Frelst!

Kjære mamma, det er ikke slik du tror..

Her om dagen var jeg innom City Hud på Amfi Alta for litt etterlengtet egenpleie.
Jeg har aldri fått hudpleie før, og er av typen som vasker meg i ansiktet med vann, såpe og vaskeklut. Eventuelt diverse rensevann og saker veldig gode selgere på apotek har klart å prakke på meg, som gjør alt mye verre. Jeg har faktisk vært overbevist om at hudpleie er humbug, og at alt må ordnes med photoshop, og at noen bare er født uheldig.

Timen begynte med en hudanalyse. Det har jeg hatt lyst å prøve lenge. Det var kjempespennende, her fikk man virkelig gått dypt inn i hvert eneste lag for å se tingenes tilstand. Rynker, infeksjoner i huden, fregner, solskader, rødhet i huden osv. Det som virkelig gav meg en tankevekker var skadene etter soling. Jeg vegrer meg litt mot å vise dere bildet, rett og slett fordi det var så freaky. Men skal man skremme folk til å ta ordentlig vare på huden sin, så må man gjøre det ordentlig!

Ikke slurv med solfaktor folkens!

Jeg ble så tatt med inn på et rom, lagt ned på en seng der jeg ble pakket inn i pledd og håndduker. Behandlingen besto av at damp ble blåst mot ansiktet mitt, og det ene etter det andre ble smurt på ansiktet mitt. Deilig.

Så kom utklemmingen. Jeg kødder ikke når jeg sier at det gjorde vondt! Virkelig vondt! Og når utklemmingen på nesa foregikk var jeg tårene nær. Jeg har ganske stor nese så det var en del utklemming akkurat der.
De mest betente kvisene stakk hun med en nål. Jeg fikk med en til eget bruk, men jeg håper jeg aldri må bruke den. Den nålen ser du helt øverst i innlegget.

Så kom belønningen. En deilig massasje av ansikt, nakke og skuldre. Jeg har ikke fått så mye massasje før, men dette fikk jeg virkelig sansen for.
Under hele behandlingen snakket hudpleieren til meg med verdens roligste stemme. Jeg er sikker på hun kunne fått jobb i radio, bare på grunn av stemmen sin. Hun svarte på alt jeg lurte på, lærte meg mye om hud og hudpleie, og jeg er slik at fanger du først min interesse, ja så har du hele min oppmerksomhet fra du åpner munnen til du lukker den.

Jeg kom derifra med et sterkt ønske om å vende tilbake i umiddelbar framtid. I tillegg til det, fikk jeg med meg noen produkter. En renseserie til huden, en peeling, en krem som skal gjøre de store porene mine mindre, og solfaktor selvfølgelig. Solfaktoren hadde litt farge i seg, så den blir jeg nok å bruke som dagkrem når solen bestemmer seg for å titte fram!
Hudpleieren fortalte meg at det du gjør med huden før fylte 35 er gull verdt, fot etter det har det en tendens til å bare gå nedover. Så nå er det bare å henge i for min del.

Jeg følte meg så utrolig fresh og pigg, selv uten sminke, og med en litt blank hud grunnet ansiktsmasken som skulle sitte til dagen etter.
Jeg følte meg faktisk så pigg etter behandlingen, at jeg begynte rydde når jeg kom hjem. Rydde, jeg hater å rydde!
Kjæresten min sa at det glødet av meg, og huden min var så myk og glatt at selv en 15 år yngre versjon av meg selv ville misunnet meg.
Huden var så glatt at jeg tviler på at friksjonsmålerne til statens vegvesen ville gitt utslag på huden.
Så nå er jeg intet mindre enn frelst!
Morgen og kveld har jeg et renserituale med kremer og serum, og forskjellen er markant allerede. Fra apotekets dikkedarier som gjorde huden fet og ekkel, har jeg nå deilig hud hele dagen!
Her er bilde av hva jeg ryddet ut av badet når jeg kom hjem!

Noe er hårprodukter, men det er fordi jeg også er gått over til å kun bruke frisørprodukter.

Skjem deg selv bort på City Hud i Alta, jeg lover deg at du ikke vil angre. Jeg lastet ned Fixit appen så jeg kan sitte hjemme å bestille time i ro og mak, omså klokken to på natten, selv om det går helt fint å ringe dem på vanlig vis om du heller vil det.

Makeover med Erlend Elias

I dag var jeg på City Hud og Aromaterapi for å få en makeover av stylist Erlend Elias.
Det er bestandig så morsomt å la andre sminke meg ettersom jeg sitter litt fast i solpudder og eyeliner-mølla.

Her ligger jeg å venter på å få sminken fjernet. Jeg er ikke så glad i selfies for tiden, så dette var den fineste grimasen jeg fikk til i farta.
Om du skal på denne makeoveren du også anbefaler jeg deg virkelig å komme dit med så mye sminke i ansiktet som trynet ditt klarer bære, for sminkefjerningen var utrolig deilig.
Jeg lå på et rom der det luktet..ja det luktet vel aromaterapi, og i bakgrunnen spiltes beroligende musikk.
En hyggelig dame fjernet sninken med den største omhu og smurte på alle mulige slags dikkedarier.
Deilig!

Dette var virkelig noe helt annerledes, men jeg tror noe av det beste med hele makeoveren var å prate med Erlend Elias.
Det er noe med stemmen og tonefallet som er litt eurovision songcontest, og det er veldig behagelig å høre på.

I tillegg til det høye håret fikk jeg en goodiebag! Og der var det mye snop! Gleder meg til å teste ut produktene, de er garantert så mye bedre enn lanosåpa jeg vanligvis vasker ansiktet med.

De har forresten mange gode tilbud denne helgen, så om du ikke skal på denne makeoveren, er det likevel verdt å ta turen innom City Hud og Aromaterapi.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen :)

smoothierevolusjon

 

Klokken er halv seks en tidlig fredags morgen. Jeg nyter lyden av litt febrilsk felegnikking til dagens andre smoothie.

For 65 milliarder år siden var jeg på en alternativmesse og fikk lest meg i hendene av et menneske. Han sa da at jeg måtte begynne drikke smoothier for å holde blodsukkeret i sjakk. Og at det kunne være lurt om jeg ikke ville bli feit som gammel.

Vil jeg bli gammel og feit? Nei  Sir, det vil jeg ikke. Så tanken på å drikke smoothier har gnagd dypt i min indre kjerne siden da.

Jeg har forsøkt å like det. Akkurat som med sushi. "man må venne seg til det", hører jeg flere som sier.
Jeg har alltid ment at mat skal man ikke trenge venne seg til. Enten liker man det, eller så liker man ikke det. Og da skal det være høyst unødvendig å måtte stappe det i seg i tide og utide bare for at det er trendy.
Helvetes trendmat. Kan ikke krumkaker og rislapper bli trendy snart? Da kunne jeg også tagget meg inn på hotte spiseplasser som "krumkake2Go" eller "le rislapp" sammen med de hippe mat-trend-vennene mine, og pratet om hvor mye jeg eeelsker rislapper, bollemelk, krumkaker og cola.

I stedet for starbucks ville det bare vært colacorners overalt. Ikke av den typen der det bare er en dass med ei stripe på et speil, men små sjapper på hvert gatehjørne som selger cola i alle størrelser og varianter, akkompagnert med lekre små cupcakes eller baguetter.

Hvorfor er ikke slikt moderne og sunt? Hvorfor er det alltid most frukt og rå fisk? TANG? Tang for helvete.
Jeg tråkker på tang. Jeg brenner tørr tang på bål for smellelyden og all røykens del. Jeg spiser det ikke. Når jeg svømmer i havet hyler jeg om tangen er borti meg.
Hvis du ikke vil at noe skal være borti låret ditt, hvorfor vil du ha det inni munnen din da?

Jeg trodde alltid at tang vokste der det var mye kloakk i sjøen. Det kan være jeg tar feil, og at det er noe voksne har sagt til meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ikke skulle rote meg inn i en masse tang under bading på varme sommerdager.

Men om noen hadde sagt til meg at jeg ville komme til å spise tang snurret rundt en rå fiskebit når jeg var liten, ville jeg nok mest sannsynlig sett like rart på dem som jeg gjorde med pappa når jeg spurte han hva det var til middag og fikk til svar at det var fiskehodesuppe. Noe vi slettes ikke hadde til middag.

Men etter å ha gått opp hårreisende 10 kilo var jeg tvunget til å se realiteten i øynene. Tørsten kan ikke alltid slukkes med cola, og småsult eller cravings kan ikke alltid mettes med sjokolade, kaker eller junk.

Så jeg prøver å drikke vann. Jeg prøver å drikke smoothie.
Jeg kjøpte de små rosa søte pappboksene med smoothie fordi de var rosa, og akkurat passe størrelse når du var pittelitt fysen. Jeg tvang de i meg. Jeg forsøkte overtale meg om at det var godt. At dette kunne jeg like. Jeg brukte sikkert en time på å fortære en sånn boks.

Men det er noe med noe som lukter i hjel-pettet frukt, og når jeg sier i hjel-pettet så mener jeg akkurat det. Det lukter så seksuelt trakassert frukt som du får det. Det lukter som om den er kjørt inn i alle potensielle kroppsåpninger til det bare er en halvtykk puré igjen som samles sammen i en boks og lufttettes slik at all den horrible lukten ligger å venter på et lite smoothiebegeistret offer.
Jeg blir fransk av å lukte smoothie. Nesen drar seg 8 cm opp i trynet, og nesehullene ser ut som to små åpne garasjeporter. Øynene smalnes og leppene drar seg nedover. Jeg ser ut som tegnefilmens svar på en fransk snobb.
Men så tenkte jeg å prøve den gule lille smoothieboksen. Den var ikke like iøynefallende, og jeg hadde mine tvil om at denne kom til å falle i smak. Men jeg tok den med meg i bilen å tenkte ta den som en kjapp frokost to go.
 Ved åpning luktet den analpresset ananas, og den klumpete, våte pureen som traff tunga mi sakte fikk meg til å ville slå i hjel postmannen. Så tok jeg en slurk til, og da var det gjort. Hele jævelskapet rant ned i én sammenhengende slurk og ettersmaken fikk meg til å crave mer. Jeg kjørte hjem. Jeg kjørte fort. Kanskje 4 km\t over fartsgrensen. Det var nesten jeg ringte Vin Diesel å spurte om "fast and the furious" filmene var basert på meg når jeg var i smoothie humør. Så radig gikk det unna.
Kom inn døra hjemme, maltrakterte kjøleskapet og røsket den stakkars pappemballasjen rundt 6-packen med smoothies til helvete så jeg fort kunne.

Jeg sitter nå ganske fornøyd, og på en måte veldig tilfreds og kjenner på den friske søte ettersmaken. Burde jeg ta en til? Uttrykket sier jo fem om dagen, så jeg tror nesten at denne deilige gule lille smoothien fra froosh blir både frokost, brunsj og lunsj for meg i dag.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
 

Fett interiør

Jeg leste en gang at du har ikke virkelig mistet noe før moren din ikke kan finne det. Aldri har vel noe jeg har lest på nett vært mer passende.
Ti minutter etter gårsdagens blogginnlegg fikk jeg en sms fra min mor der det sto at vaffeljernet mitt befant seg hos pappa, og det er snart ett år siden jeg har tatt det dit tydeligvis. Så beklager til de av eks-kjærestene mine jeg hengte ut som potensielle elektronikktyver. Men om du følte deg truffet er det vel en grunn til det.
Stå på!
Siden arbeidsledighet er et problem synes jeg derfor at politihunder kan settes litt mer på sidelinjen og heller la arbeidsledige mødre slippe til. Ta de med å leite etter savnede folk, dop, tyvgods og lignende. Garantert at de finner det!
Jeg må bare legge til at min mor ikke er arbeidsledig. Bortsett fra sin 100% stilling i alta, jobber hun også deltid med å lete etter ting jeg selv har flyttet rundt på og som har blitt borte.
Mamma om du leser dette, vet du hvor den rosa godteriskåla i glass er? Det siste jeg husker er at jeg stakk den inn i oppvaskmaskinen. Til tross for at jeg har tømt maskinen sikkert 5899 ganger etter det, måtte jeg allikevel ta en titt inni den for å se om den lå der. Hvem vet, enkelte vaskemaskiner har hemmelige sokke-rom, så da må det vel være mulig at godterskåler kan forsvinne i oppvaskmaskiner.

Jeg ble veldig glad for endelig få oppklart hvor vaffeljernet mitt befant seg. Jeg fant nemlig et 18 år gammelt vaffeljern på boden. Jeg skulle ta det fram og titte på det, og nesten to tiår med fett smilte opp til meg fra det velbrukte jernet. Hendene kjentes ut som jeg hadde strøket over ansiktet mitt når det var på sitt aller feteste i puberteten etter å ha løftet det fram, og tørkede koksfargede klumper som en gang i tiden var en del av en deilig vaffelkake var knødd rundt i jernets kriker og kroker.
Hadde det ikke vært for at det hang en ledning fast i den, hadde jeg mest sannsynlig lagt den i et dieselbad i to uker før jeg hadde sendt den gjennom bilvasken på statoil.
Var dette jernet mulig å vaske?

Jeg fant ut at wilfas "rensevaffel" jeg fant oppskriften til på nettet mest sannsynlig ikke kom til å gjøre dette jernet spesielt delikat, og tøffere tiltak måtte til.

Å surre en plastpose rundt ledningen å hive jernet på kokvask virket som en smart, men desperat idé. Flaks at meldingen fra mamma tikket inn før jeg fikk fylt opp skyllemiddel i kammeret og trykket på start.

På instagram følger jeg mange brukere som lever liv jeg bare kan drømme om. Folk med perfekt hår og sminke, veltrente kropper og et kosthold som får statens ernæringsråd til å framstå som en gjeng inkompetente idioter med tilgang på pc og stangselleri.

Interiør er også en favoritt på insta. Mest fordi jeg alltid har vært nyskjerrig på hvordan folk har det i hjemmene sine, men også for å sitte med en misfornøyd mine mens jeg misunner folks evne til å innrede et hjem så gjennomført og nydelig at mitt hjem ser ut som en brakkerigg på fjellet fra krigens dager. Når det kommer til stil, finner du vel ikke større tilfeldigheter enn hjemme hos meg. Ser jeg noe fint så kjøper jeg det. Til tross for at det kanskje kræsjer med alt det andre som kræsjer hjemme.

Det ser så lekkert og fint ut med et stuebord så pyntet og flott, gjør det ikke? Men jeg må spørre meg selv om hvor brukervennlig dette er.
Jeg har en tv foran sofaen, noe jeg tror er ganske vanlig. Bare det står et aldri så lite vannglass på bordet holder jeg på å få spade fordi jeg går glipp av 1/28 del av teksten nederst på skjermen.
Så hvordan i helvete får folk med seg beat for beat for eksempel med et halvt eiffeltårn framfor seg? Hvor setter man fra seg godterskåla? Er det egentlig noen av disse interiørfreakene som faktisk BOR i hjemmene sine, eller går de bare rundt å banker puter og flytter på cotton balls'a hvert våkne minutt?
Jeg fant ut at jeg måtte stable ting på bordet som kunne se ut som det var i samme form og høyde for å se om det faktisk er mulig å ha det slik før jeg eventuelt skeier ut på Black Design sjappa eller andre plasser de selger ting som fyller ut hver eneste ledige flate du har i huset.

Svaret er nei. Takke meg til den ene telysholderen jeg har, og all plassen som er tilgjengelig til fat og glass, og overdimensjonerte potetgullposer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ps! Takk til alle som stemmer på meg i brun og blid konkurransen! Bare i dag tredoblet dere stemmene jeg hadde etter at jeg postet link på facebook! Herlig! Så jeg legger ved et bilde da jeg var litt brun i alle fall!

Sørgevaffel

Enten har jeg blitt veldig, veldig voksen, eller så er livet mitt på tur nedover. Gårsdagen besto av å lage lapskaus, og bare det.
Under lapskausproduksjonen fant absolutt ingen andre aktiviteter sted. Ingen.
Ikke i min villeste fantasi kunne jeg sett for meg at det skulle være så tidkrevende. "Lapskaus lager seg selv"
Vel, etter å ha latt ingrediensene stå på kjøkkenbenken i tre timer uten tegn til at lapskausen hadde tenkt å begynne, måtte jeg rett og slett bare gå i gang selv. Så om dere i mythbusters planla å teste denne myten så har jeg spart dere tiden. Denne myten er hvertfall busted.

Når lapskausen omsider var ferdig, pratet jeg om lapskaus. Mine tanker om denne spesifikke lapskausen, ting som ble gjort, og ting som kunne vært gjort annerledes. At jeg hadde for lite potet. For mye vann. Hvordan jeg berget det ved å bruke potetmospulver. Hvordan jeg hadde skeiet ut ved å putte oppi noen hvitløksfedd. At jeg ikke har tyttebærsyltetøy. Men mangochutney.

Jeg forsynte meg av den fire eller fem ganger, og oppnådde en følelse av metthet jeg ikke trodde var mulig. Det virket som om alle kroppens hulrom og tomrom hadde åpnet seg for denne middagen og var klar til å gjemme unna mat i sykelige mengder.
Rullet jeg øynene langt nok bak i hodet, kunne jeg se lapskaus bak i mørket. I tillegg til den litt rare følelsen av å la øynene gli gjennom denne grønnsaksmosen.
Denne metthetsfølelsen gjorde i tilegg at jeg følte jeg var døden nær flere ganger i løpet av nattevakten i natt.

Jeg tenke i tillegg på vaffeljernet mitt. Et godt vaffeljern, eller, et kvalitetsjern om du vil.
Jeg forstår ikke hvor det har blitt av og det plager meg grenseløst. Tanken slo meg at kanskje en av de jeg har bodd sammen med før kanskje kunne ha stukket av med det.

Jeg har opplevd at penger og medisiner som tilhører meg har blitt forsynt seg av som om det skulle vært en eske konfekt jeg har satt fram for å være hyggelig, om jeg skulle ha vært så glemsk at jeg ikke gravde slike ting ned på gjemmesteder man etterhvert fant ut at var såre nødvendig.
Det er greit. Men, om mine elektriske husholdningsartikler har forsvunnet på samme viset tror jeg at jeg kommer til å utvikle prostatakreft i øyeeplene.
Ved nærmere ettertanke har i tillegg toast-jernet mitt forsvunnet.
Jeg synes at en ubrukt stikkontakt i huset er forferdelig stygg å se på, og jeg ser helst at det står en eggkoker, en brødbakemaskin, et fjernstyrt helikopter, en hårføner, en mobillader, en pizzaovn, en lampe, en brødrister, en vannkoker og et lite musikkanlegg etc i ethvert hull.

