Hei kjære leser! Jeg vil på forhånd beklage eventuelle manglende bokstaver, tegn og ord, ettersom jeg blogger fra mobilen. Touchtelefoner og små, sleipe pølsefingre er ikke akkurat en råfet kombo.

I skrivende stund sitter jeg på flytoget.

Jeg blir alltid superstressa når jeg skal ut å fly. Om jeg har god tid eller dårlig tid spiller ingen rolle for meg. Så lenge jeg må forholde meg til reglene om innsjekk osv, blir jeg totalt surrete med en gang jeg får melding på telefonen at jeg kan sjekke inn. Noen ganger er jeg sikker på at jeg går gjennom en portal til et parallelt univers når jeg er og reiser, for god tid blir på null komma niks til superkort sjithast-tid uten at jeg rekker å reagere. Jeg har ikke tall på hvor mangr ganger jeg nesten ikke har fått være med flyet fordi jeg er så sabla sen til innsjekk. Sist gang det holdt på å gå galt, var det en hyggelig mann på flyplassen som berget ræva mi for å si det pent. Hadde det ikke vært for han, hadde ikke jeg fått gå forbi så mange mennesker, og i tillegg fikk han en veldig sur dame til å gå i skranken å hjelpe meg. Vi ble venner på Facebook, så det var jo veldig hyggelig.

I dag hadde jeg god tid. Altfor god tid. Så god tid at du begynner føle deg som Forrest Gump på den benken når han venter på bussen. Det var snakk om sekunder før jeg begynte legge ut livshistorien min i det vide og det breie til tilfeldige forbipasserende, men rett før jeg åpnet kjeften var det dags at boarde. Flaks.

Jeg liker å sitte helt foran i flyet, ved vinduet. Hadde jeg fått lov ville jeg satt meg helt framme i cockpiten og kanskje fått prøve trykke på noen knapper, men jeg tør aldri spørre om jeg får lov.

Om jeg må sitte i midtsetet, bruker jeg ikke føle meg så høy i hatten. Da er man kjøttet i sandwichen, den som ikke har noen form for stemmerett når det kommer til armlener eller plass generelt, og må bare finne seg i å bli herset med av de to som sitter ved siden av. I dag satt det en svensk dame i midtsetet. Hun så ut som en viktig dame, for hun hadde sånne viktige kontorklær på, og veldig voksen frisyre. Hun var hensynsløs. Jeg spurte om jeg kunne ha den "rullegardinen" åpen, for den var nede når jeg satt meg.

Kanskje jeg skulle latt den være nede, for plutselig leste hun avisen sin over hele meg, samtidig som jeg tror vi småknoklet litt i en slags stille kamp om armleneplassen med albuene våre. Jeg prøvde høre på musikk, og da tok hun opp pc'n sin. Jeg lurer på om det er lov å se hva folk skriver når de sitter med pc'n sin slik. De eneste gangene jeg tar opp pc'n når jeg sitter så intimt sammen med noen er for å vise dem noe morsomt, eller se porno. Men når du ikke kjenner personen med pc'n blir det liksom litt for privat til at du kan legge hodet ditt på skulderen demmes og følge stille med hva de gjør.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så der satt jeg. Tvunget til å stirre på skrå framover, ned i gulvet, opp i taket eller ut vinduet. Men jeg klarte ikke holde meg. Jeg lurte så fælt på hva det var som var så viktig at man måtte jobbe med det på flyet, og enda en så viktig dame!

Man kan ikke se for lenge, da skjønner de at du er nysjerrig.

Så jeg snudde meg litt rundt og glante rundt og lot som ingenting.

Så der satt den viktige, svenske damen med et word dokument som hun puttet store blå sirkler inni. Som store ballonger overalt. Det så litt ut som hun laget en invitasjon til en barnebursdag egentlig. Inni ballongene puttet hun små stikkord i kursiv. Da så det mer ut som en prisliste hos en aromaterapeut.

