Om man studerer kvinners anatomi i forhold til menn, så vil man oppdage noen vesentlige forskjeller. Eller vesentlig og vesentlig, på den ene henger morosakene på utsiden, og på den andre ligger det litt mer gjemt på innsiden. Puppene er også litt forskjellig, selv om jeg har sett jenter med brystkasser som tolv år gamle thailandske gutter og menn med partypatter på størrelse med mangoene til Adriana Lima.

Men sånn oppe i nesen og der omkring tror jeg vi ser ganske like ut. Om du røsker huden av topplokket på en mann og en dame, så tror jeg ikke du klarer se med det utrente øye hvilken som faktisk er mann eller dame.

Derfor synes jeg det er litt merkelig at menn alltid må kommentere med én gang de hører en kvinne snorke.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da har man kanskje sovet som et lite barn og ant fred og ingen fare, og rekker så vidt åpne øynene før mannen ved siden av utbryter “du snorker!” i samme tonefall som Columbus da han oppdaget Amerika. “Amerika!!”

Eller han sa kanskje ikke Amerika, siden han først oppdaget det da, kanskje det var mer som “Shit, et kontinent!”

Tidligere i livet mitt ble jeg veldig flau og ille til mote ved slike bemerkninger. Man ønsket jo se ut som en bedårende prinsesse når man sov, og helst ikke som en gapende blåhval med en hjullaster som sto og spant i ganen.

Nå driter jeg i det. Hvorfor i all verden skal ikke jeg snorke. Jeg har akkurat like mange nesebor som en mann, mest sannsynlig er mine luftveier nokså likt konstruert, og alt av polypper og bihuler er sikkert tilnærmet lik en manns. Så ja, jeg snorker etter noen glass vin, når jeg er syk eller om jeg ligger litt forkjært. Jeg fiser og driter også, for det er nemlig slik jeg fungerer.

Jeg tror menn får så mange falske forhåpninger gjennom oppveksten når det kommer til kvinner at selv den mest lydløse fisen fra ei jente kan vippe dem av pinnen. Vi jenter er jo så pene og søte og skal lukte godt at det er nesten utenkelig at maten vi spiser ikke bare fordamper i magen og siver ut av porene i huden vår som feromoner med sukkerspinnlukt. Vi ser også helt like ut når vi står opp som når vi la oss (her var det nok de fleste fikk seg et sjokk), og når vi sover ligger vi søtt med hendene under den ene siden av ansiktet. Ingen høylytt fising under dyna eller kraftige snork som kan trekke assosiasjoner til en båtmotor som gir full gass i en tønne med rømmekolle.

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner en kraftig antydning til influensa som mest sannsynlig kommer til å gjøre meg til et snørrete, klynkende troll hvert øyeblikk, med alt det herlige som måtte medfølge av sår hals, hovne øyne, tett og rennende nese, og så klart snorking.
Og kjæresten min som i morgen kommer til å fortelle meg med en blanding av forakt, forferdelse og fascinasjon at jeg snorker.

God natt verden!

Hadde noen fortalt meg hvor mye tid et barn faktisk krever, så tror jeg at jeg hadde kommet med et forslag til regjeringen om å merke ting som kan lede til babyproduksjon med en slags advarsel. Slike du finner på røykpakker og andre ting som er gøy å holde på med, men som dessverre fører til både død og fordervelse.

Hadde forslaget mitt fått gjennomslag måtte alle madrasser og overmadrasser, komfortable bakseter og hotellrom, dusjkabinetter og skogholt vært merket med store fryktinngytende advarsler. Jeg kan tenke meg at jeg ville valgt et ordentlig skrekkelig fødselsbilde på denne advarselen. Et bilde der det er zoomet inn alle veier der en vagina har revnet fra ytterst til innerst, kanskje et stykke forbi rumpesprekken på ene siden, og opp til navleområdet på den andre, slik at det ser ut som et nærbilde av en blekksprut som har krøpet inn i en tønne. Noe sånt.

Kanskje en annen som sitter i bakgrunnen iført hvit tvangstrøye med fett, uvasket hår og store poser under øynene som ser ut som han eller henne er på tur å bikke over til en veldig psykotisk tilstand hvert øyeblikk. Så kunne teksten vært noe sånt som “ADVARSEL! Babyer fører til babytid HELE tiden”. Eller noe i den duren.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå er det kanskje ikke riktig så ille. Jeg vil jo ikke akkurat påstå at jeg går rundt her hjemme og river meg i håret og holder på å klikke i vinkel, for det gjør jeg jo ikke. Jeg koser meg i min egen boble sammen med barnet mitt. Virkelig.

Men jeg har alltid hatt det inntrykket av at babyer ikke gjør så mye utav seg. Det sies at det eneste babyer gjør er å bæsje, spise og sove. Høres enkelt ut spør du meg!

Så viser det seg altså at det er ikke bare soving det holdes på med, det er assistert soving. Assistert spising. Bæsjing er ikke assistert før bæsjing opphører, så det er vel assistert after-bæsj det er snakk om.

