Gone truckin’

I skrivende stund er jeg på tur sørover. Siden jeg er halvt trekkfugl, ligger det programmert i hver eneste celle i kroppen min at det er dags å trekke sørover med en gang gradestokken begynner nærme seg null.

Jeg er også halvt fjording, så med en gang jeg har kommet til trekkfugl-attraktivt område, skriker de resterende cellene i kroppen at nå er det dags å dra nordover igjen.
Så slik opprettholdes de schizofrene tendensene i en evig runddans, og sørger også for å holde meg opptatt, selv i de mest kjedelige øyeblikk.

Mine planer for denne turen er å holde scizofrenien i sjakk ved å mate de to reisebehovene, og då skal jeg spise french dog på hver eneste bensinstasjon i hele Sverige.
Jeg er også ute etter et psykedelisk stretchlaken som kan gi mareritt til selv den mest herderde syretripperen.
Så da blir det vel en aldri så liten tur innom IKEA antar jeg!

Sjekk denne colaen jeg nettopp investerte i! Er ikke dette et slags sleng navn for marijuana, bare skrevet på en snedig måte? Kjempemerkelig!

Jeg liker å greve meg i nesen mens jeg snuser. Det gir full uttelling for alle ansiktshullene synes jeg.
Nå må jeg desverre fyke videre, så jeg får skrive litt mer senere.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Teknotrøbbel

Er det noe som gjør meg sinnsyk, så er det pc’n min. Min “lojale” følgesvenn gjennom mange år, synger nå på siste verset. Ikke det at jeg tror at duppedittene inni pc’n holder på å ta kveld, men snart kommer den til å flakse ut stuevinduet og ned på vår æredes Europavei 6, fortere enn du klarer å si “bustebartepinn”. Jeg er ikke noe teknovidunder på noen måte, så min tålmodighet er over for lenge siden, hva denne pc’n angår.

Den er treg og dum og henger seg opp. Folk jeg har irritert meg over med disse egenskapene, har jeg kuttet ut av livet mitt for lenge siden. Hvem ønsker vel trege, dumme venner som henger seg opp i småting? Ikke jeg. Så denne pc’n er ikke lengre min venn. Den er nå min bitre fiende, og voksen og moden som jeg er, får den erfare det med en dose psykisk terror. Jeg vet jo nemlig at det ikke vil hjelpe å slå den, for når den da konker ut så vil spor av mine knivstikk og harde slag med en butt gjenstand, lett avsløre at det var jeg som drepte den.
Så jeg unngår å oppdatere programvare. Jeg ser den har veldig lyst å oppdatere ting og tang. Den spør meg om det mange ganger for dagen faktisk. Det dukker opp små varselsbobler både her og der, oppdatering meg hit og oppdatering meg dit.
Men det skal den ikke få gleden av, sann mine ord. Pc’n får ikke lov å gjøre noe som helst uten min tillatelse.
Det har blitt en evig drakamp mellom oss. Egentlig er dette en tap- tap situasjon, for det eneste pc’n nå er optimalisert til, er å bruke som underlag når jeg skriver brev for hånd. Dette fordi pc’n min nå er for dum til at jeg kan bruke noen av de mange skriveprogrammene man får.

Når jeg ikke oppdaterer noe som helst, kommer jeg meg heller ikke inn i nettbanken. Ting som bruker java ler av pc’n min når den tappert prøver å besøke disse nettstedene, siden det aller mest kan minne om en halvdød triceraptor i rullestol som bruker sine siste krefter på å klatre inn i et hoppeslott. Det er så jævlig meningsløst.



Bare under dette blogginlegget fikk jeg tre ønsker om å oppdatere. Mellom “spør senere” og “oppdater firefox”, skulle det absolutt vært en knapp som het “reis til helvete”

Kjæresten min prøver å overbevise meg om at jeg burde kjøpe ny pc. “Tull!” sier jeg. “Man kaster da ikke noe som åpenbart enda fungerer! Blablablabla sløsing blablabla!”, og der står jeg og legger ut i det vide og det breie om hvor lenge man egentlig kan bruke ting før det må kastes.

