Å miste seg selv

Det er alltid så kjedelig å miste noe. Nøkler, penger, en fin topp, kanskje noe som står deg veldig nært. Uansett, det er både ergerlig og trist. De sier også at du ikke vet hva du har før du mister det. Vel jeg mener at du kanskje vet akkurat hva du hadde om du faktisk merker noe til at det er borte.

Hvorfor skulle man ellers savne det?

Jeg vet jo at jeg har en bilnøkkel før jeg plutselig sitter der og forsøker starte bilen med en kongle. Det er ikke sånn at DA først går det opp for meg at jeg har hatt en nøkkel før som har gjort denne jobben, og at det ikke går an å stikke vilkårlige ting inn i tenningslåset for å utføre den samme jobben.

Men som regel brukes vel det uttrykket når man mister folk. Selv om det er uhyre sjeldent at man mister folk på samme måte som man mister nøkler. Nå skal jeg ikke gå inn på folk som mister livet, for det er noe annet. Faktisk er det et tema som jeg ikke ønsker er et tema.

Men å miste noen ut av sitt eget liv.

Jeg har ved flere anledninger vært med på handleturer med min mor. Utrolig nok så er hun og jeg ganske lik når vi er omringet av ting som glitrer og pent oppstilte varer. Vi oppfører oss som flyktige grunnstoffer, og er med ett bare borte, som dugg for solen.

Så jeg har mistet min mor utallige ganger. Men allikevel visste jeg at jeg hadde henne før hun åpenbart fordampet mellom glødepærene og batteriladerne på Clas Ohlson.

Jeg har ved et par anledninger mistet meg selv også. Det er de eneste gangene jeg ikke har vært klar over at noe var borte før jeg sto der, tom som en nyutflyttet leilighet, og like mørk til sinns som hårfargen til gothere på musikk dans og drama linjen på videregående. Om det nå heter det det fortsatt.

Å miste seg selv høres ut som verdens største klisjé. Men siden det er et såpass velkjent fenomen behøver man i alle fall ikke frykte at man er helt alene i verden om akkurat den følelsen.

Hvorfor mister man seg selv? Er det sløvhet som gjør at en selv glipper ut av fingrene på en som en sprellete nyfanget sei? Man skulle jo tro at det ville vært like vanskelig å miste seg selv som for eksempel sin egen fot. Den ramler jo ikke bare av i et uoppmerksomt øyeblikk. I det ene øyeblikket ser du på home and away, i det neste har du bare én fot. Oida liksom.

Nå er det jo slik at kroppsdeler som stikker ut av torsoen er litt utsatt for uhell. Folk mister jo både fingre og tær over en lav sko om anledningen byr seg, og da kalles det uhell.

Er det uhell som gjør at man mister seg selv?

Jeg tror kanskje man glemmer litt hvordan man skal være seg selv i en verden der det nesten ikke er plass til å være noe annet enn det alle vil du skal være. Samfunnet er så forhåndsprogrammert på at man skal være slik og slik, føle det og det. Finne seg i det og det. Om jeg forsøker å få enkelte av mine trekk til å være mer dominant enn det som faller naturlig for meg, tvinger jeg egentlig andre viktige personlige sider ned på knær i et forsøk på å være mer akseptabel for andre. Gjør man dette mange ganger nok vil den nye adferden være et innlært handlingsmønster som opptrår. Til slutt glemmer man av hvordan man gikk rundt og bare var. Og er.

Som med alt annet er det mulig å finne seg selv igjen. Kanskje ikke i lomma på den mørkeblå buksa som sentrifugeres på 1200 omdreininger i minuttet når du kommer på den, og heller ikke under sofaputene. Men en plass er man. Halve jobben er å innse at man er borte.