Jeg kjenner jeg blir gal av å ikke vite hvor vaffeljernet mitt er. Jeg vil ikke ha noe annet jern, jeg vil ha akkurat det, og jeg tenker på det annenhver time hele døgnet. Jeg setter klokka på ringing i løpet av natten også med notatet "vaffeljern" i tilfelle jeg skulle finne på å glemme å tenke på det.

Men, oppi all denne ergelsen og forbannelsen er det et lite lyspunkt. Livet mitt er faktisk blitt så bra at mine største bekymringer er lapskaus og forsvunnede vaffeljern.
Da tror jeg at jeg kan konkludere med at ting står bra til, og om det nå ikke dukker opp, så har jeg hvertfall noe å bekymre meg over en stund til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Listepop

Jeg leste en plass at lister var veldig moderne. Altså at det å skrive lister var in! Nå er dette en stund siden, så det kan fort ha blitt umoderne igjen. Typisk meg å ikke få med meg hva som er hipt og kult før det er plutselig har gått tilbake til å være dritt.
Men med tanke på hvilken høytid som nærmer seg med stormskritt, vil jeg tro at lister er hyperaktuelle i disse dager. Så da får jeg hive meg på denne listeskrivinga slik at jeg får prøvd det ut jeg og.

La oss begynne med en oppvarmingsliste for å kickstarte det hele.

Ting jeg er redd!

- Melbiller
- Spøkelser
- Øst-Europeere (disse som dreper deg for verdigjenstander om du legger deg å sove i bilen etter en øde landevei)
- Ufoer
- Maggot
- Mørket
- Kjønnsvorter
- Aids
- Kreft
- Motorstopp
- Overstadig berusede menn med klå-behov
- Små jenter med britisk aksent i hvit kjole
- Kutt i fingrene


Jeg velger å ikke skrive i prioritert rekkefølge, ettersom det ville vært uvesentlig hva annet jeg var redd for om noe av det andre jeg er redd skulle dukke opp foran meg. Det er ikke slik at jeg står og skjelver over et ufo-besøk som kanskje kommer om jeg sitter med 800 melbiller i fanget.

Og siden julen nærmer seg kan jeg slenge på en ønskeliste. Jeg får poengtrekk for overfladisk og forfengelig liste tror jeg!

- Vippeextensions
- Hårekstensions
- Tannbleking fra tannlege
- Stretchlaken! Alle jeg har er fjertet hull i på midten. Udelikat å se rett i overmadrassen!
- Sengklær! Ingen av sengesettene mine er å finne i sine matchende sett, så senga mi ser ut som kjolen til pippi lamgstrømpe. Et eneste virrvarr av mønster og stoffer.
- Diktafon med en slik stereomikrofon. Jeg kan ikke forskjell på mikrofoner, men jeg så en veldig flott mikrofon med teksten "stereomikrofon" over. Den vil jeg ha.
- Sombrero
- Stol som henger fra taket
- Portabel hengekøye
- Bærbar pc
- Ullsokker
- Hushjelp
- Segway
- Informasjon om hvor vaffeljernet mitt befinner seg
- Karate-timer

Sånn ellers så har en venninne av meg meldt meg på en konkurranse av typen "brun og blid modell", og jeg så jeg lå godt an med cirka én "likes" her om dagen. Så om du kjeder deg kan du vel kanskje gå inn å legge igjen en liker på meg, evt en av de andre om du heller vil det. Jeg synes ikke jeg så verken brun eller blid ut på bildene, i tillegg til at bildene som er brukt nå er noen år gamle, og jeg ikke har en slik kropp lengre i det hele tatt.
Jeg har vel gått opp ca ti kilo siden da, og ser mer ut som dette for tiden.

Men en stemme her og en stemme der blir fort to stemmer, pluss at det ser litt bedre ut enn den stemmen jeg gav meg selv. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Link til konkurranse! Beklager at jeg ikke fikk ordnet en link dere bare kan trykke på, men mine tekniske egenskaper strekker seg til et minimum når det kommer til å blogge fra ipad. Derfor jeg ønsker meg pc vettu! http://www.brunogblidmodell.no/nominasjon/40506/40014/

Fishfingers

Nå håper jeg ting har roet seg slik at jeg kan slippe en fjert uten at det kommer i avisen dagen etter.

Akkurat nå holder jeg på å bake brød, og jeg tror egentlig ikke at de kommer til å bli vellykket. Jeg er en oppskriftsfantom når det kommer til gjærbakst, bare MÅ følge oppskrift ned til hvert eneste gram. Jeg skulle nå forsøke mixe opp en melblanding etter vekt, ettersom jeg var for lat til å bruke desilitersmålet mitt til å måle opp 40.000 liter mel.

Den eneste vekten jeg har i huset er en digital baderomsvekt, og den er av den stressede varianten. Når du går oppå den viser den deg vekten din i et kvart nanosekund før den slår seg av.
Så der sto jeg med en enorm bolle jeg glemte veie før jeg kastet oppi x antall kilo mel, så slo den seg av, og jeg fant ut at jeg får bare veie opp sånn cirka.
Endte opp med et halvt kilo for mye mel i forhold til oppskriften, men jeg valgte å trekke det av bollens egenvekt. Så svak som jeg er så kunne den kjennes ut som et halvt kilo. Minst.

Så hadde jeg oppi for mye væske ettersom jeg tenkte jeg måtte ta hensyn til den rause melblandingen min. Når dette da skulle blandes sammen, fikk jeg et snev av panikkangst når jeg sto med deig opp til albuene i bakebollen. Det kjentes ut som jeg hadde stappet hendene nedi ei varm myr som skapte et dragsug som kunne dratt en liten lastebil nedi myrbunnen.
Det var like før jeg hylte etter hjelp, men jeg klarte dra henda opp etterfulgt av en slags slurpelyd fra deigen.
Jeg baker visst ikke brød, jeg skaper et monster.

Brødet ble helt kurant det, gikk tilogmed og legge pålegg oppå etter å ha knivet det opp i småbiter, så jeg er veldig fornøyd.

Når jeg kjører brøytebil, bruker jeg stoppe hjemme for å ta meg litt mat, om været og veien tillater det. Da er det fint å kunne spise litt brødskiver. Jeg har bestandig lurt på hvorfor man ikke går drittlei av brød. Man spiser det hver dag flere ganger for dagen fra man får mer enn ei tann i kjeften helt til den dagen man bare har ei tann igjen i kjeften. Skulle jeg spist kjøttkaker like ofte hadde jeg nok til slutt drukket maursyre frivillig for å kunne få i meg næring intravanøst etter det.

Så der satt jeg i brøytebilen, mett og fornøyd etter et pitstop hjemme, og skulle pille meg pittelitt i nesen, da en merkelig odør traff snuseapparatet mitt.
Fisk?
Det første jeg tenkte var "når dusjet jeg sist? Og har jeg onanert uten å merke det?" Og ble cirka like forvirret som en fjert i en kurvstol. Jeg mener at min personlige hygiene er godt innafor, og følelsen av å kanskje ha onanert uten å være klar over det selv, gjorde et eller annet med meg. Var jeg blitt dement? Har jeg en så sterk kjønnsdrift at jeg rett og slett onanerer ukontrollerbart?
Hele min verden stoppet litt opp, i tillegg til at jeg syntes det var litt besynderlig at jeg skulle lukte fisk nedentil, så slo det meg.
Makrell i tomat.
Jeg hadde hatt makrell i tomat på brødskiva.
En nervøs og litt psykopatisk latter spredte seg ut i brøytebilen, fra meg selv, mens jeg ristet på hodet av min egen tankegang.
Så lukter det fisk av fingrene dine, kan det vise seg å være fisk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hva er oppe brainsteins?

God ettermiddag fantastiske mennesker, forvokste gorillacyster og shitstains!

Til dere jeg kategoriserer som gorillacyster og shitstains vil jeg bare si at innlegget mitt i går var skrevet med ironi, sinne og en god dose humor. Til og med hunden min med en hjerne på størrelse med en knyttneve skjønte dette.
Om jeg ikke hadde sett humoren i dette selv, hadde jeg da for helvete aldri postet et så forbanna stygt bilde av meg selv i bloggen min, jeg hadde jo heller forsøkt å få dette til å gå forbi i stillhet, og forhåpentligvis hadde det aldri vært nevnt igjen.
Det var det kanskje 10% av dere som har vært innom her som ikke skjønte.

En avis snappet opp innlegget mitt, og da så dere tastaturmisbrukere deres snitt til å varme opp pølsefingrene deres og bare gjøre seg klar til å spy ut deres daglige dose med eder og galle på internett. Hva slags mennesker er dere egentlig? Er dere formenn i undergrunns syklubber der dere slenger dritt om deres egen mor bare dere får sjangsen?
Om dere så dette som en invitasjon til å fritt fram kalle meg stygg, feit eller andre nedsettende ting både på bloggen min og sosiale medier, så må jeg virkelig spørre dere hva eller hvem som har oppdratt dere. Dere setter normal folkeskikk i et dårlig lys, og det viser hvor sneversynt og humorfattig dere må være.

Er det riktig synes dere, at jeg skal gå rundt med en knute i magen fordi jeg nesten ikke tør lese hva slags dritt dere kommer opp med i kommentarfelter, innbokser osv, fordi jeg fleipet med et bilde av meg selv, og kjeftet på de som hadde tatt det.

Jeg sier ikke at jeg er verdens vakreste, men det er ikke poenget her. Jeg synes allikevel ikke det gir retten til å være ufin.
Jeg har i alle fall blitt oppdratt til å ikke si til folk at de er stygge om jeg synes de måtte være det. Da holder man heller kjeft.

Jeg stiller meg spørrende til at internett leverandører og el-kjeder ukritisk leverer trådløse routere og kommunikasjonsutstyr til folk som egentlig burde bodd langt oppe på en vidde der de ikke kan ødelegge for andre. Men det er bare min mening. Jeg vil i tillegg si til dere KOM hit å si det!

Til dere som er fantastiske, som forsto at dette var mer underholdning enn noe annet, som fikk seg en god latter, og som kommer tilbake for mer, takk skal dere ha :)

Kjære Altaposten

I to år har jeg vært en slags D-kjendis.
I to år har jeg vært eksponert for media og journalister, kanskje ikke i et så veldig bredt omfang, men absolutt mye i forhold til hva man hadde opplevd før.
Etter mye pes fra folk om jeg ble feilsitert eller tolket på frihånd, valgte jeg å nesten slutte å blogge i tillegg.
Jeg var lei av at ting jeg sagt ble framstilt på en måte som fikk meg til å virke som en forbannet suicidal emo, og jeg var lei av bilder der jeg står med øynene igjen, eller et ansiktsuttrykk som tilsier at jeg nettopp har svelget en flue.
Jeg var drittlei av å måtte kreve å få lese artikler før de ble publisert, eller printe inn i hodene deres hvilke bilder som var okei å bruke eller ikke.
Allikevel ble dette mange ganger gitt en god jamn faen i, for journalister er vel ikke kjent for å gjøre ting i størst favør for andre enn seg selv.

Så når jeg går med på et aldri så lite opplegg i lokalavisen om tannlegeskrekk, siden jeg er mer redd for tannlegen enn ufoer og spøkelser, tenkte jeg at det kom til å bli bare kos. Hvertfall når journalisten virket som en koselig kar.

Når dere til og med sier "vi skal ikke bruke bilder som stiller deg i et dårlig lys", lot jeg tvilen komme dere til gode. Jeg valgte da å ikke si "ingen bilder nedenfra og opp", ettersom det burde være det mest åpenbare i hele verden når du tar bilde av et kvinnfolk med potensiell dobbelhake og et kviseutbrudd de fleste 13 åringer bare har mareritt om.

Så hva faen skjer her?

En kortvokst person med t-rex armer og grå stær i siste stadiet kunne tatt et mer flatterende bilde enn dette.
Jeg spør en gang til, hva FAEN skjer her?

Spilte du candycrush under hele fotokurset, eller hadde du tatt egenmelding når det fant sted? Eller får dere journalister kanskje ikke slikt?

Du skal være jævlig glad at jeg gir en såppass god faen i utseendet mitt at jeg ikke tørner helt på grunn av dette. Du skal være jævli glad jeg har en kjæreste som vet at jeg spretter opp buken på han og kveler han med sine egne tarmer om han våger å ta dobbelhaken min i betraktning når han lurer på om jeg virkelig er hans hjertes utkårede,
Og sist men ikke minst så skal du være jævlig glad for at jeg ikke er en person som lever av utseendet mitt, som for eksempel Sophie Elise, som mest sannsynlig hadde dratt rassen sin umiddelbart vekk fra macbooken og speilrefleksen og løpt ned i nærmeste smug og kjøpt 10gram heroin og skutt det direkte inn i tinninga om hun hadd sett at det var et slikt bilde dere valgte å bruke i en artikkel.

Bilder på FØRERKORTET mitt er bedre enn dette!
Det eneste positive som kommer ut av dette, er mest sannsynlig at jeg blir å kutte frityrolje fra min daglige kost, så takk for det!

Work hard play tard

Jeg vet ikke om jeg skal si at det er høst eller vinter nå, årstidene er så forbanna uklare for meg. Jeg vet når det er sommer, da er det kjempevarmt og masse insekter. Vinteren snør det og jeg må ha dumme små felger på bilen min.
Vår og høst smelter liksom litt inn i de andre årstidene, og gjør meg derfor usikker. Er det vinter først når det er masse snø, eller er det vinter når man legger om til vinterdekk?
Før elsket jeg når den første snøen kom. Det kom alltid en god del første dagen, og da ventet jeg til natten slik at ikke så mange andre var ute å kjørte, og så kjørte jeg tulling hele natta. Spant i sirkler og slengte rundt som en gal med bilen i time etter time. Jeg kjørte med vinduet åpent for å snuse inn den deilige lukta som kommer når det snør. Så rent og friskt. Og så bare kjørte jeg.

Nå kan jeg ikke gjøre slikt mer, for nå jobber jeg veldig mye.
Når man jobber veldig mye må man desverre si adios til slike småting som er veldig gøy. Jeg verdsetter hvert minutt jeg får med søvn, og presser inn sex og middag i de timene av døgnet som gjenstår etter en lang arbeidsdag. Er jeg riktig heldig får jeg vasket litt klær.
Disse glemmer jeg gjerne i maskinen én uke, og må vaske de på nytt mens jeg står å ser på timeren på maskinen. Da når jeg henge de opp eller stappe de i tørketrommelen.
Så henger de på stativet en uke eller to, kommer helt an på hvor lang tid jeg bruker på å skitne til de klærne som lå i tørketrommelen fra før, i tillegg til de som henger på stativet.
Håndduker vaskes når jeg til slutt står å tørker meg i gardinene på kjøkkenet etter en dusj, eller bruker varmluften fra tørketrommelen til å blåse meg tørr, om jeg har tid.

Noen ganger har jeg kanskje tid til å treffe en venn. I en time toppen. Dette har gjort at min faktiske venneliste, altså ikke den på facebook, men den man bruker når man er kontaktsøkende og føler seg sosial, har krympet til et minimum.
Det har faktisk blitt så ille at jeg føler at jeg har ingen å ringe til om jeg har et ledig øyeblikk i nærmeste tettsted. Dette gjør meg veldig trist, og får meg til å føle meg som verdens mest ensomme menneske i noen minutter.

Jeg skulle ønske jeg kunne samle alle vennene mine hvertfall en gang i uken under samme tak og bare pratet og pratet, så man hadde sluppet slik ting er nå. Folk blir så fremmed, samtalene blir så rare, så påtatt. "Går det bra, hva gjør du for tiden" er samtaler som er typiske samtaler jeg bestandig har hatet, men nå bruker mer enn en gjennomsnittlig 60 åring på sitt lokale samvirkelag.
Jeg savner å bli invitert med på ting. Jeg savner å faktisk kunne dra på disse tingene.
Jeg savner å kjøre rundt i timesvis med en god venn, og jeg savner å føle at jeg har en god venn.
Jeg har jo venner, selvfølgelig, men noen har flyttet, og noen har nok gitt opp. Noen har det akkurat som meg, og noen har startet helt nye liv der jeg kanskje ikke passer inn.
Er det sånn det er å bli voksen? Eller er det sånn det er å bli grisk etter et par store lønninger, slik at man aller helst jobber så mye at det nærmeste man kommer en dusj er regnet som kommer inn bilruta når du skal se ut fordi du har det for travelt til å vente på at vindusviskerne skal ta vekk fukten fra frontruta?
Jeg jobber nok ikke så mye, selv om man av og til ønsker at man hadde mer fritid.
Men jeg savner tiden der tid bare var et ord, og ikke en måleenhet for noe som helst.
Selv om jeg ikke savner at bankkontoen min heller ikke var noe som helst, annet en et register som viste at jeg hadde en mulighet for å få inn eller ut penger.
Jeg elsker jobben min, kanskje til og med litt for mye, og merker ikke noe til at jeg er ensom før jeg har fri. Så alt i alt så burde jeg kanskje bare jobbe ennå mer, så er problemet ute av verden. Bortsett fra savnet av å snakke i timesvis med en likesinnet ansikt til ansikt, og savnet av å kjøre tull hele natta.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Pizzaduckface

I en alder av 25..ja greit 28, skulle man tro at puberteten var noe jeg kunne anse meg som ferdig med for lenge siden. Men den gang ei, for plutselig popper det fram noen minner som jeg i aller høyeste grad kunne vært foruten.

Ja jeg snakker da altså om kviser. Disse fantastiske små jævlene som tyter ut når du trenger dem minst, som om du noensinne skulle trenge dem, gjerne i en stresset periode eller i et meget mensenbefengt øyeblikk.
Jeg har klart meg i alle disse årene uten å få arr etter kviser, men jeg må jo være ekstremt sent utviklet, for det virker som hele puberteten har bestemt seg for å komme tilbake å bite meg i ræva, eller trynet, nå. Med svørt tydelige bitemerker.
De stakkars kvisene jeg fikk når jeg var fjortis var bare små hors d'oeuvres i forhold til den 500gr t-bone steaken av noen kviseanfall jeg har nå for tiden.
I tillegg til de 10kg jeg har klart å legge på meg over sommeren, mangler bare tannregulering og majones-sveis for å gjøre denne looken naturen har bestemt seg for å tildele meg komplett.
Tannreguleringen tok jeg av ca midt i tyveårs alderen, og den akter jeg ikke å få tilbake igjen.
Så i et desperat tiltak for å ikke ende opp som modell for peppes pizza som menybilde, begynte jeg på en p-pille som heter Diane. Den er veldig bra for akkurat denne type problemer, samtidig som den gir deg kjempestor risiko for blodpropp, så du kan gå rundt som en lekker, men tikkende dødsbombe.
Så var det kanskje noe med det å bli et pent lik da.

