Ja da er jeg kommet i min siste runde av “100 ting å gjøre før du dør” som er en bok av Fredrik Skavlan som jeg har valgt å blogge til. Det har vært utrolig morsomt, og har fått mye bra respons. Både kjente og ukjente har lest og kommentert bloggen, både på nett og in “real life”. Jeg har ligget på topp ti lista over bloggere i alta, noe som gjorde at jeg holdte på å ta back- flip i sofan. Jeg har også fått mail fra medforfatterne til Fredrik Skavlans bok, og synes det hele har vært kjempespennende.
Jeg tror ikke det blir vanskelig å fortsette å blogge uten denne boka, selv om det har vært fint å ha et slags system jeg kunne følge. Jeg sitter på nok tanker til å fortsette med dette i lang tid fremover, så her er det bare viljen det står på. Men nå fortsetter jeg med de fire siste punktene, så får vi se hva som skjer i neste runde 🙂 God lesning!:)

096: Sy rull

Min bestemor lagde verdens beste rull. Og det sier jeg fordi alle i familien syntes det, untatt jeg. men jeg liker ikke rull. Jeg liker rullekake, og det har jeg lagd selv ved flere anledninger. Jeg hadde det på en prøve på hotell og næring, og da var fargen på kaka avgjørende for karakteren, og mens jeg var opptatt med å prate masse tull med en av mine klassekamerater, sto rullekaka mi å dro på seg en fantastisk brunfarge i ovnen. For rullekaker skal være gylne, ikke mocca brun. Nåvel, dette satte ikke en stopper for min indre konditor, som snappet rullekaka ut av ovnen, skjærte den i skiver, og pyntet hver eneste skive som en miniatyr bløtkake/ marsipankake. Sensorene under prøven syntes dette var en kreativ og morsom redning av en først antatt ødelagt rullekake.

En sommer jeg var alene hjemme, spiste jeg sjokoladekake hver dag. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart det. Sjokoladekake til frokost middag og kvelds. Men jeg var ikke helt usunn, det gikk med en liter melk til hver sjokoladekake runde. Det er jo ingenting som er bedre enn varm sjokoladekake med iskald melk til, er det vel?

 

097: Gå i bunad

Jeg har aldri hatt bunad, eller festdrakt. Men jeg har aldri villet hatt det. Før var jeg ikke så begeistret for å pynte meg, og jeg husker min mors frustrasjon da jeg hadde tatt på meg noen lekre høyhælte åpne pensko, med hvite tennissokker inni, og jeg forsto ike hvorfor det ikke var akseptabelt med sokker til. Nå vet jeg jo bedre da.
Jeg synes ikke bunad er særlig lekkert, da det kan få den lekreste kroppen i bygda til å se ut som en bredhoftet, kraftig fjellbudeie. Men så er det nå smak og behag, og jeg tror ikke det er meningen man skal se ut som en catwalk modell i bunad.
Men hvorfor ser alle kroppstyper likedan ut i bunad? Det er jo et festplagg som brukes i tide og utide, og du trenger bare kjøpe èn, som varer hele ditt liv, du kan legge den inn og ut, alt etter hvor mye eller lite du går opp og ned i vekt gjennom ditt liv.
Ble bunaden opprinnelig brukt for å gjøre alle likeverdig på kjøttmarkedet, og uten mulighet for kroppsfiksering? Da tror jeg det var her trynefaktoren ble skapt og tok overhånd. For hvis alle jentekroppene så like ut, så var det bare en ting som kunne skille dem fra hverandre, nemlig ansiktet. Så da ble kanskje den neste bruden i bygda valgt for trynet, og trynet alene. Jeg begynner å fatte skissa med burka, for om man velger sin partner basert på utseendet til føttene, så favoriserer man hverken kropp, tryne eller personlighet. Rettferdig for alle, untatt skadede i landminer, som kanskje bare har en fot eller sitter i rullestol. Noe som gjør hele burkafrieriet om til en slags surprisepakke.

 

098: Overnatte i arresten

Denne har jeg ennå til gode, men jeg kjenner mange som har sovet ut fylla på glattcella ved flere anledninger. Det er vist ikke et spesielt lukrativt opphold, men sikkert en festlig opplevelse i det store og det hele.

Jeg har hørt at den første gangen er gratis, men sånn er det vel med alt? Da høres det mer fristende ut, og sjansen for at man kommer tilbake er større. Kanskje jeg må ta meg et opphold på glattcelle eller i arresten? Eller kanskje ikke, jeg er tross alt livredd politi.

 

099: Lese Tolstoj

Dette er vist en bok om en mann som skal dø, og tar et oppgjør med livet sitt. Men hvorfor lese om det når man kan gjøre det? Jeg har selv startet en prosess med å ta et oppgjør med alt rundt meg. Jeg ender stadig i krangler med meg selv eller en nærstående radio, for her skal ingenting være usagt om jeg skulle finne på å stryke med før neste episode av hotell cæsar. Nåvel, kanskje ikke helt.

Jeg har alltid sagt at om jeg visste at jeg skulle dø om foreksempel en uke, hadde jeg tatt alle de lånene jeg klarte, levd som en galning, stjelt biler og herjet som en idiot og gjort alle de store tingene, gjerne farlige ting, som kanskje hadde fått meg til å stryke med litt før tiden. Bare for å ha det gjort. Jeg har også sagt at man må hvertfall prøve alt èn gang før man dør. Innenfor rimelighetens grenser, vel og merke.
I realiteten tror jeg det hadde blitt lite stjeling, plyndring, herjing og villmannsoppførsel, men heller sosialt samvær med de jeg er glad i og setter pris på, og gjort min siste tid på jorden til et positive og minneverdige øyeblikk, så de kunne huske meg med glede.

Men jeg tror jeg hadde tatt mange lån og kjøpt meg trommesett foreksempel. Men jeg hadde vel kanskje måttet ordne en forsikring som gjor at mine etterlatte ikke tok over lånene etter meg? Mamma prater om det støtt og stadig synes jeg. At det ikke skal være noe gjeld som går i arv til barna hennes, men heller hus eller lignende så vi kan nyte godt av hennes død på en måte. Litt makabert egentlig? Mamma mener at vi skal ha et godt liv med det vi trenger når hun velger å “Levere inn skiltene” (et uttrykk min eks brukte ofte som egentlig betyr å dø). Veldig snill og omtenksom mamma har jeg 🙂

 

100: Snekre sin egen kiste

Ja den hadde ramlet sammen før den kalde stussen min hadde truffet bunnplankene. Men før ønsket jeg å være en vampyr, og ønsket meg en kiste jeg kunne sove i, men jeg var jo livredd for å dø samtidig. Så ble jeg klaustrofobisk, og ønsket ingen kiste likevel. Jeg har tenkt på å bli kremert eller balsamert og kanskje bli stilt ut som et forskningsobjekt. Men jeg var veldig glad i ulver når jeg var mindre, skummelt fascinert. Ønsket å være ulv, og tegnet ulver og leste om dem og var helt besatt. Så jeg sa til min mor at når jeg døde, ønsket jeg å bli partert i små biter og kastet til ulvene i Alaska, for det kunne være vanskelig å finne mat der. Jeg var ikke så veldig gammel når jeg sa dette, så det sier seg selv at min mor syntes dette hørtes noe grusomt ut.
Jeg tror ikke jeg ønsker det samme nå, men kanskje jeg bygger meg en liten flytebrygge/båt og setter meg på den når jeg kjenner at jeg begynner å få lite tid, får familie til å stikke fyr på den, og dytte hele greia ut på havet så kan jeg brenne opp mens greia jeg sitter på synker, så om jeg ikke dør av alderdom mens jeg sitter der, er oddsene store for at jeg enten brenner opp eller drukner. Så da har vi jo flere av mine største redsler samlet på en og samme plass. Hvis det endatil suser en UFO forbi med et par politimenn hengende bakpå og en djevel med motorsag og hufsa fra mumitrollet så burde jo det være nok til å stoppe det livredde hjertet mitt.

 

101: Spise soft is med en venn

Dette punktet legger jeg til fordi en morsom kar jeg kjenner mener at dette er en av tingene man må gjøre før man dør. Vi har spist belgisk vaffel, noe som han mente smakte noe sånt som “gjengvoldtatt ungarsk vaffel helvete”, så vi har ennå soft is til gode.

 

Kanskje jeg må ta turen innom biblioteket nå og finne ny inspirasjon?

Ja så var helga over for denne gangen også. Jeg synes det er fint å kunne bruke helga til å pusle med mitt eget. Ikke være tilgjengelig på telefonen, eller bukke under for stress og lignende.
Jeg har vært så heldig å pådra meg litt brunfarge, og jeg vil påstå at det har jeg jobbet hardt for. 20 minutter sol annenhver dag, betakaroten piller og daglig innsmøring med hudkrem som inneholder litt selvbruning. Så hvor mye av dette er egentlig min egen brunfarge? Hvis jeg slutter på disse betakaroten tablettene og den selvbrunende hudkremen, er jeg egentlig likbleik og kunne spart meg flere hundre kroner av å ikke ta solarium? Det er vel ett av mysteriene denne uka jeg ikke har tenkt å finne ut av, for til helgen er det Sensation som står for tur i Oslo, og samtidig hadde jeg litt tro på at det kanskje ble en liten fotoseanse når jeg var sørpå, men det ser anskje ikke ut til at det blir tid til det.

