En befriende sinnsro har lagt seg over meg, som et slags usynlig slør av valium, omhyggelig svøpt rundt min ellers nokså elleville kropp. Man skulle kanskje tro at dette var resultatet etter en heidundrende orgasme, eller mye adhd medisin, men nei, ikke denne gangen.

Jeg føler meg på en måte “hel” igjen. Som om en langvarig jakt er over. Byttet er mitt, og nå kan jeg nyte det. Om du noengang har gått rundt i timesvis, ja kanskje dagesvis, med følelsen av at du hadde kunnet drept for et stykke ostekake feks, og endelig får din etterlengtede ostekake,da vet du hvilken følelse jeg snakker om. Gang den følelsen med 10, så kan du tenke deg hvor rolig og avbalansert jeg er for øyeblikket.

Så hvilket mirakel har klart å temme denne villaksen av et menneske?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet nesten ikke hvilke ord jeg skal velge for å fortelle deg om dette, for dette øyeblikket har jeg ventet på i mange år..

Endelig…Endelig….

Som du vet har vi jo nettopp feiret jul i de fleste hjem, med familie og venner, god mat og det hele, og selvfølgelig, SELVFØLGELIG julepresangene.

Jeg spiller av øyeblikket i hodet mitt, som en kortfilm på youtube, om igjen og om igjen. Hvordan pakkene rundt meg, bløte eller harde, begynte å miste betydningen for den ene. The One. Alt rundt meg ble skyggete, uskarpt, uviktig. Juletreet og alle presangene ble bare en stor fargerik røre, med mange små lyssglimt. Et lite øyeblikk så jeg bare den. Den lille papirbiten, brettet omhyggelig sammen, inni en tom sigarettpakke. Tiden sto nesten stille når jeg fomlet etter papirlappen med de små pølsefingrene mine, og brettet den ut for å se. Hva er så satans spesielt med en papirlapp at den får alt i verden til å blekne i noen minutter? Når den papirlappen er en kvittering på en SUKKERSPINNMASKIN og en METALLDETEKTOR, ja da er det ikke mange tingene som hadde klart å tørke det salige gliset av ansiktet mitt. Endelig hadde jeg blitt tatt på alvor. Kjæresten min  hadde ikke rukket å få tingene til jul, og ga meg heller kvitteringen så jeg skulle skjønne at det var på tur.

Jeg tok ca trippel baklengssalto med flikkflakk. Endelig metalldetektor, endelig! Og sukkerspinnmaskin! Jeg kjenner jeg er rolig nå. Jeg vet at snart ligger sukkerspinnmaskinen og metalldetektoren i armene mine, og da er jeg hel. Min jakt er over, heretter blir det bare skattejakt med påfølgende sukker-kick. Herlig.

Ellers fikk jeg en del flasker vin (inkludert den jeg pakket inn og ga til meg selv, så jeg skulle ha mer å pakke opp), godterier, klær, håndduker og kontanter.

Kontanter er fint å få. Må man rømme landet, er det greit å ha en “fluktkasse” med penger og pass og noen klesskift.

Søsteren min hadde malt meg to bilder. Da fikk jeg klump i halsen, men som sagt, gliset fra metalldetektor/sukkerspinnmaskin pakken, hang så hardt igjen, at tårene i øyekroken ble holdt tilbake av munnvikene mine som faktisk gikk helt opp i tinninga på hver side. Bildet var malt på to avlange lerret så man kunne henge dem atmed hverandre på en fancy måte, og på det var det et hjerte som ikke var helt før man satt bildene mot hverandre, og på det ene bildet sto det “Our roots say we are sisters..Our hearts say we are friends..But I say…”, og på det andre bildet “We are partners in crime!”. Jeg syntes det var ordentlig fint. Så når jeg kom hjem banket jeg bildene opp på veggen helt selv, og satt og tok en røyk mens jeg beundret bildene.

Av venninna mi Jeanette Bjerring, fikk jeg Metallica billett i kombinert jule/bursdagsgave, og det er faen meg awesome..!:)

Så jeg er storfornøyd med julefeiringa. Når familien samles her hjemme, er det lite som kan ødelegge dagen for meg.

Jeg må bare si: อ้าว น้าชาติของเก๊กสักภาพ, som betyr “jeg liker ikke eksistensen av en rett ansikt” på thai. Jeg googleoversettet en kommentar under et bilde på en eller annens profil på facebook. Merkelig ting å si.

Men uansett, Her kommer noen bilder fra jula mi, håper du hadde en fin julefeiring, og kos deg videre i romjula!:)

Julekuule

JOOhleengel

Santas little helper!

Silje stikker innom for å se om det går bra når jeg tar bilder..

Pekååå

Meg<3pakker

Dette er forresten pirayaene vi har hjemme. De bruker å stå på rekke og rad i timesvis å bare glo..jeg kan ikke tenke meg at det er normal fiskeadferd.

Sure-børre

Lexie, silje og meg!

og til sist, et bilde av meg, som tar bilde av meg selv.

Lillejulaften. Dagen før selve dagen, den lille dagen som alltid står i skyggen av den noe litt større dagen. Ikke for meg. Her i huset er lille julaften minst like viktig som selve dagen. For i årevis har tradisjonene alltid startet med akkurat denne dagen. Vi i den lille flotte familien vårs har alltid brukt å samles da, i barndomshjemmet mitt, for å gjøre klart til julefeiring av aller ypperste klasse. Jeg og lillesøsteren min har brukt å ta oss av juletre-stjelingen, en tradisjon siden jeg fikk sertifikatet mitt.

Og her overlates ingenting til tilfeldighetene. I sommermånedene begynner jeg sikte meg ut det perfekte juletre, og når lillejulaften kommer, drar jeg og søsteren min på natta og stjeler det. Mamma og pappa vasker og gjør klart hjemme, og hvert år handler de like mye hver for seg, så kjøleskap og frysere er alltid fylt dobbelt opp i forhold til antall mennesker som skal mettes. Det er noe med antall røde dager etter hverandre på en kalender som gjør at folk hamstrer mat, i TILFELLE, mot all formodning at det skulle bli helt skåletomt for føde i løpet av to tre dager. Lite sannsynlig, men det lønner seg alltid å være på den sikre siden.

Treet pyntes slik som vi alltid pynter det, vi legger pakker under, og jeg og faren min gjetter hva som er inni alle. Som regel har vi rett. Og da blir søsteren min sur. Men hun blir fort blid igjen!

Fra forrige år, Juletrepynting. Silje og mamma 🙂

Det pakkes inn julegaver, gjerne gaver som er handlet inn i siste liten, og mange av gavene har ofte et litt humoristisk preg over seg.

Jeg husker en julegave jeg skulle gi en venninne for masse år siden. Jeg kjøpte en stor pose M, flaxlodd, og en kjempestor agurk og vaselin. Når jeg kjøpte dette, var jeg selvfølgelig nødt til å kjøpe tomater og en kinakål i tillegg, så ikke ekspeditøren skulle få bange anelser.

Pappa ga en gang en kjempestor slegge til et av mine søskenbarn i julegave, og søskenbarnet mitt var ikke gamle skrotten! Det endte opp medat han satt å slo den kjempestore slegga i gulvet hjemme i stua deres, til pappas store glede.

Og når jeg snakker om gaver, må jeg nevne en litt merkelig bursdagsgave jeg ga bort en gang. Jeg syntes på den tiden det var hysterisk morsomt å pakke ting inn i kneipbrød av alle ting i verden. Jeg skjærte av skalken på ene siden, og hulte ut brødet og la gaven inni, og knødde skalken på plass, og ga brødet med gavebånd rundt. Den ene venninna jeg ga dette til med en røykpakke inni, så først forferdelig sur ut, inntil hun skjønte at det var noe inni.

Jeg synes kneipbrød som innpakningspapir er undervurdert. Kort som ikke passer til anledningen er også flott synes jeg. I konfirmasjoner passer det bra med “Kondolerer” og inni kortet kan det stå “herifra går det bare nedover!”

Jeg skulle engang i et bryllup til en flott venninne av meg, og hadde vært i sverige eller finnland, og skyntet meg hjemover for å nå bryllupsfesten, og stoppet da i finnland og kjøpte kort til dem. Jeg ante ikke va det sto, men kortet så flott ut med masse svada jeg ikke forsto. Inni skreiv jeg vel noe sånt som “hyva hakkapelita nokian lapin kulta oi! Gratulerer som nygift!”. Det some r litt morsomt er, at det var vel en av de kortene de husket best.

Jeg har ønsket meg metalldetektor i mange år nå, men det har aldri vært å oppdrive i pakkedungen. Kjæresten min har spurt meg flere ganger “hva i all verden SKAL du med en metalldetektor?!”, og jeg svarer noe snurt “hva i all verden skal jeg IKKE med en metalldetektor?!”. Men likevel. Aldri noen metalldetektor. Har du en metalldetektor som bare ligger å støve, tar jeg den gjerne imot.

Jeg var med kjæresten på besøk å møtte halve slekta her om dagen. Det var en slags “skrekkblandet fryd” opplevelse. Det var sinnsykt mye unger, tre stykker hvertfall, alle under 90cm (jeg vet ikke hva det utgjør i alder på barn), og de hylte mye og sprang i sirkler. Det så veldig gøy ut, men siden det mest sannsynlig ikke er sosialt akseptert og reise seg opp å springe i sirkler å hyle med armene over hodet sammen med veldig små mennesker når man er på besøk, satt jeg heller musestille på en stol og forsøkte unngå bli kvalt mens jeg drakk kakao. Det er et merkelig fenomen det med kvelning på mat og drikke. Jeg tror faktisk de fleste tilfellene av det skjer ved finere tilstelninger, eller i sammenhenger der mange fremmede er tilstede. Om kvelningsrefleksen blir trigget av mange fremmede mennesker fordi hjernen føler at “nå er det trygt å kveles, her er det mange som kan gjennopplive meg, så nå trår jeg til og kveles!”, eller fordi man er så anspent at en eneste ekstra spenning i en eller annen muskel i kroppen vil føre til total shutdown og kvelning på stedet. Skremmende er det hvertfall. Jeg skal ikke servere mat og drikke om mange fremmede mennesker kommer til meg. Da slipper de å føle at deres siste time er kommet. Jeg tror heller jeg vil legge ut ballonger de kan blåse opp, eller rockeringer og trappetroll. Kanskje en blokkfløyte.

Jeg har forresten hørt at man kan bruke en potet som lyddemper på en pistol.

Men nå tilbake til besøket hos min kjærestes familie. Noen av dem skulle reise langt med fly dagen etter, og de hadde to unger. De var redde for at barna kom til å være urolige på flyet, og syntes det var litt kjedelig når ungene var helt ville og fulle av lyd på et fly. Det skjønner jeg godt. Jeg har ofte sitti ved siden av slike unger på fly, og da har jeg  mange ganger hadd lyst å trekke i nødstoppen og hoppe av over oulostontori eller noe.

Når det hørtes ut som faren til en av ungene kom med et slags skjult hint om at han ønsket tips til hva man skal gjøre i en slik situasjon, glapp det ut av meg “kloroform og en klut hjelper kanskje?”, og kjøresten min så på meg med et slags “hva var det du akkurat sa” blikk, før han begynte å le. Mannen som satt der lo også, men der og da skjønte jeg at det var visst ikke slikt man bare foreslo helt uten videre.

Men nå sitter jeg her på lille julaften, selveste lille julaften, og gleder meg kjempemasse til å sette i gang med alt som skal gjøres i dag. Det eneste som er litt trist, er at broren min bestemte seg for å være i tromsø i jula, så han kommer jeg til å savne kjempemasse. Får vel ta pakken under armen å dra på romjulebesøk til han istedet.

Kjæresten min skal feire jul her sammen med oss, og det er første gang vi har tatt inn en “utenforstående” i våre juletradisjoner. Det virker som han synes det er veldig morsomt så langt, så det er bra.

Fra forrige år, Mamma, Silje, Meg og Ove river opp gaver :p

Meg, strålende fornøyd forrige julaften. Nei, jeg er ikke full på bildet, ettersom jeg ikke drikker på julaften 🙂

Min kjekke storebror, på julaften fra forrige år 🙂

Vi gjør oss til for fotografen :p

Og med dette må jeg ønske deg og dine en riktig god jul. Håper dagene som kommer gir deg mye glede med dine nære og kjære, eller helt alene om du heller foretrekker det. Uansett, atter en gang, God Jul 🙂

<3 <3 <3 <3 Jule-klisj fra Mattilakken <3<3<3          *<:)     <—-julenissesmiley!

God dag kjære leser. Det har vært en stund siden sist jeg var her! Jeg trodde selv det skyltes mangel på kreativitet og fortellerevne, men så innså jeg at jeg har jo ikke sluttet å prate så mye som før, jeg glemmer bare å skrive det ned.

Som du har lest tidligere, sluttet jeg på p-pillen. Dette har gitt meg så mange innbilte svangerskap de siste månedene, at jeg har nesten blitt ruinert av alle innkjøpene på graviditetstester. Jeg får kulemage, og innser at det bare er luft, i det jeg lar vinden slippe ut i en diskret fis bak en bokhylle, jeg er kvalm, og innser at det skyldes de 8 kiloene jeg åt av sjokolade før hunden skulle få tak i det, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg er sikker på at mensen har uteblitt, bare fordi jeg egentlig ikke har kontroll på min egen menssyklus. Noen ganger kjenner jeg det sparker, men det er nok fordi jeg spiser maten min så fort, at den mest sannsynlig ennå er i ive i det jeg jeg svelger den.

p-pillen gjorde hvertfall at jeg følte meg 99.8% sikker når jeg brukte den. Nå er jeg ikke sikker på noe som helst mer. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal ha håret, hva jeg skal ha til middag, om jeg burde få meg flere hobbyer, eller om jeg burde melde meg inn i landbruksskole. P-pillene gjorde meg mye sikrere som person. Jeg var kanskje ikke like lett å angripe via luften om det skulle bli krig, og var kanskje litt sikrere mot innbruddstyver. Ja og selvføgelig var jeg litt sikrere på at jeg ikke var gravid.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så for å kompensere for sikkerheten p-pillen gav meg, går jeg nå rundt med skuddsikker vest, pepper spray,  foldekniv som kan foldes ut til et spisebord for 8 med stoler, lommelykt, blacklight og jod. Jod er utrolig viktig om jeg skulle bli utsatt for stråling feks fra hiroshimabombingen. Hvem vet, med tanke på alle pakkene jeg bestiller fra utlandet, kan det være at når de har passert luftrommet, eller eskene og emballasjen har blitt produsert i nærheten av atombomberammede områder, kan bringe med seg pittesmå mengder med skadelig atomavfall. Hadde jeg bare spist p-pillen min hadde jeg vært sikker mot slikt.

Før var jeg egentlig bare redd spøkelser, men nå innser jeg jo at jeg er livredd barn. Før var ikke dette en reell frykt, fordi tanken på at jeg skulle ha barn noensinne var så fjern og uvirkelig, at det var like sannsynlig at en ufo skulle lande i hagen min å spørre etter veien til nordkapp. Spøkelser finner du jo overalt, de krever ikke at dere skal være i slekt, men ungen din forventer gjerne at du er moren. Og er spøkelser skumle, kan de drives bort. Du kan ikke ringe åndenes makt å få de å jage ut ungen din bare fordi du synes den er litt skremmende.

Men nå må du ikke misforstå, Jeg har jobbet i barnehage, og synes unger er søte og morsomme og alt det der.  Jeg har tilogmed sitti barnevakt privat. Så jeg er ikke noe monster som kaster stein etter unger i ren frykt for hva faen slags skapninger de er, men tanken på å få mine egne skremmer jo vettet av meg, det lille som er igjen hvertfall.

Har du sett når de fleste gutter får levert en nyprodusert baby i henda å forventes å holde den? det blir litt stivt, med ungen i en slags armlengdes avstand, med en slags frykt i øynene, og det ser litt feil og klumsete ut?

Slik holder jeg babyer. Og så kommer øyeblikket der de ser deg i øynene og innser at du er en total fremmed, som mest sannsynlig har trampet sunn favoritt-rangla og kidnappet mora og gjemt henne i en kjeller under en sekk poteter, og da begynner den å vræle. Den hyler høyrere ennd e fleste voldsalarmer jeg har hørt. Ja kanskje tilogmed høyere enn røykvarsleren som går av når jeg lager mat. Og da begynner stresset

“KAN NOEN TA DEN? HVOR I HELVETE SKAL JEG LEGGE DEN? BE DEN SLUTTE SE PÅ MEG! KAN NOEN TA DEN BABYEN?!!”

Så blir den biologiske klokken satt på “snooze” i noen år til.

Kjæresten min er ikke redd babyer. Han vil ha en, og liker dem veldig godt. Jeg har vurdert å stjele en til han, så jeg slipper hele den greia, så han kan få ha babyen sin mens jeg foreksempel øver meg på å slå hjul i hagen.

jeg er livredd det hullet de har i bakhodet, som om noen har skutt de rett i hodet og bare lagt en skinnlapp over å venter på at kraniet skal gro. Det skremmer vannet av meg. Men det er helt normalt sier han, han sier det skal være sånn for at de skal komme seg ut. Min trenger ikke ha hull i hodet, jeg skal ta keisersnitt. Ikke faen om jeg skal sitte å klemme på vagina-baller i to år for å stramme opp skaden etter å ha presset ut en brannslukker.

Og når jeg prøvde få meg noe hos typen en dag, sa han “ja, kanskje du blir gravid!”, og da bråstoppet jeg opp å ropte “NEI! Babyer har INGENTING med sex å gjøre! IKKE ødelegg sexen min!”

Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle av et kvinnfolk. En av mine beste venner, Bjørn Wilhelmsen, sa en gang at han er sikker på at jeg aldri kommer til å få barn. Jeg tror kanskje han har rett, jeg er altfor redd. Spøkelser er ingenting i forhold til unger. Så nå håper jeg på å bli et klarsynt medium så jeg kan snakke med spøkelser om frykten min for barn. Jeg tror ikke jeg blir en dårlig mor, fordi jeg blir veldi glad i alle de jeg bryr meg om, og er kjærlig og omsorgsfull, så jeg håper ikke du sitter med inntrykket av at jeg føder barnet mitt atmed en statoil stasjon og stikker av med en pakke pringles under armen og setter meg på pc’n hjemme å ser skate-folk som brekker knærne på youtube etterpå og later som ingenting har skjedd, for så ille tror ikke jeg selv at jeg er engang.

Og så var det det med krumkaker.

Her i huset er jeg visst blitt avslørt når det kommer til mysteriene om de forsvunnede julekakene hvert år, for i går når jeg sto kjempetidlig opp for å spise opp alle sammen i smug, hadde mamma gjemt dem.

Jeg klarte å overtale henne i går til å gi meg den ene boksen med krumkaker, og den har jeg nå snart fortært mens jeg har laget dette innlegget. Jeg hører at jeg har spist nok, ettersom alle tastene i tastaturet knaser når jeg trykker på dem.

Ha en fin dag kjære leser 🙂