Kjedsomhet er en pussig greie. Plutselig føler man seg som verdens mest ensomme person. Telefonen ringer ikke, facebook er dødt, idet du tar opp pc’n og tenker at du skal gå inn på verdens morsomsste internettsider og få deg masse timer med underholdning, kommer du på at det eneste du bruker internett til faktisk er facebook, og muligens ellos nettbutikk. Så i ren desperasjon sjekker du ut nyheter på lokalavisens nettsider og leser artikler som ville gitt deg narkolepsi til vanlig. Da streifer det meg at facebook er kanskje gratis, men jeg betaler fiber så og si kun for å kunne sitte på facebook med telefon, nettbrett og pc. DA føler jeg meg stakkarslig.

Så begynner jeg å sortere saker og ting som ligger i skuffer. Sortere er kanskje et sterkt ord, jeg flytter rot fra en skuff til en annen skuff. Kanskje jeg bytter plass på sokkene og trusene i kommoden. I noen tilfeller har jeg faktisk satt meg ned med en pinsett og forsøkt å utføre en brazilian wax kun med pinsett. Ett og ett hår. Eller så sminker jeg meg. Masse. Kun for å se om jeg kan lære meg en ny måte å sminke meg på, uten hell. Til slutt står jeg der med 40kg sparkel i trynet og ser ut som en blanding av Osama Bin Laden og Eli Hagen. Tar noen bilder med telefonen for å se om den rette belysningen kan gjøre underverker, noe det selvfølgelig ikke gjør.Så står jeg der å ser gjennom bildene, stor i øynene og skjærer en grimase som tilsier at jeg nettopp har vært vitne til at et neshorn har spydd opp et marsvin på gulvet mitt som så bæsjer ut store kabler med illeluktende rollerburgere.

Det er utrolig sjeldent jeg faktisk kjeder meg. Jeg er alltid opptatt med et eller annet, uansett hvor viktig eller uviktig det er. Jeg føler at døgnet ikke har nok timer til å gjøre alt jeg har planlagt. Jeg unngår jo på det sterkeste å gjøre ting som er veldig fornuftig, som foreksempel å måke vekk de 29 tonnene med sne som ligger utfor huset, som faktisk også har klart å totalt skjule snøscooteren min. Den skulle jeg egentlig ha fått fram før juni, men det får vente til den dagen jeg kjeder meg samtidig som jeg føler meg fornuftig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fra desember til nå i midten av januar har jeg hatt lillesøsteren min hjemme, og vi er som to dråper vann. Når vi ble skapt, tror jeg Gud hadde oppskriften på to rakettmotorer foran seg, halvt menneske, halvt jagerfly. Så tempoet hjemme har vært skyhøyt, de eneste gangene vi har vært rolig og stille er når vi har sovet.

Så når hun nå har forlatt meg her i fjorden for å fortsette sine stein-studier i Tromsø, blir hvert eneste ledige øyeblikk den reneste tortur for meg.

Så hva skjer ellers? I går kveld kjedet jeg meg, og som den forvokste trassige drittungen jeg viser meg å være, nektet jeg sove. Så jeg monterte sammen et solarium. Hvis man kjeder seg nok er tydeligvis hudkreft et fristende tilbud.

Hadde jeg hatt mye fri, hadde det vært mulig å planlegge kjedsomheten til en større grad. Mye fri, og 5000 i kontanter. Da hadde jeg satt på med en trailersjåfør ned til Oslo/ Gardermoen, dradd en tennissokk så langt ned over hodet at jeg ikke hadde sett en dritt, og mest sannsynlig hatt litt problemer med å puste, løpt bort til hva enn jeg måtte treffe på først. En buss eller en skranke, kjøpt en enveis billett til anywhere, spurt pent om noen kunne følge meg hele veien til setet på flyet jeg skulle på, og påstått at jeg hadde gjennomgått en komplisert øye/ansiktsoperasjon som gjorde at jeg måtte ha en kompresjonssokk trekt ned over ansiktet, og den ikke kunne tas av før om en uke. Og hørselvern! Jeg vil jo ikke høre heller hvor jeg skal. Da kunne jeg sagt at jeg hadde vært på ekskursjon i regnskogen og vært så uheldig at eksotiske biller hadde lagt egg inni ørene mine, og den eneste måten å drepe de på var å stenge lufttilførselen inn i ørene, derfor måtte jeg ha hørselvern på.