Så en episode av programmet ” Linni”  på tv2 Bliss i overigår. En slags reality serie med Linni Meister. Jeg har alltid ledd av denne dama og tenkt at hun er stereotypisk bimbo, og egentlig ikke hatt store tanker om henne. Men når jeg først så henne på en episode av 4 stjerners middag, og hun der virket herlig gal, var jeg nødt å se denne episoden av “Linni”. Denne jenta må jo være totalt misforstått. Hun er jo så sprudlende glad, herlig gal, og leken. Hun har fine verdier, og jobber virkelig hardt for seg selv og de rundt henne. Jeg syntes bare rett og slett hun var flott.

Også synes jeg synes sauen Shaun er så morsom! Har kjøpt flere filmer med dette merkverdige fjøs-styret der dyra virkelig har det gående straks bonden snur ryggen til. Herlig barne-tv!

Men dette var litt usammenhengende tanketømming, for her kommer fortsettelsen på “100 ting å gjøre før du dør” punkt

 

090 Sette seg et umulig mål:

Jeg leste en gang en dame som hadde sagt noe sånt som ” Ingenting er umulig. Det umulige har ikke vært gjort ennå, så derfor må det være mulig. “

Sant så sant, men alle har vel følt at de setter seg umulige mål. Og jeg har mange, kanskje fordi jeg er overdrevent optimistisk når jeg først begynner å drømme. Her kommer noen mål jeg har satt meg opp igjennom livet som aldri har blitt gjennomført..

–  Bygge en tidsmaskin for å reise tilbake i tid for å hente meg en dinosaur
–  Lære meg å flyve
– Bli trommis i Metallica
– Bli en vampyr
– Finne en kur mot mensen
– Lære meg tegnspråk
– Lære meg tankeoverføring
– Få alle regninger betalt ved å overse dem
– Bli likt av alle
– Tjene 20 millioner i året
– Bli dyrlege
– Bli fysioterapaut
– Gå ned 6kg på en uke
– Bli best i alt
– Lære meg å trylle
– Legge av penger til tannlege
– Slutte å bruke mastercardet
– Lære å prate med dyr
– Bli jagerpilot
– Finne en varulv i skogen å gjøre den min
– Bli en alv
– Gå i spagat
– Gå regelmessig på trening
– Kunne Lese tanker
– Lese blindeskrift
– Aldri gå opp i vekt
– Aldri bli eldre enn 21
–  Ha det ryddig mer enn to dager av gangen
– Finne en magisk ånd som gir meg 3 ønsker så jeg kan ønske meg 1000 flere ønsker

Nå er kanskje ikke alt dette umulig, men når jeg har forsøkt mer enn tre ganger på noe uten å klare det, gir jeg som regel opp i frustrasjon, og vender aldri tilbake for å forsøke. Jeg var en stund så redd for vampyrer og ufoer at jeg aldri turte sove med vinduet åpent ( da dette er en åpenbar invitasjon til en vampyr), og om kveldene hadde jeg gardinene trukket for og lyset av så ikke ufoer skulle oppdage meg. Pappa hadde i forveien sagt til meg at satelitter i verdensrommet var så bra at de kunne zoome inn å se hvilket merke joggeskoene mine var. Jeg var selvfølgelig ganske redd for at ufoer hadde samme egenskaper.

 

091: Filetere en fisk

Jeg har filetert fisk mange ganger.  Jeg har aldri filtrert fisk, selv om jeg tror jeg leste på skolen at en spesiell type steinbit går i oppløsning når man fanger den, så den kunne man kanskje ha filtrert. Men jeg vil ikke prøve fange steinbit for å se om det er sant. Fritert fisk har jeg også smakt. Ikke en stor favoritt. Diktert fisk har jeg ikke vært borti. En roman av fisken Bluppe diktert av en annen fisk. Tror det hadde blitt en noe uleselig å våt roman, og da mener jeg ikke våt som i husmorporno. Husmorporno i pocketbøker har jeg aldri forstått meg på. “Han lot sitt bankende lem smyge seg sakte inn i hennes honningsmurte grotte”.. Hva faen er det? Sitter han i ei fjellhule å spiser honning fra en kjepp, eller har han ment å “get it on” med ei budeie i lofoten på 1800 tallet. Men hadde disse bøkene skrevet elskovsscenene så direkte som man kan uten at det skaper reaksjoner, så hadde plutselig boka blitt 256 sider kortere. Så uforståelig hule-smurning er bra bokfyll.

092: Gi blod

Ja sprøyter er jo noe jeg aldri har vært redd! Her kommer kanskje ikke det sarkastiske tonefallet mitt godt nok frem, men du skal vite det, kjære leser, jeg skjærer en grimase og sier høyt for meg selv med kvass stemme “sprøyter ja du liksom, eeeelsker dem!”
Jeg må holdes fast for å bli tatt blodprøve av, og her for en stund tilbake nektet jeg å ta den rutinemessige blodprøven når man skal bytte fra en medisin til en annen som var bedre en den jeg hadde. Så da måtte jeg bare fortsette med medisinen jeg ikke likte noe særlig fordi jeg ikke klarte ta blodprøve. Jeg kjenner jeg blir forferdelig svimmel nå allerede. Ser jeg en sprøytespiss blir jeg kjempekvalm og går i gulvet etter kort tid. Så jeg tror at sprøytenarkomani hadde blitt en billig affære for meg. Jeg tror faktisk aldri jeg hadde klart å få satt den første sprøyta engang.
Når jeg gikk hotell og næring måtte jeg smøre ca 15 kakeformer på en gang, og dette var før formfettboksen kom uten denne gassen alle dreiv å innhalerte. Jeg sprayet og sprayet med disse boksene til jeg sto i en tåkesky av både fett og gass, og ble så surrete i hodet at jeg mener å huske at jeg dro hjem.

Jeg forstår ikke hvorfor de absolutt må stikke deg i fingeren eller i armen å dra ut litervis med blod når pasienten åpenbart ikke VIL, bare for å få analysert noen prøver. På CSI kan de jo finne ut hvor du jobber og hvem oldefaren din var ved hjelp av et hårstrå. Neste gang noen vil ha en prøve av meg, så gir jeg dem et hårstrå eller en negl. For jeg vet jo at det mulig, takket være tv.

093: Drikke absint

Jeg har bare drukket noen shotter med absint, er ikke spesielt glad i annen alkohol en blankt brennevin. Men når jeg jobbet på en kafè i Alta en helg, viste det seg at en venn av meg hadde drukket absint hele natten, og ringte meg noe bekymret å sa “Vær forsiktig når du går inn døra på jobb Christin, jeg er SIKKER på jeg så noen blå smurfer springe inn døra rett før deg, og de er ikke snill!”
Vet ikke om dette høres mer ut som en crack-addicteds mareritt, men jeg så ingen smurfer på jobb den dagen, tross flere advarsler.

094: Ta et friår

Når jeg gikk i 9. klasse tenkte jeg “Nå kan jeg jo skulke, det er jo 10.klasse som virkelig teller!”, så kom jeg i tiende klasse å tenkte “Jeg skjerper meg på videregående, det er jo da det virkelig teller!”, så ga jeg opp rundt april mitt første år på almennfag, og tenkte ” Jeg skjerper meg neste år, da må jeg jo få det til!”, men året på hotell og næring gikk ikke så bra. Etter 2-3 friår, der jeg både jobbet mye eller hadde fri, lærte jeg mye om meg selv og hva jeg ville. Jeg begynte utredning for adhd, og fikk diagnosen som 21.
Da begynte jeg også på skole igjen, og da begynte det gå mye bedre. Jeg fullførte utdanningen, og det med kjempegode karakterer. Friår kan være fantastisk om man står litt fast!

Sånn som nå i dag,jeg har fri denne fine tirsdagen. Jeg sitter å hører på mosen som gror på en stein her utfor huset, også teller jeg UV- stråler. Utrolig spennende.

 

095: Stå på en talerstol

Jeg er redd store folkemengder. Må jeg prate foran en forsamling begynner jeg å stamme og klarer ikke se NOEN i øynene. Jeg svetter og blir dårlig, og ingenting av det jeg skal si føles rett. Men jeg spilte piano når jeg var yngre, og var nokså god. Musikkskolen hadde framføring, og det var både voksne og barn til stede. Jeg blir litt nervøs når jeg skal gå opp på scenen å spille piano foran alle folka, og traver derfor rett bort til mikrofonen og sier, med så overdreven nordlendingsdialekt at det svir ennå; “No ska æ debuter!”, og går å setter meg ved pianoet. Jeg sitter nå, ca 14 år senere og rister på hodet. Jeg kan være så merkelig avogtil.
Men jeg har stått på en vanlig stol, og det var helt greit egentlig. Lurer på hvordan uttrykket “å stole på noen” ble til. Kanskje stolene i gamle dager var noe uberegnelige og farlige og hvis du hadde nok tillit til noen til å la de fungere som en støtte til dette sitteredskapet, lot du de holde fast stolen mens du satt på den, noe som var veldig stort for denne stolholderen. Men utålmodige som folk er, ble nok uttrykket “stolstøttekameraderi” for lang, så det ble sikkert kortet ned til “å stolstøtte” på kompisen, som deretter ble “å stole”. Eureka!

