeg måtte beholde en hybel jeg hadde i 6 måneder etter at jeg hadde flyttet inn med en kar, bare så jeg hadde en plass å dra på do.
Så kjære «svigers», dere vil jeg gi en ekstra takk, kanskje spesielt fordi dere har en sønn som gjør livet og hverdagen min helt fantastisk.

2014 har gjort meg sikrere på meg selv og hva jeg vil. Jeg har blitt sterkere, og kanskje litt mer voksen og kjedelig. Ikke voksen nok til å kunne vaske klær uten å måtte vaske de fem ganger til før jeg klarer å få hengt de opp til tørk, og jeg klarer heller ikke handle inn matvarer for mer enn to timer framover i tid, men allikevel mer moden der det trengs. Økonomisk er jeg 800 ganger mer stabil enn jeg noensinne har vært, så jeg forventer snart bekymringsmelding fra Lindorff hvor deres hovedkunde har tatt veien. Håper jeg aldri hører fra dere igjen stinkende bæsjerumper.

Det er forresten også litt over et år siden jeg sluttet å røyke. Jeg har røkt siden jeg var 13 år, og synes dette var en kjempeprestasjon! Ikke at jeg har røkt siden jeg var 13, men at jeg klarte å slutte. Jeg merker godt på pust og hud at det er en kjempestor forskjell. Nå smaker jeg maten, og det har også vært en faktor for de ti ekstra kiloene jeg har vært så heldig å få i løpet av året.

Jeg har reist mye. Jeg har vært i Dublin, Mallorca, Barcelona og København, og jeg håper det nye året byr på mye reising. Eller reisning. Søsteren min har alltid vært min foretrukne reisepartner, for hun er akkurat som meg. Tar alt på sparket og stiller med et åpent sinn og gjør det beste ut av alt.
Men jeg fikk meg jo som sagt en kjæreste, og han er sannelig ikke så gal å reise med han heller. Han er nesten mer nysgjerrig enn meg, og tar utfordringer på strak arm. Vi utforsker og koser oss på tur, og det er aldri et kjedelig øyeblikk når man er med han! Dessverre er han også like glad i mat og iskald øl som det jeg er, så det kan bli litt mye spising når vi er på tur. Dette har også vært en medvirkende faktor i de ti kiloene jeg har gått opp i løpet av året.

Nyttårsforsettet mitt fra i fjor var å begynne bruke sikkerhetsbelte. Det skulle ta lang tid før dette  «festet» seg hos meg, men nå føler jeg meg naken uten. Spesielt etter et kurs jeg var på der foreleseren fra Statens Vegvesen sa noe som virkelig gikk inn på meg.
Når han fortalte om bilulykker, sa han ikke at personene omkom. Han sa de ikke fikk komme hjem mer. Dette var det som skulle til for å prente inn i hodet mitt hva det er som faktisk skjer når du dør.

Døden virker så fjern, det er så usannsynlig at man skal gå rundt i det ene øyeblikket og vase om alt og ingenting, og på et blunk så er alt over. Da får du ikke komme hjem mer, du får ikke se familien din, du får ikke kose med hunden din eller hente deg mat i kjøleskapet, eller drikke brus og prate sammen med venner og familie. Så siden det å komme hjem er noe av det beste jeg vet om, så ble sikkerhetsbeltet i bil noe jeg ikke skal sløve med lengre. Og det håper jeg ikke at du gjør heller.

Slike nyttårsforsetter liker jeg. Noe som er så enkelt, men allikevel utgjør så mye når det gjelder. Så derfor er årets nyttårsforsett at jeg ikke skal pille meg så mye i nesen.

Jeg håper 2015 vil gi deg og familien din mange gleder, og mange fine eventyr. Ta vare på deg selv og de du har kjær, og fortvil ikke over nyttårsforsetter som kanskje blir brutt. Det er lov å prøve igjen 1 februar, 1 mars, og hvertfall 1 april. Hvis det da ikke går, så kan du bare si at det var en fleip.

Nå skal jeg stikke på jobb, så jeg runder av her.
Takk for at du fulgte meg gjennom 2014, og håper du stikker innom i 2015 også.

Kroppsmysteri

I det siste har jeg lest litt om en blogger som fikk avslørt at en del av bildene hennes var redigerte før de ble publisert på bloggen. En valk mindre her, en større pupp der osv.

Jeg kan tenke meg at romjulen hennes var fylt med en liten ekkel klump i magen, og da snakker vi ikke en klump av pinnekjøtt og sossisser som bare aldri lar seg fordøye, men den sorten klump som gjerne kommer når du vet at halve Norge sitter og disser deg på nett.

Ja jeg snakker om fotballfruen.
Det snakkes om at hun er en dårlig mor fordi hun valgte å ta bilde av seg selv noen dager etter fødselen iført undertøyet. At hun er et dårlig forbilde for unge jenter, og legger stadig mer press og fokus på kropp.

All dritten forsvares med at hun er en offentlig person og må da tåle hva enn hun får servert av folket, som for øvrig tror de kan si og gjøre som de vil så snart virkeligheten er på en pc-skjerms avstand.

Man skal ikke være for stolt av seg selv om man er overvektig, for da sender man ut signaler om at hjerte-kar sykdommer og diabetes er greit. Er du tynn, ja så er du syk, og får barna til å utvikle spiseforstyrrelser. Er du godt trent, så skal du heller ikke vise deg fram, for da vil treningen og hysteriet rundt bøttene med proteinpulver fungere som brensel på spiseforstyrrelses-bålet.

Normale kvinner skal fram.

Men hva er normalt? Hvem setter standarden for det?
De som verken er tynne, godt trente eller overvektige?

Dårlig selvtillit kan forkles på mange måter. Den kan forkles ved å rakke ned på disse gruppene.

Den kan også forkles ved å overspise. La være å spise i det store og hele, eller å trene til du ikke klarer tenke lengre.

Jeg skal ikke si hva som er rett eller galt, eller fortelle noen hva som er pent eller stygt. Men alt i alt så føler jeg at man skal utvise den største forsiktighet ved å si at man er trygg på sin egen kropp. Stolt av den.

For det er det bare noen mennesker som får lov til å være.

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser og blir nok aldri helt fornøyd med hvordan jeg ser ut. Uansett hvor tynn jeg har vært, eller hvor mange kilo jeg har lagt på meg. Uansett hvor fin kjæresten min synes jeg er, så vil jeg alltid tenke at det er noen finere.

Det er lett å redigere et bilde av seg selv. Pynte litt på sannheten. Mange gjør det.

Jeg skjønner godt at denne fruen retter litt opp her og der i et bilde, for jeg har selv opplevd å ha tidenes muffintop over en trang dongeribukse, og da mener jeg den type muffintop som selv den mest erfarne cupcake-baker bare kan drømme om i det cupcake-røra går inn i ovnen.

Men med et lett strøk på en skjerm kunne disse vært borte. Ja helt til jeg gikk ut døra og noen så de i virkeligheten.

Mine forbilder og idealer forandret seg med årene. Det gjør de nok fortsatt.

Pene jenter på det store internettet og på tv kan få slankemuskelen til å ville trå inn for fullt, men jeg tror jeg har blitt mer realistisk med årene. Jeg har venninner i alle former og varianter, og alle blir på en måte forbilder på hvert sitt område.
Ja jeg skulle ønske jeg kunne trene like bra som henne, spise like sunt som henne, vært så naturlig vakker som henne, kunne sminke meg som henne, ha håret hennes, og være litt mer som henne.

Så kanskje jeg får et tips fra alle sammen.
Røre meg litt mer. Spise litt sunnere. Legge øyenskyggen slik. Krølle håret sånn. Ikke rape høylytt i telefonen. Og vips, så er jeg kanskje ikke så ille likevel.

Dette er bare tanker rundt det hele, og er ikke ment å være noen pekefinger for noen, eller gi dere noen endringer i holdninger og meninger, for det tror jeg dere er gamle nok til å avgjøre selv. Men jeg tror poenget mitt er, ikke la noen være en skyteskive for meningene deres, dere vet ikke bestandig hvorfor folk gjør som de gjør.

For å ikke støte verken den ene eller den andre har jeg redigert to bilder av meg selv.

Det ene bildet har jeg gjort puppene litt mindre på, og hofta og rumpa litt større. Ikke nødvendigvis et spesielt sunnere og friskere bilde av meg selv, men kanskje et mindre kritikkverdig bilde.



Det andre bildet har jeg redigert slik jeg vil at dere skal oppfatte meg. Husk! Det er redigert, selv om det kan være litt vanskelig å se. Jeg har rettet litt på fargen, og kanskje litt på hofta.

Når det kommer til skills, så skjønner ikke jeg at jeg ikke blir tilbudt jobb i et eller annet kjempestort magasin, jeg rocker jo denne bildemanipuleringen som ingen andre!


Takk for at du stakk innom kjære leser! Husk! Om du velger å gå forbi kakedisken eller stoppe i den og spise så skjorta revner, gjør det som gjør DEG fornøyd, bare ikke dø av det om 10 år!