Jeg har desverre ikke tid til å vente til disse p-pillene begynner å fungere, selv om jeg absolutt kjenner på kroppen at jeg atter en gang har begynt på et hormon-preparat, da snakker jeg bryster faste som honningmeloner, selv om honningmeloner med åpne, verkende kjøttsår hadde vært en mer passende beskrivelse følelsesmessig, en konstant, ørliten menstruasjon som har gjort meg til en truseinnlegg-junkie, og ellers en sur drittkjerring som bitcher og griner så fort melkesjokoladenivået i kjøkkenskapet begynner nærme seg et minimum.

Men, jeg spurte min altvitende venn Google om hvorfor trynet mitt ser ut som en herpesinfisert quiche lorraine, og fikk da til svar at også hudpleie kan være en avgjørende faktor.
Really? Kreves det mer enn å skvette en halvlunken dusj med vann i ansiktet morgen og kveld?
Javel, peeling to ganger i uken er vist "the shit" for å gi huden litt pusterom. Så hva gjør man om det eneste man har som minner om peeling egentlig er produkter til å rubbe lakken på bilen din? Jooo da googler vi litt til.
Dette endte opp med at jeg i kveld ble prøvekanin for skjønnhet og velvære-blogger som pratet varmt om hjemmelagd peeling av både sukker, olje, salt og sitron. Honning også.
Jeg mener selv at dette høres mistenkelig ut som en grillmarinade, og at det muligens oppfordrer til et snev av kannibalisme om du skulle være så uheldig å oppholde deg i nærheten av sterk varme mens denne peelingen pågår. Smaker sikkert deilig!
Men jeg tenkte at det kan da vel umulig bli noe verre enn det det allerede er, så jeg fikk prøve.
Det rare er at fett og sukker er som kjent ikke noe bra for huden din om det kommer fra innsiden, men straks du kliner det på en bomullsdott og gnir det på utsiden av huden er det liksom en mirakelkur sendt fra oven.
På en blogg sto det at man skulle bare tørke vekk overflødig olje fra ansiktet etter denne seansen, og så er du fin og fresh.
Men jeg sto nå det med et halvt kilo sukker i ansiktet, og så riktig så lekker ut. "Tørke av overflødig olje?" Sa jeg lavt til meg selv mens jeg slikket alt sukkeret som var dandert som et 3dagers skjegg rundt munnen min.
Nei her måtte det nok vann til, men vann og olje føles mer ut som man prøver å høytrykksspyle en telefonstolpe innpakket i presenning.
Sukkeret ble borte, men olivenoljen ble igjen i ansiktet mitt.
Har jeg virkelig flaks, ser det nok ut som blindeforeningen har forsøkt å skrive det nye testamentet i ansiktet mitt med blindeskrift.

Om noen har forsøkt denne peelingen og sluppet fra det uten å måtte gå med legitimasjon i ettertid for å vise folk at det er et menneske bak kvisa som nå representerer trynet ditt, så vær så snill å fortell meg om det.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Fotballstjerner og planeter

I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?

"Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!" Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.

Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren "DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!" Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.

Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en "dunkin donuts", en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.

I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et "FC Barcelona" skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte "ooooh!" Eller "JAAA!" I kor.

Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven "S" og "C" gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.

Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En avocado til besvær

I en stresset hverdag er det vanskelig å få de kreative saftene til å renne. Så jeg tenkte jeg skulle "set the mood" ved å tenne noen duftlys, skjenke meg et glass rødvin og sette på litt jazz. Men når jeg nå sitter her i eimen av blackberrys og oliven er jeg litt usikker på om stemningen jeg har gått for er mer "urban midtlivskrise"/ "nettopp fylt 50 og alene" enn "kreativ skrivemodus".
Det eneste som bryter med denne noe uvanlige atmosfæren er stanken av godt fordøyd hundemat som avogtil slår meg som en planke i fjeset.
Jeg har seriøst aldri opplevd noe som kan henge igjen så lenge i luften som en ordentlig hundefjert! Men på en måte kan dette være greit, det holder meg kanskje litt nede her hvor jeg skal være, så jeg ikke ramler helt ut i denne noe uvanlige settingen jeg har ordnet for meg selv, og ender opp med å investere i noen dyre designerbriller uten styrke og et fargerikt sjal jeg kan ha rundt halsen når jeg sitter å drikker rødvin på dette viset.

Jeg tok noe tidligere helg enn vanlig i dag, men i stedet for å bruke all tiden jeg nå hadde på fornuftige ting, som for eksempel å pakke ut kofferten fra sydenferien jeg kom hjem fra for en uke siden som ligger å spriker på gulvet som en sprengt østers, eller vaske opp etter de siste tre middagene som er laget her hjemme hos meg, valgte jeg heller å se på en video av en vaskemaskin.
Ja en vaskemaskin. Den var festet i en palle, og sto ute på gresset. En mann kommer inn i bildet og kaster en tung jerngjenstand inni og setter på sentrifugen.
Hvorfor jeg brukte fire minutter av livet mitt på denne videoen er det bare min avhengighet av mobiltelefonen som kan forklare.
Allikevel stirret jeg intenst på denne maskinen som nå sto og hoppet som om to røyskatter slåss inni en liten pappeske. Jeg fikk de samme rykningene i kroppen som når jeg ser en video med elleville dansetrinn der hjernen eller nervesystemet mitt på et eller annet vis har fått for seg at dette er noe jeg også vil gjøre, så armer, fingrer og ben rykket til i entusiasme hver gang det så ut som noe var på tur å bli ødelagt, og jeg kjente jeg ble direkte spent på utfallet av denne sentrifugeringen.

Sakte men sikkert ramlet maskinen fra hverandre rundt denne dansende trommelkjernen, og trommelen bestemte seg for å forlate sitt vaskemaskinskall og begynte heller å hoppe å danse rundt på plenen. Hadde det ikke vært for et par kabler festet i motoren som driver denne rundt, hadd nok trommelen danset seg vei halveis til mosambik til nå.

Hvorfor dette var så fascinerende aner jeg ikke. Er det fordi jeg har litt lyst å putte gjenstander inn i husholdningsapparater som ikke hører hjemme der, rett og slett fordi alt man ikke burde gjøre er utrolig morsomt? Eller er det bare morsomt å få hvitevarer til å se ut som epileptiske transformers?

Men når jeg er inne på kjøkkenmaskiner vil jeg bare tilføye noe kjøkkenrelatert. Hver gang søsteren min er på besøk hos meg tar hun med seg en avocado. Jeg vet ikke om hun forsøker lage en slags signatur for "her har jeg vært", og dette da er noe hun gjør overalt hvor hun ferdes. Avocadoen blir nemlig aldri brukt til noe, den legger hun fra seg på kjøkkenet, helt diskret. Kanskje hun nevner i forbifarten "jeg tok med meg en avocado", men noen videre forklaring får jeg aldri.
Det er ikke en spesielt fin sak å hvile øynene på heller, så jeg tror ikke hun legger den der for å pynte. Jeg har for så vidt aldri sett noen som har pyntet kjøkkenet sitt med avocado. På Mallorca hadde et hotell pyntet bordene med sitroner, men det resulterte bare i at jeg tok alle sitronene med meg når jeg skulle gå.
Men sitroner ser jo litt freshere ut enn avocado. Avocado er det jeg ville sett for meg at et mutert alligatoregg ville sett ut som.
Jeg vet det brukes i guocamole, men jeg har aldri invitert søsteren min på en guocamoleavhengig middag heller, så dette er for meg et stort mysterium.
Som oftest ligger de på benken til jeg blir usikker på om de kommer til å klekke ut en velociraptor, og det føles litt bortkastet når dette ikke skjer, og jeg ender opp med å kaste den.
Men jeg vil ikke virke verken usikker eller gammeldags, så jeg later som ingenting når jeg oppdager avocadoen på kjøkkenbenken, og ser på søsteren min som om det er den største selvfølge at hun skulle ta den med seg. Kommer hun en gang uten, kommer jeg til å gjøre henne oppmerksom på det. "Hvor er avocadoen?" Skal jeg spørre i et oppjaget tonefall. Og så skal jeg peke på den avocadofrie kjøkkenbenken og se oppgitt ut.
Kanskje dette har hendt henne også? Kanskje noen tar med avocado til henne også hver gang de kommer innom, og så tenker hun som meg "hva faen skal jeg med den der?" Men tør ikke si noe for å ikke virke utenfor.
Utenfor avocadoboblen.
Så jeg er ufrivillig blitt med i et undergrunns avocadorituale.
Et kjapt søk på google med søkeordene "meaning of avocado" gir et treff som bekymrer meg litt. Avocado stammer fra et ord som betyr "testikkel".
Hvorfor gir søsteren min skjulte budskapet om testikler gjennom frukt?
Hun spør meg heller aldri om jeg har laget noe av avocadoen, noe jeg synes er litt suspekt.
Hadde jeg tatt med en matvare til noen, en litt eksotisk og rar en så ville jeg mest sannsynlig spurt om den kom til nytte.
"Fikk du brukt den strutsefiléten før den ble dårlig? Ja? Hva med moskusfoten?"

Avocadoen er og forblir et mysterium for meg. Urban dictionary ga meg noen forstyrrende svar på hva avocado betyr, så jeg velger å bare fortsette ta de imot og late som ingenting.
Som de fleste rare trender, så går nok denne også over, slik at hun heller tar med sjokolade neste gang. Det er en hyggelig gest, uten noen skjult betydning, og sjokolade er jeg veldig inne på hvordan man konsumerer.

Nå skal jeg avslutte før jeg drikker for mye vin, ettersom jeg ikke er noe flink til det. Jeg drikker vanligvis bare cola, så når jeg tømmer nedpå med vin på samme måte sier det seg selv at jeg nå begynner bli litt skjeiv i synsvinkelen.
Og med den infoen vil jeg takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Kongen av mallorca

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver "who wants to go fishing?", etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
"I'm gonna catch a real big fish!" lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Sommeroldis

De sier at du er ikke eldre enn du føler deg.
Flaks for meg at jeg alltid har vært en ekspert i å fortrenge følelser.
Men enkelte følelser er ikke alltid like lett å overse eller fortrenge! Følelsen av at ryggen din har stivnet i en spesiell stilling etter å ha ligget henslengt som en slapp sjøpølse altfor lenge på tvers i godstolen, eller følelsen når du ser smilerynkene som oppstår når du ler av noe ikke går helt tilbake, selv en halvtime etter at du er ferdig å le.

Når man fyller 18, håper man alltid på at de spør deg etter leg på butikken når du kjøper øl eller røyk. Jeg husker det var kjempestas, og noe jeg virkelig så fram til. Nå blir jeg nesten mer glad når de spør etter leg. Det er slikt som virkelig kan "make my day". Jeg går rundt å smiler lenge, og stakkars de som jeg eventuelt er sammen med. De dulter jeg i med albuen opp til to timer etterpå mens jeg ivrig spør "hørte du at hun spurte meg om leg? Kult hva?"

Jeg kjenner på kroppen at jeg har blitt eldre. Jeg kan tydeligvis ikke spise hva jeg vil lengre på samme måte som før. Kostholdet mitt som kun har bestått av den røde delen i kostsirkelen begynner å vise seg på kroppen min.
En 6pack med øl utsletter totalt konturene av sixpack på magen, og den literen med cola jeg drikker daglig har begynt å legge seg på hoftene og nedfor rumpa som et dvaskt, dissende lag av usexy materie.
Jeg har levd altfor useriøst, altfor, altfor lenge til å føle at jeg har noe som helst viljestyrke til å snu dette rundt, så jeg må nok bare ønske diabetes type 2 hjertelig velkommen, og forberede nav på en framtidig uføretrygdet, for dette forfallet ser ut til å bevege seg i rakettfart.
Jeg tror faktisk jeg ble gammel på ett år. I fjor på denne tiden var jeg passelig i form, følte meg ikke så gammel i det hele tatt, og når jeg ser bilder av meg selv fra denne tiden i fjor var jeg egentlig kjempefin.
Problemet her er at jeg ikke husker om jeg har redigert disse bildene eller ikke. Det er et helvete nå til dags at alt redigeres, ikke nødvendigvis av proffe fotografer, men du får ganske mange fancy apper til mobilen som gjør deg superfin på fem minutter.

Jeg håper litt på at dette bare er en fase, at jeg bare er sommer-gammel! Kanskje jeg blir ung igjen til høsten. Jeg skal begynne smått med å ta litt situps og kanskje spise trantabletter. Kanskje.

Så jg legger ikke ved noen bilder av meg selvi dette innlegget, rett og slett fordi jeg ser så gammel ut, og velger heller å drikke en øl etterfulgt av litt squatting og noen situps og kanskje en multivitamintablett.
Faen ta, ta meg tilbake til da jeg var 16 og gi meg en gulrot!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Hvilket tall minner fargen gul mest om?

Noen ganger mistenker jeg at 90% av alle gamle mennesker har rett om at ting var bedre før.

Eller kanskje ikke bedre, men på sin egen måte litt enklere.
Det jeg mener er at det var nok enklere å ikke bli påskjøvet andre menneskers mening i tide og utide, og dermed ble du overlatt til din egen dømmekraft i mange tilfeller, med det resultatet som måtte følge.
Det er slik vi gjennom mange år har lært at vi ikke skal legge fingre på varm komfyr, drikke vann opp ned, leke med fyrstikker og bensin, og andre ting med noe uheldig utfall.

Hvis noen la fram en mening eller et forslag om hvordan noe skulle gjøres før i tida, kunne du nesten risikere at det var noen fornuftens ord du fikk høre. Rett og slett fordi folk som har tendenser til å sove på togskinner eller stikke fingre i høyspentområder har en lei tendens til å ikke overleve.


Alle skal absolutt mene noe om alt og ingenting, og spesielt hva som angår alle andre enn en selv. Facebook har gjort det veldig enkelt å dele alt med gud og hvermann, så nå får man alles meninger om man vil eller ikke.
Det triste er at mange av disse som absolutt skal hjelpe alle andre enn en selv, mange ganger er så langt ute å kjøre at selv ikke den mest oppdaterte gps'en kan lede de på riktig spor igjen.
Disse menneskene er også en smule farlige for de som stoler så lite på sin egen dømmekraft at de faktisk må ty til andre for å få forklart hvordan de skal få pusten inn i lungene
- og ut igjen.

Grunnen til at jeg kommer med dette har to årsaker.

Den ene årsaken er min kroniske midtlivskrise, som jeg har vært så heldig å ha siden jeg var kanskje 16 år. I det ene øyeblikket har jeg kjempelyst på barn, gleder meg ordentlig mens jeg leser "how to" bøker om babyer, leter etter kule navn og dagdrømmer om den dagen jeg skal lære min arving å svare telefonen for meg, så personen i andre enden irriterer seg grønn over å aldri slippe gjennom til meg og heller blir sittende å høre på maasse svada om ting som har skjedd i barnehagen og hva som skjer når du deler en meitemark i to.
I det neste er jeg hellig overbevist om at verden ligger for mine føtter og at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rase fra meg. Det er for mye å se, for mye å gjøre, og selv ikke den lykkeligste snåbarnsmor kan overbevise meg om noe annet.
Det er litt her denne irritasjonen min kommer inn.
Fra det øyeblikket sædcellen til din livmors utkårede trenger inn og befrukter egget, varsles absolutt alle synsere, forståsegpåere, bedrevitere og "jeg skal bare komme med et lite råd"-folk gjennom en eller annen usynlig signalbølge. Og vips, der var du ikke lengre herre over din egen kropp. Jeg begynner å bli passelig voksen nå, og tiden for å få barn snart begynner nok å nærme seg.

Men. Jeg vil ha barn på mine egne premisser, oppdragelse og oppvekst skal ikke stilles spørsmål ved, med mindre jeg er helt på bærtur og forsøker oppdra en 6 måneder gammel baby til å starte en snøfreser.
Det er slevfølgelig ikke galt å prøve hjelpe noen som er uerfaren, men man har disse som er så ekstreme at de skal forklare deg hva som er opp og ned på en baby.
Jeg tror ikke jeg orker all gnaginga fra denne type folk som har fått barn, om hvordan ting opplevdes og kjentes ut i uke 2, og hvordan morkaken skal hakkes opp og legges på sprit og tas vare på til den dagen det eneste som er igjen på denne jorda er det glasset med morkake som noen insisterte på å ta vare på.
Jeg vil ikke stilles kritiske spørsmål til hvorvidt jeg ønsker å amme eller ei, eller hvordan sanger jeg skal synge til den lille for at han eller hun skal få over 20 i IQ.
Hele denne problemstillingen kan selvfølgelig løses ved å rett og slett forsvinne fra alt av sosiale medier den dagen jeg blir smelt på tjukka, og bo på en hytte til den dagen barnet er i konfirmasjonsalder. Etter det er vel barn i en slags opprørsk fase, og da hjelper det vel egentlig lite uansett hvilke råd folk kommer med.
Misforstå meg rett, de fleste av dere jeg kjenner med barn der ute har vært veldig tålmodig med meg. Etter kort tid sluttet de fleste som kjenner meg om å mase om når jeg skulle få min egen krabat, og de aller fleste av dere deler ikke alt mulig svada med meg, men deler de morsomme barnehistoriene, og de ekle tingene kommer kun på oppfordring fra meg. Det vil jeg takke dere for, fine vennene mine!

Så var vi kommet til den andre årsaken til dette blogginnlegget. Om du er jente og har facebook er også oddsen stor for at du er med i gruppa "jentesnakk".
Denne gruppa har gjort at jeg har klappet meg så mye i pannen at jeg rett og slett har forskjøvet kraniet mitt 4cm lengre bak enn det var før.
Jeg skal ikke gre alle under en kam, men på den gruppa er det så mange hjelpesløse mennesker at jeg får herpesutbrudd i alle kroppsåpninger bare jeg får én notification fra denne gruppa.
På et eller annet tidspunkt har flesteparten satt 80% av hjernen i strømsparingsmodus, og da snakker jeg om den delen av hjernen man bruker. Man skulle tro at de fleste som klarer å opprette en konto på facebook og stave navnet sitt riktig, også ville klare å bruke google.

Problemstillingene er mange, spørsmålene er flere, og det du sitter igjen med etter å ha scrollet litt, er "hvorfor?".

"Kjenner du noen som har blitt gravid?"
"Hvordan tørker man seg etter å ha vært på do?"
"Har jeg rett til studielån selv om jeg ikke studerer noe som helst?"
"Jeg har glemt hvordan man puster,plz svar fort hvordan man gjør det!!"
"Er du tynn eller tjukk? Legg ut bilde av deg selv, jeg begynner!"
"Hva skjer om jeg stikker hånda i en kjøttkvern?"
"Hva er åtte+åtte?"
"Jeg og kjæresten min får ikke bo sammen siden vi bare er 13 år, vi klarer heller ikke leve uten hverandre, burde vi samle sammrn flere par som oss selv og begå kollektivt selvmord?"
"Synes dere jeg burde flytte til tanzania siden jeg fikk avslag på søknaden min om dagpenger fra nav? Hater snø"
"Er det normalt man blir sulten en stund etter at man har spist? Holder det ikke å spise én gang?