Vel framme på flyplassen der hvor jeg enn måtte ende opp, kunne jeg tatt av sokken over hodet og hørselvernet, og så må jeg klare meg uten turisthotell og taxi og slikt. I kofferten min skulle jeg kun hatt undertøysskift, sandaler, en steiketakke (slik man steiker lefser og flatbrød på), en lommekniv, en magnet, en pose toro svelemix, en bærplukker, grillelementet fra mikrobølgeovnen, en trombone og presenning. Dette måtte jeg da ha klart meg med, helt til UD har klart å finne ut hvor jeg er og hjelper meg hjem.

Hadde jeg endt opp i et varmt land, som Egypt eller Hellas eller noe, hadde det jo vært ganske greit. Da kunne jeg stått på gaten å slått folk ned med trombonen min og plukket opp alle pengene fra lommene deres med pærplukker. Til slutt hadde jeg sikkert hatt nok penger til å  kjøpe meg et sveiseapparat, og da kunne jeg sveist meg en enhjulssykkel av flaten på steiketakken og grillelementet fra mikroen, og brukt magneten som sete, holdt oppe presenningen som seil, og bare rullet/ blåst fra land til land, mens jeg spiste Toro Sveler tørrmiksen til jeg fant en plass jeg kunne bo og trives.  For eksempel en liten øy eller en holme ingen andre bodde på, så kunne jeg latet som jeg hadde funnet den helt på egenhånd, og regjert der til mine dager var omme. Hadde folk rodd over for å ligge sole seg, hadde jeg erklært krig med engang og kastet stein på dem fra et tre til de hadde rodd vekk igjen.

Hadde jeg derimot endt opp en veldig kald plass hadde det vært litt verre. Da måtte jeg bygget meg en enkel hytte av kofferten min og presenningen min, og brukt steketakken som varme. Om natten kunne jeg lurt meg bort til isbjørner eller andre dyr som bor på kalde plasser og stukket grillelementet fra mikroen inn i munnen på dem uten at de merket det, og når jeg da ble sulten kunne jeg løpt forbi dem med magneten min, så de hadde blitt slept etter meg bort til den provisoriske hytta mi, der jeg hadde slaktet dem og steikt dem på steketakken min. Da hadde jeg kunnet laget meg en fet onepiece av isbjørnskinnet om jeg hadde klart å trekke alt kjøttet og innvollene ut gjennom munnen på den, så jeg bare kunne kledd hele isbjørn”drakten” på meg. Det hadde vært et bra salgstriks, for da kunne jeg solgt isbjørnkebab fra steiketakka mi i den provisoriske hytta mi, og hvem vet, kanskje det hadde ballet på seg så jeg kunne åpnet min egen kafè der, og blitt der resten av livet mitt. Med mindre UD hadde funnet meg og tatt meg hjem igjen. Da måtte jeg ha måkket fram snøscooteren min.

Dette ble egentlig bare svada, men du vet jo hvilken blogg du er på! Nå skal jeg gjøre meg klar til å FAKTISK stikke på trening!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Hei kjære leser! Siden jeg er så heldig å bo veldig langt oppi nord langt, langt, laaangt fra nærmeste motorvei, må man regne med at kong vinter kan gjøre sitt for å forhindre en jevn og fin trafikkstrøm denne årstiden.

Jeg bor i nærheten av et Kvænangsfjellet som du må over for å komme til Tromsø eller sørover generelt. Når dette fjellet stenger, er jeg tvunget til å ta en 20 mils omvei gjennom Finland for å komme forbi. Det er nettopp det jeg har gjort i dag. Kvænangsfjellet har vært stengt grunnet ras, og jeg peiset på gjennom Finland. Et stykke forbi Kautokeino mot Alta har du en plass som heter Kløfta, og der spøker det visstnok. En jente skal visst ha tendenser til å sette seg i baksetet på bilen din og være med et stykke på turen.

Jeg er jo så mørkeredd som det går ann å få det, så jeg skal ærlig innrømme at jeg har grått noen tårer i ren dødsangst ned dette partiet når jeg har kjørt alene på kveldstid.

Denne gangen var jeg derimot forberedt, og hadde screenshottet fadervår på nett, og satt klar med fadervår på telefonen i tilfelle Linda Blairs ansikt fra exorcisten skulle dukke opp i sladrespeilet.
Der satt jeg og tviholdt på telefonen og kaldsvettet, og plutselig åpenbarer det seg en hel drøss med trailere linet opp på en lang rad rundt en sving. Aldri før har jeg vært så glad for å komme til en kø som nå!