God jul!

Julen for meg er:
Å være for sent ute til alt. Hele tiden.

Selv om dette gjelder for 360 andre dager i året også, så merker man det kanskje spesielt godt når det er jul.
Jeg levde foreksempel lykkelig uvitende om julehandelstresset, helt til jeg tok turen til Alta en gang i november. Her i utkanten var den eneste forskjellen fra julen og ellers at på nærbutikkene sto det noen esker med innpakningspapir for salg i nærheten av kassen, mens i Alta klasket grønne girlandere deg i pannebrasken til ivrig julemusikk uansett hvor du snudde deg. En liten stund tror jeg også at julemusikken ble spilt baklengs slik at underbevisstheten fanget opp en skjult beskjed.
"Kjøøøp meeer, kjøøøp meeer"

Så jeg gjorde det. Jeg blakket meg totalt. For hver julegave jeg kjøpte til andre, kjøpte jeg minst tre til meg selv. På dette viset kunne jeg være sikker på å få alt jeg ønsket meg uten å måtte belage meg på andre.
Men jeg har kuttet ned på julegavelista. Jeg har bare kjøpt til familien og de nærmeste vennene mine. Det er tross alt bedre å sende en hyggelig julehilsen framfor en kasse full av ubrukelig dritt kjøpt under et middels hjerneslag to dager før julaften.

Men. Det er alltid en eller to gaver jeg ikke planlegger godt nok. Som må hastes ut å shoppes lillejulaften, rett før butikkene stenger. Julekjolen ble også kjøpt i siste liten. Uten å prøve den, for jeg hater å prøve klær. Kom hjem og fant ut at den hadde tidenes utrigning, men reddet dagen ved hjelp av en sikkerhetsnål. Utrigningen var kanskje ikke kirke-godkjent, men det så heller ikke ut som jeg var bestilt og betalt for å gi alle som satt i nærheten av juletreet en lapdance.

Treet ble saget ned natt til julaften, en flott tradisjon jeg og søsteren min har. Hvert år drar vi på leiting etter det perfekte juletre, og vi er bare senere og senere ute. Om 10 år har vi nok ikke treet i hus før påskeaften.

Den eneste som faktisk har kontroll hjemme er mamma. Hun tar det hele med knusende ro, for etter mange år vet hun akkurat hvor mye av hva hun trenger, og når hun skal begynne med alt. Så mens vi andre løper rundt oss selv som gale bier i et tappert forsøk på å beskytte en bikube under angrep, står nesten mamma stille i midten og lar seg ikke anfekte av den ukontrollerte og noe paniske adferden til oss andre.
Men stresset er vi ikke. Vi er prokrastinatorer, og det er slik vi jobber best. Vi tar alt med knusende ro helt til siste minutt, og da er det som om noen har kastet åpen flamme inn i et lager fullt av fyrverkeri.

Det eneste jeg ikke er så god å vente med er julegavene. Dette visste kjæresten min, og tok derfor en stor pakke med hjem til meg, som lå og fristet meg i lang tid. Lillejulaften ble presset for stort, og jeg reiv da opp pakken i et helvetes hattefokk.
Jeg var ikke så høy i hatten da dette var synet som møtte meg.

På den sto det:

Til Christin Røde
Denne gaven har 2 alternative utfall som jeg skal forklare lengre ned.

Fordi jeg vet du ikke er særlig god til å vente eller holde ting hemmelig håper jeg du har åpnet denne gaven i rett tidspunkt...for meg!

Mulige utfall:

1. Du KLARER IKKE la være åpne gaven før julaften. Da skal du bruke gaven å vaske hele huset i Langfjord med den, før jul..

2. Du KLARER vente til julaften før du åpner. Da skal jeg vaske hele huset i Langfjord den dagen DU vil, når du vil, 3 ganger.



Jeg trenger kanskje ikke si at jeg åpnet ikke flere pakker før julaften!
Morsom type det der.

Håper du har hatt en fin julefeiring, og at dagene som kommer vil gi deg mye glede med familie og venner.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Frelst!

Kjære mamma, det er ikke slik du tror..

Her om dagen var jeg innom City Hud på Amfi Alta for litt etterlengtet egenpleie.
Jeg har aldri fått hudpleie før, og er av typen som vasker meg i ansiktet med vann, såpe og vaskeklut. Eventuelt diverse rensevann og saker veldig gode selgere på apotek har klart å prakke på meg, som gjør alt mye verre. Jeg har faktisk vært overbevist om at hudpleie er humbug, og at alt må ordnes med photoshop, og at noen bare er født uheldig.

Timen begynte med en hudanalyse. Det har jeg hatt lyst å prøve lenge. Det var kjempespennende, her fikk man virkelig gått dypt inn i hvert eneste lag for å se tingenes tilstand. Rynker, infeksjoner i huden, fregner, solskader, rødhet i huden osv. Det som virkelig gav meg en tankevekker var skadene etter soling. Jeg vegrer meg litt mot å vise dere bildet, rett og slett fordi det var så freaky. Men skal man skremme folk til å ta ordentlig vare på huden sin, så må man gjøre det ordentlig!

Ikke slurv med solfaktor folkens!

Jeg ble så tatt med inn på et rom, lagt ned på en seng der jeg ble pakket inn i pledd og håndduker. Behandlingen besto av at damp ble blåst mot ansiktet mitt, og det ene etter det andre ble smurt på ansiktet mitt. Deilig.

Så kom utklemmingen. Jeg kødder ikke når jeg sier at det gjorde vondt! Virkelig vondt! Og når utklemmingen på nesa foregikk var jeg tårene nær. Jeg har ganske stor nese så det var en del utklemming akkurat der.
De mest betente kvisene stakk hun med en nål. Jeg fikk med en til eget bruk, men jeg håper jeg aldri må bruke den. Den nålen ser du helt øverst i innlegget.

Så kom belønningen. En deilig massasje av ansikt, nakke og skuldre. Jeg har ikke fått så mye massasje før, men dette fikk jeg virkelig sansen for.
Under hele behandlingen snakket hudpleieren til meg med verdens roligste stemme. Jeg er sikker på hun kunne fått jobb i radio, bare på grunn av stemmen sin. Hun svarte på alt jeg lurte på, lærte meg mye om hud og hudpleie, og jeg er slik at fanger du først min interesse, ja så har du hele min oppmerksomhet fra du åpner munnen til du lukker den.

Jeg kom derifra med et sterkt ønske om å vende tilbake i umiddelbar framtid. I tillegg til det, fikk jeg med meg noen produkter. En renseserie til huden, en peeling, en krem som skal gjøre de store porene mine mindre, og solfaktor selvfølgelig. Solfaktoren hadde litt farge i seg, så den blir jeg nok å bruke som dagkrem når solen bestemmer seg for å titte fram!
Hudpleieren fortalte meg at det du gjør med huden før fylte 35 er gull verdt, fot etter det har det en tendens til å bare gå nedover. Så nå er det bare å henge i for min del.

Jeg følte meg så utrolig fresh og pigg, selv uten sminke, og med en litt blank hud grunnet ansiktsmasken som skulle sitte til dagen etter.
Jeg følte meg faktisk så pigg etter behandlingen, at jeg begynte rydde når jeg kom hjem. Rydde, jeg hater å rydde!
Kjæresten min sa at det glødet av meg, og huden min var så myk og glatt at selv en 15 år yngre versjon av meg selv ville misunnet meg.
Huden var så glatt at jeg tviler på at friksjonsmålerne til statens vegvesen ville gitt utslag på huden.
Så nå er jeg intet mindre enn frelst!
Morgen og kveld har jeg et renserituale med kremer og serum, og forskjellen er markant allerede. Fra apotekets dikkedarier som gjorde huden fet og ekkel, har jeg nå deilig hud hele dagen!
Her er bilde av hva jeg ryddet ut av badet når jeg kom hjem!

Noe er hårprodukter, men det er fordi jeg også er gått over til å kun bruke frisørprodukter.

Skjem deg selv bort på City Hud i Alta, jeg lover deg at du ikke vil angre. Jeg lastet ned Fixit appen så jeg kan sitte hjemme å bestille time i ro og mak, omså klokken to på natten, selv om det går helt fint å ringe dem på vanlig vis om du heller vil det.

Makeover med Erlend Elias

I dag var jeg på City Hud og Aromaterapi for å få en makeover av stylist Erlend Elias.
Det er bestandig så morsomt å la andre sminke meg ettersom jeg sitter litt fast i solpudder og eyeliner-mølla.

Her ligger jeg å venter på å få sminken fjernet. Jeg er ikke så glad i selfies for tiden, så dette var den fineste grimasen jeg fikk til i farta.
Om du skal på denne makeoveren du også anbefaler jeg deg virkelig å komme dit med så mye sminke i ansiktet som trynet ditt klarer bære, for sminkefjerningen var utrolig deilig.
Jeg lå på et rom der det luktet..ja det luktet vel aromaterapi, og i bakgrunnen spiltes beroligende musikk.
En hyggelig dame fjernet sninken med den største omhu og smurte på alle mulige slags dikkedarier.
Deilig!

