Kongen av mallorca

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver "who wants to go fishing?", etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
"I'm gonna catch a real big fish!" lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Sommeroldis

De sier at du er ikke eldre enn du føler deg.
Flaks for meg at jeg alltid har vært en ekspert i å fortrenge følelser.
Men enkelte følelser er ikke alltid like lett å overse eller fortrenge! Følelsen av at ryggen din har stivnet i en spesiell stilling etter å ha ligget henslengt som en slapp sjøpølse altfor lenge på tvers i godstolen, eller følelsen når du ser smilerynkene som oppstår når du ler av noe ikke går helt tilbake, selv en halvtime etter at du er ferdig å le.

Når man fyller 18, håper man alltid på at de spør deg etter leg på butikken når du kjøper øl eller røyk. Jeg husker det var kjempestas, og noe jeg virkelig så fram til. Nå blir jeg nesten mer glad når de spør etter leg. Det er slikt som virkelig kan "make my day". Jeg går rundt å smiler lenge, og stakkars de som jeg eventuelt er sammen med. De dulter jeg i med albuen opp til to timer etterpå mens jeg ivrig spør "hørte du at hun spurte meg om leg? Kult hva?"

Jeg kjenner på kroppen at jeg har blitt eldre. Jeg kan tydeligvis ikke spise hva jeg vil lengre på samme måte som før. Kostholdet mitt som kun har bestått av den røde delen i kostsirkelen begynner å vise seg på kroppen min.
En 6pack med øl utsletter totalt konturene av sixpack på magen, og den literen med cola jeg drikker daglig har begynt å legge seg på hoftene og nedfor rumpa som et dvaskt, dissende lag av usexy materie.
Jeg har levd altfor useriøst, altfor, altfor lenge til å føle at jeg har noe som helst viljestyrke til å snu dette rundt, så jeg må nok bare ønske diabetes type 2 hjertelig velkommen, og forberede nav på en framtidig uføretrygdet, for dette forfallet ser ut til å bevege seg i rakettfart.
Jeg tror faktisk jeg ble gammel på ett år. I fjor på denne tiden var jeg passelig i form, følte meg ikke så gammel i det hele tatt, og når jeg ser bilder av meg selv fra denne tiden i fjor var jeg egentlig kjempefin.
Problemet her er at jeg ikke husker om jeg har redigert disse bildene eller ikke. Det er et helvete nå til dags at alt redigeres, ikke nødvendigvis av proffe fotografer, men du får ganske mange fancy apper til mobilen som gjør deg superfin på fem minutter.

Jeg håper litt på at dette bare er en fase, at jeg bare er sommer-gammel! Kanskje jeg blir ung igjen til høsten. Jeg skal begynne smått med å ta litt situps og kanskje spise trantabletter. Kanskje.

Så jg legger ikke ved noen bilder av meg selvi dette innlegget, rett og slett fordi jeg ser så gammel ut, og velger heller å drikke en øl etterfulgt av litt squatting og noen situps og kanskje en multivitamintablett.
Faen ta, ta meg tilbake til da jeg var 16 og gi meg en gulrot!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Hvilket tall minner fargen gul mest om?

Noen ganger mistenker jeg at 90% av alle gamle mennesker har rett om at ting var bedre før.

Eller kanskje ikke bedre, men på sin egen måte litt enklere.
Det jeg mener er at det var nok enklere å ikke bli påskjøvet andre menneskers mening i tide og utide, og dermed ble du overlatt til din egen dømmekraft i mange tilfeller, med det resultatet som måtte følge.
Det er slik vi gjennom mange år har lært at vi ikke skal legge fingre på varm komfyr, drikke vann opp ned, leke med fyrstikker og bensin, og andre ting med noe uheldig utfall.

Hvis noen la fram en mening eller et forslag om hvordan noe skulle gjøres før i tida, kunne du nesten risikere at det var noen fornuftens ord du fikk høre. Rett og slett fordi folk som har tendenser til å sove på togskinner eller stikke fingre i høyspentområder har en lei tendens til å ikke overleve.


Alle skal absolutt mene noe om alt og ingenting, og spesielt hva som angår alle andre enn en selv. Facebook har gjort det veldig enkelt å dele alt med gud og hvermann, så nå får man alles meninger om man vil eller ikke.
Det triste er at mange av disse som absolutt skal hjelpe alle andre enn en selv, mange ganger er så langt ute å kjøre at selv ikke den mest oppdaterte gps'en kan lede de på riktig spor igjen.
Disse menneskene er også en smule farlige for de som stoler så lite på sin egen dømmekraft at de faktisk må ty til andre for å få forklart hvordan de skal få pusten inn i lungene
- og ut igjen.

Grunnen til at jeg kommer med dette har to årsaker.

Den ene årsaken er min kroniske midtlivskrise, som jeg har vært så heldig å ha siden jeg var kanskje 16 år. I det ene øyeblikket har jeg kjempelyst på barn, gleder meg ordentlig mens jeg leser "how to" bøker om babyer, leter etter kule navn og dagdrømmer om den dagen jeg skal lære min arving å svare telefonen for meg, så personen i andre enden irriterer seg grønn over å aldri slippe gjennom til meg og heller blir sittende å høre på maasse svada om ting som har skjedd i barnehagen og hva som skjer når du deler en meitemark i to.
I det neste er jeg hellig overbevist om at verden ligger for mine føtter og at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rase fra meg. Det er for mye å se, for mye å gjøre, og selv ikke den lykkeligste snåbarnsmor kan overbevise meg om noe annet.
Det er litt her denne irritasjonen min kommer inn.
Fra det øyeblikket sædcellen til din livmors utkårede trenger inn og befrukter egget, varsles absolutt alle synsere, forståsegpåere, bedrevitere og "jeg skal bare komme med et lite råd"-folk gjennom en eller annen usynlig signalbølge. Og vips, der var du ikke lengre herre over din egen kropp. Jeg begynner å bli passelig voksen nå, og tiden for å få barn snart begynner nok å nærme seg.

Men. Jeg vil ha barn på mine egne premisser, oppdragelse og oppvekst skal ikke stilles spørsmål ved, med mindre jeg er helt på bærtur og forsøker oppdra en 6 måneder gammel baby til å starte en snøfreser.
Det er slevfølgelig ikke galt å prøve hjelpe noen som er uerfaren, men man har disse som er så ekstreme at de skal forklare deg hva som er opp og ned på en baby.
Jeg tror ikke jeg orker all gnaginga fra denne type folk som har fått barn, om hvordan ting opplevdes og kjentes ut i uke 2, og hvordan morkaken skal hakkes opp og legges på sprit og tas vare på til den dagen det eneste som er igjen på denne jorda er det glasset med morkake som noen insisterte på å ta vare på.
Jeg vil ikke stilles kritiske spørsmål til hvorvidt jeg ønsker å amme eller ei, eller hvordan sanger jeg skal synge til den lille for at han eller hun skal få over 20 i IQ.
Hele denne problemstillingen kan selvfølgelig løses ved å rett og slett forsvinne fra alt av sosiale medier den dagen jeg blir smelt på tjukka, og bo på en hytte til den dagen barnet er i konfirmasjonsalder. Etter det er vel barn i en slags opprørsk fase, og da hjelper det vel egentlig lite uansett hvilke råd folk kommer med.
Misforstå meg rett, de fleste av dere jeg kjenner med barn der ute har vært veldig tålmodig med meg. Etter kort tid sluttet de fleste som kjenner meg om å mase om når jeg skulle få min egen krabat, og de aller fleste av dere deler ikke alt mulig svada med meg, men deler de morsomme barnehistoriene, og de ekle tingene kommer kun på oppfordring fra meg. Det vil jeg takke dere for, fine vennene mine!

Så var vi kommet til den andre årsaken til dette blogginnlegget. Om du er jente og har facebook er også oddsen stor for at du er med i gruppa "jentesnakk".
Denne gruppa har gjort at jeg har klappet meg så mye i pannen at jeg rett og slett har forskjøvet kraniet mitt 4cm lengre bak enn det var før.
Jeg skal ikke gre alle under en kam, men på den gruppa er det så mange hjelpesløse mennesker at jeg får herpesutbrudd i alle kroppsåpninger bare jeg får én notification fra denne gruppa.
På et eller annet tidspunkt har flesteparten satt 80% av hjernen i strømsparingsmodus, og da snakker jeg om den delen av hjernen man bruker. Man skulle tro at de fleste som klarer å opprette en konto på facebook og stave navnet sitt riktig, også ville klare å bruke google.

Problemstillingene er mange, spørsmålene er flere, og det du sitter igjen med etter å ha scrollet litt, er "hvorfor?".

"Kjenner du noen som har blitt gravid?"
"Hvordan tørker man seg etter å ha vært på do?"
"Har jeg rett til studielån selv om jeg ikke studerer noe som helst?"
"Jeg har glemt hvordan man puster,plz svar fort hvordan man gjør det!!"
"Er du tynn eller tjukk? Legg ut bilde av deg selv, jeg begynner!"
"Hva skjer om jeg stikker hånda i en kjøttkvern?"
"Hva er åtte+åtte?"
"Jeg og kjæresten min får ikke bo sammen siden vi bare er 13 år, vi klarer heller ikke leve uten hverandre, burde vi samle sammrn flere par som oss selv og begå kollektivt selvmord?"
"Synes dere jeg burde flytte til tanzania siden jeg fikk avslag på søknaden min om dagpenger fra nav? Hater snø"
"Er det normalt man blir sulten en stund etter at man har spist? Holder det ikke å spise én gang?

Og under hver av disse finner du flere titalls meninger, som mange gang er veldig svimle. Jeg skjønner at man kan være usikker på mye rart, men det får da være grenser?
En og annen gang er det jo selvfølgelig et spørsmål jeg selv har lurt på andres erfaringer og synsing om, men jeg føler at man burde kommet litt lengre enn å spørre om jorda et rund eller om paven bruker hatt.
Jeg har allerede mistet poenget mitt for lenge siden, og tror derfor jeg med et nytt panneklapp tar kveld, og håper du som leser finner dette irritasjonens øyeblikk for meg som passelig underholdene lesning. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg håper du skjønner at noe av dette er satt litt på spissen for å få fram min frustrasjon.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!


Klin Kokos

Det absolutt verste med å blogge er første avsnitt. Hva starter man med? Hva skal være "introen" for hva jeg skal dele med deg denne gangen? Hvordan vekker man interessen, slik at du kanskje leser helt til siste linje? Jeg liker ikke å starte med "hei bloggen, jeg har vært så dårlig å blogge fordi...", eller "i dag har jeg egentlig bare vært på shopping, og jeg har kjøpt.."

Hvorfor skal egentlig alle vite hva du har kjøpt? Og når man først forteller hva man har kjøpt, skal man være brutalt ærlig å nevne pakken med canesten fra apoteket i samme slengen, eller sparer man seg for slik info? Hvorfor er bare toppen som var på salg på Cubus til 99,- mer interessant å høre om?
Man skulle nesten tro at om et menneske var interessert i å vite hvor du har kjøpt alt mulig du har på deg, så er de litt interessert i å vite hva annet du har kjøpt. Kanskje man bør nevne tabletten mot sopp i underlivet også, slik at håpefulle unge jenter som så gjerne vil kle seg som deg vet hvor de kan finne remedier til andre deler av kroppen også.

Den eneste jeg vet om som er sååå interessert i å vite hva en har kjøpt er pappas hund. Trenger du en utfordring? PRØV å kom deg forbi den hunden med en full handlepose uten at han borer hodet nedi i vill jakt etter noe spennende. Det har deiset et par poser i bakken når jeg har forsøkt å skynte meg forbi han kan man jo si.

Jeg har et par ganger lest blogger og sett hvor og hva slags sminke vedkommende bruker. Mange ganger dreier det seg om veldig pene jenter, og jeg er jo reklamens drømmeoffer, ettersom jeg er sikker på at jeg blir like fin om jeg bare kjøper de samme produktene som dem. Jeg trenger vel kanskje ikke legge til at det har vært litt bortkastede penger. Dette har irritert meg litt. Nå har jeg begynt med en taktikk der jeg finner to produkter jeg har lyst på, og er det en utrolig pen dame som anbefaler det ene produktet, så tar jeg det andre med en gang. Uten å nøle.

Sommeren har forresten kommet! Kom i går, nå er den over. Jeg begynte i fjor allerede å bekymre meg over sommerkroppen, og det ble med bekymringen. Jeg har bestemt meg for heller å videreutvikle vinterkroppen2015, slik at mine odds for å overleve en vinternatt på fjellet vil være betraktelig høyere enn om jeg og reisefølget mitt hadde vært Calista Flockhart imitatorer.

Legger ved et sommerlig bilde fra nord-Norge. Apropos sommer. For mange, mange år siden kjøpte jeg en saltvannsspray til håret en sommer. Den luktet kokos. Helt fantastisk, jeg elsker kokos og alt som lukter kokos. Nå sliter jeg med å finne nok ting som lukter kokos! Jeg har bodybutter og hudkrem med skikkelig kokoslukt, og en hårspray fant jeg også med et hint av kokoslukt. Den er forresten ganske bra, Fudge Big Hair tror jeg den het. Så jeg avslutter dette innlegget med et spørsmål til deg kjære leser, snur litt på ting her, hva har DU kjøpt som lukter kokos?
Jeg har ment å lukte kokos helt til jeg spyr av lukta, så alle tips som resulterer i at jeg kan lukte slik mottas med kjempetakk!

Takk for at du stakk innom kjære leser! Håper vi sees igjen!:)

Crazy woman picks her nose while singing killing me softly

Hei

Jeg tror jeg bare begynner med et vanlig "hei" i dag. Når det er så lenge siden sist, så blir det alltid vanskelig å vite hva som er en god åpningsreplikk.

Så hva skjer her da?

Jeg har nesten akkurat avsluttet min første sesong bak spakene i brøytebil, en av de absolutt kuleste jobbene jeg har gjort for penger.

Når jeg var yngre var jeg sammen med en som kjørte brøytebil. Jeg tenkte at det måtte være verdens kjedeligste jobb.
Jeg holdt på å utvikle ebolaviruset av å sitte på, og hadde absolutt ingen forståelse av hva som foregikk. Alt jeg så var en mann som kjørte lastebil i toppen 50 km/t. Som ung og vanskelig bimbo, var det vanskelig å forstå at det lå faktisk litt mer bak enn å bare la være å kjøre så fort man klarte med en brøytebil.

Når jeg begynte kjøre i min nye jobb, hadde jeg bare hatt storbilsertifikat i ett år, og kjørt heller lite lastebil. Det tok en måned før jeg turte ha på radioen i bilen. Snakker om å være konsentrert!
Så lastet jeg ned 90 podcaster med radioresepsjonen, og hørte på det sammenhengende hvert 12-timers skift. Når man er alene i bilen, så kan det være fint å ikke bare høre musikk, og med radioresepsjonen på ørene gikk tiden alvorlig fort.
Til slutt var jeg nesten forelsket i Bjarte, Tore og Steinar, og jeg tror hver eneste samtale jeg hadde inneholdt en eller annen referanse til radioresepsjonen. Gleder meg til de starter opp på nytt igjen med nye sendinger til høsten!
Sjefen sa til meg at brøytebilene var overvåket, og jeg holdt på å svime av i ren pinlighet.
Når jeg kjører så synger jeg og roper, kjefter og prater med meg selv, og har sånn nerdete dans med hodet når jeg hører bra musikk, og så for meg at dette kom til å ligge ute på youtube ved neste firmafest, men jeg ble betrygget med at det bare var gps- overvåkning. Paranoiaen i meg sier at det er mer enn bare gps-overvåkning, men jeg har ikke funnet noen video på youtube som heter "Crazy woman picks her nose while singing killing me softly". Ennå.
Det som også er fint med å kjøre brøytebil er at om du ikke trives på jobben, så er det bare nesten bare en selv en kan takke ettersom man er alene hele tiden. Heldigvis går jeg sånn høvelig overens med meg selv, og har ikke hatt større utfordringer med å være innesperret på et så lite område over lengre tid ennå.
Vinteren har gått så altfor fort, men slik er det jo gjerne når man gjør noe man trives med. Jeg trenger vel nesten ikke legge til at jeg gleder meg kjempemasse til neste vinter, og ennå mer brøyting! 

Når jeg ikke har jobbet, har jeg forsøkt å kjøre litt snøscooter, dette var jo i tillegg min første vinter med ordentlig maskin! De jeg har hatt før har ikke vært egnet til å kjøre mer enn 200 meter fra huset med engang uten å ha tilgang til assistanse i umiddelbar nærhet. Lynxen min er så lettkjørt at det føles nesten ut som jeg KAN kjøre scooter.
Helt til det kom store snøfall, og det ble veldig mye løs snø. Da kjørte jeg meg fast i både opp og nedoverbakker, om jeg hadde litt fart og tilogmed når jeg sto i ro. Da følte jeg meg like talentløs som første gang jeg plantet stussen min på et scootersete. Men med tiden kommer erfaringen. Håper jeg.
I mellomtiden får jeg bare hoppe av, se hjelpesløs ut og få de stakkars turkameratene mine til å hjelpe meg løs.

Bortsett fra det, så ble jeg singel igjen for en liten stund siden. Jeg vil påstå at jeg har opplevd litt av hvert med det motsatte kjønn, og dette har desverre medført en egenrådighet og stahet som gjør at det nesten er grunn til å date andre om dorullen henger med papirenden feil vei.
Jeg og lillesøsteren min hadde en gang i tiden en diskusjon om at det var jeg og henne som kom til å bli gammel sammen. Man skal passe seg litt for hva man sier, for nå frykter jeg faktisk litt at om 50-60 år fra nå, så er det jeg og henne som sitter på hver vår side av kjøkkenbordet og glaner ut i hagen og skyter kråker som hakker på søpla mens vi banner over alt mulig galt i denne verden.
Siden ingen av oss er kattemennesker, vil vi mest sannsynlig ha huset fullt av hunder jeg har klart å overtale henne til at vi skal beholde.
Søsteren min er veldig fornuftig. Mye mer fornuftig enn meg. Om noen hadde gitt meg 20 valper, hadde jeg nok sikkert tatt de imot. Søsteren min sier ting til meg som "Du klarer ikke passe så mange hunder" og da blir jeg sur og lei meg. "Du klarer nok å passe så mange hunder, men tenk så lite tid du får til å gjøre andre morsomme ting!" kan hun finne på å si når hun ser hvor langt ned geipen min henger. Så blir jeg glad igjen.
Hun er kanskje ikke den verste å dele resten av livet sitt med siden hun utfyller meg så godt, det er bare trist å tenke på at det ikke kommer til å bli verken barn eller barnebarn av å henge med din beste venn hele ditt liv. Håper søsteren min får kids så jeg kan leke med dem.

Ellers så er dagen i dag siste frist for å levere selvangivelsen. Det har jeg visst hele denne måneden, men klarte likevel ikke sette meg ned å føre opp ting på den før i dag. Jeg hadde faktisk satt av denne dagen til akkurat det. Jeg bestemte meg for det i går. Neida, jeg bestemte meg for det når jeg våknet i dag.
Men det skulle ikke være så enkelt som jeg hadde trodd! Jeg satte meg ned foran pc'n med selvangivelsen foran meg, noen blanke ark, kalkulator og penn, og var ved godt mot. Så fant jeg mange kjempemorsomme bilder på facebook, og lo litt av disse en stund.
Tok opp selvangivelsen en gang til, skrev ned noen tall, og før jeg visste ordet av det sto jeg på treningsstudioet i Burfjord, klar til å pumpe jern. Men der var det så mange blodtrimmede, freshe ungdommer, at jeg fikk skikkelig angst, tok ca 4 knebøy, og var på tur ut døra fortere enn du klarer si "spaghetti carbonara".
Slukøret og med halen mellom bena tuslet jeg mot bilen. Plutselig kom en unge bort til meg å sa "du er veldig pen!". Da ble jeg så glad at jeg nærmest brølte takk.
Med treningsfiaskoen friskt i minne, endte jeg opp med å handle en drøss vårruller og dro hjem for å spise disse. Så litt på selvangivelsen, og i neste øyeblikk var jeg i full sving med å bake rullekake. Bakte faktisk to.
Veldig mett og litt emosjonelt ustabil inni meg satte jeg meg foran dataen igjen. Ringte samme mannen jeg ringer hvert år når jeg trenger hjelp til utfylling, og trampet inn tallene på altinn.
Antiklimakset var da det hele tok ca 5 minutter å fylle inn, se over og sende inn. Her har jeg jobbet så hardt for å unngå dette så lenge, og så tar det så kort tid.

Så nå har jeg hele kvelden foran meg. Av en eller grunn begynte det å snø ute nå, og det er mest sannsynlig fordi jeg tenkte jeg skulle sykle meg en tur. Ser ut til at jeg får legge meg foran tv'n med rullekaka plassert rett foran ansiktet mitt, og bare kaste meg mot den å ta små tygger mens jeg glaner på tv. Hvorfor forbrenne kalorier i det hele tatt liksom.

Før jeg avslutter for denne gang, så vil jeg bare tipse om at fredag morgen kan du godt tune inn på P4! For da kommer de nemlig til meg, og jeg er veldig klar til å stå opp kloken 7 å servere folket den groggye morgenstemmen min akkompagnert med forvirrelsen som medfølger så tidlig på dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!



Flowerpower og varmepistol

God morgen alle dere herlige lesere der ute!
Jeg har nylig dratt min tradisjonelle nord-norske hengerumpe ut av sengen, og dratt den bort til sofaen for å fortsette latskapen videre her. Så her sitter jeg meg mine flisete extensioner i en stor flokete ball, sminke fra gud-vet-når, og en mårras-ånde en søppelfylling verdig. Sweet, sweet lørdag sier jeg!