Jeg turte ikke se mer, så jeg begynte spille fruitslice på telefonen. Det er et spill der det kommer masse frukt fykende forbi på skjermen, og så gjelder det å kutte de i to med fingeren. Dette går nokså fort, og lar man seg rive med så går fort armen fram og tilbake som en hyperaktiv jojo. Jeg prøvde holde litt igjen så ikke setet til den viktige damen skulle riste så forferdelig. Det var kjedelig, for da mistet jeg ganske mange poeng siden jeg ikke kunne bruke slice-egenskapene mine til det fulle. Og som om gud hørte meg, ble det lengre perioder med turbulens! Turbulens som ristet på setene mer enn det jeg gjorde, og da så jeg mitt snitt til å gi full gass på fruitslice-spillet. Jeg kjente at minst halvparten av ristingen skyldtes meg, men nå var jeg jo i siget! Jeg fikk noen kjemperunder før turbulensen stanset, og da orket jeg ikke mer.

Den viktige damen satt fortsatt å lagde store fine sirkler og tall i word, og ville ikke legge bort pc'n når de sa det på høyttalerne. Jeg lurer på hvorfor folk aldri hører etter, og må pushe ting i det lengste. Slå av alt elektronisk ustyr, slå inn bordet og rett opp stolryggen. "Nei!". Neivel?

Hvorfor klikker ikke flyvertinnene? Hver jævla flytur er det en eller annen som bare ikke orker høre etter. Jeg hadde rygget over dem med bagasjetralla til bakkemannskapet hadde jeg hatt sjangsen. Heldigvis har jeg ikke det.

Nå skal jeg gå av toget, men legger ved et bilde av meg selv på gardermoen. Det er så kleint når alle legger ut bilde fra starbucks, så det orket ikke jeg.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Du vet de dagene når ingenting går som de skal?
Dette er en slik dag.

En av de dagene da du holder på å knekke nakken når du prøver ta på deg sokkene om morgenen.
En av de dagene alt du svelger tar turen innom lungene først, så du hoster til du nesten spyr opp din egen tolvfingertarm.
En av de dagene du er sikker på at du må ha gått opp 20kg over natten, og det er ingenting du kan gjøre med det.
En av de dagene du tror du har litt vondt overalt, og begynner tro at du lider av en eller annen skummel sykdom.
En av de dagene du ikke kan slippe en stille fis, for da er du garantert å drite deg ut. Bokstavelig talt. Og du vil så gjerne bæsje litt, men du tør ikke gå på noen andre toaletter enn hjemme.
En av de dagene da du heller sikler og snøvler framfor å få fram en helt ordinær setning når du blir snakket til.
En av de dagene du vil brøle så høyt du klarer, men en slimboble i halsen din får deg til å høres ut som en parringsklar frosk istedet for.
En av de dagene du får snø i skoen bare du ser ut vinduet.
En av de dagene da den ene sokken din er altfor slapp i strikken og sklir fram i skoen og mellom tærne dine når du går, og holder på å få deg til å tilte, slik at du dreper alle i en 50 meters radius.
En av de dagene da favorittbh’n din smeller av overkroppen din som en katapult fordi den åpenbart er en smule slitt.
En av de dagene du bestemmer deg for å kjøpe iste med kullsyre i et håp om at det skal være litt sunnere enn brus, og ender opp med å nesten få hjerteinfarkt og dø når du forsøker svelge det, fordi konsistensen på iste er så uvant etter månedsvis med konstant brusdrikking. Ja, det går faktisk tydeligvis ann.
En av de dagene uttrykket “FML” er like sterkt som “fytterakkern”.
En av de dagene du oppretter en egen spilleliste på spotify som heter “PMS”

Åjada. Jeg har pms.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Små kortfilmer spilles av i hodet mitt hele dagen. Mens jeg står som et frossent brød og ikke gjør noe som helst annet enn å stirre apatisk ut i luften, jobber fantasien på spreng. Inni hodet mitt river jeg varmepumpa ned av veggen og kaster den ut kjøkkenvinduet, samtidig som jeg brøler drithøyt og har en molotov cocktail i hånda som jeg drefser etter en uskyldig forbipasserende som er vitne til varmepumpekastet mitt. Helt uten grunn. Bare fordi jeg er litt sint. Og fordi det er deilig å kaste sore tunge ting å brøle når man er sint.

