100 ting man må gjøre før man dør..Del 8

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

067: Plante et tre

Når jeg jobbet i barnehage, hadde de en fin tradisjon med å plante et tre for hvert barn som var blitt så stor at de skulle slutte i barnehagen og gå over til skole. Dette ble deres “eget” tre,  og jeg syntes det var en fin liten seremoni.
Pappa plantet også trær utfor huset vårt for noen år tilbake. Nå vet jeg ikke om det heter å plante når du tar et tre fra en skog og egentlig bare flytter det til hagen din, men det var nå slik det skjedde. Jeg ble stående å se på disse trærne i sommer, og først da innså jeg at de var jo blitt enorme i forhold til da han plantet dem. Dette igjen medførte at jeg hørte min biologiske klokke tikke, jeg var overbevist om at jeg var blitt utrolig gammel, og følte at jeg var kommet i overgangsalderen, og omringet av svære trær.


068: Sanke sauer

Nå er vel jeg den typen menneske som burde løpe en annen vei når jeg ser sauer. Jeg tror ikke sauer liker meg noe særlig, men jeg forsøkte hvertfall å få bestefars sauer til å like meg. jeg bærte noe høy fra låven og ned til sauene, og så at de ble henrykt. Det førte til at jeg hentet mere høy og lesset inn til sauene. Atter en gang ble sauene henrykt. Og jeg hentet høy. Igjen. Etter noen runder så jeg meg fornøyd og gikk. Neste gang jeg skulle forsøke samme triks, var døra inn til sauene låst.
Jeg sprang til bestefar og fortalte at sauene hadde låst seg inne, og han måtte komme å låse opp. Det viste seg at sauene slett ikke hadde låst seg selv inne, men at bestefar hadde gjort dette for å unngå at jeg skulle sprengfore de stakkars dyra for egen vinning.

 

069: Gå på skattejakt

Til jul ønsket jeg meg to ting, metalldetektor og rattkule til bilen. Jeg fikk rattkule hos min søster, men ikke metalldetektor. Jeg har sett på nett at de selger sandaler med innnebygget metalldetektor. Hva jeg ikke hadde gjort for å fått klørne i noen sånne!
Jeg bruker ha noen skattejakter hver uke. Fordi jeg er så glemsk, kan en legetime jeg allerede er for sent ute til fort, bli en utrolig spennende og ikke minst stressende jakt på bilnøkler, kortmappe, eller hund.
Å leite i skuffer og skap blir mange gang en utrolig positiv opplevelse, siden jeg har lagt unna ting jeg må “huske på”, og en gang i vinter fant jeg tilsammen 3000 kroner i leiligheten på forskjellige plasser. Helt utrolig!

 

070: Haike

Jeg haiket mye før! En gang gikk jeg og en kompis etter en litt øde vei. Vi hadde gått godt over halvveis til vår destinasjon, da en bil med noen ungdommer stoppet å spurte om ikke vi ville ha skyss. Jaja, vi hoppet inn i den lille bilen, og jeg tror sjåføren måtte snu først for å hente fart opp den lille bakken vi ble hentet på. Så da sitter vi i denne trange lille bilen mens sjåføren durer avgårde, og mister kontrollen på den lille bilen etter grusveien å rett og slett “bomper” ned i en grøft. Jeg sier bompe, for den tipper ikke, den bare gynger litt til en side og ned på hjulene igjen. Noe komisk og rart. Jeg og kameraten min går ut av bilen, og takker for haiken, og er nå enda lengre unna vår destinasjon enn når vi satt oss i bilen. Så haiking er bare tull, synes nå jeg.

 

20 punkter igjen! Jeg vet ikke om jeg må begynne å hale ut tiden litt nå, eller om jeg skal bare peise på! Men nå er det hvertfall en røyk og kanskje en kopp kaffe på timeplanen. Har virkelig fått sansen for kaffe! Jaja, bedre det enn å ha fått sansen for heroin fex, det er jo kjempedyrt!

 

Fortsettelse følger..100 ting du må gjøre før du dør del 9…

100 ting man må gjøre før man dør..Del 7

Jeg tror ikke jeg har levd et mer utagerende eller spennende liv enn andre. Jeg tror bare jeg er veldig flink å gripe tak i de små tingene. De små hendelsene og episodene, som er så viktige å ta med seg videre i livet.

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

061: Stå opp før de andre

Jeg har alltid vært et D-menneske. Eventuelt et menneske uten døgnrytme og tidsperspektiv. Har jeg det gøy, kan jeg glemme av at jeg må sove, og er jeg ordentlig trøtt kan jeg sove i dagesvis.

