God dag kjære leser. Det har vært en stund siden sist jeg var her! Jeg trodde selv det skyltes mangel på kreativitet og fortellerevne, men så innså jeg at jeg har jo ikke sluttet å prate så mye som før, jeg glemmer bare å skrive det ned.

Som du har lest tidligere, sluttet jeg på p-pillen. Dette har gitt meg så mange innbilte svangerskap de siste månedene, at jeg har nesten blitt ruinert av alle innkjøpene på graviditetstester. Jeg får kulemage, og innser at det bare er luft, i det jeg lar vinden slippe ut i en diskret fis bak en bokhylle, jeg er kvalm, og innser at det skyldes de 8 kiloene jeg åt av sjokolade før hunden skulle få tak i det, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg er sikker på at mensen har uteblitt, bare fordi jeg egentlig ikke har kontroll på min egen menssyklus. Noen ganger kjenner jeg det sparker, men det er nok fordi jeg spiser maten min så fort, at den mest sannsynlig ennå er i ive i det jeg jeg svelger den.

p-pillen gjorde hvertfall at jeg følte meg 99.8% sikker når jeg brukte den. Nå er jeg ikke sikker på noe som helst mer. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal ha håret, hva jeg skal ha til middag, om jeg burde få meg flere hobbyer, eller om jeg burde melde meg inn i landbruksskole. P-pillene gjorde meg mye sikrere som person. Jeg var kanskje ikke like lett å angripe via luften om det skulle bli krig, og var kanskje litt sikrere mot innbruddstyver. Ja og selvføgelig var jeg litt sikrere på at jeg ikke var gravid.

Så for å kompensere for sikkerheten p-pillen gav meg, går jeg nå rundt med skuddsikker vest, pepper spray,  foldekniv som kan foldes ut til et spisebord for 8 med stoler, lommelykt, blacklight og jod. Jod er utrolig viktig om jeg skulle bli utsatt for stråling feks fra hiroshimabombingen. Hvem vet, med tanke på alle pakkene jeg bestiller fra utlandet, kan det være at når de har passert luftrommet, eller eskene og emballasjen har blitt produsert i nærheten av atombomberammede områder, kan bringe med seg pittesmå mengder med skadelig atomavfall. Hadde jeg bare spist p-pillen min hadde jeg vært sikker mot slikt.

Før var jeg egentlig bare redd spøkelser, men nå innser jeg jo at jeg er livredd barn. Før var ikke dette en reell frykt, fordi tanken på at jeg skulle ha barn noensinne var så fjern og uvirkelig, at det var like sannsynlig at en ufo skulle lande i hagen min å spørre etter veien til nordkapp. Spøkelser finner du jo overalt, de krever ikke at dere skal være i slekt, men ungen din forventer gjerne at du er moren. Og er spøkelser skumle, kan de drives bort. Du kan ikke ringe åndenes makt å få de å jage ut ungen din bare fordi du synes den er litt skremmende.

Men nå må du ikke misforstå, Jeg har jobbet i barnehage, og synes unger er søte og morsomme og alt det der.  Jeg har tilogmed sitti barnevakt privat. Så jeg er ikke noe monster som kaster stein etter unger i ren frykt for hva faen slags skapninger de er, men tanken på å få mine egne skremmer jo vettet av meg, det lille som er igjen hvertfall.

Har du sett når de fleste gutter får levert en nyprodusert baby i henda å forventes å holde den? det blir litt stivt, med ungen i en slags armlengdes avstand, med en slags frykt i øynene, og det ser litt feil og klumsete ut?

Slik holder jeg babyer. Og så kommer øyeblikket der de ser deg i øynene og innser at du er en total fremmed, som mest sannsynlig har trampet sunn favoritt-rangla og kidnappet mora og gjemt henne i en kjeller under en sekk poteter, og da begynner den å vræle. Den hyler høyrere ennd e fleste voldsalarmer jeg har hørt. Ja kanskje tilogmed høyere enn røykvarsleren som går av når jeg lager mat. Og da begynner stresset

“KAN NOEN TA DEN? HVOR I HELVETE SKAL JEG LEGGE DEN? BE DEN SLUTTE SE PÅ MEG! KAN NOEN TA DEN BABYEN?!!”

Så blir den biologiske klokken satt på “snooze” i noen år til.

Kjæresten min er ikke redd babyer. Han vil ha en, og liker dem veldig godt. Jeg har vurdert å stjele en til han, så jeg slipper hele den greia, så han kan få ha babyen sin mens jeg foreksempel øver meg på å slå hjul i hagen.

jeg er livredd det hullet de har i bakhodet, som om noen har skutt de rett i hodet og bare lagt en skinnlapp over å venter på at kraniet skal gro. Det skremmer vannet av meg. Men det er helt normalt sier han, han sier det skal være sånn for at de skal komme seg ut. Min trenger ikke ha hull i hodet, jeg skal ta keisersnitt. Ikke faen om jeg skal sitte å klemme på vagina-baller i to år for å stramme opp skaden etter å ha presset ut en brannslukker.

Og når jeg prøvde få meg noe hos typen en dag, sa han “ja, kanskje du blir gravid!”, og da bråstoppet jeg opp å ropte “NEI! Babyer har INGENTING med sex å gjøre! IKKE ødelegg sexen min!”

Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle av et kvinnfolk. En av mine beste venner, Bjørn Wilhelmsen, sa en gang at han er sikker på at jeg aldri kommer til å få barn. Jeg tror kanskje han har rett, jeg er altfor redd. Spøkelser er ingenting i forhold til unger. Så nå håper jeg på å bli et klarsynt medium så jeg kan snakke med spøkelser om frykten min for barn. Jeg tror ikke jeg blir en dårlig mor, fordi jeg blir veldi glad i alle de jeg bryr meg om, og er kjærlig og omsorgsfull, så jeg håper ikke du sitter med inntrykket av at jeg føder barnet mitt atmed en statoil stasjon og stikker av med en pakke pringles under armen og setter meg på pc’n hjemme å ser skate-folk som brekker knærne på youtube etterpå og later som ingenting har skjedd, for så ille tror ikke jeg selv at jeg er engang.

Og så var det det med krumkaker.

Her i huset er jeg visst blitt avslørt når det kommer til mysteriene om de forsvunnede julekakene hvert år, for i går når jeg sto kjempetidlig opp for å spise opp alle sammen i smug, hadde mamma gjemt dem.

Jeg klarte å overtale henne i går til å gi meg den ene boksen med krumkaker, og den har jeg nå snart fortært mens jeg har laget dette innlegget. Jeg hører at jeg har spist nok, ettersom alle tastene i tastaturet knaser når jeg trykker på dem.

Ha en fin dag kjære leser 🙂