I går var det valentines day, så jeg bestemte meg for å følge tradisjonen ved å kjøpe blomster, sjokolade og et kort til kjæresten. Jeg tenkte det var en fin anledning til å samtidig be om unnskyldning for at jeg til tider har tendenser til å oppføre meg som en idiot.
Ettersom halebeinet mitt er en smule ømt i dag, trenger jeg kanskje ikke nevne at min fine gest sørget for en runde horisontal pølsemambo verken jeg eller sjeselongen kommer til å glemme med det første. Oida, det ser ut til at jeg nevnte det likevel!

Kjæresten min hadde kanskje ikke helt samme oppfatning av valentines day, for jeg fikk ingenting. Eller så har jeg bare oppført meg litt for idiotisk i det siste. En tredje løsning kan være karma, tenker jeg.
Forrige helg var det morsdag, og jeg tror det er det første året jeg ikke har kjøpt mamma verken kort eller blomster. Jeg bare serverte henne et par støvletter og en rask "gratulerer med morsdagen!" før jeg var på tur ut døra igjen, og jeg tror nå at dette er universets måte å klappe meg over fingrene og si "fy!" på.
Slike dager blir fort undervurdert, helt til den dagen du faktisk ikke får noe.


Jeg gav faktisk kjæresten to buketter. Når jeg sitter å leter etter betydningen på internett nå, kjenner jeg at jeg begynner bli en smule nervøs for at jeg kanskje har sendt han en skjult beskjed om at jeg egentlig hater han, og at vi har mange fiender. Hvem i helvete er det som har funnet opp betydningen av de forskjellige blomstene og i hvilket antall eller farger de blir servert?
Jeg klandrer coop og matkroken-kjedene om min bedre halvdel fanger opp disse beskjedene og går fra meg, det er tross alt de som har arrangert disse bukettene!
Den ene buketten besto av 8 røde roser, og i følge o`store internett betyr det;
"Jeg er din til døden skiller oss"
Alvorlige saker dette altså, noen som vet om slike blomster er bindende?

Det ser ut til at tulipaner står for både arroganse, forfengelighet, at man ikke elsker vedkommende og det som verre er, så der dreit jeg nok litt på leggen.
"Si det med blomster" du liksom.

Jaja typen har ikke nevnt noenting, og ikke ser det ut til at han har hamstret store mengder arsenikk for å helle over frokosten min, så forhpentligvis skjuler det seg ikke en liten blomster-Finn i mitt hjertes utkårede.

Som du ser er været alldeles nydelig i dag, så nå skal jeg gå ut med klappstolen min, refleksvesten og varmepistolen og sette meg å føne litt på veien i finværet, kanskje jeg kan finne fram sommerdekkene før helga er over om jeg får føne i fred.
Er nemlig mange bilister som ikke liker at jeg holder på slik, selv om jeg selv synes jeg gjør alle en tjeneste. Er jo faktisk mye mer miljøvennlig å kjøre med sommerdekk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Faen så fit jeg blir med restylane

Hallo bloggen!
Dagen i dag har vært kjempetravel. Jeg har brukt kanskje 4-5 timer på ipaden, der mesteparten av tiden gikk til å lese om trening. Det er så utrolig vanskelig å finne en trenigsmetode der jeg slipper å bevege meg for å bli trent, så jeg surfer mye på instagram og ser etter bilder av veltrente jenter og kaller de kjempestygg og dum slik at de kanskje ikke får spesielt lyst å trene mer, så min type livsstil blir hot og "in".
Hvis jeg ser noen som er ekstra fin, lager jeg gjerne en kjempestor debatt på kvinneguiden, for å få flest mulig haters til å synes disse jentene er like dum og stygg som det jeg gjør. Selv om jeg egentlig ikke synes de er stygg i det hele tatt.
"Jenny-kjempestygg eller kjempedum? Hva mener DU?" Er feks en tittel som tiltrekker seg mange debattanter som meg, så sitter vi å hater på i dagevis, helt til neste dumme bimbo legger ut et avkledd bilde av seg selv som får mer likes enn meg.
Jeg tror jeg snart må fylle på med mer restylane, nå klarer jeg jo nesten å lage ordentlig trutmunn og drikke med sugerør, og som vi alle vet, lepper som kan beveges er kanskje LITT vel naturlige? Eller hva sier dere?
Tok meg forresten fri fra jobben her om dagen, hadde time til spray tan, og det kan man bare ikke gå glipp av.

Men nå skal jeg gå å kaste opp middagen min, i følge en app jeg lastet ned kan jeg bare få i meg 300kcal om dagen hvis jeg vil gå ned 4kg i uken. Altså sommeren kommer fortere enn man tror, og i år har jeg satt meg som mål å passe bikinier fra barneavdelingen på Cubus. Fyfaen sommerkroppen2014 her I com!<3

Elsker dere leserne mine! Til alle dere haters: sees på Kvinneguidens forum i kveld, føler at jeg ikke er heeelt ferdig å hate på magen til fotballfrue.

Mattilakken kaster klærne!

Da min bloggvenninne Rannveig Heitmann kastet klærne ble det fullt oppstyr i den store internettverden, og jeg vil da slettes ikke være noe dårligere enn henne, så i kveld får dere se meg kaste klærne! I tillegg får dere se en ekslusiv video KUN her på bloggen der jeg kaster klærne. 



 

Da forventer dere kanskje noe som dette:



Eller kanskje mye dristigere enn dette:

men jeg tenkte gå foran som et godt eksempel.

Hver dag fryser mer enn 14 eskimoer ihjel pga mangel på klær, og ennå flere fryser ihjel inni iglo-hjemmene deres etter at over halvparten av eskimoene begynte benytte seg av ledpærer innendørs framfor vanlige glødepærer.
Så nå kjører fretex en kampanje der de sender varme klær og primuser til Eskimotown nord for eski-mosjøen, og for å vise min support til de kalde stakkarene sender jeg også klærne mine dit.


 

 

Neida. Det finnes nok ingen slik kampanje, så derfor kastet jeg rett og slett bare klærne i søpla.


 


Så kom jeg på at søpla tømmes ikke før om en uke, så i forbannelsen kastet jeg rett og slett bare klærne utover gårdsplassen.

TRYKK FOR Å SE VIDEOEN!

 

 


Brokeblakk Matti

Halloooo bloggæææææn!

Heisann og hoppsann alle! Hvordan har starten på det nye året vært for deg? Mitt år fikk en knallbra start, kjøpte meg nemlig ny snøscooter!
Jeg har aldri brukt mer enn 5000,- på snøscooter før nå, og da sier det seg kanskje selv at det har ikke akkurat vært siste skrik jeg har humpet rundt på. Eller tvert imot, så har det kanskje vært akkurat det, nemlig aller siste skrik. De har manglet både bremser og det som verre er, og da har det egentlig blitt til at de står 98% av året. Jeg har til nød startet opp mannskjiten og tatt en liten tur, men det har som regel endt med at jeg har blitt tauet ned fra fjellet av andre.
Så når jeg da knallet til og kjøpte meg en ordentlig snøscooter, var jeg som et lite barn! Den som sier at lykken ikke kan kjøpes for penger, har aldri eid en snøscooter, det er jeg sikker på.

Fra før hadde jeg svarte og rosa FXR snøscooterklær, men jeg bestemte meg for at jeg mye heller ville se jævlig awesome ut framfor bertete, så da falt valget på en Tobe HELDRESS av alle ting, og den er bare så jævlig rå. Disse føres av duells.no, så om du vil ha like kul dress som meg, så klikk deg bare inn på siden deres! Den rosa og svarte hjelmen ble byttet ut med en svart o'neal hjelm fra freestylextreme. Jeg er bare rett og slett skikkelig fornøyd!

Drittøff! Er du ikke enig?:)

Jeg kjøpte også luhkka hos ei venninne som syr slikt, for det er ganske kult når man er på fjellet. Jeg fikk den i svart og rosa, og foran står det "Matti". Jeg ble kjempefornøyd, og gleder meg virkelig til å bruke den. Ønsker du deg også en luhkka? Ta kontakt med Marianne på mariannevillemo@gmail.com og bestill i dag! Min sydde hun på to dager, så jeg hadde min rett etter at jeg fant ut at jeg ønsket meg en!

Ellers så har jeg ventet altfor lenge på å kjøpe meg ny sofa. Under en litt fattig periode kjøpte jeg en sofa med sjeselong fra jysk, og jeg tror ikke jeg ville anbefalt min verste fiende engang å kjøpe sofa fra jysk. Den første sofaen fra dem gikk i tusen knas under litt ivrig "vertikal pølsemambo" her for noen år tilbake, og endte opp som en svær haug av skai, flisete planker og skarpe spikre og stifter som så mer ut som noe du slenger foran en skyttergrav for å forhindre uvedkommende adgang enn en stuemøbel.
Utrolig nok fikk jeg ny av jysk som plaster på såret jeg faktisk fikk av dette, men jeg vil ikke påstå at den var noe bedre. Når man satt i den kunne man kjenne hvor gammelt treet som var brukt til planker var, og nummeret til nærmeste kiropraktor lå på speed dial funksjonen på mobilen min. Så jeg kan med hånda på hjertet si at når jeg kjøpte meg ORDENTLIG sofa fra bohus, ble det topp stemning og en gjennomgående følelse av ren glede her i heimen.

Så monterte jeg en lampe jeg fikk pappa å kjøpe til meg fra IKEA! Jeg har hatt så lyst på denne lampa i evigheter føles det ut som, så jeg ble råfornøyd når jeg endelig fikk smurt den fast i taket!

Den er bare såååååå fin!!

Men sofaen fra jysk ble ikke helt utvist fra kåken! Neida, jeg og kjæresten skrudde den fra hverandre og satte selve sjeselongen i en del av stua som aldri blir brukt til noe fornuftig! Dette er kun et forsøk på å se om det faktisk kan funke, og det tror jeg at det kan. Om jeg bare kommer meg til storbyen og får handlet litt stoff, en 5-6 gram kokain burde holde! Neida, stoff til å sy trekk til sjeselongen, så tror jeg det kan bli bra. Stua får vel strengt tatt aldri nok sitteplasser.

Det blir nok bra til slutt, med litt flere puter, fint trekk, et fint lite bord og noe på veggene så blir det sikkert koselig å ligge der å plukke seg i nesen om man mot all formodning ikke har så lyst å sitte i sofaen.
Når jeg først møblerte stuen da jeg flyttet hit for noen år tilbake, tenkte jeg at jeg måtte ikke ha så stor sofa uansett, fordi det skulle være plass til å bevege seg i stuen. Men jeg har jo innsett at jeg strengt tatt beveger meg minimalt i stua egentlig. Jeg sitter jo bare her, og da er det sannelig ganske greit med noe som er ordentlig digg å sitte i! Jeg har ikke slått hjul en eneste gang i stua siden jeg flyttet hit, så jeg føler ikke at jeg ofrer noe som helst med en litt større sofa.

Ellers så har jeg fått meg langt hår! Det er utrolig deilig å slippe spare, og så er jeg jo veldig glad i langt hår. Men jeg kan bare ha det noen måneder, for det er så helvetes mye arbeid. Jeg skal nemlig ha en litt dristig fotoshoot i morgen, og da er det hvertfall sexy med langt hår. Om alt går etter planen, så får jeg kanskje delt noen av bildene fra shooten med dere i morgen kveld allerede, så stay tuned!
Nå skal jeg spille litt quizkamp mot kjæresten min, for han blir så høy på pæra hver gang han vinner mer enn to runder, så jeg tenker å knuse han i kveld. Spiller du quizkampen? Du finner den i AppStore hvertfall, og ønsker du spille mot meg så heter jeg 1onlymattilakken

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Mattis nyttårstale til folket

Da var ennå et år gått, og denne dagen brukes av mange til å gå gjennom året som har vært, på godt og vondt.

Som alle andre har jeg også hatt noen dårlige tider, men ikke av nevneverdig skala. Dette året har vært en av de beste jeg kommer på, og har vært fyllt med glede, spennende opplevelser, og mange nye, flotte bekjentskaper har vært stiftet.

Etter forrige års deltakelse i programmet "utkant" som gikk på NRK, tok alt litt av. Over natten gikk jeg fra å være bare Christin, til Mattilakken, en person fremmede folk kunne ta på og prate med som om jeg kjente de fra gammelt av. Mye var veldig hyggelig, og noe var litt ekkelt og skummelt.
Ingen forberedet meg på møtet med journalister, og deres måte å enten vri mine ord til noe helt søkt, eller blåse ting ut av proporsjoner.
Det tok ikke mange Nordlys/ se&hør-reportasjer før jeg lærte meg å be om å få lese utkastet før det ble publisert.

Selv om jeg ikke merket mye til livet som en c-kjendis hjemme i min elskede Langfjordbotn, kunne ting bli litt i overkant, så jeg ønsket å trekke meg litt tilbake i 2013, noe jeg følte jeg klarte.

Etter noen måneder med stillhet fra min side, takket jeg ja til å være med på charterfeber. Jeg har sett noen sesonger med denne serien, og var klar over at utdritelses-faktoren var skyhøy, så det var en nokså tilbakeholden Mattilakken som var med Villkokken på tur.

Jeg var utrolig redd for å bli framstilt som en tullete nordlending som kanskje ikke hadde så mange attributter annet enn blondt hår, pupper og språkbruk som en gammel fisker.

Muligens var skjebnen på min side, ettersom vi ikke kom så godt overens med film crewet som var med på tur, så det ble yderst lite av oss som kom med i serien. Det er jeg faktisk litt glad for, nå som jeg i ettertid ser hvor mye oppstyr det ble rundt årets sesong.
Jeg vil tørre si at jeg berget meg bra.

Det har vært godt å bare være en helt vanlig langfjording, selv om jeg ikke kan garantere at 2014 ikke blir uten sprell. Kanskje jeg skal prøve melde meg på farmen. Jeg har et utrolig dårlig håndlag med sauer, og havregrynsgrøt smaker bæsj, så jeg tror det er serien for meg.

Ellers har familien stått sentralt i 2013. Jeg har så mange fine opplevelser med lillesøsteren min, og håper neste år kan by på like mye sprell og moro.
Jeg begynte også i ny jobb i år, og kjører nå brøytebil. Det er en utrolig spennende og krevende jobb, så til alle dere brøytere der ute; stå på, dere er virkelig uvurderlige!

Jeg fikk også kjæreste, og om jeg er en håpløs romantiker, eller bare generelt håpløs, vil jeg gå så langt som å si at jeg har funnet min sjelevenn.

Som dere kanskje ser, har kjæresten min ring på fingeren. Han "popped the question", så nå er jeg da altså ringenes herre. Hurra for oss!

Raskt oppsummert har 2013 vært helt fantastisk. Jeg gleder meg allerede til alt 2014 har å by på, og tenker at om det blir halvparten så bra som dette året, så skal jeg ikke klage et sekund.
Eneste jeg har å klage på er at søsteren min var så lenge borte på sitt semester på Hawaii, men det er godt å savne noen så mye også og vite at de kommer hjem igjen.

Håper du er omringet av familie eller gode venner denne siste dagen i 2013, og at neste år kommer til å bli alt du ønsker deg.
Og når det gjelder nyttårsforsettene, er mitt å forbli like awesome som alltid. Og som i fjor, kanskje bli litt bedre å bruke sikkerhetsbelte i bil.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper du besøker meg igjen i 2014!

Riktig godt nytt år til deg og dine! Mange varme hilsener fra Mattilakken <3

En følelsesladet svamp

Torsdag kom søsteren min hjem etter et semester på universitetet på Hawaii.
Selv om jeg har sett henne komme inn døra her hjemme mange hundre millioner ganger før, var det noe helt eksepsjonelt fantastisk denne gangen.

Det var som å vinne i Lotto og å få din første orgasme på en og samme tid.
Selv om det har kjentes ut som om hun har vært borte en hel evighet, var det som om hun aldri hadde dradd idet hun omsider fikk av seg skoene i yttergangen.

Mens hun har vært borte, har jeg på en måte "slått meg av".
Jeg hater å si farvel til folk, og savn er ikke den følelsen jeg takler best. Så lyset i meg gikk fra grønt til rødt, og jeg gikk i en slags protect-mode.

Dette bekymret meg en stund. Det var rart å gå fra å være verdens mest følelsesmessige engasjerte menneske til en slags kroneis på -80 grader.

Nå tar jeg litt hardt i, men jeg selv kjente en enorm forskjell. Jeg følte meg veldig distansert og apatisk i flekkene.

Så når jeg da dro på nattevakt natt til fredag var det som om jeg sakte men sikkert begynte slå meg på igjen. Plutselig ramlet et helt kaos av følelser over meg, og det var rart å kjenne på så mye samtidig.

Jeg kjente intens savn og dyp sorg over at hun hadde vært borte, jeg ble helt dårlig av å tenke på at hun hadde vært helt på andre siden av kloden nesten helt på egenhånd. Alt som kunne gått galt raste gjennom hodet mitt, så jeg ble nokså nervøs i tillegg.

Så begynte jeg gråte som en fjortis på bieberkonsert av glede for at hun endelig var kommet hjem.

Plutselig, helt ut av det blå begynte magen knyte seg sammen av dårlig samvittighet for at jeg en gang kjørte så hardt på henne bakfra med rullestol at begge akilleshælene hennes ble knallblå. Jeg nærmest vred meg ut av setet i bilen og ned på dørken mens magen vridde seg i et heftig samvittighetshelvete.

Og så, av alle ting, fikk jeg et helt intenst sug etter julemat, og fråden nærmest rant mens jeg tenkte på pinnekjøtt, ribbesvor og kålerabistappe.

Etter å ha tørket vekk litt sikkel fra kjaken, lo jeg kjempehøyt mens jeg tenkte på min søsters beretninger fra Hawaii.

Hun påsto at engelsken hennes ikke hadde blitt noe bedre under oppholdet hennes. Hun fortalte at klasserommet hennes hadde aircondition, og det kunne bli litt kaldt til tider. Så når hun da skulle gå fra skolen hadde hun hatt på seg jakke ettersom hun følte seg litt frossen. Dette hadde da en lokal bemerket, og sagt at det var beundringsverdig at hun klarte gå med jakke i slik varme. Søsteren min hadde da svart "I just came from the inside"
Og da lo jeg så jeg må ha ristet løs flere titalls egg fra egglederen min, og pådro meg en nokså kraftig eggløsning et øyeblikk.

"I just came from the inside"

Søsteren min hadde kjøpt meg mange råkule gaver, og de har jeg selvfølgelig bilde av!



Jeg elsker Star Wars, så denne überfete tannbørsten ble lagt høyt på elsklista. Den blinker i ett minutt, så du husker å pusse tenna lenge nok.

Så fikk jeg disse skoene, som forøvrig kom som bestilt. Bare noen dager i forveien tenkte jeg at det snart var på tide å kjøpe meg nye hverdagssko. Høye hæler og støvletter kjøper jeg i tide og utide, men hverdagssko kjøper jeg ca en gang i året, og nå var det altså dags. Disse er lekrere enn snickerskake.

Så fikk jeg et raveparty kit som besto av laguneblå hårfarge, lipgloss med sånn "plump" effekt så jeg kommer et hakk nærmere Angelina Jolies brødboks, og en blacklight i hendig lommeformat. Jeg skal kjøpe batterier og leke csi og lyse over hele soverommet mitt for å bekrefte at ting har gått like heftig for seg som jeg har en mistanke om.

Så fikk jeg denne kule t-skjorten, som passer som fot i mose. Dritfet!

Så fikk jeg disse to lekkerbiskene. Hvilken tror du jeg fikk føling av?
Yep, turtles skjorta til høyre. Faen som jeg ELSKER TUURTLES!

Og denne superfreshe Nike jakka! Den ble også en favoritt fortere enn du klarer si alcos-anal.

Så fikk jeg en dritkul lue og disse lekre ballene jeg kan ha hengende i nøkkelknippet så jeg alltid kan kose baller uansett hvor jeg er.

Alt jeg hadde å gi henne var et jelly bean spill der du kan ende opp med å få jelly beans som enten smaker som vannmelon eller spy.

Nå skal jeg høre gjennom 40 podcaster med radioresepsjonen, så jeg avslutter her.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Brunt hår og fregner

Hei alle sammen!
Jeg kjøpte meg en ipad mini for å bli mer aktiv i bloggverdenen. Dette er ca en uke siden.
I stedet ble jeg sittende med denne teknoplata fem cm fra ansiktet i vill utforsking av apper, spill, altfor tilgjengelig ebay, og alt annet denne fantastiske dingsen hadde å by på.

Jeg har en gang fått sperret bankkortet mitt pga "mystisk" aktivitet i netthandelens verden. Det var andre gang jeg ble hekta på ebay.
20kr her, 8kr der, 16kr hit og 40kr dit.

Etter noen uker føltes hver tur til postkassa ut som julaften.
Bobleplast og konvolutter sprutet mildt sagt ned hele innkjørselen idet jeg frådende reiv opp alt av pakker som kom, i en pakkeåpnefrenzy en ordentlig shopoholiker verdig.

Hver pakke var like morsom, for med opptil 4 ukers leveringstid, var alt jeg hadde bestilt som røsket ut av hukommelsen. "Oooooh så hendig!!" Kunne jeg utbryte, eller trekke en slags småskuffet mine mens jeg åpnet noe som ikke var spesielt interessant allikevel. Typisk ting jeg hadde bestilt kun for å bestille det.

Jeg lagde pakkeadventskalender til kjæresten min som jeg fylte med ting fra ebay og dealextreme. Denne falt i smak allerede fra første pakke, og nå er også kjæresten hekta på ebay.

