Jeg blir alltid så glad når jeg ser et kjent fjes. Befinner jeg meg i en litt større folkemengde der alt av ansikter er ukjente og på en måte flyter sammen i et vissvass av frisyrer og klær, så er det alltid så utrolig deilig å plutselig se noen man kjenner.

Det er som en premiert live-versjon av “where’s waldo?”, og jeg bryter nesten alltid ut i et passe høyfrekvent “hei”. Faktisk så høyt at man skulle tro at jeg hadde tatt sangtimer hos Mariah Carey.
Jeg og en venninne var å snoket litt rundt på klesbutikker, og plutselig så jeg et kjent ansikt. Jeg brøyt ut i denne høyfrekvente hilsenen etterfulgt av et tåpete stort smil.

Denne personen er det veldig lenge siden jeg har pratet med, og jeg er aldeles ingen god smalltalker. Jeg har fått med meg at smalltalk går ut på å poengtere det åpenbare, for da stilles det ingen krav til intelligens eller det å være oppdatert på samfunnsrelaterte saker.
Så jeg prøvde meg på det. Konstaterte at hun hadde fått ny hårfarge. Konstaterte at hun måtte ha vært lei av den andre siden hun hadde farget håret i en annerledes farge enn før. Det var nesten jeg også konstaterte at hun var en kvinne og hadde to bein også, men allerede etter hårfargebemerkningen begynte jeg å kjenne den pinlige stemningen som smått ulmet opp. Jeg klarte tilogmed og illustrere hvor mett jeg var ved å blåse ut magen og stryke over den! Sånn i tilfelle hun ikke trodde på meg når jeg sa jeg var mett.
Jeg fikk en følelse av at hun hadde lyst å løpe bort i fortvilelse over samtaleemnene mine, og blikket hennes søkte etter ting hun kunne redde seg med.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg blir helt dårlig av pinlig stillhet eller klein stemning. Jeg kjenner det sikkert før andre kjenner det, det er min spider-sense. Jeg får lyst å lage en bensinbombe og kaste i nærmeste barnevogn for å avlede oppmerksomheten bort så jeg kan rømme.

Allikevel var det en del av meg som syntes det var litt trist, dette mennesket hadde tross alt vært mye mer enn bare en bekjent.

Inni meg sleit jeg en kamp der den ene delen av meg ville rope ut at en gorilla på Internett hadde lært meg å skrelle banan på en helt annen måte som fungerer så mye bedre enn å knekke stilken, selv om jeg må bite av og kaste den første tyggen av bananen når jeg nå åpner den i andre enden fordi jeg lider av tvangstanker, og tror at insekter fra jungelen bor og trives i tuppen på den delen av bananen som ikke har stilk. Så da går jeg glipp av dobbelt så mye banan som før, siden jeg ikke spiser den delen av bananen som nå er bunnen av gammel vane.
Jeg hadde også lyst å rope ut hvor rart jeg synes det er at jeg alltid svetter som en gris i bare den ene armhulen når jeg er stresset, og ofte må stappe store mengder papir dit mens jeg venter på at stresset skal gå over slik at jeg ikke må bytte genser hver gang jeg blir litt ivrig.
Men i stedet for å rope ut alt jeg hadde i hodet, begynte begge to å se etter fluktveier for å komme seg ut av denne samtalen som tydeligvis var veldig dødfødt. “Retrett! Retrett!!” Hørte jeg en stemme som brølte inni hodet mitt. Allikevel kjente jeg munnen min åpne seg, og om det var ønsket om å gripe tak i minnene av bekjentskapet, eller om det bare er jeg som er komplett idiot vites ikke, men jeg stotret fram “vi burde finne på noe en dag?”

Blikket som møtte meg så både spørrende og tvilende ut. “Hva?” Sa hun.
Jeg ble bare stående å måpe i noe som føltes som en evighet.

Hvorfor plagde jeg henne med all tullpraten min? Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt “hei”på verdens kuleste og mest nonchalante måte, mens øynene mine såvidt streifet henne, og så gått forbi som om jeg var den råeste motherfuckeren i verden?
Jeg håper hun ikke hørte det tafatte forsøket mitt på å invitere til sosialt samvær, jeg mumler noe mens jeg fortvilt begynte rase gjennom alle kleshengerne rundt meg. Løftet raskt på noen plagg og håpet det hele var over snart, og kjente skuldrene senket seg i det hun småløp avgårde.

Neste gang skal jeg bare si hei.

Etter å ha tenkt nøye og hardt over hva det kan være som skiller meg og en toppblogger, ja sett bort fra at jeg ikke kan en døyt om mote, lærte meg å sminke meg av et tv-program om transer, ikke burde hatt tillatelse til å eie en slettetang eller har noe større å tilby på stilfronten, og oppdaterer bloggen hvert andre skuddår, så er det da altså denne macbooken.

Skal jeg bli numeros unos, så må jeg ha en sånn! Uten tvil!

For hver episode av bloggerne jeg ser blir jeg sikrere og sikrere i min sak.

Om du har vært innom her før, så har du kanskje fått snusen i at kjæresten min er sterkt imot å kjøpe ting på kreditt. Jeg tenker ikke, jeg bare kjøper, og er egentlig oppriktig drithappy for at han holder meg såpass i tøylene som han gjør.

Så hvordan skal jeg få meg denne macbooken da? Jo jeg må spare!