Og selv om det eneste som faktisk opptar noe særlig med tid er soving, så er det jo en del som skjer i mellom all denne assistansen. Babyen må nemlig underholdes. De som sier at babyer bare bæsjer, spiser og sover er litt slue mennesker som ønsker at andre skal ha like lite fritid som dem. Om noen spør meg, vil jeg si det som det er. Baby betyr assistert after-bæsj, assistert spising og assistert soving. Og da er underholdning, opprydding, tilrettelegging og forberedelser ikke inkludert. Og det er nesten underholdningen som er verst. Jeg kan til tider føle at jeg er en slags fargerik stor plastikksak med blinkende lys man putter penger på, så hopper jeg og spreller, synger og gjør ablegøyer. På nytt, og på nytt og på nytt. Bare for at babyen skal ha det kult og morsomt.

Som sagt så er det jo i og for seg forferdelig trivelig. Jeg er veldig glad jeg har muligheten til å være i permisjon så jeg kan gjøre alle disse tingene. Det jeg bare ikke så for meg var at alt dette tar veldig mye tid. En uke før babyen kom, begynte jeg å male på loftet. Null stress, tenkte jeg. Tar andre strøket når jeg kommer fra sykehuset.
Malingsbøtta står der oppe ennå, seks måneder inn i baby-gamet. Sammen med det betydelige gjennomskjæret av en grønnfarge jeg aldri har sett maken til.

For så lenge man bare er i denne baby-boblen så kan alt dette ta så mye tid det bare vil, men det er når man forsøker gjøre andre ting at man virkelig ser at, herregud, det er bare ikke tid. Eller så er prioriteringene mine helt ræva. Jeg holder nemlig på å ta noen fag jeg tenkte kom til å gå som smurt, siden jeg har permisjon og greier. Det viser seg at den tiden jeg har tilgjengelig egentlig ikke strekker til. Det meste av skolearbeid blir forskjøvet i det uendelige, for jeg vil jo gjerne sove litt jeg og. Ha føttene på bordet, se litt på tv og ta meg et glass vin kanskje. Klippe tånegler og bruke tanntråd i fred og ro.

Det at jeg fikk tid å skrive dette blogginnlegget viser vel kanskje heller at det er prioriteringene mine det er noe galt med. Jaja, får ta det av tånegleklipp-tiden.

Noen ganger har jeg perioder der jeg ikke får sove. Eller jeg klarer bare ikke sovne. Jeg kan være så trøtt at mitt største ønske er å legge ei stripe superlim på våtkanten på øyelokket og bare klistre øynene igjen for tjue år framover. Jeg dagdrømmer om å krype inn i en vrengt sau og bare ha tærne stikkende ut i ene enden og armene i andre enden, og bare sove og sove i den deilige varme ulla. I akkurat denne fantasien tas det ikke med i beregning at det etterhvert ville blitt en nokså anstrengt innvolls-odør etter noen dager. Denne fantasien er cruelty- free, innvolls-odør-free, og baserer seg kun på den deilige følelsen av å være omringet av en bred ullbelagt smultring.

Jeg tenker på hvor deilig det hadde vært og lagt seg i et basseng med rykende ferske hamburgerbrød fra McDonalds, og bare rullet rundt i dem i ukesvis mens jeg hadde sovet som et barn.

Jeg kan være så trøtt jeg bare klarer, men allikevel sovner jeg ikke. Om du husker juleeventyret der Ebenezer Scrooge fikk besøk av de tre åndene som tar han med på en runde i fortiden, nåtiden og fremtiden så har jeg det litt sånn på kveldene. Bare at de to siste åndene mest sannsynlig har sjekket inn på en fet ferieresort på Bali, og den eneste ånden som giddet dukke opp var den sykt jævlige ånden fra fortiden.
Så der holder han på hele natten med å trekke meg inn i alle de kleineste, jævligste, flaueste, dummeste og tragiske scenarioene jeg har vært med på gjennom hele mitt liv. “Husker du da du syntes det var en god idé med lys bukse når du hadde mensen? La oss ta en titt hvordan det gikk”. Eller “husker du den gangen du sa dette framfor ganske mange mennesker? La oss ta en titt på det de neste to timene”. Og slik fortsetter det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Denne ånden synes også det er litt morsomt å legge til noen ekstra “finishing touches” som egentlig aldri har hendt, men som er et godt virkemiddel for å gni inn all idiotien. Alt dette er gjerne akkompagnert av musikk som ikke passer til i det store og det hele. I natt var alle fadesene mine det siste tiåret spilt av til Marie Fredrikssons- Rickie Lee. På repeat. I det uendelige.

Altså hva faen.

Om dette fortsetter blir jeg å vurdere å sette opp en limbo-bjelke i hardmetall ved siden av sengen, så jeg bare kan løpe inn i den og svimeslå meg selv. Det er tross alt bedre med litt skallebank og en kul her og der enn et slideshow av 30 år med flauser og svensk popmusikk.