Jeg kjøpte han blant annet en graveringspenn, og det tok ikke mange minuttene før han hadde gravert nesten alt i en halv kilometers radius med hard overflate.

Jeg tok forresten noen morsomme bilder når jeg satt å trykte på denne snedige saken. Barnslig som jeg er, holdt jeg på å tisse meg ut av latter.

Hva synes du? Nokså flott! Kanskje jeg skal printe det ut og få brukt det på førerkortet mitt!

Eller dette! Det var jo en sikker vinner!
Nå i desember gikk det gamle førerkortet mitt ut. Siden jeg tok lappen til vogntog for ett år siden, måtte jeg ta glattkjøringen innen et år, og så hente nytt førerkort.

Når jeg tok nytt bilde til førerkortet i fjor, så jeg ut som en halvgal, kriminell, øst-sibirsk leiemorder på bildet. Automatene på biltilsynet må ha ett eget fuck-up filter, for uansett hvor mange ganger jeg forsøkte, så jeg ut som den samme psychoen.
Det nyttet ikke engang å smile, for bildet så helt likedan ut hver gang. Skulle ønske fotoautomatene på biltilsynet var utstyrt med samme filterfunksjoner som instagram.
Jeg gikk på en fotoforetning og skulle få de å ta nye passbilder, og tenke at NÅ må det jo bli bra.
Jeg så nesten like kriminell ut. Bare mye mer sliten og dradd i trynet. Jeg ble helt frustrert og spurte mannen som tok bildet om han ikke kunne photoshoppe bildet litt, men det var dessverre ikke mulig.

Når man brukte kameraer med filmruller i, var alt så mye enklere. Du tok ikke 48 bilder av et menneske fordi du visste at det bare kom til å være to av de som var bra, da kostet tross alt hvert bilde noen kroner, så da måtte man bare til helvete finne seg i at man så ut som man gjorde, slik at man skjerpet seg når man fikk et kamera rettet mot trynet.

Nå er man bortskjemt med muligheter til å godkjenne bilder du selv tar, andre tar, enkle bilderedigeringsfunksjoner på pc'er og telefoner, så ingen trenger å se ut som de gjør mer. For Gud forby at noen skal kjenne deg igjen i det virkelige liv etter tre timer photoshopping.

Siden virkeligheten ikke kan by på disse bilderedigeringsfunksjonene, passer jeg på å bevege meg raskt, slik at menneskeøyet ikke oppfatter hudens ujevnheter, eller en og annen kvise som tyter ut av panne eller hake.

Men nok om det. Jeg kjøpte masse parykker på ebay. Litt for moro skyld, men også for å skjenke kjæresten full og gi han the Hjørdis experience.

Så hva synes du? Det så faktisk ikke så ille ut med brunt hår som jeg hadde trodd.

Men nå må jeg stikke, har bestilt altfor mange sko fra Nelly, og jeg bare må hente dem ut nå før butikken stenger, selv om jeg ikke blir å bruke dem før langt uti 2014 mest sannsynlig.

Så takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Øst-europeere og doruller

I disse travle førjulstider er det mye å tenke på. Jeg aner ikke hvor mange timer av dagen jeg bruker på å planlegge verdens beste ønskeliste til meg selv, og ender alltid opp med trampoline og hoppeslott, og nesten ingenting annet. Jeg har nesten ikke tid å gjøre noe annet enn å kryssjekke hver eneste nettsjappe for potensielle julegaver til meg selv, og det er på grensen til kvalmende slitsomt.

Jeg har i tillegg strategisk lagt fra meg kataloger i de mange hjem der jeg ferdes, der store pennekryss med mine initialer er å finne ved siden av artiklene jeg ønsker meg.

Jeg har bestemt meg for å ikke bruke så mye penger på julegaver i histen og pisten. Å kjøpe ting bare for å kjøpe det, er en glede jeg kun tilærer meg selv, slik at jeg blir sittende igjen med all svadaen ingen egentlig trenger, og som man heller egentlig ikke trodde fantes. Så får jeg heller bruke litt ekstra på de jeg er glad i.
Eller i noen tilfeller, bruke ennå mindre på de. 


Jeg tenkte spare enorme pengesummer på å lage julegavene selv i år, og gikk derfor inn sammen med europris om å kjøpe inn store kvantum av dasspapir. Så i januar i fjor hadde jeg over 9 tonn 3- lags ubleket og resirkulert dasspapir i kjelleren, klar til å tørke både tryne og ræv.
Nå skulle det bli massiv dorull-nisse produksjon gjennom året, for det husker jeg fra jeg var liten at imponerte både den nærmeste og den fjerneste i slekta. Rart hvordan noen som er så nær kan være så fjern på en og samme tid. Neida, tilbake til prosjektet.





Jeg averterte en annonse på finn, der jeg søkte etter latterlig billig arbeidskraft, og fikk svar hos 4-5 hyggelige øst-europeere. De innlosjerte seg i en provisorisk hytte jeg hadde laget av noen gamle teltduker og litt drivved, og virket overraskende fornøyde med arbeidsdagen. Jeg var ikke den verste de hadde jobbet for sa de, med sine 30 kroner hver i timen og 19 timers lange arbeidsdager. Men annenhver søndag fikk de fri, og da løp de lykkelige avgårde opp i skogen for å bedrive gjeddefiske fra traktorhengeren som hadde stått bom fast på jordet de siste fem årene.

På natten stjal vi ull fra beitende sauer på naboåkrene for å lage skjegg til dorullnissene, og piperensere truet vi lokale hasjiser til å gi fra seg. Tøy til nisseluer og nisseklær som vi limte fast i dorullnissene, sørget vi for å få tak i på landets flaggdager. Den minste øst- europeeren klatret opp i flaggstengerne og klipte med seg en av de røde firkantene fra vårt vakre norske flagg på bygdas mange flaggstenger.
Jeg skulle gjerne gjort det selv, men jeg er nokså patriotisk av meg, og har altfor mye på rullebladet fra før av, så den med det lengste trynet og de styggeste klærne måtte anse slaget som tapt. Ja det var vel egentlig meg det også, men siden jeg var sjef over denne lille dorullnisse-fabrikken, delegerte jeg denne type arbeid til utlendingene.

Øst-europeerne jobbet overraskende godt, og produksjonen var ferdig allerede i september. Da sendte jeg de avgårde med hver sin gavepakke fra Fjordlands, og det virket de ekstremt lykkelige for. Rømmegrøten er tross alt ikke så aller verst, selv om svinesteika kan skremme vannet av de fleste.
Så nå har jeg kjelleren full av hjemmelagde dorull-nisser, bortimot 80.000 stykker, og jeg ser meg rimelig fornøyd med det.


Jeg stresser ikke i det hele tatt når det kommer til disse julegavene med tanke på at jeg i teorien allerede var ferdig i september, så jeg har faktisk begynt med litt slektsforskning nå som jeg har så mye tid til overs for å klare kvitte meg med alle dorull-nissene.




Så du som leser dette, enten i dets originale format her på internett, eller ved en hjelpende google-translate-hånd, skal ikke bli så overrasket om en dorullnisse dumper ned i postkassa di en av de nærmeste dagene.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

TV3 i kveld!!

Ja folkens, det er tirsdag, og det betyr at det er klart for en ny episode av charterfeber på tv3.
Denne episoden er den morsomste til nå (i følge meg selv), men det er kun fordi jeg og villkokken hadde så mye tid på skjermen. I kveld får du se meg face frykten min, nemlig bli spist på av enorme små demonfisker. Jeg kaldsvettet og hadde det HELT for jævlig.  Jeg måtte rett og slett pimpe ned et par glass vin for å få den kjente ukritiske holdningen til alt rundt meg. For et adrenalinrush. Dere får også se villkokken i sitt rette element, nemlig iført kokkejakke på et tapaskjøkken.

Hva hun smekker sammen på kjøkkenet, og om jeg tør å spise det, kan du se i kveld på tv3 klokken 21.30.

For bilder og kortfilmer som ikke ble vist på tv, kan du sjekke ut Charterfeber's sider på facebook! Har du sett episoden? Legg gjerne igjen en kommentar her og si hva du synes :)

Hadet så lenge!:)

boats and hoes

Jeg har en lillesøster. En veldig fin lillesøster.
Hun finner alltid på morsomme ting å si og gjøre.
Noengang finner hun på ting som ikke er fullt så morsomt. Som å gå et semester på universitet på Hawaii.
Lillesøsteren min var nok ganske klar over hvor lite morsomt jeg syntes det var, ettersom hun nesten ikke turte fortelle meg om det.
Men ettersom det er ulovlig å låse folk inne i kjellerne sine så de aldri mer slipper ut i friskluft igjen, måtte jeg bare la henne dra.
Jeg tok på meg mine positive bukser, og la ut i det vide og det breie om hvor kult det kom til å bli.
For hennes del.




For noen år siden gikk "The Osbournes" på tv. Tro det eller ei, men man kan faktisk lære seg et og annet fra selv de mest hjernedøde tv-programmene. Man må bare vite hva man leter etter.
I en av episodene fortalte Ozzy om at han hadde en tante eller noe som døde en gang han var liten. Foreldrene hadde visstnok latt være å fortelle om dødsfallet, og når Ozzy da spurte hvor denne tanten var blitt av, hadde foreldrene svart;
"Hvilken tante?"
I stedet for å ta hele denne praten om livet og døden, og det å behandle sorg, lot de rett og slett som om hun aldri hadde eksistert.
Da gikk det opp et lys for meg.
Dette var jo rett og slett genialt..!




Jeg har brukt denne teknikken ved mange anledninger etter at jeg innså hvor genialt det var. Kjærlighetssorg, tabber, idioter etc forsvinner som dugg for solen ved hjelp av denne fortrengningsteknikken.
Så jeg bestemte meg for å bruke samme teknikken nå som lillesøsteren min er på Hawaii. Det høres kanskje litt merkelig ut, men jeg hadde mest sannsynlig grått meg i søvn hver kveld og vridd på meg liggesår om jeg skulle latt meg selv innse hvor mye jeg savner henne.
Jeg later ikke som om hun ikke eksisterer, jeg bare later som at hun er på jobb. Hver gang jeg tenker på henne, ser jeg for meg at hun er på jobb.
Selv om jeg tror jeg egentlig skulle tatt opp et par punkter fra arbeidsmiljøloven med sjefen hennes.
Hun har tross alt vært på jobb siden august.




Lillesøsteren min er ganske tøff. Det er ikke mange jeg kjenner som har pakket snippsekken og tatt seg et semester på Hawaii.
Jeg har hatt lyst å dra til Hawaii veldig lenge, men Hawaii for meg har nesten vært som månen av en eller annen grunn. På film virker Hawaii så uhyre eksklusivt, man må ha veldig, veldig mye penger for å kunne dra til Hawaii.
Veldig, veldig mye penger.





I følge en artikkel på klikk.no koster det deg ca 1 million kroner å ha et barn fra det blir født til det er 18 år gammelt.
Siden Hawaii er så langt unna, har jeg på en måte sett for meg at man må velge bort å få barn om man virkelig vil reise til Hawaii. Så jeg får heller tenke slik at lillesøsteren min nå ikke kommer til å få barn. Så da blir det min plikt å føre arven videre. Jeg lar være å dra til Hawaii, og blir heller hjemme i fjorden å får barn. Eller kanskje det ikke er så dyrt å dra til Hawaii. Kanskje man har råd til begge deler?
Både Hawaii og barn.
Jeg vil gjerne gifte meg på Hawaii, på stranden.
Og så vil jeg jo gjerne bli tante en gang, så jeg håper jo selvfølgelig at lillesøsteren min får barn en vakker dag.


Lillesøsteren min er en veldig begavet person. I tillegg til at hun kan snakke med australsk aksent, kan hun uten problem stikke fyr på et helt kjøpesenter ved hjelp av tankene sine.
Av oss barna var det altså hun som stakk av med godt språkøre og pyrokinetiske evner. Vi i familien har oppmuntret henne til å delta på X-factor, men lillesøsteren min er rett og slett ikke SÅ glad i å snakke med sin australske aksent i det offentlige.


Lillesøsteren min kan også se inn i fremtiden. En gang spådde hun at jeg kom til å miste min overfylte middagstallerken i gulvet og bli veldig sint, og en snublefot fra hennes side senere, var spådommen virkelighet.


Lillesøsteren min har ellers veldig rar aksent, liker å gå med lab-frakk og er utrolig smart. Inne på soverommet sitt, bak en bokhylle, har hun et hemmelig laboratorium som ikke mamma og pappa vet om. Jeg bruker å danse rundt i laben hennes mens jeg plager henne når hun holder på med sine viktige eksperimenter. Da er jeg som regel iført en rosa ballerinadrakt og musefletter.



Lillesøsteren min og jeg liker å holde oss i aktivitet. Vi bruker ofte være ute å padle i familiens yacht, noe vi elsker begge to.


En dag vi var ute å padlet gikk det desverre ikke så bra.
Vi la ut fra Southampton i England, og skulle bare padle oss en snartur over til New York siden vi hadde billetter til Mamma Mia! på broadway senere den kvelden. Med oss hadde vi 8 venner av den partystemte sorten. Ikke for å skryte, men søsteren min er nokså godt inne med sosieten og kjendisene, så vi hadde med oss både Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. De hang på hverandre som fluer på fersk kubajs hele kvelden, og jeg tror de var på tur å "get their freak on" framme på baugen. Litt ekkelt med tanke på at jeg og lillesøsteren min satt å spilte kort der.


MEN tilbake til den dramatiske historien. Ettersom vi satt der framme å spilte kort, var det jo ingen igjen til å padle skuta. Leo og Kate var jo opptatt med sitt, og de resterende 6 lå døddrukken i jacuzzien.
De som ennå ikke var stumpet, var for mette til å røre seg uansett, ettersom vi hadde servert svineknoke-lapskaus til nattmat.
Dette resulterte i at vi sakte men sikkert hadde kurs rett mot en isbil som fløt rundt i atlanteren uten mål og mening.
I senere tid viste det seg at dene isbilen var et forsøk på forsikringssvindel, og hadde blitt kjørt på havet 2 måneder tidligere litt øst for Uddevalla.




Siden isbilens ringleyd ikke var "norge rundt", ettersom isbilen var svensk, ante vi fred og ingen fare.
Låta isbilen spilte, minte mer om overdrevent høylytt heismusikk, og vi tenkte at oddsene for at yachten vår ble å kollidere med en heis ute på atlanteren var heller liten, så vi tenkte ikke mer over det. Helt til vi smalt rett isbilhelvette og tok inn vann fra alle kanter, og begynte synke.
Yachten vår ble markedsført som "yachten som ikke kunne synke", så den var ikke utstyrt med livbåter. Absolutt ingen.




Lillesøsteren min forsøkte ringe å kjefte på selgeren av båten, men det var altfor dårlig dekning på hermetikkboks-telefonene våre midt ute på havet.
Lillesøsteren min er veldig lur, men hermetikkbokstelefonene var kanskje en litt smådum idè, hvertfall så langt ute på havet.
Den fungerte fint når vi skulle ringe hverandre, absolutt, men så var jeg og lillesøsteren min sjeldent mer enn 8 meter fra hverandre.



Heldigvis hadde Leonardo DiCaprio overtalt oss til å ta turen innom byggmix før vi startet over Atlanteren, der han hadde kjøpt uhorvelig mange innerdører av forskjellige slag. Leonardo var tydeligvis blitt dørselger, og ville ha et bredt sortiment med seg til Amerika, for å ha nok dører å tilby folk å kjøpe.
Alle kastet seg på hver sin dør, og satset på at de ville holde seg flytende. De som ikke ville forlate yachten for egen maskin, ble kastet på dør.


Mens vi ventet på å bli reddet, fortalte vi hverandre "bank-bank" vitser, men det måtte vi slutte med, siden halvparten av reisefølget dreiv å åpnet dørene med engang noen av oss sa "bank-bank". Det var jo direkte helsefarlig under disse omstendighetene, så vi bestemte oss for å ta det rolig med vitsingen, og sang heller kjente barnesanger slik at vi kunne holde humøret oppe.




Heldigvis var dette under innspillingen av "hurtigruten- minutt for minutt", så vi ble raskt plukket opp av en middels stor sjark som hadde rotet seg bort på havet i leiting etter hurtigruten. Eieren av sjarken hadde malt "til salgs" over hele siden av sjarken, og hadde planlagt å bakke rolig forbi kameraene på hurtigruta i et vagt håp om å spare penger på unødvendig annonseplass, og få mer penger ut av sjarksalget. Desverre hadde han tatt til høyre istedet for venstre rett utfor Hardangerfjorden, og hadde nå rotet seg halvveis til Amerika. Flaks for oss. Vi ble berget hele gjengen, og kom oss trygt til kai i Øksfjord. Fra Øksfjord til Langfjord er det jo som kjent ikke så veldig langt, så jeg og lillesøsteren min dro rett og slett bare hjem å la oss.

Men nå har jeg jamret nok for i kveld om hvor mye jeg savner søsteren min, så nå skal jeg forsøke sosialisere meg litt. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

 





Når kjærester blir spist av drager

Jeg er ikke den enkleste skrotten å være i et forhold med. Jeg tror selv jeg virker kjempefair, men virkeligheten kan være noe helt annet. Om det er min livlige fantasi, den hormonelle rollercoastern jeg raser rundt på en gang i måneden, eller min overdrevne elsk som gjør meg til en mentalpasient i flekkene, er jeg usikker på. Kanskje en god blanding, selv om jeg tør vedde en femtilapp på hormoner.

Av og til kommer jeg med hypoteser og tenkte situasjoner, som aldri i verden ville hendt i den virkelige verden, bare for å være helt hundre prosent sikker på at mine tenkte scenarioer ikke skulle få ødelegge forholdet jeg er i. Ting som faktisk ødelegger forhold, er ikke øverst på prioriteringslisten min. Ting som kjedsomhet, at man tar hverandre for gitt etc, etc.

Men spørsmål som "Hvis du måtte forandre på èn ting med meg, hva ville det vært?" , "Hvis du kunne tatt et kilo fra en plass på kroppen min og flyttet det til et annet, hvor ville det vært?" og "Hvis du måtte velge mellom at jeg eller ipoden din skulle bli spist av en drage, hva ville du valgt?" blir fort blodig alvor. Her kan man ikke velge pass på spørsmålene, og svarene blir strengt tatt heller aldri godkjent i mitt fasitregister. Aldri.
Hadde jeg vært sammen med Hugh Grant, hadde jeg nok kunne ventet en 15 minutters lang tale om hvor fantastisk jeg er, og hvordan alt i hele verden stopper opp når jeg våkner om morgenen og klør meg under armen mens jeg gjesper som om hodet mitt holder på å rakne rundt hele veien, og at ingenting gjør han mer lykkelig enn når jeg prøver å skjule en fis ved å åpne en skinkepakke 5-6 ganger etter hverandre i høyt tempo når jeg står å graver i kjøleskapet.
Kjæresten min ble ikke utstyrt med et manus. Han svarer så godt han kan, og sitter med et blikk som forteller meg at det hele føles veldig, veldig håpløst, mens jeg river meg i håret og hyler og vræler "hva mener du med at jeg og Carmen Electra er CIRKA like deilig?!"

Ja så er jeg håpløs. Jeg er tydeligvis også mentalt likestilt med et 8 år gammelt enebarn, så når jeg først slår meg tverr, så er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Under de verste rundene med pms kunne jeg likegreit bare ha løftet den stakkars kjæresten min opp etter veggen med en kniv på strupen og brølt "ELSK MEG FOR HELVETE!", for så å være helt rolig og avbalansert en uke etterpå. Da er alt i sin skjønneste orden, og jeg virker ikke som en kjærlighetspredator i det hele tatt.

Det jeg kanskje kan oppnå etterhvert med denne noe psykotiske adferden, er at kjæresten min tilslutt blir så forvirret og forstyrret, at han blir ca like gal som meg. Så en gang i måneden river vi av oss klærne, smører oss inn i leire og mose, og jager etter hverandre i skogen og brøler som gamle steinaldermenn, og jakter hverandre ned. Da kjemper vi for å være alfa-han og alfa-hun i en ukes tid, der vi dreper og lemlester alt som måtte komme i vår vei. I skogen kan sikkert en lekker hun-gaupe føles som selveste Carmen Electra, og må elimineres på flekken. For hannes del kan kanskje en bjørn eller ei lekker furu være noe han ser for seg at jeg kanskje kunne tenkt meg en romantisk aften med, og må da smådrepe disse litt for å beskytte det som er hans.

Når pms'n min, og sympatipms'n hans er over for den gangen, trekker vi oss helt stille og rolig tilbake til huset vårt og lever helt vanlig i ca en måned før helvete bryter løs igjen. Og ingen har noen som helst form for mistanke, bortsett fra den synkende dyre-og jegerbestanden akkurat rundt huset vårt.

Ah, kanskje det er det perfekte forholdet likevel, jeg må bare slutte bekymre meg sånn.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)


Charterfeber i aftens!



Javel, så du sitter her på internett og glor?

Hvorfor ikke skrape sammen spenolen og tørkerullen å hive deg foran tv´n i stedet? Er du ikke av sorten som drar mye skrittskinn, kan du allikevel samle sammen venner og familie å leite fram tv3 klokken 21.30, for da er det nemlig en ny episode av Charterfeber!

Yes, meg til venstre der ja! I mellom opptakene var det tid til litt selvdigging! Prøver å få bilde av meg og den rare dromedaren!

I kveldens episode får dere være med meg og villkokken på shopping, og villkokken får seg endelig fisk til middag! Fiskejente som hun er!


Her sitter jeg å koser meg med en vodkajuice og drømmer meg bort i telefonen!