Sparing er jo som kjent veldig kjedelig. Jeg føler at jeg har spart bra om jeg har en tohundre-lapp jeg klarer å vente 3 dager med å bruke, på samme måte som jeg mener slanking er å vente en halvtime lengre før du spiser etter at sultfølelsen holder på å drepe deg. Da blir du tynn da. Man kjenner seg hvertfall utsultet og døende, noe som er slankingens mål.

Men jeg har jo brukt opp alle pengene mine denne måneden, og når jeg vil spare hele summen med en gang, kan det bli veldig vanskelig. Heldigvis ser jeg løsninger der andre ser problemer, og er allerede godt i gang med sparingen! Og det etter bare én time!

Først må man sette seg et mål. Hvor mye har du tenkt å spare?

– Jeg skal selvfølgelig spare mest mulig. Gjerne 8000 med en gang.

Så må du ha noe å spare i. Dette er nesten det viktigste, for det opprettholder motivasjonen under sparingen. Et kjapt søk på butikken viste at et lekkert glass med lokk til å spare i, kunne vise seg å koste like mye som du kanskje klarer legge av en dårlig måned, så heldigvis fant jeg et fint glass hjemme. Jeg merket glasset med en lapp der det står “macbook” så ingen skal tro at dette lekre glasset inneholder penger som skal serveres til kaffegjester for eksempel.

Så var det pengene da. Siden jeg ikke hadde noen startkapital valgte jeg å ta ut 2000kr fra mastercardet, og brukte 500 på flaxlodd.

Jeg trodde ærlig talt med så mange flaxlodd at macbooken skulle betale seg selv, og ennå kunne jeg betale tilbake de 2000kr på mastercardet uten at kjæresten fikk vite om det, men slik gikk det ikke.

Premien fra flaxloddene var på den nette sum av 225kr, og jeg vil ikke si at det er en dårlig sparestart akkurat!

Ettersom jeg ikke liker å spare med ujevne tall, fikk jeg låne 275kr av en bekjent slik at jeg da egentlig satt igjen med 500kr.

Det viser seg at det ikke er like enkelt å sette tilbake penger i minibanken som å få de ut, så jeg puttet like greit de resterende 1500kr fra mastercardet i spareglasset.

Så på no time har jeg spart opp en fjerdedel av en macbook! Jeg kan nesten ikke tro det selv.

Med slik målrettet sparing er jeg nok eier av både macbook og førsteplassen på bloggtoppen fortere enn du kan kaligrafiskrive ordet fylkestrafikksikkerhetsutvalgetssekretariatslederfunksjon!

Håper dere finner sparetipset mitt nyttig! Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En relativt ny greie, i alle fall i min verden, er babyshowers.

Da flesteparten av vennene mine begynte sprute ut småbarn for et lite tiår siden hørte jeg aldri noe om babyshowers.

Jeg har vært i barndåp, der går det ut på at du og noen av de mener bør være barnets nærmeste de neste 18 årene dypper ungen din i en skål med vann mens en prest lurer på hva ungen din heter. Når du har svart på det, passer Jesus på ungen din i bakgrunnen til den melder seg ut av statskirken, eller lengre, om ungen velger å fornye avtalen i en konfirmasjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En babyshower er mer en slags sammenkomst før ungen har kommet til verden, og er mer materialistisk enn en dåp. Jeg skal nå lære deg alt jeg kan om babyshowers, slik at du kan arrangere masse av disse i framtiden. Siden jeg har vært på én er jeg nå nesten som en ekspert å regne.

Mattilakken presenterer: babyshowers for dummies

Det beste er om du har en åpenbart gravid venninne. Det holder ikke at hun bare er feit, eller reagerer på gluten med oppblåst mage, det må være en menneskebaby inni magen. Den må ha kommet dit etter samleie, og ikke grunnet kannibalisme. Det kan heller ikke være skjøvet en baby opp i vaginaen under et samleie, den MÅ som sagt ha blitt produsert inne i kvinnen.

Med mindre egget hennes har vært tatt ut og befruktet ved prøverørsmetoden for så å bli satt inn igjen. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

En babyshower bør holdes en stund før barnet kommer ut, ettersom mor kanskje føler at fokuset blir litt feil om babyshoweren blir holdt i sykebilen under fødselen eller 18 år etterpå. Om du tenker lage bleiekake og allerede har ventet 18 år, så bør du vente 50 år til slik at ungen kan bruke bleiene når hun eller han har blitt så gammel at hun eller han glemmer hvordan man skal gå på do.

Så planlegg i god tid.

Få noen flere enn deg selv med på dette. Wikipedia forteller at fra gammelt av er det bare kvinner som skal delta på dette, og det også for å kunne dele erfaringer fra sine svangerskap.

Med andre ord, så bør du og de venninnene som planlegger dette finne mange fæle fødselshistorier på internett, gjerne noen veldig dramatiske fødselsvideoer dere kan fortelle om og vise den gravide venninnen deres, og skremme henne skikkelig. Ingen liker nemlig å høre på erfaringer av det positive slaget.

Sitter den gravide venninnen din igjen med angst etter babyshoweren så har du gjort det riktig.

Det er også vanlig å ta med seg noe man kan spise i løpet av babyshoweren. Man blir nemlig veldig sulten av å prate om blod og klipping av vaginaer, og kvinner som er på en hcg-hormon-rollercoaster bør alltid ha lett tilgang på sukker for å ikke bli vanskelig å ha med å gjøre når så mange skal fortelle om erfaringer på en gang.

Kaker og fingermat er vanlig, og jo mer sukker jo bedre. Sukkeret gjør også at dette føles ut som en positiv opplevelse siden man blir så høy på cupcakes og smørkrem.