Og under hver av disse finner du flere titalls meninger, som mange gang er veldig svimle. Jeg skjønner at man kan være usikker på mye rart, men det får da være grenser?
En og annen gang er det jo selvfølgelig et spørsmål jeg selv har lurt på andres erfaringer og synsing om, men jeg føler at man burde kommet litt lengre enn å spørre om jorda et rund eller om paven bruker hatt.
Jeg har allerede mistet poenget mitt for lenge siden, og tror derfor jeg med et nytt panneklapp tar kveld, og håper du som leser finner dette irritasjonens øyeblikk for meg som passelig underholdene lesning. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg håper du skjønner at noe av dette er satt litt på spissen for å få fram min frustrasjon.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!


Klin Kokos

Det absolutt verste med å blogge er første avsnitt. Hva starter man med? Hva skal være "introen" for hva jeg skal dele med deg denne gangen? Hvordan vekker man interessen, slik at du kanskje leser helt til siste linje? Jeg liker ikke å starte med "hei bloggen, jeg har vært så dårlig å blogge fordi...", eller "i dag har jeg egentlig bare vært på shopping, og jeg har kjøpt.."

Hvorfor skal egentlig alle vite hva du har kjøpt? Og når man først forteller hva man har kjøpt, skal man være brutalt ærlig å nevne pakken med canesten fra apoteket i samme slengen, eller sparer man seg for slik info? Hvorfor er bare toppen som var på salg på Cubus til 99,- mer interessant å høre om?
Man skulle nesten tro at om et menneske var interessert i å vite hvor du har kjøpt alt mulig du har på deg, så er de litt interessert i å vite hva annet du har kjøpt. Kanskje man bør nevne tabletten mot sopp i underlivet også, slik at håpefulle unge jenter som så gjerne vil kle seg som deg vet hvor de kan finne remedier til andre deler av kroppen også.

Den eneste jeg vet om som er sååå interessert i å vite hva en har kjøpt er pappas hund. Trenger du en utfordring? PRØV å kom deg forbi den hunden med en full handlepose uten at han borer hodet nedi i vill jakt etter noe spennende. Det har deiset et par poser i bakken når jeg har forsøkt å skynte meg forbi han kan man jo si.

Jeg har et par ganger lest blogger og sett hvor og hva slags sminke vedkommende bruker. Mange ganger dreier det seg om veldig pene jenter, og jeg er jo reklamens drømmeoffer, ettersom jeg er sikker på at jeg blir like fin om jeg bare kjøper de samme produktene som dem. Jeg trenger vel kanskje ikke legge til at det har vært litt bortkastede penger. Dette har irritert meg litt. Nå har jeg begynt med en taktikk der jeg finner to produkter jeg har lyst på, og er det en utrolig pen dame som anbefaler det ene produktet, så tar jeg det andre med en gang. Uten å nøle.

Sommeren har forresten kommet! Kom i går, nå er den over. Jeg begynte i fjor allerede å bekymre meg over sommerkroppen, og det ble med bekymringen. Jeg har bestemt meg for heller å videreutvikle vinterkroppen2015, slik at mine odds for å overleve en vinternatt på fjellet vil være betraktelig høyere enn om jeg og reisefølget mitt hadde vært Calista Flockhart imitatorer.

Legger ved et sommerlig bilde fra nord-Norge. Apropos sommer. For mange, mange år siden kjøpte jeg en saltvannsspray til håret en sommer. Den luktet kokos. Helt fantastisk, jeg elsker kokos og alt som lukter kokos. Nå sliter jeg med å finne nok ting som lukter kokos! Jeg har bodybutter og hudkrem med skikkelig kokoslukt, og en hårspray fant jeg også med et hint av kokoslukt. Den er forresten ganske bra, Fudge Big Hair tror jeg den het. Så jeg avslutter dette innlegget med et spørsmål til deg kjære leser, snur litt på ting her, hva har DU kjøpt som lukter kokos?
Jeg har ment å lukte kokos helt til jeg spyr av lukta, så alle tips som resulterer i at jeg kan lukte slik mottas med kjempetakk!

Takk for at du stakk innom kjære leser! Håper vi sees igjen!:)

Crazy woman picks her nose while singing killing me softly

Hei

Jeg tror jeg bare begynner med et vanlig "hei" i dag. Når det er så lenge siden sist, så blir det alltid vanskelig å vite hva som er en god åpningsreplikk.

Så hva skjer her da?

Jeg har nesten akkurat avsluttet min første sesong bak spakene i brøytebil, en av de absolutt kuleste jobbene jeg har gjort for penger.

Når jeg var yngre var jeg sammen med en som kjørte brøytebil. Jeg tenkte at det måtte være verdens kjedeligste jobb.
Jeg holdt på å utvikle ebolaviruset av å sitte på, og hadde absolutt ingen forståelse av hva som foregikk. Alt jeg så var en mann som kjørte lastebil i toppen 50 km/t. Som ung og vanskelig bimbo, var det vanskelig å forstå at det lå faktisk litt mer bak enn å bare la være å kjøre så fort man klarte med en brøytebil.

Når jeg begynte kjøre i min nye jobb, hadde jeg bare hatt storbilsertifikat i ett år, og kjørt heller lite lastebil. Det tok en måned før jeg turte ha på radioen i bilen. Snakker om å være konsentrert!
Så lastet jeg ned 90 podcaster med radioresepsjonen, og hørte på det sammenhengende hvert 12-timers skift. Når man er alene i bilen, så kan det være fint å ikke bare høre musikk, og med radioresepsjonen på ørene gikk tiden alvorlig fort.
Til slutt var jeg nesten forelsket i Bjarte, Tore og Steinar, og jeg tror hver eneste samtale jeg hadde inneholdt en eller annen referanse til radioresepsjonen. Gleder meg til de starter opp på nytt igjen med nye sendinger til høsten!
Sjefen sa til meg at brøytebilene var overvåket, og jeg holdt på å svime av i ren pinlighet.
Når jeg kjører så synger jeg og roper, kjefter og prater med meg selv, og har sånn nerdete dans med hodet når jeg hører bra musikk, og så for meg at dette kom til å ligge ute på youtube ved neste firmafest, men jeg ble betrygget med at det bare var gps- overvåkning. Paranoiaen i meg sier at det er mer enn bare gps-overvåkning, men jeg har ikke funnet noen video på youtube som heter "Crazy woman picks her nose while singing killing me softly". Ennå.
Det som også er fint med å kjøre brøytebil er at om du ikke trives på jobben, så er det bare nesten bare en selv en kan takke ettersom man er alene hele tiden. Heldigvis går jeg sånn høvelig overens med meg selv, og har ikke hatt større utfordringer med å være innesperret på et så lite område over lengre tid ennå.
Vinteren har gått så altfor fort, men slik er det jo gjerne når man gjør noe man trives med. Jeg trenger vel nesten ikke legge til at jeg gleder meg kjempemasse til neste vinter, og ennå mer brøyting! 

Når jeg ikke har jobbet, har jeg forsøkt å kjøre litt snøscooter, dette var jo i tillegg min første vinter med ordentlig maskin! De jeg har hatt før har ikke vært egnet til å kjøre mer enn 200 meter fra huset med engang uten å ha tilgang til assistanse i umiddelbar nærhet. Lynxen min er så lettkjørt at det føles nesten ut som jeg KAN kjøre scooter.
Helt til det kom store snøfall, og det ble veldig mye løs snø. Da kjørte jeg meg fast i både opp og nedoverbakker, om jeg hadde litt fart og tilogmed når jeg sto i ro. Da følte jeg meg like talentløs som første gang jeg plantet stussen min på et scootersete. Men med tiden kommer erfaringen. Håper jeg.
I mellomtiden får jeg bare hoppe av, se hjelpesløs ut og få de stakkars turkameratene mine til å hjelpe meg løs.

Bortsett fra det, så ble jeg singel igjen for en liten stund siden. Jeg vil påstå at jeg har opplevd litt av hvert med det motsatte kjønn, og dette har desverre medført en egenrådighet og stahet som gjør at det nesten er grunn til å date andre om dorullen henger med papirenden feil vei.
Jeg og lillesøsteren min hadde en gang i tiden en diskusjon om at det var jeg og henne som kom til å bli gammel sammen. Man skal passe seg litt for hva man sier, for nå frykter jeg faktisk litt at om 50-60 år fra nå, så er det jeg og henne som sitter på hver vår side av kjøkkenbordet og glaner ut i hagen og skyter kråker som hakker på søpla mens vi banner over alt mulig galt i denne verden.
Siden ingen av oss er kattemennesker, vil vi mest sannsynlig ha huset fullt av hunder jeg har klart å overtale henne til at vi skal beholde.
Søsteren min er veldig fornuftig. Mye mer fornuftig enn meg. Om noen hadde gitt meg 20 valper, hadde jeg nok sikkert tatt de imot. Søsteren min sier ting til meg som "Du klarer ikke passe så mange hunder" og da blir jeg sur og lei meg. "Du klarer nok å passe så mange hunder, men tenk så lite tid du får til å gjøre andre morsomme ting!" kan hun finne på å si når hun ser hvor langt ned geipen min henger. Så blir jeg glad igjen.
Hun er kanskje ikke den verste å dele resten av livet sitt med siden hun utfyller meg så godt, det er bare trist å tenke på at det ikke kommer til å bli verken barn eller barnebarn av å henge med din beste venn hele ditt liv. Håper søsteren min får kids så jeg kan leke med dem.

Ellers så er dagen i dag siste frist for å levere selvangivelsen. Det har jeg visst hele denne måneden, men klarte likevel ikke sette meg ned å føre opp ting på den før i dag. Jeg hadde faktisk satt av denne dagen til akkurat det. Jeg bestemte meg for det i går. Neida, jeg bestemte meg for det når jeg våknet i dag.
Men det skulle ikke være så enkelt som jeg hadde trodd! Jeg satte meg ned foran pc'n med selvangivelsen foran meg, noen blanke ark, kalkulator og penn, og var ved godt mot. Så fant jeg mange kjempemorsomme bilder på facebook, og lo litt av disse en stund.
Tok opp selvangivelsen en gang til, skrev ned noen tall, og før jeg visste ordet av det sto jeg på treningsstudioet i Burfjord, klar til å pumpe jern. Men der var det så mange blodtrimmede, freshe ungdommer, at jeg fikk skikkelig angst, tok ca 4 knebøy, og var på tur ut døra fortere enn du klarer si "spaghetti carbonara".
Slukøret og med halen mellom bena tuslet jeg mot bilen. Plutselig kom en unge bort til meg å sa "du er veldig pen!". Da ble jeg så glad at jeg nærmest brølte takk.
Med treningsfiaskoen friskt i minne, endte jeg opp med å handle en drøss vårruller og dro hjem for å spise disse. Så litt på selvangivelsen, og i neste øyeblikk var jeg i full sving med å bake rullekake. Bakte faktisk to.
Veldig mett og litt emosjonelt ustabil inni meg satte jeg meg foran dataen igjen. Ringte samme mannen jeg ringer hvert år når jeg trenger hjelp til utfylling, og trampet inn tallene på altinn.
Antiklimakset var da det hele tok ca 5 minutter å fylle inn, se over og sende inn. Her har jeg jobbet så hardt for å unngå dette så lenge, og så tar det så kort tid.

Så nå har jeg hele kvelden foran meg. Av en eller grunn begynte det å snø ute nå, og det er mest sannsynlig fordi jeg tenkte jeg skulle sykle meg en tur. Ser ut til at jeg får legge meg foran tv'n med rullekaka plassert rett foran ansiktet mitt, og bare kaste meg mot den å ta små tygger mens jeg glaner på tv. Hvorfor forbrenne kalorier i det hele tatt liksom.

Før jeg avslutter for denne gang, så vil jeg bare tipse om at fredag morgen kan du godt tune inn på P4! For da kommer de nemlig til meg, og jeg er veldig klar til å stå opp kloken 7 å servere folket den groggye morgenstemmen min akkompagnert med forvirrelsen som medfølger så tidlig på dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!



Flowerpower og varmepistol

God morgen alle dere herlige lesere der ute!
Jeg har nylig dratt min tradisjonelle nord-norske hengerumpe ut av sengen, og dratt den bort til sofaen for å fortsette latskapen videre her. Så her sitter jeg meg mine flisete extensioner i en stor flokete ball, sminke fra gud-vet-når, og en mårras-ånde en søppelfylling verdig. Sweet, sweet lørdag sier jeg!

I går var det valentines day, så jeg bestemte meg for å følge tradisjonen ved å kjøpe blomster, sjokolade og et kort til kjæresten. Jeg tenkte det var en fin anledning til å samtidig be om unnskyldning for at jeg til tider har tendenser til å oppføre meg som en idiot.
Ettersom halebeinet mitt er en smule ømt i dag, trenger jeg kanskje ikke nevne at min fine gest sørget for en runde horisontal pølsemambo verken jeg eller sjeselongen kommer til å glemme med det første. Oida, det ser ut til at jeg nevnte det likevel!

Kjæresten min hadde kanskje ikke helt samme oppfatning av valentines day, for jeg fikk ingenting. Eller så har jeg bare oppført meg litt for idiotisk i det siste. En tredje løsning kan være karma, tenker jeg.
Forrige helg var det morsdag, og jeg tror det er det første året jeg ikke har kjøpt mamma verken kort eller blomster. Jeg bare serverte henne et par støvletter og en rask "gratulerer med morsdagen!" før jeg var på tur ut døra igjen, og jeg tror nå at dette er universets måte å klappe meg over fingrene og si "fy!" på.
Slike dager blir fort undervurdert, helt til den dagen du faktisk ikke får noe.


Jeg gav faktisk kjæresten to buketter. Når jeg sitter å leter etter betydningen på internett nå, kjenner jeg at jeg begynner bli en smule nervøs for at jeg kanskje har sendt han en skjult beskjed om at jeg egentlig hater han, og at vi har mange fiender. Hvem i helvete er det som har funnet opp betydningen av de forskjellige blomstene og i hvilket antall eller farger de blir servert?
Jeg klandrer coop og matkroken-kjedene om min bedre halvdel fanger opp disse beskjedene og går fra meg, det er tross alt de som har arrangert disse bukettene!
Den ene buketten besto av 8 røde roser, og i følge o`store internett betyr det;
"Jeg er din til døden skiller oss"
Alvorlige saker dette altså, noen som vet om slike blomster er bindende?

Det ser ut til at tulipaner står for både arroganse, forfengelighet, at man ikke elsker vedkommende og det som verre er, så der dreit jeg nok litt på leggen.
"Si det med blomster" du liksom.

Jaja typen har ikke nevnt noenting, og ikke ser det ut til at han har hamstret store mengder arsenikk for å helle over frokosten min, så forhpentligvis skjuler det seg ikke en liten blomster-Finn i mitt hjertes utkårede.

Som du ser er været alldeles nydelig i dag, så nå skal jeg gå ut med klappstolen min, refleksvesten og varmepistolen og sette meg å føne litt på veien i finværet, kanskje jeg kan finne fram sommerdekkene før helga er over om jeg får føne i fred.
Er nemlig mange bilister som ikke liker at jeg holder på slik, selv om jeg selv synes jeg gjør alle en tjeneste. Er jo faktisk mye mer miljøvennlig å kjøre med sommerdekk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Faen så fit jeg blir med restylane

Hallo bloggen!
Dagen i dag har vært kjempetravel. Jeg har brukt kanskje 4-5 timer på ipaden, der mesteparten av tiden gikk til å lese om trening. Det er så utrolig vanskelig å finne en trenigsmetode der jeg slipper å bevege meg for å bli trent, så jeg surfer mye på instagram og ser etter bilder av veltrente jenter og kaller de kjempestygg og dum slik at de kanskje ikke får spesielt lyst å trene mer, så min type livsstil blir hot og "in".
Hvis jeg ser noen som er ekstra fin, lager jeg gjerne en kjempestor debatt på kvinneguiden, for å få flest mulig haters til å synes disse jentene er like dum og stygg som det jeg gjør. Selv om jeg egentlig ikke synes de er stygg i det hele tatt.
"Jenny-kjempestygg eller kjempedum? Hva mener DU?" Er feks en tittel som tiltrekker seg mange debattanter som meg, så sitter vi å hater på i dagevis, helt til neste dumme bimbo legger ut et avkledd bilde av seg selv som får mer likes enn meg.
Jeg tror jeg snart må fylle på med mer restylane, nå klarer jeg jo nesten å lage ordentlig trutmunn og drikke med sugerør, og som vi alle vet, lepper som kan beveges er kanskje LITT vel naturlige? Eller hva sier dere?
Tok meg forresten fri fra jobben her om dagen, hadde time til spray tan, og det kan man bare ikke gå glipp av.

Men nå skal jeg gå å kaste opp middagen min, i følge en app jeg lastet ned kan jeg bare få i meg 300kcal om dagen hvis jeg vil gå ned 4kg i uken. Altså sommeren kommer fortere enn man tror, og i år har jeg satt meg som mål å passe bikinier fra barneavdelingen på Cubus. Fyfaen sommerkroppen2014 her I com!<3

Elsker dere leserne mine! Til alle dere haters: sees på Kvinneguidens forum i kveld, føler at jeg ikke er heeelt ferdig å hate på magen til fotballfrue.

Mattilakken kaster klærne!

Da min bloggvenninne Rannveig Heitmann kastet klærne ble det fullt oppstyr i den store internettverden, og jeg vil da slettes ikke være noe dårligere enn henne, så i kveld får dere se meg kaste klærne! I tillegg får dere se en ekslusiv video KUN her på bloggen der jeg kaster klærne. 



 

Da forventer dere kanskje noe som dette:



Eller kanskje mye dristigere enn dette:

men jeg tenkte gå foran som et godt eksempel.

Hver dag fryser mer enn 14 eskimoer ihjel pga mangel på klær, og ennå flere fryser ihjel inni iglo-hjemmene deres etter at over halvparten av eskimoene begynte benytte seg av ledpærer innendørs framfor vanlige glødepærer.
Så nå kjører fretex en kampanje der de sender varme klær og primuser til Eskimotown nord for eski-mosjøen, og for å vise min support til de kalde stakkarene sender jeg også klærne mine dit.


 

 

Neida. Det finnes nok ingen slik kampanje, så derfor kastet jeg rett og slett bare klærne i søpla.


 


Så kom jeg på at søpla tømmes ikke før om en uke, så i forbannelsen kastet jeg rett og slett bare klærne utover gårdsplassen.

TRYKK FOR Å SE VIDEOEN!