Hva synes du om kjolen? Det er en Villkokk Creatione- Heute Coutur, og om du vil kan jeg få henne til å skjære en lignende til deg! Vi har like, bare at min ble modifisert til en mer ungdommelig og slutty utgave. Med denne kunne man se meg både i øynene og i brunøyet.


Solskinn og varme gjør Matti superhappy! Eller var det ølen?

Ellers er duket for flere homo-erotiske øyeblikk, morsomme gullkorn, pranks og andre ablegøyer, så du har mye å glede deg til ikveld! Håper du peker masse på skjermen og ler!

Ennå ikke helt overbevist? Ta en titt på videon under!:) Sees i kveld!;)

 

Politikk-takk!

Man kan si hva man vil om Siv Jensen, men skikkelig røykemunn, det har hun.

Det var virkelig gledelig å høre at de som skal styre mest i dette landet består av en barnslig kjederøyker, og en overvektig fråtser. Jeg er ikke ironisk, for hvis du slår disse to sammen, har du egentlig meg i korte trekk.

Selv om disse to kanskje representer en og annen dødssynd i følge bibelen, og det er et av mange tegn på en sikker apokalypse, gleder det meg allikevel. Hvem har vel mer peiling på hva vi vanlige folk ønsker, enn et par nikotinavhengige og mathappye politikere?

Noe av opplegget høres litt merkelig ut. Som at Arne Hjeltnes kanskje skal bli kulturminister. Hvem er Arne Hjeltnes? Ja det lurte jeg også på. Det viser seg at han er den nisseaktige kompisen til han kisen som alltid drar fram en sjalottløk på tur.

Men en mann med slik koselig dialekt må vel ha peiling på kultur. Om ikke annet så har vel han sjalottløk-kompisen gitt han noen inside-tips om kulturmelk, noe som er veldig sunt og godt for fordøyelsen. Og vi vil gjerne ha en mann med ministerstilling som er motstander av forstoppelse og renne-mager. Slike tilstander kan fort gjøre folk irritable og vanskelig å ha med å gjøre, og vil vi virkelig at Norges befolkning skal gå rundt å være forstoppet og forbannet? NEI, det vil vi ikke. Så JA til Arne Hjeltnes som kulturmelkminister!

Det er visst også muligheter for søndagsåpne butikker. Dette er helt fantastisk, ettersom jeg alltid har følt selv at jeg rett og slett bare ikke får handlet nok de resterende 6 ukedagene. Forhåpentligvis slutter vi også helt med andre røddager som tvinger oss til å holde oss unna den store fristelsen det er å kjøpe bleier og kneipbrød som vi ikke rakk å handle inn før butikkene var jævlige nok til å stenge 4 timer tidligere enn vanlig, eller holde stengt en dag eller to i påsken. Hva er det som gjør butikker så ulidelig fristende å handle på akkurat de dagene det er stengt? Jeg har mange ganger stått klint opp i butikkvinduet og grått høylytt mens jeg har ropt på vår kjære skaper i fortvilelse. "HVORFOR KAN JEG IKKE KJØPE FLØTE I DAG?? HVORFOOOOOR?!"
Med statskirken ute av veien, burde helårsåpne butikker være rett rundt hjørnet. Skal vi ikke ha statskirken, trenger vi heller ikke godene kristendommen førte med seg. Så fuck fridager.

Men! Uansett hvor mye penger jeg klarer å svi av på den lokale Coopen, er det alltid noe jeg mangler på søndager. Grandiosa, isskraper, melk eller sorte LaMote strømpebukser. Dette er jo helt umulig å oppdrive på søndager!
Eller..?
Jeg vet ikke helt med dere, men jeg har titt og ofte tydd til nærmeste Statoil om jeg skulle være så uheldig å mangle noe på en søndag. Dagens Statoilstasjoner har jo så mye å by på, du finner leker, gaveartikler, klær, mat, turutstyr, strømpebukser, utstyr til å legge opp gardiner, tax-free artikler og annet svada.
Men prøv å spør etter bensinfilter. Da kan du få deg en overraskelse.

Jeg har også forstått det slik at nå skal Høyre kutte frukt i skolen, og satse på etterutdanning for lærere. Jeg synes det er kjempemorsomt at Høyre virkelig skal engasjere seg så mye i barns fruktspising at de egenhendig har tenkt å stillle opp på skolene for å kutte frukten til barna! Virkelig gledelig nytt! Det er jo almenn viten at man spiser mer frukt når den er oppskjært, så dette synes jeg er et kjempeflott tiltak fra Høyre, selv om det kanskje vitner om at de har altfor lite å gjøre om dagene om det er slik de har tenkt å sysselsette partimedlemmene.

Jeg er også henrykt over å høre at vi nå får private sykehus. Jeg har alltid hatt lyst på et sykehus, så jeg gleder meg voldsomt. Jeg visste ikke at vi hadde så mye penger, jeg har jo såvidt penger til å abonnere på både hjemmet, KK, allers, ViMenn, Nemi OG Pondus, så at jeg nå får mitt eget private sykehus på eiendommen er helt uvirkelig. Men det er vel logisk at det ble å bære den veien nå som de fleste diagnostiserer seg selv ved hjelp av internett. Alle er blitt små doktorer, så de ordentlige doktorene er blitt overflødige her til lands.
Jeg hadde litt vondt i armen i går, og diagnostiserte meg selv med både dengufeber og skjørbuk, men at jeg nå skal kunne få muligheten å skrive sykemelding selv med mine diagnoser er utrolig morsomt.
Man trenger kanskje ikke så veldig stort sykehus om det skal være privat, så jeg tror at 17-20 kvadrat skulle holde. Da er det plass til en pc, noen bøker, en liten CT-skanner, og noe operasjonsutstyr. Og aller viktigst, et skjelett på stativ man kan bøye armer og ben på i de mest latterlige stillinger om man skulle kjede seg litt.

Det eneste som bekymrer meg litt er når folk skal begynne utføre store operasjoner på seg selv. Hjernekirurgi eller en aldri så liten by-pass operasjon av hjertet, får varsellampene til å lyse for min del. En vasektomi er visstnok så enkel at en dreven doktor klarer utføre den på seg selv, men jeg tror dette med private sykehus virkelig kan slå gale veien også.
Det blir nok mange stygge opersasjonssår ute å går! Men jeg stoler på at Høyre og FrP vet hva de driver med, så jeg tar imot private sykehus med åpne armer og sår.

De har også stoppet utredning i Lofoten, så alle som nå ventet på diagnoser som ADHD eller bipolar lidelse, må bare se det som tapt. De kan jo flytte en annen plass å fortsette utredning der, men ettersom det mest sannsynlig blir sammenslåing av kommuner, kan de fort befinne seg i Lofoten igjen før de vet ordet av det.

Det eneste jeg nå ikke er helt fornøyd med, er at jeg ikke har hørt et kvekk om bensinprisene. Hva med bensinprisene? Skal virkelig 1 liter bensin snart koste det samme som en halv liter hjemmebrent? Skal det virkelig være slik at jeg må begynne steame hjemmebrent fordi sukker og gjærprisene går så mye ned nå som vi får rallybolla som statsminister at det heller lønner seg å fylle brennevin på tanken? Jeg slutter ikke å kalle deg Rallybolle før du setter ned bensinprisene!

Her får vi ferdigkuttet frukt og 5 millioner sykehus, veier uten bompenger og butikker som aldri stenger, men bensinpriser som gjør at det koster like mye å skyte opp en romferge som å fylle opp tanken på bilen. Jeg kan godt bytte mitt sykehus inn i et rabattkort på statoil for å si det sånn.

Nå har jeg engasjert meg nok innenfor politikken for hvertfall 4 år framover, og tror jeg sier det er bra nå før jeg begynner å ta dette for seriøst.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

 

Gone truckin'

I skrivende stund er jeg på tur sørover. Siden jeg er halvt trekkfugl, ligger det programmert i hver eneste celle i kroppen min at det er dags å trekke sørover med en gang gradestokken begynner nærme seg null.

Jeg er også halvt fjording, så med en gang jeg har kommet til trekkfugl-attraktivt område, skriker de resterende cellene i kroppen at nå er det dags å dra nordover igjen.
Så slik opprettholdes de schizofrene tendensene i en evig runddans, og sørger også for å holde meg opptatt, selv i de mest kjedelige øyeblikk.

Mine planer for denne turen er å holde scizofrenien i sjakk ved å mate de to reisebehovene, og då skal jeg spise french dog på hver eneste bensinstasjon i hele Sverige.
Jeg er også ute etter et psykedelisk stretchlaken som kan gi mareritt til selv den mest herderde syretripperen.
Så da blir det vel en aldri så liten tur innom IKEA antar jeg!




Sjekk denne colaen jeg nettopp investerte i! Er ikke dette et slags sleng navn for marijuana, bare skrevet på en snedig måte? Kjempemerkelig!

Jeg liker å greve meg i nesen mens jeg snuser. Det gir full uttelling for alle ansiktshullene synes jeg.
Nå må jeg desverre fyke videre, så jeg får skrive litt mer senere.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Teknotrøbbel

Er det noe som gjør meg sinnsyk, så er det pc'n min. Min "lojale" følgesvenn gjennom mange år, synger nå på siste verset. Ikke det at jeg tror at duppedittene inni pc'n holder på å ta kveld, men snart kommer den til å flakse ut stuevinduet og ned på vår æredes Europavei 6, fortere enn du klarer å si "bustebartepinn". Jeg er ikke noe teknovidunder på noen måte, så min tålmodighet er over for lenge siden, hva denne pc'n angår.

Den er treg og dum og henger seg opp. Folk jeg har irritert meg over med disse egenskapene, har jeg kuttet ut av livet mitt for lenge siden. Hvem ønsker vel trege, dumme venner som henger seg opp i småting? Ikke jeg. Så denne pc'n er ikke lengre min venn. Den er nå min bitre fiende, og voksen og moden som jeg er, får den erfare det med en dose psykisk terror. Jeg vet jo nemlig at det ikke vil hjelpe å slå den, for når den da konker ut så vil spor av mine knivstikk og harde slag med en butt gjenstand, lett avsløre at det var jeg som drepte den.
Så jeg unngår å oppdatere programvare. Jeg ser den har veldig lyst å oppdatere ting og tang. Den spør meg om det mange ganger for dagen faktisk. Det dukker opp små varselsbobler både her og der, oppdatering meg hit og oppdatering meg dit.
Men det skal den ikke få gleden av, sann mine ord. Pc'n får ikke lov å gjøre noe som helst uten min tillatelse.
Det har blitt en evig drakamp mellom oss. Egentlig er dette en tap- tap situasjon, for det eneste pc'n nå er optimalisert til, er å bruke som underlag når jeg skriver brev for hånd. Dette fordi pc'n min nå er for dum til at jeg kan bruke noen av de mange skriveprogrammene man får.

Når jeg ikke oppdaterer noe som helst, kommer jeg meg heller ikke inn i nettbanken. Ting som bruker java ler av pc'n min når den tappert prøver å besøke disse nettstedene, siden det aller mest kan minne om en halvdød triceraptor i rullestol som bruker sine siste krefter på å klatre inn i et hoppeslott. Det er så jævlig meningsløst.



Bare under dette blogginlegget fikk jeg tre ønsker om å oppdatere. Mellom "spør senere" og "oppdater firefox", skulle det absolutt vært en knapp som het "reis til helvete"

Kjæresten min prøver å overbevise meg om at jeg burde kjøpe ny pc. "Tull!" sier jeg. "Man kaster da ikke noe som åpenbart enda fungerer! Blablablabla sløsing blablabla!", og der står jeg og legger ut i det vide og det breie om hvor lenge man egentlig kan bruke ting før det må kastes.

Jeg vet jo egentlig at han har rett. Jeg har forferdelig lyst på ny pc, men så er det det at jeg har forferdelig lyst på mye annet også. En ny pc koster jo llike mye som en sydentur feks. Enn hvis jeg vil dra til syden? Eller sette på løsvipper og extensions? Eller kjøpe meg snowboard? Eller PS3? Eller karaokemaskin? Eller en ny sofa! Sofaen jeg har nå, gir meg både brokk og hemoroider, SÅ ukomfortabel er den! Hvordan skal jeg klare bestemme meg?

Jeg har sett llitt på svenske hollywoodfruer i det siste. De bruker penger som om det bare var å sope de opp med håv fra nærmeste kloakkum, og det har jeg forferdelig lyst å gjøre. Ikke sope opp penger fra et bæsjbefengt hull i bakken, men å bruke penger som om det aldri skulle ta slutt. Nå er det jo i teorien det jeg holder på med, bare at pengene tar slutt altfor fort. Faktisk nesten samtidig som jeg bestemmer meg for å bruke de. Akkurat som kontoen min er et badekar, og pengene er vannet som er oppi. Når jeg da får tanken "DET skal jeg kjøpe!", så er det som om noen røsker proppa ut av badekaret, og bruker et bor nokså likt det de har på oljeplattform, og borer som om døden med ljåen sto bak og viftet med aids i nakken på dem, og etterlater badekaret som et tomt skall igjen på badegulvet, med alt vannet sporløst forsvunnet, mens jeg står som et spørsmålstegn og vet verken opp eller ned på en freia melkesjokolade.

Så jeg bruker smarttelefonen min til alt. Nettbank, facebook, twitter, bestille flybilletter, bestille hotell etc etc. Den eneste grunnen til at jeg egentlig trenger pc, er for å kunne legge bilder fra kameraet på, og blogge en gang hvert fjerde skuddår. Blogg.no har en app til telefonen, men så lenge den er så dårlig som den er, så har det ingen hensikt å bruke den.

Pluss at det ser kult ut å ha pc-veske. Jeg synes man ser viktig ut da. Og nå ser det jo litt halvfjernt ut å gå rundt med en stor pc-veske for så å bare trekke opp en smarttelefon, eller en tuppervareboks med brekkbønnesalat, så i mellomtiden får jeg bare ha den stinkende, råtne gamle pc'n.

Dette blogginnlegget har gjort pc'n så varm at gulvbelegget nesten smelter vekk under bena på meg, så jeg tenker vi avslutter her for nå.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



 

En dag uten gaining er en dag uten meining

Kreatin, aminosyrer, proteiner, omega 3, shakere, gainere.

Hva i helvete er alt dette? Det eneste ordet jeg har noen form for kjennsap til er ordet gainer. Men ikke i noen treningsforstand what so ever. Jeg har hørt om feeders and gainers. En seksuell fetisj der en fôrer opp den andre til du nesten sitter der med en menneskelig semitrailer i senga. jo høyere BMI jo mer sexy. Her er det bare å stappe snoppen mellom valke nummer 4 og 5 under knehasen og jokke på.
Det høres forøvrig mye mer spennende ut enn den øverste setningen jeg har skrevet her på innlegget.

Nå for tiden er det tilnærmet umulig å logge inn på facebook uten å få servert en overivrig treningsstatus i newsfeeden din. Gjerne akkompagnert med et instagrambilde av kylling og ris og en shaker, lekkert freshet opp med et insta-filter. Hvem i HELVETE legger filter på mat? "Fy faen den kyllinggryta di så eksepsjonelt lekker ut med x-pro2 filteret! Jeg har aldri hatt så lyst på kylling før i hele mitt syndige liv! Fuck yeah"

Det er vel snart et halvt år siden jeg bestemte meg for at jeg skulle plassere støvsugerrøret i mitt eget rumpehull å suge på maks styrke med munnen og nesen godt tildekket, slik at jeg til slutt kunne suge øynene ut av mitt eget rumpehull om jeg så en status eller instagrambilde til som omhandlet trening, reps, sets, ris, kylling, "#foodporn", shakere, eller andre ting som er ca like interessant som statuser om World of Warcraft, SV, slimpropper og slitasjeskader på brystvorter etter amming.

Men som alt annet her i verden, lærer man seg å leve med det. Joda, jeg kjenner det rykker litt av og til i drapsnerven når jeg ser de flittige tullingene som har tilbrakt hele kvelden på gymmen mens jeg, uten å overdrive, har inntatt 3000 kcal under kveldens episode av House. Jeg har til og med lært meg å senke hjerterytmen og kroppstemperaturen for å forbrennne minst mulig når jeg først legger meg til rette i sofaen. Jeg forbrenner ca 3 kcal i timen når jeg ligger slik, føttene slengt opp etter sofaryggen, den ene hånda godt plantet i navelen mens den andre roter opp sukkerbombe etter sukkerbombe fra godterskåla og fører det bekymringsløst inn i munnen min, som forøvrig er ca 3 twist-poser fra tannråte.

Etter å ha lest helt til hit, er det vel kanskje ingen hemmelighet at jeg egentlig er kjempesjalu. Jeg eier ikke viljestyrke nok til å kutte ut et eneste mellommåltid. Jeg spiser opptil 18 mellommåltider om dagen. Den eneste aktiviteten jeg får, er de kaloriene det koster kroppen min å reise meg opp fra sofaen, gå bort til kjøleskapet og rive opp døra. Jaktinstinktet som ligger i kroppen fra steinalderen aktiviseres også, idet jeg med haukeøyne speider mellom hyllene. Lydløst. Nesten. Den eneste lyden man kan høre er min tunge pust, og et og annet syltetøyglass som klirrer mot hverandre i jakten på neste kaloribombe. I slutten av måneden er det nesten slik at disse kjøleskapturene ender med at jeg tar fram smørpakken og stikker tunga så dypt nedi smøret at Gene Simmons ville blitt imponert, og lepjer i meg en smørklatt på størrelsen med en liten sammenlegbar kano.

Jeg planlegger jogging og trening ca 300 ganger om dagen. Hadde det virkelig vært tanken som telte, hadde kroppen min sett ut som en penisløs versjon av Jean Claude van Damme's kropp i yngre dager.

Hver gang jeg forsøker å hive meg på gym-trenden, ramler jeg av fortere enn du klarer å si "fastelavens-ris". Jeg trener max 3 måneder, og har da bygd opp appetitten til en gjennomsnittlig elefant. Så der står jeg, med et kaloriinntak på 8000 for dagen, med et kaloriforbruk på kanskje 1200.

Men hvem faen bryr seg. Hadde jeg orket, skulle jeg lagt alt favorittgodteret mitt i en strek rundt omkring i hele huset og løpt rundt og snortet alt ned i min sukkerhappye mage med et støvsugerrør. Jeg venter på at denne "strong is the new skinny" trenden skal gi seg, for snart blir det min tur. "Lazy is the new happy".

Den dagen shakere blir byttet ut med 1-liters flasker med coca cola, kreatin blir byttet ut med nonstop, og 20kg bøtter med proteinpulver blir byttet ut med like store bøtter vaffelrøremix.

Skulle dette mot formodning aldri skje, så har jeg USA. USA har skjønt det. More is more, og supersize er funsize. Man kan også spise seg svett, så det sier seg selv at det kan være litt av en jobb det også. Så mens jeg venter på å flytte til USA, får jeg saumfare godterskapet etter nye ofre så jeg kan bygge kropp jeg og. Bare på en litt annen måte.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



Charterfeber i kveld!

I kveld må dere tune in på tv3 klokken 21.30, for der befinner jeg og min fantastiske venninne Villkokken oss! Yes, det er duket for en ny episode av charterfeber, og i kveld får dere se første glimt av oss!


Meg og Villkokken på Gran Canaria!

nøkkelen til hotellrommet


Jeg kan avsløre at dere får se en liten sekvens der vi pakker koffertene våre for turen. Her kommer en av hovedforskjellene til meg og villkokken fram. Hun er strukturert, organisert og vet akkurat hva hun trenger, mens jeg sitter midt i en pakkefrenzy som ikke ligner grisen.

Hva pakker vi? Hva trenger man på tur?

Her skal dere få noen pakketips om dere noengang tenker dere lengre avgårde enn nabobyen.

1. Pakk kun det mest nødvendige.
Hva som er mest nødvendig avhenger helt av hvilke situasjoner som kan oppstå. Det vet man jo strengt tatt aldri, så her gjelder det å være godt forberedt.
Jeg visste feks at vi skulle leie bil, så for meg var startkabler absolutt nødvendig. Jeg visste også at vi skulle være på stranden. Da ble metalldetektor helt avgjørende å ha med seg. I tilfelle vi ble å møte masse mennesker og miste hverandre, ble også walkie talkier nødvendig. Selv om jeg fikk inn gran canarias taxi sentral på walkietalkiene når vi var på hotellet, vil jeg absolutt påstå at det var helt nødvendig å ha de med.
Berit må ha med kokkejakke om det plutselig blir nødvendig å lage litt mat, og hjelm med horn på, kan også være en nødvendig gjenstand om situasjonen tilsier det.
Er det nødvendig med 18 par sko og en bunad, pakk det også, så er du sikker.

2. Sett opp et system
Det er bedre med system i rotet, enn rot i systemet. Legg derfor fram alt du tenker på når du åpner klesskapet ditt. Trekk også alt du eier ut fra badet. Se over alt med haukeblikk, og er det noen farger eller former som stikker seg mer ut enn det andre, så ta det med i kofferten. Ta gjerne ned ting fra mørkeloftet som har med barndommen din å gjøre, fotoalbum og lignende, slik at du kanskje kan vise det til noen om du plutselig møter på en fjern slektning du ikke visste at du hadde. Nå skal du ha en fin haug på gulvet. Spark rundt i alt med soldatføtter. Da er du sikker på at du ikke overser noe.
Bretting av klær vil ikke være nødvendig, da turbulens i flyet uansett vil kaste klær og gjenstander rundt i kofferten.

3. Verdigjenstander blir med håndbagasjen, ikke kofferten
Ting du ikke kan være foruten, pakker du i håndbagasjen. Pass, pc, telefon, ladder etc. Dette var så strukturert at det er vel ingen hemmelighet at det er villkokken sitt tips, ikke mitt. Men, et veldig, veldig godt tips!