Kakene kan lages med babyshowermotiv, og det er veldig mange varianter å velge mellom. Motivet er som regel umulig å ta feil av når det kommer til slike begivenheter, da det som regel er farger som antyder barnets kjønn, eller pynt som skal forestille selve begivenheten med å være smelt på tjukka.

En annen kake som også er vanlig på slike tilstelninger er bleiekaken. Uansett hvor sulten du er og hvor lavt blodsukkeret ditt måtte bli, så anbefales det ikke å spise av denne kaken. Den består som regel av et berg av bleier, silkebånd og cellofan, og er mer en kake for øyet og det framtidige fordøyelsessystemet for barnet.

Dette sparer den vordende moren for slitet med å skaffe seg barnevakt til den nyfødte klokken 03.00 på natten, for så å kaste seg seg i en iskald bil og kjøre i hui og hast på nærmeste nattåpne bensinstasjon, for så å finne ut at bleiene de har der egentlig ikke passer noen barn og river ut ammeinnleggene i frustrasjon mens hun brøler ting på hebraisk og tar med seg en pakke dashboard-wipes og lager provisoriske bleier av til barnet.

Så bleiekaken er nesten det viktigste med babyshoweren.

Et annet punkt er gaver. Selv om man kanskje skulle tro at en babyshower var noe man gjorde etter babysvømming, så er det ikke her ordet har sin opprinnelse. Babyshower betyr at man skal overøse babyen, eller barnemoren, med gaver. Selv om du vet den vordende moren har ønsket seg samuraisverd siden hun var 14, eller sårt trenger en terrassevasker, så er det ikke slike gaver man skal gi. Klær til barnet og leker er godkjent.

Det er også vanlig å leke noen leker i en babyshower, og her er det også spesielt utvalgte leker man går for. Men vil du absolutt leke sisten eller flasketuten peker på, så går nok det også fint om du får de andre med på det. De mer vanlige lekene er å gjette barnets fødselsdag, vekt eller far.

Jeg har også hørt at man skal sleike i bleier, men dette vil jeg fraråde.

Mye av poenget er også å klare holde dette hemmelig.

Nå er du “all set” til å arrangere babyshower for dine venninner, i alle fall litt mer opplyst om temaet enn det jeg var for to uker siden.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

God aften!

I går ble endelig gangen ferdig. Den ble så fin og koselig at man skulle ikke tro det var min gang!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fra å være et torturrom for folk med tvangslidelser, overfylt av ting og tang som jeg nesten ikke ante eksisterte, er det nå blitt en praktisk liten yttergang som kan få selv den mest uinviterte til å føle seg riktig så velkommen.

Det hjalp godt bare å få samme farge på alle veggene! Det kan jeg love deg. Et praktisk hyllesystem ble satt opp, og nå trenger ikke alt å stables i høyden, det vil si lag på lag med skrot og klær.

Det skranter dog litt på det tekniske her, så jeg får eventuelt lage et eget innlegg med bilder om det er ønskelig. Men jeg tror du skal klare forestille deg en bombet horegang som nå er blitt en snasen entrè.

Det eneste problemet nå er at det fineste rommet befinner seg nettopp der. I yttergangen min. Dette setter et enormt press på meg til å oppgradere resten av huset, siden folk nå vil ha en betydelig større forventning til de andre rommene når de først trør innenfor dørstokken min.
Har jeg egentlig bare ordnet meg mer arbeid nå?
Jeg får føre statistikk over de som kommer på besøk heretter. Et enkelt A4 ark med 2 kolonner, der den ene kolonnen har en smilemunn over seg, og den andre kolonnen har en surmunn over seg. Så er det bare å sette strek i den aktuelle kolonnen etter hvilket ansiktsuttrykk den besøkende  får når han eller hun kommer inn i stuen.

Hvis over 50% av de besøkende i løpet av en uke (det vil si at begge de som bruker være på besøk her) får surmunn av å se stua mi, så må det mer oppussing til.

Siden jeg hadde littegrann overskudd igjen som jeg nå prøver i det lengste å unngå å bruke til å brette klær, fant jeg ut at jeg skulle forsøke bake speltbrød. Jeg er veldig glad i brød, og spesielt polarbrød. Polarbrød kan jeg sikkert spise hundre tusen fantasillioner av, og stopper som regel av at kjeven er sliten av å tygge framfor en kroppslig enighet om at jeg er mett.

Jeg blir veldig oppblåst av å spise flere tusen fantasillioner brød, og føler meg fort litt udelikat da. Når magen står ut på sitt verste bruker jeg å legge fingrene over den mest utstikkende delen av magen i en hjerteformasjon slik gravide ofte gjør på sine mager.
Så blåser jeg den ennå mer ut og står og stryker ømt over den. Kanskje trekker jeg buksa nesten helt opp under puppene og svaier ryggen bakover slik at jeg om mulig ser ennå større ut. Så ler jeg litt av meg selv, samtidig som jeg får lyst til å stikke hodet mitt inn i en vedklyver.
Sommerkroppen, hei jævla hei.
Jeg tror ikke jeg kommer til å få strekkmerker når jeg blir gravid. Magen min har på daglig basis strukket seg maks etter flere måltider, så jeg tror huden min er superelastisk. Noe godt må da komme av å få struttemage, så det gjør ikke noe om strekkmerkefri barneframbæring er en av godene.