Jeg blir sint på alt. Jeg blir sint på radioen i bilen når den mister signalet. Eller så blir jeg fryktelig sint når jeg skal spille musikk fra telefonen på spilleren i bilen, og “ladestøy” kommer med som et lavt sus i høyttalerne. Istedet for å gjøre noe, sukker jeg bare veldig, veldig høyt. Som en trassig unge. “ÅÅÅÅH!!” Men inni hodet mitt bråbremser jeg, skyver setet kjempehardt bakover i bilen, tar springfart med foten å knuser hælen inn i den dumme spilleren, og stikker sunn setene i bilen med en kniv, samtidig som jeg kaster telefonen ut, og så spinner masse 360’er over den til det bare er plastsmuler igjen, og simkortet kaster jeg i tanken på bilen og tenner på.

Jeg tar av meg arbeidsklærne og prøver å børste håret pent. Ser i speilet, og jeg ser egentlig litt skummel ut. Litt sinte øyne, brydd panne. Jeg forstår hvorfor jeg har fått rynke over nesen for å si det sånn. Så sint som jeg blir når jeg har pms!
Når jeg ikke får til å gre håret så det ser pent ut, blir jeg helt gal inni meg. I virkeligheten legger jeg fra meg børsten, og blåser opp kinnene, samtidig som jeg ser veldig oppgitt ut. Slipper lufta fra kinnene sakte ut, slik at jeg hører selv hvor oppgitt jeg høres ut. Inni hodet mitt tar jeg hårbørsten og slår den inn i speilet på badet mens jeg brøler høyere enn en løve! Jeg slår hårbørsten så hardt inn i speilet at den blir stående fast i veggen. Jeg tar opp en speilbit fra gulvet og brøler og rister på hodet mens jeg skjærer av det dumme uregjerlige håret i store tjafser. Som en galning river jeg gjennom håret med hendene. Siden dette skjer inni hodet mitt, får jeg selvfølgelig en utrolig rocka og kul sveis etterpå. Sånn som på film når de skjærer av håret med brødkniv og farger det på dassen på en eller annen skanky bensinstasjon i nowhereland når de skal gjøre seg mindre gjennkjennelige for agenter som er på jakt etter dem, eller skumle karer som skal fange dem og alt de har er et smådårlig bilde fra et overvåkningskamera. De ser alltid utrolig flott ut etterpå. Jeg tror ikke noen som skjærer av håret sitt med glass eller kniv og farger det på en dass etterpå kan se bra ut. Det må være filmtriks! Jeg klarer såvidt å klippe meg selv med saks uten at jeg ser ut som en sprengt gorilla etterpå!

Men nå skal jeg ikke gjøre dere lesere deppa! Jeg har bare en skikkelig bæsj dag, og i morgen blir den nok enda “bedre” siden pms bare blir råere og råere til det plutselig bare avtar. Jeg skjønner godt at noen kan ha blitt frikjent for drap fordi de hadde pms for å si det slik!

Legger ved et par sanger som jeg la til på PMS lista på spotify. Slik musikk mente mamma jeg kom til å bli massemorder av når jeg hørte på det i min ungdom. Jeg har til dags dato ikke drept noen som jeg vet om, så jeg er ikke helt overbevist om at musikk er triggeren for denne jenta.

Snakkes når “helvetesuka” er over, med mindre jeg trenger å syte litt til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Jeg har aldri følt meg spesielt overbeskyttet av foreldrene mine. Jeg føler selv at jeg har fått lov, og ikke minst, fått tilliten til å prøve og feile på egenhånd ute i den store verden. Noe som har gjort meg både selvstendig og fornuftig. Synes jeg selv da. Men hvis livet mitt var et teaterstykke, ville foreldrene mine vært de som jobbet bak i kulissene for å få alt til å gå knirkefritt, uten at jeg hadde merket noe som helst. Ja kanskje tilogmed tatt det harde arbeidet deres for gitt.

Det er ikke lenge siden jeg fikk vite av pappa at barndomshjemmet mitt som er et hus på ett plan, ble bygget akkurat slik fordi det ikke skulle være noen trapper vi ungene kunne ramle å slå oss i. Det hadde ikke jeg tenkt på. Men jeg har mange ganger tenkt hvorfor ikke vi har en fancy loftstue, eller en sokkelleilighet i kjelleren og lignende, men så viser det seg altså at de bygger et hus slik, kun for at ikke vi skal slå oss fordervet, mest sannsynlig også fordi mamma vet at vi ungene har koordinasjonsevne og balanse som en tørrfisk. Jeg snubler i fugene mellom fliser, og er det et stort åpent område der det ligger èn eneste hindring, kan du være sikker på at jeg på et eller annet vis tryner rett over akkurat denne.

Når mamma og pappa flyttet fra hverandre, bodde mamma i et hus med loft. Hva gjør søsteren min? Hun ruller ned hele trappen. Det er slikt som får en til å tenke. Kunne denne trapperamlingen vært unngått ved å ha et hus med trapper i, slik at vi hadde fått øvd oss fra dag èn til å bevege oss smertefritt opp og ned trapper? Eller er mamma utstyrt med en så sterk forutanelse om hvordan vi barna kom til å utvikle oss, at hun bare rett og slett VISSTE at det ville være umulig for oss barna å gå opp og ned en trapp? At vi er som kyr, vi kan bare gå opp trapper, og ikke ned?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når jeg spurte mamma om dette stemte, la hun til at de fleste som brenner inne når hus brenner, er på loftet. Jeg vet ikke om dette stemmer, eller om det er noe hun tror, for det kommer vel litt an på hvor brannen starter. Men jeg orket ikke diskutere dette. Ingen av oss barna har til nå brent inne på loftet, eller blitt skadet betraktelig av å ramle ned trapper, så planen deres fungerte jo slik den skulle.

Tenk at noe så simpelt som en trapp skal få være med å avgjøre byggingen av et hus. Jeg tror ikke jeg unngår trapper bevisst, men når jeg går i dem er jeg alltid veldig konsentrert, jeg går liksom sidelengs ned, som om jeg er med i en musical. Egentlig kunne jeg sparket ut foten for hvert trinn jeg tok nedover samtidig som jeg elegant slengte ut armene i samme farten. DA hadde det sett ut som jeg var med i en musical eller noe.

Men det var ikke bare dette med trappen. For kanskje en uke siden gikk varmtvannstanken til helvete her i barndomshjemmet mitt. Pappa monterte en ny. I èn uke, har jeg brent meg konstant når jeg skal vaske hendene eller dusje her. Det er helt håpløst, jeg hyler av smerte og vifter med henda så såpeskummen flyger, og i dusjen hviner jeg som en gris, og trekker meg sammen som en flaggermus som bretter vingene inn mot kroppen, samtidig som jeg presser meg inn i den kroken som er lengst unna dusjstrålen, mens jeg febrilsk feklter etter temperaturreguleringen.

Da viser det seg at når mamma og pappa bygget huset, stilte pappa temperaturen på varmtvannstanken ned, slik at ingen skulle brenne seg. Og jeg har vel aldri brent meg på vannet her i huset før, når jeg nå tenker over det. Men nå brenner jeg meg hele tiden, 24 år med akkurat passelig varmtvann kommer til å ta lang tid til å venne seg fra.