Det er greit, jeg sitter å er litt redd for å bakke meg fri for diesel på bilen og bli sittende å vente på hva som enn måtte komme først, hypotermi eller en ridder i skinnende rustning med en kanne diesel under armen, men det er bedre å være redd slike ting enn spøkelser.
Jeg er redd de skal bite meg når jeg ikke venter det, eller poke meg hardt i siden så jeg skvetter til og kjører av veien. Eller hyle kjempehøyt! Eller snakke med britisk aksent. Eller putte kalde spøkelseafingre ned i nakken på meg så jeg rykker til og tar backflip over førersetet og ned i baksetet og blir sittende på fanget hennes mens hun hyler, poker, biter og snakker med britisk aksent.

Kanskje jeg er litt for lett å skremme, jeg har nemlig sett min andel av skrekkfilmer. Men, skrekkfilmer er aldri skummel hjemme i din egen stue, men her og nå, skulle jeg ønske at det eneste jeg hadde sett på tv var Sauen Shaun.
Men nå er det nok syt, god natt/ morgen videre kjære leser!:)

I går hadde jeg planer om å skrive et ordentlig skryte-innlegg om hvor flink jeg har blitt å fyre i ovnen. Forrige vinter mener jeg å huske at jeg skrev et blogginnlegg om hvor inni helvetes vanskelig det er å få fyr i ovnen. Så de siste dagene har jeg følt meg som reneste Lars Monsen på hjemmebane, jeg bare bærer inn noen vedkubber, og idet jeg åpner ovnsdøra så fatner de og det blir kjempevarmt på no time her i huset. Inntil i dag.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så helvetes vanskelig å få fyr på noen simple trebiter. Hus brenner jo ned i hytt og gevær, men når du skal få de å brenne på kommando, går det nesten rett til helvete. Jeg så en episode av Brille på nrk, der de sa at det var vanskelig å få fyr på bare èn vedkubbe, men om du satt to trekubber mot hverandre ville de reflektere varmen fra hverandre, og brenne bedre. Og så er det jo det evige spørsmålet “når et hus brenner, brenner det opp, eller brenner det ned?”. Mamma sier at man skal brenne bål slik at det brenner ned. SÅ jeg prøvde alt dette i ovnen i sted. Kubbene reflekterte hverandre, jeg forsøkte å få de til å brenne NED, men til slutt gikk ingenting. Det begynte ikke engang å brenne selv om jeg brukte ca 15 tennbriketter! Hva i faen er det for en adferd fra noen dumme vedkubber?! Så jeg flyttet de litt rundt, og tenkte at et hus brenner jo sjeldent ned (eller opp) fra oppå taket eller nede med grunnmuren. Det begynner jo nesten alltid å brenne INNE i huset en plass. SÅ jeg stablet vedkubbene som et lite hus, lekte at det var rødt med hvitt stakittgjerde rundt, at noen satt å vasket seg på ryggen på badet, og hadde levnet smult på kok på kjøkkenet. Så overopphetet smulten og begynte brenne. Smulten her, var en tennbrikett plassert der jeg tror kjøkkenet ville vært i det lille vedkubbehuset. Og sannelig min partyhatt, tror du ikke det har tatt mindre en fem minutter, og det er allerede overtent inne i ovnen? Jajamensan, Lars Monsen her ja.

