Nå sitter jeg på kontoret. Jeg refererer ikke til toalettet i huset, men et ordentlig kontor jeg har tatt meg friheten til å sitte på. Med en gang følte jeg meg sjef. Autoritære energier begynte flyte innover meg, og plutselig manglet bare en feit sigar, en ondskapsfull katt, en halvfull flaske whiskey og et lekkert krystallglass halvullt av den brune styggedommen.

Hva om jeg hadde vært sjef? Sjef for mange andre mennesker, oppgaver og andre ting?

“Mattilakken, vi har et problem i sektor f!”
“Ikke forstyrr, du vet at jeg må sove en liten lur mellom 11 og 12! Og etter det skal jeg spille playstation!”

“Mattilakken, faxen har sluttet virke!”
“Jeg vet det, jeg forsøkte faxe søsteren min noe av den hjemmelagde lapskausen min, og da sluttet den virke. Vi kan ikke lengre basere oss på et slikt ustabilt system, så jeg har kjøpt 8000 duer som Olsen på regnskap skal lære opp til å hente og levere brev!”

“Mattilakken, nå sperrer de strømmen i hele bygningen her!”
“Ja du skjønner, jeg hadde et litt uklart øyeblikk, og kjøpte opp en go-kart bane i nord-Sverige jeg nå får flyttet hjem med helikoptre, og det kostet kanskje litt mer enn først antatt, så vi må nok klare oss uten strøm en stund. Og julegratialet på en trampoline og ei melkeku per ansatt må jeg desverre trekke tilbake. Men nå må ikke du forstyrre mer, jeg skal hoppe trampoline fram til klokken 16.00”

Kanskje alle burde være glad for at jeg ikke er noen sjef!

Hallo igjen!

På søndagen bestemte jeg meg for å gjenopplive en tradisjon fra barndommen. Å gå Mikaltindmarsjen. Mikaltind er en topp i Kvænangen på 492 m.o.h, som mange liker å paraglide fra. Jeg liker ikke å hoppe utfor høye fjelltopper i Mary Poppins stil, og basere hele min eksistens på at et stykke plastikk skal holde meg i live til jeg lander med beina i funksjonabel tilstand på bakken.

En gang i året er denne marsjen, der du går rett opp og ned, og mottar en medalje for strevet.

Det er lenge siden jeg har fått noen spesielle utmerkelser, medaljer og diplomer, så når jeg hadde sjangsen, var jeg bare nødt å gripe den.

 

The Target..Mikaltind

 

Agent Berit, fulladet av gadgets og hi-tech utstyr for å få oss til topps! Power-back-pack fylt med anabolt vann, hi tech klesplagg som preller av seg vann(!), infrarødt og helt vanlig rødt kamera og en sammenleggbra lomme-AK-47 i tilfelle vi møtte på dørselgere på toppen.

 

Helt til topps kom vi oss, og her chillaxer Berit, mens hun elegant viser oss e6’n som går gjennom Kvænangen. I Tyrkia tar fotografene bilder slik at det ser ut som du holder sola, mens her i Kvænangen holder vi bare hånda sånn at du ser nærmeste hovedvei. Fluktmuligheter må man ha!

 

 

Brannstigen utfor soveromsvinduet mitt. Neida, her er nederst i tårnet, og oppover. Tårnet ser veldig likt ut som Eiffeltårnet. Tror de må ha hentet inspirasjon herifra!

 

 

Her så jeg mitt snitt til å tigge noen kroner fra de andre som gikk marsjen. Tror jeg klarte få 24,50 i pappkoppen før jeg gikk ned, og da gikk jeg ned i forbannelse over at en gjerrigknark hadde gitt meg 50 øre. Hvis du gir penger som ikke er verdt noe så har du ikke gitt noen ting! Det står i bibelen.

Neida.

Her ligger jeg, møkkstolt av å ha gått HELE veien opp, uten å måtte få hjerte-lunge redning, organ donasjon, assistanse fra seaking eller forsvaret, blitt bært i bæresele  av Berit, ELLER bitt meg fast i lårhalsen på en forbipasserende gaupe, som sprang opp i panikk for å hoppe utfor paraglider-kanten for å bli kvitt klebe-demonen (meg). Ser du hvor stolt jeg viser fram medaljen? Jeg har hatt den på meg på butikken, og på arbeid, og når jeg henter posten, og hver gang jeg er på do sitter jeg og kysser på den og kaller den for min dyrebare.

