Jeg har en lillesøster. En veldig fin lillesøster.
Hun finner alltid på morsomme ting å si og gjøre.
Noengang finner hun på ting som ikke er fullt så morsomt. Som å gå et semester på universitet på Hawaii.
Lillesøsteren min var nok ganske klar over hvor lite morsomt jeg syntes det var, ettersom hun nesten ikke turte fortelle meg om det.
Men ettersom det er ulovlig å låse folk inne i kjellerne sine så de aldri mer slipper ut i friskluft igjen, måtte jeg bare la henne dra.
Jeg tok på meg mine positive bukser, og la ut i det vide og det breie om hvor kult det kom til å bli.
For hennes del.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For noen år siden gikk “The Osbournes” på tv. Tro det eller ei, men man kan faktisk lære seg et og annet fra selv de mest hjernedøde tv-programmene. Man må bare vite hva man leter etter.
I en av episodene fortalte Ozzy om at han hadde en tante eller noe som døde en gang han var liten. Foreldrene hadde visstnok latt være å fortelle om dødsfallet, og når Ozzy da spurte hvor denne tanten var blitt av, hadde foreldrene svart;
“Hvilken tante?”
I stedet for å ta hele denne praten om livet og døden, og det å behandle sorg, lot de rett og slett som om hun aldri hadde eksistert.
Da gikk det opp et lys for meg.
Dette var jo rett og slett genialt..!

Jeg har brukt denne teknikken ved mange anledninger etter at jeg innså hvor genialt det var. Kjærlighetssorg, tabber, idioter etc forsvinner som dugg for solen ved hjelp av denne fortrengningsteknikken.
Så jeg bestemte meg for å bruke samme teknikken nå som lillesøsteren min er på Hawaii. Det høres kanskje litt merkelig ut, men jeg hadde mest sannsynlig grått meg i søvn hver kveld og vridd på meg liggesår om jeg skulle latt meg selv innse hvor mye jeg savner henne.
Jeg later ikke som om hun ikke eksisterer, jeg bare later som at hun er på jobb. Hver gang jeg tenker på henne, ser jeg for meg at hun er på jobb.
Selv om jeg tror jeg egentlig skulle tatt opp et par punkter fra arbeidsmiljøloven med sjefen hennes.
Hun har tross alt vært på jobb siden august.

Lillesøsteren min er ganske tøff. Det er ikke mange jeg kjenner som har pakket snippsekken og tatt seg et semester på Hawaii.
Jeg har hatt lyst å dra til Hawaii veldig lenge, men Hawaii for meg har nesten vært som månen av en eller annen grunn. På film virker Hawaii så uhyre eksklusivt, man må ha veldig, veldig mye penger for å kunne dra til Hawaii.
Veldig, veldig mye penger.

I følge en artikkel på klikk.no koster det deg ca 1 million kroner å ha et barn fra det blir født til det er 18 år gammelt.
Siden Hawaii er så langt unna, har jeg på en måte sett for meg at man må velge bort å få barn om man virkelig vil reise til Hawaii. Så jeg får heller tenke slik at lillesøsteren min nå ikke kommer til å få barn. Så da blir det min plikt å føre arven videre. Jeg lar være å dra til Hawaii, og blir heller hjemme i fjorden å får barn. Eller kanskje det ikke er så dyrt å dra til Hawaii. Kanskje man har råd til begge deler?
Både Hawaii og barn.
Jeg vil gjerne gifte meg på Hawaii, på stranden.
Og så vil jeg jo gjerne bli tante en gang, så jeg håper jo selvfølgelig at lillesøsteren min får barn en vakker dag.

Lillesøsteren min er en veldig begavet person. I tillegg til at hun kan snakke med australsk aksent, kan hun uten problem stikke fyr på et helt kjøpesenter ved hjelp av tankene sine.
Av oss barna var det altså hun som stakk av med godt språkøre og pyrokinetiske evner. Vi i familien har oppmuntret henne til å delta på X-factor, men lillesøsteren min er rett og slett ikke SÅ glad i å snakke med sin australske aksent i det offentlige.

Lillesøsteren min kan også se inn i fremtiden. En gang spådde hun at jeg kom til å miste min overfylte middagstallerken i gulvet og bli veldig sint, og en snublefot fra hennes side senere, var spådommen virkelighet.

Lillesøsteren min har ellers veldig rar aksent, liker å gå med lab-frakk og er utrolig smart. Inne på soverommet sitt, bak en bokhylle, har hun et hemmelig laboratorium som ikke mamma og pappa vet om. Jeg bruker å danse rundt i laben hennes mens jeg plager henne når hun holder på med sine viktige eksperimenter. Da er jeg som regel iført en rosa ballerinadrakt og musefletter.

