Jævla AA batterier

Er det noe som irriterer meg noe så inni svarte helsikens maisåker, så er det holdbarheten på AA batterier. Jeg prøver fortvilt å legge all min irritasjon på et par AA batterier fordi jeg ikke klarer samle motivasjon til å gjøre det jeg faktisk skal. Nemlig å hente meg treningskort så jeg får pumpa opp formen på stussen min så den får et slags juicy skjær over seg. Neida jeg sitter heller å oppdaterer og oppdaterer facebook, fordi jeg ikke syns den oppdaterer seg raskt nok på egenhånd. Så hvorfor er jeg så utålmodig og rastløs når jeg har ting jeg skal gjøre?Burde ikke laredoute pakken inspirere meg nok til å dra avgårde? Jeg er altså verdens tregeste person å få ting gjort med mindre det er snakk om ting som ikke trengs å gjøre. 

Over til poenget. Jeg har fått tips om hva jeg skal blogge til, og jeg tror jeg blir å begynne å intervjue venner om forskjellige temaer jeg forbinder med dem. Så nå skal jeg jakte ned en venn og spørre personen ut om alle delikate detaljer og lignende. Det kan bli spennende!

Kapteinens blogg 29.04.2011

Nå sitter jeg og rocker i kontorstolen med kaffe og kvikk lunsj i henda, og nrj på radion på full guffe.
Da har jeg det ca så bra som det går på en fredagsmorgen, noe som minner meg på at jeg må få levert selvangivelsen i dag, og det minner meg på at jeg må ta en titt på den. Huff, selvangivelse, et grusomt ord egentlig. Høres ut som man angir seg selv for noe galt man har gjort. Tyster på seg selv. Jaja, hvis noen skulle tyste er jeg glad det var meg selv 🙂

Hunden min Evo kommer ofte bort til tastaturet her og legger hodet oppå tastene så de blir fulle av hundesikkel. Jeg mistenker det har noe med kvikk lunsjen å gjøre som ligger framfor meg. 

Jeg har hatt en utrolig interessant dag på facebook, bruker glimte til der avogtil også. Samtaler som utvikler seg til det noe merkelige. Bensinpumper som får meg til å utvikle paranormale evner så jeg får meg jobb i “jakten på den 6 sans”,  angrepiller som kan brukes til alt man angrer på,  overleve å bli kastet i elver med sterk strøm bare strømmen går. Dette begynner å minne om “bygd for trygd josseprat” på høyt nivå.

Så hva skjer i hodet mitt for tiden?
Det at jeg ikke lengre har noe fast bloggemønster gjør meg litt diffus og sporadisk til det hele. Så jeg får gjøre som først planlagt for et års tid siden, lufte mine egne ideer og tanker og planer. 

Jeg lå i natt å prøvde kategorisere meg selv. For i bunn å grunn kan vel alle settes i forskjellige kategorier, eller ramle innenfor en steretoypisk karakter av en eller annen form. Jeg er ikke så ulik andre som er ganske lik meg selv, hvis man kan si det sånn.  Vi er alle forskjellige, noe som gjør oss alle like :p

Jeg tenker en del på hva folk må tenke når man legger ut bilder av seg selv litt lettere kledd, i vill posering. Er jeg da en bimbo som prøver å følge fotsporene til hundrevis av jenter som ender opp som glamourmodeller og får sine 15 minutter med berømmelse, eller er jeg en jente med dårlig selvtillit som trosser seg selv ved å legge ut bilder av seg selv for å få positiv eller negativ kritikk og velger å ta med seg den negative kritikken som en bekreftelse på at man ikke er god nok, og da lar usikkerheten og sin dårlige selvtillit ta helt overhånd? Er det mangel på impulsivitetskontroll som får meg til å legge ut noe slikt, og hvem er det jeg ønsker bekreftelser fra? 

Jeg skal ikke lyge, jeg har en liten drøm om å være på forsiden av et blad, men veien å gå fram er ikke bestandig like lett å finne ut av, og ved å legge ut litt slikt på forhånd, kan man få en peiling på om man er helt på villspor, eller om man kanskje burde go for it. 

Her er jeg i en indre konflikt med meg selv. For jeg har dårlig selvtillit, men ønsker å gjøre alt mulig hvertfall EN gang. Jeg vil ikke noe være uprøvd, for jeg vil ha mange opplevelser å se tilbake på når jeg blir gammel. Å man må tøre ta risker. Riskiere negativ kritikk,tørre drite seg ut, tørre feile. Men jeg prøver iallefall, så den lille drømmen om å kanskje en dag være i et blad, er nå et hakk nærmere. 🙂



Om sanningen skal fram

Jeg hører mye på radio, og da går det en del i svensk radio, nrj. Jeg ler meg skakk av Knappen og Hakim, som bruker tulleringe en ny stakkar hver morgen, og de er gode altså! 
Lyst å høre selv? Ta en tur innom www.nrj.se <–beste radiokanalen 🙂
 

Å nå har de begynt å spille en låt som sweeped me of my feet momentant. Eric Amarillo- Om sanningen skal fram. Det er min sommerlåt. 

