Kongen av mallorca

Her om dagen tror jeg at jeg jeg kastet en ølboks i hodet på noen. Jeg hadde akkurat åpnet den, så jeg vil tro den var ganske full.
Det tror jeg at jeg også var.

I skrivende stund befinner jeg meg på Mallorca, der jeg tar meg en velfortjent to ukers ferie etter å ha jobbet galning hele sommeren.
Jeg har faktisk møtt på minimalt med spanjoler, det er for det meste Auf widersehen og bitte schön det går i her, for det kryr av tyskere.
Det er uvanlig for en fra nord norge å se tyskere uten bobil. Jeg visste ikke engang at tyskere var slike charterentusiaster, så jeg føler at de er revet ut av sitt naturlige habitat der de vanligvis kjører 40 km/t under fartsgrensen i enten enorme bobiler eller gamle redskapsskur med hjul på som svartrøyken står etter, eller småtykke eldre menn med hawaiskjorte, skjegg, kamera som henger ned på kulemagen og hendene bak på ryggen mens de spankulerer rundt og studerer alle kriker og kroker av norsk natur.

Når jeg lå på stranda og solte meg hørte jeg en engelsk familie slå seg ned i sanden rett ved siden av. Jeg hørte barnefaren si med stor iver “who wants to go fishing?”, etterfulgt av et halv-matcho barnerop.
“I’m gonna catch a real big fish!” lød det fra den samme barnestemmen. Inni meg håpte jeg inderlig sterkt at de ikke kom til å fange noen fisker som helst, og hvertfall ikke virkelig store, ettersom at jeg har sett for meg at sjøsonen rett nedenfor hotellet er tilnærmet lik et basseng. Ingen skumle sjødyr, fisker, tang og lignende, bare kritthvit sand og nydelig blått hav så langt et nærsynt menneske kan se.

Jeg løftet ikke engang hodet for å se på denne engelske familien. Jeg myste bare smått mot noen sandkorn som satt fast i overarmen min mens jeg smått dagdrømte om hvordan denne fisketuren til den engelske familien kom til å utarte seg.
Aksenten deres fikk meg til å se for meg en litt lavbudsjetts film der familien framstår som uhyre lykkelig de første ti minuttene av filmen, inntil barnet som insisterte på å fange den store fisken blir borte.
Det er her filmens sjanger begynner ta form. Blir barnet kidnappet på stranden idet foreldrene har et uoppmerksomt øyeblikk? Må de betale løsepenger eller ta loven i egne hender og jakte ned kidnapperen?
Eller skjuler det seg noe under havoverflaten, noe sagnomsust,mørkt og mystisk, som tar barnet med seg?
Eller drukner barnet, slik at foreldrene klandrer hverandre, går fra hverandre og ender opp i en kjempetrist dramafilm, mens den gjenværende datteren blir et emo-problembarn oppi foreldrenes depresjon? Hvem vet, jeg forlot stranden for å spise middag på hotellet før jeg fikk vite slutten på den lille engelske familiens fiskehistorie. Forhåpentligvis kom hele gjengen seg hjem hel og fin, og klar for en ny dag ved stranden neste dag.

Jeg har ikke vært her en uke ennå, men føler jeg har rukket å gjøre ganske mye. Jeg er faktisk utrolig sliten i kroppen, og håper den neste uken her er roligere. Etter at jeg begynte å kjøre lastebil har bevegelsesnivået mitt per dag sunket betraktelig, så jeg er ikke vant til all denne fartingen lengre.
Men det er mye å se og mye å ta seg til, så det nytter ikke bare ligge å rulle i strandkanten hver dag.
Jeg var på partybåt, og gammel erfaring slo ikke feil denne gangen heller. Det er litt klein stemning de første to timene, men etter at all fri drikke begynner å slå inn, slår de fleste seg løs de siste to timene av turen. Slik var det denne gangen også. Og siden drikken var gratis, var de fleste som danset rimelig rause med å sprute øl på hverandre på dansegulvet. Inkludert meg. Det var her jeg kastet den ene ølen på noen. Det var to rist, så forsvant ølboksen ut av hendene på meg, og borte var den. Jeg hørte ingen rope av smerte, og ikke ble jeg kastet av båten heller, så jeg tror det gikk bra. Eller kanskje den traff noen med hairbag?

Siden jeg ennå har flere dager igjen her, håper jeg å kunne komme med en oppdatering så snart som mulig. Internetten på hotellet her kan sammenlignes med modemet og dataen vi brukte hjemme i 1998, så bildene fra turen må dere vente med å se til jeg kommer hjem.
Nå skal jeg drikke litt champagne og nyte den deilige varmen, og avslutte for i kveld. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Sommeroldis

De sier at du er ikke eldre enn du føler deg.
Flaks for meg at jeg alltid har vært en ekspert i å fortrenge følelser.
Men enkelte følelser er ikke alltid like lett å overse eller fortrenge! Følelsen av at ryggen din har stivnet i en spesiell stilling etter å ha ligget henslengt som en slapp sjøpølse altfor lenge på tvers i godstolen, eller følelsen når du ser smilerynkene som oppstår når du ler av noe ikke går helt tilbake, selv en halvtime etter at du er ferdig å le.

Når man fyller 18, håper man alltid på at de spør deg etter leg på butikken når du kjøper øl eller røyk. Jeg husker det var kjempestas, og noe jeg virkelig så fram til. Nå blir jeg nesten mer glad når de spør etter leg. Det er slikt som virkelig kan “make my day”. Jeg går rundt å smiler lenge, og stakkars de som jeg eventuelt er sammen med. De dulter jeg i med albuen opp til to timer etterpå mens jeg ivrig spør “hørte du at hun spurte meg om leg? Kult hva?”

Jeg kjenner på kroppen at jeg har blitt eldre. Jeg kan tydeligvis ikke spise hva jeg vil lengre på samme måte som før. Kostholdet mitt som kun har bestått av den røde delen i kostsirkelen begynner å vise seg på kroppen min.
En 6pack med øl utsletter totalt konturene av sixpack på magen, og den literen med cola jeg drikker daglig har begynt å legge seg på hoftene og nedfor rumpa som et dvaskt, dissende lag av usexy materie.
Jeg har levd altfor useriøst, altfor, altfor lenge til å føle at jeg har noe som helst viljestyrke til å snu dette rundt, så jeg må nok bare ønske diabetes type 2 hjertelig velkommen, og forberede nav på en framtidig uføretrygdet, for dette forfallet ser ut til å bevege seg i rakettfart.
Jeg tror faktisk jeg ble gammel på ett år. I fjor på denne tiden var jeg passelig i form, følte meg ikke så gammel i det hele tatt, og når jeg ser bilder av meg selv fra denne tiden i fjor var jeg egentlig kjempefin.
Problemet her er at jeg ikke husker om jeg har redigert disse bildene eller ikke. Det er et helvete nå til dags at alt redigeres, ikke nødvendigvis av proffe fotografer, men du får ganske mange fancy apper til mobilen som gjør deg superfin på fem minutter.

Jeg håper litt på at dette bare er en fase, at jeg bare er sommer-gammel! Kanskje jeg blir ung igjen til høsten. Jeg skal begynne smått med å ta litt situps og kanskje spise trantabletter. Kanskje.

Så jg legger ikke ved noen bilder av meg selvi dette innlegget, rett og slett fordi jeg ser så gammel ut, og velger heller å drikke en øl etterfulgt av litt squatting og noen situps og kanskje en multivitamintablett.
Faen ta, ta meg tilbake til da jeg var 16 og gi meg en gulrot!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.