4. Crosskjorter!
Crosskjorter er helt fantastiske store skjorter som kan brukes til enhver anledning. De er lette og luftige, og passer derfor like godt som nattkjole, som til stranden, istedet for sarong eller lignende. Pluss at man ser kul og fresh ut.


Her bruker jeg crosskjorta mi som nattkjole. Jeg bruker de også når jeg flyr, for de er så behagelige.

5. La det være plass i kofferten til ting du kjøper på turen!
Jeg tok den største kofferten som er masseprodusert etter 1972 med meg på turen til Gran Canaria. Håpet mitt var hele tiden å stjele filmutstyret til crewet, og trengte da mye plass. Desverre var dette lettere sagt enn gjort. Jeg fikk shoppet litt der, så den ekstra plassen i kofferten kom godt med!


Jeg gikk feks til innkjøp av disse herlighetene nede på Gran Canaria!

6. Er du veldig hjemmekjær, ta med nok ting til å gjøre hotellrommet "ditt eget"

Jeg er veldig rotete, så jeg tok med masse ting jeg kunne slenge rundt omkring.


Ah..akkurat som hjemme.

7. Husk solfaktor!

Så slipper du gå ut SLIK:


Så er dere klare for litt sol og varme på skjermen i kveld? Se på tv3 klokken 21.30!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Love is in the air!

Jeg har ikke vært så flink å blogge i det siste. Hvorfor? Kan det være noe annet som har opptatt tiden min? Ja! Stemmer bra det!

Jeg har nemlig falt litt for noen. nei nå underdriver jeg. Jeg falt ikke. Jeg trynte totalt. Jeg lå langflat. Statens vegvesen måtte få forsterkninger fra Kolo veidekke for å få tak i veiskrape slik at de kunne skrape en langflat Mattilakken opp fra asfalten. Jeg trynte rett og slett totalt for dette mennesket.




Det var kjærlighet ved første blikk, uten tvil. Jeg sprang rett på han når jeg så han. Jeg sprang han faktisk nesten rett ned. Han var så flott, jeg måtte nesten legge han i bakken et øyeblikk. Så jeg gjorde nesten det. Og da var det gjort.
Så nå har jeg da altså fått meg kjæreste. En veldig, veldig flott kjæreste. Faktisk så flott at jeg av og til må klype meg selv i armen. "Drømmer jeg?"




Hvem vet, kanskje jeg ved en aldri så liten glipp har fått i meg uante mengder LSD, og nå vaser rundt i verdens deiligste hallis. Det kan kanskje virke sånn, for den siste tiden har jeg vært helt virkelighetsfjern. Livet mitt er litt for tiden som introen til mummitrollet. Jeg pumper rundt på en svær sky og ler og vaser med merksnodige fantasifigurer, hattifnatter og bukseløse troll. Det er rart hva kjærlighet kan gjøre med topplokket.

Så hva slags herlighet er det som har kapret mitt hjerte? Han adlyder navnet Tom, og dette magnifique mannebeinet har flere sider enn Se og Hør weekend. Han er kul, morsom, tøff, kjekk, ja rett og slett drop dead gorgeous, verdens snilleste (han vant tittelen som "Verdens Snilleste" i 2011, og er for tiden ubeseiret), søt, sjarmerende, ja alt jeg overhodet kunne ønske meg, og enda litt til.

Jeg må selvfølgelig ha en aldri så liten skryterunde i bilder. Det er vel på sin plass?


oioi, rasler litt i understellet nå ja!

 


Se her da. Er det rart jeg bare går å svimler om dagene?



Han har mange talenter. Et av dem er at han kan sykle uten støttehjul. Sukk..hjertehjerte


Og når vi er inne på talent, så kan jeg jo nevne at denne karen også lager musikk. Han spiller basun og tuba, og kan hele hard dance mania 18 på blokkfløyte, akkompagnert med fising i pan fløyte. Sick!
Neida, han rapper, og om du er en smule nysjerrig på hva han har å by på, kan du gå inn på facebooksiden hans og ta en prøvelytt. Jeg trodde ikke på at det var han når jeg fikk høre, så det var en mildt sagt overrasket Matti som satt å gliste som en gal i sofaen. Ah, er det rart hjertet jobber på spreng her?

Så da vet dere det! Tar det litt tid mellom innleggene, så er det fordi denne fantastiske karen er i nærheten av meg og gjør meg totalt handlingslammet.

Takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen kjære leser!:)


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.



Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. "Christin, Christin, Christin, Christin.." Kanskje jeg skal bytte navn til "Hei". litt kulere å håndhilse på folk og bare si "Hei".

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig :)

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var "hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?". Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte "hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!"

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokk eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kjapp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.


 Her kan du forresten se årets deltagere til årets charterfeber!


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.



Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. "Christin, Christin, Christin, Christin.." Kanskje jeg skal bytte navn til "Hei". litt kulere å håndhilse på folk og bare si "Hei".

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig :)

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var "hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?". Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte "hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!"

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokke eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kajpp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.


 


Kaptein Konge og de Syngende Tærne

Har du noengang lekt gjemsel og opplevd at noen aldri fant deg?
Det var cirka det som skjedde meg for ca 3 måneder siden.
Typisk meg å skulle gjemme meg altfor godt. Jeg fniste godt de første fire dagene. Så ble det litt ensformig. Jeg vet ikke om du har forsøkt å fnise ustoppelig i 96 timer. Det skjer noe med neseveggen din. Om den løsrives fra beinet rundt vet jeg ikke, men noe skjer hvertfall. Nå høres jeg ut som en morsk drage hver gang jeg puster med nesen. En helt sinnsyk vibrasjon oppstår i hele ansiktet mitt, som om noen arbeider med trykkluftbor midt i panna mi.


Men tilbake til historien min. Der satt jeg å gjemte meg. Ingen tegn til at noen ble å finne meg. Sta som jeg er ville jeg ikke gi meg. Så jeg fant ut at jeg måtte holde hodet skjerpet for å ikke bli sinnsyk. Jeg har da sett såppass med filmer og tv-serier at jeg forstår hvordan folk unngår å bli sinnsyke under slike omstendigheter.
Det er det siste jeg ville ønsket når jeg holder på å hale i land en gjemsels-seier uten like. Så jeg fant en rusten gammel binders, og risset inn små ansikter på tærne mine. ga dem navn og personligheter. Hadde lange diskusjoner og samtaler, ja noen av tærne kranglet jeg til og med høylytt med. Var kanskje ikke så gjennomtenkt av meg å lage personligheter jeg ikke kommer så godt overens med.

Planen fungerte fint. Jeg kjente hvor langt jeg var fra å bli sinnsyk, bortsett fra noen ganger på nettene når tærne plutselig bestemte seg for å holde meg våken med allsang. Og vi snakker av den ustemte, usynkroniserte sorten.
Som når barn går julebukk, og roper og hoier bjelleklang av full hals på trappa di for å prøve sanke inn litt overflod av sukker og e-stoffer.
To av tærne måtte jeg kneble fast med noen gamle t-skjorter jeg fant. De fikk beskjed om at de var på tynn is, og at om dette levenet fortsatte, var de først ute om noen måtte spises, hvis lageret mitt av gamle kapteinkjeks og små kuli-pakker skulle gå tom.

Jeg og tærne mine begynte med kor-øvelse på dagtid. Skulle de holde et helvetes liv på natten, kunne de likgeodt gjøre det på en måte som gikk ant å leve med. Til slutt føler jeg at vi kunne vært gode kandidater til "det store korslaget". Vi sang og koste oss i timesvis. Når tærne mine fikk utrykkt seg gjennom sang, ble samholdet med de litt ekle personlighetene også overkommelig.
Jeg vil påstå at vi ble en veldig variert, men sammensatt gjeng. Det var utrolig spennende å høre fortellingene deres, de var jo så annerledes i forhold til meg.

Etter to måneder hadde jeg nesten glemt at det fantes en verden på utsiden. Jeg og tærne mine hadde på en måte startet et lite samfunn, nesten som på LOST-øya. Alle hadde hver sin oppgave for å holde det lille maskineriet i gang, og alle var flinke til å bidra med sitt. Jeg var jo den selvskrevne lederen, selv om en og annen tå i blandt forsøkte å utfordre meg til duell. Jeg ble litt lei av det, og bestemte at alle skulle svimerkes for å vise hvilken rang de hadde. Siden jeg var Kaptein Konge, fikk jeg det kuleste merket.

Jeg varmet opp ansiktet på et lykketroll med lighter, og plasserte det kokvarme trolltrynet inni håndflaten min. Det luktet en blanding av varm gummi og svinekjøtt woket med lano. Ettersom tilgangen til ting jeg kunne svimerke med var litt liten, ble mine underståtter svimerket med en liten totx-bits jeg fant. De fikk merket midt i panna så det ikke skulle være noen tvil. Jeg syntes det ble fint. Der sto de på rekke og rad, mine elskede underståtter, med hver sin lille knallrøde stjerne midt i panna. Jeg ble litt rørt, og felte et par tårer. Ikke så tærne mine kunne se det selvfølgelig, jeg ville ikke at lederen deres skulle framstå som svak.

Det begynte bli litt amper stemning etter svimerkingen. Flere av tærne hadde ikke hørt om anti-janteloven, og mente de var bedre enn mange av de andre tærne. Mye grunnet høydeforskjeller og slikt. Nå sang de ikke lengre på nettene. Jeg våknet stadig av slåssing innad i gruppen, og det ble verre og verre og skille de fra hverandre uten å bruke fysisk makt. Jeg kjente deres smerte. Hver gang jeg reiv de fra hverandre, fikk jeg ordentlige stikkende smerter. Det må ha vært siden jeg var så utrolig knytt til dem. Greit, de var kanskje ikke like smart som meg, og den ene var styggere enn den andre, men de var tross alt mine underståtter. Mine hjelpere, mine tenorer og entertainere.

Ting var uutholdelige. Jeg lå ofte å tenkte over livet mitt. Var dette virkelig alt? Var lukten av vaskemidler alt som fantes? Var det dunkle mørket alt verden hadde å by på? Skulle jeg aldri få oppleve kjærligheten? Ingen av tærne var spesielt attraktive, og de føltes mer som nær familie enn noe annet. Jeg skjønte at jeg kom til å dø av kjedsomhet eller liggesår. Jeg kom hvertfall ikke til å dø sinnsyk. Det var en betryggende tanke.

Jeg hadde nesten ikke rukket å tenke ferdig, før et veldig lys åpenbarte seg for meg. Noe stort kom i veien for lyset, en skikkelse. Jeg var fortsatt blendet av lyset, og stammet frem "Tågud, er det deg?"
"men i helvete, er det her du ligger??!" svarte noe som ikke lignet noe særlig på en tå i det hele tatt. Plutselig innså jeg at jeg var blidd funnet. Jeg hadde jo lekt gjemsel. De fant meg! Gjemmestedet mitt må ha vært tidenes beste! Jeg skjønte ingen kom til å lete etter meg på vaskerommet, jeg vet jo såvidt hva en mopp er, og støvsugeren er for meg en dysfunksjonell løvblåser.

Jeg hoppet ut og ropte og gråt av glede! "Jeg trodde dere aldri skulle finne meg!"
Jeg slo hjul, og ropte at det var de tre lengste månedene i mitt liv. "Vi har lekt i 15 minutter" fikk jeg til svar. "Javel ja" svarte jeg, mens jeg så litt tvilende ned på de bare føttene mine. 10 små smil med svimerkede stjerner så opp på meg. Heldigvis rakk jeg ikke å bli sinnsyk, tenkte jeg.

 

Ja som dere har forstått har jeg vært borte en stund fra bloggen. Men som alt annet, har det en forklaring. Jeg har blant annet vært på ferie med min gode venninne Berit aka Villkokk, noe dere skal få bilder av etterhvert. En herlig tur, med en herlig dame. Jeg har vært på kurs i Tromsø i nesten 5 uker, og jeg har vært med på et nytt tv-prosjekt dere skal få se resultatet av til høsten.
Med andre ord, en travel sommer!
Men nå er jeg tilbake, og håper dere vil fortsette å følge meg her på bloggen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen snart!

Mattilakken goes Funkylicious!

Jeg har alltid hatt lyst å gjøre noe litt fancy med håret. Jeg lar meg jo påvirke så altfor lett av det jeg måtte se på tv, og når jenter som Katy Perry svanser rundt med knall lilla/rosa hår, eller disse damene i tattoo-sjappene i usa med knallfargede manker kommer på skjermen, så blir jeg helt grønn av begeistring og sjalusi. Slik vil jeg også ha. Det går vel en slags uskreven grense for når det er for sent å gjøre litt sprelske ting med denne type hårfarger, med mindre man er en musikkartist eller råkjent tattovør, så jeg tenkte at skal jeg prøve det så må det bli nå.

Jeg fant inspirasjon på internett, og kontaktet en venninne som er en meget dyktig frisør. Hun tok utfordringen, og nå skulle jeg få lilla hår.

Jeg fikk satt på hår, ettersom det jeg har aldri blir lengre enn til skuldrene av en eller annen kjemisk årsak.


Her sitter jeg på Monasalongen i Alta og tyller i meg brus og godterier mens Malin gjør jobben!


100 hårfester! Malin mente dette var altfor lite, men siden jeg har like god økonomisk sans som en ilder, hadde jeg ikke råd til flere.


Slik så det ut! Jeg elsker langt, blondt hår. Lurer på om jeg ble påvirket av pappa gjennom oppveksten, for han syntes nemlig Pamela Anderson var the shit, om man kan si det slik.


Vi avtalte at jeg skulle få ha bare blondt, langt hår noen dager. Bare så jeg kunne stå foran speilet hjemme å vifte med det og leke rapunzel og prøve tvinge naboene til å klatre opp etter håret mitt. Desverre bor nærmeste nabo så langt unna at jeg ble bare hengende ut av vinduet, uten noe "napp".


Så skulle håret farges, og jeg var livredd. Her har jeg sittet i godt og vel en halv time, og vært helt på gråten og lurt på hva i helvete jeg egentlig har begitt meg ut på. Jeg fikk opp skrekkbilder i hodet av en gusjete koksgråbrun bæsjefarge, og prøvde holde tilbake tårene, slik at ikke Malin skulle se hvor redd jeg var. Hele tiden betrygget hun meg om at dette kom til å bli bra, og når Malin sier det, så tror jeg på det. Hun har faen meg peiling når det kommer til hår.

Når fargen var skylt ut, og håret var tørt, var det tett før jeg tok en høggrolig bacflip rundt i lokalet. Håret ble så kult at jeg satt bare å gliste fra øre til øre, og så på Malin som om jeg hadde lyst å rive henne ned i vill klining på stedet.

Det som er litt dumt med slike farger, er at kameraene på telefon og lignende har litt problemer med å gjengi de riktig. Så det dere får se, er kanskje halvparten så kult som i virkeligheten, men jeg ble bare råfornøyd.


I bilen så det liksom blått ut, men det er vel blå-lilla-rosa-sølv-blondt! for å være helt nøyaktig!






Disse bildene ble mest "riktig". De er tatt ute på kvelden uten blitz. Men jeg tok jo mange flere!





Jeg er råfornøyd, bildene jeg tar gir ikke fargene rette "æren" om man kan si det slik. Tusen takk Malin på Monasalongen, du er bare råflink! Jeg må også takke Monasalongen for utlån av både frisør, utstyr og lokale. Har du lyst å gjøre noe kreativt med håret, men er litt redd, og vet at du ikke burde begynne på det på egenhånd, kan jeg anbefale Malin på det varmeste. Neste gang blir det rosa hår, og jeg gleder meg allerede!


Hårete god helg!

Så var det helg igjen. Dette hjertens lykkelige øyeblikket jeg har ventet så lenge på. En hel uke faktisk!

Når fredagen endelig kommer, kjennes mulighetene uendelige ut. Jeg tenker alltid "NÅ skal jeg virkelig gjøre ALT!". Jeg har så mange planer, så mange fantastiske ideer om hva helgen skal benyttes til. Alt fra rydding av hele hus, til skruing på biler og andre kjøretøy, sosialt samvær, og sårt etterlengtet egenpleie.
Alt i alt legger jeg en 145 timers plan jeg skal forsøke å trykke inn i 60 timer.

Så setter jeg meg i sofaen, og bruker 4 timer til å stirre apatisk inn i tv-skjermen før jeg har samlet opp nok energi til å faktisk slå den på. Fredagen kan man egentlig ikke bruke til noen ting. Kanskje spille mikado alene. Selv om jeg egentlig aldri har skjønt hva mikado går ut på. Det er et kjempemeningsløst spill, og det er nok derfor du ikke finner det til foreksempel Wii. Mikado til Wii, perfekt på hytta!
Egenpleien jeg snakket om, som innebærer å barbere legger, nappe bryn, smøre seg med selvbruning og annet skjønnhetshysteri, ender som regel opp med at jeg haster meg gjennom dusjen, for så å klippe tåneglene. Hvertfall halvparten av de. Til nød barbere den ene leggen før jeg går lei. Ta en titt under armene, og tenke at "ingen skal se meg naken i kveld uansett".
Har jeg allikevel 30 sekunder til overs, smører jeg selvbruning i ansiktet og halsen, og muligens utover armene, OM jeg har tid. Jeg ser alltid så festlig ut når jeg kler meg naken etter stress-selvbruning. En hårete fjording som ser ut som hun har solt seg med t-skjorta på. Jeg er håpløs.
Kanskje jeg skal investere i en steamdusj som jeg kobler til en tank selvbruning, slilk at jeg etter dusjingen kan spraylakkere meg med selvbruning før jeg i det hele tatt har rukket å trekke start på hårføneren.
Før når jeg brukte selvbruningsspray, gjorde jeg aldri som det sto på sprayen. Dekke til tær og lignende med en fet krem. Det endte opp med at støvet fra sprayen la seg pent og ubemerket på tærne mine, slik at tåneglene mine fikk en fantastisk gyllenbrun farge. I tillegg til en deformert tånegl etter å ha sparket i en karm av ren idioti, så jeg ut som et troll fra knærne og ned.


Ca slik!

Er det rart jeg aldri tar av meg tennissokkene? Jeg forsøker faktisk å trekke de så langt opp som overhodet mulig. Rekker de opp til midten av lårene, så priser jeg herren på stedet. Det er nesten jeg forteller dere at jeg faktisk har sex med sokkene på. Men bare nesten. Jeg tror faktisk det er mer vanlig å ha sex med sokker på enn mange vil innrømme. Faktisk så vanlig, at man nesten reagerer om noen faktisk tar av seg sokkene.
Med mindre det er sånne stygge tå-sokker som ser ut som tynnstrikkede hansker til føttene. Jeg hater de sokkene så jævlig. Det ser ut som noe som har formert seg i et mareritt er på tur å krype ut av skoene til folk.Hvis jeg skulle hatt sex, og så at mannen hadde slike sokker på, så hadde jeg hylt og hylt og hylt, for så å hoppe opp i sengen og slå etter han med nattbordslampa som om han var et skadedyr som var ute etter å gi meg pest og kolera med et enkelt bitt.

Jeg hadde tenkt meg på pubkveld i dag på et samfunnshus i nærheten her, og pynte meg litt å se litt snasen ut, men nå ble jeg sannelig litt usikker. Etter at mamma serverte meg en bedre biffmiddag, ser jeg nå ut som jeg har svelget en badeball, og kommer til å bli nektet drikke i baren fordi jeg ser gravid ut. Eller man vet jo aldri, kan jo hende bartendere på slike små plasser er totalt ukritisk til hvem de serverer drikke til. Kanskje jeg kan bruke kvelden til undersøkelse for gravides landsforbund om hvor lett det er å få kjøpt seg drikke når man er høygravid. Det er kanskje ingen regel mot å selge gravide damer drikke? Jeg lurer på om det burde være det. Men da igjen, kan de jo foreksempel ikke kjøpe julegaver og slikt på polet, og da blir jo julegavehandlingen straks mer komplisert for gravide. Jeg stemmer for nei til diskriminering av gravide! Uansett hvor fulle de er! Eller, de kan man kanskje diskriminere litt. Nei til diskriminering av gravide med promille på under 0.2!
Men nå må jeg faktisk bare gå å legge meg ned litt å se om jeg kan få kontroll på dfen nokså uthevede magen min! I morgen er det cowboyfest på Tappeluft Opplevelser, og dit skal jeg. Jeg kommer tilbake med bilder fra åstedet, eller kalaset om du vil, og i mellomtiden vil jeg bare ønske deg riktig god helg.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.


Klatremus

I dag har jeg ikke tenkt å følge noen rød tråd, idag skal jeg benytte anledningen til å lufte hodet mitt for dere, og samtidig legge ut litt bilder. Slik om dette:


Being awesome in my yoda t-shirt..ohyeah

I dag sto jeg på jobb og stirret ut vinduet. Uten å feste blikket på noe konkret, sto jeg bare der å stirret mens tankene vandret. Plutselig så jeg masse finner på sjøen, og ikke samer, for med mindre det er en sjøsame, så tror jeg det er uhyre sjeldent at man ser en flokk samer duppe opp og ned i bølgene, men finner slik som haien har. Jeg ble stor i øynene, og haka bare datt ned og jeg var sekunder fra å skrike ut "HAI!" av full hals.
Jeg tror det eneste som kom ut av munnen min var et kvalt gisp, som hørtes mer ut som om jeg var på tur å svelge en edderkopp uten å bruke tunga da jeg klarte tenke meg om. Jeg bor jo ikke i et haiområde,det var jo såklart slike springere eller niser, eller hva det nå enn er. Jeg ble med en gang veldig skuffet, for de er jo ganske vanlige å se. Jeg som hadde blitt så utrolig oppspilt av tanken på hai, bare et steinkast fra der jeg sto. Riktignok med en hel vegg av mur og planker, og hva nå enn vegger består av, et stykke land og en haug med steiner og litt fjæra, men veldig nært likevel. Men så var det ikke hai da.