Jeg tenker mye. Derfor lurer jeg på mye. Hvorfor kan ikke små barn spise honning? Hva er en tesla coil? Hvem tok steget for å spiste den første ananasen? Hvorfor klør extension fester noe så sykt? Hva skal jeg ha på meg på sensation? Og burde jeg evt bruke en uke på å slanke meg i forkant? Hvorfor har jeg ikke begynt på selvangivelsen? Og hvorfor kommer alle store regninger på en gang? Får jeg kreft i hodet av å sitte i nærheten av mobilt bredbånd brikken?

Når jeg var liten sa mamma alltid til meg at jeg ikke måtte begynne å røyke fordi man ble svart i  lungene. Hun advarte meg også mot kaffe, og påsto at man ble svart i magen. Men sa hun det til min bror og søster? For jeg er den eneste av oss tre som røyker, jeg drikker jo også kaffe, men hvorfor begynte ikke de to andre å røyke? Var jeg mer genetisk anlagt til å begynne å røyke? Hvorfor fungerte ikke mammas advarsler på meg? Søsteren min snuser. Nå bruker jeg avogtil å tenke “hvordan i all verden begynner man å snuse?” men prinsippet er vel det samme som å begynne å røyke. Vil jeg få et kortere liv enn mine søsken pga mine vaner, eller vil alle timene jeg bruker på å le veie opp for hver sigarett jeg tar?



Jeg husker den første røyken min. Jeg rullet en røyk for en venninne, og etterpå tvang hun meg å røyke den. Jeg ble helt grønn i trynet å ble sykt dårlig. Det var veldig rart å tenke på at noen ville ha det slik mange ganger for dagen i masse år.
Men jeg fant en pakke Pall Mall sigaretter i kjøkkenskapet hjemme, og hver dag tok jeg en sigarett, og syklet langt avgårde, gjemt inni en skog bak noen trær og steiner, og der satt jeg og røkte. Smaken i seg selv var ikke spesielt god, men det var noe med spenningen over at dette ikke var lov, jeg hadde tatt noe som ikke var mitt, og nå satt jeg og gjorde noe fryktelig hemmelig. Når Pall Mall pakken var tom, fortsatte jeg.
Kommer jeg til å dø av røyking? Kommer søsteren min til å dø av snusing? Er det mulig?

Det er nå 13 år siden jeg satt i den skogen å røkte på hemmelig vis, og det får meg til å heve det ene øyenbrynet mitt litt. Ikke mye, bare litt. Jeg har ikke en eneste gang forsøkt å slutte, og nå når jeg tenker over det, kommer jeg sikkert til helvete for å ha rekrutert andre mennesker inn i røykernes verden, og for å ha oppfordret folk som prøvde slutte å røyke, til heller å røyke mer.

Jeg er jo egentlig slem jo!

 

Som sagt har jeg begynt å blogge til Fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør” og er kommet til punkt

088: Fiske på Kola

Nå lo jeg litt, for jeg vet at kokain blir kalt for kola, eller cola?
Jeg er forferdelig glad i å fiske, men har aldri forsøkt å toppe det hele med kokain. Hvis det stemmer at man får en 15 minutter selvtillitsboost, så er det vel det ultimate fiskeri-dopet. Da spiller det ikke noen rolle hvor stor fisken er, for i din verden er det nok den råeste fisken i havet.
Kanskje det er der alle fiske-skrønene kommer fra? Der fisken bare blir større og større for hver gang noen forteller historien? Jeg begynner å se sammenhengen.

Men jeg hadde en periode da jeg fisket forferdelig mye. Det var utrolig mye oppdrettslaks å få på kroken, og jeg hadde akkurat lært å ta fisken av kroken på egenhånd uten å hyle og skjære grimaser mens armene så ut som de prøvde å få meg til å lette på egenhånd, og var derfor egnet til å fiske alene.
Jeg parkerte bilen noen meter fra der jeg sto og fisket, og hadde Bonnie Tyler på full guffe på anlegget klokka 4 på morgenen, alene. Fiskelykke, og i det tilfellet, uten kola.

 

089: Delta i apedans

Jeg har aldri vært noe til danser. Jeg har deltatt på to og et halvt swing-kurs. Da var jeg med min far, som veldig gjerne ønsket å lære å danse swing. Det var egentlig ganske morsomt, men jeg har bare turt å danse det i to tilfeller i ettertid.
Jeg begynte også på magedans, og da holdt jeg på å le meg ihjel av meg selv.

Veninna mi, Marie Bakke Johansen, har oppkalt en dans etter meg som hun visstnok brukte å “dra frem” på utesteder. Den berømte Christin dansen. Utgangsposisjon er å stå med beina i hoftebreddes avstand, ta et skritt bak med det ene beinet, legg til en heroinknekk i rygg, knær og nakke, løft knyttnever opp i hodehøyde, pek så ut begge pekefingre, og beveg armer opp og ned annenhver sin tur, snu deg og repeter. Dette skal utføres noe sakte, uavhengig av rytme ol. Fungerer som bare det!

Dette har vært en bra dag 🙂 faktisk så bra at jeg vurderer å begynne å strikke for å roe mine egne gemytter. gemytter er et morsomt ord, litt usikker på dets betydning, men på en “uti vår hage” sketsj ba de folket roe gemyttene.  Jeg antar at det er vill peiving fordi man blir overopphisset over et tema mens man roper.

Men nå har jeg roet gemyttene nok til å sette meg foran tastaturet for å blogge litt til før jeg gir meg for dagen.
Så her kommer fortsettelsen på “100 ting å gjøre før du dør”

 

086: Menge seg med gutta

Jeg har alltid vært en av gutta, en slags guttejente. Men i senere tid har jeg fått fantastiske jentevenner som jeg setter utrolig pris på. De er av samme kaliber som meg, men det tok lang tid å finne dem. Før klarte jeg aldri helt være meg selv blandt jenter fordi de er utrolig kompliserte vesen. Enten likte jeg ikke dem, eller så likte ikke de meg, grunnet min noe uvanlige adferd.
Gutter er morsomme. Det er aldri noe dobbeltspill, eller slikt vissvass. Man kan være seg selv fult og helt, og de sier aldri saker og ting du må lese mellom linjene for å forstå. Liker de ikke det du sier eller gjør, så sier de ifra med en gang. Det er fantastisk å ha guttevenner 🙂

Min far er utrolig morsom. På langturer med trailer gjaldt det å finne noe å slå ihjel tid med, og jeg hadde investert i en båndopptaker, og førte både kaptein-logg og det hele. Jeg intervjuet også min far ved flere anledninger, og en gang spurte jeg han om han hadde noen gode råd å komme med. 
Han sa til meg at om jeg noen gang befant meg i skogen og var på tur å bli angrepet av bjørn, var det et par ting som kunne hjelpe meg å overleve. Først kunne jeg smøre meg i honning å stille meg i en sirkel av blåbær og bjørnebær og annet godt som bjørner hater, og da ville den mest sannsynlig skygge unna.
Hjalp ikke dette, så burde jeg gå etter bjørnens barn om mulig. da gjaldt det å dytte disse bjørneungene å slå de med kjepp mens bjørnemoren så på, for da ville hun mest sannsynlig bli så redd at hun ville løpe avgårde.
Jeg er skeptisk, men det kan kanskje ligge noe i disse tipsene.

Jeg har alltid lurt på hvordan en som har tatt kjønnskifte ser ut nedentil, men jeg tør ikke søke på bilder på nett siden det har blitt sånn datalagringsgreie, og jeg kanskje til slutt blir etterforsket av kripos, siden jeg har en tendens til å søke på mye rart på nett.

 

087: Ringe en spåkone

Jeg bruker å legge tarot kort. Synes dette er en bra måte å få litt guiding og perspektiv på saker og ting.
Men det var en slik alternativ messe her i Alta, og jeg og veninna mi Trine Furnes Jensen var jo selvfølgelig der. Det var et lokale på hotellet som var fyllt opp av synske mennesker og andre evner. idet jeg satt mine ben innefor døra, følte jeg meg ikke så høy i hatten og tenkte med en gang på alle mine mørke hemmeligheter som nå kunne leses av alle disse menneskene, og følte at hver gang noen så på meg, var det med et dømmende blikk.

Jeg betalte en dame 400 kroner for å..ja hva var det egentlig hun skulle? Fortelle meg om mitt liv? Hun holdt meg i hånden å ba meg lukke øynene, og slappe av. Jeg fikk en ubeskrivelig merkelig følelse, og det hele ble litt surrealistisk. Hun åpner øynene og sier “Jeg ser gitarstrenger”. Jeg tenkte med en gang på gitaren jeg kjøpte på impuls som jeg med en gang solgte, og så tenkte jeg på alle timene jeg hadde tilbakelagt på guitar hero til playstation, og tenkte at det var nå merkelig at hun skulle ta det opp, det kunne jo ikke være rett?

Så sier hun med øynene lukket ” Jeg ser gitarstrenger som strammes og strammes helt til de ryker”. Da var det nesten jeg slapp hånda hennes, for jeg husket bestemt at jeg ALDRI hadde forsøkt å stemme gitaren min, og at jeg garantert hadde husket det om gitarstrengene røk av, for det hadde gitarselgermannen advart meg om når jeg kjøpte gitaren, fordi den kunne bli bøyd om man strammet for mye. Jeg fikk følelsen at hun var helt på villspor, for den eneste andre gangen jeg hadde hatt noe med gitarstrenger å gjøre, var når jeg var 15 år, og en venn av meg fra Hasvik var i Alta i anledning UKM, og vi sto å herjet med noen gitarstrenger til gitaren hans.