Noe av det elektriske i huset har vært her siden huset ble bygget. Den 23 år gamle mikroen tok kveld i fjor, noe som gjorde alle i huset helt forvirret. Det var som om verden stoppet opp da electrolux mikroen fra 1989, som da kostet 3500 kr, plutselig bare sluttet å virke. Alle forsøkte trykke på den. Åpne den og lukke den, som om årsaken til at den ikke virket mer, lå inni. Som om en ond liten gnom satt med sikringen i hånda på innsiden av mikroen.

Pappa har allerede byttet mikro to-tre ganger etter det. Ingen er liksom den samme. Jeg er faktisk helt enig, de føles så..billig og simple i forhold. De forstår ikke hvordan jeg vil ha ferdig-pizzaen eller pirogen min varmet. Eller hvor mye et rundstykke egentlig skal tine.

Vi har en 24 år gammel brødrister også! Den fungerer helt fint! Den rister brød som bare det, men nå har altså mamma fått nok. Hun mener den er livsfarlig, og forstår ikke hvorfor ikke vi har brent inne til nå. Så den har hun gjemt vekk så ikke vi andre skal finne den. Men jeg vet hvor mamma gjemmer ting, så jeg fikk tatt et bilde til dere.

Behold…En 24 år gammel brødrister…Den ser da ikke så farlig ut?

Men uansett, nå skal jeg dra å trene litt! Husk morsdag på søndag, uansett hvor overbeskyttende hun er, eller ikke!:)

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En av mine bedre egenskaper er at jeg er en evig optimist. Selv på kanten av et stup, millimeter fra den mørkeste avgrunn, vil jeg kunne ane håp. Kanskje jeg egentlig er veldig, veldig naiv, men jeg liker ikke ordet naiv, så jeg ser helst å bli kalt overdrevet optimistisk. Jeg ser ikke glasset som halvfullt, jeg ser det som en overflommende glassfontene som aldri slutter å fosse. Bortsett fra hvis jeg er i veldig dårlig humør, eller skikkelig sur, sånn ordentlig jentesur, slik bare ordentlig sure jenter kan bli. Da hater jeg alt, og tror alt jeg gjør og tar i blir til flytende, kroppsvarm kubæsj. Da har jeg en aura som gjør at tilogmed den mest blodtørstige mygg slår vingene over i stealthmode og rygger saaakte vekk.

Men tilbake til mitt optimistiske jeg. Jeg har forsøkt å hive meg på trening igjen! Om du har fulgt litt med på bloggen min, vil du mest sannsynlig til nå sett at mine treningsintervaller fungerer på ca samme måte som oljeskiftintervallene på en bil. Jeg tror jo til stadighet at kroppen husker min forrige treningsøkt, og at det bare er å fortsette derifra. Selv om sist gang var for 6 måneder siden. Jeg er også sterk i troen på at det aldeles ikke er bortkastet å trene slik, det tar bare helt sinnsykt lang tid å se noen form for resultater. Men i år har jeg faktisk vært å trent flere ganger enn i hele fjor tilsammen! Jeg har tilogmed forsøkt å drikke soyamelk! Avogtil overrasker jeg meg selv med slike sunne utskeielser. Jeg håper da soyamelk er sunt. Ellers føler jeg meg lurt. Soya. Jeg forbinder det med slike tullinger man ser på film som ikke kan ta i en fiskepinne engang uten å erklære krig mot kjøttetende individer. Slike som spiser tofu med baconsmak, tofurullekake, soyalapskaus, soyakvikk lunsj, tofu whopper soyacheese med “diet”soyasoda. Det burde bare være sunt. Jeg vet ikke hva soya er engang. Eller tofu. Høres ut som noe de har skrapt av fra alger i middelhavet. Eller klemt saftene fra bjørketrær og blandet med gråsteinsvann. Eller parkettsaft. Hvem faen vet.