Det er lett å la hodet spinne avgårde, slik at et lite øyeblikk vil alt logisk og forståelig være borte. Jeg har trodd at huset har vært besatt av et ondsinnet poltergeist, helt til jeg fant ut at vaskemaskinen ikke var riktig vatret opp, og jeg har trodd at en ufo fløy rett over meg en natt, noe som fikk meg til å gråte ustoppelig av redsel. Det viste seg å være et fly veldig høyt oppe.

Jeg kjørte i Sverige, og så plutselig en buss jeg bare måtte ta bilde av. Jeg lo og ropte i bilen (alene) og ble veldig gira. Her skal dere få se hvorfor


Yes, dette er da turbussen til Lasse Stefanz. Jeg hører ikke på Lasse Stefanz engang. Jeg vet ikke hvem de er! Men å ligge bak turbussen deres var tydeligvis nok til å vippe meg av pinnen. Det er som å se film når de plutselig sier noe som har med Norge å gjøre. Da blir jeg også litt rar. Som om det er meg personlig de nevner. Jeg tror faktisk det er de eneste gangene jeg er patriotisk what so ever.

Når man bor på en slik liten plass som det jeg gjør, er det mange flinke mennesker som arrangerer ting man kan gjøre. For en stund siden ble det arrangert pub-kveld på et samfunnshus i nærheten, og jeg, søsteren min og søskenbarnet mitt bestemte oss for å dra. Vi hadde ikke mange forventningene til kvelden, bortsett fra høy promille og lav moral, men vi var alle tre enige om at dette slo godt an.

Høggrolig drinkføring mens vi venter på sjåfør.



Jeg blir alltid så ekstatisk etter litt å drikke.


Vi ble også veldig gode å spille ping pong utover kvelden. Og jeg mener veldig god. Sånn type Forrest Gump dritgod.


Faktisk så gode at for å få en utfordring, bestemte vi oss for å stå på kne å spille samtidig som vi drakk.



Tilogmed dart ble litt for enkelt på den tradisjonelle måten, så vi forsøkte å variere det også litt. Her kaster jeg bak fram, og du kan se for en kastearm jeg har! Den må jo gå i rundt 200 km/t, for armen min forsvinner jo totalt. Man ser at jeg er veldig flink, siden jeg har en helt uanfektet mine når jeg kaster. Hvis du synes dette ser litt farlig ut, kan jeg trøste deg med at en sto å holdt vakt og passet på at ingen kom ut døra nede i hjørnet, eller gikk i skuddsonen.



Silje kaster i bakoverlent bro. profft!



Bakoverlent kast med sidetwist. Profft!


Underlivskast med høye knær. Profft.



Ultrafokusert. Uten tvil profft!



Elefantsnabel-kast. Profft!



Fred sier bestemt at en mann må flytte seg for her kastes det med skarpt.



Og ikke uten grunn, for her ser du hvor fort et øye eller en skalpe kunne gått strakt åt helvete. Hadde det kommet noen inn døra her, hadde det blitt en ordentlig hundreprosentare.



Strategimøte med dart-spillerne. Jeg viser hvor pilene skal kastes. Vi snakker rett frem.


Her kan man se pimp-skillsa mine. Det er status på bygda å ha en mann i hver armkrok. Gjerne få de festet kirurgisk.



mådderfåkkings pi-ai-em-pii



Gængstahs from the fjords. Profft!



Det er ingen hemmelighet at Jøkelfjord Samfunnshus importerer atomavfall fra Iran, og her tar jeg meg noen glass leskende plutonium. Schmaker kjemisk!


En litt tørrere drink, men veldig god! Kreativiten hos bartenderne på huset var upåklagelig!



En lettere bedugget, men akk, lykkelig gjeng!

Samfunnshus bruker som regel være litt bedre utstyrt med ting og tang enn en vanlig pub, og bak et sceneteppe hadde de forsøkt å gjemme en klatrevegg. Vi blir veldig flotte sporhunder når vi drikker, så den klatreveggen fant vi lett som bare det. Det er slik med oss fjordinger som drikker som med små barn. Når det blir stille, gjør vi som regel noe vi ikke burde.



Silje ser litt skyldig ut her hun holder på å spenne på seg sikkerhetsutstyret.



Her var det bare å rive på seg før det kom noen å så hva vi holdt på med. Det gikk helt fint å kle på seg den ekle reim-trusa som skal holde en stakkars kropp oppe. Desverre var jeg for ustødig til å forstå hvordan tauet skulle festes i denne. Så jeg klatret uten, men følte meg likevel ganske sikker med reimtrusa på.



Plutselig roper Silje "Husk at du skal ned!" og da så jeg ned, og ble litt nervøs. Jeg hadde jo helt glemt at jeg egentlig ikke kan klatre, og har veldig høydeskrekk.



Her er jeg, overlykkelig for å ha overlevd. Hvis jeg ser litt retard ut, så er det kanskje pga snusen. Jeg ser litt retard ut med snus.



Klatresøster!



Her er jeg, så sinnsykt rusa på yoda t-skjorta mi. Dette blir alt for i dag, nå skal jeg dra å trene, og så fange en rømt hamster.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Kos deg med dette bildet av Nuvsvåg imens!:)


Eller dette av meg og min søster:


Eller dette av bestevenninna mi Trine og meg:


Eller dette av meg og hunden min:


Eller dette av meg i emohetens farge:


Sees snart!:)



Lang tid, ingen sjø! (long time, no sea)

Blogging for meg dreier seg om å tømme seg mentalt. Jeg elsker å prate og fortelle, hver en tanke og idè skal helst få slippe ut, gjerne så snart den popper opp. Jeg tror jeg har en minimumskvote av ting jeg MÅ få ut iløpet av en dag, ellers så bryter tankene mine meg ned i knestående og gjør meg flekkende gal på sekundet.
Selv om dette er en bra egenskap når man blogger, er ikke jeg så god å fordele denne tanketømmingen jevnt på blogg eller tilfeldig forbipasserende personer. Her er det det som måtte finnes framfor meg som får "støyten".
Min herlige, fantastiske lillesøster, som forøvrig er min favoritt-person, har vært hjemme her med meg i lang tid nå, så her har skravla gått i ett fra morgen til kveld, og noen ganger ut i de sene nattetimer.
Men nå har hun dratt, og jeg sitter igjen med et hode som har fylt seg til randen av tanker og ideer iløpet av dagen, og skal nå tømme det ut over den lille bloggen min så godt jeg klarer. Hold dere fast!

Livet mitt er forresten som en slags Bridget Jones parodi. Dagene består av å telle antall røkte sigaretter, flauser jeg har gjort, kilo, evt kalorier jeg inntar. Etter 250 kcal bruker jeg miste tellingen. Jeg har lastet ned en app som skal hjelpe meg å holde styr på matinntak og trening, men det verste er at jeg sitter å lyver og tenker at "appen vet jo ikke om jeg spiste 4 snickers sjokolader mellom frokost og lunsj om jeg ikke skriver det inn!", så der sitter jeg på slutten av dagen med en app som forteller meg at jeg har spist 394 kcal, der det meste er salat, og resten av dagen har jeg hatt et forbruk av kalorier på ca 8000, siden jeg har løpt, jogget, trent vekter og gjort husarbeid. Så der sitter jeg med kjempegod samvittighet og klør meg i navelen på sofaen og drikker brus, mens jeg lyver så det renner over som ei tuberkuløs møkkakjerring til en app som liksom skal hjelpe meg og motivere meg. Jeg er sannelig bra slu!

Jeg er en ekte treningsnarkoman, og ikke av den positive sorten.
Jeg er den type treningsnarkoman som blir skikkelig hekta på trening i perioder, og sender meg selv på avvenning i dobbelt så lang tid. Nesten som en periodedranker. Slik trener jeg. Så føler jeg at jeg har trent meg opp, og kan ta fri noen måneder. Jeg begynte å trene igjen i januar, og har siden da gått opp 4 kilo. Jeg begynte trene for å gå ned i vekt, og ikke opp, og er nå i et lite dilemma. Jeg veier faktisk mer nå enn jeg noensinne har gjort, og holder på å skvette på meg ballsteiner hver gang jeg veier meg.
Så der står jeg hver morgen, med hakeslepp og ny-ut-skvettede testikler å stirrer apatisk på ei badevekt. Kanskje jeg burde få meg en litt mer koselig hobby enn å veie meg. Jeg hører at leirdueskyting er gøy. Men alt er relativt, for alt det jeg vet, er kanskje quilting en like god hobby. Jeg håper jeg skreiv rett nå, for jeg sikter til lappetepper, og ikke quisling(?).


Her tok jeg bilde på trening i går. Jeg trener vekter, og er i tillegg begynt å prøve meg på jogging. Instinktet mitt sier at det ikke er helt rett å løpe, med mindre du prøver løpe fra noe. Så jeg må lage små filmsnutter i hodet mitt der jeg blir forfulgt av gale klesselgere på gaten i Tyrkia, eller maskerte banditter med avsagd pil og bue i henda. Så upraktisk det må være å springe rundt med masse maskeringstape på seg bare fordi man skal være banditt. Nåvel.

For en stund siden lagde jeg et tulleinnlegg om trening. Det er vel godt og vel et år siden. Jeg mener å huske jeg gjorde litt narr av disse steroidegutta som er mer opptatt av å se seg i speilet enn selve treningen. I begynnelsen av treningen min skjemtes jeg så mye at jeg turte ikke møte mitt eget blikk i speilet. Jeg så ned, opp, hvor som helst, bare jeg slapp å se på meg selv. Nå når jeg har trent litt er jeg pinadø verre enn de fleste steroidegutta jeg har sett. Jeg strekker og flexer, poserer og tror jeg er faen til feier på trening. Trekker opp t-skjorta å prøver se ordentlig sterk ut. Enkelte ganger stiller jeg meg under den spoten i taket som gir mest flatterende lys i forhold til konturer og silhuetter av muskler. Jeg er rett og slett blitt helt merkelig.

Jeg har i sammenheng med treningen forsøkt å kutte ned på all tullematen jeg spiser. Problemet mitt har alltid vært det høye inntaket av sukker og mat som gir meg mange eksplosive energihøyder, men som gjør meg sulten igjen ti minutter etterpå. Løsningen min er babygrøt. På kvelden spiser jeg det, fordi det holder meg mett lengre. Jeg bruker kjøpe Hipps havregrøt, for den smaker skikkelig godt, men i dag fant jeg bare nestle's havregrøt, og den smakte bæsjpølse overstrødd med kadaverfis. Det var faktisk så dårlig at jeg vurderte slå gressklipperen gjennom bilruten til naboen og brøle jødiske julesanger. Jeg klarte heldigvis hente meg inn og ikke gjøre det.

Jeg har lyst å lære meg finsk, og jeg tror juutalainen betyr jøde. Stemmer det?

Forresten så fant jeg en tidsmaskin her om dagen! Den tok meg tilbake til da jeg var 19 år, og noen år framover. Det var skikkelig flaut, morsomt og litt trist samtidig! Før du nå antar at jeg burde vært neddopet og lagt i bløt, eventuelt i en polstret celle på lukket avdeling, så må jeg få legge til at denne tidsmaskinen besto av en kjøretur med en bil som kun hadde cd spiller, ikke bluetooth, aux eller usb inngang, så jeg tok med meg en cd mappe jeg har hatt i bilen jeg eide da jeg var litt yngre. Det ble en 7 timer lang reise i tid! Jeg har nå laget en spilleliste på spotifyen min som jeg har kalt "Bashflack" som er fritt omstokket av ordet "flashback", og jeg skal se om ikke jeg får lagt inn noen tidsreisemelodier der. Det er jo litt morsomt. I tillegg har jeg gjort slik at andre mennesker også kan legge til musikk der, så hvis du har noen låter du mener passer inn i tidsmaskinen min, så feel free til å legge dem til! :)

Men nå skal jeg hoppe en tur i dusjen å vaske meg mellom stortærne, så jeg tenker vi blogges igjen om ikke så altfor lenge. Takk for at du FORTSATT stikker innom kjære leser, håper vi sees igjen.

 

Jeg må legge til at hvor hyggelig det enn er at dere legger igjen kommentarer, altså det setter jeg uhyre stor pris på, så må jeg be dere om å gi en god faen i å legge igjen reklame for produkter, eller tips om konkurranser. Jeg sletter disse, ettersom jeg ikke ønsker å reklamere for noe her med mindre jeg synes det er verdt det. Og når jeg sier verdt det, mener jeg at JEG har fått betalt vederstyggelige summer for det, eller bare digger produktet. Comprende?:)

Cross, Jåss, og underbukser fra Moss!

I helgen har det vært NM i snøscootercross i Alta. I den anledningen ble jeg og tre andre snertne sneller spurt om vi kunne stille som "babes". Være litt underholdning og eyecandy og dele ut premier. Siden motorsport og lettkledde damer går sammen som hånd i hanske, eller "fot i mose" om du vil, så kunne man jo ikke si nei. Så hele helgen har vært brukt til tupering av hår, og å varme våre kalde stumper etter å ha viftet med de i kaldt kaldt kaldt vær.

Her kommer litt bilder, for det har det sannelig vært lite av i det siste på bloggen.




Femme fatale! Fra venstre, Karine, Mattilakken, Marthe og Ann-Jacqueline

 


Fra venstre Karine, Marthe, Emil, Mattilakken og Ann-Jacqueline. Emil var så utrolig søt og morsom, en fantstisk liten pjokk å ha med på sminkerommet, for han underholdt oss alle med tullprat og dans mens vi ventet på sminke, hår og diverse.


Han var bare skjønn! Og når vi skulle gå fra sminkerommet og over crossbanen i pausen for at folk skulle se oss, spurte han så pent om han fikk holde hånden min over. Jeg kunne ikke si nei, og syntes det var utrolig hyggelig med "kavaler" over crossbanen.

 


Her står vi med en av vinnerne!


Her også sannelig!





Fredag var første "arbeidsdag". Der sto vi, fin og fjong i 15 minus på crossbanen som var laget til på sentrum i Alta. DET var kaldt. Spesielt når vi overrakte vinnerne champagne, og de valgte å sprute oss jentene ned i tillegg til hverandre. Jeg kjente fingrene frøs fast i hverandre, og generelt hadde jeg intense ønsker om å synke ned i deilig varm magma akkurat der og da. Men moro var det!


På lørdag så det SLIK ut på crossbanen på Kvenvik. Det var skikkelig sur, kald vind, og det siste løpet måtte avlyses pga dårlig sikt. Da fikk vi lov å ha lange jakker på oss, så vi ikke skulle få dobbeltsidig tape-betennelse.




Dette er fra i dag! Da var det mye finere vær, men vi fikk lov å ha jakker på fordet. Det var bare noen ganger vi måtte stå i hotpants og oppklippede t-skjorter. Neste gang  jeg vurderer et lettkledd stunt på vinteren skal jeg isbade, nå er jeg jo snart immun mot kulde.



Her er oss jentene på pallen! Jeg fant ut at vi var vinnerne i NM i skuterjåss! Jåss er vel et annet ord for tull og vas, for det har gått i ett med tullprat på oss jentene hele helga!



Oh yeaaah! Skikkelig Freddy Mercury stil!

Og nå, litt andre bilder jeg har tatt av meg selv i helgen, bare for at ikke kameraet på telefonen skal ruste vekk.


Overstadig lykkelig?


Her er jeg veldig fordrukket, og skal hjem fra nachs. Det første nachset var tydeligvis en barnebursdag gone wild, for jeg tror ikke det var en eneste sjel over 18. Da følte jeg meg som en oldemor, og ville bare helle 2000 liter betong over meg, og bli ett med grunnmuren. På nachs del 2, kom vi til et fornuftig kvinnemenneske. hun heiv seg i matlaging, og serverte en av mine favoritt-ting å spise. Rosenkål. Fy faen som jeg elsker rosenkål.


Dette er fra den barnebursdagen jeg pratet om. De hadde absolutt ingen glass eller kopper. Til og med bakeboller var umulig å oppdrive. Så hva skulle vi da skåle med? Jo, skåler! Her drikker vi "kjempegod" vin fra skål! Som de kjøterne vi er! Neida.

Skål!


Og så meg igjen.

Så du hva jeg gjorde her? Her har jeg hatt DEN photosession med meg selv, og bare skiftet litt på sitte/ligge stilling og knipset masse bilder. Så spredde jeg de bare rundt på blogginnlegget så det ikke skulle bli så sinnsykt åpenbart at jeg lå i 30-40 minutter og bare tok bilder av meg selv. Snedig!

Jeg har flere bilder fra helgen, men fikk ikke lastet de opp fra den andre telefonen siden den har bestemt seg for å ha akutt hjerneskade. Så jeg får legge de til i morgen elelr noe. Nå er det natt, så jeg skal se om jeg får inn hunden som har lagt sin elsk på en hund som er 40 ganger mindre enn han selv. Rotweiler vs puddel liksom. Men når en liten puddel har løpetid, spiller tydeligvis størrelsen ingen rolle. Det eneste som er litt tragisk, er å se han fortvilt jokke håpefult i luften, mens puddelen befinner seg en halvmeter under han. Også er det umulig å få hunden min inn, den vil bare sirkle rundt hjemmet til puddelen. Slik er det å være nødig!

men! som sagt, nå er det natt, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen! Under her finner du en sang jeg har hatt dilla på hele dagen. Natta! :)


Er jeg norges hotteste kjendisblogger?SE BILDENE!

Altaposten ringte meg i går, og fortalte at jeg var nominert til side3's kåring om "norges hotteste kjendisblogger". Det kan du lese om her!

Side3 nominerte meg, og så er det opp til folket å bedømme. Avstemningen foregår på en skala fra 1 til 6, der 6 er så hot at det nesten er så du kjenner du står atmed døra til helvete. I den sammenhengen, ville jeg hjelpe dere lesere litt på vei, og servere dere noen eksklusive bilder om hvor hot jeg egentlig er! Og om du synes jeg så forferdelig hot ut, kan du gå inn på side3 og gi din stemme.

 

Her sitter jeg og koser meg foran ovnen med en rykende kopp kaffe iført to scooterbukser, en ullgenser, en boblevest, en ulljakke og en scooterjakke. Det var utrolig hot.

 

Som om jeg ikke kunne bli noe hottere, la jeg til en boks tennbriketter og en vedkubbe. Regner med temperaturen stiger kraftig nå ja!

 



I dette überhotte antrekket var det faktisk litt vanskelig å bøye seg framover samtidig som jeg skulle gi sexy-blikket til kamera. Den kjempestore strikkede halsen kan jo selvfølgelig ha hatt en innvirkning, uten at jeg vil kommentere det noe ytterligere.



Her var jeg litt usikker på hva som var mine egne pupper og bare masse klær, så jeg tror ikke puppene mine begynner så langt ned på kroppen min. Litt usikker, kan jo være de har sunket betraktelig når det ble så ulidelig varmt!

 

Her begynte jeg få litt problemer med å puste, for da følte jeg meg sykt hot! Hvis du ser veldig nøye, så ser du faktisk svetten under øyet mitt!

Ah...ligger bare å griller seg her ja. So hot.

 

Yes, trynet mitt gruste rett nedi laminaten ja. Kan bli litt mye å være så hot.



Jeg klarte faktisk ikke ta så mange bilder før jeg holdt på å stryke med. På forhånd fyrte jeg i ovnen for å få det med på bilde, og etter å ha kledd meg mer enn selv en erfaren polfarer, så sier det seg selv at jeg mildt sagt holdt på å smelte vekk hjemme i stua. Så her var jeg vel på mitt hotteste, svett i trynet, og rett før jeg svimer av!

Så om ikke dette er hot side3, så vet faen ikke jeg!

 

 

Bissnissdamer og turbulens

Hei kjære leser! Jeg vil på forhånd beklage eventuelle manglende bokstaver, tegn og ord, ettersom jeg blogger fra mobilen. Touchtelefoner og små, sleipe pølsefingre er ikke akkurat en råfet kombo.
I skrivende stund sitter jeg på flytoget.
Jeg blir alltid superstressa når jeg skal ut å fly. Om jeg har god tid eller dårlig tid spiller ingen rolle for meg. Så lenge jeg må forholde meg til reglene om innsjekk osv, blir jeg totalt surrete med en gang jeg får melding på telefonen at jeg kan sjekke inn. Noen ganger er jeg sikker på at jeg går gjennom en portal til et parallelt univers når jeg er og reiser, for god tid blir på null komma niks til superkort sjithast-tid uten at jeg rekker å reagere. Jeg har ikke tall på hvor mangr ganger jeg nesten ikke har fått være med flyet fordi jeg er så sabla sen til innsjekk. Sist gang det holdt på å gå galt, var det en hyggelig mann på flyplassen som berget ræva mi for å si det pent. Hadde det ikke vært for han, hadde ikke jeg fått gå forbi så mange mennesker, og i tillegg fikk han en veldig sur dame til å gå i skranken å hjelpe meg. Vi ble venner på Facebook, så det var jo veldig hyggelig.

I dag hadde jeg god tid. Altfor god tid. Så god tid at du begynner føle deg som Forrest Gump på den benken når han venter på bussen. Det var snakk om sekunder før jeg begynte legge ut livshistorien min i det vide og det breie til tilfeldige forbipasserende, men rett før jeg åpnet kjeften var det dags at boarde. Flaks.

