I det siste har jeg lest litt om en blogger som fikk avslørt at en del av bildene hennes var redigerte før de ble publisert på bloggen. En valk mindre her, en større pupp der osv.
Jeg kan tenke meg at romjulen hennes var fylt med en liten ekkel klump i magen, og da snakker vi ikke en klump av pinnekjøtt og sossisser som bare aldri lar seg fordøye, men den sorten klump som gjerne kommer når du vet at halve Norge sitter og disser deg på nett.
Ja jeg snakker om fotballfruen.
Det snakkes om at hun er en dårlig mor fordi hun valgte å ta bilde av seg selv noen dager etter fødselen iført undertøyet. At hun er et dårlig forbilde for unge jenter, og legger stadig mer press og fokus på kropp.
All dritten forsvares med at hun er en offentlig person og må da tåle hva enn hun får servert av folket, som for øvrig tror de kan si og gjøre som de vil så snart virkeligheten er på en pc-skjerms avstand.
Man skal ikke være for stolt av seg selv om man er overvektig, for da sender man ut signaler om at hjerte-kar sykdommer og diabetes er greit. Er du tynn, ja så er du syk, og får barna til å utvikle spiseforstyrrelser. Er du godt trent, så skal du heller ikke vise deg fram, for da vil treningen og hysteriet rundt bøttene med proteinpulver fungere som brensel på spiseforstyrrelses-bålet.
Normale kvinner skal fram.
Men hva er normalt? Hvem setter standarden for det?
De som verken er tynne, godt trente eller overvektige?
Dårlig selvtillit kan forkles på mange måter. Den kan forkles ved å rakke ned på disse gruppene.
Den kan også forkles ved å overspise. La være å spise i det store og hele, eller å trene til du ikke klarer tenke lengre.
Jeg skal ikke si hva som er rett eller galt, eller fortelle noen hva som er pent eller stygt. Men alt i alt så føler jeg at man skal utvise den største forsiktighet ved å si at man er trygg på sin egen kropp. Stolt av den.
For det er det bare noen mennesker som får lov til å være.
Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser og blir nok aldri helt fornøyd med hvordan jeg ser ut. Uansett hvor tynn jeg har vært, eller hvor mange kilo jeg har lagt på meg. Uansett hvor fin kjæresten min synes jeg er, så vil jeg alltid tenke at det er noen finere.
Det er lett å redigere et bilde av seg selv. Pynte litt på sannheten. Mange gjør det.
Jeg skjønner godt at denne fruen retter litt opp her og der i et bilde, for jeg har selv opplevd å ha tidenes muffintop over en trang dongeribukse, og da mener jeg den type muffintop som selv den mest erfarne cupcake-baker bare kan drømme om i det cupcake-røra går inn i ovnen.
Men med et lett strøk på en skjerm kunne disse vært borte. Ja helt til jeg gikk ut døra og noen så de i virkeligheten.
Mine forbilder og idealer forandret seg med årene. Det gjør de nok fortsatt.
Pene jenter på det store internettet og på tv kan få slankemuskelen til å ville trå inn for fullt, men jeg tror jeg har blitt mer realistisk med årene. Jeg har venninner i alle former og varianter, og alle blir på en måte forbilder på hvert sitt område.
Ja jeg skulle ønske jeg kunne trene like bra som henne, spise like sunt som henne, vært så naturlig vakker som henne, kunne sminke meg som henne, ha håret hennes, og være litt mer som henne.
Så kanskje jeg får et tips fra alle sammen.
Røre meg litt mer. Spise litt sunnere. Legge øyenskyggen slik. Krølle håret sånn. Ikke rape høylytt i telefonen. Og vips, så er jeg kanskje ikke så ille likevel.
Dette er bare tanker rundt det hele, og er ikke ment å være noen pekefinger for noen, eller gi dere noen endringer i holdninger og meninger, for det tror jeg dere er gamle nok til å avgjøre selv. Men jeg tror poenget mitt er, ikke la noen være en skyteskive for meningene deres, dere vet ikke bestandig hvorfor folk gjør som de gjør.
For å ikke støte verken den ene eller den andre har jeg redigert to bilder av meg selv.
Det ene bildet har jeg gjort puppene litt mindre på, og hofta og rumpa litt større. Ikke nødvendigvis et spesielt sunnere og friskere bilde av meg selv, men kanskje et mindre kritikkverdig bilde.
Det andre bildet har jeg redigert slik jeg vil at dere skal oppfatte meg. Husk! Det er redigert, selv om det kan være litt vanskelig å se. Jeg har rettet litt på fargen, og kanskje litt på hofta.
Når det kommer til skills, så skjønner ikke jeg at jeg ikke blir tilbudt jobb i et eller annet kjempestort magasin, jeg rocker jo denne bildemanipuleringen som ingen andre!
Takk for at du stakk innom kjære leser! Husk! Om du velger å gå forbi kakedisken eller stoppe i den og spise så skjorta revner, gjør det som gjør DEG fornøyd, bare ikke dø av det om 10 år!