Men det dreide seg ikke om verken gitaren jeg hadde kjøpt på impuls, guitar hero avhengigheten min eller noe annet som kunne dreie seg om selve instrumentet.
Denne synske damen fortalte meg i detalj hvordan livet mitt hadde vært, hendelser og situasjoner. Gitarstrengene var en metafor, og jeg satt igjen målløs. Det var helt sjukt og jeg var tilnærmet sjokkskadet.

Det var noe helt annet enn dyre spålinjer man kan ringe, eller spåkopper man lager selv for å spå seg en fremtid som gal gartner i brasil med hobbyer som voodo og linedance.

Kanskje jeg selv kan begynne spå? Istede for å spå i kaffegrugg kan jeg spå i søppel. Jeg tar en titt i min egen søppelpose og kommer fram til dette ved hjelp av mine synske evner:

Christin… Du er fantastisk dårlig å kildesortere. Du røyker utrolig mye, og har et enormt forbruk av sjokolade. Du hater å bruke kjøkkenklut, og bruker istedet metervis med papir som tar mye plass når hiver det i søpla. Du har ingen kunnskaper når det kommer til å brette melkekartonger, og du kaster mat fordi du har en “følelse” av at skinkepaken ikke kan være åpnet mer enn to dager før den er dårlig.
Du liker både egg og wok, og klarer aldri på et helt brød. Du er lat fordi du fyller søpla opp til posen er sprekkferdig før du går ut med den, i den tro at det er mindre innsatskrevende, selv om du vet du må laste over i en nypose og gå med to poser i stedet for en uansett.
Derfor vil jeg påstå at du er en stor optimist som aldri lærer av dine feil, og at du bruker mye penger unødvendig på mat, og at du rett og slett ikke har peiling på alt skrotet du putter i deg. Dessuten drikker du for mye brus, og vil mest sannsynlig ende opp som en feit 60 åring alene med en flammelakkert rullator, ha diabetes type 2, og kolestrolfattig kost. Du vil nærmest ramle i koma av innsatsen for å gå til postkassa og tilbake, og synge falskt med til hver eneste sang på beat for beat på nrk.

 

Hva mener du man bør gjøre før man dør?

Jeg hater å våkne sent. Jeg føler at jeg mister hele dagen, banner mens jeg ser for meg alt jeg kunne fått unnagjort, selv om jeg strengt tatt aldri gjør disse tingene når jeg våkner tidlig.

Så nå sitter jeg med kaffekoppen i hånda å er litt sur på meg selv. Og når jeg ser kaffen tenker jeg på alt det gode man kan ha til. Sjokolade, kjeks, belgisk vaffel, kaker, og tar meg selv i å le litt når jeg tenker på en diskusjon jeg hadde med min eks. Han synes jeg er rar, selv om han alltid understreker at det er på en positiv måte.
Vi så en film som het Land Of The Lost, med Will Ferrel, min yndlingsskuespiller, og i en av scenene kryper de gjennom ørkenen. Da utbryter jeg “åh, den sanden så ut som kjeks jo!”. Han sier at jeg synes jo alt jeg ser ligner på mat, og da kommer klassikeren “hva faen, synes du jeg er feit eller?!”
Jeg har jo selvfølgelig drap i blikket, men begynner å gapskratte da han sier “Nei det er ikke det jeg sier, men du sier at tv- bordet mitt ser ut som en kjeks, og taklampa mi ser ut som en mentos! Og nå sier du at sanden i filmen ligner på kjeks! Du synes jo alt ligner på mat!”
Joda jeg er glad i søtsaker, og har kanskje litt god fantasi når søtsuget nærmer seg.

 

Men tilbake til nåtiden 🙂 Jeg blogger som sagt til Fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør” og er nå kommet til punkt:

083: Gå inn i Kheopspyramiden

Hvordan skal jeg angripe dette? Jeg har aldri vært i nærheten av en pyramide, og strengt tatt har jeg ikke vært i nærheten av en trekant heller. Men jeg er racer på å lage mine egne fantastiske byggverk som mange ikke tør nærme seg, ikke engang når det dreier seg om mat.
Jeg har en vaffel spesial som kunne bragt fram like mange stirrende blikk som enhver pyramide, for de som har sett den reagerer med både forundrelse, avsky og nysjerrighet.
Min vaffel spesial lages slik: så mange vafler du tror du klarer på + noen til for å skape overvekt i magen, som deretter presser ned maten som er der, og lager plass til ennå mer mat. Vaflene smøres så med enten sjokoladesaus eller nugatti, legg på noen kuler is, gjerne litt banan og krem, hell over lønnesirup eller karamellsaus, legg på en ny vaffel, og bygg videre til du skremmer vettet av fastlegen din med alle karbohydratene. Spises med biffkniv og gaffel, og gjerne en kopp kaffe til. Kaffe er fantastisk når du spiser noe forferdelig søtt, fordi det virker som munnen nullstilles etter hver slurk, slik at du kan fortsette å nyte det søte hjerteinfarktet på fatet ditt. 
Kanskje min vaffel spesial på en måte er den moderne tids pyramide. Et fantastisk byggverk av mat som har tatt lang tid å bygge, krevd mye energi og fantasi, og inni skjuler det seg fantastiske skatter av den totale herligheten som ligger der, midt i kjøkkenørkenen, gyllenbrun og mystisk. men når du går inn i den, eller spiser den, utløses forbannelsen som ligger over slike godsaker, nemlig et mulig framtidig hjerteinfarkt, for høyt kolestrol og jæda jæda jæda. Du tar sjansen, uansett hva Kari Jaqueson sier.

 

084: Bygge en båt

Jeg kan jo ikke svømme med mindre jeg kjenner hav/ svømmebasseng bunnen med føttene. Gjør jeg ikke det, mister jeg alt jeg har lært av både crawl, brystsvømming og det hele. Da går jeg ned som en stein. Så oddsen for at jeg noengang skulle klart å bygge en båt som flyter er ikke sannsynlig.
Men jeg har en uvane med å brette papirbåter av alle kvitteringene jeg får tak i. Når jeg jobbet i butikk og det var fryktelig stille og det ikke var flere oppgaver og ta seg til der og da, begynte jeg med en slags indre konkurranse. Hvor små klarte jeg å brette disse båtene? Så da sitter jeg der og myser ned mot hendene med tunga på skrå ut av munnen og bretter så smått så smått. Dette ble jo til slutt en tvangslidelse jeg ikke klarte legge fra meg. Jeg tenkte på å brette båter hele tiden, og mengang en kunde ikke ville ha kvitteringen, brettet jeg en båt av den så snart jeg var alene. Til slutt klarte jeg ikke kaste de fineste båtene heller, jeg fargela de med markørtusj og tok vare på dem. Det sier seg selv at dette var på tur å bli et stort problem for meg, for om du har jobbet i butikk, vet du akkurat hvor mye kvitteringer dette dreier seg om. Og jeg må si at jeg tror ikke jeg var spesielt dårlig å brette, for det gikk ikke i veien for annet arbeid eller kunder. Jeg har ennå tendenser til å brette om jeg har litt smått papir liggende, så dette er faktisk farlig. Det er et problem som burde bli tatt alvorlig. Båtbrettings tvansgslidelse.

 

085: Gå en erindringstur

Jeg ble sittende å tenke nå, har jeg egentlig gått spesielt mye tur? Jo jeg har vel det. Men har noen av de egentlig betydd noe, eller hatt noen form for innvirkning? Og da kom jeg på to turer.
Her i Alta har vi en slags ordning som kalles tre topper tror jeg. Du går opp tre topper, stempler et kort, og får en t-skjorte med den überfete logoen av noen fjell og teksten “Jeg var på alle toppene” eller noe i den duren. Jeg bestemte meg for å gå disse toppene, og det endte jo opp med at jeg gikk opp og ned flere ganger daglig i flere uker. Jeg satt på toppen sammen med hunden min og likte stillheten og utsikten og brukte freden og roen til å tenke over tingenes tilstand. På dette tidspunktet skrantet også forholdet jeg var i, og det ble slutt den  sommeren.
Alle jeg kjente skulle drikke St hansaften, noe jeg ikke var i humør til. Jeg bestemte meg for å gå opp en av disse toppene akkurat den kvelden for å sitte der å fundere litt. En jeg var blitt kjent med nokså nylig da, bestemte seg for å droppe festen for å bli med meg å gå. Det var utrolig fint, helt stille og rolig, bare to venner på en topp som satt å pratet om alt mellom himmel og jord.

En annen gang måtte jeg gå i 4 timer for å komme meg hjem fra et nach jeg hadde vært på. Venninna mi pratet i telefonen med han som skulle hente oss, men når han ikke forsto veiforklaringen hun gav ham, ble hun så sint at hun slang på røret og det endte opp med at vi måtte gå. Jeg husker at jeg stoppet opp å så på en snegle som krøyp over den våte asfalten. Jeg løftet den opp og satt den på den andre siden. Nå er jeg usikker på om jeg egentlig gjorde den en tjeneste, eller gjorde veikryssingen til et helvete.

Nå må jeg ordne meg mer kaffe og en røyk før jeg fortsetter 🙂

I mens kan dere jo se om dere drar kjensel på personen på bildet fra Alteidet 🙂 svarer du rett vinner du to søppelsekker med tomgods.



Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

080 Vende verden ryggen

Ja dette har jeg sannelig gjort mange ganger! Noen ganger mindre planlagt enn andre.  Jeg har flere ganger kuttet ut både telefon og internett og rett og slett gått inn i “stealth-mode”. Usynlig for omverdenen. Noe frustrerende for familie og venner som kan gå månedsvis uten å høre fra meg.
Dette minner meg på at jeg har et par julegaver på soverommet til noen i nær familie som mest sannsynlig ikke har hørt fra meg siden oktober.
Men poenget er at jeg er som en boomerang, Jeg kommer mest sannsynlig tilbake, like fort som jeg forsvant.

Jeg har mange ganger drømt om å si opp alle kontoer, avslutte alle abonnement, kjøpe meg en annen identitet og rømme til et land å starte på nytt. Men da vil jeg være noe helt annet. Foreksempel en kjempeskummel pølsemaker i Italia som driver pengeinnkrevning på bakrommet, en sinnsyk professor i USA som kjøper alien kroppsdeler fra korrupte folk fra Area 51, for å lagge space-lapskaus. Kanskje jeg kunne blitt kostholdsekspert i afrika? Eller ha et fantastisk lite gartneri i Sibir kombinert med pølsebod og dagspa?
Jeg kunne kanskje blitt skuespiller for så å lide av en alvorlig identitetsforstyrrelse som fikk meg buret inne på et galehjem der jeg til slutt utførte lobotomi på meg selv og foret biter av hjernen min til rotter i den tro at denne typen hjerneoverføring kunne få rottene til å forstå at de måtte låse opp døren til cellen min og slippe meg ut, men når hjernesnacksen ble tatt ut av hodet mitt endte jeg opp som en siklende tulling som gjorde at gulvet ble så glatt at jeg skle på det og knakk nakken. Kanskje jeg bare skal være fornøyd med den jeg er, det kunne tross alt vært mye verre.

 

081: Se verden før den forsvinner

Min råkule pappa kjører langtransport, og da har man fått se store deler av verden. Jeg har vært med på fantastiske turer til tyskland, danmark, england og sverige fex. Jeg har kjørt hele Norge, hele Sverige, og det er ingenting som er mer spennende enn å se nye steder.
Jeg kunne tenkt meg å reise til USA for å se utvalget i matvarebutikker. Det er egentlig bare det som interesserer meg med USA. Jeg vil til Italia for å se en ordentlig mafia, og jeg vil til…hmm..hvor det nå enn er eskimoene holder til. Helsinki. Jeg er ganske dårlig geografisk anlagt, og har trodd at Praha var hovedstaden i Egypt. Men så har jeg jo også trodd at elgen var hann-reinsdyret. Jeg trodde alle reinsdyrene var hunkjønn med andre ord. Nå vet jeg jo bedre.
Før snakket jeg mye om å reise tilbake i tid. Når jeg var liten samlet jeg skruer og muttere etter veikanten for å få nok deler til å bygge en tidsmaskin. Planen på den tiden var å reise tilbake i tid for å hente meg en dinosaur jeg skulle kalle Leif Bjarne. Man kan jo undres om ikke kreativitetsnivået i mitt hode var en smule høyt. Det ble desverre ikke noen tidsmaskin eller dinosaur, men jeg har hatt gullfisk. Det var en skuffende opplevelse.

082: Finne et dikt

Det står vel i den store “hvordan være jente” boka at når man er forelsket gjelder det å finne mest mulig klisjete dikt og rim man kan gravere inn i husvegger med kniv for å bevise sin kjærlighet ovenfor partneren. Jeg skal innrømme at jeg har sanket inn min kvote med dikt, men ikke risset de inn med kniv eller lignende. Det fineste diktet jeg noengang har lest, er det diktet om fotsporene i sanden. Det syntes jeg var veldig fint, men det er egentlig hemmelig at jeg synes noen dikt er fine, for det strider med imaget mitt. 
Kanskje jeg må lage mitt eget dikt for anledningen?

“Blålys”
Åh du blinkende bredbåndsbrikke
Det blå lyset får meg til å klikke
Du tror det er så lett
Å slippe unna fordi du gir meg internett

Men den gang ei!
For blir jeg ordentlig lei
Ja da knuser jeg deg

 

Jeg ser at hormonene mine ennå regjerer ganske kraftig her. Får prøve på nytt!

“Überstygg brunette finner mening”

En langstrakt slette
En überstygg brunette

Hun kaster kongler på trær
Men hun har grå stær
Så egentlig kaster hun stein på en manns tær

Hun tar fram en mobil
men hun er senil
så egentlig holder hun en lekebil

Hun prøver å ringe kontoret
som egentlig består av en gameboy og stuebordet

Det svarer ikke, hva?
Alt i alt blir hun ganske glad
for å være ute føltes riktig bra

Hun selger hus og hjem
ja tilogmed sin undulat som er slem

Nå kan hun bo i en skog
å livnære seg på å dytte brøyteplog

en überstygg brunette
ligger fornøyd å banner på en slette.

 

hmm.. Jeg ser et slags premenstruelt mønster.

 

“Til Pms”

Kjære pms
Du er virkelig ikke noe tess
Jeg føler meg ikke i mitt ess
Jeg blir sur og rar
Bedre å være føre var
Snart alle mine venner drar!

Jeg er så sur og slem
Jeg burde ikke forlate mitt hjem!
Freser høyt og skriker brått
det er like før en eller annen blir slått

Jeg drikker saft og spiser snop
mens alle rundt meg vil gi meg dop
De sier
“det er bedre om hun er i koma”
“Enten det eller midt i Roma!”

“Jeg mener ikke være ufin,
jeg vil rett og slett ikke ha morfin!”

For pms må da alle ha,
selv om ikke alle takler det like bra
Om en uke eller to
Er jeg atter snill og god

Så ikke lås meg inne
Jeg skal prøve kontrollere sinnet

🙂 🙂

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

076: Søke ensomheten

Jeg har med vilje latt være å blogge den siste uken grunnet min månedlige periode, også kalt “helvetesuken”. Jeg er et skummelt tilfelle av de som reagerer på de hormonelle endringene i kroppen. Jeg gråter, ler og brøler i samme setning. Dette medfører noe variert materiale som ikke alltid egner seg for offentligheten. Ja jeg skremmer meg selv enkelte ganger. Jeg har tatt meg selv i å brøle “HOLD FOR FAEN KJEFT!!” til en reklame for smertestillende på tv, ledd av tomme rullestoler, ja det meste.

Da synes jeg det er fint å være for meg selv så jeg fortsatt har venner når uka er over.

Men jeg trives i mitt eget selskap. Jeg ler høyt av mine egne vitser, tanker og ideer, og kan pusle i timesvis med mitt eget. Å kunne trekke seg tilbake å bare være for seg selv er en luksus ikke alle har.
De fleste lange bilturer foretrekker jeg å gjøre alene. Det er fantastisk å kjøre bil å reflektere over tingenes tilstand.
Når jeg fikk en av mine første menstruasjoner trakk jeg meg tilbake fra alt i ca en uke. All tiden jeg da hadde for hånden brukte jeg til å studere kvinneanatomi og hvordan alt fungerer, og tegnet store skisser. Men dette var med et mål for øyet, nemlig å finne hvilken del av kroppen som måtte forsvinne for å stoppe alle fremtidige menstruasjoner. Nå har jeg nå lært å leve med dette blødningshelvetet, selv om jeg titt og ofte leter etter smutthull. Jeg begynte på p- plaster og utsatte menstruasjonen i månedsvis, noe som igjen medførte at jeg på et punkt anså meg selv som steine-hakke-gal. Jeg tror jeg vet hvor filmen Exorcisten fikk sin inspirasjon fra. Jeg var så redd på et tidspunkt at jeg fikk satt inn kopperspiral for å komme unna alle hormonprevansjonene.
Så nå er jeg bare sinnsyk en gang i måneden, og da holder jeg meg unna folk, for deres og mitt eget beste.

 

077: Blind date

Min første ordentlige kjærest møtte jeg gjennom en venninne av meg. Vi bodde ikke på samme plass, så det ble telefon date etter telefon date. Vi ble sammen uten å ha møtt hverandre. Vi fikk venninnen vår til å vise hverandre bilder av oss. Jeg syntes han var kjekk, men han hadde visst en litt annen formening om meg. “Hun er ikke det styggeste jeg har sett..” var hans kommentar.
Jeg har sett litt på “dating i mørket” på nrk, og synes mange ganger folk er helt latterlige. Uten å ha sett hverandre føler de mange ganger at de har møtt en helt fantastisk sjel, men straks de får se vedkommende rømmer de med kofferten på slep og vil ikke møtes.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av utseendet. Jeg lider av “den stygge andungen symptomet”. Man ser ikke spesielt bra ut, eller har ikke selvtilliten til en som ser bra ut, og utvikler derfor en spennende personlighet for å kunne appellere til sine medmennesker.

Utseendet til det motsatte kjønn er sjeldent og/ eller aldri det jeg går etter når jeg skal date noen. Nå har det ikke vært en spesielt vanlig tradisjon å gå på blind dates for meg eller venner av meg, men jeg tror ikke det er det dummeste man kan finne på.
Jeg har møtt mange utrolig mange mennesker som ser sykt bra ut, men bare blir styggere og styggere jo mer de prater, og deres personlighet kommer fram.
Og samme andre vei, så har jeg møtt mange mennesker som ikke er av den sorten man kanskje ser etter to ganger når de går forbi, men som blir finere og finere jo mer man er sammen med de.