Når jeg står opp ekstremt tidlig, har jeg en tendens til å være noe plagsom. Jeg våknet tidlig å ville at vennen min Bjørn Magnus Wilhelmsen skulle stå opp å gi meg kaffe. Jeg mener å huske at han hadde drukket dagen før, og mest sannsynlig ikke kom til å våkne av at jeg ringte.Så da begynte terroren. Jeg ringte og lot det ringe 2-3 ganger før jeg la på å ringte på nytt. Slik holdt jeg på lenge, før jeg begynte med sms…

“Bjørn?”
“Bjørn du sover vel ikke?”
“Bjørn skal ikke du stå opp nå Bjørn?”
“Bjørn jeg tror ikke du burde sove mer nå!”
“Bjørn?”
“Bjørn skal ikke vi drikke kaffe?”
“Bjørn du sover vel ikke NÅ Bjørn?”
“Bjørn, stå opp!”
“Bjørn nå synes jeg du skal stå opp altså”
“BJØRN?”

Etter noen timer ringer Bjørn og spør om jeg kjeder meg. Han hadde våknet til sikkert 20 sms, og 50 ubesvarte anrop, alle fra meg. Jeg svarte helt rolig og nonchalant “Jeg bare lurte på om ikke vi skulle drikke kaffe snart”.

 

062: Blokke ut tid

Døgnet har aldri nok timer, og hadde det fått flere, ville det heller ikke vært nok. Å planlegge og prioritere hva man skal bruke døgnets timer på, er en kunst. En kunst jeg desverre ikke forstår meg på. Jeg sier sjelden nei når folk vil ha meg med på noe.
Dette medfører gjerne en nogenlunde fortvilet Christin i det jeg innser at jeg har sagt ja til fire forskjellige personer, men samme klokkeslett. Å istedet for å forsøke forskyve noen, prøver jeg gjøre alt på rekordtid, og sier “Jeg er på tuuuuur!” når noen ringer for å etterlyse meg. Noen menneser lærer aldri, og jeg er en av de.

 

063: Slukke tørsten

Mitt første møte med strawberry daquiris fant sted i Tromsø by, en fuktig lørdagskveld. Denne drinken burde jo vært forbudt å servere, da det er rett og slett voksen-slush av farligste sort. Jeg forfulgte en brud, hoppet bortover gågata med helt fantastiske svev og hendene over hodet, og mange av Tromsøs innbyggere fikk ufrivillig tildelt uante mengder løkringer jeg hadde klart å plukke opp fra en Burger King sjappe. Mange biler fikk også bot under vindusviskerne i form av løkringer.

Jeg har noe dårlig oppmerksomhet, og har mange ganger problemer med å oppfatte hva folk sier om jeg ikke følger med. Jeg sto i kø til en uteplass, lettere bedugget og ekstremt godt humør, som vanlig. Når jeg kommer til døra, stopper dørvakten meg og sier noe jeg trodde var en fornærmelse. “KALLER DU MEG FEIT??!” brøler jeg av all min kraft og er på tur å innta ninja-modus, i det dørvakten blir stor i øya, synker litt sammen og noe spakt sier “jeg sa det var fullt, FULLT! Ikke feit!”. Stakkars mannen.

Når jeg akkurat hadde fått sertifikatet hadde jeg en periode på noen år da jeg ikke rørte alkohol. Men jeg kjørte bil ustanselig. Jeg var overalt, jeg kjørte til både oslo, sverige, og noenganger kjørte jeg en 10 mil omvei for å fylle bensin, bare for kjøreturen sin del. Men jeg var også sterkt avhengig av coca-cola, og jeg drakk opptil flere liter om dagen mens jeg kjørte. Min mor var alltid bekymret, og spurte titt og ofte om ikke jeg kom hjem, men jeg var altid så travelt opptatt med å kjøre bil. I ettertid forstår jeg hennes frustrasjon, men der og da, var det utrolig viktig at jeg fikk kjøre bil hele tiden. Jeg stoppet aldri bilen så og si, og den ene gangen jeg trodde jeg var ferdig å kjøre bil, sto bilen egentlig å bakket, mens jeg klarte låse dørene.
Heldigvis løste min far problemet med en bøtte varmt vann og litt ståltråd. Helt utrolig.
Men så var det min kjære mor da. Til slutt ringte hun meg og sier at jeg må slutte å kjøre bil litt, fordi hun har kjøpt mange flasker cola som er iskalde, og jeg må bare komme å drikke. Jeg blir skeptisk “Det er vel ikke cola light?” forsikrer jeg meg om for å ikke slutte kjøre bil unødvendig. Men brus fikk jeg, og når jeg hadde drukket opp to store flasker, kastet jeg meg bak rattet igjen. Jeg er jo håpløs egentlig!