 

 

Her omadresserer jeg all posten til en eller annen intetanende fjellboer. Egentlig ble jeg superinspirert av den tynne lufta så høyt oppe at jeg ikke kunne vente med å begynne skrive en roman. Denne romanen het “Moby, not just dick”

 

Se på denne flotte utsikten. Den har jeg laget selv.

 

 

Her er jeg på en skikkelig nedtur, eventuelt på tur ned, og det var litt trist. Jeg syntes det var noe veldig cocky og fint og kunne ligge helt avslappet på toppen og smile til de som kom pesende opp, mens jeg småivrig holdt fram medaljen så alle kunne se.

 

Det er fint at folk har kamera med på slike turer så folk får bekreftet at jeg også er i bevegelse avogtil.

God natt 🙂

I min kamp om en barnefri hverdag, begynte jeg på minipillen. Cerazette rettere sagt. Desverre gjorde denne meg helt steine tullete. Jeg var konstant på PMS-nedtur, og ansiktet mitt begynte se skremmende likt ut som en pizza fra peppes. Jeg kan ikke gå rundt å være 26 år, med hormonustabiliteten som en 13 år gammel thailandsk gutt. Det får være grenser. Når jeg var yngre gikk jeg på en p-pille som het Diane. Den skal egentlig ikke brukes som bare en p-pille, siden det er et middel mot kviser. Den jobber mot de mannlige hormonene i kroppen, og gjør at man rett og slett ikke får så djevelsk med kviser. Siden jeg er mer mann en kvinne, så må jo dette være den ultimate pillen for meg. Snart vil forhåpentligvis en barne- og kvisefri hverdag bli en realitet for meg, samt et mere feminint liv.

Hvis en blind mann kommer bort for å kjenne på ansiktet mitt nå, er jeg sikker på at han kan lese første halvdelen av det nye testamentet i ansiktet mitt. Forferdelig irriterende.

 I tillegg har mine første rynker ankommet, til min store frustrasjon. Det virker som overdelen av ansiktet har blitt for tung, slik at ansiktet sakte men sikkert begynner å sige nedover. Hvis dette fortsetter vil pannen min henge som en slags duk over munnen min om noen år. Øyenbrynene mine vil se ut som en hakebart, og generellt vil jeg se ut som en bulldog, eller en annen hund det er vanskelig å finne øynene på. Jeg lurer på om dette kan krøkes tidlig ved hjelp av botox, og bare fylle godt på, slik at jeg får fyllt ut den overflødige huden så det blir tight igjen. De kan ikke fylle i bare rynkene, jeg tror de må stikke sprøyta forbi hudlaget, slik at de fyller et tykt lag mellom ansiktshuden og kjøttet som dekker hodeskallen min, så huden blir ordentlig stram igjen.

Men etter hvert som årene går, må de jo fylle inn mer og mer, så hodet mitt kommer jo til å bli så stort i forhold til resten av kroppen at det ikke kommer til å se vettig ut. Derfor må jeg legge på meg en del på kroppen også etter hver botox fylling, for å jevne ut proposjonene. Det jeg ikke klarer med mat, får jeg fylle på med silikon. Kan du ta silikon i pupper og rumpe, så må man vel kunne ta det i skuldre, knær, armer og rygg også.

Når jeg er 70 kommer jeg til å se ut som en snemann i kroppsfasongen. Da kan jeg kanskje få operert mye lengre nese, og for å få den ordentlig orange, kan jeg smøre den inn med altfor mørk selvbruning. Kun nesa. For å virkelig gå inn i snemann rollen, må jeg i tillegg fjerne alt kroppshår og aldri ta sol, og gå med helt svarte kontakt-linser og flosshatt. Men om jeg gjennomfører slike drastiske tiltak for å slippe unna rynker, er vel hele intensjonen min om å se bra ut lenge bortkastet? For hvem synes vel at en levende snømann er hot?

 

Framtidsbilder av meg selv:

 

Her sitter jeg og koser meg med avisen

 

Her scorer jeg på date. Ingenting er som tilfeldig snømannsex

 

Blir alkis fordi jeg er så mye alene, vil bare sitte ute å røyke pipe og drikke øl

 

Slåss med tilfeldige snømenn i parken, taper bestandig.

 

Så alle sammen, hold dere unna botox!