 

 


Brokeblakk Matti

Halloooo bloggæææææn!

Heisann og hoppsann alle! Hvordan har starten på det nye året vært for deg? Mitt år fikk en knallbra start, kjøpte meg nemlig ny snøscooter!
Jeg har aldri brukt mer enn 5000,- på snøscooter før nå, og da sier det seg kanskje selv at det har ikke akkurat vært siste skrik jeg har humpet rundt på. Eller tvert imot, så har det kanskje vært akkurat det, nemlig aller siste skrik. De har manglet både bremser og det som verre er, og da har det egentlig blitt til at de står 98% av året. Jeg har til nød startet opp mannskjiten og tatt en liten tur, men det har som regel endt med at jeg har blitt tauet ned fra fjellet av andre.
Så når jeg da knallet til og kjøpte meg en ordentlig snøscooter, var jeg som et lite barn! Den som sier at lykken ikke kan kjøpes for penger, har aldri eid en snøscooter, det er jeg sikker på.

Fra før hadde jeg svarte og rosa FXR snøscooterklær, men jeg bestemte meg for at jeg mye heller ville se jævlig awesome ut framfor bertete, så da falt valget på en Tobe HELDRESS av alle ting, og den er bare så jævlig rå. Disse føres av duells.no, så om du vil ha like kul dress som meg, så klikk deg bare inn på siden deres! Den rosa og svarte hjelmen ble byttet ut med en svart o'neal hjelm fra freestylextreme. Jeg er bare rett og slett skikkelig fornøyd!

Drittøff! Er du ikke enig?:)

Jeg kjøpte også luhkka hos ei venninne som syr slikt, for det er ganske kult når man er på fjellet. Jeg fikk den i svart og rosa, og foran står det "Matti". Jeg ble kjempefornøyd, og gleder meg virkelig til å bruke den. Ønsker du deg også en luhkka? Ta kontakt med Marianne på mariannevillemo@gmail.com og bestill i dag! Min sydde hun på to dager, så jeg hadde min rett etter at jeg fant ut at jeg ønsket meg en!

Ellers så har jeg ventet altfor lenge på å kjøpe meg ny sofa. Under en litt fattig periode kjøpte jeg en sofa med sjeselong fra jysk, og jeg tror ikke jeg ville anbefalt min verste fiende engang å kjøpe sofa fra jysk. Den første sofaen fra dem gikk i tusen knas under litt ivrig "vertikal pølsemambo" her for noen år tilbake, og endte opp som en svær haug av skai, flisete planker og skarpe spikre og stifter som så mer ut som noe du slenger foran en skyttergrav for å forhindre uvedkommende adgang enn en stuemøbel.
Utrolig nok fikk jeg ny av jysk som plaster på såret jeg faktisk fikk av dette, men jeg vil ikke påstå at den var noe bedre. Når man satt i den kunne man kjenne hvor gammelt treet som var brukt til planker var, og nummeret til nærmeste kiropraktor lå på speed dial funksjonen på mobilen min. Så jeg kan med hånda på hjertet si at når jeg kjøpte meg ORDENTLIG sofa fra bohus, ble det topp stemning og en gjennomgående følelse av ren glede her i heimen.

Så monterte jeg en lampe jeg fikk pappa å kjøpe til meg fra IKEA! Jeg har hatt så lyst på denne lampa i evigheter føles det ut som, så jeg ble råfornøyd når jeg endelig fikk smurt den fast i taket!

Den er bare såååååå fin!!

Men sofaen fra jysk ble ikke helt utvist fra kåken! Neida, jeg og kjæresten skrudde den fra hverandre og satte selve sjeselongen i en del av stua som aldri blir brukt til noe fornuftig! Dette er kun et forsøk på å se om det faktisk kan funke, og det tror jeg at det kan. Om jeg bare kommer meg til storbyen og får handlet litt stoff, en 5-6 gram kokain burde holde! Neida, stoff til å sy trekk til sjeselongen, så tror jeg det kan bli bra. Stua får vel strengt tatt aldri nok sitteplasser.

Det blir nok bra til slutt, med litt flere puter, fint trekk, et fint lite bord og noe på veggene så blir det sikkert koselig å ligge der å plukke seg i nesen om man mot all formodning ikke har så lyst å sitte i sofaen.
Når jeg først møblerte stuen da jeg flyttet hit for noen år tilbake, tenkte jeg at jeg måtte ikke ha så stor sofa uansett, fordi det skulle være plass til å bevege seg i stuen. Men jeg har jo innsett at jeg strengt tatt beveger meg minimalt i stua egentlig. Jeg sitter jo bare her, og da er det sannelig ganske greit med noe som er ordentlig digg å sitte i! Jeg har ikke slått hjul en eneste gang i stua siden jeg flyttet hit, så jeg føler ikke at jeg ofrer noe som helst med en litt større sofa.

Ellers så har jeg fått meg langt hår! Det er utrolig deilig å slippe spare, og så er jeg jo veldig glad i langt hår. Men jeg kan bare ha det noen måneder, for det er så helvetes mye arbeid. Jeg skal nemlig ha en litt dristig fotoshoot i morgen, og da er det hvertfall sexy med langt hår. Om alt går etter planen, så får jeg kanskje delt noen av bildene fra shooten med dere i morgen kveld allerede, så stay tuned!
Nå skal jeg spille litt quizkamp mot kjæresten min, for han blir så høy på pæra hver gang han vinner mer enn to runder, så jeg tenker å knuse han i kveld. Spiller du quizkampen? Du finner den i AppStore hvertfall, og ønsker du spille mot meg så heter jeg 1onlymattilakken

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Mattis nyttårstale til folket

Da var ennå et år gått, og denne dagen brukes av mange til å gå gjennom året som har vært, på godt og vondt.

Som alle andre har jeg også hatt noen dårlige tider, men ikke av nevneverdig skala. Dette året har vært en av de beste jeg kommer på, og har vært fyllt med glede, spennende opplevelser, og mange nye, flotte bekjentskaper har vært stiftet.

Etter forrige års deltakelse i programmet "utkant" som gikk på NRK, tok alt litt av. Over natten gikk jeg fra å være bare Christin, til Mattilakken, en person fremmede folk kunne ta på og prate med som om jeg kjente de fra gammelt av. Mye var veldig hyggelig, og noe var litt ekkelt og skummelt.
Ingen forberedet meg på møtet med journalister, og deres måte å enten vri mine ord til noe helt søkt, eller blåse ting ut av proporsjoner.
Det tok ikke mange Nordlys/ se&hør-reportasjer før jeg lærte meg å be om å få lese utkastet før det ble publisert.

Selv om jeg ikke merket mye til livet som en c-kjendis hjemme i min elskede Langfjordbotn, kunne ting bli litt i overkant, så jeg ønsket å trekke meg litt tilbake i 2013, noe jeg følte jeg klarte.

Etter noen måneder med stillhet fra min side, takket jeg ja til å være med på charterfeber. Jeg har sett noen sesonger med denne serien, og var klar over at utdritelses-faktoren var skyhøy, så det var en nokså tilbakeholden Mattilakken som var med Villkokken på tur.

Jeg var utrolig redd for å bli framstilt som en tullete nordlending som kanskje ikke hadde så mange attributter annet enn blondt hår, pupper og språkbruk som en gammel fisker.

Muligens var skjebnen på min side, ettersom vi ikke kom så godt overens med film crewet som var med på tur, så det ble yderst lite av oss som kom med i serien. Det er jeg faktisk litt glad for, nå som jeg i ettertid ser hvor mye oppstyr det ble rundt årets sesong.
Jeg vil tørre si at jeg berget meg bra.

Det har vært godt å bare være en helt vanlig langfjording, selv om jeg ikke kan garantere at 2014 ikke blir uten sprell. Kanskje jeg skal prøve melde meg på farmen. Jeg har et utrolig dårlig håndlag med sauer, og havregrynsgrøt smaker bæsj, så jeg tror det er serien for meg.

Ellers har familien stått sentralt i 2013. Jeg har så mange fine opplevelser med lillesøsteren min, og håper neste år kan by på like mye sprell og moro.
Jeg begynte også i ny jobb i år, og kjører nå brøytebil. Det er en utrolig spennende og krevende jobb, så til alle dere brøytere der ute; stå på, dere er virkelig uvurderlige!

Jeg fikk også kjæreste, og om jeg er en håpløs romantiker, eller bare generelt håpløs, vil jeg gå så langt som å si at jeg har funnet min sjelevenn.

Som dere kanskje ser, har kjæresten min ring på fingeren. Han "popped the question", så nå er jeg da altså ringenes herre. Hurra for oss!

Raskt oppsummert har 2013 vært helt fantastisk. Jeg gleder meg allerede til alt 2014 har å by på, og tenker at om det blir halvparten så bra som dette året, så skal jeg ikke klage et sekund.
Eneste jeg har å klage på er at søsteren min var så lenge borte på sitt semester på Hawaii, men det er godt å savne noen så mye også og vite at de kommer hjem igjen.

Håper du er omringet av familie eller gode venner denne siste dagen i 2013, og at neste år kommer til å bli alt du ønsker deg.
Og når det gjelder nyttårsforsettene, er mitt å forbli like awesome som alltid. Og som i fjor, kanskje bli litt bedre å bruke sikkerhetsbelte i bil.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper du besøker meg igjen i 2014!

Riktig godt nytt år til deg og dine! Mange varme hilsener fra Mattilakken <3

En følelsesladet svamp

Torsdag kom søsteren min hjem etter et semester på universitetet på Hawaii.
Selv om jeg har sett henne komme inn døra her hjemme mange hundre millioner ganger før, var det noe helt eksepsjonelt fantastisk denne gangen.

Det var som å vinne i Lotto og å få din første orgasme på en og samme tid.
Selv om det har kjentes ut som om hun har vært borte en hel evighet, var det som om hun aldri hadde dradd idet hun omsider fikk av seg skoene i yttergangen.

Mens hun har vært borte, har jeg på en måte "slått meg av".
Jeg hater å si farvel til folk, og savn er ikke den følelsen jeg takler best. Så lyset i meg gikk fra grønt til rødt, og jeg gikk i en slags protect-mode.

Dette bekymret meg en stund. Det var rart å gå fra å være verdens mest følelsesmessige engasjerte menneske til en slags kroneis på -80 grader.

Nå tar jeg litt hardt i, men jeg selv kjente en enorm forskjell. Jeg følte meg veldig distansert og apatisk i flekkene.

Så når jeg da dro på nattevakt natt til fredag var det som om jeg sakte men sikkert begynte slå meg på igjen. Plutselig ramlet et helt kaos av følelser over meg, og det var rart å kjenne på så mye samtidig.

Jeg kjente intens savn og dyp sorg over at hun hadde vært borte, jeg ble helt dårlig av å tenke på at hun hadde vært helt på andre siden av kloden nesten helt på egenhånd. Alt som kunne gått galt raste gjennom hodet mitt, så jeg ble nokså nervøs i tillegg.

Så begynte jeg gråte som en fjortis på bieberkonsert av glede for at hun endelig var kommet hjem.

Plutselig, helt ut av det blå begynte magen knyte seg sammen av dårlig samvittighet for at jeg en gang kjørte så hardt på henne bakfra med rullestol at begge akilleshælene hennes ble knallblå. Jeg nærmest vred meg ut av setet i bilen og ned på dørken mens magen vridde seg i et heftig samvittighetshelvete.

Og så, av alle ting, fikk jeg et helt intenst sug etter julemat, og fråden nærmest rant mens jeg tenkte på pinnekjøtt, ribbesvor og kålerabistappe.

Etter å ha tørket vekk litt sikkel fra kjaken, lo jeg kjempehøyt mens jeg tenkte på min søsters beretninger fra Hawaii.

Hun påsto at engelsken hennes ikke hadde blitt noe bedre under oppholdet hennes. Hun fortalte at klasserommet hennes hadde aircondition, og det kunne bli litt kaldt til tider. Så når hun da skulle gå fra skolen hadde hun hatt på seg jakke ettersom hun følte seg litt frossen. Dette hadde da en lokal bemerket, og sagt at det var beundringsverdig at hun klarte gå med jakke i slik varme. Søsteren min hadde da svart "I just came from the inside"
Og da lo jeg så jeg må ha ristet løs flere titalls egg fra egglederen min, og pådro meg en nokså kraftig eggløsning et øyeblikk.

"I just came from the inside"

Søsteren min hadde kjøpt meg mange råkule gaver, og de har jeg selvfølgelig bilde av!



Jeg elsker Star Wars, så denne überfete tannbørsten ble lagt høyt på elsklista. Den blinker i ett minutt, så du husker å pusse tenna lenge nok.

Så fikk jeg disse skoene, som forøvrig kom som bestilt. Bare noen dager i forveien tenkte jeg at det snart var på tide å kjøpe meg nye hverdagssko. Høye hæler og støvletter kjøper jeg i tide og utide, men hverdagssko kjøper jeg ca en gang i året, og nå var det altså dags. Disse er lekrere enn snickerskake.

Så fikk jeg et raveparty kit som besto av laguneblå hårfarge, lipgloss med sånn "plump" effekt så jeg kommer et hakk nærmere Angelina Jolies brødboks, og en blacklight i hendig lommeformat. Jeg skal kjøpe batterier og leke csi og lyse over hele soverommet mitt for å bekrefte at ting har gått like heftig for seg som jeg har en mistanke om.

Så fikk jeg denne kule t-skjorten, som passer som fot i mose. Dritfet!

Så fikk jeg disse to lekkerbiskene. Hvilken tror du jeg fikk føling av?
Yep, turtles skjorta til høyre. Faen som jeg ELSKER TUURTLES!

Og denne superfreshe Nike jakka! Den ble også en favoritt fortere enn du klarer si alcos-anal.

Så fikk jeg en dritkul lue og disse lekre ballene jeg kan ha hengende i nøkkelknippet så jeg alltid kan kose baller uansett hvor jeg er.

Alt jeg hadde å gi henne var et jelly bean spill der du kan ende opp med å få jelly beans som enten smaker som vannmelon eller spy.

Nå skal jeg høre gjennom 40 podcaster med radioresepsjonen, så jeg avslutter her.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Brunt hår og fregner

Hei alle sammen!
Jeg kjøpte meg en ipad mini for å bli mer aktiv i bloggverdenen. Dette er ca en uke siden.
I stedet ble jeg sittende med denne teknoplata fem cm fra ansiktet i vill utforsking av apper, spill, altfor tilgjengelig ebay, og alt annet denne fantastiske dingsen hadde å by på.

Jeg har en gang fått sperret bankkortet mitt pga "mystisk" aktivitet i netthandelens verden. Det var andre gang jeg ble hekta på ebay.
20kr her, 8kr der, 16kr hit og 40kr dit.

Etter noen uker føltes hver tur til postkassa ut som julaften.
Bobleplast og konvolutter sprutet mildt sagt ned hele innkjørselen idet jeg frådende reiv opp alt av pakker som kom, i en pakkeåpnefrenzy en ordentlig shopoholiker verdig.

Hver pakke var like morsom, for med opptil 4 ukers leveringstid, var alt jeg hadde bestilt som røsket ut av hukommelsen. "Oooooh så hendig!!" Kunne jeg utbryte, eller trekke en slags småskuffet mine mens jeg åpnet noe som ikke var spesielt interessant allikevel. Typisk ting jeg hadde bestilt kun for å bestille det.

Jeg lagde pakkeadventskalender til kjæresten min som jeg fylte med ting fra ebay og dealextreme. Denne falt i smak allerede fra første pakke, og nå er også kjæresten hekta på ebay.

Jeg kjøpte han blant annet en graveringspenn, og det tok ikke mange minuttene før han hadde gravert nesten alt i en halv kilometers radius med hard overflate.

Jeg tok forresten noen morsomme bilder når jeg satt å trykte på denne snedige saken. Barnslig som jeg er, holdt jeg på å tisse meg ut av latter.

Hva synes du? Nokså flott! Kanskje jeg skal printe det ut og få brukt det på førerkortet mitt!

Eller dette! Det var jo en sikker vinner!
Nå i desember gikk det gamle førerkortet mitt ut. Siden jeg tok lappen til vogntog for ett år siden, måtte jeg ta glattkjøringen innen et år, og så hente nytt førerkort.

Når jeg tok nytt bilde til førerkortet i fjor, så jeg ut som en halvgal, kriminell, øst-sibirsk leiemorder på bildet. Automatene på biltilsynet må ha ett eget fuck-up filter, for uansett hvor mange ganger jeg forsøkte, så jeg ut som den samme psychoen.
Det nyttet ikke engang å smile, for bildet så helt likedan ut hver gang. Skulle ønske fotoautomatene på biltilsynet var utstyrt med samme filterfunksjoner som instagram.
Jeg gikk på en fotoforetning og skulle få de å ta nye passbilder, og tenke at NÅ må det jo bli bra.
Jeg så nesten like kriminell ut. Bare mye mer sliten og dradd i trynet. Jeg ble helt frustrert og spurte mannen som tok bildet om han ikke kunne photoshoppe bildet litt, men det var dessverre ikke mulig.

Når man brukte kameraer med filmruller i, var alt så mye enklere. Du tok ikke 48 bilder av et menneske fordi du visste at det bare kom til å være to av de som var bra, da kostet tross alt hvert bilde noen kroner, så da måtte man bare til helvete finne seg i at man så ut som man gjorde, slik at man skjerpet seg når man fikk et kamera rettet mot trynet.

Nå er man bortskjemt med muligheter til å godkjenne bilder du selv tar, andre tar, enkle bilderedigeringsfunksjoner på pc'er og telefoner, så ingen trenger å se ut som de gjør mer. For Gud forby at noen skal kjenne deg igjen i det virkelige liv etter tre timer photoshopping.

Siden virkeligheten ikke kan by på disse bilderedigeringsfunksjonene, passer jeg på å bevege meg raskt, slik at menneskeøyet ikke oppfatter hudens ujevnheter, eller en og annen kvise som tyter ut av panne eller hake.

Men nok om det. Jeg kjøpte masse parykker på ebay. Litt for moro skyld, men også for å skjenke kjæresten full og gi han the Hjørdis experience.

Så hva synes du? Det så faktisk ikke så ille ut med brunt hår som jeg hadde trodd.

Men nå må jeg stikke, har bestilt altfor mange sko fra Nelly, og jeg bare må hente dem ut nå før butikken stenger, selv om jeg ikke blir å bruke dem før langt uti 2014 mest sannsynlig.

Så takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Øst-europeere og doruller

I disse travle førjulstider er det mye å tenke på. Jeg aner ikke hvor mange timer av dagen jeg bruker på å planlegge verdens beste ønskeliste til meg selv, og ender alltid opp med trampoline og hoppeslott, og nesten ingenting annet. Jeg har nesten ikke tid å gjøre noe annet enn å kryssjekke hver eneste nettsjappe for potensielle julegaver til meg selv, og det er på grensen til kvalmende slitsomt.

