Vinnerne av vesker fra Makéjo Design, og en gal badeand!

Forrige uke gjorde jeg et jeg alltid gjør. Gikk rundt og pustet, spiste og eksisterte, slik jeg gjør det best.

Det var med andre ord ingenting som skulle tilsi at forrige uke skulle være noe mer annerledes enn noen av de andre 51 ukene i året. Kanskje middagsmenyen var litt annerledes, og kanskje jeg klarte å ha to like sokker på for en gangs skyld, men bortsett fra det var forrige uke ganske normal.

Så sto jeg helt normalt på den ganske vanlige trappen min en helt normal morgen og sa til meg selv «Ah, for en deilig og normal dag det er» mens jeg strekte ut armene og gjespet normalt mot soloppgangen.

Men i det jeg akkurat hadde klart å snørpe tunga på plass inni munnen min igjen for å lukke den så jeg ikke ble stående der å se ut som et gapende naut med tunga halvveis nedover knærne, skjedde det noe som ikke var normalt i det hele tatt.

En badeand på størrelse med en svær lastebil kom skliende ned fjellsiden i sikkert 300km/t, og alt i badeandas vei ble rasert på den elleville ferden.
Jeg klarte ikke gjøre noe som helst, ble bare stående og stirre på den enorme gule anda som kom mot meg i en forferdelig fart. Hendene mine var fortsatt strukket ut fra kroppen min, og øynene holdt på å trille ut av hodet mitt.

«Hva..I..Helvete» klarte jeg å presse ut.

Jeg visste ikke om jeg skulle løpe eller bare bli stående i det anda kom nærmere og nærmere. Jeg kunne høre trærne som knakk når anda traff de, og store steiner ble pulverisert til den fineste grus.

Jeg klarte ikke ta øynene bort. Det var som å være vitne til en kjedekollisjon. Jeg kunne bare ikke slutte å se på.

Når det var ca 50 meter mellom meg og anda, begynte den kolossale, gule skapningen sånn smått å bremse opp.
Den stoppet rett foran tærne mine, og jeg ble bare stående helt rolig. Jeg tror jeg sluttet å puste for fem minutter siden, og begynte bli ganske ør i hodet.
Forsiktig trakk jeg pusten, og lot øynene gå sakte opp fra bakken. Oppover, oppover, oppover. Når jeg ikke klarte bøye nakken lengre bakover, stoppet blikket mitt, og møtte de store, svarte, runde øynene til badeanda. Jeg pustet ut.
«Hei» sa badeanda.

«Hei sjøl» sa jeg.

Rundt oss var det helt stille. En og annen lyd fra en sten som rullet i sporet bak badeanda kunne høres når den traff andre steiner, eller raslet inn i noen busker, men bortsett fra det var det helt stille.
Nesten litt flaut. Så stille var det.

Jeg så meg rundt. Forsøkte å se etter noe jeg kunne prate om for å bryte den kleine stillheten, men det var generelt ganske lite som vakte oppmerksomhet akkurat der og da.
«Har du lyst å bade?» Utbrøt badeanda. «Nå? Vi er jo midt i mars?» svarte jeg vantro. Det kunne ikke være mer enn kanskje 5 grader i lufta, og tanken på det kalde vannet fikk meg til å grøsse.
Jeg klarer jo ikke bade på sommeren heller uten å pådra meg både lungebetennelse og navlebrokk, så det fristet ikke spesielt å dra skrotten ut i det iskalde vannet nå heller.

Badeanda så forventningsfullt på meg. Det så ikke ut til å plage den at det kanskje ikke akkurat var tropiske forhold.
«Har du lyst å bade?» spurte badeanda en gang til. Denne gangen mye høyere. Nesten skremmende høyt. Ikke på en truende måte, men mer som en åtte-åring som skjønner at den er på tur å få viljen sin hvert øyeblikk.

Litt forfjamset av denne noe bisarre hendelsen, mumlet jeg fram et «ok», og begynte gå mot sjøen. «Ikke riv ned noe her nå» sa jeg strengt til badeanda, og pekte rundt på hus og biler. «Neida» svarte den, og begynte å skli rolig etter meg.

De første skrittene ut i det iskalde havet fikk hvert hårstrå på kroppen min til å stå ut som små nåler. Forsiktig tok jeg et par skritt til, og forsøkte venne meg til kulden. Jeg tenkte at jeg kom til å fryse i hjel, jeg var ikke skapt for å bade i slike temperaturer, og angret øyeblikkelig på at jeg hadde gått med på å bade sammen med denne litt overivrige badeanda.

«Det er kaldt» sa jeg litt småsurt.

«Du kan få sitte på ryggen?» sa badeanda til meg, og før jeg rakk å svare, hadde den kastet meg oppå ryggen dens. Her gjaldt det bare å holde seg fast, for nå hadde den tydeligvis tenkt seg noe sted.

På tur ut mot det åpne havet suste vi forbi både fiskebåter og hurtigruta, og både jeg og badeanda vinket. Naturlig nok så det ut som de andre båtene ble litt skrekkslagne, for de snudde rundt og kjørte i full gass vekk fra oss.

Badeanden begynte fortelle meg hvor de beste badestrendene rundt omkring var, og hvor lenge den kunne holde pusten under vann. Den pratet faktisk så mye at det tok tre dager før jeg kom til ordet. «Hvor langt skal vi egentlig?» spurte jeg. «Kjempelangt» svarte badeanden, og begynte synge intro-sangen til «friends».

 

 

Som dere forstår har jeg vært utrolig opptatt forrige uke, og har derfor ikke hatt tid til å verken blogge eller vaske klær. Nå er jeg tilbake og gjør begge deler på en gang! Fantastisk! SÅ nå skal jeg trekke to heldige som får vesker fra Makejo Design, som jeg lovte å gi noen heldige lesere i forrige uke. 
I denne omgangen trekker jeg to stykker som får vesken de ville ha.

Jeg aner ikke hvordan andre bloggere gjør dette, og dette var tross alt første gang for meg og, altså jomfrugiveawayen, så jeg gjorde som vi gjorde på skolen når jeg var liten når noen skulle trekkes ut til noe. Jeg skreiv alt på lapper, krøllet de sammen, rotet de rundt, og trakk i blinde. Det syntes jeg var veldig gøy!

Så de to som får veskene de ville ha er Lisa Marie med veske nummer 2 og Krostin med veske nummer 3! Jeg lurer på om du egentlig kanskje heter Kristin, men jeg skal ikke krangle med deg om du faktisk heter Krostin. Så snart jeg får bekreftet at begge liker Makéjo Design’s facebookside, så smeller jeg de avgårde i posten.

Takk for at du deltok, og gratulerer til de som fikk vesker!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg