Nå er det sannelig lenge siden jeg har blogget altså! Dette skyldes i at jeg er dypt involvert i et kurs jeg holder på med. Bestemte meg for å ta litt videreutdanning, og er nå dypt opptatt i et brevkurs fra NKI i å legge opp gardiner.
Det går kjempebra, her lærer du å legge opp gardiner ute i “felten”, dvs å legge opp gardiner med det du har tilgjengelig. Ikke alle har symaskin med seg, eller nål og tråd når gardinopplegginskrisa først er ute.
La oss si du sitter på hytta til en kompis og PLUTSELIG oppdager at gardinene på soverommet soper nedi gulvet! KRISE! hva gjør du? Ikke kan du knyte gardinen opp, for da blir den krøllete, og veldig klumpete. Ikke bra.
Så jeg har øvd meg på å legge opp gardiner med alt fra hårnåler, stiftemaskiner, to-komponents lim, spytt og mel, tyggis, bæsjen fra kråker osv.
Kjempespennende! Jeg kan etter dette kurset bli teknisk leder på kid eller princess, så det er jo utrolig spennende.
Bortsett fra det, tenkte jeg at jeg skulle vise dere et bilde av meg med tannregulering! Jeg så ut som en rotte før når jeg smilte, og hadde sett meg litt lei på det, så i en alder av 21 betalte jeg av egen lomme 20.000 for å få rettet opp smilet. Det var 1.5 år med kjetting på tenna, og resultatet ble ikke helt det jeg så for meg, men akk, mye bedre enn før.
Du ser kjettinga inni kjeften der, hva? Fy faen det var noe mannskjit å ha tannregulering. Var konstant sår i kjeften, og så måtte jeg sitte å stake opp trynet etter matrester bare jeg var i nærheten av noe annet enn suppe. Det var helt fantastisk kjedlig.
Så var kjeften min litt trang, så det føltes aldri ut som jeg klarte lukke munnen ordentlig igjen, så jeg følte at jeg så litt ut som et mislykket botox prosjekt til tider. Jeg skal vise hva jeg mener.
Hahha den kjeftkula!
Her er et bilde når jeg smiler, man fikk så helvetes mye munn i forhold til alt annet i ansiktet, siden man måtte brette leppene langt oppigjennom trynet for å faktisk klare trekke tenna fram i et smil!
Jeg valgte tannregulering med sånne gjennomsiktige plastklosser fordi den skulle være “usynlig”. Jeg kan love deg at den ikke var mye usynlig. Da dagen kom for å ta den av, var jeg en overlykkelig sjel! Tannlegen pusset og slipte til tennene mine, og jeg gråt i stolen for alt det min tannlegeskrekk var verdt, og når vi var ferdig og jeg gikk spent bort til speilet sa jeg “herregud, var dette det beste du fikk til?” Tannlegen sa at tennene var fine, men jeg var bestemt på at de kanintennene jeg før hadde hatt, skulle være borte. De va mer synlig før siden sidetennene sto BAK fortennene hvis du skjønner. Som en rotte. Men jeg tar aldri tannregulering igjen, så det får til helvete bare være.
Denne pc’n fikk jeg da jeg var rundt 21-22, så jeg har ikke bilder fra før jeg hadde tannregulering, men det er kanskje like greit! Her får du bilde fra da jeg hadde tatt av reguleringen!
Blodferskt etter reguleringsavtagning! Heftig!
Da begynte en periode med mye smiling!
Dette bildet har jeg redigert pittelitt, men ikke så mye at det burde merkes.
Smiiil!
Men nok smiling og gardiner, nå er det natt, sto opp for 2 timer siden, så må vel bare legge meg igjen. Den nye døgnrytmen min består av 22 timer søvn, og to timer våkenhet. Spennende!
Jeg ligger nå på sofaen hos min kjære mor i Alta, eller jeg har bare en mor, ikke flere mødre på forskjellige steder, der en av dem tilfeldigvis holder til i Alta. Vi prøver på nytt.
Hei, bla bla, ligger på sofaen hos min eneste mor som tilfeldigvis bor i Alta. Eller det er vel strengt tatt ikke tilfeldig, ettersom hun valgte å jobbe og bo her, så vi prøver på nytt.
Blablabla ligger hos min eneste mor, som bor i Alta fordi hun valgte det av egen fri vilje. Sånn, da er tilfeldigheter og misforståelser rundt eventuelle slektskap og temaet om ting som hender pga skjebnen ordnet opp i.
Jeg småhater telefonen min litt. Jeg må slå den av og på 1600 ganger om dagen, og om jeg ikke gjør det, så gjør den det selv. Jeg lengter på en måte litt tilbake til da mobiltelefoner var en smule mer pålitelig. De hadde jo selvfølgelig ingen heftige funskjoner, med andre ord, mindre ting som kunne gå galt.
Min første mobiltelefon fikk jeg i julegave. Jeg husker det veldig godt. Esken var kanskje på størrelse med en skoeske, og oppi lå en Motorola, på størrelsen med en mannesko. En over gjennomsnittet stor mannesko. Den hadde attpåtil en antenne man måtte trekke ut for optimal dekning, noe som gjorde at den hadde et “vingespenn” på ca 50 cm. Det kan hende jeg overdriver, men dette er mine øyenvitne-beretninger, og som fakta sier, kan man ikke alltid stole på et øyenvitne.
Jeg skjærte hull i et pringles-lokk, og stakk den på tuppen av antennen, slik at det så ut som en parabol. Det ble veldig fint, og gjorde telefonen ennå mer upraktisk å bære med seg. Jeg kunne ikke få slike bamser og annen dritt folk lagde på sms med tall og tegn, ettersom displayet bare hadde plass nok til to rader. eller linjer, med tekst. For hver melding jeg sendte, måtte jeg “viske ut” den forrige. Dette tok forferdelig lang tid. Jeg trot ikke den hadde noen spill, og jeg tror heller ikke jeg hadde den med meg overalt, ettersom jeg ufrivillig begynte sagge om jeg hadde den i bukselomma. Om jeg da hadde lommer som var store nok. Men det var kult med mobil, og jeg begynte ta i bruk forkortelser som “gid” for “gla i deg”, “ik” for “ikke”, osv. Superheftig.
På den tiden var det også mulig å sende gratis sms’er ved å skrive inn andre meldingssentraler, feks via land i afrika. Da lå man gjerne hele natten og sendte sms’er, så lenge det måtte vare før meldingssentralen ble sperret. Om man var ordentlig rask, kunne man sende hundrevis av gratismeldinger idet man gikk fri for peng på kortet også, og da gjaldt det skrive så mye som mulig, fortest mulig. Jeg husker mamma ble irritert når jeg satt å tekstet i stuen, fordi jeg skrev så mye og så fort at det hørtes ut som et lite insektsmaskingevær som satt og pepret løs i sofaen. På den tiden ble det også holdt konkurranser i sms-skriving, der det gjaldt å skrive en bestemt tekst på kortest mulig tid.
Så fikk jeg ny telefon. En nokia 5110. Og for alle dere “kidsa” der ute som ikke fatter hva jeg prater om, ser den ca slik ut:
Her ser du herligheten! Den var bare helt rå! Den hadde spillet “snake”, og det var stortsett det hele. Denne tålte ALT! Når jeg dusjet, hadde jeg telefonen med meg inn i dusjen, og sto å tekstet mens jeg vasket håret. Den ramlet i snøen, og ble funnet noen timer senere, og overlevde helt fint. Den ramlet i bakken, den ble kastet i bakken, ja den overlevde alt. Hadde Bear Grils eller Lars Monsen vært en telefon, så hadde han vært en 5110.
Denne telefonen kunne man også pimpe. Jeg kjøpte slim-batteri, som gjorde telefonen ca 19 cm slankere, noe som utgjorde en enorm forskjell både ergonomisk og kosmetisk. Man trengte ikke lengre ha never som en baseballhanske for å holde rundt den. Den ble med ett mye mer sneksi. Så skrudde jeg av antennen, og erstattet den med en “glassantenne”, som blinket rødt hver gang telefonen ringte eller fikk melding. Superfancy! Og så til rosinen i pølsa; skyvedekselet. Det var så kult med alle dekslene man kunne ha, favoritten var kameleondekselet som såvidt skiftet farge når du vridde på telefonen, fra grønn, til grå eller en slags blå (wow), og selvfølgelig skyvedekselet som fikk telefonen til å se helt ekstremt mongofancy ut. Det var helt nifst. OG! Man kunne bytte ut logoen! Med å lage sin egen feks! Husker dere det? Hvilken logo hadde du?
Det tok ikke lang tid før 5110’en ble en smule utdatert. Mange begynte få 3210, som etter min smak så ut som en flat liten dildo, men den kunne man lage ringetoner på selv, noe som gjorde meg litt sjalu. Den hadde også to eller tre ekstra spill i tillegg til snake, noe som OGSÅ gjorde meg sjalu.
Men det var en telefon jeg alltid ønsket meg, som jeg desverre aldri fikk, og det var Matrix-telefonen. Jeg elsket jo matrix-filmen, og når Neo snakket i den mongofete mobilen, ble jeg helt mo i rana, for å si det pent.
Se på denne! Den er liksom bananformet for å ligge mest mulig klint inntil hodet, for å forsikre brukeren om at hjernekreft ikke er langt unna! Jeg synes fortsatt den er stilig!
Etter dette ble mobilene bare mindre og mindre. Jeg ønsket meg en nokia ei venninne av meg hadde, som var så liten at hadde jeg satt meg på den, så hadde jeg kanskje aldri funnet den igjen. Den hadde også blått display, noe som gjorde den kul og fancy.
En gang leste jeg i et blad at Sony og Ericsson hadde slått seg sammen, og planla å lage en mobiltelefon du kunne høre ordentlig musikk på, og ta ordentlige bilder med. Jeg tenkte “ja jøss, GOOD LUCK!”, og så tok det noen år, og der var jaggu meg telefonen de hadde planlagt. Jeg husker jeg tvilte på dette fordi vi hadde engang et blad hjemme som telenor hadde laget, en slags tegneserie, om hvordan telefoni og kommunikasjon kom til å utvikle seg i årenes løp. I bladet var det bilder av noe som så ut som et armbåndsur med små tall og en skjerm der du skulle kunne se hvem du pratet med, og denen teknologien skulle være klar i 1997. Jeg husker 1997. Ingen jeg kjente hadde en slikt armbåndsur-telefon du kunne se noen som helst i. Så da var det kanskje ikke så rart at jeg tvilte på sammenslåingen mellom Sony og Ericsson? Nå er Sony Ericsson Sony Ericsson. Man sier liksom ikke sony, eller bare Ericsson lengre. Men da jeg var yngre var de to helt forskjellige. Så rart!
MIn første touch-telefon var en rosa LG av et eller annet slag. Jeg skreiv så mye feil, og skjønte ingenting, at den smurte jeg i veggen i forbannelse. Forrige år gikk fra mobiltelefon med ordentlige taster, til en touch telefon igjen. En samsung galaxy. Den fungerte veldig bra, og det tok et helt år før jeg byttet den ut med Samsung galaxy s2. Jeg kan ikke påstå st jeg er like knytt til disse nye telefonene på samme måte som jeg var før. Jeg aner ikke hvor mange mobiltelefoner jeg har hatt, men det er et fåtall jeg faktisk husker, og dom jeg tenker på som ordentlig gode telefoner. Jeg er jo selvfølgelig knytt til telefonen på en helt annen måte nå, om jeg føler jeg har glemt telefonen noen plass, får jeg jo et lite hjernedrypp og et slag, og akutt nyresvikt på en og samme gang. Telefonene inneholder mye mer nå til dags, noe som er veldig skremmende. Bilder som ikke skal komme i feil hender, meldinger, ja mange bruker jo mail på telefonen også, slik at alt som er så forbanna hemmelig er jo total krise om det skulle bli borte. Det jeg tror jeg synes hadde vært verst om jeg mistet telefonen og noen fant den, var om de så alle bildene jeg har prøvd å ta av meg selv, for å få et pent bilde liksom. 30 bilder på rad der jeg sitter akkurat likedan, bare vrir på hodet og litt forskjell på ansiktsuttrykkene.
En gang hadde jeg ikke råd til å betale telefonregningen min på veldig lenge, og ble da uten telefon en stund. De første dagene var helt grusom. Jeg fikk panikk av å ikke kunne sjekke facebook hele tiden, ringe, sende meldinger osv, men så glemte jeg litt at jeg hadde telefon. Jeg sluttet å ta den med overalt, og trangen etter å trykke på den hvert femte minutt forsvant gradvis.
Før var mobilen en diger klump du bare brukte til å skrive masse svada til noen venner, meldinger som ikke var viktige, og heller ikke av noen større betydning. Det var mer avslappende å ha telefon da. Jeg angrer den dag i dag på at jeg byttet bort den kjære 5110’en min i en kasse øl bare fordi det var 16 mai og jeg skulle på fest. Hadde jeg visst at nesten alle telefoner etter det skulle bli en skuffelse, hadde jeg beholdt den med nebb og klør, og verst av alt så hadde den sikkert fungert den dag i dag!
Bortsett fra at samsungen min streiker flere ganger for dagen, så må jeg innrømme at jeg synes den er nokså bra egentlig. Jeg må bare få levert den inn på reparasjon, men det er jo heller ikke barebare, for noen ganger føles det jo som livet mitt avhenger av den telefonen, så jeg er redd for å miste alt som er på den om jeg leverer den inn.
MEN, nok om mobiltelefoner, nå er det natt!:)
Husk å ikke opphold telefonen for nært kjønnsorganet ditt, eller andre plasser som ser ut til å fange opp stråling på en lite bra måte! God natt kjære leser!:)
Hallo der ute! forrige uke ble jeg oppringt av nrk, som lurte på om jeg ville være med på talkshowet Lindmo som går på nrk. Det skulle være en greie om Utkant programmet som jeg var med i, og de ønsket at jeg skulle sitte i publikum så Lindmo kunne spørre meg tre- fire spøramål. Så da ble jeg fløyet ned til oslo, og fikk rom på Grand.
Når jeg kom på Grand, hadde jeg verdens største joggebokse på, og altfor stor bag i forhold til meg selv. Damen i resepsjonen så ikke ut som hun helt trodde på meg når jeg sa jeg hadde rom der, men hun fant meg til slutt på skjermen. Jeg fant ut at dette er muligens et hotell der jeg ikke burde spise sjokolade på sengen til jeg sovner, slik som jeg gjør på alle andre hoteller der smeltet sjokolade-flekker over alt på lakenet er en gjenganger når jeg har vært gjest.
Hotellet var stort og fint, men jeg synes rommet luktet rart. Kanskje så gamle rom lukter litt rart, folk har jo tross alt gjort mye merkelig oppigjennom årene på hotellrom, der luktene blir hengende igjen i vegger og gulvtepper.
Når jeg skulle spise frokost på grand, var jeg forberedt på bacon, egg og bønner, og gledet meg villt! Når jeg kom inn der frokosten ble servert fikk jeg både bakoversveis og hentesveis. Der var alt fra små lekre bakverk dyppet i sjokolade, til allle mulige slags syltetøy, pålegg, frukter, drikker og en egen kokk som sto å stekte maten du ville ha. Dette gjorde meg så satt ut, at jeg endte opp med et fat som inneholdt noen skivede stykker med agurk og gulrot, og et glass melk. Jeg satt å så ned i tallerkenen min å tenkte “hva i helvete..!”, men forfjamselsen av all maten de faktisk hadde der gjorde at jeg spsiste opp agurken og gulrota, og tuslet litt småforvirret opp på rommet igjen.
Når det kom til hele Lindmo showet, så sleit jeg som faen med hva jeg skulle ha på meg, det er jo ikke alltid at slibrig utringning og lårkorte skjørt er like lekkert, så jeg raidet hele Tromsø på onsdag i min søken etter et litt mer “modent” antrekk. Jeg tror jeg klarte det til slutt, og det ble litt uvant, men jeg syntes det var fint.
Når jeg kom til NRK, var det helt fjernt å være meg. Folk kom å tok meg i hånden og sa de hadde gledet seg til å treffe meg, at jeg var “rosinen i pølsa”, så jeg følte meg jo som den stjerna. Litt nervøs, og veldig sulten, prøvde jeg gire meg opp på frukt og sjokolade, mens jeg hilste på mange nye mennesker.
Jeg fikk beskjed om at selv om jeg bodde i Langfjord, var det viktig at jeg bare nikket pent og var enig i at jeg bodde i Tappeluft, for ordens skyld, og det er jo greit, har jo vært mye i Tappeluft i min ungdom ettersom jeg hadde kjæreste der, pluss at verdens beste scooterløype starter ca der!:)
Hun Anne Lindmo kom å ga meg en klem og sa jeg var like glad og spretten som på tv, og det var jo ganske morsomt! Før jeg ble sminket, ble jeg vist litt rundt i studio!
Fancye greier altså! Jeg kan love deg at den stolen jeg måtte sitte på var så vond og jævlig, at etter ti minutter trodde jeg at jeg skulle dø! Jeg var bombesikker på at rumpebeinet mitt var på tur å skjære seg ut av selve rumpekjøttet mitt, og jeg konsentrerte meg HARDT for å ikke bryte ut i et smerteskrik eller skjære stygge, stygge grimaser! Før programmet begynte, hadde vi alle satt oss på plassene våre og fikk varmet opp latteren vår. Når Lindmo kom å sa hvilke gjester som var der i kveld, introduserte hun også meg som Tappelufts store datter, og når jeg da skulle reise meg opp fra den grusomme rumpedreper stolen i mine 15cm høye hæler, så jeg nok mer ut som en dritings oter på stylter, enn en lekker babe fra utkantstrøk.
Småhappy og nervøs!
Denne lekre damen skulle sminke meg! Jeg sa hun bare skulle peise på, var tross alt ikke hver dag jeg ble sminket av profesjonelle!
Jeg satt å smilte å lo hele tiden, tror det var et tegn på nervøst sammenbrudd egentlig!
Anne Lindmo kom å ga meg en skål sjokolade jeg kunne mumse på, selv om jeg følte jeg gjorde jobben til sminkøren litt vanskelig der jeg satt med kjeften full av sjokolade og seigmenn, og drøvtygde som ei svær ku! Anne Lindmo var ganske morsom, hun pratet mye tull, og de andre i nrk snakket mye om “ligge i skje”, og å være naken fra navelen og ned. Av en eller annen grunn.
Hun hadde tilogmed pudret hendene mine så ingen skulle se det kolosalle skillet etter selvbruningen jeg strengt tatt ikke burde holde på med på egen hånd!
Her står vi! Kristoffer er kul, og det er jeg og!
Jeg fikk blomster fra nrk, og det var jo kjempeartig. De trødde jeg i baggen når jeg kom på hotellet i et vagt håp om at de skulle overleve flyturen hjem. Så når jeg kom til Alta ga jeg dem til mamma, som ble råimponert. Hun bare “Herregud det er jo Finn som har laget denne!”, jeg svarte bare “Finn hvem?”, “Finn Schjøll!” svarte mamma. “Hvem i helvete er Finn Schjøll?”, spurte jeg igjen. Så forklarte hun at det var han fra god morgen norge, og da begynte jeg sakte men sikkert å forstå hvem hun pratet om. Så den puttet hun i en vase, og virket veldig fornøyd.
Jeg var ute å tok noen øl med en übersøt med venninne etter showet, og det var kjempemorsomt. Det var helt rart å bli gjenkjent i Oslo, jeg tenkte liksom at det ikke skulle strekke seg særlig lengre enn til coop i alta, så det var veldig gøy.
Crazy dame altså!
Her ligger jeg, dritsliten på hotellet, og nokså klar for noen timer søvn!
Det ble skikkelig stress med flyene jeg skulle ta også! Både ned til Oslo, og opp til Alta! På fredagsmorgen måtte jeg få venninna mi Trine til å smelle extensionene på meg, og superstresse meg ned til flyplassen, og der kom jeg for sent til innsjekk, og sto nesten og hoppet opp og ned på gulvet i innsjekkskranken for å prøve komme meg med. Da var den en veldig hyggelig mann som sa til damen som jobbet der “jeg tror du må hjelpe den stressa dama der”, og da fikk jeg komme med allikevel. Det var ikke sikkert jeg fikk bagen med, sa hun, men når jeg kom til Oslo dukket den opp på bagasjebåndet likevel. Heldigvis. Så takk, mannen i Alta på flyplassen, og Trine uten dere hadde jeg nok ikke kommet med flyet!
På tur hjem fra Oslo, feilberegnet jeg også tiden litt, og kom da også for sent til innsjekk. Heldigvis var det en snill mann i skranken som hjalp meg, pluss at jeg fikk snike foran masse mennesker i sikkerhetskøen slik at det gikk bra likevel. Det er slike opplevelser som gjør at hjertet måå jobbe overtid altså, man kjente godt at den lille pumpa gikk med turbolading for å si det sånn!
Jeg tok noen bilder fra showet, sånne…screenshots eller hva det heter, og de kommer her!
Der sitter jeg og vinker nervøst!
Jeg var faktisk så nervøs, at når hun hadde spurt meg spørsmålet, og gått opp så scenen igjen så hadde jeg glemt hva jeg svarte. Snakk om å ikke fungere når man er stressa!
Jeg tok også noen screenshots fra utkant der jeg må vise dere noe morsomt!
Så kommer det store spørsmålet, HVILKEN accessorie hører IKKE hjemme til antrekket mitt?
Er det:
a) Sneipen b) Vinflaska c) De hvite tennissokkene
Hahaha :p
Og så har jeg vært på en litt annerledes fotoshoot hos Photographer Rino Engdal, og her er en smakebit fra shooten..
Men nå skal jeg se om jeg får sove litt! God natt kjære leser, takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!
Jeg trodde ikke man kunne savne et dyr så høyt som det jeg har gjort. Jeg visste ikke at man kunne bli så knyttet til en firbent skapning. At man skulle referere til en hund som en av de beste vennene man har hatt.
Det er godt over et år siden jeg mistet han. Å holde han i armene mens han tok sine siste åndedrag er noe av det tyngste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det er rett og slett den verste dagen jeg noensinne har hatt. Bildene av deg som ligger i fanget mitt, og blir slappere og slappere, spilles av, om og om igjen. Som en film du ikke kan skru av.
Og som jeg har savnet deg, kjære lille hunden min. Jeg har tenkt på deg hver dag, jeg har savnet deg hver dag. Jeg savner ulingen din, måten du nesten “pratet” på når du ble ivrig. Når vi kjørte bil, begynte han alltid å “prate” høylytt og hoppe fram og tilbake i setene straks han kjente seg igjen. Eller når han så meg komme mot han. Den følelsen du får når noen blir så glad for å se deg, er uvurdelig. Jeg har nesten ikke turt å se på bildene jeg har av han, for når jeg gjør det, klarer jeg ikke la være gråte. Det er ennå for sårt, jeg har ikke klart å bearbeide i det hele tatt, og har derfor bladd fort forbi når bildene av min kjære lille Evo dukker opp på pc eller mobilen. Men jeg nekter å slette bildene. Jeg er livredd for å glemme hvordan han så ut, hvordan han hørtes ut, hvordan han var. Så jeg kan bare ikke slette de.
Men så ble jeg sittende å se gjennom bilder nå i sted på telefonen min, og der var han, verdens fineste hund. Jeg lo litt av en video der han jakter på en humle i stuevinduet, og da var det gjort. Jeg som har vært så flink å ikke tenke så lenge på deg av gangen at jeg har blitt lei meg. Så nå sitter jeg her, deppa, og føler meg en smule småpatetisk.
For å takle at du ikke skulle komme hjem mer, har jeg latt som du ikke er død, at du bare er borte en tur. Det har fungert greit, selv om det siste øyeblikket vi hadde sammen har brent seg fast på netthinnen min.Min måte å takle sorg på, er å bare “pakke” det bort. Gjemme det til jeg en dag er sterk nok til å ta det fram. Jeg har forsøkt flere ganger å tenke på at du ikke er mer, men det blir for sårt. Altfor sårt.
Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha oppdratt han som jeg skulle, uerfaren hundeeier kan man vel si at jeg var. Hele opplegget ble mer som et prøv-og-feil eksperiment, men jeg elsket han, uten tvil. Tross all jævelskapen denne hunden klarte finne på. Han spiste opp bilen min innvendig, allikevel hilste jeg og klappet han når jeg satt meg i bilen og oppdaget det. Hva skulle man gjøre? Ja jeg var nødt til å tilkalle både snekkere og malere etter deg der vi bodde før, du var jo helt umulig i flekkene, og man kan takke herren for at jeg ikke er en spesielt materialistisk person, for denne hunden hadde dyr smak.Jeg ringte snekekre i panikk for å få de til å komme å rette opp lister og dører, før huseiere eller kjærester oppdaget det. Nesten så jeg skulle ønske jeg gikk på skole, for da hadde du nok spist opp leksene mine også.
Han var en ramp uten like. Jeg løp mange ganger etter han i bare sokkelestene på vinteren når han klarte åpne døra og stikke av, og når jeg ga opp leteaksjonen og vente nesen hjemover, satt han på trappen og ventet. Som om det var jeg som hadde rotet meg bort. Han låste bildørene når jeg sto på utsiden av bilen, og nøkkelen i tenningen. Fortvilt sto jeg og reiv meg i håret mens Evo sto på innsiden og logret. Kjempeglad for at jeg kom bort til bilen igjen såklart! På vinteren når vi skulle gå tur, var det ikke bare bare å lufte en hund som veide bare noen kilo mindre enn meg selv. Det var mange som fikk seg en god latter da jeg nærmest snørekjørte på skoene etter hunden. I god fart!
Å venne Evo til å ligge i bur var også et nokså dødfødt prosjekt. Han lå nokså rolig, helt til man gikk ut av huset uten han. På et eller annet vis, var denne hunden som selveste Houdini. Jeg aner fortsatt ikke hvordan han har klart det, men Evo klarte presse seg ut mellom de minste åpninger i alle burene jeg prøvde sette han i, å når jeg da kom hjem, møtte jeg en steine tullete hund, og materielle skader for tusenlapper av gangen. Jeg innså at hunden måtte rett og slett bare være med over alt. Når jeg skulle reise bort, satt jeg han inn på et hundehotell i Alta. En gang jeg skulle hente han var han helt sår på nesen, og da fortalte de som jobebt der at når de hadde kommet inn på morgenen for å se til hundene, ble de møtt av min Evo, logrende og glad i gangen. Da hadde han brutt seg ut mellom stengslene i avlukket sitt, og ødelagt en dør. Så han hadde gått fritt fram og tilbake i gangene. Kanskje Houdini ble reinkarnert i en hund, hvem vet.
Evo
Jeg hadde en tung periode. En veldig tung periode. Da lå han ved min side dag ut og dag inn. Han ga meg labb, og kunne sitte lenge å “holde meg i hånden” når jeg deppet. Han var der hele tiden. Enten lå han helt oppi fanget mitt, eller så satt han inntill meg, og passet på.Når jeg gråt, la han hodet i fanget mitt, og der lå han til jeg ble glad igjen. Om natten når jeg var redd og ensom, krøp han inn under dyna, og lå helt inntil meg.
Her har Evo forsøkt å gjemme beinet ved hjelp av en sko..
Jeg kunne ikke være lenge uten han før jeg fikk dårlig samvittighet. Når jeg reiste bort, ringte jeg hver dag for å høre hvordan det gikk. Jeg hadde en stor vond klump i magen, og savnet han hele tiden.
Men så skjedde jo det verste en hundeeier kan tenke seg. Hunden måtte avlives, og jeg gråt ustanselig. Kjøreturen til dyrlegen var så vond, tanken på at jeg ikke skulle få ha ham med hjem igjen var så hjerteskjærende og brutalt at jeg bare hikstet og gråt. Det var vanskelig å kjøre, for øynene fyltes opp med tårer hele tiden, samtidig som jeg strøk på den vakre lille engelen min. Jeg gråt til jeg var helt tom den dagen. Det var ikke mer inni meg, og et lite øyeblikk stoppet hele verden opp. Jeg var utmattet, hjertet mitt var knust, keg hadde mistet min aller beste venn.
Jeg fikk meg en ny hund ganske raskt etter Evo gikk bort, en veldig fin en. Det ble ikke helt det samme, det gjorde ikke det. Det tok lang tid før jeg klarte venne meg til at det ikke var du som skulle komme når jeg ropte. Det er fortsatt ikke helt det samme, og jeg følte meg nærmere Evo enn jeg gjør med min nye hund Lexie. Egentlig følte jeg meg nærmere Evo enn jeg har gjort med mange mennesker. Jeg tror det er fordi vi var sammen hele tiden, han var jo med overalt. Jeg er utrolig glad i den nye hunden min, men det jeg hadde med Evo var et vennskap som ikke kan beskrives med ord. Jeg har dårlig samvittighet for alt jeg gjorde feil, og jeg vet at jeg aldri får sjangsen til å gjøre det godt igjen. Jeg savner å ha en i livet mitt som elsket meg så betingelsesløst som Evo gjorde, og jeg savner å ha en å elske så betingelsesløst tilbake. Det er mye jeg kunne gjort annerledes, og det er vondt å tenke på. Samtidig som jeg tror at Evo alltid visste hvor mye han var for meg. Håper jeg.
Jeg savner deg hvertfall like mye nå som jeg gjorde da du gikk bort, og jeg tror egentlig alltid at det kommer til å være et tomrom i hjertet mitt etter deg som ingen kan fylle. Jeg var iallefall heldig som fikk ha deg så lenge som jeg gjorde, og jeg er evig takknemlig for å ha hatt en venn som denne firbente lille karen når det stormet som verst rundt meg. Du var en fantastisk venn på godt og vondt, og den stunden vi hadde sammen kommer jeg alltid til å huske med både glede og sorg. Håper vi sees igjen, kjære lillehjertet mitt.
Semper in Corde meo, Evo <3
Beklager et litt depressivt innlegg, men jeg var nødt til å få det ut. Å savne noen er ikke alltid like enkelt. Spesielt ikke om man aldri vil få treffes igjen. Men som de sier, vi har da alltids minnene!:)
Trenger du en klissete låt å deppe til? Jeg legger herved ut en til det formålet!
Jeg sitter nå å bøtter nedpå med krumkaker. Kjøpte meg en kjempestor eske på butikken med krumkaker. Det er noe av det beste som finnes. Men uten multekrem! Jeg hater multekrem! Multer smaker sur gammel elghjerne med aprikoser på, så det synes ikke jeg noe om. En gang fikk jeg bestemor til å lære meg å steike krumkaker. Hun sa det var fint å gi bort. Så jeg stekte opp en to tre bokser med krumkaker, og spiste alle selv. Man kan da ikke gi vekk noe som er så godt! Desverre har jeg ikke noe krumkakejern selv, så den nyinnlærte krumkakemakerkunsten forsvant like fort som kakene i seg selv.
Egentlig burde de selge krumkaker i små snacksposer på kino også, for det hadde jeg kjøpt.
Jeg rotet gjennom kameraet mitt og fant noen bilder fra et Mary Kay party jeg har glemt å dele med dere!
Når jeg ser Mary Kay blir jeg helt vill i bakgrunnen. Jeg brukte lese mye Tommy og Tigeren når jeg var liten. Jeg tror mine grimasetendenser på bilder kommer derifra. Jeg husker faren til Tommy brukte å stå med kameraet klart mens Tommy satt på en stol å smilte pent, så sa faren “klikk, klikk, klikK” uten å egentlig ta bilde. Tommy satt like pent. Men når faren trykket på utløserknappen, skjærte Tommy de fæleste grimasene han klarte. Noe lignende skjer med meg.
Al Quaida ville også være med på Mary Kay, og jeg tror Mary Kay ville vært stolt over å se denne multikulturismen(?) på partyene hennes. Al Quaida fokuserte mest på øyensminke og hudkrem til panne og neserygg. Lebestift og lignende var ikke av særlig interesse. Kurslederen Jeanett Taftø ser litt skeptisk ut, og har strakt handen ned i vesken etter peppersprayen i tilfelle det blir noen heftige overgrep utover kvelden. Jeanett er en overgriper. En snill en sådan.
Her stables det ut. Jeg klarte ikke sitte stille, ville bare hoppe rundt og spise ferreo rocher. Eller hvordan i helvete det skrives. Tror det er fransk og betyr “overpriset sjokolade”!
Her ser du næmmisen. 70 kroner pakken på coop. Det er 70 kroner jeg kunne satt inn på min BSU, og vært 70 kr nærmere mitt eget hus. Men neida, jeg tenker ikke så langsiktig. Men min kropp er mitt tempel, og tempel i liten forstand er jo som et hus, så jeg fyller meg med sjokolade, som en egeninvestering om å bli et hus i mitt neste liv. Eller noe. Jeg vet ikke om mitt høye sjokoladeinntak kan forsvares på noe vis. Med et Apache helikopter kunne jeg forsvart alt!
Jeg hadde lyst på dette og, men det var ikke en del av Mary Kay partyet. Litt misvisende å kalle det et party når jeg ikke fikk lov å drikke alkohol. Kanskje det ikke hadde vært en bindende handel om jeg bestilte masse ting på 2 i promille. Uansett, om jeg hadde holdt Mary Kay party ville jeg nok servert en kopp sprit til de som ønsket det!
Ever-so-happy Jeanett! Hun kunne lurt meg hvertfall.
Her gjøres det klart til griseri! Jeg fikk mange bomullspads og servietter for jeg bruker jo to tonn sminke til vanlig, så det gikk jo en dekar regnskog med til å tørke av all dritten fra trynet mitt. Dette gjorde jo at kurset tok 3 timer lengre enn vanlig. Hjemme bruker jeg få noen til å spyle meg i ansiktet med en høytrykksspyler mens jeg holder meg fast i trappa. Da må man knipe igjen munn og øyne, ellers blir man full av vann i magen, og øynene presses bak i hodet så man ser ut som en trestamme i ansiktet. Det har skjedd ca 4 ganger før, og er ikke til å anbefale.
Jeg likte pennen veldig godt. Jeg fant den ikke i katalogen, og det var synd, for dette er en sjeldent pen penn altså.
Det ser ut som jeg tror kameraet har tenkt å flykte fra meg, så jeg bruker alt det jeg har av steroider i kroppen til å gripe fast kameraet med de små pølsefingrene mine. Jeg klorer virkelig godt tak altså!
Etter mye sjokolade og kaffe, kan det bli vanskelig å fokusere på produktene som blir vist fram. Jeg kan vel si at jeg og Hanne satt å skjærte mer grimaser og ropte som apekatter enn det som ville vært normalt på et Mary Kay party.
Hanne digger å sitte pent å bli tatt bilde av! Dette var vel ca 2 sekunder før hun brøt ut i et villt tourettes helvete uten like. Jeg tror aldri jeg har sett noen som reagerer så jævlig på kaffe som det hun gjør. En stund vurderte jeg å foreta en exorsisme på henne, men da stoppet Gunn Tove meg. Hun mente demonen i Hanne var snillere enn Hanne selv.
Jeanett (til høyre) ser ut som hun akkurat kom på at hun holder på å varme et beltedyr i ovnen hjemme på 400 grader, og blir nå litt bekymret for om hun kommer til å komme hjem til et nedbrent hus, eller en lekker beltedyrmiddag for fire. Gunn Tove (til venstre) ser ut til at hun har tenkt å stjele en foundation mens Jeanett er opptatt med å tenkte på beltedyrmiddagen.
Siden ingen av dem så ut til å reagere spesielt på det rundt dem et øyeblikk, stjal jeg kaffetrakteren til Gunn Tove, og et skap av baderomsinnrednignen hennes som jeg brettet sammen å la i veska. Jeg tok også ledningsnettet i bilen til Jeanett og la det under en stein, så det skal jeg hente senere.
Hanne fikk en allergisk reaksjon av å sutte for mye på pennen, og begynte trekke ut sine egne øyne. Jeg syntes det var litt merkelig å gjøre det ved matbordet, men siden ingen av de andre reagerte, tenkte jeg at kanskje det var vanlig. Når hun etterpå puttet øynene sine i munnen, syntes jeg det ble litt mye. Da teipet jeg to støvler fast i ansiktet hennes så ikke det skulle se så merkelig ut.
Jeg blir alltid så kul når jeg sitter bak stearinlys. Nesten litt Toni Braxton preg over meg.
Det var det jeg hadde akkurat nå, nå skal jeg spise opp de siste krumkakene før jeg går å legger meg på trappa med halsbrann og brekninger i munn og rumpe etter all julekakespisinga.
God kveld videre kjære leser, takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!:)
Så du for et fint ord jeg nettopp fant på selv? “Tankeforskruddelse”! Håper det slår an! Det er når man tenker på ting man egentlig ikke trenger tenke på, som medfører mere problemer og virrvarr enn overhodet nødvendig, som verken gir mening, eller nødvendigvis har noe rotfeste i den virkelige verden. Altså unødvendig tankekluss.
Det må bli armene mine, siden jeg nå sitter å ser rett på de mens jeg skriver. Jeg smurte meg inn med selvbruningskrem i dag, og nå, noen timer senere, får man virkelig se hvor slørvete jeg har vært. Det ser ut som jeg har stukket handen inn i feil hull på ei ku når jeg skulle hjelpe til med en fødsel, for jeg har brune, store flekker og streker langt opp igjennom armene. Dette ser jo rett og slett ikke vettig ut. På en tre-fire meters avstand ser jeg nok veldig fin ut. Om jeg har bukse på. For jeg har nemlig bare smurt inn overkroppen! Jeg tenkte at det bare var armene og kanskje litt cleavage jeg ble å vise fram, så kler jeg av meg nå, vil det se ut som jeg har hvit tights på!
Bortsett fra det så skulle jeg jo egentlig vært med på moteshow på alternativmessen i Alta. noe jeg gikk glipp av fordi jeg ikke rakk øvingene pga jobb. Det var nokså surt idet jeg så bildene av jentene når de hadde blitt sminket og pyntet! Faderullandei så snasne de var! Og jeg som hadde tenkt å rive av meg klærne på scenen for å showe litt. Jaja, det er vel ikke så galt om jeg beholder klærne på avogtil. Det kan jo bli litt mye flashing, selv til meg å være.
For å kompensere for at jeg ikke fikk muligheten til å drite meg ut i edru tilstand på høye hæler på en catwalk, meldte jeg og søsteren min oss på hip hop dansekurs. Jeg er aldeles ingen danser tydeligvis, med mooves som Carlton i Fresh Prince, så er ikke trinn og lignende noe som kommer naturlig for meg. Og i tillegg har jeg kort lunte når jeg skal konsentrere meg, og tålmodighet er ikke min sterkeste side. Jeg bannet en del, men prøvde gjøre det mens musikken spilte høyt, ettersom det var en del barn til stede. Jeg så faktisk at to-tre unger snudde seg og lo av meg når jeg sto i total urytme bakerst og bare viftet febrilsk med armene, som om det var en veps rundt hodet mitt.
Jeg tenkte jeg skulle få høre om ikke Berit Villkokk kunne stikke innom i morgen å filme siste del av kurset så dere lesere fikk se hvilket håpløst emne jeg faktisk er når det kommer til dans!
Slik ser jeg ut AKKURAT NÅ! Jeg elsker de der cross-genserne, jeg skulle ønske jeg eide 100.000 slike! Jeg ville brukt de til hverdags og fest, og de er jo så lange at man kan bruke KUN dem, hvis man foreksempel skal ut på byen! Og når det kommer til min alkoholholdige drikke, så er det corona som gjelder. Steike godt øl altså. Pluss at det ser litt mer normalt ut at jeg holder opp en øl som jeg drikker alene, enn en stor flaske Koskenkorva.
Jeg har kommet fram til at jeg skjeler med øynene. Dette fordi når enkelte folk tar bilde av meg, så ser det ut som den ene siden av ansiktet mitt har blitt kastet syre på, så øynene og munnen og alt bare renner nedover som altfor varm plastelina. Når jeg kom på jobb en gang og var mongotrøtt, så sa han ene på jobben “hva er det som skjer med øynene dine, de skjeler jo som faen” eller noe i den duren, og da ble jeg helt besatt av at jeg skjeler.
Jeg har prøvd å gjøre øvelser jeg selv tror er bra for å stramme opp øynene, og prøver å se meg selv i øynene i speilet. Det er jo umulig å se i begge øynene samtidig. Mye av dette kan jo egentlig tyde på at jeg har altfor lite viktige ting å tenke på, men man er jo selv sin største kritiker. Jeg forsøkte google skjeling, og det virker som det er medfødt.
Ettersom jeg aldri har skjelt før, syntes jeg det var merkelig at dette skulle skje iløpet av de siste to månedene. Jeg leste også at man kunne sprøyte botox inn i synsnerven, det ville hjelpe litt. Og om jeg alt driver å stapper masse botox bak i øynene, så kan de jo pumpe litt inn i panna, og de små rynkene som blir under øynene når man smiler.
Man kan også bruke briller for å rette opp i skjeling, men ettersom jeg ikke trenger briller blir det litt vanskelig. Da ser jeg jo olutselig mye dårligere enn vanlig, og det går jo ikke. Men jeg er ikke så glad i solbriller heller, for jeg finner ingen briller som ligger rett på nesen min, siden den ikke er helt slett. Så for å rette opp skjeling med briller, måtte jeg ha tatt en neseoperasjon, og da begynner det bli nokså dyrt.
Men siden denne skjelingen bare skjer når enkelte folk tar bilde av meg, og gjerne når jeg blir litt langt ut på siden av selve bildet, så har jeg tenkt at det kanskje er objektivet på kameraet som gjør det. Er det noen som har erfaringer med dette som kan bekrefte eller avkrefte noe slik? Ellers må jeg nok ta meg en tur til optikeren!
Jeg opplevde noe lignende når jeg begynte på p-pillen. Jeg gruet meg slik til å begynne på de nå for snart 3 måneder siden, for jeg var så redd for å gå opp i vekt. Etter bare noen uker var jeg sikker på at jeg hadde gått opp 5 kilo, og alle klærne mine var for trang. Spesielt dongeribuksene. Jeg ble så deppa! Jeg prøvde å spise litt mindre, ikke drikke så mye brus, fokusere mer på å bevege meg mer, og slike ting. Alle klærne var fortsatt for trang. Jeg turte ikke veie meg, jeg var altfor redd for resultatet. Helt til forrige helg. Da veide jeg meg, og til min store forskrekkelse hadde jeg ikke gått opp i det hele tatt. Da begynte hjernen å jobbe, og så kom jeg på at ca samtidig som p-pillene ble tatt i bruk, gav pappa meg tørketrommel. I vill glede over å slippe det monstrosiøse tørkestativet,, begynte jeg tørke absolutt alle klærne mine i tørketrommel. Dette medførte også at plutselig var alle klærne mine litt for små.
Jeg har absolutt ikke godt av å tenke i det hele tatt. Men nå begynner øynene å gå i kryss av helt andre grunner enn å skjele, nemlig at jeg er supertrøtt.
I morgen tenkte jeg vise dere noe ekkelt!
Så får dere bruke søndagen på å kose dere, det er jo farsdag, og min pappa fikk 3 kaker på fredag allerede! Han er så glad i kaker, pluss at jeg måtte bestikke han så han orket bytte dekk på biilen min. Den har stått i en måned siden jeg er så utrolig lat, men pappa fikser når han ser at dattera har gått i stå. Så husk å gratulere pappan din med dagen, og er du pappa selv, så gratulerer med farsdagen fra meg!:)
Ha en god natt, takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!:)
Jeg har alltid likt å sove på hotell. Jeg liker å ikke måtte rydde opp etter meg selv, jeg liker å få servert så mye mat jeg bare orker til frokosten (de fåtall gangene jeg faktisk rekker den), og jeg liker hotellrom generellt. Jeg vil at soverommet mitt skal se ut som et hotellrom. En jeg var kjæreste med en gang i tiden skulle absolutt rydde etter seg når vi sov på hotell. Det gjorde meg frustrert. Jeg roter som bare faen med en gang jeg inkvarterer meg på rommet, og uansett hvor mye eller lite jeg har med meg, ser rommet ut som et bombet horehus ca ti minutter etter at jeg har låst opp døren. Jeg elsker det. Jeg hopper i sengen, strør informasjonslappene og brosjyrene rundt meg, spiser godterier og smuler i sengen, sparker dyner og laken på gulvet, bruker ALLE hånddukene når jeg dusjer, stjeler såpen og badehetten, og trekker for gardinene så ingen kan se hvordan jeg svinser rundt på rommet som en hysterisk ilder.
Høydaren med hotellfrokosten er bønner, bacon, egg og de små pølsene. Det smaker aldri like godt å lage det hjemme som når du får det på hotell. Jeg spiser så jeg kjenner forstoppelsen sige på. Jeg henter mange fat med alt jeg vil ha, fra brød og pålegg, til frukt og frokostblandinger. Jeg tar 3-4 glass med forskjellig juice og melk, og jeg drikker kaffe og te. Selv om jeg er alene, ser frokostbordet mitt ut som det har vært fyllt opp med supersultne “gainers”. Jeg skulle ønske jeg kunne bo på hotell hele tiden.
Før bestilte jeg alltid røykerom, men mistet fort lysten til å røyke når jeg kom inn på rommet. Jeg var så bestemt, “må ha røykerom! Må kunne ta en røyk hele tiden!”, men man mistet fort lysten på røyk når man kom inn på rommet, og det luktet sur gammel fjøs. Så jeg tar heller ikke-røyk. Fy faen vi røykere stinker altså. Æsj.
Men nå skal jeg gå å trykke på alle knappene på fjernkontrollen til den går tom for batteri!
Forresten så har jeg vurdert å lage et blogginnlegg med alle penisbildene folk har vært så snille å sende meg. Så legger jeg ved mail-adressen, så kanskje noen andre kan gi disse menneskene den oppmerksomheten de føler de behøver ettersom dette virket nokså avskrekeknde for min del.
Nattinatt kjære leser, takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!:)
I dag var jeg i Alta for å lære meg å gå som en modell. Ja jøss du, det er få ting i denne verden som ser så malplassert som meg på en catwalk. Jeg har nemlig sagt ja til å være modell på alternativmessa i Alta på lørdag som kommer nå.
Her ser du en liten reklame fra Kulturverkstedets side. Såeh, dette blir virkelig et stjernespekket show med BÅDE meg og Rannveig Heitmann! I tillegg er det en drøss med lekre jenter i altfor lite klær til årstiden som skal dit å vise seg på scenen, så jeg anbefaler alle å komme.
Jeg kjenner jeg trenger en heiagjeng som kan stå foran med scenen å heie på meg når jeg kommer ut, for jeg er altså bare helt ræva på å se seriøs ut å gå som en modell!
Det er Pia Ingridsdatter som har Vintage vs Retro, så vi skal ha på oss klær som er litt old school, for å si det på en måte. Kjolen jeg skal ha på er 70 år gammel, og for 70 år siden viste de nok ikke så mye skin som jeg bruker gjøre når jeg pynter meg.I tillegg bruker jeg ikke skulderputer, jeg synes jeg ser matcho nok ut som jeg gjør! Men klærne er så søte og kule, og om du ikke ser noe som helst du kan like, så skal jeg personlig kjøpe en ost og baconpølse til deg som plaster på såret! Jeg vet jeg har en 50 lapp en plass, så jeg har råd til at EN ikke liker klærne. Men jeg tror de fleste vil synes klærne og smykkene som skal vises er råflott!
Jeg bruker jo kun å gå i stiletthæler når jeg skal drikke, for da klarer jeg å drikke bort smertene i bena etter en halvtime med 15 cm hæler, så å øve meg på å gå i sånne sko i edru tilstand var jo en lidelse uten like. Vi kvinner må virkelig hate oss selv. Synd vi ser så bra ut med hæler da!
Den 70 år gamle kjolen jeg skal ha på, er sinnsykt lang, eller så er det jeg som er utrolig kort, så jeg er nokså nervøs for å tryne så jævlig på moteshowet! For på et tidspunkt har jeg en slags overraskelse til publikum, og da vil jeg tro at det ser best ut om jeg holder meg på bena! Overraskelsen inneholder absolutt ingen akrobatiske, halsbrekkende stunts, men allikevel.
Dette ble egentlig bare veldig rotete, men det er fordi jeg er så trøtt at jeg holder på å drukne i mitt eget spytt. Jeg tror jeg skriver litt mer til dere i morgen, og i mellomtiden håper jeg dere vurderer å ta turen innom Rica på sentrum i Alta på lørdag klokken 17.00 å gi oss litt support!
Har du noengang hørt om å bli “loket” til døde? Det har jeg. Søskenbarnet mitt fortalte meg en nokså uvanlig, og ikke minst dramatisk måte å drepe noen på. Om du pisker en person ihjel med en frosen puddelhale, vil ikke drapet kunne spores tilbake til noen etter et par timer. Hvorfor? Jo fordi når halen da tiner, vil det ligge små hårlokker igjen fra den frosne halen, som gjør at obduksjonsrapporten vil vise at personen døde av “loking”. Dette ga selvfølgelig ikke mening, men har du en frosen puddelhale for hånden, og en person rett foran deg du må drepe i feks selvforsvar, eller om du er en hemmelig agent eller en hitman som må drepe noen på kommando, kan slike ting komme godt med om du plutselig en dag må morde noen litt.
Når vi er inne på det med å små-morde litt rundt, tenkte jeg at jeg skulle starte en gjeng. Det virker jo så koselig å ha en liten røverbande rundt seg siden de er så lojale å liker å kle seg likt. Mange mc-gjenger foreksempel, har jo trivelige møter i godt lag der de enten drar ut å steiler på motorsykler og er litt show-off, eller er ute å morder folk som de ikke liker, eller som har vært ekkel med den minste og styggeste i gjengen.
Men hvem som helst kan jo ikke være med i en slik gjeng, da blir det jo litt ustrukturert. Jeg tror alle medlemmene må ha klare instruksoner angående deres roller. Feks en kasserer som kasserer ting vi ikke trenger lengre, en gartner som kan plante bevis, en ninja som kan gå rundt i superundertøy og finlandshette og ta ninja på folk som er ekle mot resten av gjengen eller de som protesterer mot gjenger generelt, en våpenekspert som kan bekrefte eller avkrefte om ting vi finner når vi er på tur er våpen eller ikke, en sjåfør som kan kjøre oss rundt omkring på bakerier når vi blir sultne og har lyst på boller, en tolk som kan tolke ting som de selv vil om vi snakker litt i koder, en pr-agent som…gjør hva enn en pr-agent gjør, en advokat som kan skrive seriøse og lange brev hver gang vi driter oss ut og ødelegger vegg til vegg teppene på hotellrom vi sover på, en skiløper som kan irritere oss hver vinter, en som kan bryte ut i sang på offentlige steder slik at store områder deltar i massedans som en slags musikal-scene, og en elektromontør som kan henge opp spotlights i bunkere og slikt hvor vi gjemmer hemmelig kontraband.
Så må jeg kanskje ha 2-3 stykker som kan gjøre andre vanlige gjeng-ting, som å henge sammen i klynger. Kanskje det blir litt lite med 2-3 da? Da ser de jo ikke ut som en gjeng. Tror jeg må ha 6-7 stykker da, i tilfelle alle som har sine oppgaver er ute å gjør det de skal idet vi skal stå å være gjeng.
Det er ikke bare å starte en gjeng altså, det er jo utrolig vanskelig å organisere så mange mennesker. Så jeg vil trenge en diktator. Og siden dette liksom skal være MIN gjeng, så er det vel strengt tatt jeg som burde være diktator. Som diktator ønsker jeg også å ha batman med på teamet, for diktatorer er jo veldig utsatt for attentat og slikt, og da må jeg ha en ordentlig råtass som bodyguard. Helst batman, men er han utilgjengelig kan jeg nøye meg med Clint Eastwood eller til nød en sånn white trash kjerring som klikker og prøver slå til alle på Jerry Springer show.
Nå er det strengt tatt kveld, så nå skal jeg terkke meg sakte men sikkert ned i bunkeren min der jeg skal ligge til lading til jeg blir snill og slutter å ønske starte en gjeng.
Det ligner jo faen meg ikke grisen! Vi hadde de beste flaskene! De store, maskuline, perfekt balanserte flaskene du kunne drept en isbjørn med pga den massive plasten, men nå, hva er dette?
Det ser ut som et ødelagt stump, et slapt fallossymbol! En pudding av en flaske! Flaskepudding!
Hvor skal man gripe rundt den? Jeg liker å holde langt oppe på flaska, rett atmed tuten. Det kan jeg ikke nå. Den er helt feil utformet. Hvem har slike hender? Som om jeg prøver kvele en hamster med to fingre! Jeg blir så forbanna!
Den korte, stygge flasken gjør meg eitrende forbanna! Og den tynne plasten føles så skrøpelig og dum, som om plasten trenger inn i brusen min hver gang jeg tar på flasken, og rett og slett ødelegger min leskende drikke. Jeg har ikke ord for hvor sint jeg er.
Hvem har godkjent dette? HVEM foreslo dette? Hvilken lavkarbo-jodlende-intetsigende-makthappye-dustebæsj har fått avgjøre min brusskjebne? Faen ta deg din flaskedreper!
Min hyggestund med brus er nå blitt en påminner om at det er store bæsjehoder der ute som får lov å bestemme ting de burde holde seg langt unna.