 

064: Starte en bedrift

Dette har jeg aldri gjort, men jeg skrev en gang i tiden en litt gøyal arbeidssøknad til en venninne av meg..

Christin Mattilakken Røde

Drammensveien 69

9090 rihæb

 

 

Jeanette Bjerring

Home air 555

9545 svinefjordvik 13.04.10

 

 

SØKNAD PÅ STILLING SOM KICKASSMINISTER ELLER WHATEVER!

 

Jeg viser til søknaden på din nettbyside, og tillater meg herved å søke på denne.

Jeg er ei premiesimle på 24 fra verdens navle, altså Langfjord, som liker å bedrive dagene med

å stelle med hamsterfarmen min, og i tillegg utforske meg selv både seksuelt og lokalbedøvd.

 

Jeg aner ikke hva stillingen dreier seg om, jeg vet bare at jeg er den rette for jobben.

Jeg er ferdig med alt som heter arbeid fra tidligere arbeidsgivere, da jeg har enten rømt fra dem ifra andre land slik som mexico og colombia,men det var i henhold til min narkotikakartell liga leder stilling.

Jeg har også hatt jobb som leiemorder, men det å holde hender med kaldblodige drapsmenn var ikke helt meg, så jeg la arbeidsgiveren min i fryseren i en forlatt campinghytte langt nord for kirkenes.

Jeg har jobbet som hjernekirurg, men dette var før sykehusets ledelse fant ut at jeg faktisk ikke har noen medisinsk utdanning, og den egentlige grunnen til at jeg befant meg i operasjonssalen var fordi jeg lette etter et toalett. Det sier seg nesten selv at de ikke ønsket at dette skulle stå på CV’n min,men all erfaring er bra erfaring.

Jeg har også jobbet som mannlig stripper, noe som fungerte helt fint til den dagen en kunde som hadde betalt for en privat dans, plutselig ville ha lyset på under dansen, og så at den store manndommen min som strøyk han opp etter kjinnet faktisk var en Gilde røkt kjøttpølse som jeg ikke hadde klart på til middag dagen før.

 

Jeg er kanskje ikke den mest ærlige du finner, å om du går igjennom ei rekke på 450 stykker, så er jeg kanskje ikke blandt de 300 første ærlige heller, men når jeg er ærlig, ja da er jeg ærlig. Det har kostet meg to ekteskap, en jobb, fire bengalske hannkatter og retten til å hente ut reseptbelagt medisin. Men Jeg kan lyve så godt at du vil bli overbevist om at ærlighet egentlig aldri har vært noe særlig å bry seg om egentlig.

 

Humor har jeg heller aldri vært spesielt opptatt av, da jeg mener enhver latter eller antydning til smil kan lage en rynke på mitt ungdommelie ansikt,og jeg mener humor egentlig bare er oppfunnet for å irritere folk som prøver lese gode noveller på biblioteket i ro og mak. Blodig alvor er hjertets morsmål.

 

Når det kommer til ryddighet,så er det et fremmedord i mitt vokabular. Det tok meg tre dager å finne denne dataen, og det var bare for å leite på skrivebordet mitt, og for å finne de rette ordene til denne søknaden brukte jeg fire av mine beste år. Jeg mener rot gjenspeiler et rotete hode, og et rotete hode gjenspeiler en arbeidsom hjerne. En arbeidsom hjerne gjenspeiler en filosof i aktivitet, og en filosof i aktivitet gjenspeiler en dritings maur på ei strand i costa rica.

 

Jeg kan arbeide verken i team eller selvstendig, da jeg hater andre mennesker, inkludert meg selv, og mener at den eneste meningen som er rett er min egen,bortsett fra de gangene jeg er uenig meg med selv.

 

Den eneste utdanningen jeg har, er læren om urgammel giftig sopp som ikke vekser mer på jorda, med andre ord, totalt unyttig, og den eneste erfaringen jeg har kommer fra å stappe frukt oppi rompa. Men jeg har et nki studie i å legge opp gardiner.