Om jag lyssnar när du pratar,
inte talar om mig själv.
Om jag säger du är vacker,
men att det spelar ingen roll.
För skönhet finns inom oss,
om jag ljuger om sånt där.
Om jag säger det går bra nu,
men inte talar om mitt jobb.
Om jag ger dig mina tårar,
men är stark när du är svag.
Spelar sweet home Alabama,
på en läger elds gitarr.
Om jag är säker på mig själv,
men aldrig är för självgod.
Om jag är en alfahanne i sängen,
men aldrig bråkar.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då, vill du ligga med mig.
Vill du ligga med mig då, om sanningen ska fram.
Om jag inte är så svartsjuk,
inte håller dig så hårt.
Om jag inte är så matcho,
men försvarar dig ändå.
Om jag ljuger om min barndom,
säger att den varit svår.
Väcker molnen i ditt hjärta,
leker mamma pappa.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då, vill du ligga med mig.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då, vill du ligga med mig.
Vill du ligga med mig då.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Om jag alltid håller med dig,
fast jag tycker du har fel.
Om jag låtsas att jag bryr mig,
när du köper nya skor.
Om jag skrattar på rätt ställe,
fast du inte är så kul.
Om du tror att jag är farlig,
kanske tänder du på det.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då, vill du ligga med mig.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då, vill du ligga med mig.
Vill du ligga med mig då om sanningen ska fram.
Vill du ligga med mig då.

Rosa helikopter fotoshit

Ja siden dette er min blogg, og jeg stort sett poster det jeg vil her så har jeg bestemt meg for å trø til med et bilde av meg selv i rosa. Så hurra for meg. Kan jo være greit å holde seg oppdatert på hvordan jeg ser ut for tida, så om du lurte så er det ca slik 🙂

sjekk så høye sokker

Mastercard Sensation, rehabilitering ikke inkl.

 

Jeg var på Sensation White 16.04 i Oslo. Det var en opplevelse utav de sjeldne. Som alt annet jeg tar meg til, var dette en yderst impulsiv greie. Greit nok, billetten var kjøpt og betalt allerede før jul, men alt annet, slikt som fly, overnatting o.l ble bestemt i siste liten. Og alt gikk utover mitt herlige mastercard. Jeg er utrolig takknemlig for å ha dette vidunderlige plast-jævelskapet i kortmappa mi. Min økonomiske redning hver gang impulsiviteten min får avgjøre morgendagen.

Selve sensation var på lørdagen, og jeg kom ned til Oslo fredag. Jeg hadde pakket nok til en hel kurder familie for ca 3 ukers opphold i både regn, solskinn og gruve-ekspedisjon. Hva kvinner tenker når man skal pakke kofferter, aner jeg ikke, for jeg er sikker på at jeg tenkte ut enhver mulig og umulig hendelse som kunne dukke opp…lørdagskveld. Sko, partyklær, sminke og forskjellig jåleri hadde jeg nok av, men varme gensere, joggebukser eller t-skjorter var d total manko på.

Jeg tok turen til min gode barndomsvenninne Marie og kona hennes Ida, og det var utrolig trivelig. Jeg hadde på forhånd sett på et “oslokart” og funnet ut på egenhånd at borettslaget de bodde i hadde verdens høyeste blokker. Ida avkreftet dette, men sa de var nokså store, og det bodde ca 1000 mennesker i dette borettslaget. 1000 mennesker. Det er faktisk det totale innbyggerbeløpet i kommunen jeg kommer fra. Ida hentet meg på flyplassen og idet vi kjørte forbi “Sharif”, sa jeg til Ida at jeg tenkte jeg skulle ringe Tommy Sharif å høre om han hadde en god dekkhistorie. Ha-haa 🙂

Etter å ha fått servert hjemmelaget pizza og sett litt på både tv og leilighet, tok jeg t-banen innover til oslo der jeg skulle møte Trine. Jeg hadde også en veldig inngående samtale om hva forskjellen på trikk, t-bane og tog var. Marie drog inn ferge, buss og hestekjerre, noe som jeg mente var usaklig. Jeg vet ennå ikke helt sikkert forskjellen på trikk, tog og t-bane men det har visst noe med beliggenhet, antall stopp og hastighet å gjøre. Dette er kanskje allmenn viten, men for en stakkarslig fjording som ikke har måttet gå 500 meter på ti år, grunnet kjærester med bil, eller egen bil, så har det aldri vært nødvendig å sette seg inn i kollektivtrafikk. Noe som det også er et nokså labert tilbud på der jeg holder til..

