Mange jeg kjenner føler at det er et problem at de aldri kommer på de virkelig gode tingene å si i en diskusjon eller krangel før det har gått rundt to uker. Da kommer den. Kommentaren som hadde fått hentesveisen til å krølle seg som brent barbiehår på hodet til den du diskuterer med, atombomber til å bli overflødige og Putin til å krype rundt bena dine som en kosesyk kattunge. DEN kommentaren.
Dessverre ville man framstått som om man hadde intelligensnivået til en stavmikser om man hadde røsket telefonen opp, ringt vedkommende, ytret den ultimate sjefskommentaren etterfulgt av et “HAH, ja så hva NÅ din lille taper???” og slengt på røret to uker etter den aktuelle krangelen.
Jeg har det egentlig helt omvendt. Mange ganger mens munnen min snakker er hjernen min opptatt med andre ting. Som for eksempel å prøve huske tilbake til hvordan refrenget til Teenage mutant Ninja Turtles egentlig gikk. Eller om det finnes en måte å lagre kraften fra et lynnedslag så jeg ikke trenger være tilkoblet et kraftlag for å ha strøm i huset. Eller om jeg kunne tenkt meg å fingerhekle et sengeteppe.
To uker etterpå har hjernen min behandlet all informasjonen som gikk inn/ut den dagen, og typisk nok går det opp for meg når jeg ligger og vrir meg i sengen på natten hva jeg egentlig har sagt i denne diskusjonen da munnen tok kontrollen mens hjernen var opptatt med sitt eget. Om man kan ladde opp ting med negativ energi vil jeg tro at hodeputen min er på tur å omdanne seg til en slags portal til helvete etter alle gangen jeg har stønnet oppgitt “neeei” inn i den, og forbannet meg selv og alt jeg står for.
Heldigvis venner man seg tydeligvis fortere til å være en idiot enn å ikke være en, så jeg anser ikke dette som verdens undergang. Det som plager meg mest angående etterpåklokskap, er egentlig karrierevalg og slik.
Da jeg var mindre var ønskene for hva man skulle bli som voksen veldig variert og forskjellig. Jeg hadde lyst å bli veterinær helt til jeg fikk vite at en av oppgavene til veterinæren var å stikke armen inn i rompa på kyr. Ikke bare helt tilfeldig, de stikker den inn der av en grunn, ellers tror jeg veterinærer hadde vært ordentlige dyreplagere
Så ville jeg bli filmstjerne. Jeg har vel egentlig ikke noe god grunn til at jeg ikke ble det, annet enn at jeg ikke har utdannet meg som verken skuespiller eller forsøkt noe videre på å bli det, så her må man bare anta at det var en relativt flyktig drøm.
Jeg ville bli astronaut. Dessverre er det ikke alltid som på film. Ingen fra den amerikanske regjering kom på døra mi og ytret at verden ikke ville overleve om ikke de sendte meg og min fantastiske evne til å lage mat i mikrobølgeovn ut i universet for å redde jorden fra en intens og truende fare. Jeg er jo ikke dum, jeg skjønner jo at det å lage mat i mikrobølgeovn ikke er spesielt viktig alene, men jeg har da sett nok film til å skjønne at de setter sammen et lag av mennesker basert på de forskjellige egenskapene deres. Sammen er vi sterkere og så videre.
Jeg endte opp med å kjøre lastebil. Ingenting galt i det, og jeg synes jeg har en fantastisk jobb, men det er så forbannet irriterende og finne ut nå at jeg tror jeg hadde gjort en formidabel jobb som patolog. Dette er ikke basert på personlige erfaringer må jeg bare få si med en gang, og har heller ikke noe med mine evner til å lage ting i mikrobølgeovn, men jeg tror virkelig det er min kopp med te. Så blir jeg litt sint på meg selv. Hvorfor finner man ut av slike ting typisk i den alderen man ville vært ferdig utdannet i akkurat det yrket? Patolog tar 12 år etter videregående om jeg har lest meg opp rett, og det finnes ingen snarveier. Ingen fra den amerikanske regjeringen som kommer å henter deg basert på personlige egenskaper som matlagingsevner eller motvilje til å fiste kyr. Ingen raske brevkurs gjennom NKI i patologi. Man må bare stikke fingeren i jordbaserte ting i stedet og innse at i dette livet er akkurat det yrkesvalget kjørt. Jeg blir veldig sint. Skulle ønske jeg kunne gått tilbake å valgt annerledes.
Kanskje jeg kunne tatt opp patologi som en hobby og søkt meg inn med realkompetanse. Fem år med hobbyobdusering.
Men kjenner jeg meg selv rett så hadde jeg kanskje stått der i dag og skrapt litt på en svulst og sukket og tenkt hvorfor jeg var sånn en idiot og ikke begynte kjøre lastebil i stedet.