 

Sosialkontoret har reddet meg mange ganger, men det har gata og ukritiske horekunder også. Penger er det nok av,det gjelds bare å vite hvordan man klarer arbeide minst mulig for mest mulig. Slik som politikerne.

 

Jeg har mange barn, men jeg tror jeg har klart å lure de fleste av dem så langt vekk fra meg at tore på spore må få utvidet sendetid på nrk for å klare å bringe alle tilbake til meg. Og siden nrk er en haug me orangutanger som liker å stikke fingern i rompa først å så i nesa, så er ikke det så sannsynlig.

 

Jeg er som sagt 24 år,den perfekte middelverdien på alderen du søker etter.

 

Nå tenker du sikkert, “hvorfor idet hele tatt søke når du er så lite kvalifisert til stillingen som overhodet mulig”, ja da skal jeg fortelle deg, uansett hva arbeidet måtte inneføre, så tror jeg at med meg ved din side, vil du konstant være overbevist om at det finnes ikke et menneske i denne verdenen som ville klart å gjøre jobben bedre enn deg selv, å du vil aldri tvile på dine kunnskaper eller talenter igjen. Du vil se at din egen innsats er det som egentlig har en betydning, og du vil ikke lengre kreve noe fra andre mennesker, annet enn at de ikke driter i buksa mens de sitter å eter, eller faker en orgasme på judotrening. Det jeg prøver å si, er at ansetter du meg,gjør du 20 andre lasaroner overflødig i det du ser at du kun trenger deg selv, og en stor kronidiot ved din side. Jeg tror vi hadde blitt et radarpar!

 

Jeg kan treffes hele tiden på telefon, med mindre jeg er opptatt me å wap’e youporn og onanere me et kneipbrød. Ser fram til å høre fra deg!

 

mvh

Mattiiiiiiii

PS: kan jeg få forskudd?

 

 

065: Skrive sin egen nekrolog

Jeg leste en gang en litt morsom vits.
Hva står det på gravstøtta til hypokonderen? “Jeg sa jo at jeg var syk!”

 

Christin Mattilakken Røde, 98 år, Langfjord, døde og kom forhåpentligvis til himmelen den 17 mai 2083, og hun etterlater seg 5 barn, 2 ildere og en symaskin betalt på kreditt.
Hun ble født i en sykebil på Sennalandet av sin mor, som sto for jobbingen under hele fødselen, men som ikke har noe med Christins død å gjøre.
Christin gikk ut av symaskinskolen med æresdiplom i 2030, og giftet seg med han som brøytet innkjørselen hennes, i langfjord kirke den 04.08 2040.
Christin var medlem av pennyklubben, og avbestilte aldri en eneste bok. Hun sto for 48 bråtebranner, og ble aldri dømt for noen av dem.
Hun var full av liv helt til hun ble død, og hennes største ønske var å bli begravd sammen med sin garasjeportåpner og siste nummer av Hjemmet.
Begravelsen vil finne sted i oppkjørselen hennes i Langfjord, og etterpå vil det bli servert boller og brus.

 

066: Være med på en fødsel

Jeg tåler ikke å se slike ting. Når jeg var liten begynte katta mi å føde. Jeg ringte etter veterinærer og sykebiler og hylte i telefonen at katta holdt på å føde, før jeg slengte på røret. Jeg sprang med saks rundt i huset i tilfelle jeg måtte hjelpe til, løftet katta opp i senga mi så den skulle ligge godt når den fødte. Dette ble ikke spesielt godt mottat av min mor. Katta og kattunger overlevde, og jeg satt igjen, stor i øynene med saksa tett inntil brystet.

Jeg ble med en gravid venninne på ultralyd. Helt utrolig merkelig. Ikke at hun var gravid, men å få se dette utydelige, noe forvirrende rabaldret på en skjerm, med fanatisk dunking som visstnok er hjertelyd. Det hele blir veldig surrealistisk og space-aktig.
Jeg ble utrolig dårlig å holdt på å svime av. Jeg gjør ikke min jobb som kvinne så veldig godt.

Jeg var heldigvis med på min egen fødsel, som jeg beskriver så godt jeg kan i punkt 001. Dette har blitt gjenfortalt til meg av andre, siden jeg ikke husker noe selv, og det er jo kjent at en fjær kan bli til fem høns. Så ta hele fødselen min med en klype salt, hvem vet, kanskje jeg ble sendt til jorden i en kapsel fra planeten zubba zubba bop bop, og er på jorden for å sanke inn sensitiv informasjon om planteplankton.