Jeg vet jo egentlig at han har rett. Jeg har forferdelig lyst på ny pc, men så er det det at jeg har forferdelig lyst på mye annet også. En ny pc koster jo llike mye som en sydentur feks. Enn hvis jeg vil dra til syden? Eller sette på løsvipper og extensions? Eller kjøpe meg snowboard? Eller PS3? Eller karaokemaskin? Eller en ny sofa! Sofaen jeg har nå, gir meg både brokk og hemoroider, SÅ ukomfortabel er den! Hvordan skal jeg klare bestemme meg?

Jeg har sett llitt på svenske hollywoodfruer i det siste. De bruker penger som om det bare var å sope de opp med håv fra nærmeste kloakkum, og det har jeg forferdelig lyst å gjøre. Ikke sope opp penger fra et bæsjbefengt hull i bakken, men å bruke penger som om det aldri skulle ta slutt. Nå er det jo i teorien det jeg holder på med, bare at pengene tar slutt altfor fort. Faktisk nesten samtidig som jeg bestemmer meg for å bruke de. Akkurat som kontoen min er et badekar, og pengene er vannet som er oppi. Når jeg da får tanken “DET skal jeg kjøpe!”, så er det som om noen røsker proppa ut av badekaret, og bruker et bor nokså likt det de har på oljeplattform, og borer som om døden med ljåen sto bak og viftet med aids i nakken på dem, og etterlater badekaret som et tomt skall igjen på badegulvet, med alt vannet sporløst forsvunnet, mens jeg står som et spørsmålstegn og vet verken opp eller ned på en freia melkesjokolade.

Så jeg bruker smarttelefonen min til alt. Nettbank, facebook, twitter, bestille flybilletter, bestille hotell etc etc. Den eneste grunnen til at jeg egentlig trenger pc, er for å kunne legge bilder fra kameraet på, og blogge en gang hvert fjerde skuddår. Blogg.no har en app til telefonen, men så lenge den er så dårlig som den er, så har det ingen hensikt å bruke den.

Pluss at det ser kult ut å ha pc-veske. Jeg synes man ser viktig ut da. Og nå ser det jo litt halvfjernt ut å gå rundt med en stor pc-veske for så å bare trekke opp en smarttelefon, eller en tuppervareboks med brekkbønnesalat, så i mellomtiden får jeg bare ha den stinkende, råtne gamle pc’n.

Dette blogginnlegget har gjort pc’n så varm at gulvbelegget nesten smelter vekk under bena på meg, så jeg tenker vi avslutter her for nå.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



 

En dag uten gaining er en dag uten meining

Kreatin, aminosyrer, proteiner, omega 3, shakere, gainere.

Hva i helvete er alt dette? Det eneste ordet jeg har noen form for kjennsap til er ordet gainer. Men ikke i noen treningsforstand what so ever. Jeg har hørt om feeders and gainers. En seksuell fetisj der en fôrer opp den andre til du nesten sitter der med en menneskelig semitrailer i senga. jo høyere BMI jo mer sexy. Her er det bare å stappe snoppen mellom valke nummer 4 og 5 under knehasen og jokke på.
Det høres forøvrig mye mer spennende ut enn den øverste setningen jeg har skrevet her på innlegget.

Nå for tiden er det tilnærmet umulig å logge inn på facebook uten å få servert en overivrig treningsstatus i newsfeeden din. Gjerne akkompagnert med et instagrambilde av kylling og ris og en shaker, lekkert freshet opp med et insta-filter. Hvem i HELVETE legger filter på mat? “Fy faen den kyllinggryta di så eksepsjonelt lekker ut med x-pro2 filteret! Jeg har aldri hatt så lyst på kylling før i hele mitt syndige liv! Fuck yeah”

Det er vel snart et halvt år siden jeg bestemte meg for at jeg skulle plassere støvsugerrøret i mitt eget rumpehull å suge på maks styrke med munnen og nesen godt tildekket, slik at jeg til slutt kunne suge øynene ut av mitt eget rumpehull om jeg så en status eller instagrambilde til som omhandlet trening, reps, sets, ris, kylling, “#foodporn”, shakere, eller andre ting som er ca like interessant som statuser om World of Warcraft, SV, slimpropper og slitasjeskader på brystvorter etter amming.