Jeg har også lurt en del på disse dørene på tog/trikk/t-bane/buss/fly/ape med babysele. Den nokså hyggelige damestemmen som sier “dørene lukkes” før man starter videre, denne “advarselen”… Disse dørene, lukkes de på enhver bekostning? Om en fot, arm eller et babyhode tilfeldigvis er i veien for å få dørene lukket helt, vil dørene fortsatt lukkes, eller er det en sikkerhetsmekanisme som lar deg slippe unna med alle lemmer i like god behold?
Jeg turte ikke finne ut av dette på egen hånd, der jeg reiste avgårde alene på t-banen denne fredagskvelden, mitt i tjukkeste Oslo. Nå når jeg sitter trygt hjemme i min fars stue, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg var livredd, hele den 25 minutters lange t-bane turen.

Som dere sikkert har forstått, siden jeg levde lenge nok til å komme hjem å fortelle om denne hendelsen, så overlevde jeg både t-banetur og leiting etter Trine inne i Oslo. Vi kom oss på hotellet, og for å feire spratt vi både champagnekorker å vodkakorker.
Det kom noen fantastisk herlige kvinnemennesker som Trine kjente, og kaklinga foregikk på nokså høyt nivå.

Jeg satt å nøyt en drink da en av jentene utbryter “Har du ikke blandet ut vodkaen?” og ser på glasset mitt. Jeg må selv ta en titt og svarer noe forundret tilbake “Jo det har jeg vel, jeg har jo isbiter i..” Så jeg drikker vodkaen bar, on the rocks, framfor å blande med foreksempel hotellshampo.

Vi går ut i Oslo, på steder jeg aldri kommer til å finne igjen, og jeg er overrasket over hvor lett det er å lure folk. Jeg tror aldri på noen, men at andre mennesker tar ærlighet fra fremmede mennesker for gitt synes jeg er skremmende. Jeg overbeviste noen på gata om at jeg var bussjåfør som ble kastet ut av en uteplass da jeg ønsket å få servert kaffe. En jente ble veldig opprørt over at de faktisk kastet ut en som ønsket kaffe framfor øl, fordi jeg var på jobb som bussjåfør. Jeg pekte over veien og forklarte at bussen min sto parkert der, med folka i. Merkelige saker.

Nok om det, lørdag kom etter litt om og men, og smart som jeg er, satt jeg å reparerte med pils istedet for mat og vann, samtidig som vi gikk opp og ned og inn og ut av butikker for å finne siste finishing touch til de hvite antrekkene våre. Jeg var nokså sliten da vi ankom hotellet på ettermiddagen igjen for å gjøre oss klar til kvelden. Det ble noe stress, men vi kom oss avgårde på en av bussene som var satt opp for anledninga.

 



På bussen 🙂 meg med hatt og fårete glis 🙂



Så var det kø. Kø etter kø. Kø for å finne rett kø, kø for å bli kroppsvisitert (to klapp på hofta), kø for å kjøpe drikkebonger, kø for å slippe videre inn, kø for å stå bak andre som ikke visste hvor de skulle gå. Kø for å kjøpe seg drikke. Men så ble det skummelt. For å stå i disse køene var ikke noen spøk, her var det ikke normal folkeskikk som gjaldt lengre, her var det darwins teori om at den sterkeste overlever som gjaldt. Folk presset og dyttet, jenter begynte gråte etterhvert som de ble trampet ned av jenter og gutter bak dem eller på siden, folk brukte det de hadde av slaglengde på albuer og knær, det at det sto folk foran, var visst ikke et gyldig tegn på at de ikke kunne komme seg lengre fram. Så da grep jeg tak i to sterke karer foran meg, og prøvde så godt jeg kunne med “sjarm” om det kan kalles det. Jeg sa at de såg så utrolig godt trent ut, så de ville nok ikke merke om jeg bare støttet meg litt på dem for å ikke bli drept av folkemengden bak meg. Til slutt lagde de plass imellom seg som jeg kunne stå i, trygt og skjermet fra de andre galningene. Mens de sørget for pusterom, brølte jeg bestillingene vårs og lørvet bongene over disken.
Musikken dundret i bakgrunnen og jeg var overlykkelig der jeg sto, med livet og drinkene i behold. Jeg bøttet nedpå et glass, før jeg og Trine mente vi hadde gjort oss fortjent til en røyk på utsiden. Sivilpolitiet gikk fram og tilbake og studerte folk opp og ned. For å sjekke mine mistanker om at det var akkurat sivilpolitiet spurte jeg så pent, så pent “unnskyld, si meg, er dette de eneste toalettene her?” mens jeg pekte på de ca 80 toalettene de hadde satt opp for anledningen.  De så litt rart på meg men svarte og begynte spørre hvor jeg kom fra. De virket imponert over at noen ville komme helt fra Alta til Oslo for å være med på Sensation. Så da sa jeg til dem at det ville bare være rett og rimelig om de kom til Lakselv på midnattsrocken eller tok turen innom skippagurra festivalen. De hadde faktisk hørt om sistnevnte. Etter en hyggelig prat gikk de videre og blunket til meg mens de sa med et smil “Vi er nemlig på jobb vi”. Jeg tror det er umulig for politi å se helt ut som sivile.

Jeg hadde i forkant advart mine venner om at jeg ikke kunne danse, så jeg fant opp trinn etterhvert, som jeg fikk til å gå overens med rytmen i låtene. Mooves som “spille ping pong”, “avlive hest”, “starte motorsag”, “ro båt”, ” grille burger”, og “kjøre bil+ gire” falt godt i smak hos en av de andre dansende på gulvet som stadig vekk kom å ga meg high five og kopierte dansingen min.
Jeg var utrolig fascinert av det fantastiske lysshowet, og det at ørene mine summet i dagesvis etterpå var utrolig gøy.
Men når Benny Benassi kom på scenen, rablet det for meg. Da danset jeg så jeg sto å brakk meg etterpå, og var helt i hundre.



Ettersom jeg hadde vært på fest dagen før, gått hele dagen, og nå var ganske mørbanket og sliten, følte jeg meg som en konge når vi kom tilbake på hotellet i de sene nattetimer og jeg fikk satt meg ned og drukket litt vann. Jeg klarte såvidt gå normalt, etter å ha danset som en galning i timesvis.

Denne dagen, altså søndag skulle vi i tillegg reise hjem til Alta med fly, og vi sjekket ut av hotellet og dro til noen bekjente for å vente. Her kom min hysteriske “dagen derpå derpå” humor fram for fulle mugger, og utrolig nok lo de ganske mye. Blant annet pekte jeg på en skummel støvsuger som sto utenfor en av soveromsdørene og jeg mente den hadde litt lugubre tendenser. For på støvsugeren sto det “VOLTA”, noe jeg ikke ville hatt stående utenfor døren der jeg skulle sove hvertfall. Jeg serverte en av jentene “konfirmert bjørn med speilegg og fiskemarinade med colabrus” i form av vingummigodteri,  og egentlig gjorde jeg mye rart, jeg husker det bare ikke nå.

Konfirmert bjørn med speilegg å fiskemarinade og colabrus..



Flyturen hjem var helt forferdelig, fløy Norwegian, og folk med flyskrekk anbefales å ikke ta turen med dem mener jeg. Litt tekniske svikter som vi ikke ble informert om, og noe hulterbulter ombord gjorde valiumtabletten i lomma mi meget attraktiv, hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde noe å skylle den ned med, og var altfor nervøs til å plinge etter en flyvertinne.

Dagene i ettertid er noe uklar, jeg var utrolig sliten, og sov i en eller to dager. Så lå jeg hjemme og var dårlig form, og dette var endatil midt i feiteste påska! Ikke en eneste fjelltur var jeg på. Lørdag, èn uke etter sensation, kom jeg meg hjem til foreldrene mine i fjorden jeg kommer fra, og her lå jeg trygt sammenrullet i en ball på sofan og spiste godteri til jeg følte meg kul nok til å dra tilbake til Alta.

Man kan trygt si at all stressinga i uka før og under sensation tok helt knekken på meg og burde egentlig avskrekke meg helt for å gjenta å dra på flere slike arrangement, men neida. Det at jeg har sosial angst og oppnådde nok kroppskontakt for 4 år fremover, klarte heller ikke drepe lysten på et til dance event av denne typen. Jeg var på tur å bestille meg billett til sensation i Amsterdam, helt til isted. For da så jeg at Tiesto kommer til Oslo i august. Så i morgen, vil mastercardet mitt betale for atter en opplevelse.



Shopping før Sensation

Ja dagens handlerunde med Trine Furnes Jensen endte jo ikke opp i en total fiasko, hvis man ser bort fra mitt glødende mastercard.
Det er visst ikke bare å kjøpe seg en billett til sensation white i oslo, og la det bli med det. Nei her trengs det planlegging av outfit og innfit og output og input. For alt må være hvitt. Fra topp til tå. Så jeg har investert i alt mulig rart fra ringer og leggings og det ene og andre, og hvit hatt. Jeg har hattefetisj. Så jeg har mange hatter,men denne er til nå den råeste 🙂

Storfornøyd med den ja! Så nå er det bare å vente i spenning til lørdag når alt dette skal kles på. Hvite sko, hvitt skjørt, hvit hatt, hvitt hvitt hvitt.
Kanskje jeg må bleke håret helt hvitt, og tenna, og hadde jeg vært litt lur så hadde latt være å ta så mye sol, så jeg hadde vært helt kritthvit. Jeg har også kjøpt sånne lysende armbånd og ringer du trer over huet som lyser i neonfarger noen timer. Jeg blir sikkert seende ut som en neonglowing snowman. Legger bilder ut etter helga, om jeg har husket på å ta noen, eller om jeg i det hele tatt tør å ta noen 🙂

men jeg gleder meg utrolig mye..BENNY BENASSI oh je!

100 ting man må gjøre før man dør..Del 16

Ja da er jeg kommet i min siste runde av “100 ting å gjøre før du dør” som er en bok av Fredrik Skavlan som jeg har valgt å blogge til. Det har vært utrolig morsomt, og har fått mye bra respons. Både kjente og ukjente har lest og kommentert bloggen, både på nett og in “real life”. Jeg har ligget på topp ti lista over bloggere i alta, noe som gjorde at jeg holdte på å ta back- flip i sofan. Jeg har også fått mail fra medforfatterne til Fredrik Skavlans bok, og synes det hele har vært kjempespennende.
Jeg tror ikke det blir vanskelig å fortsette å blogge uten denne boka, selv om det har vært fint å ha et slags system jeg kunne følge. Jeg sitter på nok tanker til å fortsette med dette i lang tid fremover, så her er det bare viljen det står på. Men nå fortsetter jeg med de fire siste punktene, så får vi se hva som skjer i neste runde 🙂 God lesning!:)

096: Sy rull

Min bestemor lagde verdens beste rull. Og det sier jeg fordi alle i familien syntes det, untatt jeg. men jeg liker ikke rull. Jeg liker rullekake, og det har jeg lagd selv ved flere anledninger. Jeg hadde det på en prøve på hotell og næring, og da var fargen på kaka avgjørende for karakteren, og mens jeg var opptatt med å prate masse tull med en av mine klassekamerater, sto rullekaka mi å dro på seg en fantastisk brunfarge i ovnen. For rullekaker skal være gylne, ikke mocca brun. Nåvel, dette satte ikke en stopper for min indre konditor, som snappet rullekaka ut av ovnen, skjærte den i skiver, og pyntet hver eneste skive som en miniatyr bløtkake/ marsipankake. Sensorene under prøven syntes dette var en kreativ og morsom redning av en først antatt ødelagt rullekake.

En sommer jeg var alene hjemme, spiste jeg sjokoladekake hver dag. Jeg aner ikke hvordan jeg har klart det. Sjokoladekake til frokost middag og kvelds. Men jeg var ikke helt usunn, det gikk med en liter melk til hver sjokoladekake runde. Det er jo ingenting som er bedre enn varm sjokoladekake med iskald melk til, er det vel?

 

097: Gå i bunad

Jeg har aldri hatt bunad, eller festdrakt. Men jeg har aldri villet hatt det. Før var jeg ikke så begeistret for å pynte meg, og jeg husker min mors frustrasjon da jeg hadde tatt på meg noen lekre høyhælte åpne pensko, med hvite tennissokker inni, og jeg forsto ike hvorfor det ikke var akseptabelt med sokker til. Nå vet jeg jo bedre da.
Jeg synes ikke bunad er særlig lekkert, da det kan få den lekreste kroppen i bygda til å se ut som en bredhoftet, kraftig fjellbudeie. Men så er det nå smak og behag, og jeg tror ikke det er meningen man skal se ut som en catwalk modell i bunad.
Men hvorfor ser alle kroppstyper likedan ut i bunad? Det er jo et festplagg som brukes i tide og utide, og du trenger bare kjøpe èn, som varer hele ditt liv, du kan legge den inn og ut, alt etter hvor mye eller lite du går opp og ned i vekt gjennom ditt liv.
Ble bunaden opprinnelig brukt for å gjøre alle likeverdig på kjøttmarkedet, og uten mulighet for kroppsfiksering? Da tror jeg det var her trynefaktoren ble skapt og tok overhånd. For hvis alle jentekroppene så like ut, så var det bare en ting som kunne skille dem fra hverandre, nemlig ansiktet. Så da ble kanskje den neste bruden i bygda valgt for trynet, og trynet alene. Jeg begynner å fatte skissa med burka, for om man velger sin partner basert på utseendet til føttene, så favoriserer man hverken kropp, tryne eller personlighet. Rettferdig for alle, untatt skadede i landminer, som kanskje bare har en fot eller sitter i rullestol. Noe som gjør hele burkafrieriet om til en slags surprisepakke.

 

098: Overnatte i arresten

Denne har jeg ennå til gode, men jeg kjenner mange som har sovet ut fylla på glattcella ved flere anledninger. Det er vist ikke et spesielt lukrativt opphold, men sikkert en festlig opplevelse i det store og det hele.

Jeg har hørt at den første gangen er gratis, men sånn er det vel med alt? Da høres det mer fristende ut, og sjansen for at man kommer tilbake er større. Kanskje jeg må ta meg et opphold på glattcelle eller i arresten? Eller kanskje ikke, jeg er tross alt livredd politi.

 

099: Lese Tolstoj

Dette er vist en bok om en mann som skal dø, og tar et oppgjør med livet sitt. Men hvorfor lese om det når man kan gjøre det? Jeg har selv startet en prosess med å ta et oppgjør med alt rundt meg. Jeg ender stadig i krangler med meg selv eller en nærstående radio, for her skal ingenting være usagt om jeg skulle finne på å stryke med før neste episode av hotell cæsar. Nåvel, kanskje ikke helt.

Jeg har alltid sagt at om jeg visste at jeg skulle dø om foreksempel en uke, hadde jeg tatt alle de lånene jeg klarte, levd som en galning, stjelt biler og herjet som en idiot og gjort alle de store tingene, gjerne farlige ting, som kanskje hadde fått meg til å stryke med litt før tiden. Bare for å ha det gjort. Jeg har også sagt at man må hvertfall prøve alt èn gang før man dør. Innenfor rimelighetens grenser, vel og merke.
I realiteten tror jeg det hadde blitt lite stjeling, plyndring, herjing og villmannsoppførsel, men heller sosialt samvær med de jeg er glad i og setter pris på, og gjort min siste tid på jorden til et positive og minneverdige øyeblikk, så de kunne huske meg med glede.

Men jeg tror jeg hadde tatt mange lån og kjøpt meg trommesett foreksempel. Men jeg hadde vel kanskje måttet ordne en forsikring som gjor at mine etterlatte ikke tok over lånene etter meg? Mamma prater om det støtt og stadig synes jeg. At det ikke skal være noe gjeld som går i arv til barna hennes, men heller hus eller lignende så vi kan nyte godt av hennes død på en måte. Litt makabert egentlig? Mamma mener at vi skal ha et godt liv med det vi trenger når hun velger å “Levere inn skiltene” (et uttrykk min eks brukte ofte som egentlig betyr å dø). Veldig snill og omtenksom mamma har jeg 🙂

 

100: Snekre sin egen kiste

Ja den hadde ramlet sammen før den kalde stussen min hadde truffet bunnplankene. Men før ønsket jeg å være en vampyr, og ønsket meg en kiste jeg kunne sove i, men jeg var jo livredd for å dø samtidig. Så ble jeg klaustrofobisk, og ønsket ingen kiste likevel. Jeg har tenkt på å bli kremert eller balsamert og kanskje bli stilt ut som et forskningsobjekt. Men jeg var veldig glad i ulver når jeg var mindre, skummelt fascinert. Ønsket å være ulv, og tegnet ulver og leste om dem og var helt besatt. Så jeg sa til min mor at når jeg døde, ønsket jeg å bli partert i små biter og kastet til ulvene i Alaska, for det kunne være vanskelig å finne mat der. Jeg var ikke så veldig gammel når jeg sa dette, så det sier seg selv at min mor syntes dette hørtes noe grusomt ut.
Jeg tror ikke jeg ønsker det samme nå, men kanskje jeg bygger meg en liten flytebrygge/båt og setter meg på den når jeg kjenner at jeg begynner å få lite tid, får familie til å stikke fyr på den, og dytte hele greia ut på havet så kan jeg brenne opp mens greia jeg sitter på synker, så om jeg ikke dør av alderdom mens jeg sitter der, er oddsene store for at jeg enten brenner opp eller drukner. Så da har vi jo flere av mine største redsler samlet på en og samme plass. Hvis det endatil suser en UFO forbi med et par politimenn hengende bakpå og en djevel med motorsag og hufsa fra mumitrollet så burde jo det være nok til å stoppe det livredde hjertet mitt.

 

101: Spise soft is med en venn

Dette punktet legger jeg til fordi en morsom kar jeg kjenner mener at dette er en av tingene man må gjøre før man dør. Vi har spist belgisk vaffel, noe som han mente smakte noe sånt som “gjengvoldtatt ungarsk vaffel helvete”, så vi har ennå soft is til gode.

 

Kanskje jeg må ta turen innom biblioteket nå og finne ny inspirasjon?

100 ting man må gjøre før man dør..Del 15

Ja så var helga over for denne gangen også. Jeg synes det er fint å kunne bruke helga til å pusle med mitt eget. Ikke være tilgjengelig på telefonen, eller bukke under for stress og lignende.
Jeg har vært så heldig å pådra meg litt brunfarge, og jeg vil påstå at det har jeg jobbet hardt for. 20 minutter sol annenhver dag, betakaroten piller og daglig innsmøring med hudkrem som inneholder litt selvbruning. Så hvor mye av dette er egentlig min egen brunfarge? Hvis jeg slutter på disse betakaroten tablettene og den selvbrunende hudkremen, er jeg egentlig likbleik og kunne spart meg flere hundre kroner av å ikke ta solarium? Det er vel ett av mysteriene denne uka jeg ikke har tenkt å finne ut av, for til helgen er det Sensation som står for tur i Oslo, og samtidig hadde jeg litt tro på at det kanskje ble en liten fotoseanse når jeg var sørpå, men det ser anskje ikke ut til at det blir tid til det.