 

Nå er det en liten pause igjen, før jeg fortsetter på

100 ting å gjøre før du dør…del 8

😀

 

100 ting man må gjøre før man dør..Del 6

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

057: Se nordlyset

Nordlyset er et fantastisk og fortryllende syn. Samene trodde visstnok at om man viftet med noe hvitt kom nordlyset og tok deg. Det trodde jeg selvfølgelig blindt på som barn, og det medførte at jeg sto å hylte som en gal på trappen og så opp mot nordlyset i det det så ut som det kom nærmere og nærmere.
Barndomshjemmet mitt ligger 50 meter fra hjemmet til søskenbarnet mitt som er 1 år yngre enn meg. Vi sprang over til hverandre rett som det var. Jeg er jo ekstremt mørkeredd og sprang gjerne mye fortere på kvelden enn på dagen når det var lyst. Min eldre bror var litt av en skøyer og fortalte meg og søskenbarnet mitt en horribel historie om at Djevelen selv bodde oppi skogen, og han var utstyrt med motorsag, og det var ingenting han elsket mer enn å komme ned fra skogen og drepe barn. Heldigvis er tydeligvis Djevelen utstyrt med en slags sikkerhetsbuffer. Broren min sa at om man ikke var ute mer enn 3 sekunder, ville ikke Djevelen med motorsaga nå å komme ned fra skogen for å drepe deg. Dette medførte jo at jeg og søskenbarnet mitt løp som gale mens vi telte lavt inni oss, og tårene trillet, og nervøse blikk ble kastet opp mot skogen idet vi klarte klore tak i håndtaket på ytterdøra.
Jeg synes kanskje ikke det er så forferdelig rart at jeg sover med lyset på, og er livredd mørket?

 

058: Se “les demoiselles d’avignon”

Det er et bilde av Picasso som selvfølgelig er kjempestygt. Fy faen, tilogmed JEG tegner finere på post it lapper når jeg prater i telefonen med nav! med blyanten i ræva å øya igjen. Nåvel,  å overdrive er en kunst det og.  Å male er gøy, men jeg kan ikke male noe som skal se ut som noe. En gang prøvde jeg male hvordan jeg hadde det. Bildet ble svart, selv om det va en av de fargene jeg ikke brukte.
Når jeg var liten lekte jeg og broren min “avis” på mitt rom. Det innebærte egentlig bare et slags trykkeri ved hjelp av maling og ark. Jeg ble derimot så ivrig at jeg malte gardinene i tillegg, til min fars store fortvilelse.

Når jeg fikk min første bil, en mercedes 190, kjøpte jeg to bokser lakk, og la meg i bilen med malingsrulle og pensler med alt av vinduer og dører lukket, og malte i timesvis. Her fikk alt gjennomgå. dørtrekk(!), dashbord,dører, tak etc etc. Når jeg åpnet døren, ramlet jeg ut, og følte meg noe diffus og svimmel. Jeg krøp bakkelangs tilbake til huset.

På videregående hadde en klassevenninne en gammel ford med stålfelger. Disse lakket jeg ivrig med en boks kromspray. Uten  vaske først eller noe, så etterhvert som grus og sand ramlet av, ramlet også de nye fete kromstålfelgene av. Hengerfeste på min bil og buksa mi fikk også smake kromspray. Tekstil og kromspray er ingen bra kombo.

Jeg og en venn av meg som heter Magne, tok en gang og pimpet opp en mazda han hadde ved hjelp av en pakke elektrotape i ass. farger. Vi lagde viper-striper skrev “pussy wagon” i bakruta og andre fete detaljer. Det sier seg selv at dette var den råeste bilen i bygda så lenge det varte.

 

059: Konvertere

Når jeg var liten var jeg utrolig redd for å dø mens jeg sov. Jeg turte ikke ligge på rygg med hendene foldet på magen, i tilfelle Gud skulle ta feil av meg og en som var død, og da hente meg opp til himmelen.
Det ble mange våkenetter på meg og min mor!

Jeg ble aldri konfirmert, jeg sa til presten at i respekt for de troende ville jeg ikke lyve i kirken for pengenes del, ettersom jeg ikke selv trodde på Gud.

I ettertid har jeg følt meg litt dum da jeg stadigvekk tyr til  å rope etter hjelp fra gud hver gang jeg er veldig mørkeredd eller spøkelsesredd.

Jeg har flere ganger bedt meg selv huske på å lære meg fadervår, men jeg glemmer det med en gang spøkelsestrusselen blir borte. Jeg skulle i tillegg hatt tak i nummeret til ghostbusters og en god exorsist i mange tilfeller.