Her ser du en slags teaser for Utkant som begynner på nrk3 25 september, som jeg er med i!:)

Jeg og søsteren min startet den nye tradisjonen med å dra på ferie sammen i fjor, og når vi sier ferie, så mener vi å kjøre oss en tur. Denne gangen gikk turen fra Danmark og hjem, der vi tok en rask pit-stop i Stockholm for å kose oss sammen. Her er litt bilder fra turen 🙂

Silje spenner håret fast før vi skal ut å fly 🙂

Her fikk vi flyet til å stoppe litt i lufta så vi kunne ta en spasertur på skyene. Var veldig luftig og fint, og konsistensen var som en blanding av sukkerspinn og betong.

Vi gikk et stykke til sky-terrenget begynte flate ut litt, og da skjønte vi at vi begynte nærme oss danmark.

Her har noen i danmark gjort faenskap og laget en bru som slutter rett i havet. Det lå biler å duppet i havoverflaten overalt rundt. Nokså syk spøk.

 

Siden jeg og Silje hadde sånn “reiser alene” lapp rundt hodet, fulgte den dama du ser foran der, oss rundt omkring på flyplassen og tørket oss når vi hadde vært på toalettet og sånt. Veldig bra service.

Min supersøte søster!

 

Min supersøte søster har aldri sett et kamera før, og trodde sjelen hennes ble fanget inni kameraboksen når det blitzet.

 

Her går vi å trør og leiter etter ting vi ikke trenger. Heldigvis fant vi en hel masse folk, og det var bra, for de trengte vi jo ikke.

 

Denne sto i utstillingsvinduet til ei parykksjappe. Denne kjolen er BARE hår.

 

Stockholms fallossymbol

 

Silje er redd for broer som lyser om natta, og det var akkurat en slik bro vi støtte på ved Höga kusten. På bildet ser du at hun skalv så mye at man faktisk nesten ikke ser at det er ei bro. Og det er bra, for da kan Silje se på bildene i ettertid uten å bli like redd.

Hehe, jeg tror ikke alle menn forstår hvorfor denne var litt morsom?

 

Tøyer ut etter å ha cloudwalka hele dagen.

Silje blir bedre kjent med madrassen.

 

Starthjelp

 

Silje drikker nonchalant brus, og viser at hun ikke lar seg presse av voldsomme fallossymboler i sveriges samfunn. Jeg synes hun ser så amerikansk ut med caps!(?)

 

Jeg og Silje er så glad for at vi har slikt system. Det er aldri spesielt rotete der vi to er samlet. Begge ser også nødvendigheten av å ha både startkabler og alt av klesskift i umiddelbar nærhet av der man sover.

 

Her ser du at en av flyplassarbeiderne gjør seg klare til å hoppe strikk mellom flyene. Vi hørte ganske vagt “Ching-chong-chinamann- chinamann er død-trø!”

Verdens søteste lillesøster! Hun fikk alle de gode genene, men jeg er best av oss til å plystre, og det er da noe.

Meg

 

Og nå over til noe helt annet:

Her prøver jeg å kjøre motorsykkel for første gang! Det var helt jævlig skummelt.

God natt 🙂

Jeg og Berit fikk se Utkant- episoden NRK var og filmet hos meg, siden vi hadde mast noe fryktelig at dette var noe vi måtte få siden både familie og venner hadde deltatt. Vi fikk en adresse og et passord, og streng beskjed om at det var for “our eyes only”. Jeg vet ikke med Berit, men jeg var hvertfall helt vill i både nyrer og eggstokker, og tror jeg knuste skalaen helt når det kom til nervøsitet. Jeg hadde sett for meg femten millioner ting som kunne vært skikkelig flaut, og jeg gruet meg sånn til å høre meg selv prate. Jeg føler nemlig selv at stemmen min høres ut som om jeg har gått på steroider kjempelenge. I tillegg filmet de jo en fest hos meg i Langfjord, og jeg har for vane å prate utrolig mye svada når jeg drikker, i tillegg til at jeg brøler og hopper endel. De fikk med seg litt av brølinga, og hoppinga. For jeg står faktisk å hopper i sofaen iført en knallrosa kjole og hvite tennissokker. Om du ikke visste det, så er jeg faktisk helt hekta på hvite tennissokker. Jeg hater andre typer sokker, så flere ganger har jeg ønsket meg hvite tennissokker i julegave fra veninner. Det er et must-have, og jeg bruker de til både hverdags og fest. Jo hvitere, jo sexyere. Eneste minuset var at jeg så nokså herja ut dagen etter festen. Det tar på å party in the fjords!