Så en episode av programmet ” Linni”  på tv2 Bliss i overigår. En slags reality serie med Linni Meister. Jeg har alltid ledd av denne dama og tenkt at hun er stereotypisk bimbo, og egentlig ikke hatt store tanker om henne. Men når jeg først så henne på en episode av 4 stjerners middag, og hun der virket herlig gal, var jeg nødt å se denne episoden av “Linni”. Denne jenta må jo være totalt misforstått. Hun er jo så sprudlende glad, herlig gal, og leken. Hun har fine verdier, og jobber virkelig hardt for seg selv og de rundt henne. Jeg syntes bare rett og slett hun var flott.

Også synes jeg synes sauen Shaun er så morsom! Har kjøpt flere filmer med dette merkverdige fjøs-styret der dyra virkelig har det gående straks bonden snur ryggen til. Herlig barne-tv!

Men dette var litt usammenhengende tanketømming, for her kommer fortsettelsen på “100 ting å gjøre før du dør” punkt

 

090 Sette seg et umulig mål:

Jeg leste en gang en dame som hadde sagt noe sånt som ” Ingenting er umulig. Det umulige har ikke vært gjort ennå, så derfor må det være mulig. “

Sant så sant, men alle har vel følt at de setter seg umulige mål. Og jeg har mange, kanskje fordi jeg er overdrevent optimistisk når jeg først begynner å drømme. Her kommer noen mål jeg har satt meg opp igjennom livet som aldri har blitt gjennomført..

–  Bygge en tidsmaskin for å reise tilbake i tid for å hente meg en dinosaur
–  Lære meg å flyve
– Bli trommis i Metallica
– Bli en vampyr
– Finne en kur mot mensen
– Lære meg tegnspråk
– Lære meg tankeoverføring
– Få alle regninger betalt ved å overse dem
– Bli likt av alle
– Tjene 20 millioner i året
– Bli dyrlege
– Bli fysioterapaut
– Gå ned 6kg på en uke
– Bli best i alt
– Lære meg å trylle
– Legge av penger til tannlege
– Slutte å bruke mastercardet
– Lære å prate med dyr
– Bli jagerpilot
– Finne en varulv i skogen å gjøre den min
– Bli en alv
– Gå i spagat
– Gå regelmessig på trening
– Kunne Lese tanker
– Lese blindeskrift
– Aldri gå opp i vekt
– Aldri bli eldre enn 21
–  Ha det ryddig mer enn to dager av gangen
– Finne en magisk ånd som gir meg 3 ønsker så jeg kan ønske meg 1000 flere ønsker

Nå er kanskje ikke alt dette umulig, men når jeg har forsøkt mer enn tre ganger på noe uten å klare det, gir jeg som regel opp i frustrasjon, og vender aldri tilbake for å forsøke. Jeg var en stund så redd for vampyrer og ufoer at jeg aldri turte sove med vinduet åpent ( da dette er en åpenbar invitasjon til en vampyr), og om kveldene hadde jeg gardinene trukket for og lyset av så ikke ufoer skulle oppdage meg. Pappa hadde i forveien sagt til meg at satelitter i verdensrommet var så bra at de kunne zoome inn å se hvilket merke joggeskoene mine var. Jeg var selvfølgelig ganske redd for at ufoer hadde samme egenskaper.

 

091: Filetere en fisk

Jeg har filetert fisk mange ganger.  Jeg har aldri filtrert fisk, selv om jeg tror jeg leste på skolen at en spesiell type steinbit går i oppløsning når man fanger den, så den kunne man kanskje ha filtrert. Men jeg vil ikke prøve fange steinbit for å se om det er sant. Fritert fisk har jeg også smakt. Ikke en stor favoritt. Diktert fisk har jeg ikke vært borti. En roman av fisken Bluppe diktert av en annen fisk. Tror det hadde blitt en noe uleselig å våt roman, og da mener jeg ikke våt som i husmorporno. Husmorporno i pocketbøker har jeg aldri forstått meg på. “Han lot sitt bankende lem smyge seg sakte inn i hennes honningsmurte grotte”.. Hva faen er det? Sitter han i ei fjellhule å spiser honning fra en kjepp, eller har han ment å “get it on” med ei budeie i lofoten på 1800 tallet. Men hadde disse bøkene skrevet elskovsscenene så direkte som man kan uten at det skaper reaksjoner, så hadde plutselig boka blitt 256 sider kortere. Så uforståelig hule-smurning er bra bokfyll.


092: Gi blod

Ja sprøyter er jo noe jeg aldri har vært redd! Her kommer kanskje ikke det sarkastiske tonefallet mitt godt nok frem, men du skal vite det, kjære leser, jeg skjærer en grimase og sier høyt for meg selv med kvass stemme “sprøyter ja du liksom, eeeelsker dem!”
Jeg må holdes fast for å bli tatt blodprøve av, og her for en stund tilbake nektet jeg å ta den rutinemessige blodprøven når man skal bytte fra en medisin til en annen som var bedre en den jeg hadde. Så da måtte jeg bare fortsette med medisinen jeg ikke likte noe særlig fordi jeg ikke klarte ta blodprøve. Jeg kjenner jeg blir forferdelig svimmel nå allerede. Ser jeg en sprøytespiss blir jeg kjempekvalm og går i gulvet etter kort tid. Så jeg tror at sprøytenarkomani hadde blitt en billig affære for meg. Jeg tror faktisk aldri jeg hadde klart å få satt den første sprøyta engang.
Når jeg gikk hotell og næring måtte jeg smøre ca 15 kakeformer på en gang, og dette var før formfettboksen kom uten denne gassen alle dreiv å innhalerte. Jeg sprayet og sprayet med disse boksene til jeg sto i en tåkesky av både fett og gass, og ble så surrete i hodet at jeg mener å huske at jeg dro hjem.

Jeg forstår ikke hvorfor de absolutt må stikke deg i fingeren eller i armen å dra ut litervis med blod når pasienten åpenbart ikke VIL, bare for å få analysert noen prøver. På CSI kan de jo finne ut hvor du jobber og hvem oldefaren din var ved hjelp av et hårstrå. Neste gang noen vil ha en prøve av meg, så gir jeg dem et hårstrå eller en negl. For jeg vet jo at det mulig, takket være tv.

093: Drikke absint

Jeg har bare drukket noen shotter med absint, er ikke spesielt glad i annen alkohol en blankt brennevin. Men når jeg jobbet på en kafè i Alta en helg, viste det seg at en venn av meg hadde drukket absint hele natten, og ringte meg noe bekymret å sa “Vær forsiktig når du går inn døra på jobb Christin, jeg er SIKKER på jeg så noen blå smurfer springe inn døra rett før deg, og de er ikke snill!”
Vet ikke om dette høres mer ut som en crack-addicteds mareritt, men jeg så ingen smurfer på jobb den dagen, tross flere advarsler.


094: Ta et friår

Når jeg gikk i 9. klasse tenkte jeg “Nå kan jeg jo skulke, det er jo 10.klasse som virkelig teller!”, så kom jeg i tiende klasse å tenkte “Jeg skjerper meg på videregående, det er jo da det virkelig teller!”, så ga jeg opp rundt april mitt første år på almennfag, og tenkte ” Jeg skjerper meg neste år, da må jeg jo få det til!”, men året på hotell og næring gikk ikke så bra. Etter 2-3 friår, der jeg både jobbet mye eller hadde fri, lærte jeg mye om meg selv og hva jeg ville. Jeg begynte utredning for adhd, og fikk diagnosen som 21.
Da begynte jeg også på skole igjen, og da begynte det gå mye bedre. Jeg fullførte utdanningen, og det med kjempegode karakterer. Friår kan være fantastisk om man står litt fast!

Sånn som nå i dag,jeg har fri denne fine tirsdagen. Jeg sitter å hører på mosen som gror på en stein her utfor huset, også teller jeg UV- stråler. Utrolig spennende.

 

095: Stå på en talerstol

Jeg er redd store folkemengder. Må jeg prate foran en forsamling begynner jeg å stamme og klarer ikke se NOEN i øynene. Jeg svetter og blir dårlig, og ingenting av det jeg skal si føles rett. Men jeg spilte piano når jeg var yngre, og var nokså god. Musikkskolen hadde framføring, og det var både voksne og barn til stede. Jeg blir litt nervøs når jeg skal gå opp på scenen å spille piano foran alle folka, og traver derfor rett bort til mikrofonen og sier, med så overdreven nordlendingsdialekt at det svir ennå; “No ska æ debuter!”, og går å setter meg ved pianoet. Jeg sitter nå, ca 14 år senere og rister på hodet. Jeg kan være så merkelig avogtil.
Men jeg har stått på en vanlig stol, og det var helt greit egentlig. Lurer på hvordan uttrykket “å stole på noen” ble til. Kanskje stolene i gamle dager var noe uberegnelige og farlige og hvis du hadde nok tillit til noen til å la de fungere som en støtte til dette sitteredskapet, lot du de holde fast stolen mens du satt på den, noe som var veldig stort for denne stolholderen. Men utålmodige som folk er, ble nok uttrykket “stolstøttekameraderi” for lang, så det ble sikkert kortet ned til “å stolstøtte” på kompisen, som deretter ble “å stole”. Eureka!


12.apr.2011

Ja atter en konkurranse man prøver seg på! Man kan ikke vinne om man ikke deltar! 🙂

sensationvinn

10.apr.2011

Man kan vinne seg en skvett godlukt her på blogg.no, og den sjangsen skal jeg ikke la løpe fra meg som jeg stinker 😉

tajsample