Men! Jeg forsøker da altså lage speltbrød fordi the word on the street er at spelt skal være litt greiere for magen. For å teste dette fullt ut, burde jeg egentlig dra å kjøpe meg et kneipbrød på coopen og spise hele jævla brødet og så måle rundt magen. Gjenta i morgen med et speltbrød. Men ettersom kneipbrødet man kjøper i butikker egentlig smaker avskrapning fra gamle bodhyller, tror jeg at jeg bare spiser opp alle tre speltbrødene når de er ferdig stekt, og så forteller jeg dere bare hvordan jeg føler meg. Flaks at jeg ikke hadde valmuefrø og heller brukte opphakket valium til å strø oppå brødene før steking, jeg har nemlig en mistanke om at jeg kommer til å føle meg tålig bra, selv etter tre brød. En stor og utstikkende mage vil jeg nok ta med knusende ro, så uten å ha prøvd ser jeg allerede at dette prosjektet er en suksess.

Nå skal jeg gå å se hvor mye mel jeg klarer fylle i buksa før det renner ut der føttene stikker ut!

Ønsker deg en fin og flatulensfri helg, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

God morgen!

I går tok prosjekt «se-hvor-mye-du-kan-fylle-i-en-yttergang-før-veggene-revner» slutt. Jeg har hatt fire år på meg til å bruke yttergangen min som et slags mellomledd og lagringsplass for ting som jeg har hatt ute men ikke kan ta med helt inn, og ting som jeg har inne som ikke kan være helt ute.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så blant sko, hjelmer, bilforsterkere, subkasser og komfyrer, ble det en smule trangt til det yttergangen egentlig er ment til. Nemlig et lite sted til å sette ytterklærne og skoa dine på vent.  

Det er vanskelig for en selv å vite når det kanskje begynner å bli på tide å ordne opp i dette. Jeg har ingen problem med å komme meg inn ved hjelp av parkour, en bevegelsesidrett der man skal komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det vil si at du kanskje hopper baklengs salto over alt det som ligger samlet i gangen og lander pent vedsiden av sofaen inne i stuen.
Jeg kan også bruke en teknikk der jeg åler meg sensuelt langs veggen i yttergangen for å komme meg forbi alt, men jeg ser at andre mennesker ikke synes dette er like underholdende som meg.

Andre mennesker ser nok en potensiell «samler» i meg. Og ikke av den sorten som ender opp med kjempestore verdier i sjeldne samlinger av frimerker og annet vas, men den typen samlere som har sitt eget program på tv. Den sorten samlere som ikke har sett kjøkkeninnredningen sin de siste 10 årene fordi kjøkkenet er fylt opp med gamle elloskataloger og deler til gressklippere. Den sorten samlere som kan huske at de har fått barn en gang, men rett og slett ikke finner dem lengre, og har gitt opp å lete for mange, mange år siden etter å ha lekt gjemsel i den delen av huset der samlingen av hvitevarer og de 700 pappeskene med julekuler befinner seg. Den sorten samlere som forbinder husdyr med en svak eim av forråtnelse under havet av madrasser. Ja du skjønner kanskje hvilken type samlere jeg mener.

Men i går bestemte jeg meg altså for at dette måtte ta slutt. Ikke mer sensuell åling forbi kasser med bildeler, og ikke mer oppgitthet over å aldri, aldri, aldri finne den andre votten mer.

Jeg ryddet ut alt. Det som skulle være i gangen i framtiden fikk nå stasjon i stuen mens opprenskingen foregår. Alt det andre satte jeg ut på terrassen i påvente av sin nye skjebne. Lagring eller skroting.

Så skulle malingen iverksettes. Dette er et gammelt hus, og jeg begynner å mistenke at de som har satt det opp enten har hatt problemer med å bestemme seg, eller bare led av splittet personlighet. I en gang på 3-4 kvm var ikke èn vegg lik den andre, og gav ikke akkurat inntrykk av at en gjennomført stil var første pri.

 Den ene veggen var altså blå, den andre var grønn, den tredje var lysegrå koreaplater og den siste veggen var trehvitt panel etter et ytterdørskifte for noen år tilbake. Hørtes ikke dette koselig ut? Hadde jeg hatt en stor hvit hest med sorte prikker hadde kanskje denne gangen vært litt kul og oppbevare hesten min i. Litt sånn pippi-stil.

Hver gang jeg begynner på slike prosjekter har jeg en illusjon i hodet mitt om at maling er så gøy og går veldig fort unna. Jeg tror det sitter igjen fra barndommen da man lekte med vannmaling. Da var det bare å stappe penselen i et glass vann, gni den altfor hardt mot en farget sirkulær klump, og stryke penselen ivrig mot et ark til du har farget en så stor andel av arket som ønsket.

Slik er det ikke når du voksenmaler. Først må man bruke maskeringstape, for det er ikke pent om du kommer borti lister og lysbrytere med maling. Uansett hvor lite maling som kommer borti. Jeg mener selv at jeg er så god å presisjonsmale at jeg kan male uten maskeringstape, eller jeg liker i alle fall å tro det. Listene ser ut som helvete etterpå, men det er lettere å leve med det enn å miste den fliken på taperullen hele tiden. HELE tiden. Og så river den seg opp i en tynn strimle, skjærer seg over i en vinkel og blir helt ubrukelig.
 Før jeg har fått maskert inn så mye som en vanlig stikkontakt er jeg på randen av sammenbrudd. Rullen med maskeringstape er som regel klar for take-off ganske tidlig i maleprosessen., og flyger gjennom rommet akkompagnert av noen fantastiske nord-norske gloser.

Jeg kjøpte maleruller til å både grunne og male. «har du pensler?» hadde den hyggelige damen på Byggtorget spurt meg. Ja jeg hadde pensler. Mange pensler, sa jeg.