Jeg og en venn av meg som var ute på byen ville sitte, men det var forferdelig fullt overalt. Men ved et bord der det satt to stykker var det to stoler ledig. Vi fikk sitte, og samtalen kom igang. Det visste seg at herremannen over bordet var fra Tyrkia og var gift med den norske, nokså søte voksne damen ved siden av.
Jeg fikk høre historien om hvordan de møttes, og det hele var nokså søtt og litt grønt-kort aktig, men allikevel, hun virket helt oppslukt. De spurte om jeg og vennen min var sammen, og da begynte vi å lyge.
Joda, vi hadde møttes i den samme baren vi satt i der og da for noen år tilbake og ble forelsket ved første blikk. Vi levde oss inn i historien og holdt rundt hverandre og gestikulerte mens vi pratet. Han fortalte at han hadde stått i baren og sett på meg mens han holdt hånden opp foran munnen sin i en “V” form og bevegde tunga opp og ned imellom fingrene, og da var jeg solgt.
Vi bablet i vei om at vi skulle gifte oss i syden eller på bondegård, og det hele ble veldig surrealistisk og fjernt, men de trodde visst hvert ord vi sa. Morsomt å lure folk på fest.

Jeg har også lurt en jente på en fest til å tro at jeg var adoptert. Hun hadde i forkant bemerket hvor lik jeg og søsteren min  var. Det syntes jo jeg var rart siden vi ikke var i slekt. Jeg sa jeg var adoptert fra coloumbia, og da sier hun ” Men du er jo så lys!” og da sa jeg gravalvorlig at jeg var albino coloumbianer, og kunne ikke være i sollys. Hun var stor i øynene og spurte om mitt liv som adoptert samtidig som venninna mi holder på å le seg fordervet av denne jenta som gikk på løgnen min.

 

078: Leve av naturen

I fjor sommer hadde jeg en kjæreste som var utrolig glad i å fiske. Han elsket å være med til fjorden jeg er fra, og der brukte han timesvis på å ro ut å sette garn hver dag. Han brukte flere dager på å studere flo og fjære og plukket på det garnet dag og natt.
Han fikk jo mye fisk i dette garnet, og det førte til at jeg lagde fiskesuppe av laks, stekt laks, ovnsbakt laks etc gjerne på en og samme dag.
Det viklet seg inn en del krabber i dette garnet, og disse slo han til mos med årene i båten, for det var visst umulig å få de løs på et mer humant vis. Jeg syntes jo utrolig synd i disse krabbene og skulle vise hvordan man tok livet av de på et ordentlig vis. Krabben lå på rygg med garn overalt rundt seg og jeg knivstakk den. Da den i refleks trekte alle beina inn mot kroppen, fikk jeg panikk, og knivstakk den på samme plass en 18-20 ganger mens jeg hylte utrolig høyt og nærmest sprellet i den lille båten. Jeg sitter å kliper i kniven og puster høyt med store øyne og ser ned på krabba mens kjæresten min sier med en noe sarkastisk tone
” Ja det så jo mye mer humant ut..”

 

 

079: Slippe katten fri

Jeg og dyr er jo verdens merkeligste kombinasjon. Jeg skulle lage et utebur til min søsters kanin, noe som endte opp med at han stakk av never to be seen again. Hun ble forferdelig lei seg, men jeg fortalte henne en fantastisk historie om at jeg hadde sett kaninen hennes Totto løpe fornøyd i skogen sammen med en hare og noen svarte kanin/hare unger, så jeg regnet med at han hadde det kjempebra. Hun slo seg til ro med dette, men har fortalt i voksen alder at jo eldre hun ble, jo mer forsto hun at dette mest sannsynlig ikke stemte helt.

Søstra mi kjøpte seg også en hamster, som jeg tok over. Lite visste jeg at den var gravid, og krestet ut 6 hamsterbarn, og spiste den ene. Mamma ble sprø av alle hamstrene etterhvert og kastet hele buret ut. Jeg gikk ut og så ikke noen hamstre, så jeg tror de lever i skogen og har fått nye hamsterbarn med andre villhamstre.
Han jeg var sammen med når jeg skaffet meg hunden min Evo, ble litt lei seg da katten vi hadde på forhånd stakk av etter første møte med den nye valpen i huset. i månedsvis satt han mat ut på trappen til katta som nektet å komme tilbake. Men jeg forsto det sånn at katta hadde flyttet inn hos en eldre dame i nabolaget. I et bokollektiv kanskje.

 

Men nå er det tid for dagens gjøremål, og må fortsette på neste punkt, som kanskje blir noe omfattende, i neste runde.

Blir veldig glad for kommentarer, har fått mange fine hittil 🙂

piiiiss outside 🙂

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

071: Overnatte på toppen av Norge

Jeg har høydeskrekk. Ufattelig høydeskrekk. En jeg  var sammen med for masse år siden skulle overraske på romantisk sett med rom på hotell, og jeg ble jo selvfølgelig helt i hundre. Jeg løper ut av heisen inne på hotellet og slår nærmest hjul bortover gangene. Kjæresten låser opp døra, og jeg løper inn, og hopper oppi senga og ned på gulvet og skal se på utsikten. Jeg river gardinene opp, og ramler i bakken mens jeg griper tak i senga med den ene hånda å klamrer meg fast i vinduskarmen med den andre.
Vi befinner oss i 6 etasje, og jeg holder nå på å kaste opp, og det føles ut som jeg henger fast i toppen av eiffeltårnet ved hjelp av en finger, og en finger alene. Du tenker kanskje at 6 etasje er da ingenting? For en som blir kvalm av å stå på kjøkkenbenken, så ja, 6 etasje er mount everest. Jeg klarte ikke nærme meg vinduet resten av helga uten en slags kvalmende følelse, og kryper mye på gulvet for å holde balansen.

 

 

072: Kjøre motorsykkel på vestlandet

Jeg begynte låne en trimmet moped fra søskenbarnet mitt her for noen år tilbake. Dette var en fin ordning, han var på fest, jeg byttet ut drikking med mopedkjøring. Jeg var overalt, høyt og lavt. Jeg kjørte på besøk, jeg hentet folk på fest og kjørte de på nach, ja jeg kjørte mye. En venn av meg spurte når jeg hadde lært meg å kjøre, og da svarte jeg “i dag vel!”
Jeg fikk meg en pocket bike, og familien samlet seg rundt den i det jeg sto å trakk start på den lille saken. De syntes dette var en noe komisk sak, men ennå mer komisk var det når jeg klarte sende min egen mor avgårde på denne lille drapsmaskina. Det så helt sjukt ut, og jeg trodde et øyeblikk at dette var siste gangen jeg skulle få se henne i live. Men hun kom putrende tilbake på den gule lille saken, med et stort flir om munnen.
Pocket bikes er høvelig. Jeg hadde den lille greia i baksetet på bilen, og når jeg skulle fylle bensin på den, åpnet jeg bare døra på bilen og sto å fylte på. Det så nok noe rart ut å stå å fylle inn sidedøra på bilen.

Jeg begynte jobbe på et verksted der de i tillegg til biler, hadde utsalg av både scootere og motorsykler og det hele. Jeg forelsket meg momentant i en pitteliten blå sak. En slags Yamaha crosser som var hele 80 ccm. Den nådde meg til litt over knærne, og jeg var helt solgt. Heldigvis klarte ganske mange av mine venner og en kjæreste og snakke meg fra dette kjøpet. Jeg vil fortsatt ha en liten crosser, for jeg er ganske liten selv, og kunne tenkt meg en liten drapsmaskin å sose opp og ned skogen med i tide og utide.

 

 

073: Skrive dagbok

Jeg lærte i tidlig alder å aldri loggføre tanker og følelser med eldre søsken i hus. Men en jul fikk jeg en rosa liten bok med hengelås og nøkkel, og på forsiden sto det “Diary”. Jeg spurte mamma “hva betyr daiari?” og fikk til svar at det var diarè. Der og da forsto jeg ikke helt hvordan en så fin rosa bok med hengelås og hundrevis av blanke sider skulle fylles opp av endeløse notater om diarè, så den forble urørt i lang lang tid.
Nå er vel denne bloggen en slags dagbok, men jeg har innsedd at det er utrolig gøy å lese andres tanker om ting på godt og vondt 🙂

 

074: Gifte seg

Her vil jeg takke det store cyberspace for muligheten til å la folk gifte seg på elektronisk vis uten at den ene parten nødvendigvis samtykker. Jeg har giftet meg flere ganger på denne måten, og noen ganger har ekteskapet vært så hemmelig, at de jeg giftet meg med selv ikke visste om dette.
Men for to år siden giftet jeg meg med min beste venninne Trine Furnes Jensen i alkoholisert tilstand, og feiret hele helga. Helt fantastiskk hva dagens teknologi lar folk gjøre 🙂

 