Det går jo å slenge litt bensin inn i ovnen også, selv om jeg har superdårlig erfaring med det. Jeg har sikkert fortalt om dette før, men min totale håpløshet kan nesten aldri gjentas for mange ganger. I sommer sto jeg en smule nært et bål som var dynket med bensin, og jeg forsto vel ikke at bålet kom til å gå fra veldig, veldig lite, til ultra-mongo-drit-helvetes-jævla-svært på cirka åtte tiendedels sekunder. Så, når bålet plutselig sa “WHOOOOOOF!!!” og det var flammer rundt hele meg, så trenger jeg vel kanskje ikke forklare at jeg ble en smule nervøs. I ren refleks la jeg henderne over ansiktet mens jeg tenkte “ikke øyenbrynene for guds skyld!” mens jeg løp for å komme meg bort. Det luktet så jævlig svidd hår at jeg holdt på å ta backflip og dobbel 360 ned i nærmeste myr. Så der sto jeg på badet og gråt over min ikke-eksisterende pannelugg, de noe kortere øyenvippene, og de dels manglende øyenbrynene. Pekå sto ved siden av meg, helt sjokkert og redd og forsøkte trøste meg med at jeg tross alt hadde vært veldig heldig. Jeg var litt svidd på nesen, så jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg som miss Norway der jeg sto og tviholdt i de svidde lokkene mine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hadde jeg bodd i en grotte 2800 meter over havet der jeg livnærte meg på ørne-egg, mose, biff av lemen og saft fra seljetrær, og mest sannsynlig ikke møtt et annet menneske oftere enn hvert fjerde skuddår, så hadde det ikke gjort så veldig mye, men akkurat, helt tilfeldig, og utrolig bra timet denne gangen, så skulle jeg faktisk også på Midnattsrocken, der det bruker være veldig mange mennesker. Jeg ville ikke gå rundt å se ut som en svidd, hårløs banansplitt, så jeg tvingte en kompis av meg til å dra å kjøpe løsvipper. Slike punkter med løsvipper man fester på øyelokket, ikke en hel rad med vipper. Så da sto vi linet opp med bilene våre og pratet, mens jeg forsøkte desperat å lime på øyenvipper i mitt nokså hårløse ansikt. Plutselig utbryter kompisen min “Det er ikke SÅNN man skal gjøre det!” mens jeg febrilsk klasket øyenvipp etter øyenvipp oversmurt med lim på øyenlokkene. Det så ut som en kråke hadde fått epileptisk anfall i et reir, og nærmest spølt greiner og dritt rundt seg i et rent helvete, og hvis du klarer se det herja kråkereiret for deg, så har du også et mentalt bilde av øyenvippene mine. Når det kom til øyenbrynene forsøkte jeg tegne de på med sånn øyenbrynspenn, men det så helt svimmelt ut.

Så jeg gikk for noe som ikke kunne feile, nemlig kjempestore solbriller og godt med sminke så ingen skulle se den svidde nesetuppen min og rødheten i huden. KJEMPEFINT! Etter å ha festet som en motherfucker med det svidde trynet mitt, var det selvfølgelig en som ba meg ta av solbrillene. Jeg nektet. “Jeg ser sliten ut!” sa jeg og tviholdt på brillene. “Kom igjen, ta av brillene!” sa kompisen min. Jeg så sjenert ned, og trakk solbrillene sakte vekk fra ansiktet, og så opp samtidig som jeg skjemtes. “SLITEN?!” utbrøt han, “Du ser jo helt HÆRJA ut!!”, og før ekkoet fra stemmen hans hadde rukket å stilne i hodet mitt, var brillene tilbake på hodet mitt igjen.

Så når jeg ser ser tilbake på min nokså ekle episode med påtente ting, er jeg egentlig litt takknemlig for at det tar litt lang tid å fyre i ovnen. Heller sakte men sikkert, framfor super-turbo-rå-kjapt og livs-jævla-farlig.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ha en hot aften foran “peisen”, wøh høh høøø.. 🙂

Jeg er et D-menneske. Du har A-mennesker, B-mennesker, men jeg er utvilsomt et D-menneske. Jeg liker å være våken når andre sover, og jeg sover helst slik at jeg går glipp av både døgnåpne bensinstasjoner og sene åpningstider på matbutikker. Utrolig nok.
Jeg lurer på om jeg åndelig sett hører til i en annen tidssone? Kanskje jeg må gå til bunns i dette, og finne ut hvilken tidssone min indre klokke er stilt etter, får så å flytte dit å bo å leve som et A-menneske? Kanskje dette henger igjen fra et tidligere liv? Kanskje jeg er reinkarnert fra en Canadier, eller Hawaii? Jeg liker kulden, og er ikke spesielt glad i fregnene sola gir meg, og hvis dette er noe som henger igjen fra et tidligere liv, så er vel kanskje Canada landet jeg egentlig hører hjemme i? Nå er jeg ikke så inne på klimaet i Canada, men jeg har alltid sett for meg at det er veldig kaldt der. Men når jeg vrir globusen bortover, ser det ut som det er ca på lik linje med Norge, Så kanskje det er ca samme klima der?
Om du er geografisk og klimatisk anlagt, og nå ser at jeg driter meg loddrett ut angående min fritenkning om Canada, så får du bare bære over med meg. Er du nokså inne på Canada, så må du gjerne berike meg med din kunnskap.
Det jeg stortsett vet om Canada er det jeg har sett på TV. Jeg vet at de har rar aksent, hoppende hoder, og liker prompe-humor. Forbausende nok, har jeg lært dette fra South Park. I mange av Jean Claude Van Dammes filmer, kommer han alltid fra Quebec, som er en canadisk provins. Akkurat det har ikke lært meg så mye, annet enn at de må ha kraftig gjødsel i drikkevannet, for Jean Claude er en kraftig liten tennplugg, hvertfall i sine tidligere år.
Jeg har også sett mange snøscooterfilmer fra Canada, så kanskje det er derfor jeg tror det er så kaldt der. Hvem vet.