Koreaplatene gikk fint å rulle. Selv om jeg måtte pensle inni de falske strekene som går mellom «treverket». Jeg hadde glemt hvor vanskelig det var å male inni disse. Spesielt med rull. Og spesielt med penslene jeg hadde vært så påståelig at jeg hadde. Pensler som mest sannsynlig kun egner seg til å legge øyenskygge på elefanter med.

Så skulle jeg rulle panelet. Hvorfor tenkte ikke jeg på at rullen ikke ville komme seg mellom hver av plankene? Jeg fikk altså rullet to planker på en gang, med en glippe på et par cm der jeg uansett måtte bruke malerkost. Så tilslutt ga jeg helvete i hele rullen og penslet med den ynkelige penselen min. Jeg penslet så fort i forbannelse at jeg har gnagsår på fingrene jeg holdt penselen med, og hvite malingsprikker har sprutet på hver eneste ledige hudflekk på framsiden av kroppen.

Det verste når man begynner er at man ikke kan gi seg heller. Da ender man opp med en blå vegg, en grønn vegg og en vegg med koreaplater. Så vi får se i dag om jeg klarer gjøre meg ferdig eller om jeg bare finner meg et annet fint hus å flytte inn i. Helst ferdig malt og møblert slik at jeg bare kan bruke dette huset som en stor fargeklatt av en bod.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

God morgen! Jeg ble litt sulten her på morgenkvisten og bestemte meg for å lage pannekaker. Kjæresten min tåler ikke egg, og siden jeg ikke vil drepe han mer enn nødvendig med min matlaging, må jeg nesten ta litt hensyn og eksludere hønseabort fra kosten.

Det finnes mange oppskrifter der ute, og jeg er ikke spesielt opptatt av at det skal være så sunt, så jeg satte sammen min egen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Pannekakene ble så jævlig gode at jeg velger derfor å dele den med dere lesere. Kjempefin en dag du er fri for egg, eller plutselig finner deg selv i en allergisituasjon.

Du trenger:

1 eple revet

Litt hakket sjokolade (jeg har brukt lys kokesjokolade og hvit sjokolade)

3 dl mel

1/2 dl havregryn

1ss bakepulver

3dl melk

2ss sukker

2ss smeltet smør

1ts kanel

Bland alt det tørre, ha oppi alt det andre, rør sammen, la stå 5minutter eller lengre, stek på svak varme i pannen.

Smaker så inni helvetes godt med et kaldt glass melk til!

I går var kjæresten min hos tannlegen og trakk ut en visdomstann. Han hadde litt vondt, så når han kom hjem ordnet jeg puter og ullpledd, en varm kopp te, satt på favorittprogrammet «Bloggerne» på tv, og så koste jeg meg skikkelig.

 Jeg burde egentlig hatt forbud fra statens forbudsinstitutt fra å se noe som helst på tv. Jeg blir så lett påvirket, og det er vel ikke akkurat en hemmelighet at jeg er reklamebransjens yndlingsoffer.

Noen episoder av «bloggerne» og jeg var nesten all over mastercardet mitt for å kjøpe meg MacBook, neseoperasjon, restylane og sko. Det skal altså ikke mer til. Hadde en profilert person holdt opp en 2cm tykk skumgummi-madrass med bilde av Bernt og Erling på, så hadde jeg nok ville kjøpt den og.

Kjæresten min er en fornuftig kar, og synes ikke noe om impulskjøp i 40-50.000 kroners klassen. Så han måtte nærmest kapre en rutebuss og rygge over meg med den for å forhindre meg i å kjøpe alt dette. Det endte opp med en diskusjon der jeg påsto at det var min rett som menneske å eie en macbook, og at den ville gi meg mer livskvalitet enn all verdens multivitaminer.
Han var selvfølgelig ikke enig i dette, og da ble jeg kjempesur fordi jeg er et skikkelig troll når jeg ikke får lov å bruke mastercardet mitt til å ødelegge hele livet mitt.

Penger er alltid morsomme å bruke, og jeg tenker ofte kvantitet framfor kvalitet. Jo mer ting jeg får for pengene, jo lykkeligere blir jeg. I stedet for å kjøpe èn Calvin Klein truse til 600kr, kjøper jeg gjerne ti Alvin Flein truser til 99,50.

Derfor brukes de første to dagene etter lønningen på ebay. Resten av måneden er som julaften når postkassen fylles opp til randen av brune konvolutter og bobleplast fylt med de mest fantastiske ting fra Kina og andre billigland.

Jeg hater å handle klær i butikk, for da må jeg som regel prøve dem for å se om de er verdt alle pengene de koster. Da synes jeg det er greit å betale 1/5 del av det en bukse koster i butikken selv om det ene buksebeinet er sydd igjen eller skjorten mangler en arm. Jeg kan leve med feilproduserte varer til en billig penge.

Jeg kan også leve med at kjolene er så korte at overkroppen din ikke kan være lengre enn en vanlig kaffetermos, slik at ditt aller helligste vises om du tar et skritt større enn en treåring tar. Taktikken er å gå museskritt samtidig som du holder vesken foran «dåse-regionen».

Ikke fordi jeg satser på kortest mulig kjoler, men ut fra kjolene jeg bestiller fra kina, så kan det virke som kinesiske damer er sinnsykt korte i kroppen, og lange i brystkassa.
Eller kanskje kineser-dåsene sitter høyere oppe på kroppen enn på europeiske kvinner. Jeg må kanskje bruke ettermiddagen til å gå inn på diverse gratisporno-sider og finne ut av dette. Og det er kun i forsknings øyemed, og ikke fordi kjæresten er borte på jobb.