Etter å ha sett episoden 2-3 ganger fikk jeg både klem og et handtrykk fra Berit. Hun var veldig fornøyd med resultatet. Det kommer til å bli veldig surrealistisk når det vises på tv, for det var nokså rart å se meg selv i et program. Men det var utrolig morsomt å se Kristoffer igjen! Han som var programleder! Selv om det bare var på skjermen.

Etter at de fulgte meg i nesten en uke, var det veldig gøy å se hva de hadde klippet til. Vi pratet jo utrolig mye, så jeg kan tenke meg at hadde de fått med seg alt som ble sagt, så hadde jeg vært på kripos overvåkningsliste, og med en enveisbillett ut av landet. Neida, kanskje ikke så ille, men jeg forventet det verste, og utfallet ble morsomt.

Nå er det vel ikke lenge igjen til det vises på tv, så jeg håper du tar deg tiden til å se litt på Utkant på Nrk når det kommer!:)

Musikken nedenfor er fra introen, og den fester seg på hjernen!:)

Jeg skulle egentlig skrive et innlegg om helgas utsvevelser, men siden jeg har glemt en kabel som jeg trenger for å overføre bilder fra digitalkameraet til pc’n, må det vente litt. Da hadde jeg bare bildene fra telefonen min, og gjett hva som var på de?

Meg selv.

Når man tilbringer hele uka uti en fjord der joggebokse og kjempestor collegegenser er “uniformen”, i tillegg til at jeg blir seende ut som en skitten tulling når jeg skrur på biler, så er det ikke så rart at egoismenivået på mobilkameraet når nye høyder når man faktisk orker pynte seg.

Jeg har vært i et bryllup, og i den anledning prøvde jeg pimpe meg selv opp noen hakk. Når jeg skulle velge hvilken av kjolene mine jeg skulle ta, så ble jeg litt usikker om jeg i det hele tatt skulle dra. Alle kjolene var enten skikkelig “julebord” eller “partytøs”. Men jeg fant en kjole som jeg ikke har brukt før. Eneste problemet var at når jeg skulle lukke den igjen, holdt den på å eksplodere i puppe-partiet. Så bestemte jeg meg for å ikke ha bh, for når boobsa flyter fritt, er det visst litt mer å gå på for trange kjoler.

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe jeg har lest at stjernene i Hollywood gjør, nemlig å ta en bit sportstape under puppen for å løfte den opp og få kløft når du ikke bruker bh, noe jeg har sett at drag-queens også gjør for å skape en illusjon om bryster, men jeg tror helt ærlig talt at man må bruke sølvteip eller sånn brun pakketeip for å få det til. Jeg hadde riktignok ikke sporstape, men ganske tykk bandasjetape. Det hjalp ikke noenting, det eneste var at når jeg dro de feite tape-remsene vekk fra under puppene, kjentes det ut som jeg holdt på å vokse brystkassa eller noe i den duren. Faen tape på huden er jo råvondt å rive av. Så jeg droppet Hollywood trikset!

Uansett, mens jeg venter på å finne kabelen til kameraet slik at jeg kan fortelle om mine flauser fra helga, så slenger jeg ut dette bildet av meg, ferdig dollet opp, og uten tape 🙂

Min veninne Berit Kaasen er med i handikapforbundet. I den forbindelsen kom vi på en idè om å lage en kortfilm der vi tester ut fremkommeligheten i Burfjord feks, med rullestol. Jeg ønsket å lage en video spsielt til bloggen min med litt av samme utgangspunkt, bare at jeg ville legge opp filmen til at jeg var en prostituert i rullestol, og hadde veldig dårlig med kunder, ettersom alle horene og horekundene befant seg litt inne i skogen, dit jeg da ikke ville klare komme meg med rullestol. Greia var jo at vi ønsket å få bygget slike stier og sånt som var tilpasset rullestolbrukere, slik at de også kunne se seg litt rundt, og ikke bare etter hovedveiene.

Berit syntes ikke noe om ideen min, til min store skuffelse. Jeg hadde enda tenkt å få tak i noen statister som kunne stå et stykke inne skogen å rasle med greiner, og betale altfor lettkledde berter i fjærboa for en kjapp runde i buskene, mens jeg skulle sitte med verdens største sur-leppe i rullestolen min i grøfta og tydelig vise hvor skuffet jeg var over å ikke komme meg ned til horestrøket jeg også.

Dette var kun for å få en litt morsom vri på det hele, og har ingenting med å gjøre at jeg synes folk i rullestol er prostituerte, for det henger jo ikke sammen med noe i det hele tatt.

 

Ellers i dag, så tok jeg meg en tur i klesskapene mine. Jeg tenkte jeg skulle ta et bilde å vise dere systemet mitt, men det glemte jeg. Jeg har nemlig delt opp klesskapenes hyller i disse kategoriene:

-Store gensere
-Tynne gensere
-Joggebukser
-Dongeribukser
-Partyklær
-T skjorter
-Arbeids t-skjorter
-Gensere jeg kanskje kommer til å bruke en dag
-Klær jeg aldri kommer til å bruke noen dager
-Andre klær jeg kanskje kommer til å bruke om jeg går litt ned i vekt
-Klær jeg kanskje kommer til å bruke om jeg noen ganger totalt forandrer stil.
Etc.

Har du et slikt system i din garderobe? Ingen lærte meg på skolen hvordan system man skulle ha i klesskapet sitt. Jeg føler at det ble mye opptill meg selv å avgjøre, og siden jeg mangler evnen til å ha system i noe som helst what so ever, så ble det slikt. Kategoriseringen ser også ut til å forandre seg litt, alt etter hvordan jeg føler meg den dagen, så klærne bytter ofte plass innimellom hyllene, noe som i det hele tatt gjør denne ordningen noe ufullstendig.

Jeg fant hvertfall en dongeribukse i hyllen med “Dongeribukser jeg ikke vet hvor kommer fra, som jeg kanskje ikke kommer til å bruke”, i størrelse 25. I rent selvhat tenkte jeg at jeg skulle prøve den, bare for å understreke at denne kom jeg aldri til å få over knærne. Luftfuktigheten på soverommet mitt må være veldig lav, eller høy, avhengig av hvilken krympende effekt noen av de har på menneskekroppen, for jeg fikk den iallefall på. Jeg fik faktisk igjen knappen også, noe som gjorde at jeg sto å brølte “YMCA” i senga av ren glede, med de overivrige armbevegelsene. Hvorfor jeg roper ut YMCA når jeg blir glad må gudene vite, for den gir meg ingen lykkefølelse ellers i livet. Fordi jeg fikkd en på, tenkte jeg at jeg skulle gå med den, bare fordi jeg var så lykkelig. Men nå, etter noen timer, kjenner jeg at hoftene mine begynner å kjennes ut som at noen har pisket og pisket dem med en gummistrikk, samtidig som det begynner å gjøre litt vondt i magen, og jeg tror jeg begynner å utvikle underlivssopp pga luft og plassmangel i skrittet. Totalt. Jeg tenkte at jeg venter noen timer, og så bestiller time på akutten på legesentret for å fjerne buksa kirurgisk i kveld. Men ingen skal komme å fortelle meg at ikke jeg passer str 25 i jeans, uansett hvor smertefult det kan bli iløpet av en dag.

Forhåpentligvis får jeg lagt ut noen bilder til dere senere, for da skal jeg og Berit gjøre noen sprell hjemme hos henne 🙂 ikke av at buksa mi blir fjernet kirurgisk, men generelle sprell bare. og jeg skal bruke et gammelt digitalkamera framfor mobilkameraet eller speilrefleksen, fordi jeg har som sagt et gammelt digitalkamera som jeg liker veldig godt KUN fordi de fleste bildene av meg selv blir ok med det. Må være den uskarpe kvaliteten på bildene.

Er det bare meg som mener at mobilkamera ikke bestandig er spesielt flatterende når det kommer til bilder av seg selv?

Uansett, stikker innom i kveld, med litt bilder!:)

Jeg sitter alene i sofaen. Klumpen i halsen blir større og større. Tårene presser seg på til jeg ikke lengre klarer holde dem tilbake, og gråter stille i noen sekunder. Jeg rekker såvidt registrere den snufsete nesen min før jeg tar meg selv i å rope i fortvilelse. Fortvilelsen går over i sinne, og jeg klapper meg hardt i pannen. “Hva faen!!?” roper jeg, uten å forvente noe svar. “Du er så teit!Du må jo for helvete se hvor dum du er!” Sinnet går fort over idet jeg plutselig begynner å le hjertelig. Alt dette i løpet av 30 minutter. Pms, tenker du? Personlighetsforstyrrelse? Kanskje litt av begge, men aller mest er det bare jeg som har blitt helt hekta på serien “Himmelblå” som vistes på nrk. Jeg har snappet til meg 3 sesonger, og har vært klistret til skjermen i timesvis av gangen.

Det begynte med at jeg hadde sett absolutt alle dvd-platene i huset, og her jeg bor har jeg kun nrk, noe som kan bli litt kjedlig i flekkene. Så var det en sesong av “Himmelblå” jeg aldri hadde orket å se, for jeg har aldri vært noe stor fan av norske serier. Det er så mye overspill og dårlige skuespillere at jeg klarer ikke engasjere meg i det hele tatt.

Ja så såg jeg jo en episode av denne himmelblå. Og èn til, for det var jo litt morsomt, og da var det gjort. Jeg satt bokstavelig talt og klamret meg fast i sofakanten med tærne, med vidåpne øyne og armer som fektet over hodet mens jeg kjeftet og ropte til skuespillerne på skjermen. For det er det jeg gjør når jeg ser tv. Jeg roper det åpenbare “ser du ikke at han er forelsket i deg?!”, “kyss han da, din forpulte fitte!”, “Det er jo hun som var elskerinna til tyskeren, skjønner dere ikke det!”, osv. jeg kjefter og roper, selv om jeg vet at jeg ikke får noe svar.

Når noe trist skjer, gråter jeg som om noen skulle kjørt på hunden min, jeg ler og ler når de er rare eller morsomme, og jeg blir kjempesint eller får ordentlig hjertesorg.

Det er sjeldent jeg ser noe på tv som engasjerer meg eller som jeg klarer la være å overanalysere, men himmelblå er så utrolig koselig og “menneskelig”. Jeg oppriktig gruer meg til jeg har sett ferdig alle sesongene og må si farvel til mongolide Roy, drittfitte-mongo-kjerring-Marit, den store babyen og wannabesjefen over øya-Brynjar, hore-Roland, dumsnille super-Kim, pene-Iris, bein i nesa-futt i pattene-Karoline, og alle de andre happy-peoplene på den lille proppe-øya Ylvingen.

For mer info om denne superkoselige serien, gå på nrk’s sider!

Og så vil jeg anbefale alle som har noen døgn til overs om å skaffe seg himmelblå og kjøpe noen store flasker cola og litt sjokolade og så invitere meg på besøk, så jeg kan gråte, le og bannes hjemme i din stue også. Min begynner å bli noe utbannet. God natt!:)

Ps. beklager de siste mest useriøse setningene. bæsj og tiss humoren min når nye høyder når jeg er overtrøtt!

Jeg husker ikke om jeg har lagt ut bilde av min første impuls-tattovering, og siden det er veldig aktuelt for meg nå, smeller jeg det bare ut.

Historien bak var så såre enkel som at jeg i et impulsivt øyeblikk som vanlig, sier til mamma at jeg vil ha piercing i navelen, eller tatovering. Jeg var 17, og mamma sa “vær så snill ikke flere piercinger!”, så jeg løp inn på en tattoo-sjappe i Bodø, pekte på den første tatoveringen øynene mine kunne finne på utstillingene på veggen og ropte “den tar jeg!”. Mannen som skulle spurte hvor jeg ville ha den, og jeg svarte like ivrig “bare sett den på ryggen en plass!”. Jada, den ble kjempestygg. Den var liten, kjedlig, og helt feilplassert. I ettertid har jeg fått høre at mannen som tatoverte heller ikke hadde noe på det studioet å gjøre, så det er jo i tillegg nokså spennende å tenke på.

Haha, det er så rart å se den igjen! Huff, jaja den var hvertfall helt jævlig. Jeg angret som faen, og fikk i tillegg problemer med selvtilliten når det kom til å la folk se meg naken bakfra. Ikke det at jeg lot generelt alle se meg naken bakfra, men jeg mener folk her som kjæreste, stalkere, o.l. Den lille feilplasserte måkebæsjen av en tattovering gjorde at alt annet så kjempestort ut, og avstanden mellom den og rumpa var jo som strekninga Narvik-Stavanger. Jeg gikk sånn lenge og lurte på hva jeg skulle gjøre, og tok tilslutt kontakt med Trines Tattoo i Hammerfest. Hun tegnet og tegnet til hun fant noe vi begge likte, og 3,5 timer senere og 3500kr fattigere, så det slik ut:

 

close up

Ble jævla stort, men jeg ble hvertfall fornøyd!

Så nå har jeg mailet Trine i hammerfest, og er spent på hva hun sier om min nyeste tabbe. Kan det fikses, eller blir det laser? Stay tuned 😉