Jeg tror at så mye rart som det er oppi hodet mitt, ville en religion i tillegg fått meg til å vippe av pinnen tenker jeg. Er nok best å ha troen på seg selv alt i alt!

 

060: Ta toget

Når jeg skulle hente en bil sørpå, tok jeg toget fra Gardermoen. Det jeg ikke visste, var at jeg var utrolig trøtt. Det kom som lyn fra klar himmel at jeg sovnet, for jeg er som regel redd for å sove foran fremmede. Jeg våknet av at en togmann spurte meg om jeg hadde tenkt meg langt avgårde, for her var siste stopp. Jeg ville ikke virke helt sesam stasjon, så jeg hoppet av etter en lang glose bannskap, stirret raskt på en togtabell som like så godt kunne vært en ukrainsk bruksanvisning til et røntgenapparat for bruk på gamle mokkasiner med smuglegods, hoppet i en drosje og endte opp med å betale 600 kroner ekstra for å komme til min destinasjon.  Jeg tror aldri søvn har kostet meg så mye før. Man får jo et enkeltrom med frokost i en eller annen luguber bakgate i disse dager for den prisen.
Jeg kunne godt tenkt meg å ta toget en gang, og da mener jeg stjele det og ha det på plenen hjemme. Kanskje selge pølser eller stein fra en av vognene.

 

Nå er det natt for mattilakken 🙂

fortsetter i morgen med
100 ting man må gjøre før man dør..Del 7

100 ting man må gjøre før man dør..Del 5

Da jeg begynte denne bloggingen for fulle mugger, i går faktisk, var jeg ganske kritisk til om dette bare kom til å bli en stor flause. I skrivende stund må jeg innrømme at jeg har blitt helt hekta. Jeg tenker på å skrive hele tiden, og vil ha flere å lese å den. Dette er jo faktisk nesten som et rusmiddel, og du vil at alle vennene dine skal være med på festen.
Jeg kom i en indre konflikt med meg selv, av alle mennesker i verden, der jeg lurte på hvor ærlig og oppriktig jeg skulle tørre være. Men når man skriver om seg selv, det man har gjort, sagt og holdninger man har til alt, tror jeg det er en ting som gjelder: gå all in. For jeg står for alt jeg har gjort, og tror de fleste kan se at dette ikke er til så stor skade for noen.

At man får gode tilbakemeldinger gjør at man vil skrive mer og mer, og panikken har faktisk allerede innhentet meg angående hva pokker jeg skal skrive om når jeg er ferdig å blogge til boka 100 ting å gjøre før du dør. Men jeg tror også jeg har mange rare historier på lur for fremtiden, for ingen dag er helt den samme, og det er alltid ting jeg husker fra dagene som går med et smil om munnen. Så da er det vel bare å fortsette med like stor iver som tidligere!

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

051: Feire il redentore

Dette er visstnok en festival i Venezia der de feirer pesten som forsvant for lang tid tilbake. Det er jo en smule merkelig synes jeg. Det er som at vi i Alta skulle begynne skyte raketter midt i mars for feire at man får utdelt gratis klamydia medisin. Det er kanskje noe alle synes er flott, men jeg vet ikke hvor fantastisk resten av verden synes det er. Så kan klamydiakurerte stå på en talerstol å fortelle om hvor fantastisk det var å bli kvitt faenskapet  fra forrige 16. mai feiring mens resten av altaværingene sitter på hver sin snøscooter i Alta sentrum og spiser tapas mens de ler og har konebytte.

Men for å finne en hendelse fra mitt eget liv må jeg atter en gang tolke dette på mitt eget vis.