Jeg har i tillegg strategisk lagt fra meg kataloger i de mange hjem der jeg ferdes, der store pennekryss med mine initialer er å finne ved siden av artiklene jeg ønsker meg.

Jeg har bestemt meg for å ikke bruke så mye penger på julegaver i histen og pisten. Å kjøpe ting bare for å kjøpe det, er en glede jeg kun tilærer meg selv, slik at jeg blir sittende igjen med all svadaen ingen egentlig trenger, og som man heller egentlig ikke trodde fantes. Så får jeg heller bruke litt ekstra på de jeg er glad i.
Eller i noen tilfeller, bruke ennå mindre på de. 


Jeg tenkte spare enorme pengesummer på å lage julegavene selv i år, og gikk derfor inn sammen med europris om å kjøpe inn store kvantum av dasspapir. Så i januar i fjor hadde jeg over 9 tonn 3- lags ubleket og resirkulert dasspapir i kjelleren, klar til å tørke både tryne og ræv.
Nå skulle det bli massiv dorull-nisse produksjon gjennom året, for det husker jeg fra jeg var liten at imponerte både den nærmeste og den fjerneste i slekta. Rart hvordan noen som er så nær kan være så fjern på en og samme tid. Neida, tilbake til prosjektet.





Jeg averterte en annonse på finn, der jeg søkte etter latterlig billig arbeidskraft, og fikk svar hos 4-5 hyggelige øst-europeere. De innlosjerte seg i en provisorisk hytte jeg hadde laget av noen gamle teltduker og litt drivved, og virket overraskende fornøyde med arbeidsdagen. Jeg var ikke den verste de hadde jobbet for sa de, med sine 30 kroner hver i timen og 19 timers lange arbeidsdager. Men annenhver søndag fikk de fri, og da løp de lykkelige avgårde opp i skogen for å bedrive gjeddefiske fra traktorhengeren som hadde stått bom fast på jordet de siste fem årene.

På natten stjal vi ull fra beitende sauer på naboåkrene for å lage skjegg til dorullnissene, og piperensere truet vi lokale hasjiser til å gi fra seg. Tøy til nisseluer og nisseklær som vi limte fast i dorullnissene, sørget vi for å få tak i på landets flaggdager. Den minste øst- europeeren klatret opp i flaggstengerne og klipte med seg en av de røde firkantene fra vårt vakre norske flagg på bygdas mange flaggstenger.
Jeg skulle gjerne gjort det selv, men jeg er nokså patriotisk av meg, og har altfor mye på rullebladet fra før av, så den med det lengste trynet og de styggeste klærne måtte anse slaget som tapt. Ja det var vel egentlig meg det også, men siden jeg var sjef over denne lille dorullnisse-fabrikken, delegerte jeg denne type arbeid til utlendingene.

Øst-europeerne jobbet overraskende godt, og produksjonen var ferdig allerede i september. Da sendte jeg de avgårde med hver sin gavepakke fra Fjordlands, og det virket de ekstremt lykkelige for. Rømmegrøten er tross alt ikke så aller verst, selv om svinesteika kan skremme vannet av de fleste.
Så nå har jeg kjelleren full av hjemmelagde dorull-nisser, bortimot 80.000 stykker, og jeg ser meg rimelig fornøyd med det.


Jeg stresser ikke i det hele tatt når det kommer til disse julegavene med tanke på at jeg i teorien allerede var ferdig i september, så jeg har faktisk begynt med litt slektsforskning nå som jeg har så mye tid til overs for å klare kvitte meg med alle dorull-nissene.




Så du som leser dette, enten i dets originale format her på internett, eller ved en hjelpende google-translate-hånd, skal ikke bli så overrasket om en dorullnisse dumper ned i postkassa di en av de nærmeste dagene.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

TV3 i kveld!!

Ja folkens, det er tirsdag, og det betyr at det er klart for en ny episode av charterfeber på tv3.
Denne episoden er den morsomste til nå (i følge meg selv), men det er kun fordi jeg og villkokken hadde så mye tid på skjermen. I kveld får du se meg face frykten min, nemlig bli spist på av enorme små demonfisker. Jeg kaldsvettet og hadde det HELT for jævlig.  Jeg måtte rett og slett pimpe ned et par glass vin for å få den kjente ukritiske holdningen til alt rundt meg. For et adrenalinrush. Dere får også se villkokken i sitt rette element, nemlig iført kokkejakke på et tapaskjøkken.

Hva hun smekker sammen på kjøkkenet, og om jeg tør å spise det, kan du se i kveld på tv3 klokken 21.30.

For bilder og kortfilmer som ikke ble vist på tv, kan du sjekke ut Charterfeber's sider på facebook! Har du sett episoden? Legg gjerne igjen en kommentar her og si hva du synes :)

Hadet så lenge!:)

boats and hoes

Jeg har en lillesøster. En veldig fin lillesøster.
Hun finner alltid på morsomme ting å si og gjøre.
Noengang finner hun på ting som ikke er fullt så morsomt. Som å gå et semester på universitet på Hawaii.
Lillesøsteren min var nok ganske klar over hvor lite morsomt jeg syntes det var, ettersom hun nesten ikke turte fortelle meg om det.
Men ettersom det er ulovlig å låse folk inne i kjellerne sine så de aldri mer slipper ut i friskluft igjen, måtte jeg bare la henne dra.
Jeg tok på meg mine positive bukser, og la ut i det vide og det breie om hvor kult det kom til å bli.
For hennes del.




For noen år siden gikk "The Osbournes" på tv. Tro det eller ei, men man kan faktisk lære seg et og annet fra selv de mest hjernedøde tv-programmene. Man må bare vite hva man leter etter.
I en av episodene fortalte Ozzy om at han hadde en tante eller noe som døde en gang han var liten. Foreldrene hadde visstnok latt være å fortelle om dødsfallet, og når Ozzy da spurte hvor denne tanten var blitt av, hadde foreldrene svart;
"Hvilken tante?"
I stedet for å ta hele denne praten om livet og døden, og det å behandle sorg, lot de rett og slett som om hun aldri hadde eksistert.
Da gikk det opp et lys for meg.
Dette var jo rett og slett genialt..!




Jeg har brukt denne teknikken ved mange anledninger etter at jeg innså hvor genialt det var. Kjærlighetssorg, tabber, idioter etc forsvinner som dugg for solen ved hjelp av denne fortrengningsteknikken.
Så jeg bestemte meg for å bruke samme teknikken nå som lillesøsteren min er på Hawaii. Det høres kanskje litt merkelig ut, men jeg hadde mest sannsynlig grått meg i søvn hver kveld og vridd på meg liggesår om jeg skulle latt meg selv innse hvor mye jeg savner henne.
Jeg later ikke som om hun ikke eksisterer, jeg bare later som at hun er på jobb. Hver gang jeg tenker på henne, ser jeg for meg at hun er på jobb.
Selv om jeg tror jeg egentlig skulle tatt opp et par punkter fra arbeidsmiljøloven med sjefen hennes.
Hun har tross alt vært på jobb siden august.




Lillesøsteren min er ganske tøff. Det er ikke mange jeg kjenner som har pakket snippsekken og tatt seg et semester på Hawaii.
Jeg har hatt lyst å dra til Hawaii veldig lenge, men Hawaii for meg har nesten vært som månen av en eller annen grunn. På film virker Hawaii så uhyre eksklusivt, man må ha veldig, veldig mye penger for å kunne dra til Hawaii.
Veldig, veldig mye penger.





I følge en artikkel på klikk.no koster det deg ca 1 million kroner å ha et barn fra det blir født til det er 18 år gammelt.
Siden Hawaii er så langt unna, har jeg på en måte sett for meg at man må velge bort å få barn om man virkelig vil reise til Hawaii. Så jeg får heller tenke slik at lillesøsteren min nå ikke kommer til å få barn. Så da blir det min plikt å føre arven videre. Jeg lar være å dra til Hawaii, og blir heller hjemme i fjorden å får barn. Eller kanskje det ikke er så dyrt å dra til Hawaii. Kanskje man har råd til begge deler?
Både Hawaii og barn.
Jeg vil gjerne gifte meg på Hawaii, på stranden.
Og så vil jeg jo gjerne bli tante en gang, så jeg håper jo selvfølgelig at lillesøsteren min får barn en vakker dag.


Lillesøsteren min er en veldig begavet person. I tillegg til at hun kan snakke med australsk aksent, kan hun uten problem stikke fyr på et helt kjøpesenter ved hjelp av tankene sine.
Av oss barna var det altså hun som stakk av med godt språkøre og pyrokinetiske evner. Vi i familien har oppmuntret henne til å delta på X-factor, men lillesøsteren min er rett og slett ikke SÅ glad i å snakke med sin australske aksent i det offentlige.


Lillesøsteren min kan også se inn i fremtiden. En gang spådde hun at jeg kom til å miste min overfylte middagstallerken i gulvet og bli veldig sint, og en snublefot fra hennes side senere, var spådommen virkelighet.


Lillesøsteren min har ellers veldig rar aksent, liker å gå med lab-frakk og er utrolig smart. Inne på soverommet sitt, bak en bokhylle, har hun et hemmelig laboratorium som ikke mamma og pappa vet om. Jeg bruker å danse rundt i laben hennes mens jeg plager henne når hun holder på med sine viktige eksperimenter. Da er jeg som regel iført en rosa ballerinadrakt og musefletter.



Lillesøsteren min og jeg liker å holde oss i aktivitet. Vi bruker ofte være ute å padle i familiens yacht, noe vi elsker begge to.


En dag vi var ute å padlet gikk det desverre ikke så bra.
Vi la ut fra Southampton i England, og skulle bare padle oss en snartur over til New York siden vi hadde billetter til Mamma Mia! på broadway senere den kvelden. Med oss hadde vi 8 venner av den partystemte sorten. Ikke for å skryte, men søsteren min er nokså godt inne med sosieten og kjendisene, så vi hadde med oss både Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. De hang på hverandre som fluer på fersk kubajs hele kvelden, og jeg tror de var på tur å "get their freak on" framme på baugen. Litt ekkelt med tanke på at jeg og lillesøsteren min satt å spilte kort der.


MEN tilbake til den dramatiske historien. Ettersom vi satt der framme å spilte kort, var det jo ingen igjen til å padle skuta. Leo og Kate var jo opptatt med sitt, og de resterende 6 lå døddrukken i jacuzzien.
De som ennå ikke var stumpet, var for mette til å røre seg uansett, ettersom vi hadde servert svineknoke-lapskaus til nattmat.
Dette resulterte i at vi sakte men sikkert hadde kurs rett mot en isbil som fløt rundt i atlanteren uten mål og mening.
I senere tid viste det seg at dene isbilen var et forsøk på forsikringssvindel, og hadde blitt kjørt på havet 2 måneder tidligere litt øst for Uddevalla.




Siden isbilens ringleyd ikke var "norge rundt", ettersom isbilen var svensk, ante vi fred og ingen fare.
Låta isbilen spilte, minte mer om overdrevent høylytt heismusikk, og vi tenkte at oddsene for at yachten vår ble å kollidere med en heis ute på atlanteren var heller liten, så vi tenkte ikke mer over det. Helt til vi smalt rett isbilhelvette og tok inn vann fra alle kanter, og begynte synke.
Yachten vår ble markedsført som "yachten som ikke kunne synke", så den var ikke utstyrt med livbåter. Absolutt ingen.




Lillesøsteren min forsøkte ringe å kjefte på selgeren av båten, men det var altfor dårlig dekning på hermetikkboks-telefonene våre midt ute på havet.
Lillesøsteren min er veldig lur, men hermetikkbokstelefonene var kanskje en litt smådum idè, hvertfall så langt ute på havet.
Den fungerte fint når vi skulle ringe hverandre, absolutt, men så var jeg og lillesøsteren min sjeldent mer enn 8 meter fra hverandre.



Heldigvis hadde Leonardo DiCaprio overtalt oss til å ta turen innom byggmix før vi startet over Atlanteren, der han hadde kjøpt uhorvelig mange innerdører av forskjellige slag. Leonardo var tydeligvis blitt dørselger, og ville ha et bredt sortiment med seg til Amerika, for å ha nok dører å tilby folk å kjøpe.
Alle kastet seg på hver sin dør, og satset på at de ville holde seg flytende. De som ikke ville forlate yachten for egen maskin, ble kastet på dør.


Mens vi ventet på å bli reddet, fortalte vi hverandre "bank-bank" vitser, men det måtte vi slutte med, siden halvparten av reisefølget dreiv å åpnet dørene med engang noen av oss sa "bank-bank". Det var jo direkte helsefarlig under disse omstendighetene, så vi bestemte oss for å ta det rolig med vitsingen, og sang heller kjente barnesanger slik at vi kunne holde humøret oppe.




Heldigvis var dette under innspillingen av "hurtigruten- minutt for minutt", så vi ble raskt plukket opp av en middels stor sjark som hadde rotet seg bort på havet i leiting etter hurtigruten. Eieren av sjarken hadde malt "til salgs" over hele siden av sjarken, og hadde planlagt å bakke rolig forbi kameraene på hurtigruta i et vagt håp om å spare penger på unødvendig annonseplass, og få mer penger ut av sjarksalget. Desverre hadde han tatt til høyre istedet for venstre rett utfor Hardangerfjorden, og hadde nå rotet seg halvveis til Amerika. Flaks for oss. Vi ble berget hele gjengen, og kom oss trygt til kai i Øksfjord. Fra Øksfjord til Langfjord er det jo som kjent ikke så veldig langt, så jeg og lillesøsteren min dro rett og slett bare hjem å la oss.

Men nå har jeg jamret nok for i kveld om hvor mye jeg savner søsteren min, så nå skal jeg forsøke sosialisere meg litt. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

 





Når kjærester blir spist av drager

Jeg er ikke den enkleste skrotten å være i et forhold med. Jeg tror selv jeg virker kjempefair, men virkeligheten kan være noe helt annet. Om det er min livlige fantasi, den hormonelle rollercoastern jeg raser rundt på en gang i måneden, eller min overdrevne elsk som gjør meg til en mentalpasient i flekkene, er jeg usikker på. Kanskje en god blanding, selv om jeg tør vedde en femtilapp på hormoner.

Av og til kommer jeg med hypoteser og tenkte situasjoner, som aldri i verden ville hendt i den virkelige verden, bare for å være helt hundre prosent sikker på at mine tenkte scenarioer ikke skulle få ødelegge forholdet jeg er i. Ting som faktisk ødelegger forhold, er ikke øverst på prioriteringslisten min. Ting som kjedsomhet, at man tar hverandre for gitt etc, etc.

Men spørsmål som "Hvis du måtte forandre på èn ting med meg, hva ville det vært?" , "Hvis du kunne tatt et kilo fra en plass på kroppen min og flyttet det til et annet, hvor ville det vært?" og "Hvis du måtte velge mellom at jeg eller ipoden din skulle bli spist av en drage, hva ville du valgt?" blir fort blodig alvor. Her kan man ikke velge pass på spørsmålene, og svarene blir strengt tatt heller aldri godkjent i mitt fasitregister. Aldri.
Hadde jeg vært sammen med Hugh Grant, hadde jeg nok kunne ventet en 15 minutters lang tale om hvor fantastisk jeg er, og hvordan alt i hele verden stopper opp når jeg våkner om morgenen og klør meg under armen mens jeg gjesper som om hodet mitt holder på å rakne rundt hele veien, og at ingenting gjør han mer lykkelig enn når jeg prøver å skjule en fis ved å åpne en skinkepakke 5-6 ganger etter hverandre i høyt tempo når jeg står å graver i kjøleskapet.
Kjæresten min ble ikke utstyrt med et manus. Han svarer så godt han kan, og sitter med et blikk som forteller meg at det hele føles veldig, veldig håpløst, mens jeg river meg i håret og hyler og vræler "hva mener du med at jeg og Carmen Electra er CIRKA like deilig?!"

Ja så er jeg håpløs. Jeg er tydeligvis også mentalt likestilt med et 8 år gammelt enebarn, så når jeg først slår meg tverr, så er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Under de verste rundene med pms kunne jeg likegreit bare ha løftet den stakkars kjæresten min opp etter veggen med en kniv på strupen og brølt "ELSK MEG FOR HELVETE!", for så å være helt rolig og avbalansert en uke etterpå. Da er alt i sin skjønneste orden, og jeg virker ikke som en kjærlighetspredator i det hele tatt.

Det jeg kanskje kan oppnå etterhvert med denne noe psykotiske adferden, er at kjæresten min tilslutt blir så forvirret og forstyrret, at han blir ca like gal som meg. Så en gang i måneden river vi av oss klærne, smører oss inn i leire og mose, og jager etter hverandre i skogen og brøler som gamle steinaldermenn, og jakter hverandre ned. Da kjemper vi for å være alfa-han og alfa-hun i en ukes tid, der vi dreper og lemlester alt som måtte komme i vår vei. I skogen kan sikkert en lekker hun-gaupe føles som selveste Carmen Electra, og må elimineres på flekken. For hannes del kan kanskje en bjørn eller ei lekker furu være noe han ser for seg at jeg kanskje kunne tenkt meg en romantisk aften med, og må da smådrepe disse litt for å beskytte det som er hans.

Når pms'n min, og sympatipms'n hans er over for den gangen, trekker vi oss helt stille og rolig tilbake til huset vårt og lever helt vanlig i ca en måned før helvete bryter løs igjen. Og ingen har noen som helst form for mistanke, bortsett fra den synkende dyre-og jegerbestanden akkurat rundt huset vårt.

Ah, kanskje det er det perfekte forholdet likevel, jeg må bare slutte bekymre meg sånn.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)


Charterfeber i aftens!



Javel, så du sitter her på internett og glor?

Hvorfor ikke skrape sammen spenolen og tørkerullen å hive deg foran tv´n i stedet? Er du ikke av sorten som drar mye skrittskinn, kan du allikevel samle sammen venner og familie å leite fram tv3 klokken 21.30, for da er det nemlig en ny episode av Charterfeber!

Yes, meg til venstre der ja! I mellom opptakene var det tid til litt selvdigging! Prøver å få bilde av meg og den rare dromedaren!

I kveldens episode får dere være med meg og villkokken på shopping, og villkokken får seg endelig fisk til middag! Fiskejente som hun er!


Her sitter jeg å koser meg med en vodkajuice og drømmer meg bort i telefonen!


Hva synes du om kjolen? Det er en Villkokk Creatione- Heute Coutur, og om du vil kan jeg få henne til å skjære en lignende til deg! Vi har like, bare at min ble modifisert til en mer ungdommelig og slutty utgave. Med denne kunne man se meg både i øynene og i brunøyet.