Dette var virkelig noe helt annerledes, men jeg tror noe av det beste med hele makeoveren var å prate med Erlend Elias.
Det er noe med stemmen og tonefallet som er litt eurovision songcontest, og det er veldig behagelig å høre på.

I tillegg til det høye håret fikk jeg en goodiebag! Og der var det mye snop! Gleder meg til å teste ut produktene, de er garantert så mye bedre enn lanosåpa jeg vanligvis vasker ansiktet med.

De har forresten mange gode tilbud denne helgen, så om du ikke skal på denne makeoveren, er det likevel verdt å ta turen innom City Hud og Aromaterapi.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen :)

smoothierevolusjon

 

Klokken er halv seks en tidlig fredags morgen. Jeg nyter lyden av litt febrilsk felegnikking til dagens andre smoothie.

For 65 milliarder år siden var jeg på en alternativmesse og fikk lest meg i hendene av et menneske. Han sa da at jeg måtte begynne drikke smoothier for å holde blodsukkeret i sjakk. Og at det kunne være lurt om jeg ikke ville bli feit som gammel.

Vil jeg bli gammel og feit? Nei  Sir, det vil jeg ikke. Så tanken på å drikke smoothier har gnagd dypt i min indre kjerne siden da.

Jeg har forsøkt å like det. Akkurat som med sushi. "man må venne seg til det", hører jeg flere som sier.
Jeg har alltid ment at mat skal man ikke trenge venne seg til. Enten liker man det, eller så liker man ikke det. Og da skal det være høyst unødvendig å måtte stappe det i seg i tide og utide bare for at det er trendy.
Helvetes trendmat. Kan ikke krumkaker og rislapper bli trendy snart? Da kunne jeg også tagget meg inn på hotte spiseplasser som "krumkake2Go" eller "le rislapp" sammen med de hippe mat-trend-vennene mine, og pratet om hvor mye jeg eeelsker rislapper, bollemelk, krumkaker og cola.

I stedet for starbucks ville det bare vært colacorners overalt. Ikke av den typen der det bare er en dass med ei stripe på et speil, men små sjapper på hvert gatehjørne som selger cola i alle størrelser og varianter, akkompagnert med lekre små cupcakes eller baguetter.

Hvorfor er ikke slikt moderne og sunt? Hvorfor er det alltid most frukt og rå fisk? TANG? Tang for helvete.
Jeg tråkker på tang. Jeg brenner tørr tang på bål for smellelyden og all røykens del. Jeg spiser det ikke. Når jeg svømmer i havet hyler jeg om tangen er borti meg.
Hvis du ikke vil at noe skal være borti låret ditt, hvorfor vil du ha det inni munnen din da?

Jeg trodde alltid at tang vokste der det var mye kloakk i sjøen. Det kan være jeg tar feil, og at det er noe voksne har sagt til meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ikke skulle rote meg inn i en masse tang under bading på varme sommerdager.

Men om noen hadde sagt til meg at jeg ville komme til å spise tang snurret rundt en rå fiskebit når jeg var liten, ville jeg nok mest sannsynlig sett like rart på dem som jeg gjorde med pappa når jeg spurte han hva det var til middag og fikk til svar at det var fiskehodesuppe. Noe vi slettes ikke hadde til middag.

Men etter å ha gått opp hårreisende 10 kilo var jeg tvunget til å se realiteten i øynene. Tørsten kan ikke alltid slukkes med cola, og småsult eller cravings kan ikke alltid mettes med sjokolade, kaker eller junk.

Så jeg prøver å drikke vann. Jeg prøver å drikke smoothie.
Jeg kjøpte de små rosa søte pappboksene med smoothie fordi de var rosa, og akkurat passe størrelse når du var pittelitt fysen. Jeg tvang de i meg. Jeg forsøkte overtale meg om at det var godt. At dette kunne jeg like. Jeg brukte sikkert en time på å fortære en sånn boks.

Men det er noe med noe som lukter i hjel-pettet frukt, og når jeg sier i hjel-pettet så mener jeg akkurat det. Det lukter så seksuelt trakassert frukt som du får det. Det lukter som om den er kjørt inn i alle potensielle kroppsåpninger til det bare er en halvtykk puré igjen som samles sammen i en boks og lufttettes slik at all den horrible lukten ligger å venter på et lite smoothiebegeistret offer.
Jeg blir fransk av å lukte smoothie. Nesen drar seg 8 cm opp i trynet, og nesehullene ser ut som to små åpne garasjeporter. Øynene smalnes og leppene drar seg nedover. Jeg ser ut som tegnefilmens svar på en fransk snobb.
Men så tenkte jeg å prøve den gule lille smoothieboksen. Den var ikke like iøynefallende, og jeg hadde mine tvil om at denne kom til å falle i smak. Men jeg tok den med meg i bilen å tenkte ta den som en kjapp frokost to go.
 Ved åpning luktet den analpresset ananas, og den klumpete, våte pureen som traff tunga mi sakte fikk meg til å ville slå i hjel postmannen. Så tok jeg en slurk til, og da var det gjort. Hele jævelskapet rant ned i én sammenhengende slurk og ettersmaken fikk meg til å crave mer. Jeg kjørte hjem. Jeg kjørte fort. Kanskje 4 km\t over fartsgrensen. Det var nesten jeg ringte Vin Diesel å spurte om "fast and the furious" filmene var basert på meg når jeg var i smoothie humør. Så radig gikk det unna.
Kom inn døra hjemme, maltrakterte kjøleskapet og røsket den stakkars pappemballasjen rundt 6-packen med smoothies til helvete så jeg fort kunne.

Jeg sitter nå ganske fornøyd, og på en måte veldig tilfreds og kjenner på den friske søte ettersmaken. Burde jeg ta en til? Uttrykket sier jo fem om dagen, så jeg tror nesten at denne deilige gule lille smoothien fra froosh blir både frokost, brunsj og lunsj for meg i dag.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
 

Fett interiør

Jeg leste en gang at du har ikke virkelig mistet noe før moren din ikke kan finne det. Aldri har vel noe jeg har lest på nett vært mer passende.
Ti minutter etter gårsdagens blogginnlegg fikk jeg en sms fra min mor der det sto at vaffeljernet mitt befant seg hos pappa, og det er snart ett år siden jeg har tatt det dit tydeligvis. Så beklager til de av eks-kjærestene mine jeg hengte ut som potensielle elektronikktyver. Men om du følte deg truffet er det vel en grunn til det.
Stå på!
Siden arbeidsledighet er et problem synes jeg derfor at politihunder kan settes litt mer på sidelinjen og heller la arbeidsledige mødre slippe til. Ta de med å leite etter savnede folk, dop, tyvgods og lignende. Garantert at de finner det!
Jeg må bare legge til at min mor ikke er arbeidsledig. Bortsett fra sin 100% stilling i alta, jobber hun også deltid med å lete etter ting jeg selv har flyttet rundt på og som har blitt borte.
Mamma om du leser dette, vet du hvor den rosa godteriskåla i glass er? Det siste jeg husker er at jeg stakk den inn i oppvaskmaskinen. Til tross for at jeg har tømt maskinen sikkert 5899 ganger etter det, måtte jeg allikevel ta en titt inni den for å se om den lå der. Hvem vet, enkelte vaskemaskiner har hemmelige sokke-rom, så da må det vel være mulig at godterskåler kan forsvinne i oppvaskmaskiner.

Jeg ble veldig glad for endelig få oppklart hvor vaffeljernet mitt befant seg. Jeg fant nemlig et 18 år gammelt vaffeljern på boden. Jeg skulle ta det fram og titte på det, og nesten to tiår med fett smilte opp til meg fra det velbrukte jernet. Hendene kjentes ut som jeg hadde strøket over ansiktet mitt når det var på sitt aller feteste i puberteten etter å ha løftet det fram, og tørkede koksfargede klumper som en gang i tiden var en del av en deilig vaffelkake var knødd rundt i jernets kriker og kroker.
Hadde det ikke vært for at det hang en ledning fast i den, hadde jeg mest sannsynlig lagt den i et dieselbad i to uker før jeg hadde sendt den gjennom bilvasken på statoil.
Var dette jernet mulig å vaske?

Jeg fant ut at wilfas "rensevaffel" jeg fant oppskriften til på nettet mest sannsynlig ikke kom til å gjøre dette jernet spesielt delikat, og tøffere tiltak måtte til.

Å surre en plastpose rundt ledningen å hive jernet på kokvask virket som en smart, men desperat idé. Flaks at meldingen fra mamma tikket inn før jeg fikk fylt opp skyllemiddel i kammeret og trykket på start.

På instagram følger jeg mange brukere som lever liv jeg bare kan drømme om. Folk med perfekt hår og sminke, veltrente kropper og et kosthold som får statens ernæringsråd til å framstå som en gjeng inkompetente idioter med tilgang på pc og stangselleri.