075:  Stå på ski i ørkenen

Når jeg var 12 år tok jeg min siste skitur. Jeg slengte fra meg skiene i forbannelse etter obligatorisk ski-helvete på skolen, og sverget at jeg aldri, ALDRI skulle stå på ski igjen. Jeg har holdt det løftet nå i 13 år, og det føles bra. Men nå var jeg politiauksjon på fredag sammen med venninna mi Jeanett Bjerring, og da spurte de om noen ønsket gratis slalomski, og jeg ELSKER jo gratis saker og ting ( er stor fan av gjerrigknark.com), og jeg sa jo selvfølgelig ja. Så da satt jeg på utsiden av politistasjonen og røkte med mine splitter nye gratis slalomski, og der kommer en snerten ung dame fra lokal tv stasjonen, tv nord, og setter i gang med filming.
Jeg fikk spørsmålet “Hva synes du om at badeland skal stenge grunnet budsjettkutt?”. Nå var det jo 1 april, så dette var spøken de hadde for anledningen. Jeg presterer å svare “Det gjør ikke noe, jeg kan ikke svømme uansett”.
Samme dag får jeg melding fra en venn av meg at han har sett meg på tv, og om jeg tilfeldigvis har noen slalomski å selge. De står ganske synlig på trappa her jeg bor, i tilfelle noen langfingrede slalom-ski-tyver skulle finne på å gå forbi 😉

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

067: Plante et tre

Når jeg jobbet i barnehage, hadde de en fin tradisjon med å plante et tre for hvert barn som var blitt så stor at de skulle slutte i barnehagen og gå over til skole. Dette ble deres “eget” tre,  og jeg syntes det var en fin liten seremoni.
Pappa plantet også trær utfor huset vårt for noen år tilbake. Nå vet jeg ikke om det heter å plante når du tar et tre fra en skog og egentlig bare flytter det til hagen din, men det var nå slik det skjedde. Jeg ble stående å se på disse trærne i sommer, og først da innså jeg at de var jo blitt enorme i forhold til da han plantet dem. Dette igjen medførte at jeg hørte min biologiske klokke tikke, jeg var overbevist om at jeg var blitt utrolig gammel, og følte at jeg var kommet i overgangsalderen, og omringet av svære trær.

068: Sanke sauer

Nå er vel jeg den typen menneske som burde løpe en annen vei når jeg ser sauer. Jeg tror ikke sauer liker meg noe særlig, men jeg forsøkte hvertfall å få bestefars sauer til å like meg. jeg bærte noe høy fra låven og ned til sauene, og så at de ble henrykt. Det førte til at jeg hentet mere høy og lesset inn til sauene. Atter en gang ble sauene henrykt. Og jeg hentet høy. Igjen. Etter noen runder så jeg meg fornøyd og gikk. Neste gang jeg skulle forsøke samme triks, var døra inn til sauene låst.
Jeg sprang til bestefar og fortalte at sauene hadde låst seg inne, og han måtte komme å låse opp. Det viste seg at sauene slett ikke hadde låst seg selv inne, men at bestefar hadde gjort dette for å unngå at jeg skulle sprengfore de stakkars dyra for egen vinning.

 

069: Gå på skattejakt

Til jul ønsket jeg meg to ting, metalldetektor og rattkule til bilen. Jeg fikk rattkule hos min søster, men ikke metalldetektor. Jeg har sett på nett at de selger sandaler med innnebygget metalldetektor. Hva jeg ikke hadde gjort for å fått klørne i noen sånne!
Jeg bruker ha noen skattejakter hver uke. Fordi jeg er så glemsk, kan en legetime jeg allerede er for sent ute til fort, bli en utrolig spennende og ikke minst stressende jakt på bilnøkler, kortmappe, eller hund.
Å leite i skuffer og skap blir mange gang en utrolig positiv opplevelse, siden jeg har lagt unna ting jeg må “huske på”, og en gang i vinter fant jeg tilsammen 3000 kroner i leiligheten på forskjellige plasser. Helt utrolig!

 

070: Haike

Jeg haiket mye før! En gang gikk jeg og en kompis etter en litt øde vei. Vi hadde gått godt over halvveis til vår destinasjon, da en bil med noen ungdommer stoppet å spurte om ikke vi ville ha skyss. Jaja, vi hoppet inn i den lille bilen, og jeg tror sjåføren måtte snu først for å hente fart opp den lille bakken vi ble hentet på. Så da sitter vi i denne trange lille bilen mens sjåføren durer avgårde, og mister kontrollen på den lille bilen etter grusveien å rett og slett “bomper” ned i en grøft. Jeg sier bompe, for den tipper ikke, den bare gynger litt til en side og ned på hjulene igjen. Noe komisk og rart. Jeg og kameraten min går ut av bilen, og takker for haiken, og er nå enda lengre unna vår destinasjon enn når vi satt oss i bilen. Så haiking er bare tull, synes nå jeg.

 

20 punkter igjen! Jeg vet ikke om jeg må begynne å hale ut tiden litt nå, eller om jeg skal bare peise på! Men nå er det hvertfall en røyk og kanskje en kopp kaffe på timeplanen. Har virkelig fått sansen for kaffe! Jaja, bedre det enn å ha fått sansen for heroin fex, det er jo kjempedyrt!

 

Fortsettelse følger..100 ting du må gjøre før du dør del 9…

Jeg tror ikke jeg har levd et mer utagerende eller spennende liv enn andre. Jeg tror bare jeg er veldig flink å gripe tak i de små tingene. De små hendelsene og episodene, som er så viktige å ta med seg videre i livet.

 

Som sagt, har jeg begynt å blogge til fredrik Skavlans bok “100 ting å gjøre før du dør”, og er nå kommet til punkt

 

061: Stå opp før de andre

Jeg har alltid vært et D-menneske. Eventuelt et menneske uten døgnrytme og tidsperspektiv. Har jeg det gøy, kan jeg glemme av at jeg må sove, og er jeg ordentlig trøtt kan jeg sove i dagesvis.

Når jeg står opp ekstremt tidlig, har jeg en tendens til å være noe plagsom. Jeg våknet tidlig å ville at vennen min Bjørn Magnus Wilhelmsen skulle stå opp å gi meg kaffe. Jeg mener å huske at han hadde drukket dagen før, og mest sannsynlig ikke kom til å våkne av at jeg ringte.Så da begynte terroren. Jeg ringte og lot det ringe 2-3 ganger før jeg la på å ringte på nytt. Slik holdt jeg på lenge, før jeg begynte med sms…

“Bjørn?”
“Bjørn du sover vel ikke?”
“Bjørn skal ikke du stå opp nå Bjørn?”
“Bjørn jeg tror ikke du burde sove mer nå!”
“Bjørn?”
“Bjørn skal ikke vi drikke kaffe?”
“Bjørn du sover vel ikke NÅ Bjørn?”
“Bjørn, stå opp!”
“Bjørn nå synes jeg du skal stå opp altså”
“BJØRN?”

Etter noen timer ringer Bjørn og spør om jeg kjeder meg. Han hadde våknet til sikkert 20 sms, og 50 ubesvarte anrop, alle fra meg. Jeg svarte helt rolig og nonchalant “Jeg bare lurte på om ikke vi skulle drikke kaffe snart”.

 

062: Blokke ut tid

Døgnet har aldri nok timer, og hadde det fått flere, ville det heller ikke vært nok. Å planlegge og prioritere hva man skal bruke døgnets timer på, er en kunst. En kunst jeg desverre ikke forstår meg på. Jeg sier sjelden nei når folk vil ha meg med på noe.
Dette medfører gjerne en nogenlunde fortvilet Christin i det jeg innser at jeg har sagt ja til fire forskjellige personer, men samme klokkeslett. Å istedet for å forsøke forskyve noen, prøver jeg gjøre alt på rekordtid, og sier “Jeg er på tuuuuur!” når noen ringer for å etterlyse meg. Noen menneser lærer aldri, og jeg er en av de.

 

063: Slukke tørsten

Mitt første møte med strawberry daquiris fant sted i Tromsø by, en fuktig lørdagskveld. Denne drinken burde jo vært forbudt å servere, da det er rett og slett voksen-slush av farligste sort. Jeg forfulgte en brud, hoppet bortover gågata med helt fantastiske svev og hendene over hodet, og mange av Tromsøs innbyggere fikk ufrivillig tildelt uante mengder løkringer jeg hadde klart å plukke opp fra en Burger King sjappe. Mange biler fikk også bot under vindusviskerne i form av løkringer.

Jeg har noe dårlig oppmerksomhet, og har mange ganger problemer med å oppfatte hva folk sier om jeg ikke følger med. Jeg sto i kø til en uteplass, lettere bedugget og ekstremt godt humør, som vanlig. Når jeg kommer til døra, stopper dørvakten meg og sier noe jeg trodde var en fornærmelse. “KALLER DU MEG FEIT??!” brøler jeg av all min kraft og er på tur å innta ninja-modus, i det dørvakten blir stor i øya, synker litt sammen og noe spakt sier “jeg sa det var fullt, FULLT! Ikke feit!”. Stakkars mannen.

