Når kjedsomheten fører deg til Sibir.

Kjedsomhet er en pussig greie. Plutselig føler man seg som verdens mest ensomme person. Telefonen ringer ikke, facebook er dødt, idet du tar opp pc’n og tenker at du skal gå inn på verdens morsomsste internettsider og få deg masse timer med underholdning, kommer du på at det eneste du bruker internett til faktisk er facebook, og muligens ellos nettbutikk. Så i ren desperasjon sjekker du ut nyheter på lokalavisens nettsider og leser artikler som ville gitt deg narkolepsi til vanlig. Da streifer det meg at facebook er kanskje gratis, men jeg betaler fiber så og si kun for å kunne sitte på facebook med telefon, nettbrett og pc. DA føler jeg meg stakkarslig.

Så begynner jeg å sortere saker og ting som ligger i skuffer. Sortere er kanskje et sterkt ord, jeg flytter rot fra en skuff til en annen skuff. Kanskje jeg bytter plass på sokkene og trusene i kommoden. I noen tilfeller har jeg faktisk satt meg ned med en pinsett og forsøkt å utføre en brazilian wax kun med pinsett. Ett og ett hår. Eller så sminker jeg meg. Masse. Kun for å se om jeg kan lære meg en ny måte å sminke meg på, uten hell. Til slutt står jeg der med 40kg sparkel i trynet og ser ut som en blanding av Osama Bin Laden og Eli Hagen. Tar noen bilder med telefonen for å se om den rette belysningen kan gjøre underverker, noe det selvfølgelig ikke gjør.Så står jeg der å ser gjennom bildene, stor i øynene og skjærer en grimase som tilsier at jeg nettopp har vært vitne til at et neshorn har spydd opp et marsvin på gulvet mitt som så bæsjer ut store kabler med illeluktende rollerburgere.

Det er utrolig sjeldent jeg faktisk kjeder meg. Jeg er alltid opptatt med et eller annet, uansett hvor viktig eller uviktig det er. Jeg føler at døgnet ikke har nok timer til å gjøre alt jeg har planlagt. Jeg unngår jo på det sterkeste å gjøre ting som er veldig fornuftig, som foreksempel å måke vekk de 29 tonnene med sne som ligger utfor huset, som faktisk også har klart å totalt skjule snøscooteren min. Den skulle jeg egentlig ha fått fram før juni, men det får vente til den dagen jeg kjeder meg samtidig som jeg føler meg fornuftig.

Fra desember til nå i midten av januar har jeg hatt lillesøsteren min hjemme, og vi er som to dråper vann. Når vi ble skapt, tror jeg Gud hadde oppskriften på to rakettmotorer foran seg, halvt menneske, halvt jagerfly. Så tempoet hjemme har vært skyhøyt, de eneste gangene vi har vært rolig og stille er når vi har sovet.

Så når hun nå har forlatt meg her i fjorden for å fortsette sine stein-studier i Tromsø, blir hvert eneste ledige øyeblikk den reneste tortur for meg.

Så hva skjer ellers? I går kveld kjedet jeg meg, og som den forvokste trassige drittungen jeg viser meg å være, nektet jeg sove. Så jeg monterte sammen et solarium. Hvis man kjeder seg nok er tydeligvis hudkreft et fristende tilbud.

Hadde jeg hatt mye fri, hadde det vært mulig å planlegge kjedsomheten til en større grad. Mye fri, og 5000 i kontanter. Da hadde jeg satt på med en trailersjåfør ned til Oslo/ Gardermoen, dradd en tennissokk så langt ned over hodet at jeg ikke hadde sett en dritt, og mest sannsynlig hatt litt problemer med å puste, løpt bort til hva enn jeg måtte treffe på først. En buss eller en skranke, kjøpt en enveis billett til anywhere, spurt pent om noen kunne følge meg hele veien til setet på flyet jeg skulle på, og påstått at jeg hadde gjennomgått en komplisert øye/ansiktsoperasjon som gjorde at jeg måtte ha en kompresjonssokk trekt ned over ansiktet, og den ikke kunne tas av før om en uke. Og hørselvern! Jeg vil jo ikke høre heller hvor jeg skal. Da kunne jeg sagt at jeg hadde vært på ekskursjon i regnskogen og vært så uheldig at eksotiske biller hadde lagt egg inni ørene mine, og den eneste måten å drepe de på var å stenge lufttilførselen inn i ørene, derfor måtte jeg ha hørselvern på.

Vel framme på flyplassen der hvor jeg enn måtte ende opp, kunne jeg tatt av sokken over hodet og hørselvernet, og så må jeg klare meg uten turisthotell og taxi og slikt. I kofferten min skulle jeg kun hatt undertøysskift, sandaler, en steiketakke (slik man steiker lefser og flatbrød på), en lommekniv, en magnet, en pose toro svelemix, en bærplukker, grillelementet fra mikrobølgeovnen, en trombone og presenning. Dette måtte jeg da ha klart meg med, helt til UD har klart å finne ut hvor jeg er og hjelper meg hjem.

Hadde jeg endt opp i et varmt land, som Egypt eller Hellas eller noe, hadde det jo vært ganske greit. Da kunne jeg stått på gaten å slått folk ned med trombonen min og plukket opp alle pengene fra lommene deres med pærplukker. Til slutt hadde jeg sikkert hatt nok penger til å  kjøpe meg et sveiseapparat, og da kunne jeg sveist meg en enhjulssykkel av flaten på steiketakken og grillelementet fra mikroen, og brukt magneten som sete, holdt oppe presenningen som seil, og bare rullet/ blåst fra land til land, mens jeg spiste Toro Sveler tørrmiksen til jeg fant en plass jeg kunne bo og trives.  For eksempel en liten øy eller en holme ingen andre bodde på, så kunne jeg latet som jeg hadde funnet den helt på egenhånd, og regjert der til mine dager var omme. Hadde folk rodd over for å ligge sole seg, hadde jeg erklært krig med engang og kastet stein på dem fra et tre til de hadde rodd vekk igjen.

Hadde jeg derimot endt opp en veldig kald plass hadde det vært litt verre. Da måtte jeg bygget meg en enkel hytte av kofferten min og presenningen min, og brukt steketakken som varme. Om natten kunne jeg lurt meg bort til isbjørner eller andre dyr som bor på kalde plasser og stukket grillelementet fra mikroen inn i munnen på dem uten at de merket det, og når jeg da ble sulten kunne jeg løpt forbi dem med magneten min, så de hadde blitt slept etter meg bort til den provisoriske hytta mi, der jeg hadde slaktet dem og steikt dem på steketakken min. Da hadde jeg kunnet laget meg en fet onepiece av isbjørnskinnet om jeg hadde klart å trekke alt kjøttet og innvollene ut gjennom munnen på den, så jeg bare kunne kledd hele isbjørn”drakten” på meg. Det hadde vært et bra salgstriks, for da kunne jeg solgt isbjørnkebab fra steiketakka mi i den provisoriske hytta mi, og hvem vet, kanskje det hadde ballet på seg så jeg kunne åpnet min egen kafè der, og blitt der resten av livet mitt. Med mindre UD hadde funnet meg og tatt meg hjem igjen. Da måtte jeg ha måkket fram snøscooteren min.

Dette ble egentlig bare svada, men du vet jo hvilken blogg du er på! Nå skal jeg gjøre meg klar til å FAKTISK stikke på trening!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

11 kommentarer

Siste innlegg