Interiør er også en favoritt på insta. Mest fordi jeg alltid har vært nyskjerrig på hvordan folk har det i hjemmene sine, men også for å sitte med en misfornøyd mine mens jeg misunner folks evne til å innrede et hjem så gjennomført og nydelig at mitt hjem ser ut som en brakkerigg på fjellet fra krigens dager. Når det kommer til stil, finner du vel ikke større tilfeldigheter enn hjemme hos meg. Ser jeg noe fint så kjøper jeg det. Til tross for at det kanskje kræsjer med alt det andre som kræsjer hjemme.

Det ser så lekkert og fint ut med et stuebord så pyntet og flott, gjør det ikke? Men jeg må spørre meg selv om hvor brukervennlig dette er.
Jeg har en tv foran sofaen, noe jeg tror er ganske vanlig. Bare det står et aldri så lite vannglass på bordet holder jeg på å få spade fordi jeg går glipp av 1/28 del av teksten nederst på skjermen.
Så hvordan i helvete får folk med seg beat for beat for eksempel med et halvt eiffeltårn framfor seg? Hvor setter man fra seg godterskåla? Er det egentlig noen av disse interiørfreakene som faktisk BOR i hjemmene sine, eller går de bare rundt å banker puter og flytter på cotton balls'a hvert våkne minutt?
Jeg fant ut at jeg måtte stable ting på bordet som kunne se ut som det var i samme form og høyde for å se om det faktisk er mulig å ha det slik før jeg eventuelt skeier ut på Black Design sjappa eller andre plasser de selger ting som fyller ut hver eneste ledige flate du har i huset.

Svaret er nei. Takke meg til den ene telysholderen jeg har, og all plassen som er tilgjengelig til fat og glass, og overdimensjonerte potetgullposer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ps! Takk til alle som stemmer på meg i brun og blid konkurransen! Bare i dag tredoblet dere stemmene jeg hadde etter at jeg postet link på facebook! Herlig! Så jeg legger ved et bilde da jeg var litt brun i alle fall!

Sørgevaffel

Enten har jeg blitt veldig, veldig voksen, eller så er livet mitt på tur nedover. Gårsdagen besto av å lage lapskaus, og bare det.
Under lapskausproduksjonen fant absolutt ingen andre aktiviteter sted. Ingen.
Ikke i min villeste fantasi kunne jeg sett for meg at det skulle være så tidkrevende. "Lapskaus lager seg selv"
Vel, etter å ha latt ingrediensene stå på kjøkkenbenken i tre timer uten tegn til at lapskausen hadde tenkt å begynne, måtte jeg rett og slett bare gå i gang selv. Så om dere i mythbusters planla å teste denne myten så har jeg spart dere tiden. Denne myten er hvertfall busted.

Når lapskausen omsider var ferdig, pratet jeg om lapskaus. Mine tanker om denne spesifikke lapskausen, ting som ble gjort, og ting som kunne vært gjort annerledes. At jeg hadde for lite potet. For mye vann. Hvordan jeg berget det ved å bruke potetmospulver. Hvordan jeg hadde skeiet ut ved å putte oppi noen hvitløksfedd. At jeg ikke har tyttebærsyltetøy. Men mangochutney.

Jeg forsynte meg av den fire eller fem ganger, og oppnådde en følelse av metthet jeg ikke trodde var mulig. Det virket som om alle kroppens hulrom og tomrom hadde åpnet seg for denne middagen og var klar til å gjemme unna mat i sykelige mengder.
Rullet jeg øynene langt nok bak i hodet, kunne jeg se lapskaus bak i mørket. I tillegg til den litt rare følelsen av å la øynene gli gjennom denne grønnsaksmosen.
Denne metthetsfølelsen gjorde i tilegg at jeg følte jeg var døden nær flere ganger i løpet av nattevakten i natt.

Jeg tenke i tillegg på vaffeljernet mitt. Et godt vaffeljern, eller, et kvalitetsjern om du vil.
Jeg forstår ikke hvor det har blitt av og det plager meg grenseløst. Tanken slo meg at kanskje en av de jeg har bodd sammen med før kanskje kunne ha stukket av med det.

Jeg har opplevd at penger og medisiner som tilhører meg har blitt forsynt seg av som om det skulle vært en eske konfekt jeg har satt fram for å være hyggelig, om jeg skulle ha vært så glemsk at jeg ikke gravde slike ting ned på gjemmesteder man etterhvert fant ut at var såre nødvendig.
Det er greit. Men, om mine elektriske husholdningsartikler har forsvunnet på samme viset tror jeg at jeg kommer til å utvikle prostatakreft i øyeeplene.
Ved nærmere ettertanke har i tillegg toast-jernet mitt forsvunnet.
Jeg synes at en ubrukt stikkontakt i huset er forferdelig stygg å se på, og jeg ser helst at det står en eggkoker, en brødbakemaskin, et fjernstyrt helikopter, en hårføner, en mobillader, en pizzaovn, en lampe, en brødrister, en vannkoker og et lite musikkanlegg etc i ethvert hull.

Jeg kjenner jeg blir gal av å ikke vite hvor vaffeljernet mitt er. Jeg vil ikke ha noe annet jern, jeg vil ha akkurat det, og jeg tenker på det annenhver time hele døgnet. Jeg setter klokka på ringing i løpet av natten også med notatet "vaffeljern" i tilfelle jeg skulle finne på å glemme å tenke på det.

Men, oppi all denne ergelsen og forbannelsen er det et lite lyspunkt. Livet mitt er faktisk blitt så bra at mine største bekymringer er lapskaus og forsvunnede vaffeljern.
Da tror jeg at jeg kan konkludere med at ting står bra til, og om det nå ikke dukker opp, så har jeg hvertfall noe å bekymre meg over en stund til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Listepop

Jeg leste en plass at lister var veldig moderne. Altså at det å skrive lister var in! Nå er dette en stund siden, så det kan fort ha blitt umoderne igjen. Typisk meg å ikke få med meg hva som er hipt og kult før det er plutselig har gått tilbake til å være dritt.
Men med tanke på hvilken høytid som nærmer seg med stormskritt, vil jeg tro at lister er hyperaktuelle i disse dager. Så da får jeg hive meg på denne listeskrivinga slik at jeg får prøvd det ut jeg og.

La oss begynne med en oppvarmingsliste for å kickstarte det hele.

Ting jeg er redd!

- Melbiller
- Spøkelser
- Øst-Europeere (disse som dreper deg for verdigjenstander om du legger deg å sove i bilen etter en øde landevei)
- Ufoer
- Maggot
- Mørket
- Kjønnsvorter
- Aids
- Kreft
- Motorstopp
- Overstadig berusede menn med klå-behov
- Små jenter med britisk aksent i hvit kjole
- Kutt i fingrene


Jeg velger å ikke skrive i prioritert rekkefølge, ettersom det ville vært uvesentlig hva annet jeg var redd for om noe av det andre jeg er redd skulle dukke opp foran meg. Det er ikke slik at jeg står og skjelver over et ufo-besøk som kanskje kommer om jeg sitter med 800 melbiller i fanget.

Og siden julen nærmer seg kan jeg slenge på en ønskeliste. Jeg får poengtrekk for overfladisk og forfengelig liste tror jeg!

- Vippeextensions
- Hårekstensions
- Tannbleking fra tannlege
- Stretchlaken! Alle jeg har er fjertet hull i på midten. Udelikat å se rett i overmadrassen!
- Sengklær! Ingen av sengesettene mine er å finne i sine matchende sett, så senga mi ser ut som kjolen til pippi lamgstrømpe. Et eneste virrvarr av mønster og stoffer.
- Diktafon med en slik stereomikrofon. Jeg kan ikke forskjell på mikrofoner, men jeg så en veldig flott mikrofon med teksten "stereomikrofon" over. Den vil jeg ha.
- Sombrero
- Stol som henger fra taket
- Portabel hengekøye
- Bærbar pc
- Ullsokker
- Hushjelp
- Segway
- Informasjon om hvor vaffeljernet mitt befinner seg
- Karate-timer

Sånn ellers så har en venninne av meg meldt meg på en konkurranse av typen "brun og blid modell", og jeg så jeg lå godt an med cirka én "likes" her om dagen. Så om du kjeder deg kan du vel kanskje gå inn å legge igjen en liker på meg, evt en av de andre om du heller vil det. Jeg synes ikke jeg så verken brun eller blid ut på bildene, i tillegg til at bildene som er brukt nå er noen år gamle, og jeg ikke har en slik kropp lengre i det hele tatt.
Jeg har vel gått opp ca ti kilo siden da, og ser mer ut som dette for tiden.