Men som alt annet her i verden, lærer man seg å leve med det. Joda, jeg kjenner det rykker litt av og til i drapsnerven når jeg ser de flittige tullingene som har tilbrakt hele kvelden på gymmen mens jeg, uten å overdrive, har inntatt 3000 kcal under kveldens episode av House. Jeg har til og med lært meg å senke hjerterytmen og kroppstemperaturen for å forbrennne minst mulig når jeg først legger meg til rette i sofaen. Jeg forbrenner ca 3 kcal i timen når jeg ligger slik, føttene slengt opp etter sofaryggen, den ene hånda godt plantet i navelen mens den andre roter opp sukkerbombe etter sukkerbombe fra godterskåla og fører det bekymringsløst inn i munnen min, som forøvrig er ca 3 twist-poser fra tannråte.

Etter å ha lest helt til hit, er det vel kanskje ingen hemmelighet at jeg egentlig er kjempesjalu. Jeg eier ikke viljestyrke nok til å kutte ut et eneste mellommåltid. Jeg spiser opptil 18 mellommåltider om dagen. Den eneste aktiviteten jeg får, er de kaloriene det koster kroppen min å reise meg opp fra sofaen, gå bort til kjøleskapet og rive opp døra. Jaktinstinktet som ligger i kroppen fra steinalderen aktiviseres også, idet jeg med haukeøyne speider mellom hyllene. Lydløst. Nesten. Den eneste lyden man kan høre er min tunge pust, og et og annet syltetøyglass som klirrer mot hverandre i jakten på neste kaloribombe. I slutten av måneden er det nesten slik at disse kjøleskapturene ender med at jeg tar fram smørpakken og stikker tunga så dypt nedi smøret at Gene Simmons ville blitt imponert, og lepjer i meg en smørklatt på størrelsen med en liten sammenlegbar kano.

Jeg planlegger jogging og trening ca 300 ganger om dagen. Hadde det virkelig vært tanken som telte, hadde kroppen min sett ut som en penisløs versjon av Jean Claude van Damme’s kropp i yngre dager.

Hver gang jeg forsøker å hive meg på gym-trenden, ramler jeg av fortere enn du klarer å si “fastelavens-ris”. Jeg trener max 3 måneder, og har da bygd opp appetitten til en gjennomsnittlig elefant. Så der står jeg, med et kaloriinntak på 8000 for dagen, med et kaloriforbruk på kanskje 1200.

Men hvem faen bryr seg. Hadde jeg orket, skulle jeg lagt alt favorittgodteret mitt i en strek rundt omkring i hele huset og løpt rundt og snortet alt ned i min sukkerhappye mage med et støvsugerrør. Jeg venter på at denne “strong is the new skinny” trenden skal gi seg, for snart blir det min tur. “Lazy is the new happy”.

Den dagen shakere blir byttet ut med 1-liters flasker med coca cola, kreatin blir byttet ut med nonstop, og 20kg bøtter med proteinpulver blir byttet ut med like store bøtter vaffelrøremix.

Skulle dette mot formodning aldri skje, så har jeg USA. USA har skjønt det. More is more, og supersize er funsize. Man kan også spise seg svett, så det sier seg selv at det kan være litt av en jobb det også. Så mens jeg venter på å flytte til USA, får jeg saumfare godterskapet etter nye ofre så jeg kan bygge kropp jeg og. Bare på en litt annen måte.

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)



Charterfeber i kveld!

I kveld må dere tune in på tv3 klokken 21.30, for der befinner jeg og min fantastiske venninne Villkokken oss! Yes, det er duket for en ny episode av charterfeber, og i kveld får dere se første glimt av oss!


Meg og Villkokken på Gran Canaria!

nøkkelen til hotellrommet


Jeg kan avsløre at dere får se en liten sekvens der vi pakker koffertene våre for turen. Her kommer en av hovedforskjellene til meg og villkokken fram. Hun er strukturert, organisert og vet akkurat hva hun trenger, mens jeg sitter midt i en pakkefrenzy som ikke ligner grisen.

Hva pakker vi? Hva trenger man på tur?

Her skal dere få noen pakketips om dere noengang tenker dere lengre avgårde enn nabobyen.

1. Pakk kun det mest nødvendige.
Hva som er mest nødvendig avhenger helt av hvilke situasjoner som kan oppstå. Det vet man jo strengt tatt aldri, så her gjelder det å være godt forberedt.
Jeg visste feks at vi skulle leie bil, så for meg var startkabler absolutt nødvendig. Jeg visste også at vi skulle være på stranden. Da ble metalldetektor helt avgjørende å ha med seg. I tilfelle vi ble å møte masse mennesker og miste hverandre, ble også walkie talkier nødvendig. Selv om jeg fikk inn gran canarias taxi sentral på walkietalkiene når vi var på hotellet, vil jeg absolutt påstå at det var helt nødvendig å ha de med.
Berit må ha med kokkejakke om det plutselig blir nødvendig å lage litt mat, og hjelm med horn på, kan også være en nødvendig gjenstand om situasjonen tilsier det.
Er det nødvendig med 18 par sko og en bunad, pakk det også, så er du sikker.

2. Sett opp et system
Det er bedre med system i rotet, enn rot i systemet. Legg derfor fram alt du tenker på når du åpner klesskapet ditt. Trekk også alt du eier ut fra badet. Se over alt med haukeblikk, og er det noen farger eller former som stikker seg mer ut enn det andre, så ta det med i kofferten. Ta gjerne ned ting fra mørkeloftet som har med barndommen din å gjøre, fotoalbum og lignende, slik at du kanskje kan vise det til noen om du plutselig møter på en fjern slektning du ikke visste at du hadde. Nå skal du ha en fin haug på gulvet. Spark rundt i alt med soldatføtter. Da er du sikker på at du ikke overser noe.
Bretting av klær vil ikke være nødvendig, da turbulens i flyet uansett vil kaste klær og gjenstander rundt i kofferten.

3. Verdigjenstander blir med håndbagasjen, ikke kofferten
Ting du ikke kan være foruten, pakker du i håndbagasjen. Pass, pc, telefon, ladder etc. Dette var så strukturert at det er vel ingen hemmelighet at det er villkokken sitt tips, ikke mitt. Men, et veldig, veldig godt tips!

4. Crosskjorter!
Crosskjorter er helt fantastiske store skjorter som kan brukes til enhver anledning. De er lette og luftige, og passer derfor like godt som nattkjole, som til stranden, istedet for sarong eller lignende. Pluss at man ser kul og fresh ut.


Her bruker jeg crosskjorta mi som nattkjole. Jeg bruker de også når jeg flyr, for de er så behagelige.

5. La det være plass i kofferten til ting du kjøper på turen!
Jeg tok den største kofferten som er masseprodusert etter 1972 med meg på turen til Gran Canaria. Håpet mitt var hele tiden å stjele filmutstyret til crewet, og trengte da mye plass. Desverre var dette lettere sagt enn gjort. Jeg fikk shoppet litt der, så den ekstra plassen i kofferten kom godt med!


Jeg gikk feks til innkjøp av disse herlighetene nede på Gran Canaria!

6. Er du veldig hjemmekjær, ta med nok ting til å gjøre hotellrommet “ditt eget”

Jeg er veldig rotete, så jeg tok med masse ting jeg kunne slenge rundt omkring.


Ah..akkurat som hjemme.

