I går var jeg hos frisøren. Hos frisøren har du veldig få muligheter til å forflytte deg rundt etter eget ønske, ettersom de på en måte fanger deg i stolen med en kappe. Denne kappen vil de helst ikke at skal forlate salongen på noe som helst tidspunkt, og folk er høflige nok til å respektere det.

Et par andre ting som ikke gjør deg i stand til å gå noe sted, er at frisøren gjerne opererer en saks veldig nært vitale punkter rundt hodet ditt, og da bør man også helst sitte ganske stille om man er litt over middels glad i å kunne se med begge øynene. Eller se i stereo om du vil.

Man kan også sitte med håret fullt av farge. Ingenting av dette gjør deg mindre mobil enn du pleier å være, men man vil kanskje helst ikke bli sett av andre mennesker med et halvt tonn kjemikalier i håret som er gredd bakover slik at man ser ut som Draco fra Harry Potter. Eller Kim Kardashian med blondt hår.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg blir i alle fall meget lydig under disse omstendighetene, og sitter så rolig jeg bare klarer. Noen ganger får jeg tilsnakk fordi jeg vingler og ikke klarer sitte pent, men det er vanskelig å unngå bli rastløs når man sitter i timevis og ser på seg selv i et speil. Ikke slik jeg vanligvis tilbringer dagen.

Jeg kan sitte timevis å se på tv, og den eneste gangen jeg ser refleksjonen av meg selv er når en episode av et eller annet på netflix er over. Da skvetter jeg som regel litt til, for det kan ofte være et ubehagelig syn å se seg selv i sofamodus.

For at man skal sitte stille hos frisøren, uten hjelp av tv eller beroligende tabletter, må de ofte ty til small talk. Litt overfladisk prat som skal stimulere til mer overfladisk prat. De forteller deg kanskje ikke sine innerste drømmer og hemmeligheter, men man får et kjapt innblikk i hva de gjør eller ikke gjør i hverdagen sin.

Jeg synes nivået av small talk frisører leverer er imponerende. Når jeg prøver å starte en samtale med noen jeg ikke kjenner blir det gjerne bare rart, og jeg klarer ikke alltid trekke samtalen over på et generelt tema. Det mest generelle er vær, men da vet mennesket du prater med at nå er du litt ute å kjøre, samtaleemne-messig sett.

Med mindre det nettopp har vært en orkan, hagl så store som vannmeloner har knust verandaen din, eller at det regnet frosker og skyene stavet etternavnet til alle i nabolaget ditt. Da er det kult å snakke om vær.

Jeg vil gjerne prate om ting jeg tenker på der og da. For eksempel om fisk har følelser, kan man kjenne noe om man blir halshogd, eller hvor lenge etter at hodet har forlatt kroppen er hjernen fortsatt aktiv. Er det normalt å få veldig oppblåst mage av brød? Om du blir hjemsøkt av en ånd du er i familie med, vil de snu seg vekk om du onanerer eller sitter på do? Vil det være egoistisk og ondskapsfullt av meg å fange en oterbaby og oppdra den som min egen oterbaby? Hvorfor er det så vanskelig å tegne øyenbryn? Tåler egentlig avløpsrørene i gamle hus det alvorlig tykke toalettpapiret mange lag, foreninger og russ selger til inntekt for hva de nå enn trenger penger til? Hvor går grensen for hvor lang hårene på leggene kan bli når man er i et forhold?

Frisører spør ikke om slikt. De spør hva du jobber med. Om du trives. Om du kan tenke deg en kaffe. Kanskje du ikke drikker kaffe? Kanskje de tilfeldigvis ikke drikker kaffe selv heller, men har begynt å drikke en spesiell type te som skal ha oppkvikkende effekt. Og stevia. Stevia skal være bedre enn sukker. Kanskje de kom for sent en dag fordi noen hadde brøytet innkjørselen deres full av snø. Eller at de synes solen gjør at vinduene i salongen ser skitne ut.

De er flinke til å prate om små ting, beregne tiden det vil ta å fortelle den lille historien slik at det klaffer akkurat med når du skal skylle ut fargen. Jeg aner ikke hvordan de beregner lengden på disse samtalene. Jeg tror at frisører burde holde kurs for sjenerte mennesker som ikke vet hva de skal prate med noen om. Eller til de som skal på blind date. Egentlig til alle som skal prate litt med andre mennesker og egentlig ikke har noe annet å fortelle enn at svisker har svært fordøyende effekt.

