Peanøttsmør og stangselleri

Det sies at kosthold er 70% når du vil gå ned i vekt, eller bygge muskler.
Jeg vet ikke hvem det er som sier dette men de har nok sikkert rett.

Det sies også at dårlig sex teller så mye som 70% i et forhold.
Det er ikke de samme menneskene som sier dette, men de har helt sikkert også rett. Om det går an å regne ut slike ting i prosent.

Jeg er ganske enig. Er sexen dårlig, så er det vel strengt tatt ikke så mye å satse på. Intimiteten er liksom det som skiller venner fra kjærester, og går man bare ikke overens på soverommet så hjelper det lite at du er verdens snilleste. Tror jeg. Det er mye man kan gjøre og ting som kan prøves ut, men jeg tror det er veldig avgjørende hvilken kjemi man har.

Jeg tror også at et dårlig kosthold er avgjørende for både livskvalitet og framgang på trening.

Men for meg er ikke kosthold bare det å spise sunt.
For meg skal mat smake noe. Jeg kaster ikke vekk tid og magemål på å spise mat som ikke smaker godt, eller appellerer til meg på sultens nivå.
Jeg spiser ikke for å holde meg i live, for å si det sånn! Her leves det for å spise!

Med den innstillingen er det klart at kiloene ikke kommer til å renne av meg. Jeg er klar over det. Men livet er for kort til å bytte ut to måltider daglig med en shake som smaker gjørme, men som gjør kroppen så godt, så godt.

Som alle andre ønsker jeg å se ut som disse fantastiske menneskene som opptar hele instagram med deres fantastiske kropper og sminke som er on fleek hele tiden.

Jeg har alltid vært reklamebransjens drømmeoffer. Er det en fantastisk vakker dame med et nydelig ansikt som prøver selge meg et produkt som lover at jeg kan se ut som henne på null komma niks, ja så kjøper jeg det ukritisk.
Jeg har kjøpt ting fra tv shop som har lovet meg en finere kropp på fem minutter, jeg ga den seks minutter og så fortsatt ut som en tulling. Jeg har kjøpt sminke som skulle få meg til å se ut som den yndigste dukke, men jeg så likevel ut som meg selv etter å ha smurt det på.

Jeg vet jeg blir lurt. Jeg vet at jeg er den jeg er, og jeg ser ut som jeg gjør. Den eneste måten å forandre det på er kirurgiske inngrep. Hvis målet er å ikke se ut som meg selv. Å se ut som meg selv i en tynnere versjon eller en feitere versjon kan jeg nok klare uten inngrep.

Så jeg tenkte prøve på det. Se litt tynnere ut.

Jeg bestilte et kostholds og treningsprogram. Treningsprogrammet var ikke så dumt, men kostholdsprogrammet fikk meg til å ligge på gulvet i fosterstilling å rope nei så høyt jeg klarte.
Jeg VIL ikke spise eggehviter med havregryn. Jeg VIL ikke blande ut proteinpulver i havregryn, og jeg VIL ikke drikke mensblod tappet under fullmåne iblandet proteinpulver og havregryn. Jeg vil ikke.

Jeg fant ut at dette kostholdsprogrammet var teit, og at jeg ikke hadde lyst til  å prøve det ut. Jeg ville heller rive ut min egen navle enn å prøve det ut.

SÅ jeg fant en kjempefin dame på instagram som solgte kostholdsplaner som kunne garantere pupper som struttet himmelhøyt, en rumpe som så ut som hoppbakken i Holmenkollen i profil, og ben som så ut som en gaselle på tur å flykte fra en jeger hvert øyeblikk.
Jeg betalte gladelig. Aner ikke hva pengene går til. Kanskje et filler-fond, så hun kan pumpe ansiktet fullt av botox så ingen skal se det rykke i løgn-rynken på venstre øye i det hun forteller hvordan hun fikk en slik kropp med å tenke på kosthold 70% og bare trengte å trene 30%.

For hvor mye er det egentlig? En vanlig arbeidsuke, mandag til fredag, regnes som 100%. Jobber du 80% så har du en dag fri. Det vil altså si at hun trenger bare trene hele mandagen, og kanskje tre-fire timer på tirsdag, og så sitter hun  bare å spiser riktig helt til fredag klokken fire.

DEN kjøper jeg faen ikke. Eller jo, jeg gjorde det, jeg kjøpte jo kostholdsplanen.

Kostholdsplanen sa blant annet at man skulle unne seg, merk UNNE seg, fire riskaker. På de skulle man fordele en spiseskje peanøttsmør. Har du noen gang fordelt en spiseskje med noe som helst på noe? Jeg har aldri forstått hvordan man skal kunne lage kanelsnurrer av en hel bolledeig med bare to spiseskjeer sukker og en spiseskje kanel som skal fordeles utover. Det går ikke. Akkurat som det er umulig å fordele en spiseskje peanøttsmør over et område på en halv kvadratmeter, for riskaker er ganske store ufordøyd.

I tillegg var det ene mellommåltidet stangselleri. Med peanøttsmør. Hva i helvete er det med amerikanere og peanøttsmør.

Jeg så ikke for meg at jeg skulle tilbringe 30-årene mine slik. Med peanøttsmør og stangselleri. Livet er for kort til å overta ennå flere bekymringer og belastninger i hverdagen. Skal jeg virkelig bruke mer tid på å tenke ut hvordan en spiseskje peanøttsmør skal fordeles så det har noen hensikt å fordele det? Nei. Skal jeg prøve svelge ting som smaker høgg? Nei. Skal jeg ikke bare nyte det livet har å by på av mat og godsaker når jeg kan? For helt ærlig, når vil jeg få sjangsen igjen?

 

 

3 kommentarer
    1. Spis ka du vil,sålenge det e sånn nogenlunde i stil med førrbrenninga de.. Sett du på ræva ,og gnafse i dæ potetgull og cola tell alle måltid,så blir energinivå og kropp over tid deretter.. 😉 men du e jo en aktiv krabat:) (så æ hadde ikkje bekymra mæ) og livskvalitet telle mere en kg,om man e en normal person uten issues..mene nu æ.. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg