Jeg sitter alene i sofaen. Klumpen i halsen blir større og større. Tårene presser seg på til jeg ikke lengre klarer holde dem tilbake, og gråter stille i noen sekunder. Jeg rekker såvidt registrere den snufsete nesen min før jeg tar meg selv i å rope i fortvilelse. Fortvilelsen går over i sinne, og jeg klapper meg hardt i pannen. “Hva faen!!?” roper jeg, uten å forvente noe svar. “Du er så teit!Du må jo for helvete se hvor dum du er!” Sinnet går fort over idet jeg plutselig begynner å le hjertelig. Alt dette i løpet av 30 minutter. Pms, tenker du? Personlighetsforstyrrelse? Kanskje litt av begge, men aller mest er det bare jeg som har blitt helt hekta på serien “Himmelblå” som vistes på nrk. Jeg har snappet til meg 3 sesonger, og har vært klistret til skjermen i timesvis av gangen.
Det begynte med at jeg hadde sett absolutt alle dvd-platene i huset, og her jeg bor har jeg kun nrk, noe som kan bli litt kjedlig i flekkene. Så var det en sesong av “Himmelblå” jeg aldri hadde orket å se, for jeg har aldri vært noe stor fan av norske serier. Det er så mye overspill og dårlige skuespillere at jeg klarer ikke engasjere meg i det hele tatt.
Ja så såg jeg jo en episode av denne himmelblå. Og èn til, for det var jo litt morsomt, og da var det gjort. Jeg satt bokstavelig talt og klamret meg fast i sofakanten med tærne, med vidåpne øyne og armer som fektet over hodet mens jeg kjeftet og ropte til skuespillerne på skjermen. For det er det jeg gjør når jeg ser tv. Jeg roper det åpenbare “ser du ikke at han er forelsket i deg?!”, “kyss han da, din forpulte fitte!”, “Det er jo hun som var elskerinna til tyskeren, skjønner dere ikke det!”, osv. jeg kjefter og roper, selv om jeg vet at jeg ikke får noe svar.
Når noe trist skjer, gråter jeg som om noen skulle kjørt på hunden min, jeg ler og ler når de er rare eller morsomme, og jeg blir kjempesint eller får ordentlig hjertesorg.
Det er sjeldent jeg ser noe på tv som engasjerer meg eller som jeg klarer la være å overanalysere, men himmelblå er så utrolig koselig og “menneskelig”. Jeg oppriktig gruer meg til jeg har sett ferdig alle sesongene og må si farvel til mongolide Roy, drittfitte-mongo-kjerring-Marit, den store babyen og wannabesjefen over øya-Brynjar, hore-Roland, dumsnille super-Kim, pene-Iris, bein i nesa-futt i pattene-Karoline, og alle de andre happy-peoplene på den lille proppe-øya Ylvingen.
For mer info om denne superkoselige serien, gå på nrk’s sider!
Og så vil jeg anbefale alle som har noen døgn til overs om å skaffe seg himmelblå og kjøpe noen store flasker cola og litt sjokolade og så invitere meg på besøk, så jeg kan gråte, le og bannes hjemme i din stue også. Min begynner å bli noe utbannet. God natt!:)
Ps. beklager de siste mest useriøse setningene. bæsj og tiss humoren min når nye høyder når jeg er overtrøtt!