Når jeg akkurat hadde fått sertifikatet hadde jeg en periode på noen år da jeg ikke rørte alkohol. Men jeg kjørte bil ustanselig. Jeg var overalt, jeg kjørte til både oslo, sverige, og noenganger kjørte jeg en 10 mil omvei for å fylle bensin, bare for kjøreturen sin del. Men jeg var også sterkt avhengig av coca-cola, og jeg drakk opptil flere liter om dagen mens jeg kjørte. Min mor var alltid bekymret, og spurte titt og ofte om ikke jeg kom hjem, men jeg var altid så travelt opptatt med å kjøre bil. I ettertid forstår jeg hennes frustrasjon, men der og da, var det utrolig viktig at jeg fikk kjøre bil hele tiden. Jeg stoppet aldri bilen så og si, og den ene gangen jeg trodde jeg var ferdig å kjøre bil, sto bilen egentlig å bakket, mens jeg klarte låse dørene.
Heldigvis løste min far problemet med en bøtte varmt vann og litt ståltråd. Helt utrolig.
Men så var det min kjære mor da. Til slutt ringte hun meg og sier at jeg må slutte å kjøre bil litt, fordi hun har kjøpt mange flasker cola som er iskalde, og jeg må bare komme å drikke. Jeg blir skeptisk “Det er vel ikke cola light?” forsikrer jeg meg om for å ikke slutte kjøre bil unødvendig. Men brus fikk jeg, og når jeg hadde drukket opp to store flasker, kastet jeg meg bak rattet igjen. Jeg er jo håpløs egentlig!

 

064: Starte en bedrift

Dette har jeg aldri gjort, men jeg skrev en gang i tiden en litt gøyal arbeidssøknad til en venninne av meg..

Christin Mattilakken Røde

Drammensveien 69

9090 rihæb

 

 

Jeanette Bjerring

Home air 555

9545 svinefjordvik 13.04.10

 

 

SØKNAD PÅ STILLING SOM KICKASSMINISTER ELLER WHATEVER!

 

Jeg viser til søknaden på din nettbyside, og tillater meg herved å søke på denne.

Jeg er ei premiesimle på 24 fra verdens navle, altså Langfjord, som liker å bedrive dagene med

å stelle med hamsterfarmen min, og i tillegg utforske meg selv både seksuelt og lokalbedøvd.

 

Jeg aner ikke hva stillingen dreier seg om, jeg vet bare at jeg er den rette for jobben.

Jeg er ferdig med alt som heter arbeid fra tidligere arbeidsgivere, da jeg har enten rømt fra dem ifra andre land slik som mexico og colombia,men det var i henhold til min narkotikakartell liga leder stilling.

Jeg har også hatt jobb som leiemorder, men det å holde hender med kaldblodige drapsmenn var ikke helt meg, så jeg la arbeidsgiveren min i fryseren i en forlatt campinghytte langt nord for kirkenes.

Jeg har jobbet som hjernekirurg, men dette var før sykehusets ledelse fant ut at jeg faktisk ikke har noen medisinsk utdanning, og den egentlige grunnen til at jeg befant meg i operasjonssalen var fordi jeg lette etter et toalett. Det sier seg nesten selv at de ikke ønsket at dette skulle stå på CV’n min,men all erfaring er bra erfaring.

Jeg har også jobbet som mannlig stripper, noe som fungerte helt fint til den dagen en kunde som hadde betalt for en privat dans, plutselig ville ha lyset på under dansen, og så at den store manndommen min som strøyk han opp etter kjinnet faktisk var en Gilde røkt kjøttpølse som jeg ikke hadde klart på til middag dagen før.

 

Jeg er kanskje ikke den mest ærlige du finner, å om du går igjennom ei rekke på 450 stykker, så er jeg kanskje ikke blandt de 300 første ærlige heller, men når jeg er ærlig, ja da er jeg ærlig. Det har kostet meg to ekteskap, en jobb, fire bengalske hannkatter og retten til å hente ut reseptbelagt medisin. Men Jeg kan lyve så godt at du vil bli overbevist om at ærlighet egentlig aldri har vært noe særlig å bry seg om egentlig.

 

Humor har jeg heller aldri vært spesielt opptatt av, da jeg mener enhver latter eller antydning til smil kan lage en rynke på mitt ungdommelie ansikt,og jeg mener humor egentlig bare er oppfunnet for å irritere folk som prøver lese gode noveller på biblioteket i ro og mak. Blodig alvor er hjertets morsmål.

 

Når det kommer til ryddighet,så er det et fremmedord i mitt vokabular. Det tok meg tre dager å finne denne dataen, og det var bare for å leite på skrivebordet mitt, og for å finne de rette ordene til denne søknaden brukte jeg fire av mine beste år. Jeg mener rot gjenspeiler et rotete hode, og et rotete hode gjenspeiler en arbeidsom hjerne. En arbeidsom hjerne gjenspeiler en filosof i aktivitet, og en filosof i aktivitet gjenspeiler en dritings maur på ei strand i costa rica.

 

Jeg kan arbeide verken i team eller selvstendig, da jeg hater andre mennesker, inkludert meg selv, og mener at den eneste meningen som er rett er min egen,bortsett fra de gangene jeg er uenig meg med selv.

 

Den eneste utdanningen jeg har, er læren om urgammel giftig sopp som ikke vekser mer på jorda, med andre ord, totalt unyttig, og den eneste erfaringen jeg har kommer fra å stappe frukt oppi rompa. Men jeg har et nki studie i å legge opp gardiner.

 

Sosialkontoret har reddet meg mange ganger, men det har gata og ukritiske horekunder også. Penger er det nok av,det gjelds bare å vite hvordan man klarer arbeide minst mulig for mest mulig. Slik som politikerne.

 

Jeg har mange barn, men jeg tror jeg har klart å lure de fleste av dem så langt vekk fra meg at tore på spore må få utvidet sendetid på nrk for å klare å bringe alle tilbake til meg. Og siden nrk er en haug me orangutanger som liker å stikke fingern i rompa først å så i nesa, så er ikke det så sannsynlig.

 

Jeg er som sagt 24 år,den perfekte middelverdien på alderen du søker etter.

 

Nå tenker du sikkert, “hvorfor idet hele tatt søke når du er så lite kvalifisert til stillingen som overhodet mulig”, ja da skal jeg fortelle deg, uansett hva arbeidet måtte inneføre, så tror jeg at med meg ved din side, vil du konstant være overbevist om at det finnes ikke et menneske i denne verdenen som ville klart å gjøre jobben bedre enn deg selv, å du vil aldri tvile på dine kunnskaper eller talenter igjen. Du vil se at din egen innsats er det som egentlig har en betydning, og du vil ikke lengre kreve noe fra andre mennesker, annet enn at de ikke driter i buksa mens de sitter å eter, eller faker en orgasme på judotrening. Det jeg prøver å si, er at ansetter du meg,gjør du 20 andre lasaroner overflødig i det du ser at du kun trenger deg selv, og en stor kronidiot ved din side. Jeg tror vi hadde blitt et radarpar!

 

Jeg kan treffes hele tiden på telefon, med mindre jeg er opptatt me å wap’e youporn og onanere me et kneipbrød. Ser fram til å høre fra deg!

 

mvh

Mattiiiiiiii

PS: kan jeg få forskudd?

 

 

065: Skrive sin egen nekrolog

Jeg leste en gang en litt morsom vits.
Hva står det på gravstøtta til hypokonderen? “Jeg sa jo at jeg var syk!”

 

Christin Mattilakken Røde, 98 år, Langfjord, døde og kom forhåpentligvis til himmelen den 17 mai 2083, og hun etterlater seg 5 barn, 2 ildere og en symaskin betalt på kreditt.
Hun ble født i en sykebil på Sennalandet av sin mor, som sto for jobbingen under hele fødselen, men som ikke har noe med Christins død å gjøre.
Christin gikk ut av symaskinskolen med æresdiplom i 2030, og giftet seg med han som brøytet innkjørselen hennes, i langfjord kirke den 04.08 2040.
Christin var medlem av pennyklubben, og avbestilte aldri en eneste bok. Hun sto for 48 bråtebranner, og ble aldri dømt for noen av dem.
Hun var full av liv helt til hun ble død, og hennes største ønske var å bli begravd sammen med sin garasjeportåpner og siste nummer av Hjemmet.
Begravelsen vil finne sted i oppkjørselen hennes i Langfjord, og etterpå vil det bli servert boller og brus.

 

066: Være med på en fødsel

Jeg tåler ikke å se slike ting. Når jeg var liten begynte katta mi å føde. Jeg ringte etter veterinærer og sykebiler og hylte i telefonen at katta holdt på å føde, før jeg slengte på røret. Jeg sprang med saks rundt i huset i tilfelle jeg måtte hjelpe til, løftet katta opp i senga mi så den skulle ligge godt når den fødte. Dette ble ikke spesielt godt mottat av min mor. Katta og kattunger overlevde, og jeg satt igjen, stor i øynene med saksa tett inntil brystet.

Jeg ble med en gravid venninne på ultralyd. Helt utrolig merkelig. Ikke at hun var gravid, men å få se dette utydelige, noe forvirrende rabaldret på en skjerm, med fanatisk dunking som visstnok er hjertelyd. Det hele blir veldig surrealistisk og space-aktig.
Jeg ble utrolig dårlig å holdt på å svime av. Jeg gjør ikke min jobb som kvinne så veldig godt.

Jeg var heldigvis med på min egen fødsel, som jeg beskriver så godt jeg kan i punkt 001. Dette har blitt gjenfortalt til meg av andre, siden jeg ikke husker noe selv, og det er jo kjent at en fjær kan bli til fem høns. Så ta hele fødselen min med en klype salt, hvem vet, kanskje jeg ble sendt til jorden i en kapsel fra planeten zubba zubba bop bop, og er på jorden for å sanke inn sensitiv informasjon om planteplankton.

 

Nå er det en liten pause igjen, før jeg fortsetter på

100 ting å gjøre før du dør…del 8

😀