Men en stemme her og en stemme der blir fort to stemmer, pluss at det ser litt bedre ut enn den stemmen jeg gav meg selv. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Link til konkurranse! Beklager at jeg ikke fikk ordnet en link dere bare kan trykke på, men mine tekniske egenskaper strekker seg til et minimum når det kommer til å blogge fra ipad. Derfor jeg ønsker meg pc vettu! http://www.brunogblidmodell.no/nominasjon/40506/40014/

Fishfingers

Nå håper jeg ting har roet seg slik at jeg kan slippe en fjert uten at det kommer i avisen dagen etter.

Akkurat nå holder jeg på å bake brød, og jeg tror egentlig ikke at de kommer til å bli vellykket. Jeg er en oppskriftsfantom når det kommer til gjærbakst, bare MÅ følge oppskrift ned til hvert eneste gram. Jeg skulle nå forsøke mixe opp en melblanding etter vekt, ettersom jeg var for lat til å bruke desilitersmålet mitt til å måle opp 40.000 liter mel.

Den eneste vekten jeg har i huset er en digital baderomsvekt, og den er av den stressede varianten. Når du går oppå den viser den deg vekten din i et kvart nanosekund før den slår seg av.
Så der sto jeg med en enorm bolle jeg glemte veie før jeg kastet oppi x antall kilo mel, så slo den seg av, og jeg fant ut at jeg får bare veie opp sånn cirka.
Endte opp med et halvt kilo for mye mel i forhold til oppskriften, men jeg valgte å trekke det av bollens egenvekt. Så svak som jeg er så kunne den kjennes ut som et halvt kilo. Minst.

Så hadde jeg oppi for mye væske ettersom jeg tenkte jeg måtte ta hensyn til den rause melblandingen min. Når dette da skulle blandes sammen, fikk jeg et snev av panikkangst når jeg sto med deig opp til albuene i bakebollen. Det kjentes ut som jeg hadde stappet hendene nedi ei varm myr som skapte et dragsug som kunne dratt en liten lastebil nedi myrbunnen.
Det var like før jeg hylte etter hjelp, men jeg klarte dra henda opp etterfulgt av en slags slurpelyd fra deigen.
Jeg baker visst ikke brød, jeg skaper et monster.

Brødet ble helt kurant det, gikk tilogmed og legge pålegg oppå etter å ha knivet det opp i småbiter, så jeg er veldig fornøyd.

Når jeg kjører brøytebil, bruker jeg stoppe hjemme for å ta meg litt mat, om været og veien tillater det. Da er det fint å kunne spise litt brødskiver. Jeg har bestandig lurt på hvorfor man ikke går drittlei av brød. Man spiser det hver dag flere ganger for dagen fra man får mer enn ei tann i kjeften helt til den dagen man bare har ei tann igjen i kjeften. Skulle jeg spist kjøttkaker like ofte hadde jeg nok til slutt drukket maursyre frivillig for å kunne få i meg næring intravanøst etter det.

Så der satt jeg i brøytebilen, mett og fornøyd etter et pitstop hjemme, og skulle pille meg pittelitt i nesen, da en merkelig odør traff snuseapparatet mitt.
Fisk?
Det første jeg tenkte var "når dusjet jeg sist? Og har jeg onanert uten å merke det?" Og ble cirka like forvirret som en fjert i en kurvstol. Jeg mener at min personlige hygiene er godt innafor, og følelsen av å kanskje ha onanert uten å være klar over det selv, gjorde et eller annet med meg. Var jeg blitt dement? Har jeg en så sterk kjønnsdrift at jeg rett og slett onanerer ukontrollerbart?
Hele min verden stoppet litt opp, i tillegg til at jeg syntes det var litt besynderlig at jeg skulle lukte fisk nedentil, så slo det meg.
Makrell i tomat.
Jeg hadde hatt makrell i tomat på brødskiva.
En nervøs og litt psykopatisk latter spredte seg ut i brøytebilen, fra meg selv, mens jeg ristet på hodet av min egen tankegang.
Så lukter det fisk av fingrene dine, kan det vise seg å være fisk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hva er oppe brainsteins?

God ettermiddag fantastiske mennesker, forvokste gorillacyster og shitstains!

Til dere jeg kategoriserer som gorillacyster og shitstains vil jeg bare si at innlegget mitt i går var skrevet med ironi, sinne og en god dose humor. Til og med hunden min med en hjerne på størrelse med en knyttneve skjønte dette.
Om jeg ikke hadde sett humoren i dette selv, hadde jeg da for helvete aldri postet et så forbanna stygt bilde av meg selv i bloggen min, jeg hadde jo heller forsøkt å få dette til å gå forbi i stillhet, og forhåpentligvis hadde det aldri vært nevnt igjen.
Det var det kanskje 10% av dere som har vært innom her som ikke skjønte.

En avis snappet opp innlegget mitt, og da så dere tastaturmisbrukere deres snitt til å varme opp pølsefingrene deres og bare gjøre seg klar til å spy ut deres daglige dose med eder og galle på internett. Hva slags mennesker er dere egentlig? Er dere formenn i undergrunns syklubber der dere slenger dritt om deres egen mor bare dere får sjangsen?
Om dere så dette som en invitasjon til å fritt fram kalle meg stygg, feit eller andre nedsettende ting både på bloggen min og sosiale medier, så må jeg virkelig spørre dere hva eller hvem som har oppdratt dere. Dere setter normal folkeskikk i et dårlig lys, og det viser hvor sneversynt og humorfattig dere må være.

Er det riktig synes dere, at jeg skal gå rundt med en knute i magen fordi jeg nesten ikke tør lese hva slags dritt dere kommer opp med i kommentarfelter, innbokser osv, fordi jeg fleipet med et bilde av meg selv, og kjeftet på de som hadde tatt det.

Jeg sier ikke at jeg er verdens vakreste, men det er ikke poenget her. Jeg synes allikevel ikke det gir retten til å være ufin.
Jeg har i alle fall blitt oppdratt til å ikke si til folk at de er stygge om jeg synes de måtte være det. Da holder man heller kjeft.

Jeg stiller meg spørrende til at internett leverandører og el-kjeder ukritisk leverer trådløse routere og kommunikasjonsutstyr til folk som egentlig burde bodd langt oppe på en vidde der de ikke kan ødelegge for andre. Men det er bare min mening. Jeg vil i tillegg si til dere KOM hit å si det!

Til dere som er fantastiske, som forsto at dette var mer underholdning enn noe annet, som fikk seg en god latter, og som kommer tilbake for mer, takk skal dere ha :)

Kjære Altaposten

I to år har jeg vært en slags D-kjendis.
I to år har jeg vært eksponert for media og journalister, kanskje ikke i et så veldig bredt omfang, men absolutt mye i forhold til hva man hadde opplevd før.
Etter mye pes fra folk om jeg ble feilsitert eller tolket på frihånd, valgte jeg å nesten slutte å blogge i tillegg.
Jeg var lei av at ting jeg sagt ble framstilt på en måte som fikk meg til å virke som en forbannet suicidal emo, og jeg var lei av bilder der jeg står med øynene igjen, eller et ansiktsuttrykk som tilsier at jeg nettopp har svelget en flue.
Jeg var drittlei av å måtte kreve å få lese artikler før de ble publisert, eller printe inn i hodene deres hvilke bilder som var okei å bruke eller ikke.
Allikevel ble dette mange ganger gitt en god jamn faen i, for journalister er vel ikke kjent for å gjøre ting i størst favør for andre enn seg selv.

Så når jeg går med på et aldri så lite opplegg i lokalavisen om tannlegeskrekk, siden jeg er mer redd for tannlegen enn ufoer og spøkelser, tenkte jeg at det kom til å bli bare kos. Hvertfall når journalisten virket som en koselig kar.

Når dere til og med sier "vi skal ikke bruke bilder som stiller deg i et dårlig lys", lot jeg tvilen komme dere til gode. Jeg valgte da å ikke si "ingen bilder nedenfra og opp", ettersom det burde være det mest åpenbare i hele verden når du tar bilde av et kvinnfolk med potensiell dobbelhake og et kviseutbrudd de fleste 13 åringer bare har mareritt om.

Så hva faen skjer her?

En kortvokst person med t-rex armer og grå stær i siste stadiet kunne tatt et mer flatterende bilde enn dette.
Jeg spør en gang til, hva FAEN skjer her?

Spilte du candycrush under hele fotokurset, eller hadde du tatt egenmelding når det fant sted? Eller får dere journalister kanskje ikke slikt?

Du skal være jævlig glad at jeg gir en såppass god faen i utseendet mitt at jeg ikke tørner helt på grunn av dette. Du skal være jævli glad jeg har en kjæreste som vet at jeg spretter opp buken på han og kveler han med sine egne tarmer om han våger å ta dobbelhaken min i betraktning når han lurer på om jeg virkelig er hans hjertes utkårede,
Og sist men ikke minst så skal du være jævlig glad for at jeg ikke er en person som lever av utseendet mitt, som for eksempel Sophie Elise, som mest sannsynlig hadde dratt rassen sin umiddelbart vekk fra macbooken og speilrefleksen og løpt ned i nærmeste smug og kjøpt 10gram heroin og skutt det direkte inn i tinninga om hun hadd sett at det var et slikt bilde dere valgte å bruke i en artikkel.