For hadde jeg vært fanget i en heis med fem fremmede mennesker over flere timer, hadde det nok vært mer betryggende om jeg hadde visst hvordan jeg skulle prate om flotte feriesteder eller hvordan man fikk til den perfekte eplekaken framfor mine bekymringer om luftbåren smitte av alvorlige sykdommer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Jeg kjøpte meg et par brukte ski på facebook. Jeg vil tørre påstå at de var en halv mannsalder gamle, men tidspunktet annonsen ble lagt ut samsvarte med tiden jeg fikk et innfall om at jeg ønsket å gå på ski.
Jeg hadde til da ikke gått på ski på 18 år etter å ha kastet fra meg skiene etter en skidag på skolen der jeg forbante meg på at jeg aldri skulle plante mine ben på disse terrorplankene igjen.

Formålet med skiene var ikke å bli den neste Marit Bjørgen, med mindre noen høyt i toppen på skilandslaget skulle få øye på meg i skogen over huset mitt og tenke at ?HENNE! Henne må vi ha!?
Om ikke annet bare for å bære utstyr.

Jeg ville egentlig bare renne ned en bakke, og kanskje gå litt fiskebein. Skøyte litt om jeg følte meg i det vågale hjørnet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den første turen gikk litt så som så. Bare det å spenne de på tok jo usannsynlig lang tid. Jeg lette etter samme type merking man finner på hodetelefoner, altså en R og en L som kunne fortelle meg hvilket ben skiene skulle på. Etter noen minutters nøye inspeksjon måtte jeg bare anta at skiene kunne brukes på hvilket ben man ville, uavhengig om man hadde to venstreben, ingen høyrefot, eller bare helt vanlige ben.

Det gikk like sakte opp bakkene som ned, og jeg antok at det var den urgamle teknologien bak skiene som var årsaken. Kanskje de var mer opptatt av å holde seg oppå snøen enn å kunne gå med de. Det at det var en halv meter nysnø slo meg aldri som en avgjørende faktor for den manglende farten.

Den eneste gangen jeg fikk kjempefart var når jeg skulle ned en brøyteskavel. Da for jeg i en rasende fart og slo både hode og stump, og jeg mistenker at jeg hadde merker etter bindingene på den ene skinken i ettertid.

Jeg bestemte meg for å prøve på nytt noen dager senere når snøen hadde satt seg litt. Å gå på ski er nesten som å sykle. Du husker hvor vondt det gjorde som barn å tryne i hver sving eller bakke, så det slutter man sakte men sikkert med, og lagrer et par knep i bakhodet for hvordan man skal kunne holde seg oppreist uten å skade seg.

Når jeg i tillegg tok med hunden så ble det hele ganske trivelig. Jeg tror faktisk det er hunden som er mest glad for at jeg kjøpte disse overprisede gamle skiene, for bare etter noen få turer blir hun helt tullete når hun hører svisjingen turbuksa mi lager når jeg kommer gående ut av badet, klar for en ny tur.

Skiene er smørefrie. Ikke fra fabrikk, men fordi jeg personlig ikke orker å fordype meg i hva som skal på når. Det eneste jeg kunne tenkt meg å smurt på er noe som kan få det til å ikke gå så fort i nedoverbakke. Jeg synes ikke de bremser nok, og er litt redd for å ta inn masse snø i akterenden hver gang jeg setter meg ned for å få stoppet den rennende dødsmaskinen.

Apropos maskin, så skulle det vise seg at de små trærne og buskene man kjører over med scooter om man ikke får svingt unna, er betraktelig verre å kjøre over med ski. Dette var en a-ha opplevelse for meg, eller kanskje mer enn ao-a opplevelse.

En dag jeg hadde gått ganske langt, klatret jeg opp på en stein med skiene på for å nyte mestringsfølelsen som krøp over meg. Mens jeg satt der følte jeg meg ganske kul som var så langt utfor scooterløypa. Helt til jeg kom på at jeg var på ski, og da gjelder ikke de samme reglene. Ikke den helt store rebellen likevel.

Neste år tror jeg at jeg skal investere i nyere ski. Om jeg klarer legge fra meg tendensene til å klatre på stein og kjøre over trær. Og siden jeg føler dette var et positivt overraskende kjøp, vil jeg også investere i andre ting jeg har tenkt at kanskje hadde vært artig å hatt. Slik som rulleskøyter og ordentlig sykkel.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Dette skulle være et vakkert stemningsbilde, men mine tekniske egenskaper begrenser seg til å levere et bilde på tverra. Beklager det, håper du benytter anledningen til å tøye litt på nakken!