Jeg kjøpte meg et par brukte ski på facebook. Jeg vil tørre påstå at de var en halv mannsalder gamle, men tidspunktet annonsen ble lagt ut samsvarte med tiden jeg fikk et innfall om at jeg ønsket å gå på ski.
Jeg hadde til da ikke gått på ski på 18 år etter å ha kastet fra meg skiene etter en skidag på skolen der jeg forbante meg på at jeg aldri skulle plante mine ben på disse terrorplankene igjen.

Formålet med skiene var ikke å bli den neste Marit Bjørgen, med mindre noen høyt i toppen på skilandslaget skulle få øye på meg i skogen over huset mitt og tenke at ?HENNE! Henne må vi ha!?
Om ikke annet bare for å bære utstyr.

Jeg ville egentlig bare renne ned en bakke, og kanskje gå litt fiskebein. Skøyte litt om jeg følte meg i det vågale hjørnet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den første turen gikk litt så som så. Bare det å spenne de på tok jo usannsynlig lang tid. Jeg lette etter samme type merking man finner på hodetelefoner, altså en R og en L som kunne fortelle meg hvilket ben skiene skulle på. Etter noen minutters nøye inspeksjon måtte jeg bare anta at skiene kunne brukes på hvilket ben man ville, uavhengig om man hadde to venstreben, ingen høyrefot, eller bare helt vanlige ben.

Det gikk like sakte opp bakkene som ned, og jeg antok at det var den urgamle teknologien bak skiene som var årsaken. Kanskje de var mer opptatt av å holde seg oppå snøen enn å kunne gå med de. Det at det var en halv meter nysnø slo meg aldri som en avgjørende faktor for den manglende farten.

Den eneste gangen jeg fikk kjempefart var når jeg skulle ned en brøyteskavel. Da for jeg i en rasende fart og slo både hode og stump, og jeg mistenker at jeg hadde merker etter bindingene på den ene skinken i ettertid.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt noen dager senere når snøen hadde satt seg litt. Å gå på ski er nesten som å sykle. Du husker hvor vondt det gjorde som barn å tryne i hver sving eller bakke, så det slutter man sakte men sikkert med, og lagrer et par knep i bakhodet for hvordan man skal kunne holde seg oppreist uten å skade seg.

Når jeg i tillegg tok med hunden så ble det hele ganske trivelig. Jeg tror faktisk det er hunden som er mest glad for at jeg kjøpte disse overprisede gamle skiene, for bare etter noen få turer blir hun helt tullete når hun hører svisjingen turbuksa mi lager når jeg kommer gående ut av badet, klar for en ny tur.

Skiene er smørefrie. Ikke fra fabrikk, men fordi jeg personlig ikke orker å fordype meg i hva som skal på når. Det eneste jeg kunne tenkt meg å smurt på er noe som kan få det til å ikke gå så fort i nedoverbakke. Jeg synes ikke de bremser nok, og er litt redd for å ta inn masse snø i akterenden hver gang jeg setter meg ned for å få stoppet den rennende dødsmaskinen.

Apropos maskin, så skulle det vise seg at de små trærne og buskene man kjører over med scooter om man ikke får svingt unna, er betraktelig verre å kjøre over med ski. Dette var en a-ha opplevelse for meg, eller kanskje mer enn ao-a opplevelse.

En dag jeg hadde gått ganske langt, klatret jeg opp på en stein med skiene på for å nyte mestringsfølelsen som krøp over meg. Mens jeg satt der følte jeg meg ganske kul som var så langt utfor scooterløypa. Helt til jeg kom på at jeg var på ski, og da gjelder ikke de samme reglene. Ikke den helt store rebellen likevel.

Neste år tror jeg at jeg skal investere i nyere ski. Om jeg klarer legge fra meg tendensene til å klatre på stein og kjøre over trær. Og siden jeg føler dette var et positivt overraskende kjøp, vil jeg også investere i andre ting jeg har tenkt at kanskje hadde vært artig å hatt. Slik som rulleskøyter og ordentlig sykkel.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Dette skulle være et vakkert stemningsbilde, men mine tekniske egenskaper begrenser seg til å levere et bilde på tverra. Beklager det, håper du benytter anledningen til å tøye litt på nakken!