Bilder på FØRERKORTET mitt er bedre enn dette!
Det eneste positive som kommer ut av dette, er mest sannsynlig at jeg blir å kutte frityrolje fra min daglige kost, så takk for det!

Work hard play tard

Jeg vet ikke om jeg skal si at det er høst eller vinter nå, årstidene er så forbanna uklare for meg. Jeg vet når det er sommer, da er det kjempevarmt og masse insekter. Vinteren snør det og jeg må ha dumme små felger på bilen min.
Vår og høst smelter liksom litt inn i de andre årstidene, og gjør meg derfor usikker. Er det vinter først når det er masse snø, eller er det vinter når man legger om til vinterdekk?
Før elsket jeg når den første snøen kom. Det kom alltid en god del første dagen, og da ventet jeg til natten slik at ikke så mange andre var ute å kjørte, og så kjørte jeg tulling hele natta. Spant i sirkler og slengte rundt som en gal med bilen i time etter time. Jeg kjørte med vinduet åpent for å snuse inn den deilige lukta som kommer når det snør. Så rent og friskt. Og så bare kjørte jeg.

Nå kan jeg ikke gjøre slikt mer, for nå jobber jeg veldig mye.
Når man jobber veldig mye må man desverre si adios til slike småting som er veldig gøy. Jeg verdsetter hvert minutt jeg får med søvn, og presser inn sex og middag i de timene av døgnet som gjenstår etter en lang arbeidsdag. Er jeg riktig heldig får jeg vasket litt klær.
Disse glemmer jeg gjerne i maskinen én uke, og må vaske de på nytt mens jeg står å ser på timeren på maskinen. Da når jeg henge de opp eller stappe de i tørketrommelen.
Så henger de på stativet en uke eller to, kommer helt an på hvor lang tid jeg bruker på å skitne til de klærne som lå i tørketrommelen fra før, i tillegg til de som henger på stativet.
Håndduker vaskes når jeg til slutt står å tørker meg i gardinene på kjøkkenet etter en dusj, eller bruker varmluften fra tørketrommelen til å blåse meg tørr, om jeg har tid.

Noen ganger har jeg kanskje tid til å treffe en venn. I en time toppen. Dette har gjort at min faktiske venneliste, altså ikke den på facebook, men den man bruker når man er kontaktsøkende og føler seg sosial, har krympet til et minimum.
Det har faktisk blitt så ille at jeg føler at jeg har ingen å ringe til om jeg har et ledig øyeblikk i nærmeste tettsted. Dette gjør meg veldig trist, og får meg til å føle meg som verdens mest ensomme menneske i noen minutter.

Jeg skulle ønske jeg kunne samle alle vennene mine hvertfall en gang i uken under samme tak og bare pratet og pratet, så man hadde sluppet slik ting er nå. Folk blir så fremmed, samtalene blir så rare, så påtatt. "Går det bra, hva gjør du for tiden" er samtaler som er typiske samtaler jeg bestandig har hatet, men nå bruker mer enn en gjennomsnittlig 60 åring på sitt lokale samvirkelag.
Jeg savner å bli invitert med på ting. Jeg savner å faktisk kunne dra på disse tingene.
Jeg savner å kjøre rundt i timesvis med en god venn, og jeg savner å føle at jeg har en god venn.
Jeg har jo venner, selvfølgelig, men noen har flyttet, og noen har nok gitt opp. Noen har det akkurat som meg, og noen har startet helt nye liv der jeg kanskje ikke passer inn.
Er det sånn det er å bli voksen? Eller er det sånn det er å bli grisk etter et par store lønninger, slik at man aller helst jobber så mye at det nærmeste man kommer en dusj er regnet som kommer inn bilruta når du skal se ut fordi du har det for travelt til å vente på at vindusviskerne skal ta vekk fukten fra frontruta?
Jeg jobber nok ikke så mye, selv om man av og til ønsker at man hadde mer fritid.
Men jeg savner tiden der tid bare var et ord, og ikke en måleenhet for noe som helst.
Selv om jeg ikke savner at bankkontoen min heller ikke var noe som helst, annet en et register som viste at jeg hadde en mulighet for å få inn eller ut penger.
Jeg elsker jobben min, kanskje til og med litt for mye, og merker ikke noe til at jeg er ensom før jeg har fri. Så alt i alt så burde jeg kanskje bare jobbe ennå mer, så er problemet ute av verden. Bortsett fra savnet av å snakke i timesvis med en likesinnet ansikt til ansikt, og savnet av å kjøre tull hele natta.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Pizzaduckface

I en alder av 25..ja greit 28, skulle man tro at puberteten var noe jeg kunne anse meg som ferdig med for lenge siden. Men den gang ei, for plutselig popper det fram noen minner som jeg i aller høyeste grad kunne vært foruten.

Ja jeg snakker da altså om kviser. Disse fantastiske små jævlene som tyter ut når du trenger dem minst, som om du noensinne skulle trenge dem, gjerne i en stresset periode eller i et meget mensenbefengt øyeblikk.
Jeg har klart meg i alle disse årene uten å få arr etter kviser, men jeg må jo være ekstremt sent utviklet, for det virker som hele puberteten har bestemt seg for å komme tilbake å bite meg i ræva, eller trynet, nå. Med svørt tydelige bitemerker.
De stakkars kvisene jeg fikk når jeg var fjortis var bare små hors d'oeuvres i forhold til den 500gr t-bone steaken av noen kviseanfall jeg har nå for tiden.
I tillegg til de 10kg jeg har klart å legge på meg over sommeren, mangler bare tannregulering og majones-sveis for å gjøre denne looken naturen har bestemt seg for å tildele meg komplett.
Tannreguleringen tok jeg av ca midt i tyveårs alderen, og den akter jeg ikke å få tilbake igjen.
Så i et desperat tiltak for å ikke ende opp som modell for peppes pizza som menybilde, begynte jeg på en p-pille som heter Diane. Den er veldig bra for akkurat denne type problemer, samtidig som den gir deg kjempestor risiko for blodpropp, så du kan gå rundt som en lekker, men tikkende dødsbombe.
Så var det kanskje noe med det å bli et pent lik da.

Jeg har desverre ikke tid til å vente til disse p-pillene begynner å fungere, selv om jeg absolutt kjenner på kroppen at jeg atter en gang har begynt på et hormon-preparat, da snakker jeg bryster faste som honningmeloner, selv om honningmeloner med åpne, verkende kjøttsår hadde vært en mer passende beskrivelse følelsesmessig, en konstant, ørliten menstruasjon som har gjort meg til en truseinnlegg-junkie, og ellers en sur drittkjerring som bitcher og griner så fort melkesjokoladenivået i kjøkkenskapet begynner nærme seg et minimum.

Men, jeg spurte min altvitende venn Google om hvorfor trynet mitt ser ut som en herpesinfisert quiche lorraine, og fikk da til svar at også hudpleie kan være en avgjørende faktor.
Really? Kreves det mer enn å skvette en halvlunken dusj med vann i ansiktet morgen og kveld?
Javel, peeling to ganger i uken er vist "the shit" for å gi huden litt pusterom. Så hva gjør man om det eneste man har som minner om peeling egentlig er produkter til å rubbe lakken på bilen din? Jooo da googler vi litt til.
Dette endte opp med at jeg i kveld ble prøvekanin for skjønnhet og velvære-blogger som pratet varmt om hjemmelagd peeling av både sukker, olje, salt og sitron. Honning også.
Jeg mener selv at dette høres mistenkelig ut som en grillmarinade, og at det muligens oppfordrer til et snev av kannibalisme om du skulle være så uheldig å oppholde deg i nærheten av sterk varme mens denne peelingen pågår. Smaker sikkert deilig!
Men jeg tenkte at det kan da vel umulig bli noe verre enn det det allerede er, så jeg fikk prøve.
Det rare er at fett og sukker er som kjent ikke noe bra for huden din om det kommer fra innsiden, men straks du kliner det på en bomullsdott og gnir det på utsiden av huden er det liksom en mirakelkur sendt fra oven.
På en blogg sto det at man skulle bare tørke vekk overflødig olje fra ansiktet etter denne seansen, og så er du fin og fresh.
Men jeg sto nå det med et halvt kilo sukker i ansiktet, og så riktig så lekker ut. "Tørke av overflødig olje?" Sa jeg lavt til meg selv mens jeg slikket alt sukkeret som var dandert som et 3dagers skjegg rundt munnen min.
Nei her måtte det nok vann til, men vann og olje føles mer ut som man prøver å høytrykksspyle en telefonstolpe innpakket i presenning.
Sukkeret ble borte, men olivenoljen ble igjen i ansiktet mitt.
Har jeg virkelig flaks, ser det nok ut som blindeforeningen har forsøkt å skrive det nye testamentet i ansiktet mitt med blindeskrift.

