Klokken er halv seks en tidlig fredags morgen. Jeg nyter lyden av litt febrilsk felegnikking til dagens andre smoothie.
For 65 milliarder år siden var jeg på en alternativmesse og fikk lest meg i hendene av et menneske. Han sa da at jeg måtte begynne drikke smoothier for å holde blodsukkeret i sjakk. Og at det kunne være lurt om jeg ikke ville bli feit som gammel.
Vil jeg bli gammel og feit? Nei Sir, det vil jeg ikke. Så tanken på å drikke smoothier har gnagd dypt i min indre kjerne siden da.
Jeg har forsøkt å like det. Akkurat som med sushi. “man må venne seg til det”, hører jeg flere som sier.
Jeg har alltid ment at mat skal man ikke trenge venne seg til. Enten liker man det, eller så liker man ikke det. Og da skal det være høyst unødvendig å måtte stappe det i seg i tide og utide bare for at det er trendy.
Helvetes trendmat. Kan ikke krumkaker og rislapper bli trendy snart? Da kunne jeg også tagget meg inn på hotte spiseplasser som “krumkake2Go” eller “le rislapp” sammen med de hippe mat-trend-vennene mine, og pratet om hvor mye jeg eeelsker rislapper, bollemelk, krumkaker og cola.
I stedet for starbucks ville det bare vært colacorners overalt. Ikke av den typen der det bare er en dass med ei stripe på et speil, men små sjapper på hvert gatehjørne som selger cola i alle størrelser og varianter, akkompagnert med lekre små cupcakes eller baguetter.
Hvorfor er ikke slikt moderne og sunt? Hvorfor er det alltid most frukt og rå fisk? TANG? Tang for helvete.
Jeg tråkker på tang. Jeg brenner tørr tang på bål for smellelyden og all røykens del. Jeg spiser det ikke. Når jeg svømmer i havet hyler jeg om tangen er borti meg.
Hvis du ikke vil at noe skal være borti låret ditt, hvorfor vil du ha det inni munnen din da?
Jeg trodde alltid at tang vokste der det var mye kloakk i sjøen. Det kan være jeg tar feil, og at det er noe voksne har sagt til meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ikke skulle rote meg inn i en masse tang under bading på varme sommerdager.
Men om noen hadde sagt til meg at jeg ville komme til å spise tang snurret rundt en rå fiskebit når jeg var liten, ville jeg nok mest sannsynlig sett like rart på dem som jeg gjorde med pappa når jeg spurte han hva det var til middag og fikk til svar at det var fiskehodesuppe. Noe vi slettes ikke hadde til middag.
Men etter å ha gått opp hårreisende 10 kilo var jeg tvunget til å se realiteten i øynene. Tørsten kan ikke alltid slukkes med cola, og småsult eller cravings kan ikke alltid mettes med sjokolade, kaker eller junk.
Så jeg prøver å drikke vann. Jeg prøver å drikke smoothie.
Jeg kjøpte de små rosa søte pappboksene med smoothie fordi de var rosa, og akkurat passe størrelse når du var pittelitt fysen. Jeg tvang de i meg. Jeg forsøkte overtale meg om at det var godt. At dette kunne jeg like. Jeg brukte sikkert en time på å fortære en sånn boks.
Men det er noe med noe som lukter i hjel-pettet frukt, og når jeg sier i hjel-pettet så mener jeg akkurat det. Det lukter så seksuelt trakassert frukt som du får det. Det lukter som om den er kjørt inn i alle potensielle kroppsåpninger til det bare er en halvtykk puré igjen som samles sammen i en boks og lufttettes slik at all den horrible lukten ligger å venter på et lite smoothiebegeistret offer.
Jeg blir fransk av å lukte smoothie. Nesen drar seg 8 cm opp i trynet, og nesehullene ser ut som to små åpne garasjeporter. Øynene smalnes og leppene drar seg nedover. Jeg ser ut som tegnefilmens svar på en fransk snobb.
Men så tenkte jeg å prøve den gule lille smoothieboksen. Den var ikke like iøynefallende, og jeg hadde mine tvil om at denne kom til å falle i smak. Men jeg tok den med meg i bilen å tenkte ta den som en kjapp frokost to go.
Ved åpning luktet den analpresset ananas, og den klumpete, våte pureen som traff tunga mi sakte fikk meg til å ville slå i hjel postmannen. Så tok jeg en slurk til, og da var det gjort. Hele jævelskapet rant ned i én sammenhengende slurk og ettersmaken fikk meg til å crave mer. Jeg kjørte hjem. Jeg kjørte fort. Kanskje 4 kmt over fartsgrensen. Det var nesten jeg ringte Vin Diesel å spurte om “fast and the furious” filmene var basert på meg når jeg var i smoothie humør. Så radig gikk det unna.
Kom inn døra hjemme, maltrakterte kjøleskapet og røsket den stakkars pappemballasjen rundt 6-packen med smoothies til helvete så jeg fort kunne.
Jeg sitter nå ganske fornøyd, og på en måte veldig tilfreds og kjenner på den friske søte ettersmaken. Burde jeg ta en til? Uttrykket sier jo fem om dagen, så jeg tror nesten at denne deilige gule lille smoothien fra froosh blir både frokost, brunsj og lunsj for meg i dag.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