MEN! Drit i Canada, jeg er så utrolig lett å avlede, og skremmende nok avleder jeg meg selv like godt som noen andre.

Her for litt siden, begynte jeg gå litt ned i vekt av ren ensomhet og kjedsomhet, og det gjorde meg litt glad, på sin egen twistede måte. Så kom jula, og noe jeg tror er tvangsspising og akutt behov for konstant sukkerinntak. Desember begynte med flat mage, men nå har jeg altså begynt å få noe som nesten kan minne om gnagsår ytterst på magen. Den store bollemagen min subber borti alt på min vei, og det har faktisk blitt så ille at jeg vurderer ta ut navlepiercingen. Den fungerer ikke lengre som pynt, men som en slik ring okser har gjennom nesa for å dra de rundt omkring, elelr hva nå enn disse okse-nese-ringene egentlig brukes til. Her en dag tok jeg meg selv i å lage hjerteform med fingrene på den nokså utbulende magen min, slik som gravide gjør på bilder, mens jeg lo litt hånlig for meg selv. Jeg tror aldri jeg har spist så mye som denne jula, og nå klarer jeg ikke slutte. Å barbere seg nedentil er blitt en utfordring, hvertfall siden jeg såvidt ser tuppen på tærne mine når jeg står å ser rett ned.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Du tror kanskje jeg overdriver, men all overfloden av mat i høytider gjør at jeg virkelig lar meg rive med. Til eksempel fant søsteren min to-tre bokser med julekaker gjemt unna nå etter jul, og det er fordi mamma er så redd for at jeg skal spise opp alle julekakene FØR jul. Disse ble tydeligvis glemt av, men julekaker er nå like gode etter jul som før jul, mener nå jeg!

Så nå sitter jeg her å føler som så mange andre gjør i januar. “Kanskje jeg skulle kommet meg på trening?”. Ja kanskje jeg skulle det. Kanskje det hadde kunnet fungere som en fin balanse i forhold til mitt nåværende enorme matinntak, og jeg kunne gått rundt å følt meg litt mere avslappet, og ikke som hindenburg før den eksploderte.

Kanskje det er det som kommer til å skje? At jeg rett og slett eksploderer? Det kjennes hvertfall farlig sånn ut, for hver tygge jeg tar nå for tiden føles det ut som jeg eser mer og mer ut, og smertene er uutholdelige av den intense mettheten.

Så en dag når jeg sitter der med middagsbordet, og trør en merkelig middagsblanding bestående av krumkaker og fattigmann, finnebiff og spaghetti på boks, cola og seigmenn, bønner og tomatsuppe, pannekaker og seibiff inn munnen med stor iver, så skjer det. Jeg blåser meg sånn opp av gassene at jeg rett og slett blir sittende å levitere en halvmeter over kjøkkenstolen mens fråden renner ut av munnvikene mine, og så får jeg melding på telefonen. Batteriet på telefonen kortslutter mot en hårnål i lommen, og det dannes en gnist. På noen brøkdels sekunder antennes all gassen fra magen min som nå er blitt en slags aura rundt meg,  og der har vi hele hindenburg katastrofen, nyinnspilt hjemme på mitt eget kjøkken.

På kjøkkenet etterpå vil det se ut som 8 små djevelunger med hver sin nål har gått amok på et hundretalls ballonger, og det vil ligge flerrede biter over alt. Restene av meg må til slutt svables sammen i en liten haug, og leveres til resirkulering, der jeg blir smeltet om til biodiesel eller noe.

Fra nå av skal jeg kutte pent ned på matinntaket, til et mer normalt nivå, og jeg tror allerede i dag blir dagen for årets første skippertak på treningsstudio.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)