Om noen har forsøkt denne peelingen og sluppet fra det uten å måtte gå med legitimasjon i ettertid for å vise folk at det er et menneske bak kvisa som nå representerer trynet ditt, så vær så snill å fortell meg om det.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Fotballstjerner og planeter

I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?

"Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!" Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.

Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren "DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!" Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.

Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en "dunkin donuts", en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.

I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et "FC Barcelona" skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte "ooooh!" Eller "JAAA!" I kor.

Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven "S" og "C" gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.

Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En avocado til besvær

I en stresset hverdag er det vanskelig å få de kreative saftene til å renne. Så jeg tenkte jeg skulle "set the mood" ved å tenne noen duftlys, skjenke meg et glass rødvin og sette på litt jazz. Men når jeg nå sitter her i eimen av blackberrys og oliven er jeg litt usikker på om stemningen jeg har gått for er mer "urban midtlivskrise"/ "nettopp fylt 50 og alene" enn "kreativ skrivemodus".
Det eneste som bryter med denne noe uvanlige atmosfæren er stanken av godt fordøyd hundemat som avogtil slår meg som en planke i fjeset.
Jeg har seriøst aldri opplevd noe som kan henge igjen så lenge i luften som en ordentlig hundefjert! Men på en måte kan dette være greit, det holder meg kanskje litt nede her hvor jeg skal være, så jeg ikke ramler helt ut i denne noe uvanlige settingen jeg har ordnet for meg selv, og ender opp med å investere i noen dyre designerbriller uten styrke og et fargerikt sjal jeg kan ha rundt halsen når jeg sitter å drikker rødvin på dette viset.

Jeg tok noe tidligere helg enn vanlig i dag, men i stedet for å bruke all tiden jeg nå hadde på fornuftige ting, som for eksempel å pakke ut kofferten fra sydenferien jeg kom hjem fra for en uke siden som ligger å spriker på gulvet som en sprengt østers, eller vaske opp etter de siste tre middagene som er laget her hjemme hos meg, valgte jeg heller å se på en video av en vaskemaskin.
Ja en vaskemaskin. Den var festet i en palle, og sto ute på gresset. En mann kommer inn i bildet og kaster en tung jerngjenstand inni og setter på sentrifugen.
Hvorfor jeg brukte fire minutter av livet mitt på denne videoen er det bare min avhengighet av mobiltelefonen som kan forklare.
Allikevel stirret jeg intenst på denne maskinen som nå sto og hoppet som om to røyskatter slåss inni en liten pappeske. Jeg fikk de samme rykningene i kroppen som når jeg ser en video med elleville dansetrinn der hjernen eller nervesystemet mitt på et eller annet vis har fått for seg at dette er noe jeg også vil gjøre, så armer, fingrer og ben rykket til i entusiasme hver gang det så ut som noe var på tur å bli ødelagt, og jeg kjente jeg ble direkte spent på utfallet av denne sentrifugeringen.

Sakte men sikkert ramlet maskinen fra hverandre rundt denne dansende trommelkjernen, og trommelen bestemte seg for å forlate sitt vaskemaskinskall og begynte heller å hoppe å danse rundt på plenen. Hadde det ikke vært for et par kabler festet i motoren som driver denne rundt, hadd nok trommelen danset seg vei halveis til mosambik til nå.

Hvorfor dette var så fascinerende aner jeg ikke. Er det fordi jeg har litt lyst å putte gjenstander inn i husholdningsapparater som ikke hører hjemme der, rett og slett fordi alt man ikke burde gjøre er utrolig morsomt? Eller er det bare morsomt å få hvitevarer til å se ut som epileptiske transformers?

Men når jeg er inne på kjøkkenmaskiner vil jeg bare tilføye noe kjøkkenrelatert. Hver gang søsteren min er på besøk hos meg tar hun med seg en avocado. Jeg vet ikke om hun forsøker lage en slags signatur for "her har jeg vært", og dette da er noe hun gjør overalt hvor hun ferdes. Avocadoen blir nemlig aldri brukt til noe, den legger hun fra seg på kjøkkenet, helt diskret. Kanskje hun nevner i forbifarten "jeg tok med meg en avocado", men noen videre forklaring får jeg aldri.
Det er ikke en spesielt fin sak å hvile øynene på heller, så jeg tror ikke hun legger den der for å pynte. Jeg har for så vidt aldri sett noen som har pyntet kjøkkenet sitt med avocado. På Mallorca hadde et hotell pyntet bordene med sitroner, men det resulterte bare i at jeg tok alle sitronene med meg når jeg skulle gå.
Men sitroner ser jo litt freshere ut enn avocado. Avocado er det jeg ville sett for meg at et mutert alligatoregg ville sett ut som.
Jeg vet det brukes i guocamole, men jeg har aldri invitert søsteren min på en guocamoleavhengig middag heller, så dette er for meg et stort mysterium.
Som oftest ligger de på benken til jeg blir usikker på om de kommer til å klekke ut en velociraptor, og det føles litt bortkastet når dette ikke skjer, og jeg ender opp med å kaste den.
Men jeg vil ikke virke verken usikker eller gammeldags, så jeg later som ingenting når jeg oppdager avocadoen på kjøkkenbenken, og ser på søsteren min som om det er den største selvfølge at hun skulle ta den med seg. Kommer hun en gang uten, kommer jeg til å gjøre henne oppmerksom på det. "Hvor er avocadoen?" Skal jeg spørre i et oppjaget tonefall. Og så skal jeg peke på den avocadofrie kjøkkenbenken og se oppgitt ut.
Kanskje dette har hendt henne også? Kanskje noen tar med avocado til henne også hver gang de kommer innom, og så tenker hun som meg "hva faen skal jeg med den der?" Men tør ikke si noe for å ikke virke utenfor.
Utenfor avocadoboblen.
Så jeg er ufrivillig blitt med i et undergrunns avocadorituale.
Et kjapt søk på google med søkeordene "meaning of avocado" gir et treff som bekymrer meg litt. Avocado stammer fra et ord som betyr "testikkel".
Hvorfor gir søsteren min skjulte budskapet om testikler gjennom frukt?
Hun spør meg heller aldri om jeg har laget noe av avocadoen, noe jeg synes er litt suspekt.
Hadde jeg tatt med en matvare til noen, en litt eksotisk og rar en så ville jeg mest sannsynlig spurt om den kom til nytte.
"Fikk du brukt den strutsefiléten før den ble dårlig? Ja? Hva med moskusfoten?"

Avocadoen er og forblir et mysterium for meg. Urban dictionary ga meg noen forstyrrende svar på hva avocado betyr, så jeg velger å bare fortsette ta de imot og late som ingenting.
Som de fleste rare trender, så går nok denne også over, slik at hun heller tar med sjokolade neste gang. Det er en hyggelig gest, uten noen skjult betydning, og sjokolade er jeg veldig inne på hvordan man konsumerer.

Nå skal jeg avslutte før jeg drikker for mye vin, ettersom jeg ikke er noe flink til det. Jeg drikker vanligvis bare cola, så når jeg tømmer nedpå med vin på samme måte sier det seg selv at jeg nå begynner bli litt skjeiv i synsvinkelen.
Og med den infoen vil jeg takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Kongen av mallorca

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver "who wants to go fishing?", etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
"I'm gonna catch a real big fish!" lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Sommeroldis

De sier at du er ikke eldre enn du føler deg.
Flaks for meg at jeg alltid har vært en ekspert i å fortrenge følelser.
Men enkelte følelser er ikke alltid like lett å overse eller fortrenge! Følelsen av at ryggen din har stivnet i en spesiell stilling etter å ha ligget henslengt som en slapp sjøpølse altfor lenge på tvers i godstolen, eller følelsen når du ser smilerynkene som oppstår når du ler av noe ikke går helt tilbake, selv en halvtime etter at du er ferdig å le.

Når man fyller 18, håper man alltid på at de spør deg etter leg på butikken når du kjøper øl eller røyk. Jeg husker det var kjempestas, og noe jeg virkelig så fram til. Nå blir jeg nesten mer glad når de spør etter leg. Det er slikt som virkelig kan "make my day". Jeg går rundt å smiler lenge, og stakkars de som jeg eventuelt er sammen med. De dulter jeg i med albuen opp til to timer etterpå mens jeg ivrig spør "hørte du at hun spurte meg om leg? Kult hva?"