Ellers har jeg klart å gå ned 4 kilo. Jeg vet jeg har mast en del om de ti kiloene jeg har gått opp, og det plagde meg veldig, fordi innerlårene mine ble som to puddinger som stakk ut og var kalde hele tiden, og gnisset seg i mot hverandre om jeg ikke hadde bukser som gikk helt opp i livmora. Dette var ekstremt ubehagelig på både den ene og den andre måten, og det var da jeg fant ut at jeg måtte skjerpe meg litt.

Jeg har ikke gjort de helt store tiltakene, jeg har sluttet å bruke brus som tørstedrikk hele tiden, jeg drikker for eksempel nesten bare vann på jobb, og kan ta et glass brus eller to når jeg spiser middag, eller når jeg blir dritsur og har cola-abstinenser. Jeg drikker heller ikke to-tre øl hver dag når jeg er ferdig på jobb, kanskje et par i helgene bare, og det er alt jeg har gjort for å gå ned.

Jeg skrøt jo av denne gamle skole-pc?n jeg nå bruker til å skrive blogg på, og mistenker at jeg jinxet den. Slette-knappen virker nesten ikke mer, og det legger et stort press på meg til å skrive riktig med en gang, og da bukker jeg litt under. Bare på dette avsnittet har jeg måttet bruke oljeovnen til å slå ned på knappen kanskje 15 ganger, og det går jo ikke an. Kanskje jeg har et til argument til å kjøpe meg macbook?

Og med det vil jeg bare takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen J

I dag hørte jeg på radioen at mange var avhengige av lyder rundt seg. Stillheten gjorde de stresset og usikker, slik at det nesten var blitt et «must» å laste ned apper som spiller av bakgrunnsstøy i form av regn, kafèlyder og lignende.

En blogger følte hun skrev best til lyden av en amerikansk kafè.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For et adhd barn som meg, kan selv den minste lyd være starten på en mindre sinnsforvirrelse. Hodet blacker ut og inni meg blir jeg som disse gale sjimpansene som henger i stengslene i buret sitt og brøler og skriker og svaier fram og tilbake i et veldig raskt tempo.
For bare noen uker siden måtte jeg stå opp av senga og gå ut å flytte søppeldunken vekk fra huset fordi jeg holdt på å bli helt Charles Manson når regnet dryppet på den.

Jeg hadde også kjøpt meg en gammeldags vekkerklokke en gang i tiden. Denne typen med to bjeller på toppen som du må trekke opp på jevnlig basis for å få til å fungere, men den fikk meg til å ville kjøre en bulldoser gjennom kommunehuset av tikkingen som så ut til å øke med 100 desibel etter klokken 23.00. Jeg sverger på at jeg hørte tikkingen selv etter å ha lagt den inn i en masse klær i et skap som befant seg i et helt annet rom!

Jeg vet ikke hvorfor disse små lydene kan gjøre en tilsynelatende snill og grei jente som meg selv om til et mentalt ustabilt villsvin på en dårlig syretrip.

Jeg vet hvertfall om jeg skal skrive eller blogge så er det flere ting som må ligge til rette. Jeg kan ikke ha lyder rundt meg. Enhver lyd vil gjøre den minste idè jeg har om til 1600 andre ideer, og tilslutt vugger jeg bare fram og tilbake foran pc?n og sutter på et stolbein med armene i kryss rundt meg selv.

I tillegg til stillhet hjelper det med en kopp te. Jeg vet ikke om det er klisjeen i meg som kvinne som kommer fram i sin helhet, men en kopp te og et tent duftlys ser ut til å sette kosefaktoren høyt når jeg blogger.

Og så er det utstyret. Jeg kjøpte meg en ipad mini desember 2013, og tenkte at NÅ, nå kom det til å bli mye blogging! Nå kunne jeg jo blogge overalt, og det kom til å bli så vanvittig mye enklere å legge bilder til bloggen. Som dere kanskje la merke til, var 2014 en forferdelig dårlig bloggår for meg. Ipaden var en av grunnene. Jeg vet ikke om kombinasjonen av touch-skjermer og fingre utformet som gildes røkte tykkpølser er en dårlig kombo, eller om det bare er motorikken min som er for dårlig, men jeg kommer ikke overens med den ipaden.

Så var det datamaskiner! Tastaturet er alfa omega om ordene skal få flyte fritt. Er tastaturet hardt og irriterende, trekker fingrene mine seg innover som en penis i kaldt vann, og ingen ord kommer ut.
Nå sitter jeg å skriver på en gammel skole-pc jeg har fått av en venninne, og jeg kan fortelle dere at dette tastaturet er meget deilig. Hver knapp som trykkes ned gir meg en liten indre glede. De er akkurat passe myke, og spretter opp etter fingrene mine i passe tempo. Lyden er hul og litt skarp, og jo mer intenst jeg skriver, jo deiligere blir lyden.

Jeg forsøkte forresten å laste ned en slik app som spiller av bakgrunnsstøy en gang. Jeg skulle sove alene, og var litt redd for å være fanget i et mørkt rom, midt på natten med mine egne tanker. En følelse de fleste kanskje kjenner seg selv igjen i på et eller annet tidspunkt i livet.

Jeg må si at det funket veldig bra, om tanken bak var å tenke på litt andre ting enn sine egne feil her i livet, for det eneste jeg klarte tenke på etter timer med regn, regn og atter regn, med et lite innslag av torden i flekkene, var at jeg måtte tisse. Hele tiden.

