Hei kjære leser! Jeg vil på forhånd beklage eventuelle manglende bokstaver, tegn og ord, ettersom jeg blogger fra mobilen. Touchtelefoner og små, sleipe pølsefingre er ikke akkurat en råfet kombo.

I skrivende stund sitter jeg på flytoget.

Jeg blir alltid superstressa når jeg skal ut å fly. Om jeg har god tid eller dårlig tid spiller ingen rolle for meg. Så lenge jeg må forholde meg til reglene om innsjekk osv, blir jeg totalt surrete med en gang jeg får melding på telefonen at jeg kan sjekke inn. Noen ganger er jeg sikker på at jeg går gjennom en portal til et parallelt univers når jeg er og reiser, for god tid blir på null komma niks til superkort sjithast-tid uten at jeg rekker å reagere. Jeg har ikke tall på hvor mangr ganger jeg nesten ikke har fått være med flyet fordi jeg er så sabla sen til innsjekk. Sist gang det holdt på å gå galt, var det en hyggelig mann på flyplassen som berget ræva mi for å si det pent. Hadde det ikke vært for han, hadde ikke jeg fått gå forbi så mange mennesker, og i tillegg fikk han en veldig sur dame til å gå i skranken å hjelpe meg. Vi ble venner på Facebook, så det var jo veldig hyggelig.

I dag hadde jeg god tid. Altfor god tid. Så god tid at du begynner føle deg som Forrest Gump på den benken når han venter på bussen. Det var snakk om sekunder før jeg begynte legge ut livshistorien min i det vide og det breie til tilfeldige forbipasserende, men rett før jeg åpnet kjeften var det dags at boarde. Flaks.

Jeg liker å sitte helt foran i flyet, ved vinduet. Hadde jeg fått lov ville jeg satt meg helt framme i cockpiten og kanskje fått prøve trykke på noen knapper, men jeg tør aldri spørre om jeg får lov.

Om jeg må sitte i midtsetet, bruker jeg ikke føle meg så høy i hatten. Da er man kjøttet i sandwichen, den som ikke har noen form for stemmerett når det kommer til armlener eller plass generelt, og må bare finne seg i å bli herset med av de to som sitter ved siden av. I dag satt det en svensk dame i midtsetet. Hun så ut som en viktig dame, for hun hadde sånne viktige kontorklær på, og veldig voksen frisyre. Hun var hensynsløs. Jeg spurte om jeg kunne ha den "rullegardinen" åpen, for den var nede når jeg satt meg.

Kanskje jeg skulle latt den være nede, for plutselig leste hun avisen sin over hele meg, samtidig som jeg tror vi småknoklet litt i en slags stille kamp om armleneplassen med albuene våre. Jeg prøvde høre på musikk, og da tok hun opp pc'n sin. Jeg lurer på om det er lov å se hva folk skriver når de sitter med pc'n sin slik. De eneste gangene jeg tar opp pc'n når jeg sitter så intimt sammen med noen er for å vise dem noe morsomt, eller se porno. Men når du ikke kjenner personen med pc'n blir det liksom litt for privat til at du kan legge hodet ditt på skulderen demmes og følge stille med hva de gjør.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så der satt jeg. Tvunget til å stirre på skrå framover, ned i gulvet, opp i taket eller ut vinduet. Men jeg klarte ikke holde meg. Jeg lurte så fælt på hva det var som var så viktig at man måtte jobbe med det på flyet, og enda en så viktig dame!

Man kan ikke se for lenge, da skjønner de at du er nysjerrig.

Så jeg snudde meg litt rundt og glante rundt og lot som ingenting.

Så der satt den viktige, svenske damen med et word dokument som hun puttet store blå sirkler inni. Som store ballonger overalt. Det så litt ut som hun laget en invitasjon til en barnebursdag egentlig. Inni ballongene puttet hun små stikkord i kursiv. Da så det mer ut som en prisliste hos en aromaterapeut.

Jeg turte ikke se mer, så jeg begynte spille fruitslice på telefonen. Det er et spill der det kommer masse frukt fykende forbi på skjermen, og så gjelder det å kutte de i to med fingeren. Dette går nokså fort, og lar man seg rive med så går fort armen fram og tilbake som en hyperaktiv jojo. Jeg prøvde holde litt igjen så ikke setet til den viktige damen skulle riste så forferdelig. Det var kjedelig, for da mistet jeg ganske mange poeng siden jeg ikke kunne bruke slice-egenskapene mine til det fulle. Og som om gud hørte meg, ble det lengre perioder med turbulens! Turbulens som ristet på setene mer enn det jeg gjorde, og da så jeg mitt snitt til å gi full gass på fruitslice-spillet. Jeg kjente at minst halvparten av ristingen skyldtes meg, men nå var jeg jo i siget! Jeg fikk noen kjemperunder før turbulensen stanset, og da orket jeg ikke mer.

Den viktige damen satt fortsatt å lagde store fine sirkler og tall i word, og ville ikke legge bort pc'n når de sa det på høyttalerne. Jeg lurer på hvorfor folk aldri hører etter, og må pushe ting i det lengste. Slå av alt elektronisk ustyr, slå inn bordet og rett opp stolryggen. "Nei!". Neivel?

Hvorfor klikker ikke flyvertinnene? Hver jævla flytur er det en eller annen som bare ikke orker høre etter. Jeg hadde rygget over dem med bagasjetralla til bakkemannskapet hadde jeg hatt sjangsen. Heldigvis har jeg ikke det.

Nå skal jeg gå av toget, men legger ved et bilde av meg selv på gardermoen. Det er så kleint når alle legger ut bilde fra starbucks, så det orket ikke jeg.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!