Lillesøsteren min og jeg liker å holde oss i aktivitet. Vi bruker ofte være ute å padle i familiens yacht, noe vi elsker begge to.

En dag vi var ute å padlet gikk det desverre ikke så bra.
Vi la ut fra Southampton i England, og skulle bare padle oss en snartur over til New York siden vi hadde billetter til Mamma Mia! på broadway senere den kvelden. Med oss hadde vi 8 venner av den partystemte sorten. Ikke for å skryte, men søsteren min er nokså godt inne med sosieten og kjendisene, så vi hadde med oss både Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. De hang på hverandre som fluer på fersk kubajs hele kvelden, og jeg tror de var på tur å “get their freak on” framme på baugen. Litt ekkelt med tanke på at jeg og lillesøsteren min satt å spilte kort der.

MEN tilbake til den dramatiske historien. Ettersom vi satt der framme å spilte kort, var det jo ingen igjen til å padle skuta. Leo og Kate var jo opptatt med sitt, og de resterende 6 lå døddrukken i jacuzzien.
De som ennå ikke var stumpet, var for mette til å røre seg uansett, ettersom vi hadde servert svineknoke-lapskaus til nattmat.
Dette resulterte i at vi sakte men sikkert hadde kurs rett mot en isbil som fløt rundt i atlanteren uten mål og mening.
I senere tid viste det seg at dene isbilen var et forsøk på forsikringssvindel, og hadde blitt kjørt på havet 2 måneder tidligere litt øst for Uddevalla.

Siden isbilens ringleyd ikke var “norge rundt”, ettersom isbilen var svensk, ante vi fred og ingen fare.
Låta isbilen spilte, minte mer om overdrevent høylytt heismusikk, og vi tenkte at oddsene for at yachten vår ble å kollidere med en heis ute på atlanteren var heller liten, så vi tenkte ikke mer over det. Helt til vi smalt rett isbilhelvette og tok inn vann fra alle kanter, og begynte synke.
Yachten vår ble markedsført som “yachten som ikke kunne synke”, så den var ikke utstyrt med livbåter. Absolutt ingen.

Lillesøsteren min forsøkte ringe å kjefte på selgeren av båten, men det var altfor dårlig dekning på hermetikkboks-telefonene våre midt ute på havet.
Lillesøsteren min er veldig lur, men hermetikkbokstelefonene var kanskje en litt smådum idè, hvertfall så langt ute på havet.
Den fungerte fint når vi skulle ringe hverandre, absolutt, men så var jeg og lillesøsteren min sjeldent mer enn 8 meter fra hverandre.

Heldigvis hadde Leonardo DiCaprio overtalt oss til å ta turen innom byggmix før vi startet over Atlanteren, der han hadde kjøpt uhorvelig mange innerdører av forskjellige slag. Leonardo var tydeligvis blitt dørselger, og ville ha et bredt sortiment med seg til Amerika, for å ha nok dører å tilby folk å kjøpe.
Alle kastet seg på hver sin dør, og satset på at de ville holde seg flytende. De som ikke ville forlate yachten for egen maskin, ble kastet på dør.

Mens vi ventet på å bli reddet, fortalte vi hverandre “bank-bank” vitser, men det måtte vi slutte med, siden halvparten av reisefølget dreiv å åpnet dørene med engang noen av oss sa “bank-bank”. Det var jo direkte helsefarlig under disse omstendighetene, så vi bestemte oss for å ta det rolig med vitsingen, og sang heller kjente barnesanger slik at vi kunne holde humøret oppe.

Heldigvis var dette under innspillingen av “hurtigruten- minutt for minutt”, så vi ble raskt plukket opp av en middels stor sjark som hadde rotet seg bort på havet i leiting etter hurtigruten. Eieren av sjarken hadde malt “til salgs” over hele siden av sjarken, og hadde planlagt å bakke rolig forbi kameraene på hurtigruta i et vagt håp om å spare penger på unødvendig annonseplass, og få mer penger ut av sjarksalget. Desverre hadde han tatt til høyre istedet for venstre rett utfor Hardangerfjorden, og hadde nå rotet seg halvveis til Amerika. Flaks for oss. Vi ble berget hele gjengen, og kom oss trygt til kai i Øksfjord. Fra Øksfjord til Langfjord er det jo som kjent ikke så veldig langt, så jeg og lillesøsteren min dro rett og slett bare hjem å la oss.

Men nå har jeg jamret nok for i kveld om hvor mye jeg savner søsteren min, så nå skal jeg forsøke sosialisere meg litt. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)