Jeg liker å sitte helt foran i flyet, ved vinduet. Hadde jeg fått lov ville jeg satt meg helt framme i cockpiten og kanskje fått prøve trykke på noen knapper, men jeg tør aldri spørre om jeg får lov.
Om jeg må sitte i midtsetet, bruker jeg ikke føle meg så høy i hatten. Da er man kjøttet i sandwichen, den som ikke har noen form for stemmerett når det kommer til armlener eller plass generelt, og må bare finne seg i å bli herset med av de to som sitter ved siden av. I dag satt det en svensk dame i midtsetet. Hun så ut som en viktig dame, for hun hadde sånne viktige kontorklær på, og veldig voksen frisyre. Hun var hensynsløs. Jeg spurte om jeg kunne ha den "rullegardinen" åpen, for den var nede når jeg satt meg.
Kanskje jeg skulle latt den være nede, for plutselig leste hun avisen sin over hele meg, samtidig som jeg tror vi småknoklet litt i en slags stille kamp om armleneplassen med albuene våre. Jeg prøvde høre på musikk, og da tok hun opp pc'n sin. Jeg lurer på om det er lov å se hva folk skriver når de sitter med pc'n sin slik. De eneste gangene jeg tar opp pc'n når jeg sitter så intimt sammen med noen er for å vise dem noe morsomt, eller se porno. Men når du ikke kjenner personen med pc'n blir det liksom litt for privat til at du kan legge hodet ditt på skulderen demmes og følge stille med hva de gjør.

Så der satt jeg. Tvunget til å stirre på skrå framover, ned i gulvet, opp i taket eller ut vinduet. Men jeg klarte ikke holde meg. Jeg lurte så fælt på hva det var som var så viktig at man måtte jobbe med det på flyet, og enda en så viktig dame!
Man kan ikke se for lenge, da skjønner de at du er nysjerrig.
Så jeg snudde meg litt rundt og glante rundt og lot som ingenting.
Så der satt den viktige, svenske damen med et word dokument som hun puttet store blå sirkler inni. Som store ballonger overalt. Det så litt ut som hun laget en invitasjon til en barnebursdag egentlig. Inni ballongene puttet hun små stikkord i kursiv. Da så det mer ut som en prisliste hos en aromaterapeut.
Jeg turte ikke se mer, så jeg begynte spille fruitslice på telefonen. Det er et spill der det kommer masse frukt fykende forbi på skjermen, og så gjelder det å kutte de i to med fingeren. Dette går nokså fort, og lar man seg rive med så går fort armen fram og tilbake som en hyperaktiv jojo. Jeg prøvde holde litt igjen så ikke setet til den viktige damen skulle riste så forferdelig. Det var kjedelig, for da mistet jeg ganske mange poeng siden jeg ikke kunne bruke slice-egenskapene mine til det fulle. Og som om gud hørte meg, ble det lengre perioder med turbulens! Turbulens som ristet på setene mer enn det jeg gjorde, og da så jeg mitt snitt til å gi full gass på fruitslice-spillet. Jeg kjente at minst halvparten av ristingen skyldtes meg, men nå var jeg jo i siget! Jeg fikk noen kjemperunder før turbulensen stanset, og da orket jeg ikke mer.
Den viktige damen satt fortsatt å lagde store fine sirkler og tall i word, og ville ikke legge bort pc'n når de sa det på høyttalerne. Jeg lurer på hvorfor folk aldri hører etter, og må pushe ting i det lengste. Slå av alt elektronisk ustyr, slå inn bordet og rett opp stolryggen. "Nei!". Neivel?
Hvorfor klikker ikke flyvertinnene? Hver jævla flytur er det en eller annen som bare ikke orker høre etter. Jeg hadde rygget over dem med bagasjetralla til bakkemannskapet hadde jeg hatt sjangsen. Heldigvis har jeg ikke det.
Nå skal jeg gå av toget, men legger ved et bilde av meg selv på gardermoen. Det er så kleint når alle legger ut bilde fra starbucks, så det orket ikke jeg.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Pre monstruelt syndrom

Du vet de dagene når ingenting går som de skal?
Dette er en slik dag.

En av de dagene da du holder på å knekke nakken når du prøver ta på deg sokkene om morgenen.
En av de dagene alt du svelger tar turen innom lungene først, så du hoster til du nesten spyr opp din egen tolvfingertarm.
En av de dagene du er sikker på at du må ha gått opp 20kg over natten, og det er ingenting du kan gjøre med det.
En av de dagene du tror du har litt vondt overalt, og begynner tro at du lider av en eller annen skummel sykdom.
En av de dagene du ikke kan slippe en stille fis, for da er du garantert å drite deg ut. Bokstavelig talt. Og du vil så gjerne bæsje litt, men du tør ikke gå på noen andre toaletter enn hjemme.
En av de dagene da du heller sikler og snøvler framfor å få fram en helt ordinær setning når du blir snakket til.
En av de dagene du vil brøle så høyt du klarer, men en slimboble i halsen din får deg til å høres ut som en parringsklar frosk istedet for.
En av de dagene du får snø i skoen bare du ser ut vinduet.
En av de dagene da den ene sokken din er altfor slapp i strikken og sklir fram i skoen og mellom tærne dine når du går, og holder på å få deg til å tilte, slik at du dreper alle i en 50 meters radius.
En av de dagene da favorittbh'n din smeller av overkroppen din som en katapult fordi den åpenbart er en smule slitt.
En av de dagene du bestemmer deg for å kjøpe iste med kullsyre i et håp om at det skal være litt sunnere enn brus, og ender opp med å nesten få hjerteinfarkt og dø når du forsøker svelge det, fordi konsistensen på iste er så uvant etter månedsvis med konstant brusdrikking. Ja, det går faktisk tydeligvis ann.
En av de dagene uttrykket "FML" er like sterkt som "fytterakkern".
En av de dagene du oppretter en egen spilleliste på spotify som heter "PMS"

Åjada. Jeg har pms.

Små kortfilmer spilles av i hodet mitt hele dagen. Mens jeg står som et frossent brød og ikke gjør noe som helst annet enn å stirre apatisk ut i luften, jobber fantasien på spreng. Inni hodet mitt river jeg varmepumpa ned av veggen og kaster den ut kjøkkenvinduet, samtidig som jeg brøler drithøyt og har en molotov cocktail i hånda som jeg drefser etter en uskyldig forbipasserende som er vitne til varmepumpekastet mitt. Helt uten grunn. Bare fordi jeg er litt sint. Og fordi det er deilig å kaste sore tunge ting å brøle når man er sint.

Jeg blir sint på alt. Jeg blir sint på radioen i bilen når den mister signalet. Eller så blir jeg fryktelig sint når jeg skal spille musikk fra telefonen på spilleren i bilen, og "ladestøy" kommer med som et lavt sus i høyttalerne. Istedet for å gjøre noe, sukker jeg bare veldig, veldig høyt. Som en trassig unge. "ÅÅÅÅH!!" Men inni hodet mitt bråbremser jeg, skyver setet kjempehardt bakover i bilen, tar springfart med foten å knuser hælen inn i den dumme spilleren, og stikker sunn setene i bilen med en kniv, samtidig som jeg kaster telefonen ut, og så spinner masse 360'er over den til det bare er plastsmuler igjen, og simkortet kaster jeg i tanken på bilen og tenner på.

Jeg tar av meg arbeidsklærne og prøver å børste håret pent. Ser i speilet, og jeg ser egentlig litt skummel ut. Litt sinte øyne, brydd panne. Jeg forstår hvorfor jeg har fått rynke over nesen for å si det sånn. Så sint som jeg blir når jeg har pms!
Når jeg ikke får til å gre håret så det ser pent ut, blir jeg helt gal inni meg. I virkeligheten legger jeg fra meg børsten, og blåser opp kinnene, samtidig som jeg ser veldig oppgitt ut. Slipper lufta fra kinnene sakte ut, slik at jeg hører selv hvor oppgitt jeg høres ut. Inni hodet mitt tar jeg hårbørsten og slår den inn i speilet på badet mens jeg brøler høyere enn en løve! Jeg slår hårbørsten så hardt inn i speilet at den blir stående fast i veggen. Jeg tar opp en speilbit fra gulvet og brøler og rister på hodet mens jeg skjærer av det dumme uregjerlige håret i store tjafser. Som en galning river jeg gjennom håret med hendene. Siden dette skjer inni hodet mitt, får jeg selvfølgelig en utrolig rocka og kul sveis etterpå. Sånn som på film når de skjærer av håret med brødkniv og farger det på dassen på en eller annen skanky bensinstasjon i nowhereland når de skal gjøre seg mindre gjennkjennelige for agenter som er på jakt etter dem, eller skumle karer som skal fange dem og alt de har er et smådårlig bilde fra et overvåkningskamera. De ser alltid utrolig flott ut etterpå. Jeg tror ikke noen som skjærer av håret sitt med glass eller kniv og farger det på en dass etterpå kan se bra ut. Det må være filmtriks! Jeg klarer såvidt å klippe meg selv med saks uten at jeg ser ut som en sprengt gorilla etterpå!

Men nå skal jeg ikke gjøre dere lesere deppa! Jeg har bare en skikkelig bæsj dag, og i morgen blir den nok enda "bedre" siden pms bare blir råere og råere til det plutselig bare avtar. Jeg skjønner godt at noen kan ha blitt frikjent for drap fordi de hadde pms for å si det slik!

Legger ved et par sanger som jeg la til på PMS lista på spotify. Slik musikk mente mamma jeg kom til å bli massemorder av når jeg hørte på det i min ungdom. Jeg har til dags dato ikke drept noen som jeg vet om, så jeg er ikke helt overbevist om at musikk er triggeren for denne jenta.

Snakkes når "helvetesuka" er over, med mindre jeg trenger å syte litt til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Brennende brødristere og trappefrie hus

Jeg har aldri følt meg spesielt overbeskyttet av foreldrene mine. Jeg føler selv at jeg har fått lov, og ikke minst, fått tilliten til å prøve og feile på egenhånd ute i den store verden. Noe som har gjort meg både selvstendig og fornuftig. Synes jeg selv da. Men hvis livet mitt var et teaterstykke, ville foreldrene mine vært de som jobbet bak i kulissene for å få alt til å gå knirkefritt, uten at jeg hadde merket noe som helst. Ja kanskje tilogmed tatt det harde arbeidet deres for gitt.

Det er ikke lenge siden jeg fikk vite av pappa at barndomshjemmet mitt som er et hus på ett plan, ble bygget akkurat slik fordi det ikke skulle være noen trapper vi ungene kunne ramle å slå oss i. Det hadde ikke jeg tenkt på. Men jeg har mange ganger tenkt hvorfor ikke vi har en fancy loftstue, eller en sokkelleilighet i kjelleren og lignende, men så viser det seg altså at de bygger et hus slik, kun for at ikke vi skal slå oss fordervet, mest sannsynlig også fordi mamma vet at vi ungene har koordinasjonsevne og balanse som en tørrfisk. Jeg snubler i fugene mellom fliser, og er det et stort åpent område der det ligger èn eneste hindring, kan du være sikker på at jeg på et eller annet vis tryner rett over akkurat denne.

Når mamma og pappa flyttet fra hverandre, bodde mamma i et hus med loft. Hva gjør søsteren min? Hun ruller ned hele trappen. Det er slikt som får en til å tenke. Kunne denne trapperamlingen vært unngått ved å ha et hus med trapper i, slik at vi hadde fått øvd oss fra dag èn til å bevege oss smertefritt opp og ned trapper? Eller er mamma utstyrt med en så sterk forutanelse om hvordan vi barna kom til å utvikle oss, at hun bare rett og slett VISSTE at det ville være umulig for oss barna å gå opp og ned en trapp? At vi er som kyr, vi kan bare gå opp trapper, og ikke ned?

Når jeg spurte mamma om dette stemte, la hun til at de fleste som brenner inne når hus brenner, er på loftet. Jeg vet ikke om dette stemmer, eller om det er noe hun tror, for det kommer vel litt an på hvor brannen starter. Men jeg orket ikke diskutere dette. Ingen av oss barna har til nå brent inne på loftet, eller blitt skadet betraktelig av å ramle ned trapper, så planen deres fungerte jo slik den skulle.

Tenk at noe så simpelt som en trapp skal få være med å avgjøre byggingen av et hus. Jeg tror ikke jeg unngår trapper bevisst, men når jeg går i dem er jeg alltid veldig konsentrert, jeg går liksom sidelengs ned, som om jeg er med i en musical. Egentlig kunne jeg sparket ut foten for hvert trinn jeg tok nedover samtidig som jeg elegant slengte ut armene i samme farten. DA hadde det sett ut som jeg var med i en musical eller noe.

Men det var ikke bare dette med trappen. For kanskje en uke siden gikk varmtvannstanken til helvete her i barndomshjemmet mitt. Pappa monterte en ny. I èn uke, har jeg brent meg konstant når jeg skal vaske hendene eller dusje her. Det er helt håpløst, jeg hyler av smerte og vifter med henda så såpeskummen flyger, og i dusjen hviner jeg som en gris, og trekker meg sammen som en flaggermus som bretter vingene inn mot kroppen, samtidig som jeg presser meg inn i den kroken som er lengst unna dusjstrålen, mens jeg febrilsk feklter etter temperaturreguleringen.

Da viser det seg at når mamma og pappa bygget huset, stilte pappa temperaturen på varmtvannstanken ned, slik at ingen skulle brenne seg. Og jeg har vel aldri brent meg på vannet her i huset før, når jeg nå tenker over det. Men nå brenner jeg meg hele tiden, 24 år med akkurat passelig varmtvann kommer til å ta lang tid til å venne seg fra.

Noe av det elektriske i huset har vært her siden huset ble bygget. Den 23 år gamle mikroen tok kveld i fjor, noe som gjorde alle i huset helt forvirret. Det var som om verden stoppet opp da electrolux mikroen fra 1989, som da kostet 3500 kr, plutselig bare sluttet å virke. Alle forsøkte trykke på den. Åpne den og lukke den, som om årsaken til at den ikke virket mer, lå inni. Som om en ond liten gnom satt med sikringen i hånda på innsiden av mikroen.

Pappa har allerede byttet mikro to-tre ganger etter det. Ingen er liksom den samme. Jeg er faktisk helt enig, de føles så..billig og simple i forhold. De forstår ikke hvordan jeg vil ha ferdig-pizzaen eller pirogen min varmet. Eller hvor mye et rundstykke egentlig skal tine.

Vi har en 24 år gammel brødrister også! Den fungerer helt fint! Den rister brød som bare det, men nå har altså mamma fått nok. Hun mener den er livsfarlig, og forstår ikke hvorfor ikke vi har brent inne til nå. Så den har hun gjemt vekk så ikke vi andre skal finne den. Men jeg vet hvor mamma gjemmer ting, så jeg fikk tatt et bilde til dere.

Behold...En 24 år gammel brødrister...Den ser da ikke så farlig ut?



Men uansett, nå skal jeg dra å trene litt! Husk morsdag på søndag, uansett hvor overbeskyttende hun er, eller ikke!:)

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Honky Tonky T-Rex

En av mine bedre egenskaper er at jeg er en evig optimist. Selv på kanten av et stup, millimeter fra den mørkeste avgrunn, vil jeg kunne ane håp. Kanskje jeg egentlig er veldig, veldig naiv, men jeg liker ikke ordet naiv, så jeg ser helst å bli kalt overdrevet optimistisk. Jeg ser ikke glasset som halvfullt, jeg ser det som en overflommende glassfontene som aldri slutter å fosse. Bortsett fra hvis jeg er i veldig dårlig humør, eller skikkelig sur, sånn ordentlig jentesur, slik bare ordentlig sure jenter kan bli. Da hater jeg alt, og tror alt jeg gjør og tar i blir til flytende, kroppsvarm kubæsj. Da har jeg en aura som gjør at tilogmed den mest blodtørstige mygg slår vingene over i stealthmode og rygger saaakte vekk.

Men tilbake til mitt optimistiske jeg. Jeg har forsøkt å hive meg på trening igjen! Om du har fulgt litt med på bloggen min, vil du mest sannsynlig til nå sett at mine treningsintervaller fungerer på ca samme måte som oljeskiftintervallene på en bil. Jeg tror jo til stadighet at kroppen husker min forrige treningsøkt, og at det bare er å fortsette derifra. Selv om sist gang var for 6 måneder siden. Jeg er også sterk i troen på at det aldeles ikke er bortkastet å trene slik, det tar bare helt sinnsykt lang tid å se noen form for resultater. Men i år har jeg faktisk vært å trent flere ganger enn i hele fjor tilsammen! Jeg har tilogmed forsøkt å drikke soyamelk! Avogtil overrasker jeg meg selv med slike sunne utskeielser. Jeg håper da soyamelk er sunt. Ellers føler jeg meg lurt. Soya. Jeg forbinder det med slike tullinger man ser på film som ikke kan ta i en fiskepinne engang uten å erklære krig mot kjøttetende individer. Slike som spiser tofu med baconsmak, tofurullekake, soyalapskaus, soyakvikk lunsj, tofu whopper soyacheese med "diet"soyasoda. Det burde bare være sunt. Jeg vet ikke hva soya er engang. Eller tofu. Høres ut som noe de har skrapt av fra alger i middelhavet. Eller klemt saftene fra bjørketrær og blandet med gråsteinsvann. Eller parkettsaft. Hvem faen vet.

Jeg har litt treningsnoia ettersom jeg er så talentløs når det kommer til å løfte vekter at jeg bruker snu i døra om det er andre å trener. Dette skyldes flere ting. For det første lager jeg utrolig mange lyder når jeg trener. Jeg lager mange rare lyder til vanlig også, men ikke slike lyder. Har du noengang sett en tennismatch for kvinner? Det er utrolig kleint. Det er stønnelyder som høres ut som en blanding av "aaagh nå døøøør jeg", "aaah nå kommer jeg!" og "aaaaggh, skulle ikke spist den skinkepakken som gikk ut på dato i forrige uke!!". Hvis du har hørt slike lyder, skjønner du kanskje at trening blir litt vanskelig i nærheten av andre.

En gang jeg skulle trene, var det en litt eldre dame på treningsstudioet, og jeg tenkte at hun sikkert var harmløs. Hva var vel oddsen for at hun kom til å sparke meg ned å trykke benkpress-stanga ned i halsen på meg om hun fikk anledning? Eldre damer bruker være veldig søte og snille. Sånn type kamferdrops og strikkegenser-søte. Jeg tenkte i alle fall at denne damen ikke ville se på meg som verken rar eller forstyrrende mens jeg trente, så jeg lot det bare stå til. Når vektene føltes tyngre og tyngre, og pusten min ble minst like tung, la jeg merke til hvor dødsens stille det var. Denne eldre damen hadde ikke slått på musikken, og plutselig føltes det ut som jeg var real-life spiderman, med hans spiderman-senses, og kunne med ett høre hver eneste lyd i lokalet. Ja jeg tror til og med jeg hørte en jomfruhinne sprikke 3 mil unna. Jeg hørte min egen puls, jeg hørte flueegg klekke og bli til små larver i vinduskarmene i etasjen over, jeg hørte permanenten til den gamle dama slette seg ut mikrometer for mikrometer, og ikke minst, jeg hørte hvordan pusten min begynte forvandle seg fra rolig "joggepust" til "tyrannosaurus rex har samleie med en betongbil" pust. Da slapp jeg alt jeg hadde, røyste meg opp og ropte litt overivrig mot den gamle damen "Du damen, kan jeg få lov til å sette på musikk?" og følte meg som en liten drittunge som overivrig, men respektfullt forsøkte få lov hos en litt fremmed barnevakt til å være en halvtime lengre ute å leke. Hun så litt overrasket på meg, og svarte med den søte gamle-damen stemmen sin "Ja selvfølgelig". Jeg løp så sakte jeg klarte uten å virke som en desperat musikkfreak bort til stereoanlegget og smurte igang en cd.

Jeg turte ikke ha så høy lyd på anlegget, men det tok rippelvolumet fra de mest intense lydene mine. Jeg trenger kanskje ikke si hvor glad jeg var når damen endelig bestemte seg for å rulle sammen treningsmatta og ta kveld for denne gang. Hun var nesten ikke rukket å lukke døra etter seg før de innesperrede spekkhogger-ulene mine brøt løs i et rent helvete når jeg tok i det jeg klarte.

Det er så vanskelig å måtte forholde seg til meg selv når jeg er slik. Pluss at jeg ikke ser ut som mange jenter som trener på feks SATS. De kommer i gallasminke og fancye tightser og det hele, og forlater treningen like fresh og flott. Hadde jeg sminket meg slik før trening, så hadde det sett ut som en pillefjern vaskebjørn hadde voldtatt meg med en bademadrass i en container innen jeg var ferdig.

Men men, det gjør godt i sjela å få trent litt, er fornøyd med det. Selv om jeg overivrig løper bort til speilet og flekser både armer, ben og mage etter hver økt for å se om jeg ser forskjell. Jeg gjør jo selvølgelig ikke det, men å vente på noe har aldri vært helt min sterke side.

Men jeg følger i alle fall nyårstrenden, og har kastet meg på et treningsopplegg jeg strengt tatt allerede har brutt flere ganger, så dere får bare følge med å se om jeg klarer å holde meg i treningsmodus framover!


Jeg vil også si takk til dere som kommenterer og liker innleggene mine, det er kanonbra, jeg har desverre tatt meg altfor lite tid til å svare på kommentarene deres, så der skal jeg skjerpe meg!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!




Når kjedsomheten fører deg til Sibir.

