Noen ganger mistenker jeg at 90% av alle gamle mennesker har rett om at ting var bedre før.
Eller kanskje ikke bedre, men på sin egen måte litt enklere.
Det jeg mener er at det var nok enklere å ikke bli påskjøvet andre menneskers mening i tide og utide, og dermed ble du overlatt til din egen dømmekraft i mange tilfeller, med det resultatet som måtte følge.
Det er slik vi gjennom mange år har lært at vi ikke skal legge fingre på varm komfyr, drikke vann opp ned, leke med fyrstikker og bensin, og andre ting med noe uheldig utfall.
Hvis noen la fram en mening eller et forslag om hvordan noe skulle gjøres før i tida, kunne du nesten risikere at det var noen fornuftens ord du fikk høre. Rett og slett fordi folk som har tendenser til å sove på togskinner eller stikke fingre i høyspentområder har en lei tendens til å ikke overleve.
Alle skal absolutt mene noe om alt og ingenting, og spesielt hva som angår alle andre enn en selv. Facebook har gjort det veldig enkelt å dele alt med gud og hvermann, så nå får man alles meninger om man vil eller ikke.
Det triste er at mange av disse som absolutt skal hjelpe alle andre enn en selv, mange ganger er så langt ute å kjøre at selv ikke den mest oppdaterte gps’en kan lede de på riktig spor igjen.
Disse menneskene er også en smule farlige for de som stoler så lite på sin egen dømmekraft at de faktisk må ty til andre for å få forklart hvordan de skal få pusten inn i lungene
– og ut igjen.
Grunnen til at jeg kommer med dette har to årsaker.
Den ene årsaken er min kroniske midtlivskrise, som jeg har vært så heldig å ha siden jeg var kanskje 16 år. I det ene øyeblikket har jeg kjempelyst på barn, gleder meg ordentlig mens jeg leser “how to” bøker om babyer, leter etter kule navn og dagdrømmer om den dagen jeg skal lære min arving å svare telefonen for meg, så personen i andre enden irriterer seg grønn over å aldri slippe gjennom til meg og heller blir sittende å høre på maasse svada om ting som har skjedd i barnehagen og hva som skjer når du deler en meitemark i to.
I det neste er jeg hellig overbevist om at verden ligger for mine føtter og at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å rase fra meg. Det er for mye å se, for mye å gjøre, og selv ikke den lykkeligste snåbarnsmor kan overbevise meg om noe annet.
Det er litt her denne irritasjonen min kommer inn.
Fra det øyeblikket sædcellen til din livmors utkårede trenger inn og befrukter egget, varsles absolutt alle synsere, forståsegpåere, bedrevitere og “jeg skal bare komme med et lite råd”-folk gjennom en eller annen usynlig signalbølge. Og vips, der var du ikke lengre herre over din egen kropp. Jeg begynner å bli passelig voksen nå, og tiden for å få barn snart begynner nok å nærme seg.
Men. Jeg vil ha barn på mine egne premisser, oppdragelse og oppvekst skal ikke stilles spørsmål ved, med mindre jeg er helt på bærtur og forsøker oppdra en 6 måneder gammel baby til å starte en snøfreser.
Det er slevfølgelig ikke galt å prøve hjelpe noen som er uerfaren, men man har disse som er så ekstreme at de skal forklare deg hva som er opp og ned på en baby.
Jeg tror ikke jeg orker all gnaginga fra denne type folk som har fått barn, om hvordan ting opplevdes og kjentes ut i uke 2, og hvordan morkaken skal hakkes opp og legges på sprit og tas vare på til den dagen det eneste som er igjen på denne jorda er det glasset med morkake som noen insisterte på å ta vare på.
Jeg vil ikke stilles kritiske spørsmål til hvorvidt jeg ønsker å amme eller ei, eller hvordan sanger jeg skal synge til den lille for at han eller hun skal få over 20 i IQ.
Hele denne problemstillingen kan selvfølgelig løses ved å rett og slett forsvinne fra alt av sosiale medier den dagen jeg blir smelt på tjukka, og bo på en hytte til den dagen barnet er i konfirmasjonsalder. Etter det er vel barn i en slags opprørsk fase, og da hjelper det vel egentlig lite uansett hvilke råd folk kommer med.
Misforstå meg rett, de fleste av dere jeg kjenner med barn der ute har vært veldig tålmodig med meg. Etter kort tid sluttet de fleste som kjenner meg om å mase om når jeg skulle få min egen krabat, og de aller fleste av dere deler ikke alt mulig svada med meg, men deler de morsomme barnehistoriene, og de ekle tingene kommer kun på oppfordring fra meg. Det vil jeg takke dere for, fine vennene mine!
Så var vi kommet til den andre årsaken til dette blogginnlegget. Om du er jente og har facebook er også oddsen stor for at du er med i gruppa “jentesnakk”.
Denne gruppa har gjort at jeg har klappet meg så mye i pannen at jeg rett og slett har forskjøvet kraniet mitt 4cm lengre bak enn det var før.
Jeg skal ikke gre alle under en kam, men på den gruppa er det så mange hjelpesløse mennesker at jeg får herpesutbrudd i alle kroppsåpninger bare jeg får én notification fra denne gruppa.
På et eller annet tidspunkt har flesteparten satt 80% av hjernen i strømsparingsmodus, og da snakker jeg om den delen av hjernen man bruker. Man skulle tro at de fleste som klarer å opprette en konto på facebook og stave navnet sitt riktig, også ville klare å bruke google.
Problemstillingene er mange, spørsmålene er flere, og det du sitter igjen med etter å ha scrollet litt, er “hvorfor?”.
“Kjenner du noen som har blitt gravid?”
“Hvordan tørker man seg etter å ha vært på do?”
“Har jeg rett til studielån selv om jeg ikke studerer noe som helst?”
“Jeg har glemt hvordan man puster,plz svar fort hvordan man gjør det!!”
“Er du tynn eller tjukk? Legg ut bilde av deg selv, jeg begynner!”
“Hva skjer om jeg stikker hånda i en kjøttkvern?”
“Hva er åtte+åtte?”
“Jeg og kjæresten min får ikke bo sammen siden vi bare er 13 år, vi klarer heller ikke leve uten hverandre, burde vi samle sammrn flere par som oss selv og begå kollektivt selvmord?”
“Synes dere jeg burde flytte til tanzania siden jeg fikk avslag på søknaden min om dagpenger fra nav? Hater snø”
“Er det normalt man blir sulten en stund etter at man har spist? Holder det ikke å spise én gang?
Og under hver av disse finner du flere titalls meninger, som mange gang er veldig svimle. Jeg skjønner at man kan være usikker på mye rart, men det får da være grenser?
En og annen gang er det jo selvfølgelig et spørsmål jeg selv har lurt på andres erfaringer og synsing om, men jeg føler at man burde kommet litt lengre enn å spørre om jorda et rund eller om paven bruker hatt.
Jeg har allerede mistet poenget mitt for lenge siden, og tror derfor jeg med et nytt panneklapp tar kveld, og håper du som leser finner dette irritasjonens øyeblikk for meg som passelig underholdene lesning. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg håper du skjønner at noe av dette er satt litt på spissen for å få fram min frustrasjon.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