Jeg har litt treningsnoia ettersom jeg er så talentløs når det kommer til å løfte vekter at jeg bruker snu i døra om det er andre å trener. Dette skyldes flere ting. For det første lager jeg utrolig mange lyder når jeg trener. Jeg lager mange rare lyder til vanlig også, men ikke slike lyder. Har du noengang sett en tennismatch for kvinner? Det er utrolig kleint. Det er stønnelyder som høres ut som en blanding av “aaagh nå døøøør jeg”, “aaah nå kommer jeg!” og “aaaaggh, skulle ikke spist den skinkepakken som gikk ut på dato i forrige uke!!”. Hvis du har hørt slike lyder, skjønner du kanskje at trening blir litt vanskelig i nærheten av andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En gang jeg skulle trene, var det en litt eldre dame på treningsstudioet, og jeg tenkte at hun sikkert var harmløs. Hva var vel oddsen for at hun kom til å sparke meg ned å trykke benkpress-stanga ned i halsen på meg om hun fikk anledning? Eldre damer bruker være veldig søte og snille. Sånn type kamferdrops og strikkegenser-søte. Jeg tenkte i alle fall at denne damen ikke ville se på meg som verken rar eller forstyrrende mens jeg trente, så jeg lot det bare stå til. Når vektene føltes tyngre og tyngre, og pusten min ble minst like tung, la jeg merke til hvor dødsens stille det var. Denne eldre damen hadde ikke slått på musikken, og plutselig føltes det ut som jeg var real-life spiderman, med hans spiderman-senses, og kunne med ett høre hver eneste lyd i lokalet. Ja jeg tror til og med jeg hørte en jomfruhinne sprikke 3 mil unna. Jeg hørte min egen puls, jeg hørte flueegg klekke og bli til små larver i vinduskarmene i etasjen over, jeg hørte permanenten til den gamle dama slette seg ut mikrometer for mikrometer, og ikke minst, jeg hørte hvordan pusten min begynte forvandle seg fra rolig “joggepust” til “tyrannosaurus rex har samleie med en betongbil” pust. Da slapp jeg alt jeg hadde, røyste meg opp og ropte litt overivrig mot den gamle damen “Du damen, kan jeg få lov til å sette på musikk?” og følte meg som en liten drittunge som overivrig, men respektfullt forsøkte få lov hos en litt fremmed barnevakt til å være en halvtime lengre ute å leke. Hun så litt overrasket på meg, og svarte med den søte gamle-damen stemmen sin “Ja selvfølgelig”. Jeg løp så sakte jeg klarte uten å virke som en desperat musikkfreak bort til stereoanlegget og smurte igang en cd.

Jeg turte ikke ha så høy lyd på anlegget, men det tok rippelvolumet fra de mest intense lydene mine. Jeg trenger kanskje ikke si hvor glad jeg var når damen endelig bestemte seg for å rulle sammen treningsmatta og ta kveld for denne gang. Hun var nesten ikke rukket å lukke døra etter seg før de innesperrede spekkhogger-ulene mine brøt løs i et rent helvete når jeg tok i det jeg klarte.

Det er så vanskelig å måtte forholde seg til meg selv når jeg er slik. Pluss at jeg ikke ser ut som mange jenter som trener på feks SATS. De kommer i gallasminke og fancye tightser og det hele, og forlater treningen like fresh og flott. Hadde jeg sminket meg slik før trening, så hadde det sett ut som en pillefjern vaskebjørn hadde voldtatt meg med en bademadrass i en container innen jeg var ferdig.

Men men, det gjør godt i sjela å få trent litt, er fornøyd med det. Selv om jeg overivrig løper bort til speilet og flekser både armer, ben og mage etter hver økt for å se om jeg ser forskjell. Jeg gjør jo selvølgelig ikke det, men å vente på noe har aldri vært helt min sterke side.

Men jeg følger i alle fall nyårstrenden, og har kastet meg på et treningsopplegg jeg strengt tatt allerede har brutt flere ganger, så dere får bare følge med å se om jeg klarer å holde meg i treningsmodus framover!

Jeg vil også si takk til dere som kommenterer og liker innleggene mine, det er kanonbra, jeg har desverre tatt meg altfor lite tid til å svare på kommentarene deres, så der skal jeg skjerpe meg!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!