Solskinn og varme gjør Matti superhappy! Eller var det ølen?

Ellers er duket for flere homo-erotiske øyeblikk, morsomme gullkorn, pranks og andre ablegøyer, så du har mye å glede deg til ikveld! Håper du peker masse på skjermen og ler!

Ennå ikke helt overbevist? Ta en titt på videon under!:) Sees i kveld!;)

 

Politikk-takk!

Man kan si hva man vil om Siv Jensen, men skikkelig røykemunn, det har hun.

Det var virkelig gledelig å høre at de som skal styre mest i dette landet består av en barnslig kjederøyker, og en overvektig fråtser. Jeg er ikke ironisk, for hvis du slår disse to sammen, har du egentlig meg i korte trekk.

Selv om disse to kanskje representer en og annen dødssynd i følge bibelen, og det er et av mange tegn på en sikker apokalypse, gleder det meg allikevel. Hvem har vel mer peiling på hva vi vanlige folk ønsker, enn et par nikotinavhengige og mathappye politikere?

Noe av opplegget høres litt merkelig ut. Som at Arne Hjeltnes kanskje skal bli kulturminister. Hvem er Arne Hjeltnes? Ja det lurte jeg også på. Det viser seg at han er den nisseaktige kompisen til han kisen som alltid drar fram en sjalottløk på tur.

Men en mann med slik koselig dialekt må vel ha peiling på kultur. Om ikke annet så har vel han sjalottløk-kompisen gitt han noen inside-tips om kulturmelk, noe som er veldig sunt og godt for fordøyelsen. Og vi vil gjerne ha en mann med ministerstilling som er motstander av forstoppelse og renne-mager. Slike tilstander kan fort gjøre folk irritable og vanskelig å ha med å gjøre, og vil vi virkelig at Norges befolkning skal gå rundt å være forstoppet og forbannet? NEI, det vil vi ikke. Så JA til Arne Hjeltnes som kulturmelkminister!

Det er visst også muligheter for søndagsåpne butikker. Dette er helt fantastisk, ettersom jeg alltid har følt selv at jeg rett og slett bare ikke får handlet nok de resterende 6 ukedagene. Forhåpentligvis slutter vi også helt med andre røddager som tvinger oss til å holde oss unna den store fristelsen det er å kjøpe bleier og kneipbrød som vi ikke rakk å handle inn før butikkene var jævlige nok til å stenge 4 timer tidligere enn vanlig, eller holde stengt en dag eller to i påsken. Hva er det som gjør butikker så ulidelig fristende å handle på akkurat de dagene det er stengt? Jeg har mange ganger stått klint opp i butikkvinduet og grått høylytt mens jeg har ropt på vår kjære skaper i fortvilelse. "HVORFOR KAN JEG IKKE KJØPE FLØTE I DAG?? HVORFOOOOOR?!"
Med statskirken ute av veien, burde helårsåpne butikker være rett rundt hjørnet. Skal vi ikke ha statskirken, trenger vi heller ikke godene kristendommen førte med seg. Så fuck fridager.

Men! Uansett hvor mye penger jeg klarer å svi av på den lokale Coopen, er det alltid noe jeg mangler på søndager. Grandiosa, isskraper, melk eller sorte LaMote strømpebukser. Dette er jo helt umulig å oppdrive på søndager!
Eller..?
Jeg vet ikke helt med dere, men jeg har titt og ofte tydd til nærmeste Statoil om jeg skulle være så uheldig å mangle noe på en søndag. Dagens Statoilstasjoner har jo så mye å by på, du finner leker, gaveartikler, klær, mat, turutstyr, strømpebukser, utstyr til å legge opp gardiner, tax-free artikler og annet svada.
Men prøv å spør etter bensinfilter. Da kan du få deg en overraskelse.

Jeg har også forstått det slik at nå skal Høyre kutte frukt i skolen, og satse på etterutdanning for lærere. Jeg synes det er kjempemorsomt at Høyre virkelig skal engasjere seg så mye i barns fruktspising at de egenhendig har tenkt å stillle opp på skolene for å kutte frukten til barna! Virkelig gledelig nytt! Det er jo almenn viten at man spiser mer frukt når den er oppskjært, så dette synes jeg er et kjempeflott tiltak fra Høyre, selv om det kanskje vitner om at de har altfor lite å gjøre om dagene om det er slik de har tenkt å sysselsette partimedlemmene.

Jeg er også henrykt over å høre at vi nå får private sykehus. Jeg har alltid hatt lyst på et sykehus, så jeg gleder meg voldsomt. Jeg visste ikke at vi hadde så mye penger, jeg har jo såvidt penger til å abonnere på både hjemmet, KK, allers, ViMenn, Nemi OG Pondus, så at jeg nå får mitt eget private sykehus på eiendommen er helt uvirkelig. Men det er vel logisk at det ble å bære den veien nå som de fleste diagnostiserer seg selv ved hjelp av internett. Alle er blitt små doktorer, så de ordentlige doktorene er blitt overflødige her til lands.
Jeg hadde litt vondt i armen i går, og diagnostiserte meg selv med både dengufeber og skjørbuk, men at jeg nå skal kunne få muligheten å skrive sykemelding selv med mine diagnoser er utrolig morsomt.
Man trenger kanskje ikke så veldig stort sykehus om det skal være privat, så jeg tror at 17-20 kvadrat skulle holde. Da er det plass til en pc, noen bøker, en liten CT-skanner, og noe operasjonsutstyr. Og aller viktigst, et skjelett på stativ man kan bøye armer og ben på i de mest latterlige stillinger om man skulle kjede seg litt.

Det eneste som bekymrer meg litt er når folk skal begynne utføre store operasjoner på seg selv. Hjernekirurgi eller en aldri så liten by-pass operasjon av hjertet, får varsellampene til å lyse for min del. En vasektomi er visstnok så enkel at en dreven doktor klarer utføre den på seg selv, men jeg tror dette med private sykehus virkelig kan slå gale veien også.
Det blir nok mange stygge opersasjonssår ute å går! Men jeg stoler på at Høyre og FrP vet hva de driver med, så jeg tar imot private sykehus med åpne armer og sår.

De har også stoppet utredning i Lofoten, så alle som nå ventet på diagnoser som ADHD eller bipolar lidelse, må bare se det som tapt. De kan jo flytte en annen plass å fortsette utredning der, men ettersom det mest sannsynlig blir sammenslåing av kommuner, kan de fort befinne seg i Lofoten igjen før de vet ordet av det.

Det eneste jeg nå ikke er helt fornøyd med, er at jeg ikke har hørt et kvekk om bensinprisene. Hva med bensinprisene? Skal virkelig 1 liter bensin snart koste det samme som en halv liter hjemmebrent? Skal det virkelig være slik at jeg må begynne steame hjemmebrent fordi sukker og gjærprisene går så mye ned nå som vi får rallybolla som statsminister at det heller lønner seg å fylle brennevin på tanken? Jeg slutter ikke å kalle deg Rallybolle før du setter ned bensinprisene!

Her får vi ferdigkuttet frukt og 5 millioner sykehus, veier uten bompenger og butikker som aldri stenger, men bensinpriser som gjør at det koster like mye å skyte opp en romferge som å fylle opp tanken på bilen. Jeg kan godt bytte mitt sykehus inn i et rabattkort på statoil for å si det sånn.

Nå har jeg engasjert meg nok innenfor politikken for hvertfall 4 år framover, og tror jeg sier det er bra nå før jeg begynner å ta dette for seriøst.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

 

Gone truckin'

I skrivende stund er jeg på tur sørover. Siden jeg er halvt trekkfugl, ligger det programmert i hver eneste celle i kroppen min at det er dags å trekke sørover med en gang gradestokken begynner nærme seg null.

Jeg er også halvt fjording, så med en gang jeg har kommet til trekkfugl-attraktivt område, skriker de resterende cellene i kroppen at nå er det dags å dra nordover igjen.
Så slik opprettholdes de schizofrene tendensene i en evig runddans, og sørger også for å holde meg opptatt, selv i de mest kjedelige øyeblikk.

Mine planer for denne turen er å holde scizofrenien i sjakk ved å mate de to reisebehovene, og då skal jeg spise french dog på hver eneste bensinstasjon i hele Sverige.
Jeg er også ute etter et psykedelisk stretchlaken som kan gi mareritt til selv den mest herderde syretripperen.
Så da blir det vel en aldri så liten tur innom IKEA antar jeg!




Sjekk denne colaen jeg nettopp investerte i! Er ikke dette et slags sleng navn for marijuana, bare skrevet på en snedig måte? Kjempemerkelig!

Jeg liker å greve meg i nesen mens jeg snuser. Det gir full uttelling for alle ansiktshullene synes jeg.
Nå må jeg desverre fyke videre, så jeg får skrive litt mer senere.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Teknotrøbbel

Er det noe som gjør meg sinnsyk, så er det pc'n min. Min "lojale" følgesvenn gjennom mange år, synger nå på siste verset. Ikke det at jeg tror at duppedittene inni pc'n holder på å ta kveld, men snart kommer den til å flakse ut stuevinduet og ned på vår æredes Europavei 6, fortere enn du klarer å si "bustebartepinn". Jeg er ikke noe teknovidunder på noen måte, så min tålmodighet er over for lenge siden, hva denne pc'n angår.

Den er treg og dum og henger seg opp. Folk jeg har irritert meg over med disse egenskapene, har jeg kuttet ut av livet mitt for lenge siden. Hvem ønsker vel trege, dumme venner som henger seg opp i småting? Ikke jeg. Så denne pc'n er ikke lengre min venn. Den er nå min bitre fiende, og voksen og moden som jeg er, får den erfare det med en dose psykisk terror. Jeg vet jo nemlig at det ikke vil hjelpe å slå den, for når den da konker ut så vil spor av mine knivstikk og harde slag med en butt gjenstand, lett avsløre at det var jeg som drepte den.
Så jeg unngår å oppdatere programvare. Jeg ser den har veldig lyst å oppdatere ting og tang. Den spør meg om det mange ganger for dagen faktisk. Det dukker opp små varselsbobler både her og der, oppdatering meg hit og oppdatering meg dit.
Men det skal den ikke få gleden av, sann mine ord. Pc'n får ikke lov å gjøre noe som helst uten min tillatelse.
Det har blitt en evig drakamp mellom oss. Egentlig er dette en tap- tap situasjon, for det eneste pc'n nå er optimalisert til, er å bruke som underlag når jeg skriver brev for hånd. Dette fordi pc'n min nå er for dum til at jeg kan bruke noen av de mange skriveprogrammene man får.

Når jeg ikke oppdaterer noe som helst, kommer jeg meg heller ikke inn i nettbanken. Ting som bruker java ler av pc'n min når den tappert prøver å besøke disse nettstedene, siden det aller mest kan minne om en halvdød triceraptor i rullestol som bruker sine siste krefter på å klatre inn i et hoppeslott. Det er så jævlig meningsløst.



Bare under dette blogginlegget fikk jeg tre ønsker om å oppdatere. Mellom "spør senere" og "oppdater firefox", skulle det absolutt vært en knapp som het "reis til helvete"

Kjæresten min prøver å overbevise meg om at jeg burde kjøpe ny pc. "Tull!" sier jeg. "Man kaster da ikke noe som åpenbart enda fungerer! Blablablabla sløsing blablabla!", og der står jeg og legger ut i det vide og det breie om hvor lenge man egentlig kan bruke ting før det må kastes.

Jeg vet jo egentlig at han har rett. Jeg har forferdelig lyst på ny pc, men så er det det at jeg har forferdelig lyst på mye annet også. En ny pc koster jo llike mye som en sydentur feks. Enn hvis jeg vil dra til syden? Eller sette på løsvipper og extensions? Eller kjøpe meg snowboard? Eller PS3? Eller karaokemaskin? Eller en ny sofa! Sofaen jeg har nå, gir meg både brokk og hemoroider, SÅ ukomfortabel er den! Hvordan skal jeg klare bestemme meg?

Jeg har sett llitt på svenske hollywoodfruer i det siste. De bruker penger som om det bare var å sope de opp med håv fra nærmeste kloakkum, og det har jeg forferdelig lyst å gjøre. Ikke sope opp penger fra et bæsjbefengt hull i bakken, men å bruke penger som om det aldri skulle ta slutt. Nå er det jo i teorien det jeg holder på med, bare at pengene tar slutt altfor fort. Faktisk nesten samtidig som jeg bestemmer meg for å bruke de. Akkurat som kontoen min er et badekar, og pengene er vannet som er oppi. Når jeg da får tanken "DET skal jeg kjøpe!", så er det som om noen røsker proppa ut av badekaret, og bruker et bor nokså likt det de har på oljeplattform, og borer som om døden med ljåen sto bak og viftet med aids i nakken på dem, og etterlater badekaret som et tomt skall igjen på badegulvet, med alt vannet sporløst forsvunnet, mens jeg står som et spørsmålstegn og vet verken opp eller ned på en freia melkesjokolade.

Så jeg bruker smarttelefonen min til alt. Nettbank, facebook, twitter, bestille flybilletter, bestille hotell etc etc. Den eneste grunnen til at jeg egentlig trenger pc, er for å kunne legge bilder fra kameraet på, og blogge en gang hvert fjerde skuddår. Blogg.no har en app til telefonen, men så lenge den er så dårlig som den er, så har det ingen hensikt å bruke den.

Pluss at det ser kult ut å ha pc-veske. Jeg synes man ser viktig ut da. Og nå ser det jo litt halvfjernt ut å gå rundt med en stor pc-veske for så å bare trekke opp en smarttelefon, eller en tuppervareboks med brekkbønnesalat, så i mellomtiden får jeg bare ha den stinkende, råtne gamle pc'n.

Dette blogginnlegget har gjort pc'n så varm at gulvbelegget nesten smelter vekk under bena på meg, så jeg tenker vi avslutter her for nå.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



 

En dag uten gaining er en dag uten meining

Kreatin, aminosyrer, proteiner, omega 3, shakere, gainere.

Hva i helvete er alt dette? Det eneste ordet jeg har noen form for kjennsap til er ordet gainer. Men ikke i noen treningsforstand what so ever. Jeg har hørt om feeders and gainers. En seksuell fetisj der en fôrer opp den andre til du nesten sitter der med en menneskelig semitrailer i senga. jo høyere BMI jo mer sexy. Her er det bare å stappe snoppen mellom valke nummer 4 og 5 under knehasen og jokke på.
Det høres forøvrig mye mer spennende ut enn den øverste setningen jeg har skrevet her på innlegget.

Nå for tiden er det tilnærmet umulig å logge inn på facebook uten å få servert en overivrig treningsstatus i newsfeeden din. Gjerne akkompagnert med et instagrambilde av kylling og ris og en shaker, lekkert freshet opp med et insta-filter. Hvem i HELVETE legger filter på mat? "Fy faen den kyllinggryta di så eksepsjonelt lekker ut med x-pro2 filteret! Jeg har aldri hatt så lyst på kylling før i hele mitt syndige liv! Fuck yeah"

Det er vel snart et halvt år siden jeg bestemte meg for at jeg skulle plassere støvsugerrøret i mitt eget rumpehull å suge på maks styrke med munnen og nesen godt tildekket, slik at jeg til slutt kunne suge øynene ut av mitt eget rumpehull om jeg så en status eller instagrambilde til som omhandlet trening, reps, sets, ris, kylling, "#foodporn", shakere, eller andre ting som er ca like interessant som statuser om World of Warcraft, SV, slimpropper og slitasjeskader på brystvorter etter amming.

Men som alt annet her i verden, lærer man seg å leve med det. Joda, jeg kjenner det rykker litt av og til i drapsnerven når jeg ser de flittige tullingene som har tilbrakt hele kvelden på gymmen mens jeg, uten å overdrive, har inntatt 3000 kcal under kveldens episode av House. Jeg har til og med lært meg å senke hjerterytmen og kroppstemperaturen for å forbrennne minst mulig når jeg først legger meg til rette i sofaen. Jeg forbrenner ca 3 kcal i timen når jeg ligger slik, føttene slengt opp etter sofaryggen, den ene hånda godt plantet i navelen mens den andre roter opp sukkerbombe etter sukkerbombe fra godterskåla og fører det bekymringsløst inn i munnen min, som forøvrig er ca 3 twist-poser fra tannråte.

Etter å ha lest helt til hit, er det vel kanskje ingen hemmelighet at jeg egentlig er kjempesjalu. Jeg eier ikke viljestyrke nok til å kutte ut et eneste mellommåltid. Jeg spiser opptil 18 mellommåltider om dagen. Den eneste aktiviteten jeg får, er de kaloriene det koster kroppen min å reise meg opp fra sofaen, gå bort til kjøleskapet og rive opp døra. Jaktinstinktet som ligger i kroppen fra steinalderen aktiviseres også, idet jeg med haukeøyne speider mellom hyllene. Lydløst. Nesten. Den eneste lyden man kan høre er min tunge pust, og et og annet syltetøyglass som klirrer mot hverandre i jakten på neste kaloribombe. I slutten av måneden er det nesten slik at disse kjøleskapturene ender med at jeg tar fram smørpakken og stikker tunga så dypt nedi smøret at Gene Simmons ville blitt imponert, og lepjer i meg en smørklatt på størrelsen med en liten sammenlegbar kano.

Jeg planlegger jogging og trening ca 300 ganger om dagen. Hadde det virkelig vært tanken som telte, hadde kroppen min sett ut som en penisløs versjon av Jean Claude van Damme's kropp i yngre dager.

Hver gang jeg forsøker å hive meg på gym-trenden, ramler jeg av fortere enn du klarer å si "fastelavens-ris". Jeg trener max 3 måneder, og har da bygd opp appetitten til en gjennomsnittlig elefant. Så der står jeg, med et kaloriinntak på 8000 for dagen, med et kaloriforbruk på kanskje 1200.

Men hvem faen bryr seg. Hadde jeg orket, skulle jeg lagt alt favorittgodteret mitt i en strek rundt omkring i hele huset og løpt rundt og snortet alt ned i min sukkerhappye mage med et støvsugerrør. Jeg venter på at denne "strong is the new skinny" trenden skal gi seg, for snart blir det min tur. "Lazy is the new happy".

Den dagen shakere blir byttet ut med 1-liters flasker med coca cola, kreatin blir byttet ut med nonstop, og 20kg bøtter med proteinpulver blir byttet ut med like store bøtter vaffelrøremix.

Skulle dette mot formodning aldri skje, så har jeg USA. USA har skjønt det. More is more, og supersize er funsize. Man kan også spise seg svett, så det sier seg selv at det kan være litt av en jobb det også. Så mens jeg venter på å flytte til USA, får jeg saumfare godterskapet etter nye ofre så jeg kan bygge kropp jeg og. Bare på en litt annen måte.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



Charterfeber i kveld!