Å feire illrøde tore

Nå kjenner jeg ingen illrød Tore, tror ikke jeg kjenner noen Tore i det hele tatt, men jeg har vært i Töre i Sverige vel flere anledninger. Å da var jeg ikke illrød, men manglet lighter. Jeg hadde hentet en ambulanse sørpå som jeg kjørte oppover herlige Sverige, og på et eller annet tidspunkt en natt gikk jeg fri for lightergass, ikke av ivrig sniffing, men rett og slett brukt opp. Det skjer meg stadig vekk, spesielt når jeg er alene og ikke har andre lightre.
Det var i alle fall tilfellet her, og jeg hadde kjørt i timesvis og tenkt at jeg ikke skulle stoppe for å skaffe lighter, men når jeg kom til Töre midt på salige natten var jeg så røyksugen at jeg nærmest sto på hodet i bilsetet å kjørte. Bensinstasjonen var stengt, så jeg la på fult firsprang inn i “bygda” med sykebilen. Etter litt overivrig speiding etter en levende sjel, får jeg øye på en superharry ungdomsbil fyllt med svenske unge karer. Jeg bråbremser rett foran bilen deres og sperrer veien å løper ut mot dem. De ser noe skremt ut, men står helt stille, jeg nærmest brøler “HAR DERE LIGHTER?!” noe de ikke skjønte, og begynte da en lettere VILL gestikulering med en sigarett i munnen. Til slutt får jeg fyr på røyken og setter meg tilbake i bilen og kjører lettet og fornøyd videre. Sykebilen hadde ikke sigarettenner om dere skulle lure på det.
Nå visste jeg at det var langt til neste anledning å få kjøpt lighter, så jeg fyrte på neste sigarett med en opprøkt sigarett, og den neste og den neste. Med starthjelpen jeg fikk i Töre, holdt jeg liv i sigaretter i 3 timer før jeg var så kvalm og tørr i halsen at jeg tenkte det fikk holde for noen timer, og kastet den snart døende sigaretten ut av vinduet.

 

052: Stemme i karnevalskostyme

Jeg elsker å kle meg ut, ta på meg en annen rolle. Hadde jeg vært mann, hadde jeg vært drag, garantert. Men i voksen alder er det vanskelig å kle på seg en kostyme å få andre å forstå at man ikke lider av en alvorlig identitetsforstyrrelse.
Men jeg har stemt, og jeg stemmer hver gang jeg har muligheten, selv når noe ikke stemmer.
Jeg og venninna mi Trine skulle stemme her for noen år tilbake. Vi gikk i hver vår bås og pratet høylytt og lo, det hele virket kanskje litt uprofesjonelt. Vi er begge frp velgere og det sa vi vel også noe høylytt om jeg husker rett. Men så var det slik at du skulle sette kryss ved flere av navnene for å gi enkeltpersoner ekstra poeng eller stemme frem eller vekk, eller hvordan det opplegget egentlig er. Trine var veldig bestemt på hvem hun skulle satse sine kryss på, og fortalte fornøyd hvem hun hadde gitt kryss til idet hun la stemmeseddelen i boksen. Da stopper jeg opp, og sier “men Trine, du har jo gjort feil!” Vi hadde vært så kjapp at hun hadde ikke lest ordentlig igjennom, og hadde nå x’et bort sin valgfavoritt, som de kanskje ville sagt på norske talenter, og heller gitt alle hun ikke ville ha ekstrapoeng.Trine spurte pent om hun kunne få valgseddelen sin tilbake fra den store metallboksen, men dette lot seg ikke gjøre.
Trine tok det hele med et smil, for alt i alt, så var det jo tanken som telte.

 

053: Gå uvasket

Nå er jeg glad i å føle meg nogenlunde ren og pen, men å jobbe som bilmekaniker gjør fort at man blir skitten. Og da snakker vi SVART.
Men jeg jobbet en stund som biloppretter, og nektet å bruke støvmaske når jeg pusset , fordi jeg så ut som en koalabjørn med diabetes. Så hver gang jeg snøt nesen så jeg på snørret i papiret hvilken farge det var på bilen jeg holdt på med.
En gang jeg var ganske liten, skulle jeg imponere en besøkende venninne med bestefars sauegård. Jeg hoppet bråkjekt ned i saueflokken i fjøsen. Det endte opp med at hele saueflokken fikk panikk og reagerte med å springe meg ned i tur og orden. Jeg husker at jeg hadde hvit genser og hvit bokse med rosa striper. Skikkelig polkagris.
Jeg gikk fortumlet hjem, og i stuen hadde mamma og pappa kaffebesøk. Jeg var flau og redd for å få kjeft, så jeg gikk i hemmelig-agent stil bortetter veggen da det var ryggen og baken som hadde landet ned i sauedritten, og fikk mamma til å komme i gangen. Jeg unnskylte meg med at sauene hadde angrepet meg fordi jeg hadde pekt på dem, på god avstand vel og merke, og rett og slett sprunget meg ned uprovosert. Mamma ble stor i øynene da hele min bakside var svart av sauebæsj. Herlig.

