Enten har jeg blitt veldig, veldig voksen, eller så er livet mitt på tur nedover. Gårsdagen besto av å lage lapskaus, og bare det.
Under lapskausproduksjonen fant absolutt ingen andre aktiviteter sted. Ingen.
Ikke i min villeste fantasi kunne jeg sett for meg at det skulle være så tidkrevende. “Lapskaus lager seg selv”
Vel, etter å ha latt ingrediensene stå på kjøkkenbenken i tre timer uten tegn til at lapskausen hadde tenkt å begynne, måtte jeg rett og slett bare gå i gang selv. Så om dere i mythbusters planla å teste denne myten så har jeg spart dere tiden. Denne myten er hvertfall busted.
Når lapskausen omsider var ferdig, pratet jeg om lapskaus. Mine tanker om denne spesifikke lapskausen, ting som ble gjort, og ting som kunne vært gjort annerledes. At jeg hadde for lite potet. For mye vann. Hvordan jeg berget det ved å bruke potetmospulver. Hvordan jeg hadde skeiet ut ved å putte oppi noen hvitløksfedd. At jeg ikke har tyttebærsyltetøy. Men mangochutney.
Jeg forsynte meg av den fire eller fem ganger, og oppnådde en følelse av metthet jeg ikke trodde var mulig. Det virket som om alle kroppens hulrom og tomrom hadde åpnet seg for denne middagen og var klar til å gjemme unna mat i sykelige mengder.
Rullet jeg øynene langt nok bak i hodet, kunne jeg se lapskaus bak i mørket. I tillegg til den litt rare følelsen av å la øynene gli gjennom denne grønnsaksmosen.
Denne metthetsfølelsen gjorde i tilegg at jeg følte jeg var døden nær flere ganger i løpet av nattevakten i natt.
Jeg tenke i tillegg på vaffeljernet mitt. Et godt vaffeljern, eller, et kvalitetsjern om du vil.
Jeg forstår ikke hvor det har blitt av og det plager meg grenseløst. Tanken slo meg at kanskje en av de jeg har bodd sammen med før kanskje kunne ha stukket av med det.
Jeg har opplevd at penger og medisiner som tilhører meg har blitt forsynt seg av som om det skulle vært en eske konfekt jeg har satt fram for å være hyggelig, om jeg skulle ha vært så glemsk at jeg ikke gravde slike ting ned på gjemmesteder man etterhvert fant ut at var såre nødvendig.
Det er greit. Men, om mine elektriske husholdningsartikler har forsvunnet på samme viset tror jeg at jeg kommer til å utvikle prostatakreft i øyeeplene.
Ved nærmere ettertanke har i tillegg toast-jernet mitt forsvunnet.
Jeg synes at en ubrukt stikkontakt i huset er forferdelig stygg å se på, og jeg ser helst at det står en eggkoker, en brødbakemaskin, et fjernstyrt helikopter, en hårføner, en mobillader, en pizzaovn, en lampe, en brødrister, en vannkoker og et lite musikkanlegg etc i ethvert hull.
Jeg kjenner jeg blir gal av å ikke vite hvor vaffeljernet mitt er. Jeg vil ikke ha noe annet jern, jeg vil ha akkurat det, og jeg tenker på det annenhver time hele døgnet. Jeg setter klokka på ringing i løpet av natten også med notatet “vaffeljern” i tilfelle jeg skulle finne på å glemme å tenke på det.
Men, oppi all denne ergelsen og forbannelsen er det et lite lyspunkt. Livet mitt er faktisk blitt så bra at mine største bekymringer er lapskaus og forsvunnede vaffeljern.
Da tror jeg at jeg kan konkludere med at ting står bra til, og om det nå ikke dukker opp, så har jeg hvertfall noe å bekymre meg over en stund til.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