I kveld må dere tune in på tv3 klokken 21.30, for der befinner jeg og min fantastiske venninne Villkokken oss! Yes, det er duket for en ny episode av charterfeber, og i kveld får dere se første glimt av oss!


Meg og Villkokken på Gran Canaria!

nøkkelen til hotellrommet


Jeg kan avsløre at dere får se en liten sekvens der vi pakker koffertene våre for turen. Her kommer en av hovedforskjellene til meg og villkokken fram. Hun er strukturert, organisert og vet akkurat hva hun trenger, mens jeg sitter midt i en pakkefrenzy som ikke ligner grisen.

Hva pakker vi? Hva trenger man på tur?

Her skal dere få noen pakketips om dere noengang tenker dere lengre avgårde enn nabobyen.

1. Pakk kun det mest nødvendige.
Hva som er mest nødvendig avhenger helt av hvilke situasjoner som kan oppstå. Det vet man jo strengt tatt aldri, så her gjelder det å være godt forberedt.
Jeg visste feks at vi skulle leie bil, så for meg var startkabler absolutt nødvendig. Jeg visste også at vi skulle være på stranden. Da ble metalldetektor helt avgjørende å ha med seg. I tilfelle vi ble å møte masse mennesker og miste hverandre, ble også walkie talkier nødvendig. Selv om jeg fikk inn gran canarias taxi sentral på walkietalkiene når vi var på hotellet, vil jeg absolutt påstå at det var helt nødvendig å ha de med.
Berit må ha med kokkejakke om det plutselig blir nødvendig å lage litt mat, og hjelm med horn på, kan også være en nødvendig gjenstand om situasjonen tilsier det.
Er det nødvendig med 18 par sko og en bunad, pakk det også, så er du sikker.

2. Sett opp et system
Det er bedre med system i rotet, enn rot i systemet. Legg derfor fram alt du tenker på når du åpner klesskapet ditt. Trekk også alt du eier ut fra badet. Se over alt med haukeblikk, og er det noen farger eller former som stikker seg mer ut enn det andre, så ta det med i kofferten. Ta gjerne ned ting fra mørkeloftet som har med barndommen din å gjøre, fotoalbum og lignende, slik at du kanskje kan vise det til noen om du plutselig møter på en fjern slektning du ikke visste at du hadde. Nå skal du ha en fin haug på gulvet. Spark rundt i alt med soldatføtter. Da er du sikker på at du ikke overser noe.
Bretting av klær vil ikke være nødvendig, da turbulens i flyet uansett vil kaste klær og gjenstander rundt i kofferten.

3. Verdigjenstander blir med håndbagasjen, ikke kofferten
Ting du ikke kan være foruten, pakker du i håndbagasjen. Pass, pc, telefon, ladder etc. Dette var så strukturert at det er vel ingen hemmelighet at det er villkokken sitt tips, ikke mitt. Men, et veldig, veldig godt tips!

4. Crosskjorter!
Crosskjorter er helt fantastiske store skjorter som kan brukes til enhver anledning. De er lette og luftige, og passer derfor like godt som nattkjole, som til stranden, istedet for sarong eller lignende. Pluss at man ser kul og fresh ut.


Her bruker jeg crosskjorta mi som nattkjole. Jeg bruker de også når jeg flyr, for de er så behagelige.

5. La det være plass i kofferten til ting du kjøper på turen!
Jeg tok den største kofferten som er masseprodusert etter 1972 med meg på turen til Gran Canaria. Håpet mitt var hele tiden å stjele filmutstyret til crewet, og trengte da mye plass. Desverre var dette lettere sagt enn gjort. Jeg fikk shoppet litt der, så den ekstra plassen i kofferten kom godt med!


Jeg gikk feks til innkjøp av disse herlighetene nede på Gran Canaria!

6. Er du veldig hjemmekjær, ta med nok ting til å gjøre hotellrommet "ditt eget"

Jeg er veldig rotete, så jeg tok med masse ting jeg kunne slenge rundt omkring.


Ah..akkurat som hjemme.

7. Husk solfaktor!

Så slipper du gå ut SLIK:


Så er dere klare for litt sol og varme på skjermen i kveld? Se på tv3 klokken 21.30!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Love is in the air!

Jeg har ikke vært så flink å blogge i det siste. Hvorfor? Kan det være noe annet som har opptatt tiden min? Ja! Stemmer bra det!

Jeg har nemlig falt litt for noen. nei nå underdriver jeg. Jeg falt ikke. Jeg trynte totalt. Jeg lå langflat. Statens vegvesen måtte få forsterkninger fra Kolo veidekke for å få tak i veiskrape slik at de kunne skrape en langflat Mattilakken opp fra asfalten. Jeg trynte rett og slett totalt for dette mennesket.




Det var kjærlighet ved første blikk, uten tvil. Jeg sprang rett på han når jeg så han. Jeg sprang han faktisk nesten rett ned. Han var så flott, jeg måtte nesten legge han i bakken et øyeblikk. Så jeg gjorde nesten det. Og da var det gjort.
Så nå har jeg da altså fått meg kjæreste. En veldig, veldig flott kjæreste. Faktisk så flott at jeg av og til må klype meg selv i armen. "Drømmer jeg?"




Hvem vet, kanskje jeg ved en aldri så liten glipp har fått i meg uante mengder LSD, og nå vaser rundt i verdens deiligste hallis. Det kan kanskje virke sånn, for den siste tiden har jeg vært helt virkelighetsfjern. Livet mitt er litt for tiden som introen til mummitrollet. Jeg pumper rundt på en svær sky og ler og vaser med merksnodige fantasifigurer, hattifnatter og bukseløse troll. Det er rart hva kjærlighet kan gjøre med topplokket.

Så hva slags herlighet er det som har kapret mitt hjerte? Han adlyder navnet Tom, og dette magnifique mannebeinet har flere sider enn Se og Hør weekend. Han er kul, morsom, tøff, kjekk, ja rett og slett drop dead gorgeous, verdens snilleste (han vant tittelen som "Verdens Snilleste" i 2011, og er for tiden ubeseiret), søt, sjarmerende, ja alt jeg overhodet kunne ønske meg, og enda litt til.

Jeg må selvfølgelig ha en aldri så liten skryterunde i bilder. Det er vel på sin plass?


oioi, rasler litt i understellet nå ja!

 


Se her da. Er det rart jeg bare går å svimler om dagene?



Han har mange talenter. Et av dem er at han kan sykle uten støttehjul. Sukk..hjertehjerte


Og når vi er inne på talent, så kan jeg jo nevne at denne karen også lager musikk. Han spiller basun og tuba, og kan hele hard dance mania 18 på blokkfløyte, akkompagnert med fising i pan fløyte. Sick!
Neida, han rapper, og om du er en smule nysjerrig på hva han har å by på, kan du gå inn på facebooksiden hans og ta en prøvelytt. Jeg trodde ikke på at det var han når jeg fikk høre, så det var en mildt sagt overrasket Matti som satt å gliste som en gal i sofaen. Ah, er det rart hjertet jobber på spreng her?

Så da vet dere det! Tar det litt tid mellom innleggene, så er det fordi denne fantastiske karen er i nærheten av meg og gjør meg totalt handlingslammet.

Takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen kjære leser!:)


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.



Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. "Christin, Christin, Christin, Christin.." Kanskje jeg skal bytte navn til "Hei". litt kulere å håndhilse på folk og bare si "Hei".

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig :)

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var "hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?". Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte "hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!"

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokk eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kjapp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.


 Her kan du forresten se årets deltagere til årets charterfeber!


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.



Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. "Christin, Christin, Christin, Christin.." Kanskje jeg skal bytte navn til "Hei". litt kulere å håndhilse på folk og bare si "Hei".

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig :)

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var "hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?". Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte "hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!"

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokke eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kajpp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.


 


Kaptein Konge og de Syngende Tærne

Har du noengang lekt gjemsel og opplevd at noen aldri fant deg?
Det var cirka det som skjedde meg for ca 3 måneder siden.
Typisk meg å skulle gjemme meg altfor godt. Jeg fniste godt de første fire dagene. Så ble det litt ensformig. Jeg vet ikke om du har forsøkt å fnise ustoppelig i 96 timer. Det skjer noe med neseveggen din. Om den løsrives fra beinet rundt vet jeg ikke, men noe skjer hvertfall. Nå høres jeg ut som en morsk drage hver gang jeg puster med nesen. En helt sinnsyk vibrasjon oppstår i hele ansiktet mitt, som om noen arbeider med trykkluftbor midt i panna mi.


Men tilbake til historien min. Der satt jeg å gjemte meg. Ingen tegn til at noen ble å finne meg. Sta som jeg er ville jeg ikke gi meg. Så jeg fant ut at jeg måtte holde hodet skjerpet for å ikke bli sinnsyk. Jeg har da sett såppass med filmer og tv-serier at jeg forstår hvordan folk unngår å bli sinnsyke under slike omstendigheter.
Det er det siste jeg ville ønsket når jeg holder på å hale i land en gjemsels-seier uten like. Så jeg fant en rusten gammel binders, og risset inn små ansikter på tærne mine. ga dem navn og personligheter. Hadde lange diskusjoner og samtaler, ja noen av tærne kranglet jeg til og med høylytt med. Var kanskje ikke så gjennomtenkt av meg å lage personligheter jeg ikke kommer så godt overens med.

Planen fungerte fint. Jeg kjente hvor langt jeg var fra å bli sinnsyk, bortsett fra noen ganger på nettene når tærne plutselig bestemte seg for å holde meg våken med allsang. Og vi snakker av den ustemte, usynkroniserte sorten.
Som når barn går julebukk, og roper og hoier bjelleklang av full hals på trappa di for å prøve sanke inn litt overflod av sukker og e-stoffer.
To av tærne måtte jeg kneble fast med noen gamle t-skjorter jeg fant. De fikk beskjed om at de var på tynn is, og at om dette levenet fortsatte, var de først ute om noen måtte spises, hvis lageret mitt av gamle kapteinkjeks og små kuli-pakker skulle gå tom.

Jeg og tærne mine begynte med kor-øvelse på dagtid. Skulle de holde et helvetes liv på natten, kunne de likgeodt gjøre det på en måte som gikk ant å leve med. Til slutt føler jeg at vi kunne vært gode kandidater til "det store korslaget". Vi sang og koste oss i timesvis. Når tærne mine fikk utrykkt seg gjennom sang, ble samholdet med de litt ekle personlighetene også overkommelig.
Jeg vil påstå at vi ble en veldig variert, men sammensatt gjeng. Det var utrolig spennende å høre fortellingene deres, de var jo så annerledes i forhold til meg.

Etter to måneder hadde jeg nesten glemt at det fantes en verden på utsiden. Jeg og tærne mine hadde på en måte startet et lite samfunn, nesten som på LOST-øya. Alle hadde hver sin oppgave for å holde det lille maskineriet i gang, og alle var flinke til å bidra med sitt. Jeg var jo den selvskrevne lederen, selv om en og annen tå i blandt forsøkte å utfordre meg til duell. Jeg ble litt lei av det, og bestemte at alle skulle svimerkes for å vise hvilken rang de hadde. Siden jeg var Kaptein Konge, fikk jeg det kuleste merket.

Jeg varmet opp ansiktet på et lykketroll med lighter, og plasserte det kokvarme trolltrynet inni håndflaten min. Det luktet en blanding av varm gummi og svinekjøtt woket med lano. Ettersom tilgangen til ting jeg kunne svimerke med var litt liten, ble mine underståtter svimerket med en liten totx-bits jeg fant. De fikk merket midt i panna så det ikke skulle være noen tvil. Jeg syntes det ble fint. Der sto de på rekke og rad, mine elskede underståtter, med hver sin lille knallrøde stjerne midt i panna. Jeg ble litt rørt, og felte et par tårer. Ikke så tærne mine kunne se det selvfølgelig, jeg ville ikke at lederen deres skulle framstå som svak.

Det begynte bli litt amper stemning etter svimerkingen. Flere av tærne hadde ikke hørt om anti-janteloven, og mente de var bedre enn mange av de andre tærne. Mye grunnet høydeforskjeller og slikt. Nå sang de ikke lengre på nettene. Jeg våknet stadig av slåssing innad i gruppen, og det ble verre og verre og skille de fra hverandre uten å bruke fysisk makt. Jeg kjente deres smerte. Hver gang jeg reiv de fra hverandre, fikk jeg ordentlige stikkende smerter. Det må ha vært siden jeg var så utrolig knytt til dem. Greit, de var kanskje ikke like smart som meg, og den ene var styggere enn den andre, men de var tross alt mine underståtter. Mine hjelpere, mine tenorer og entertainere.

Ting var uutholdelige. Jeg lå ofte å tenkte over livet mitt. Var dette virkelig alt? Var lukten av vaskemidler alt som fantes? Var det dunkle mørket alt verden hadde å by på? Skulle jeg aldri få oppleve kjærligheten? Ingen av tærne var spesielt attraktive, og de føltes mer som nær familie enn noe annet. Jeg skjønte at jeg kom til å dø av kjedsomhet eller liggesår. Jeg kom hvertfall ikke til å dø sinnsyk. Det var en betryggende tanke.

Jeg hadde nesten ikke rukket å tenke ferdig, før et veldig lys åpenbarte seg for meg. Noe stort kom i veien for lyset, en skikkelse. Jeg var fortsatt blendet av lyset, og stammet frem "Tågud, er det deg?"
"men i helvete, er det her du ligger??!" svarte noe som ikke lignet noe særlig på en tå i det hele tatt. Plutselig innså jeg at jeg var blidd funnet. Jeg hadde jo lekt gjemsel. De fant meg! Gjemmestedet mitt må ha vært tidenes beste! Jeg skjønte ingen kom til å lete etter meg på vaskerommet, jeg vet jo såvidt hva en mopp er, og støvsugeren er for meg en dysfunksjonell løvblåser.

Jeg hoppet ut og ropte og gråt av glede! "Jeg trodde dere aldri skulle finne meg!"
Jeg slo hjul, og ropte at det var de tre lengste månedene i mitt liv. "Vi har lekt i 15 minutter" fikk jeg til svar. "Javel ja" svarte jeg, mens jeg så litt tvilende ned på de bare føttene mine. 10 små smil med svimerkede stjerner så opp på meg. Heldigvis rakk jeg ikke å bli sinnsyk, tenkte jeg.

 

Ja som dere har forstått har jeg vært borte en stund fra bloggen. Men som alt annet, har det en forklaring. Jeg har blant annet vært på ferie med min gode venninne Berit aka Villkokk, noe dere skal få bilder av etterhvert. En herlig tur, med en herlig dame. Jeg har vært på kurs i Tromsø i nesten 5 uker, og jeg har vært med på et nytt tv-prosjekt dere skal få se resultatet av til høsten.
Med andre ord, en travel sommer!
Men nå er jeg tilbake, og håper dere vil fortsette å følge meg her på bloggen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen snart!

Mattilakken goes Funkylicious!

Jeg har alltid hatt lyst å gjøre noe litt fancy med håret. Jeg lar meg jo påvirke så altfor lett av det jeg måtte se på tv, og når jenter som Katy Perry svanser rundt med knall lilla/rosa hår, eller disse damene i tattoo-sjappene i usa med knallfargede manker kommer på skjermen, så blir jeg helt grønn av begeistring og sjalusi. Slik vil jeg også ha. Det går vel en slags uskreven grense for når det er for sent å gjøre litt sprelske ting med denne type hårfarger, med mindre man er en musikkartist eller råkjent tattovør, så jeg tenkte at skal jeg prøve det så må det bli nå.

Jeg fant inspirasjon på internett, og kontaktet en venninne som er en meget dyktig frisør. Hun tok utfordringen, og nå skulle jeg få lilla hår.

Jeg fikk satt på hår, ettersom det jeg har aldri blir lengre enn til skuldrene av en eller annen kjemisk årsak.


Her sitter jeg på Monasalongen i Alta og tyller i meg brus og godterier mens Malin gjør jobben!


100 hårfester! Malin mente dette var altfor lite, men siden jeg har like god økonomisk sans som en ilder, hadde jeg ikke råd til flere.


Slik så det ut! Jeg elsker langt, blondt hår. Lurer på om jeg ble påvirket av pappa gjennom oppveksten, for han syntes nemlig Pamela Anderson var the shit, om man kan si det slik.


Vi avtalte at jeg skulle få ha bare blondt, langt hår noen dager. Bare så jeg kunne stå foran speilet hjemme å vifte med det og leke rapunzel og prøve tvinge naboene til å klatre opp etter håret mitt. Desverre bor nærmeste nabo så langt unna at jeg ble bare hengende ut av vinduet, uten noe "napp".


Så skulle håret farges, og jeg var livredd. Her har jeg sittet i godt og vel en halv time, og vært helt på gråten og lurt på hva i helvete jeg egentlig har begitt meg ut på. Jeg fikk opp skrekkbilder i hodet av en gusjete koksgråbrun bæsjefarge, og prøvde holde tilbake tårene, slik at ikke Malin skulle se hvor redd jeg var. Hele tiden betrygget hun meg om at dette kom til å bli bra, og når Malin sier det, så tror jeg på det. Hun har faen meg peiling når det kommer til hår.

Når fargen var skylt ut, og håret var tørt, var det tett før jeg tok en høggrolig bacflip rundt i lokalet. Håret ble så kult at jeg satt bare å gliste fra øre til øre, og så på Malin som om jeg hadde lyst å rive henne ned i vill klining på stedet.

Det som er litt dumt med slike farger, er at kameraene på telefon og lignende har litt problemer med å gjengi de riktig. Så det dere får se, er kanskje halvparten så kult som i virkeligheten, men jeg ble bare råfornøyd.


I bilen så det liksom blått ut, men det er vel blå-lilla-rosa-sølv-blondt! for å være helt nøyaktig!






Disse bildene ble mest "riktig". De er tatt ute på kvelden uten blitz. Men jeg tok jo mange flere!





Jeg er råfornøyd, bildene jeg tar gir ikke fargene rette "æren" om man kan si det slik. Tusen takk Malin på Monasalongen, du er bare råflink! Jeg må også takke Monasalongen for utlån av både frisør, utstyr og lokale. Har du lyst å gjøre noe kreativt med håret, men er litt redd, og vet at du ikke burde begynne på det på egenhånd, kan jeg anbefale Malin på det varmeste. Neste gang blir det rosa hår, og jeg gleder meg allerede!


Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
mattilakken

mattilakken

29, Alta

overdrevent livsglad hyperaktiv fjording. Liker å skru bil, holde på med alt jeg måtte få for meg, alt fra steinkasting til å kle meg ut som en banan å springe gjennom apeavdelinga i en dyrehage.Ønsker du å kontakte meg? mattilakken@gmail.com Innhold i mail, samt navn på avsender, kan bli brukt på bloggen. Du finner meg også på facebook.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits