Hadde noen fortalt meg hvor mye tid et barn faktisk krever, så tror jeg at jeg hadde kommet med et forslag til regjeringen om å merke ting som kan lede til babyproduksjon med en slags advarsel. Slike du finner på røykpakker og andre ting som er gøy å holde på med, men som dessverre fører til både død og fordervelse.

Hadde forslaget mitt fått gjennomslag måtte alle madrasser og overmadrasser, komfortable bakseter og hotellrom, dusjkabinetter og skogholt vært merket med store fryktinngytende advarsler. Jeg kan tenke meg at jeg ville valgt et ordentlig skrekkelig fødselsbilde på denne advarselen. Et bilde der det er zoomet inn alle veier der en vagina har revnet fra ytterst til innerst, kanskje et stykke forbi rumpesprekken på ene siden, og opp til navleområdet på den andre, slik at det ser ut som et nærbilde av en blekksprut som har krøpet inn i en tønne. Noe sånt.

Kanskje en annen som sitter i bakgrunnen iført hvit tvangstrøye med fett, uvasket hår og store poser under øynene som ser ut som han eller henne er på tur å bikke over til en veldig psykotisk tilstand hvert øyeblikk. Så kunne teksten vært noe sånt som “ADVARSEL! Babyer fører til babytid HELE tiden”. Eller noe i den duren.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå er det kanskje ikke riktig så ille. Jeg vil jo ikke akkurat påstå at jeg går rundt her hjemme og river meg i håret og holder på å klikke i vinkel, for det gjør jeg jo ikke. Jeg koser meg i min egen boble sammen med barnet mitt. Virkelig.

Men jeg har alltid hatt det inntrykket av at babyer ikke gjør så mye utav seg. Det sies at det eneste babyer gjør er å bæsje, spise og sove. Høres enkelt ut spør du meg!

Så viser det seg altså at det er ikke bare soving det holdes på med, det er assistert soving. Assistert spising. Bæsjing er ikke assistert før bæsjing opphører, så det er vel assistert after-bæsj det er snakk om.

Og selv om det eneste som faktisk opptar noe særlig med tid er soving, så er det jo en del som skjer i mellom all denne assistansen. Babyen må nemlig underholdes. De som sier at babyer bare bæsjer, spiser og sover er litt slue mennesker som ønsker at andre skal ha like lite fritid som dem. Om noen spør meg, vil jeg si det som det er. Baby betyr assistert after-bæsj, assistert spising og assistert soving. Og da er underholdning, opprydding, tilrettelegging og forberedelser ikke inkludert. Og det er nesten underholdningen som er verst. Jeg kan til tider føle at jeg er en slags fargerik stor plastikksak med blinkende lys man putter penger på, så hopper jeg og spreller, synger og gjør ablegøyer. På nytt, og på nytt og på nytt. Bare for at babyen skal ha det kult og morsomt.

Som sagt så er det jo i og for seg forferdelig trivelig. Jeg er veldig glad jeg har muligheten til å være i permisjon så jeg kan gjøre alle disse tingene. Det jeg bare ikke så for meg var at alt dette tar veldig mye tid. En uke før babyen kom, begynte jeg å male på loftet. Null stress, tenkte jeg. Tar andre strøket når jeg kommer fra sykehuset.
Malingsbøtta står der oppe ennå, seks måneder inn i baby-gamet. Sammen med det betydelige gjennomskjæret av en grønnfarge jeg aldri har sett maken til.

For så lenge man bare er i denne baby-boblen så kan alt dette ta så mye tid det bare vil, men det er når man forsøker gjøre andre ting at man virkelig ser at, herregud, det er bare ikke tid. Eller så er prioriteringene mine helt ræva. Jeg holder nemlig på å ta noen fag jeg tenkte kom til å gå som smurt, siden jeg har permisjon og greier. Det viser seg at den tiden jeg har tilgjengelig egentlig ikke strekker til. Det meste av skolearbeid blir forskjøvet i det uendelige, for jeg vil jo gjerne sove litt jeg og. Ha føttene på bordet, se litt på tv og ta meg et glass vin kanskje. Klippe tånegler og bruke tanntråd i fred og ro.

Det at jeg fikk tid å skrive dette blogginnlegget viser vel kanskje heller at det er prioriteringene mine det er noe galt med. Jaja, får ta det av tånegleklipp-tiden.