I disse travle førjulstider er det mye å tenke på. Jeg aner ikke hvor mange timer av dagen jeg bruker på å planlegge verdens beste ønskeliste til meg selv, og ender alltid opp med trampoline og hoppeslott, og nesten ingenting annet. Jeg har nesten ikke tid å gjøre noe annet enn å kryssjekke hver eneste nettsjappe for potensielle julegaver til meg selv, og det er på grensen til kvalmende slitsomt.

Jeg har i tillegg strategisk lagt fra meg kataloger i de mange hjem der jeg ferdes, der store pennekryss med mine initialer er å finne ved siden av artiklene jeg ønsker meg.

Jeg har bestemt meg for å ikke bruke så mye penger på julegaver i histen og pisten. Å kjøpe ting bare for å kjøpe det, er en glede jeg kun tilærer meg selv, slik at jeg blir sittende igjen med all svadaen ingen egentlig trenger, og som man heller egentlig ikke trodde fantes. Så får jeg heller bruke litt ekstra på de jeg er glad i.
Eller i noen tilfeller, bruke ennå mindre på de. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tenkte spare enorme pengesummer på å lage julegavene selv i år, og gikk derfor inn sammen med europris om å kjøpe inn store kvantum av dasspapir. Så i januar i fjor hadde jeg over 9 tonn 3- lags ubleket og resirkulert dasspapir i kjelleren, klar til å tørke både tryne og ræv.
Nå skulle det bli massiv dorull-nisse produksjon gjennom året, for det husker jeg fra jeg var liten at imponerte både den nærmeste og den fjerneste i slekta. Rart hvordan noen som er så nær kan være så fjern på en og samme tid. Neida, tilbake til prosjektet.

Jeg averterte en annonse på finn, der jeg søkte etter latterlig billig arbeidskraft, og fikk svar hos 4-5 hyggelige øst-europeere. De innlosjerte seg i en provisorisk hytte jeg hadde laget av noen gamle teltduker og litt drivved, og virket overraskende fornøyde med arbeidsdagen. Jeg var ikke den verste de hadde jobbet for sa de, med sine 30 kroner hver i timen og 19 timers lange arbeidsdager. Men annenhver søndag fikk de fri, og da løp de lykkelige avgårde opp i skogen for å bedrive gjeddefiske fra traktorhengeren som hadde stått bom fast på jordet de siste fem årene.

På natten stjal vi ull fra beitende sauer på naboåkrene for å lage skjegg til dorullnissene, og piperensere truet vi lokale hasjiser til å gi fra seg. Tøy til nisseluer og nisseklær som vi limte fast i dorullnissene, sørget vi for å få tak i på landets flaggdager. Den minste øst- europeeren klatret opp i flaggstengerne og klipte med seg en av de røde firkantene fra vårt vakre norske flagg på bygdas mange flaggstenger.
Jeg skulle gjerne gjort det selv, men jeg er nokså patriotisk av meg, og har altfor mye på rullebladet fra før av, så den med det lengste trynet og de styggeste klærne måtte anse slaget som tapt. Ja det var vel egentlig meg det også, men siden jeg var sjef over denne lille dorullnisse-fabrikken, delegerte jeg denne type arbeid til utlendingene.

Øst-europeerne jobbet overraskende godt, og produksjonen var ferdig allerede i september. Da sendte jeg de avgårde med hver sin gavepakke fra Fjordlands, og det virket de ekstremt lykkelige for. Rømmegrøten er tross alt ikke så aller verst, selv om svinesteika kan skremme vannet av de fleste.
Så nå har jeg kjelleren full av hjemmelagde dorull-nisser, bortimot 80.000 stykker, og jeg ser meg rimelig fornøyd med det.

Jeg stresser ikke i det hele tatt når det kommer til disse julegavene med tanke på at jeg i teorien allerede var ferdig i september, så jeg har faktisk begynt med litt slektsforskning nå som jeg har så mye tid til overs for å klare kvitte meg med alle dorull-nissene.

Så du som leser dette, enten i dets originale format her på internett, eller ved en hjelpende google-translate-hånd, skal ikke bli så overrasket om en dorullnisse dumper ned i postkassa di en av de nærmeste dagene.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)