Så for meg er stillheten fortsatt et deilig fristed fra all verdens lyder. Lyden av kaféer, trafikk og tropiske jungler er bare behagelig om resten av sansene mine får være med på det.

I kveld har jeg to levende apper i form av hunder som skal ligge å snorke på hver sin side av meg og kjæresten, så vi får håpe at stresset forlater kroppen som en fjert i motvind.

Håper du har en stille og rolig aften, og med det sier jeg god natt.  Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Vi er nå tre dager inne i det nye året, og jeg merker ikke noen vesentlig forskjell fra det forrige. Livet går sin vante gang, og selv om jeg ikke løser aids-gåten eller hungersnød, så har jeg mitt å puske med når jeg ikke er på jobb.

I går kveld gikk jeg og kjæresten min ut for å henge opp meiseboller strategisk rundt i trærne slik at jeg kan se små fugler spise.
Om de spiser meisebollene eller bare tar 40,000 bilder av dem med hashtaggen #foodporn og legger på instabird vites ikke, men det blir spennende å se.
Men er det bare småfuglene som skal mates? Jeg synes kanskje det er litt urettferdig, ettersom det er så mange flere ville skapninger i nærheten. Burde jeg legge en flaske cognac nede ved veien i tilfelle naboen har lyst på? Burde musene få ost, gaupene få koteletter og reven få is? Reven er jo kjent for å raske over isen, og i moderne norsk tror jeg det vil si å spise is så fort at du får denne «brainfreezen» som er vanvittig ubehagelig.
Og har jeg nå gjort meg selv ansvarlig for småfuglenes ve og vel? Vil 6 meiseboller gjøre de totalt avhengige av meg? Vil de flytte boplass så de kan bo i nærheten av disse lettvinte matstasjonene som nå finnes et par vingeflaks unna?
Et skrekkscenario vil jo være å finne hele kjøttmeis-bestanden i Langfjord liggende ihjelsultet på bakken om jeg tar meg en to-ukers ferie.

Meisebollene henger fremdeles urørt i trærne, så det betyr at jeg har litt tid på meg til å vurdere om dette er et ansvar jeg virkelig er villig til å ta.

Jeg henger ikke bare opp meiseboller. Jeg bruker mye tid til å kjenne på meg selv, ettersom jeg har fått en vanvittig angst for kreft. Så da kjenner jeg litt rundt og ser på meg selv i speilet når jeg har anledning, og jeg har da merket forandringer ved meg selv i det siste. Ikke av den gode sorten. Det skjer mye rart med meg, og jeg mistenker at det er jeg som begynner å bli gammel. Frisøren min sier at jeg har fått gråe hår, men de har jeg ikke sett selv ennå så jeg tror hun bare hadde en dårlig dag.

Puppene mine har blitt slappere. Jeg kan klipe tak i hud på siden av puppene som kjennes helt tom ut under. Typisk overflødig hud. Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at jeg bor på en plass der tyngdekraften er sinnsykt mye sterkere enn andre steder, og dette har bidratt til å «trekke» huden min nedover. Armene er kanskje også blitt lengre, og nesen min henger vel snart så langt ned foran munnen min at jeg må spise brødskiver sidelengs. En karriere innen munnspill kan jeg vel også bare glemme etter hvert.

En annen forklaring på at jeg holder på å bli grå og at huden henger, er at jeg kanskje er på tur å bli en hai. Jeg har nemlig kjent noe som kan minne om en tann som er på tur ut i siden av ganen min. Jeg ble selvfølgelig vettskremt.
Skal virkelig puppene mine bli finner, og 40 nye tannsett sprette ut av gommene mine? Kommer jeg til å våkne opp en dag med følelsen av at jeg holder på å kveles, og den eneste løsningen for å overleve vil være å gå med hodet nedi en bøtte saltvann så jeg får puste? Hvordan skal jeg forklare arbeidsgiver og venner at jeg har blitt en hai? Det er tross alt ikke bare å slippe alt man har for å vasse ut i sjøen å bli der resten av sitt liv. Jeg har ansvar og forpliktelser og kan ikke bare haie rundt som ingenting. Da skulle jeg ha vært hai fra begynnelsen av.

Jeg skal ringe kommunehuset og spørre om tomten har vært brukt som prøvesprengningsområde for atombomber under krigen, så jeg i alle fall kan forklare mine nærmeste at denne forandringen kommer av en mutasjon, og ikke fordi noe de har gjort har ført til at jeg skal leve som en hai framover.

Kanskje jeg egentlig burde få meg en hobby der jeg får mindre tid til å tenke og bekymre meg over disse tingene. Det er jo ikke rart man får gråe hår om man skal gå rundt og bekymre seg for småfugler og hengepupper hele dagen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Godt nytt år alle sammen!

Mange gleder seg til å starte et nytt år med blanke ark. Løfter til seg selv. En sjanse til å gjøre alt bedre. Legge bak seg det vonde, ta med seg det gode, og starte helt på nytt.

For å innfri så store forventninger tror jeg egentlig du trenger et kraftig hukommelsestap, eller så må du flytte så kjapt til et fremmed sted at det eneste du rekker er å rive med deg er tannbørsten i det døra smeller igjen bak deg.

1 januar er kanskje ikke dagen til å ta et oppgjør med alt du vil bli ferdig med i livet, selv om det kan være en fin motivasjon til å begynne gjøre ting bedre for seg selv.

2014 var for meg et helt fantastisk år. Jeg har ikke hatt et så bekymringsfritt år siden jeg var mindreårig tror jeg. Floker og problemer i livet har en tendens til å løse seg selv opp, om man bare lar dem, selv om det kan ta lang tid å innse at enkelte ting er man bedre tjent uten.