Jeg kjenner på kroppen at jeg har blitt eldre. Jeg kan tydeligvis ikke spise hva jeg vil lengre på samme måte som før. Kostholdet mitt som kun har bestått av den røde delen i kostsirkelen begynner å vise seg på kroppen min.
En 6pack med øl utsletter totalt konturene av sixpack på magen, og den literen med cola jeg drikker daglig har begynt å legge seg på hoftene og nedfor rumpa som et dvaskt, dissende lag av usexy materie.
Jeg har levd altfor useriøst, altfor, altfor lenge til å føle at jeg har noe som helst viljestyrke til å snu dette rundt, så jeg må nok bare ønske diabetes type 2 hjertelig velkommen, og forberede nav på en framtidig uføretrygdet, for dette forfallet ser ut til å bevege seg i rakettfart.
Jeg tror faktisk jeg ble gammel på ett år. I fjor på denne tiden var jeg passelig i form, følte meg ikke så gammel i det hele tatt, og når jeg ser bilder av meg selv fra denne tiden i fjor var jeg egentlig kjempefin.
Problemet her er at jeg ikke husker om jeg har redigert disse bildene eller ikke. Det er et helvete nå til dags at alt redigeres, ikke nødvendigvis av proffe fotografer, men du får ganske mange fancy apper til mobilen som gjør deg superfin på fem minutter.

Jeg håper litt på at dette bare er en fase, at jeg bare er sommer-gammel! Kanskje jeg blir ung igjen til høsten. Jeg skal begynne smått med å ta litt situps og kanskje spise trantabletter. Kanskje.

Så jg legger ikke ved noen bilder av meg selvi dette innlegget, rett og slett fordi jeg ser så gammel ut, og velger heller å drikke en øl etterfulgt av litt squatting og noen situps og kanskje en multivitamintablett.
Faen ta, ta meg tilbake til da jeg var 16 og gi meg en gulrot!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Hvilket tall minner fargen gul mest om?

Noen ganger mistenker jeg at 90% av alle gamle mennesker har rett om at ting var bedre før.

Eller kanskje ikke bedre, men på sin egen måte litt enklere.
Det jeg mener er at det var nok enklere å ikke bli påskjøvet andre menneskers mening i tide og utide, og dermed ble du overlatt til din egen dømmekraft i mange tilfeller, med det resultatet som måtte følge.
Det er slik vi gjennom mange år har lært at vi ikke skal legge fingre på varm komfyr, drikke vann opp ned, leke med fyrstikker og bensin, og andre ting med noe uheldig utfall.

Hvis noen la fram en mening eller et forslag om hvordan noe skulle gjøres før i tida, kunne du nesten risikere at det var noen fornuftens ord du fikk høre. Rett og slett fordi folk som har tendenser til å sove på togskinner eller stikke fingre i høyspentområder har en lei tendens til å ikke overleve.


Alle skal absolutt mene noe om alt og ingenting, og spesielt hva som angår alle andre enn en selv. Facebook har gjort det veldig enkelt å dele alt med gud og hvermann, så nå får man alles meninger om man vil eller ikke.
Det triste er at mange av disse som absolutt skal hjelpe alle andre enn en selv, mange ganger er så langt ute å kjøre at selv ikke den mest oppdaterte gps'en kan lede de på riktig spor igjen.
Disse menneskene er også en smule farlige for de som stoler så lite på sin egen dømmekraft at de faktisk må ty til andre for å få forklart hvordan de skal få pusten inn i lungene
- og ut igjen.

Grunnen til at jeg kommer med dette har to årsaker.

Den ene årsaken er min kroniske midtlivskrise, som jeg har vært så heldig å ha siden jeg var kanskje 16 år. I det ene øyeblikket har jeg kjempelyst på barn, gleder meg ordentlig mens jeg leser "how to" bøker om babyer, leter etter kule navn og dagdrømmer om den dagen jeg skal lære min arving å svare telefonen for meg, så personen i andre enden irriterer seg grønn over å aldri slippe gjennom til meg og heller blir sittende å høre på maasse svada om ting som har skjedd i barnehagen og hva som skjer når du deler en meitemark i to.
I det neste er jeg hellig overbevist om at verden ligger for mine føtter og at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rase fra meg. Det er for mye å se, for mye å gjøre, og selv ikke den lykkeligste snåbarnsmor kan overbevise meg om noe annet.
Det er litt her denne irritasjonen min kommer inn.
Fra det øyeblikket sædcellen til din livmors utkårede trenger inn og befrukter egget, varsles absolutt alle synsere, forståsegpåere, bedrevitere og "jeg skal bare komme med et lite råd"-folk gjennom en eller annen usynlig signalbølge. Og vips, der var du ikke lengre herre over din egen kropp. Jeg begynner å bli passelig voksen nå, og tiden for å få barn snart begynner nok å nærme seg.

Men. Jeg vil ha barn på mine egne premisser, oppdragelse og oppvekst skal ikke stilles spørsmål ved, med mindre jeg er helt på bærtur og forsøker oppdra en 6 måneder gammel baby til å starte en snøfreser.
Det er slevfølgelig ikke galt å prøve hjelpe noen som er uerfaren, men man har disse som er så ekstreme at de skal forklare deg hva som er opp og ned på en baby.
Jeg tror ikke jeg orker all gnaginga fra denne type folk som har fått barn, om hvordan ting opplevdes og kjentes ut i uke 2, og hvordan morkaken skal hakkes opp og legges på sprit og tas vare på til den dagen det eneste som er igjen på denne jorda er det glasset med morkake som noen insisterte på å ta vare på.
Jeg vil ikke stilles kritiske spørsmål til hvorvidt jeg ønsker å amme eller ei, eller hvordan sanger jeg skal synge til den lille for at han eller hun skal få over 20 i IQ.
Hele denne problemstillingen kan selvfølgelig løses ved å rett og slett forsvinne fra alt av sosiale medier den dagen jeg blir smelt på tjukka, og bo på en hytte til den dagen barnet er i konfirmasjonsalder. Etter det er vel barn i en slags opprørsk fase, og da hjelper det vel egentlig lite uansett hvilke råd folk kommer med.
Misforstå meg rett, de fleste av dere jeg kjenner med barn der ute har vært veldig tålmodig med meg. Etter kort tid sluttet de fleste som kjenner meg om å mase om når jeg skulle få min egen krabat, og de aller fleste av dere deler ikke alt mulig svada med meg, men deler de morsomme barnehistoriene, og de ekle tingene kommer kun på oppfordring fra meg. Det vil jeg takke dere for, fine vennene mine!

Så var vi kommet til den andre årsaken til dette blogginnlegget. Om du er jente og har facebook er også oddsen stor for at du er med i gruppa "jentesnakk".
Denne gruppa har gjort at jeg har klappet meg så mye i pannen at jeg rett og slett har forskjøvet kraniet mitt 4cm lengre bak enn det var før.
Jeg skal ikke gre alle under en kam, men på den gruppa er det så mange hjelpesløse mennesker at jeg får herpesutbrudd i alle kroppsåpninger bare jeg får én notification fra denne gruppa.
På et eller annet tidspunkt har flesteparten satt 80% av hjernen i strømsparingsmodus, og da snakker jeg om den delen av hjernen man bruker. Man skulle tro at de fleste som klarer å opprette en konto på facebook og stave navnet sitt riktig, også ville klare å bruke google.

Problemstillingene er mange, spørsmålene er flere, og det du sitter igjen med etter å ha scrollet litt, er "hvorfor?".

"Kjenner du noen som har blitt gravid?"
"Hvordan tørker man seg etter å ha vært på do?"
"Har jeg rett til studielån selv om jeg ikke studerer noe som helst?"
"Jeg har glemt hvordan man puster,plz svar fort hvordan man gjør det!!"
"Er du tynn eller tjukk? Legg ut bilde av deg selv, jeg begynner!"
"Hva skjer om jeg stikker hånda i en kjøttkvern?"
"Hva er åtte+åtte?"
"Jeg og kjæresten min får ikke bo sammen siden vi bare er 13 år, vi klarer heller ikke leve uten hverandre, burde vi samle sammrn flere par som oss selv og begå kollektivt selvmord?"
"Synes dere jeg burde flytte til tanzania siden jeg fikk avslag på søknaden min om dagpenger fra nav? Hater snø"
"Er det normalt man blir sulten en stund etter at man har spist? Holder det ikke å spise én gang?

Og under hver av disse finner du flere titalls meninger, som mange gang er veldig svimle. Jeg skjønner at man kan være usikker på mye rart, men det får da være grenser?
En og annen gang er det jo selvfølgelig et spørsmål jeg selv har lurt på andres erfaringer og synsing om, men jeg føler at man burde kommet litt lengre enn å spørre om jorda et rund eller om paven bruker hatt.
Jeg har allerede mistet poenget mitt for lenge siden, og tror derfor jeg med et nytt panneklapp tar kveld, og håper du som leser finner dette irritasjonens øyeblikk for meg som passelig underholdene lesning. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg håper du skjønner at noe av dette er satt litt på spissen for å få fram min frustrasjon.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!


Les mer i arkivet » Mars 2015 » Februar 2015 » Januar 2015
mattilakken

mattilakken

29, Alta

overdrevent livsglad hyperaktiv fjording. Liker å skru bil, holde på med alt jeg måtte få for meg, alt fra steinkasting til å kle meg ut som en banan å springe gjennom apeavdelinga i en dyrehage.Ønsker du å kontakte meg? mattilakken@gmail.com Innhold i mail, samt navn på avsender, kan bli brukt på bloggen. Du finner meg også på facebook.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits