Jeg trodde ikke man kunne savne et dyr så høyt som det jeg har gjort. Jeg visste ikke at man kunne bli så knyttet til en firbent skapning. At man skulle referere til en hund som en av de beste vennene man har hatt.
Det er godt over et år siden jeg mistet han. Å holde han i armene mens han tok sine siste åndedrag er noe av det tyngste jeg har vært med på i hele mitt liv. Det er rett og slett den verste dagen jeg noensinne har hatt. Bildene av deg som ligger i fanget mitt, og blir slappere og slappere, spilles av, om og om igjen. Som en film du ikke kan skru av.
Og som jeg har savnet deg, kjære lille hunden min. Jeg har tenkt på deg hver dag, jeg har savnet deg hver dag. Jeg savner ulingen din, måten du nesten “pratet” på når du ble ivrig. Når vi kjørte bil, begynte han alltid å “prate” høylytt og hoppe fram og tilbake i setene straks han kjente seg igjen. Eller når han så meg komme mot han. Den følelsen du får når noen blir så glad for å se deg, er uvurdelig.
Jeg har nesten ikke turt å se på bildene jeg har av han, for når jeg gjør det, klarer jeg ikke la være gråte. Det er ennå for sårt, jeg har ikke klart å bearbeide i det hele tatt, og har derfor bladd fort forbi når bildene av min kjære lille Evo dukker opp på pc eller mobilen. Men jeg nekter å slette bildene. Jeg er livredd for å glemme hvordan han så ut, hvordan han hørtes ut, hvordan han var. Så jeg kan bare ikke slette de.
Men så ble jeg sittende å se gjennom bilder nå i sted på telefonen min, og der var han, verdens fineste hund. Jeg lo litt av en video der han jakter på en humle i stuevinduet, og da var det gjort. Jeg som har vært så flink å ikke tenke så lenge på deg av gangen at jeg har blitt lei meg. Så nå sitter jeg her, deppa, og føler meg en smule småpatetisk.
For å takle at du ikke skulle komme hjem mer, har jeg latt som du ikke er død, at du bare er borte en tur. Det har fungert greit, selv om det siste øyeblikket vi hadde sammen har brent seg fast på netthinnen min.Min måte å takle sorg på, er å bare “pakke” det bort. Gjemme det til jeg en dag er sterk nok til å ta det fram. Jeg har forsøkt flere ganger å tenke på at du ikke er mer, men det blir for sårt. Altfor sårt.
Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha oppdratt han som jeg skulle, uerfaren hundeeier kan man vel si at jeg var. Hele opplegget ble mer som et prøv-og-feil eksperiment, men jeg elsket han, uten tvil. Tross all jævelskapen denne hunden klarte finne på. Han spiste opp bilen min innvendig, allikevel hilste jeg og klappet han når jeg satt meg i bilen og oppdaget det. Hva skulle man gjøre? Ja jeg var nødt til å tilkalle både snekkere og malere etter deg der vi bodde før, du var jo helt umulig i flekkene, og man kan takke herren for at jeg ikke er en spesielt materialistisk person, for denne hunden hadde dyr smak.Jeg ringte snekekre i panikk for å få de til å komme å rette opp lister og dører, før huseiere eller kjærester oppdaget det. Nesten så jeg skulle ønske jeg gikk på skole, for da hadde du nok spist opp leksene mine også.
Han var en ramp uten like. Jeg løp mange ganger etter han i bare sokkelestene på vinteren når han klarte åpne døra og stikke av, og når jeg ga opp leteaksjonen og vente nesen hjemover, satt han på trappen og ventet. Som om det var jeg som hadde rotet meg bort.
Han låste bildørene når jeg sto på utsiden av bilen, og nøkkelen i tenningen. Fortvilt sto jeg og reiv meg i håret mens Evo sto på innsiden og logret. Kjempeglad for at jeg kom bort til bilen igjen såklart!
På vinteren når vi skulle gå tur, var det ikke bare bare å lufte en hund som veide bare noen kilo mindre enn meg selv. Det var mange som fikk seg en god latter da jeg nærmest snørekjørte på skoene etter hunden. I god fart!
Å venne Evo til å ligge i bur var også et nokså dødfødt prosjekt. Han lå nokså rolig, helt til man gikk ut av huset uten han. På et eller annet vis, var denne hunden som selveste Houdini. Jeg aner fortsatt ikke hvordan han har klart det, men Evo klarte presse seg ut mellom de minste åpninger i alle burene jeg prøvde sette han i, å når jeg da kom hjem, møtte jeg en steine tullete hund, og materielle skader for tusenlapper av gangen. Jeg innså at hunden måtte rett og slett bare være med over alt. Når jeg skulle reise bort, satt jeg han inn på et hundehotell i Alta. En gang jeg skulle hente han var han helt sår på nesen, og da fortalte de som jobebt der at når de hadde kommet inn på morgenen for å se til hundene, ble de møtt av min Evo, logrende og glad i gangen. Da hadde han brutt seg ut mellom stengslene i avlukket sitt, og ødelagt en dør. Så han hadde gått fritt fram og tilbake i gangene. Kanskje Houdini ble reinkarnert i en hund, hvem vet.
Evo
Jeg hadde en tung periode. En veldig tung periode. Da lå han ved min side dag ut og dag inn. Han ga meg labb, og kunne sitte lenge å “holde meg i hånden” når jeg deppet. Han var der hele tiden. Enten lå han helt oppi fanget mitt, eller så satt han inntill meg, og passet på.Når jeg gråt, la han hodet i fanget mitt, og der lå han til jeg ble glad igjen. Om natten når jeg var redd og ensom, krøp han inn under dyna, og lå helt inntil meg.
Her har Evo forsøkt å gjemme beinet ved hjelp av en sko..
Jeg kunne ikke være lenge uten han før jeg fikk dårlig samvittighet. Når jeg reiste bort, ringte jeg hver dag for å høre hvordan det gikk. Jeg hadde en stor vond klump i magen, og savnet han hele tiden.
Men så skjedde jo det verste en hundeeier kan tenke seg. Hunden måtte avlives, og jeg gråt ustanselig. Kjøreturen til dyrlegen var så vond, tanken på at jeg ikke skulle få ha ham med hjem igjen var så hjerteskjærende og brutalt at jeg bare hikstet og gråt. Det var vanskelig å kjøre, for øynene fyltes opp med tårer hele tiden, samtidig som jeg strøk på den vakre lille engelen min. Jeg gråt til jeg var helt tom den dagen. Det var ikke mer inni meg, og et lite øyeblikk stoppet hele verden opp. Jeg var utmattet, hjertet mitt var knust, keg hadde mistet min aller beste venn.
Jeg fikk meg en ny hund ganske raskt etter Evo gikk bort, en veldig fin en. Det ble ikke helt det samme, det gjorde ikke det. Det tok lang tid før jeg klarte venne meg til at det ikke var du som skulle komme når jeg ropte. Det er fortsatt ikke helt det samme, og jeg følte meg nærmere Evo enn jeg gjør med min nye hund Lexie. Egentlig følte jeg meg nærmere Evo enn jeg har gjort med mange mennesker. Jeg tror det er fordi vi var sammen hele tiden, han var jo med overalt. Jeg er utrolig glad i den nye hunden min, men det jeg hadde med Evo var et vennskap som ikke kan beskrives med ord. Jeg har dårlig samvittighet for alt jeg gjorde feil, og jeg vet at jeg aldri får sjangsen til å gjøre det godt igjen. Jeg savner å ha en i livet mitt som elsket meg så betingelsesløst som Evo gjorde, og jeg savner å ha en å elske så betingelsesløst tilbake. Det er mye jeg kunne gjort annerledes, og det er vondt å tenke på. Samtidig som jeg tror at Evo alltid visste hvor mye han var for meg. Håper jeg.
Jeg savner deg hvertfall like mye nå som jeg gjorde da du gikk bort, og jeg tror egentlig alltid at det kommer til å være et tomrom i hjertet mitt etter deg som ingen kan fylle. Jeg var iallefall heldig som fikk ha deg så lenge som jeg gjorde, og jeg er evig takknemlig for å ha hatt en venn som denne firbente lille karen når det stormet som verst rundt meg. Du var en fantastisk venn på godt og vondt, og den stunden vi hadde sammen kommer jeg alltid til å huske med både glede og sorg. Håper vi sees igjen, kjære lillehjertet mitt.
Semper in Corde meo, Evo <3
Beklager et litt depressivt innlegg, men jeg var nødt til å få det ut. Å savne noen er ikke alltid like enkelt. Spesielt ikke om man aldri vil få treffes igjen. Men som de sier, vi har da alltids minnene!:)
Trenger du en klissete låt å deppe til? Jeg legger herved ut en til det formålet!
Så rørende:'( som hundeeier selv, ble dette tungt å lese.
En fin refleksjon 🙂 de firbente har en egen evne til å komme under huden på oss……
Det var veldig fint Christin, viktig å få det ut, det sies tiden leger alle sår, men dype sår legges aldri, det vil alltid vêr! Men man kan finne ein måte å takle å leva med det, ta vare på minnene, det er ett ordtak!,Christin,, det som ikkje dreper oss gjør oss sterkere! Det er vondt å mista noe som er så ner! Føler med deg!
Det var egentlig litt pussig at du skrev om dette nå, for i går fikk jeg den verste beskjeden jeg kunne fått. Vi er forverter for en førerhundvalp, og hun skulle egentlig leveres til test i februar. I går fikk vi beskjed om at hun må inn om 2 uker. Jeg er bare hjemme i helgene, og i tilegg skal jeg bort den ene helga som betyr at jeg kun har 3-4 dager igjen med henne. Det knuste hele min verden, selv om vi kan få henne hjem i juleferien…
Det var rørende innlegg, og jeg forstår deg så godt akkurat nå.
Jeg vet hvor fælt det er å miste dyr som nesten er nærmere enn noen venn.. Mistet to hester, og den lille fine hunden min ble sparket ihjel mens jeg så på og ikke kunne gjøre noen ting. Det var helt ubeskrivelig grusomt å plukke opp den lille kroppen og ikke ville innse at hun var død. Nå har jeg den vakreste hunden i verden(pluss en liten dyrehage til), og jeg vet ikke hva jeg gjør den dagen det skjer noe med dem. Men sånn er det vel å elske, om det er dyr eller mennesker, man vet aldri hvor mye tid man har med dem.
Skjønner. Du beskriver det veldig godt. Har det også sånn. Min Pusi ble 23 år. Vært borte 4 år no. Har ny katt, fin katt, helsvart den også. Ser ut som Gammelpusi, men det stiller jo ikke savnet etter Superpus! Tenkte på henne seinest i går, og på alt vi delte de 23 år,. Det var både gode og onde dager. Eg meiner seriøst at det er mere sjel i de kuleste dyran enn de dårligste menneskan! ;J
Første hund,katt,bil,sykkel,,,d e no med den/det første,,som åsså kan bli det første man mister,,og savner,,,mens man forbauset ser ut av vinduet,,at livet og sørvesten herjer videre,,med regn og vind fra flere kanter,,,.D hadde vert fint med litt sny no,,hadde lysa litt opp,,dog,snymåking..
Både fint og vondt å lese…Synes det er fint å lese at du har en annen side enn den veldig morsomme! Kjenner meg godt igjen da…Har selv hatt to hunder som jeg dessverre ikke greidde å oppdra som jeg burde…Rett og slett fordi jeg var for svak og lot dem sjarmere meg i senk tror jeg. Men vi fikk jo veldig sterke bånd, mye som det du beskriver mellom deg og hunden din. Jeg stålsatte meg og holdt dem da de ble ble avlivet og begravde dem på den fineste plassen på eiendommen min helt alene….Tårefylte avskjeder, men det føltes bra å ta skikkelige avskjeder med dem. Takk for fint innlegg, det vekket minner som er både gode og vonde….!
Åh, føler så voldsomt mye med deg! 🙁 Føler det slik selv, og nå har det gått en stund. Skulle trodd sånne sår faktisk grodde igjen, men det er som om man bare bruker tape på, og så rakner tapen. Med gjevne mellomrom. Jeg hater sånt. Arg.
Sender deg en stor, stor klem! <3
-NA, nymfoman sexblogger
Mistet min beste venn bare for noen dager siden, vet hvordan du har d. han het chico og har ogs fått et blogg innlegg hoss meg 😉
klem
USEDVANLIG pent publikum hos Anne Lindmo på NRK ikveld……
HilsenHarald
ååååå for ett fint innlegg Christin! æ fikk tåra i øyan og kjente det stakk i hjerte! den kjærligheten du beskrive her e den kjærligheten æ har til Rulle, uansett kor umulig han e så elske æ han mer enn alt. og æ vet ingen andre kunne elske han så mye som det jør!
<3 Sende deg en god klem! OG æ vil også si at du tokk deg fantastisk ut på tven i dag!
Det var veldig bra skrevet. Kjente meg igjen. Vi hadde en Beagle når jeg var mindre og vi ble gode venner med en gang. Samme dag som vi hentet ham, så sovnet vi begge på gulvet. Han med forlabbene og hodet over den ene foten min. Jeg likte å se på ham som en sjelevenn. Men dessverre så husker jeg ikke stort av ham nå lenger. Det har gått så mange år, og jeg var vel bare 10-11 år da vi hadde ham.
Men poenget er at jeg vet hvordan det føles. Man får kontakt med dyra sine, og det er noe jeg setter stor pris på! 🙂
appreciateyourlife: Ja vennskapet med et dyr kan mange måter være sterkere enn vennskapet man har mellom mange mennesker. Det er noe helt eget med å bli elsket så betingelsesløst av en skapning. Total godhet, og ingen krav til at du skal være noe annet enna kkurat deg selv. Dyr er herlige!