Kjedsomhet er en pussig greie. Plutselig føler man seg som verdens mest ensomme person. Telefonen ringer ikke, facebook er dødt, idet du tar opp pc'n og tenker at du skal gå inn på verdens morsomsste internettsider og få deg masse timer med underholdning, kommer du på at det eneste du bruker internett til faktisk er facebook, og muligens ellos nettbutikk. Så i ren desperasjon sjekker du ut nyheter på lokalavisens nettsider og leser artikler som ville gitt deg narkolepsi til vanlig. Da streifer det meg at facebook er kanskje gratis, men jeg betaler fiber så og si kun for å kunne sitte på facebook med telefon, nettbrett og pc. DA føler jeg meg stakkarslig.

Så begynner jeg å sortere saker og ting som ligger i skuffer. Sortere er kanskje et sterkt ord, jeg flytter rot fra en skuff til en annen skuff. Kanskje jeg bytter plass på sokkene og trusene i kommoden. I noen tilfeller har jeg faktisk satt meg ned med en pinsett og forsøkt å utføre en brazilian wax kun med pinsett. Ett og ett hår. Eller så sminker jeg meg. Masse. Kun for å se om jeg kan lære meg en ny måte å sminke meg på, uten hell. Til slutt står jeg der med 40kg sparkel i trynet og ser ut som en blanding av Osama Bin Laden og Eli Hagen. Tar noen bilder med telefonen for å se om den rette belysningen kan gjøre underverker, noe det selvfølgelig ikke gjør.Så står jeg der å ser gjennom bildene, stor i øynene og skjærer en grimase som tilsier at jeg nettopp har vært vitne til at et neshorn har spydd opp et marsvin på gulvet mitt som så bæsjer ut store kabler med illeluktende rollerburgere.

Det er utrolig sjeldent jeg faktisk kjeder meg. Jeg er alltid opptatt med et eller annet, uansett hvor viktig eller uviktig det er. Jeg føler at døgnet ikke har nok timer til å gjøre alt jeg har planlagt. Jeg unngår jo på det sterkeste å gjøre ting som er veldig fornuftig, som foreksempel å måke vekk de 29 tonnene med sne som ligger utfor huset, som faktisk også har klart å totalt skjule snøscooteren min. Den skulle jeg egentlig ha fått fram før juni, men det får vente til den dagen jeg kjeder meg samtidig som jeg føler meg fornuftig.

Fra desember til nå i midten av januar har jeg hatt lillesøsteren min hjemme, og vi er som to dråper vann. Når vi ble skapt, tror jeg Gud hadde oppskriften på to rakettmotorer foran seg, halvt menneske, halvt jagerfly. Så tempoet hjemme har vært skyhøyt, de eneste gangene vi har vært rolig og stille er når vi har sovet.

Så når hun nå har forlatt meg her i fjorden for å fortsette sine stein-studier i Tromsø, blir hvert eneste ledige øyeblikk den reneste tortur for meg.

Så hva skjer ellers? I går kveld kjedet jeg meg, og som den forvokste trassige drittungen jeg viser meg å være, nektet jeg sove. Så jeg monterte sammen et solarium. Hvis man kjeder seg nok er tydeligvis hudkreft et fristende tilbud.

Hadde jeg hatt mye fri, hadde det vært mulig å planlegge kjedsomheten til en større grad. Mye fri, og 5000 i kontanter. Da hadde jeg satt på med en trailersjåfør ned til Oslo/ Gardermoen, dradd en tennissokk så langt ned over hodet at jeg ikke hadde sett en dritt, og mest sannsynlig hatt litt problemer med å puste, løpt bort til hva enn jeg måtte treffe på først. En buss eller en skranke, kjøpt en enveis billett til anywhere, spurt pent om noen kunne følge meg hele veien til setet på flyet jeg skulle på, og påstått at jeg hadde gjennomgått en komplisert øye/ansiktsoperasjon som gjorde at jeg måtte ha en kompresjonssokk trekt ned over ansiktet, og den ikke kunne tas av før om en uke. Og hørselvern! Jeg vil jo ikke høre heller hvor jeg skal. Da kunne jeg sagt at jeg hadde vært på ekskursjon i regnskogen og vært så uheldig at eksotiske biller hadde lagt egg inni ørene mine, og den eneste måten å drepe de på var å stenge lufttilførselen inn i ørene, derfor måtte jeg ha hørselvern på.

Vel framme på flyplassen der hvor jeg enn måtte ende opp, kunne jeg tatt av sokken over hodet og hørselvernet, og så må jeg klare meg uten turisthotell og taxi og slikt. I kofferten min skulle jeg kun hatt undertøysskift, sandaler, en steiketakke (slik man steiker lefser og flatbrød på), en lommekniv, en magnet, en pose toro svelemix, en bærplukker, grillelementet fra mikrobølgeovnen, en trombone og presenning. Dette måtte jeg da ha klart meg med, helt til UD har klart å finne ut hvor jeg er og hjelper meg hjem.

Hadde jeg endt opp i et varmt land, som Egypt eller Hellas eller noe, hadde det jo vært ganske greit. Da kunne jeg stått på gaten å slått folk ned med trombonen min og plukket opp alle pengene fra lommene deres med pærplukker. Til slutt hadde jeg sikkert hatt nok penger til å  kjøpe meg et sveiseapparat, og da kunne jeg sveist meg en enhjulssykkel av flaten på steiketakken og grillelementet fra mikroen, og brukt magneten som sete, holdt oppe presenningen som seil, og bare rullet/ blåst fra land til land, mens jeg spiste Toro Sveler tørrmiksen til jeg fant en plass jeg kunne bo og trives.  For eksempel en liten øy eller en holme ingen andre bodde på, så kunne jeg latet som jeg hadde funnet den helt på egenhånd, og regjert der til mine dager var omme. Hadde folk rodd over for å ligge sole seg, hadde jeg erklært krig med engang og kastet stein på dem fra et tre til de hadde rodd vekk igjen.

Hadde jeg derimot endt opp en veldig kald plass hadde det vært litt verre. Da måtte jeg bygget meg en enkel hytte av kofferten min og presenningen min, og brukt steketakken som varme. Om natten kunne jeg lurt meg bort til isbjørner eller andre dyr som bor på kalde plasser og stukket grillelementet fra mikroen inn i munnen på dem uten at de merket det, og når jeg da ble sulten kunne jeg løpt forbi dem med magneten min, så de hadde blitt slept etter meg bort til den provisoriske hytta mi, der jeg hadde slaktet dem og steikt dem på steketakken min. Da hadde jeg kunnet laget meg en fet onepiece av isbjørnskinnet om jeg hadde klart å trekke alt kjøttet og innvollene ut gjennom munnen på den, så jeg bare kunne kledd hele isbjørn"drakten" på meg. Det hadde vært et bra salgstriks, for da kunne jeg solgt isbjørnkebab fra steiketakka mi i den provisoriske hytta mi, og hvem vet, kanskje det hadde ballet på seg så jeg kunne åpnet min egen kafè der, og blitt der resten av livet mitt. Med mindre UD hadde funnet meg og tatt meg hjem igjen. Da måtte jeg ha måkket fram snøscooteren min.

Dette ble egentlig bare svada, men du vet jo hvilken blogg du er på! Nå skal jeg gjøre meg klar til å FAKTISK stikke på trening!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ha dæ vækk ditt spøkels!

Hei kjære leser! Siden jeg er så heldig å bo veldig langt oppi nord langt, langt, laaangt fra nærmeste motorvei, må man regne med at kong vinter kan gjøre sitt for å forhindre en jevn og fin trafikkstrøm denne årstiden.

Jeg bor i nærheten av et Kvænangsfjellet som du må over for å komme til Tromsø eller sørover generelt. Når dette fjellet stenger, er jeg tvunget til å ta en 20 mils omvei gjennom Finland for å komme forbi. Det er nettopp det jeg har gjort i dag. Kvænangsfjellet har vært stengt grunnet ras, og jeg peiset på gjennom Finland. Et stykke forbi Kautokeino mot Alta har du en plass som heter Kløfta, og der spøker det visstnok. En jente skal visst ha tendenser til å sette seg i baksetet på bilen din og være med et stykke på turen.

Jeg er jo så mørkeredd som det går ann å få det, så jeg skal ærlig innrømme at jeg har grått noen tårer i ren dødsangst ned dette partiet når jeg har kjørt alene på kveldstid.

Denne gangen var jeg derimot forberedt, og hadde screenshottet fadervår på nett, og satt klar med fadervår på telefonen i tilfelle Linda Blairs ansikt fra exorcisten skulle dukke opp i sladrespeilet.
Der satt jeg og tviholdt på telefonen og kaldsvettet, og plutselig åpenbarer det seg en hel drøss med trailere linet opp på en lang rad rundt en sving. Aldri før har jeg vært så glad for å komme til en kø som nå!

Det er greit, jeg sitter å er litt redd for å bakke meg fri for diesel på bilen og bli sittende å vente på hva som enn måtte komme først, hypotermi eller en ridder i skinnende rustning med en kanne diesel under armen, men det er bedre å være redd slike ting enn spøkelser.
Jeg er redd de skal bite meg når jeg ikke venter det, eller poke meg hardt i siden så jeg skvetter til og kjører av veien. Eller hyle kjempehøyt! Eller snakke med britisk aksent. Eller putte kalde spøkelseafingre ned i nakken på meg så jeg rykker til og tar backflip over førersetet og ned i baksetet og blir sittende på fanget hennes mens hun hyler, poker, biter og snakker med britisk aksent.

Kanskje jeg er litt for lett å skremme, jeg har nemlig sett min andel av skrekkfilmer. Men, skrekkfilmer er aldri skummel hjemme i din egen stue, men her og nå, skulle jeg ønske at det eneste jeg hadde sett på tv var Sauen Shaun.
Men nå er det nok syt, god natt/ morgen videre kjære leser!:)

That Girl is on Fire

I går hadde jeg planer om å skrive et ordentlig skryte-innlegg om hvor flink jeg har blitt å fyre i ovnen. Forrige vinter mener jeg å huske at jeg skrev et blogginnlegg om hvor inni helvetes vanskelig det er å få fyr i ovnen. Så de siste dagene har jeg følt meg som reneste Lars Monsen på hjemmebane, jeg bare bærer inn noen vedkubber, og idet jeg åpner ovnsdøra så fatner de og det blir kjempevarmt på no time her i huset. Inntil i dag.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så helvetes vanskelig å få fyr på noen simple trebiter. Hus brenner jo ned i hytt og gevær, men når du skal få de å brenne på kommando, går det nesten rett til helvete. Jeg så en episode av Brille på nrk, der de sa at det var vanskelig å få fyr på bare èn vedkubbe, men om du satt to trekubber mot hverandre ville de reflektere varmen fra hverandre, og brenne bedre. Og så er det jo det evige spørsmålet "når et hus brenner, brenner det opp, eller brenner det ned?". Mamma sier at man skal brenne bål slik at det brenner ned. SÅ jeg prøvde alt dette i ovnen i sted. Kubbene reflekterte hverandre, jeg forsøkte å få de til å brenne NED, men til slutt gikk ingenting. Det begynte ikke engang å brenne selv om jeg brukte ca 15 tennbriketter! Hva i faen er det for en adferd fra noen dumme vedkubber?! Så jeg flyttet de litt rundt, og tenkte at et hus brenner jo sjeldent ned (eller opp) fra oppå taket eller nede med grunnmuren. Det begynner jo nesten alltid å brenne INNE i huset en plass. SÅ jeg stablet vedkubbene som et lite hus, lekte at det var rødt med hvitt stakittgjerde rundt, at noen satt å vasket seg på ryggen på badet, og hadde levnet smult på kok på kjøkkenet. Så overopphetet smulten og begynte brenne. Smulten her, var en tennbrikett plassert der jeg tror kjøkkenet ville vært i det lille vedkubbehuset. Og sannelig min partyhatt, tror du ikke det har tatt mindre en fem minutter, og det er allerede overtent inne i ovnen? Jajamensan, Lars Monsen her ja.

Det går jo å slenge litt bensin inn i ovnen også, selv om jeg har superdårlig erfaring med det. Jeg har sikkert fortalt om dette før, men min totale håpløshet kan nesten aldri gjentas for mange ganger. I sommer sto jeg en smule nært et bål som var dynket med bensin, og jeg forsto vel ikke at bålet kom til å gå fra veldig, veldig lite, til ultra-mongo-drit-helvetes-jævla-svært på cirka åtte tiendedels sekunder. Så, når bålet plutselig sa "WHOOOOOOF!!!" og det var flammer rundt hele meg, så trenger jeg vel kanskje ikke forklare at jeg ble en smule nervøs. I ren refleks la jeg henderne over ansiktet mens jeg tenkte "ikke øyenbrynene for guds skyld!" mens jeg løp for å komme meg bort. Det luktet så jævlig svidd hår at jeg holdt på å ta backflip og dobbel 360 ned i nærmeste myr. Så der sto jeg på badet og gråt over min ikke-eksisterende pannelugg, de noe kortere øyenvippene, og de dels manglende øyenbrynene. Pekå sto ved siden av meg, helt sjokkert og redd og forsøkte trøste meg med at jeg tross alt hadde vært veldig heldig. Jeg var litt svidd på nesen, så jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg som miss Norway der jeg sto og tviholdt i de svidde lokkene mine.

Hadde jeg bodd i en grotte 2800 meter over havet der jeg livnærte meg på ørne-egg, mose, biff av lemen og saft fra seljetrær, og mest sannsynlig ikke møtt et annet menneske oftere enn hvert fjerde skuddår, så hadde det ikke gjort så veldig mye, men akkurat, helt tilfeldig, og utrolig bra timet denne gangen, så skulle jeg faktisk også på Midnattsrocken, der det bruker være veldig mange mennesker. Jeg ville ikke gå rundt å se ut som en svidd, hårløs banansplitt, så jeg tvingte en kompis av meg til å dra å kjøpe løsvipper. Slike punkter med løsvipper man fester på øyelokket, ikke en hel rad med vipper. Så da sto vi linet opp med bilene våre og pratet, mens jeg forsøkte desperat å lime på øyenvipper i mitt nokså hårløse ansikt. Plutselig utbryter kompisen min "Det er ikke SÅNN man skal gjøre det!" mens jeg febrilsk klasket øyenvipp etter øyenvipp oversmurt med lim på øyenlokkene. Det så ut som en kråke hadde fått epileptisk anfall i et reir, og nærmest spølt greiner og dritt rundt seg i et rent helvete, og hvis du klarer se det herja kråkereiret for deg, så har du også et mentalt bilde av øyenvippene mine. Når det kom til øyenbrynene forsøkte jeg tegne de på med sånn øyenbrynspenn, men det så helt svimmelt ut.

Så jeg gikk for noe som ikke kunne feile, nemlig kjempestore solbriller og godt med sminke så ingen skulle se den svidde nesetuppen min og rødheten i huden. KJEMPEFINT! Etter å ha festet som en motherfucker med det svidde trynet mitt, var det selvfølgelig en som ba meg ta av solbrillene. Jeg nektet. "Jeg ser sliten ut!" sa jeg og tviholdt på brillene. "Kom igjen, ta av brillene!" sa kompisen min. Jeg så sjenert ned, og trakk solbrillene sakte vekk fra ansiktet, og så opp samtidig som jeg skjemtes. "SLITEN?!" utbrøt han, "Du ser jo helt HÆRJA ut!!", og før ekkoet fra stemmen hans hadde rukket å stilne i hodet mitt, var brillene tilbake på hodet mitt igjen.

Så når jeg ser ser tilbake på min nokså ekle episode med påtente ting, er jeg egentlig litt takknemlig for at det tar litt lang tid å fyre i ovnen. Heller sakte men sikkert, framfor super-turbo-rå-kjapt og livs-jævla-farlig.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ha en hot aften foran "peisen", wøh høh høøø.. :)


Tidssoner og luftballonger

Jeg er et D-menneske. Du har A-mennesker, B-mennesker, men jeg er utvilsomt et D-menneske. Jeg liker å være våken når andre sover, og jeg sover helst slik at jeg går glipp av både døgnåpne bensinstasjoner og sene åpningstider på matbutikker. Utrolig nok.
Jeg lurer på om jeg åndelig sett hører til i en annen tidssone? Kanskje jeg må gå til bunns i dette, og finne ut hvilken tidssone min indre klokke er stilt etter, får så å flytte dit å bo å leve som et A-menneske? Kanskje dette henger igjen fra et tidligere liv? Kanskje jeg er reinkarnert fra en Canadier, eller Hawaii? Jeg liker kulden, og er ikke spesielt glad i fregnene sola gir meg, og hvis dette er noe som henger igjen fra et tidligere liv, så er vel kanskje Canada landet jeg egentlig hører hjemme i? Nå er jeg ikke så inne på klimaet i Canada, men jeg har alltid sett for meg at det er veldig kaldt der. Men når jeg vrir globusen bortover, ser det ut som det er ca på lik linje med Norge, Så kanskje det er ca samme klima der?
Om du er geografisk og klimatisk anlagt, og nå ser at jeg driter meg loddrett ut angående min fritenkning om Canada, så får du bare bære over med meg. Er du nokså inne på Canada, så må du gjerne berike meg med din kunnskap.
Det jeg stortsett vet om Canada er det jeg har sett på TV. Jeg vet at de har rar aksent, hoppende hoder, og liker prompe-humor. Forbausende nok, har jeg lært dette fra South Park. I mange av Jean Claude Van Dammes filmer, kommer han alltid fra Quebec, som er en canadisk provins. Akkurat det har ikke lært meg så mye, annet enn at de må ha kraftig gjødsel i drikkevannet, for Jean Claude er en kraftig liten tennplugg, hvertfall i sine tidligere år.
Jeg har også sett mange snøscooterfilmer fra Canada, så kanskje det er derfor jeg tror det er så kaldt der. Hvem vet.

MEN! Drit i Canada, jeg er så utrolig lett å avlede, og skremmende nok avleder jeg meg selv like godt som noen andre.

Her for litt siden, begynte jeg gå litt ned i vekt av ren ensomhet og kjedsomhet, og det gjorde meg litt glad, på sin egen twistede måte. Så kom jula, og noe jeg tror er tvangsspising og akutt behov for konstant sukkerinntak. Desember begynte med flat mage, men nå har jeg altså begynt å få noe som nesten kan minne om gnagsår ytterst på magen. Den store bollemagen min subber borti alt på min vei, og det har faktisk blitt så ille at jeg vurderer ta ut navlepiercingen. Den fungerer ikke lengre som pynt, men som en slik ring okser har gjennom nesa for å dra de rundt omkring, elelr hva nå enn disse okse-nese-ringene egentlig brukes til. Her en dag tok jeg meg selv i å lage hjerteform med fingrene på den nokså utbulende magen min, slik som gravide gjør på bilder, mens jeg lo litt hånlig for meg selv. Jeg tror aldri jeg har spist så mye som denne jula, og nå klarer jeg ikke slutte. Å barbere seg nedentil er blitt en utfordring, hvertfall siden jeg såvidt ser tuppen på tærne mine når jeg står å ser rett ned.

Du tror kanskje jeg overdriver, men all overfloden av mat i høytider gjør at jeg virkelig lar meg rive med. Til eksempel fant søsteren min to-tre bokser med julekaker gjemt unna nå etter jul, og det er fordi mamma er så redd for at jeg skal spise opp alle julekakene FØR jul. Disse ble tydeligvis glemt av, men julekaker er nå like gode etter jul som før jul, mener nå jeg!

Så nå sitter jeg her å føler som så mange andre gjør i januar. "Kanskje jeg skulle kommet meg på trening?". Ja kanskje jeg skulle det. Kanskje det hadde kunnet fungere som en fin balanse i forhold til mitt nåværende enorme matinntak, og jeg kunne gått rundt å følt meg litt mere avslappet, og ikke som hindenburg før den eksploderte.

Kanskje det er det som kommer til å skje? At jeg rett og slett eksploderer? Det kjennes hvertfall farlig sånn ut, for hver tygge jeg tar nå for tiden føles det ut som jeg eser mer og mer ut, og smertene er uutholdelige av den intense mettheten.

Så en dag når jeg sitter der med middagsbordet, og trør en merkelig middagsblanding bestående av krumkaker og fattigmann, finnebiff og spaghetti på boks, cola og seigmenn, bønner og tomatsuppe, pannekaker og seibiff inn munnen med stor iver, så skjer det. Jeg blåser meg sånn opp av gassene at jeg rett og slett blir sittende å levitere en halvmeter over kjøkkenstolen mens fråden renner ut av munnvikene mine, og så får jeg melding på telefonen. Batteriet på telefonen kortslutter mot en hårnål i lommen, og det dannes en gnist. På noen brøkdels sekunder antennes all gassen fra magen min som nå er blitt en slags aura rundt meg,  og der har vi hele hindenburg katastrofen, nyinnspilt hjemme på mitt eget kjøkken.




På kjøkkenet etterpå vil det se ut som 8 små djevelunger med hver sin nål har gått amok på et hundretalls ballonger, og det vil ligge flerrede biter over alt. Restene av meg må til slutt svables sammen i en liten haug, og leveres til resirkulering, der jeg blir smeltet om til biodiesel eller noe.

Fra nå av skal jeg kutte pent ned på matinntaket, til et mer normalt nivå, og jeg tror allerede i dag blir dagen for årets første skippertak på treningsstudio.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Les mer i arkivet » August 2014 » Juli 2014 » April 2014
mattilakken

mattilakken

28, Alta

overdrevent livsglad hyperaktiv fjording. Liker å skru bil, holde på med alt jeg måtte få for meg, alt fra steinkasting til å kle meg ut som en banan å springe gjennom apeavdelinga i en dyrehage.Ønsker du å kontakte meg? mattilakken@gmail.com Innhold i mail, samt navn på avsender, kan bli brukt på bloggen. Du finner meg også på facebook.

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits