Jeg er en av deltagerne på årets charterfeber. Jeg valgte å si jatakk til tilbudet siden jeg aldri har råd å dra på ferie. All spillegjelden jeg har opparbeidet meg på nettkasino og gambling har gjort meg ute av stand til å forlate kommunen uten en søknad til statens innkrevningssentral fire uker i forveien. Jeg fikk en flott avtale med gjeldsordningen om å betale 5 kroner i uken til den dagen jeg fyller 508 år for å betale ned all gjeld og bøter. Du tenker kanskje at det ikke går an å bli 508 år, men der gikk jeg inn i en spesialavtale med staten om å være en av de første i landet til å kryonfryse meg selv til den dagen all gjeld var nedbetalt. Jeg gleder meg. Jeg har sett demolition man, så jeg ser ordentlig fram til å ha heftig virtuell sex med Sandra Bullock i framtiden mens jeg tørker meg i rassen med kamskjell. 

Uansett. Mandagen var det duket for premierefest, og jeg og selveste Villkokken ble fløyet ned for å være med. Ettersom jeg aldri har vært på noe mer eksklusivt enn et julebord, var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle gå fram. Hva skulle jeg ha på meg? Skulle jeg halte for å få en litt kul og pirat-aktig look? Skulle jeg ankomme med fire prostituerte i armkroken og nesa full av kokain? Skulle jeg legge an på Charter-Svein og komme på forsiden av topp neste måned?
Jeg tenkte det fikk holde med en pen kjole og fint hår. 

Så fra jeg kom til Oslo gikk det i ETT. Dere aner ikke hvor mange butikker jeg løp forbi vinduene til for å se om jeg fikk et nanosekunds blikk i øyekroken av en kjole. Jeg hater nemlig å gå i butikker. Så jeg leviterte opp og ned Karl Johan etter klær, før turen gikk til Hendrix Hair for å få satt på litt hår. 

Jeg har blitt avhengig av vippe-extensions. Desverre fucker det litt med mine naturlige øyenvipper på den måten at jeg faktisk ikke har øyenvipper igjen når vippe-extensionene tas av. Så jeg limte på en hel pakke med løsvipper også. Godt jeg har fått litt øvelse på det området, ellers hadde jeg nok vært like hårete som wolverine i trynet idet øyevipper, lim og pinsetter kastes rundt i hodeområdet i full fart.
 

Kvelden før hadde jeg i tillegg smurt meg inn med selvbruning. De dagene jeg ikke skal noe spesielt, blir alltid resultatet flawless. Ingen skiller eller lignende. Mandagen så det ut som jeg hadde brukt innsiden av hendene mine til å svømme crawl gjennom en tank gjødsel. Det finnes faen meg ingen grenser for hvor brun og orange innsiden av hender kan bli. Det var litt for varmt for selbuvotter, så jeg tenkte at jeg fikk ha hendene nedi snacks-skåler og lignende mesteparten av tiden for å kamuflere selvbruningskremens latterlige adferd.

Mens jeg ordnet meg klar på hotellrommet, ble frokost-lunsj og middag byttet ut med øl. Kjempelurt. Nybegynnertabbe nummer 4765. Husk å spise. For guds skyld.

Japp. Husk å spise.

Håret ble kjempefint, og så var man klar!

Jeg og villkokken på tur!

Festen ble holdt påSoliis. Så ut som en pub med fint utemøblement. Vi fikk velkomstdrink og måtte hilse på mange mennesker. Egentlig skulle vi bare fått navneskilt, synes det er så merkeligå gjenta sitt eget navn om og om igjen, akkurat som om jeg prøver vekke meg selv. “Christin, Christin, Christin, Christin..” Kanskje jeg skal bytte navn til “Hei”. litt kulere å håndhilse på folk og bare si “Hei”.

Så skulle pressen ta bilder. Har du sett My name is Earl? Earl har aldri øynene åpne på bilder. Ser kjempekult ut. Jeg tenkte stjele det imaget fra han. Så når pressen tar bilder, skal jeg aldri ha øynene åpne. 

Se så kult det ser ut. Jeg ser ca dobbelt så kul ut som andre mennesker når jeg har øynene lukket. 

Heldigvis fikk vi noen drikkebonger så jeg kunne fortsette med den litt skumle tendensen med å drikke på tom mage. Så jeg drakk og drakk, med den ledige hånda godt skjult nedi nærmeste snacksskål så ingen skulle se selvbruningsskillet.

Rannveig Heitmann som også er med i årets charterfeber, hadde tid til litt god gammeldags sjitprat, noe som var veldig koselig. Når en finnmarking møter en finnmarking i Oslo, spiller det ikke noen rolle hvor lite eller mye man har pratet med hverandre før, da er man automatisk på bølgelengde. Akkurat som når du møter nordlenninger i nord-sverige på de mange campingplassene du finner rundt omkring. Om du bor nord for Trondheim, har campingvogn og har vært i Piteå, så skjønner du hva jeg mener.

Meg og Rannveig 🙂

Det var veldig god stemning på festen, og alle lo og koste seg når første episode ble vist. Siden jeg var godt fylt opp av diverse drinker, øl, smågodter og peanøtter, syntes jeg det virket som en god ide og dra videre på kalas utover kvelden med noen av de andre på festen. Det at jeg skulle med fly tilbake på morgenen klokka 9, var som visket ut av det alkoholiserte hodet mitt. Jeg hoppet og danset mer enn den stroppeløse kjolen min egentlig var ment for, og tilslutt var promillenivået mitt rukket å kvalifisere til finsk standard. 

Da jeg kom tilbake til hotellet, toppet den glamorøse stilen min seg over doskåla, da magen ble en smule uenig med dagens kosthold. En fin blanding av vodka, bacardi og peanøtter fant fort veien ut av munnen igjen og nedi porselenet. Alt jeg klarte tenke mens jeg hang over dasskåla var “hvor er det blitt av smågodteret jeg spiste?”. Jeg prøvde kaste opp litt ekstra, men smågodteret var sporløst forsvunnet fra magen min. Hvordan er det mulig at peanøtter bruker lengre tid på å fordøyes enn vingummi? Dette er for meg et mysterium.

Jeg powernappet litt på det komfortable badegulvet, før jeg fortsatte den deilige nattesøvnen i senga. Det føltes ut som jeg hadde sovet i ca 4 minutter da Berit plutselig sa at jeg måtte stå opp om jeg skulle rekke flyet mitt.

Hvorfor bestiller jeg alltid så tidlig fly hjem dagen derpå? Jeg driter meg ut der om og om igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet på fly full av fyllanerver og har hatt mest lyst å hoppe ut uten fallskjerm. Jeg lærer aldri. ALDRI!

Jeg bestemte meg i siste liten for at jeg skulle rekke flyet hjem. Med flyprisene nå til dags, så jeg for meg at jeg måtte finne meg jobb i Oslo, og bli der i ukesvis før jeg fikk tak i nok penger til en returbillett, så det var kanskje best å ikke miste flyet som allerede var betalt for.

Jeg sopte alt nedi kofferten og løp avgårde. Jeg følte meg absolutt ikke spesielt edru, og hver gang jeg gjorde en brå bevegelse kjente det ut som hjernen skvulpet rundt i en sexy blanding av lut og kefir. Jeg løp det jeg klarte inne p åflyplassen mens hver celle i kroppen ropte “hiv deg på en togskinne! ta et bad med en brødrister! Sett deg i en Prius og stå på tomgang inne i garasjen!”

Jeg fikk lov å løpe forbi ca 80 mennesker i sikkerhetskontrollen, og fant ut at jeg måtte tømme kofferten for flytende gjenstander. Jeg hadde ikke tid til å sende kofferten som bagasje, og måtte da ta den som håndbagasje. Det var fire minutter til gaten stengte. Jeg drefset ut hårsprayer som koster altfor, altfor mye, og mannen i sikkerhetskontrollen så litt spørrende ut. Hele flyturen hjem satt jeg å lurte på om man kanskje egentlig faktisk har lov å ha hårsprayer i håndbagasjen. Da følte jeg meg kjempedum. Skikkelig, ordentlig dum. Jeg var så dårlig at jeg satt i to timer og stirret på lyset som forteller om dassen framme i flyet er ledig eller opptatt. Hver gang jeg prøvde lukke øynene, kjentes det ut som en peanøtt forsøkte stikke av fra magesekken min.

Da jeg endelig landet og skulle sette meg inn i min elskede bil, var nøkkelen sporløst forsvunnet fra kofferten. Etter å ha tømt kofferten 6 ganger utover hele parkeringsplassen i et desperat forsøk på å kanskje finne den i en sokke eller under kajalen, måtte jeg bare innse hva jeg ahdde gjort. Jeg hadde tatt med nøkkelen til hotellrommet istedenfor bilnøkkelen, og følte meg nå som verdens lureste menneske. En kajpp telefon til viking redningstjeneste gjorde susen, etter en time kom det en hyggelig kar og dirket opp bilen min, og jeg kunne ENDELIG dra hjem.

Jeg håper det blir lenge til neste premierefest.

Lenge.