 

054: Treffe Dalai Lama

Nå vet jeg at dette er ganske usannsynlig, da jeg såvidt vet hvem Dalai Lama er.  Jeg prøvde sende “tlf Dalai Lama” til 2424 for å høre om det var mulig å slå av en kaffe, men jeg tror han har hemmelig nummer.
Jeg har ikke truffet noen som er mer kjent enn en vanlig gjennomsnittlig mann, og det er kanskje like greit siden jeg er fæl å begynne stamme når jeg snakker med fremmede folk. Rett og slett fordi jeg er sjenert, utrolig nok.
Men er det noen jeg kunne tenke meg å treffe så må det bli Espen Thoresen Værsegod Takkskalduha. Når han hadde radioprogram på kanal24 for noen år tilbake hørte jeg alltid på han i mine fancye hørselvern med radio på jobb. Jeg lo så høyt mange ganger at andre på jobben kom til rommene jeg var i med store øyne og spurte hva jeg holdt på med. Jeg begynner ennå å le høylytt av de tingene jeg husker. En gang begynte han å kjefte på en liten unge som var i studioet og mente det var uprofft å utgi seg for å være en annerkjent professor fra et universitet så kunne ikke ungen engang svare på de enkleste spørsmål. Man må kanskje ha hørt det selv, men nå er det slik at unger sier så forferdelig mye rart. Jeg har ofte fått meg en god latter av å høre barn fortelle om sitt syn på ting som skjer, og er stor fan av bøker med gullkorn fra barnemunn.

Jeg hadde ei venninne med en utrolig søt jentunge. Jeg skulle sette denne ungen inn i barnestolen i bilen, men hun insisterte på å sette seg inn selv. Jeg sto å lo litt i skjul når jeg hørte jentas frustrasjon og knurr når hun ikke fikk seg i dette barnesetet. Plutselig utbryter hun “helvete!” og haka mi ramlet i bakken. Jeg bryter ut i høymælt latter, rett og slett fordi jeg ble så overrasket. Jeg henter meg inn og spør hvem det er som har lært henne dette ordet. Hun svarer ikke, og jeg spør “Har pappa sagt det?” og hun svarer ja. Jeg spør “Når sa han det?” og hun svarer torsdag. Så spør jeg “har mamma sagt det?” og hun svarer ja en gang til.  Så spør jeg når hennes mor sa det. “Torsdag” svarer hun likegyldig. Da sier jeg “Torsdag var kanskje ikke noen bra dag?”, og spenner fast setebeltet. “Joda!” sier hun uten den minste bekymring angående bannskapstorsdagen.
Barn er herlig, så lenge de ikke er mine egne vel og merke.

 

055: Anlegge en hage

Jeg har pratet litt om min karriere innenfor å så forskjellige frø. Men det første jeg tenkte her, var at for noen år tilbake ble det veldig “in” med intimfrisering på høyt nivå. Jeg tenkte overraske en kjæreste med et rødt hjerte nedentil, og begynte å spare. Det heter vel kanskje heller å legge barbersakene på hylla.
Jeg satt å drakk øl med noen venner, og stemningen var bra. Tilfeldigvis får jeg tak i blekemiddel, og låser meg inn på badet, og begynner å bleke den fancye hageflekken min. Jeg springer rundt i huset med en hånduk rundt livet mens jeg venter på at blekingen gjør det den skal. Jeg går å skyller ut og har nå helt platinablondt understell. Jeg holder på å le meg fordervet, og går å drikker videre.
Det ble aldri noe av den rødfargen, men det var ganske spesielt å gå rundt med bleika understell, og jeg følte meg som Dennis Rodman.

 

 

056: Se Norge fra sjøen

Jeg har vokst opp i en fjord med flotte fjell på øversiden av huset, og fantastisk hav på baksiden av huset. Jeg kunne stå i romvinduet og se på solnedgangens flotte fargespill over hav og fjell. Det er vakrere enn alle kunstverk i verden, og må bare oppleves.
Når jeg gikk på skole hadde jeg ekstrajobb på en kafè, og det var mange ganger stille og rolig i ukedagene og det medførte også en del kjedsomhet. I ren mangel på impulskontroll, kastet jeg mobiltelefonen min inn i mikrobølgeovnen og slo den på. Jeg hylte og hoppet bak en av benkene i det blå gnister begynte stå ut av telefonen.

Jeg kontaktet forsikringsselskapet og fortalte med enorm innlevelse om en dramatisk redningsaksjon der jeg hadde reddet en liten jente fra å drukne i havet og hatt telefonen på innerlomma. Telefonen ble erstattet.

 

Nå er det en kjapp pause med mat og røyk før jeg fortsetter med
“100 ting man må gjøre før man dør del 6!” 😀