Som alle andre år er det noen mennesker som forlater deg på veien. Ikke nødvendigvis i form av dødsfall, men man vokser fra hverandre eller velger å gå forskjellige veier. Jeg vil uansett takke for turen, og den erfaringen man har fått på godt og vondt.

Jeg vil takke de som har vært der gjennom alle år. De som går forskjellige veier hele tiden, men aldri er så langt unna likevel.  For nå og da møtes våre veier, før de snirkler seg rundt og kanskje tar en annen snarvei eller omvei nå og da. Hadde livet vært utstyrt med et kart, ville jeg forsøkt å finne deres veier oftere, bare så jeg kunne sittet i bakhold og kastet egg på dere på livets landevei. Eventuelt gitt dere boller og saft, kommer litt an på dagshumøret!

Jeg vil takke de nye menneskene som har kommet inn i livet mitt. Noe av det herligste som finnes er å møte nye mennesker. Positive mennesker som inspirerer og gleder. Der har jeg blant annet fått meg en «svigerfamilie» som er helt utrolig! Jeg ble tatt imot med åpne armer og har strengt tatt aldri følt meg så velkommen i et annet hjem som hos dem. Så velkommen at jeg turte å bajse på toalettet deres i løpet av de første dagene, noe som er en helt vill prestasjon.
 Jeg husker veldig godt da jeg måtte beholde en hybel jeg hadde i 6 måneder etter at jeg hadde flyttet inn med en kar, bare så jeg hadde en plass å dra på do.
Så kjære «svigers», dere vil jeg gi en ekstra takk, kanskje spesielt fordi dere har en sønn som gjør livet og hverdagen min helt fantastisk.

2014 har gjort meg sikrere på meg selv og hva jeg vil. Jeg har blitt sterkere, og kanskje litt mer voksen og kjedelig. Ikke voksen nok til å kunne vaske klær uten å måtte vaske de fem ganger til før jeg klarer å få hengt de opp til tørk, og jeg klarer heller ikke handle inn matvarer for mer enn to timer framover i tid, men allikevel mer moden der det trengs. Økonomisk er jeg 800 ganger mer stabil enn jeg noensinne har vært, så jeg forventer snart bekymringsmelding fra Lindorff hvor deres hovedkunde har tatt veien. Håper jeg aldri hører fra dere igjen stinkende bæsjerumper.

Det er forresten også litt over et år siden jeg sluttet å røyke. Jeg har røkt siden jeg var 13 år, og synes dette var en kjempeprestasjon! Ikke at jeg har røkt siden jeg var 13, men at jeg klarte å slutte. Jeg merker godt på pust og hud at det er en kjempestor forskjell. Nå smaker jeg maten, og det har også vært en faktor for de ti ekstra kiloene jeg har vært så heldig å få i løpet av året.

Jeg har reist mye. Jeg har vært i Dublin, Mallorca, Barcelona og København, og jeg håper det nye året byr på mye reising. Eller reisning. Søsteren min har alltid vært min foretrukne reisepartner, for hun er akkurat som meg. Tar alt på sparket og stiller med et åpent sinn og gjør det beste ut av alt.
Men jeg fikk meg jo som sagt en kjæreste, og han er sannelig ikke så gal å reise med han heller. Han er nesten mer nysgjerrig enn meg, og tar utfordringer på strak arm. Vi utforsker og koser oss på tur, og det er aldri et kjedelig øyeblikk når man er med han! Dessverre er han også like glad i mat og iskald øl som det jeg er, så det kan bli litt mye spising når vi er på tur. Dette har også vært en medvirkende faktor i de ti kiloene jeg har gått opp i løpet av året.

Nyttårsforsettet mitt fra i fjor var å begynne bruke sikkerhetsbelte. Det skulle ta lang tid før dette  «festet» seg hos meg, men nå føler jeg meg naken uten. Spesielt etter et kurs jeg var på der foreleseren fra Statens Vegvesen sa noe som virkelig gikk inn på meg.
Når han fortalte om bilulykker, sa han ikke at personene omkom. Han sa de ikke fikk komme hjem mer. Dette var det som skulle til for å prente inn i hodet mitt hva det er som faktisk skjer når du dør.

Døden virker så fjern, det er så usannsynlig at man skal gå rundt i det ene øyeblikket og vase om alt og ingenting, og på et blunk så er alt over. Da får du ikke komme hjem mer, du får ikke se familien din, du får ikke kose med hunden din eller hente deg mat i kjøleskapet, eller drikke brus og prate sammen med venner og familie. Så siden det å komme hjem er noe av det beste jeg vet om, så ble sikkerhetsbeltet i bil noe jeg ikke skal sløve med lengre. Og det håper jeg ikke at du gjør heller.

Slike nyttårsforsetter liker jeg. Noe som er så enkelt, men allikevel utgjør så mye når det gjelder. Så derfor er årets nyttårsforsett at jeg ikke skal pille meg så mye i nesen.

Jeg håper 2015 vil gi deg og familien din mange gleder, og mange fine eventyr. Ta vare på deg selv og de du har kjær, og fortvil ikke over nyttårsforsetter som kanskje blir brutt. Det er lov å prøve igjen 1 februar, 1 mars, og hvertfall 1 april. Hvis det da ikke går, så kan du bare si at det var en fleip.

Nå skal jeg stikke på jobb, så jeg runder av her.
Takk for at du fulgte meg gjennom 2014, og håper du stikker innom i 2015 også.