7. Husk solfaktor!

Så slipper du gå ut SLIK:


Så er dere klare for litt sol og varme på skjermen i kveld? Se på tv3 klokken 21.30!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)

Love is in the air!

Jeg har ikke vært så flink å blogge i det siste. Hvorfor? Kan det være noe annet som har opptatt tiden min? Ja! Stemmer bra det!

Jeg har nemlig falt litt for noen. nei nå underdriver jeg. Jeg falt ikke. Jeg trynte totalt. Jeg lå langflat. Statens vegvesen måtte få forsterkninger fra Kolo veidekke for å få tak i veiskrape slik at de kunne skrape en langflat Mattilakken opp fra asfalten. Jeg trynte rett og slett totalt for dette mennesket.

Det var kjærlighet ved første blikk, uten tvil. Jeg sprang rett på han når jeg så han. Jeg sprang han faktisk nesten rett ned. Han var så flott, jeg måtte nesten legge han i bakken et øyeblikk. Så jeg gjorde nesten det. Og da var det gjort.
Så nå har jeg da altså fått meg kjæreste. En veldig, veldig flott kjæreste. Faktisk så flott at jeg av og til må klype meg selv i armen. “Drømmer jeg?”

Hvem vet, kanskje jeg ved en aldri så liten glipp har fått i meg uante mengder LSD, og nå vaser rundt i verdens deiligste hallis. Det kan kanskje virke sånn, for den siste tiden har jeg vært helt virkelighetsfjern. Livet mitt er litt for tiden som introen til mummitrollet. Jeg pumper rundt på en svær sky og ler og vaser med merksnodige fantasifigurer, hattifnatter og bukseløse troll. Det er rart hva kjærlighet kan gjøre med topplokket.

Så hva slags herlighet er det som har kapret mitt hjerte? Han adlyder navnet Tom, og dette magnifique mannebeinet har flere sider enn Se og Hør weekend. Han er kul, morsom, tøff, kjekk, ja rett og slett drop dead gorgeous, verdens snilleste (han vant tittelen som “Verdens Snilleste” i 2011, og er for tiden ubeseiret), søt, sjarmerende, ja alt jeg overhodet kunne ønske meg, og enda litt til.

Jeg må selvfølgelig ha en aldri så liten skryterunde i bilder. Det er vel på sin plass?


oioi, rasler litt i understellet nå ja!

 


Se her da. Er det rart jeg bare går å svimler om dagene?



Han har mange talenter. Et av dem er at han kan sykle uten støttehjul. Sukk..hjertehjerte

Og når vi er inne på talent, så kan jeg jo nevne at denne karen også lager musikk. Han spiller basun og tuba, og kan hele hard dance mania 18 på blokkfløyte, akkompagnert med fising i pan fløyte. Sick!
Neida, han rapper, og om du er en smule nysjerrig på hva han har å by på, kan du gå inn på facebooksiden hans og ta en prøvelytt. Jeg trodde ikke på at det var han når jeg fikk høre, så det var en mildt sagt overrasket Matti som satt å gliste som en gal i sofaen. Ah, er det rart hjertet jobber på spreng her?

Så da vet dere det! Tar det litt tid mellom innleggene, så er det fordi denne fantastiske karen er i nærheten av meg og gjør meg totalt handlingslammet.

Takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen kjære leser!:)


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.

Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. “Christin, Christin, Christin, Christin..” Kanskje jeg skal bytte navn til “Hei”. litt kulere å håndhilse på folk og bare si “Hei”.

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig 🙂

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var “hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?”. Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte “hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!”

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokk eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kjapp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.


 Her kan du forresten se årets deltagere til årets charterfeber!


Charterfeber

Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.

Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!


Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. “Christin, Christin, Christin, Christin..” Kanskje jeg skal bytte navn til “Hei”. litt kulere å håndhilse på folk og bare si “Hei”.

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 


Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.


Meg og Rannveig 🙂

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var “hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?”. Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte “hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!”

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokke eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kajpp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.