Jeg var på Sensation White 16.04 i Oslo. Det var en opplevelse utav de sjeldne. Som alt annet jeg tar meg til, var dette en yderst impulsiv greie. Greit nok, billetten var kjøpt og betalt allerede før jul, men alt annet, slikt som fly, overnatting o.l ble bestemt i siste liten. Og alt gikk utover mitt herlige mastercard. Jeg er utrolig takknemlig for å ha dette vidunderlige plast-jævelskapet i kortmappa mi. Min økonomiske redning hver gang impulsiviteten min får avgjøre morgendagen.

Selve sensation var på lørdagen, og jeg kom ned til Oslo fredag. Jeg hadde pakket nok til en hel kurder familie for ca 3 ukers opphold i både regn, solskinn og gruve-ekspedisjon. Hva kvinner tenker når man skal pakke kofferter, aner jeg ikke, for jeg er sikker på at jeg tenkte ut enhver mulig og umulig hendelse som kunne dukke opp…lørdagskveld. Sko, partyklær, sminke og forskjellig jåleri hadde jeg nok av, men varme gensere, joggebukser eller t-skjorter var d total manko på.

Jeg tok turen til min gode barndomsvenninne Marie og kona hennes Ida, og det var utrolig trivelig. Jeg hadde på forhånd sett på et “oslokart” og funnet ut på egenhånd at borettslaget de bodde i hadde verdens høyeste blokker. Ida avkreftet dette, men sa de var nokså store, og det bodde ca 1000 mennesker i dette borettslaget. 1000 mennesker. Det er faktisk det totale innbyggerbeløpet i kommunen jeg kommer fra. Ida hentet meg på flyplassen og idet vi kjørte forbi “Sharif”, sa jeg til Ida at jeg tenkte jeg skulle ringe Tommy Sharif å høre om han hadde en god dekkhistorie. Ha-haa 🙂

Etter å ha fått servert hjemmelaget pizza og sett litt på både tv og leilighet, tok jeg t-banen innover til oslo der jeg skulle møte Trine. Jeg hadde også en veldig inngående samtale om hva forskjellen på trikk, t-bane og tog var. Marie drog inn ferge, buss og hestekjerre, noe som jeg mente var usaklig. Jeg vet ennå ikke helt sikkert forskjellen på trikk, tog og t-bane men det har visst noe med beliggenhet, antall stopp og hastighet å gjøre. Dette er kanskje allmenn viten, men for en stakkarslig fjording som ikke har måttet gå 500 meter på ti år, grunnet kjærester med bil, eller egen bil, så har det aldri vært nødvendig å sette seg inn i kollektivtrafikk. Noe som det også er et nokså labert tilbud på der jeg holder til..

Jeg har også lurt en del på disse dørene på tog/trikk/t-bane/buss/fly/ape med babysele. Den nokså hyggelige damestemmen som sier “dørene lukkes” før man starter videre, denne “advarselen”… Disse dørene, lukkes de på enhver bekostning? Om en fot, arm eller et babyhode tilfeldigvis er i veien for å få dørene lukket helt, vil dørene fortsatt lukkes, eller er det en sikkerhetsmekanisme som lar deg slippe unna med alle lemmer i like god behold?
Jeg turte ikke finne ut av dette på egen hånd, der jeg reiste avgårde alene på t-banen denne fredagskvelden, mitt i tjukkeste Oslo. Nå når jeg sitter trygt hjemme i min fars stue, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg var livredd, hele den 25 minutters lange t-bane turen.

Som dere sikkert har forstått, siden jeg levde lenge nok til å komme hjem å fortelle om denne hendelsen, så overlevde jeg både t-banetur og leiting etter Trine inne i Oslo. Vi kom oss på hotellet, og for å feire spratt vi både champagnekorker å vodkakorker.
Det kom noen fantastisk herlige kvinnemennesker som Trine kjente, og kaklinga foregikk på nokså høyt nivå.

Jeg satt å nøyt en drink da en av jentene utbryter “Har du ikke blandet ut vodkaen?” og ser på glasset mitt. Jeg må selv ta en titt og svarer noe forundret tilbake “Jo det har jeg vel, jeg har jo isbiter i..” Så jeg drikker vodkaen bar, on the rocks, framfor å blande med foreksempel hotellshampo.

Vi går ut i Oslo, på steder jeg aldri kommer til å finne igjen, og jeg er overrasket over hvor lett det er å lure folk. Jeg tror aldri på noen, men at andre mennesker tar ærlighet fra fremmede mennesker for gitt synes jeg er skremmende. Jeg overbeviste noen på gata om at jeg var bussjåfør som ble kastet ut av en uteplass da jeg ønsket å få servert kaffe. En jente ble veldig opprørt over at de faktisk kastet ut en som ønsket kaffe framfor øl, fordi jeg var på jobb som bussjåfør. Jeg pekte over veien og forklarte at bussen min sto parkert der, med folka i. Merkelige saker.

Nok om det, lørdag kom etter litt om og men, og smart som jeg er, satt jeg å reparerte med pils istedet for mat og vann, samtidig som vi gikk opp og ned og inn og ut av butikker for å finne siste finishing touch til de hvite antrekkene våre. Jeg var nokså sliten da vi ankom hotellet på ettermiddagen igjen for å gjøre oss klar til kvelden. Det ble noe stress, men vi kom oss avgårde på en av bussene som var satt opp for anledninga.

På bussen 🙂 meg med hatt og fårete glis 🙂



Så var det kø. Kø etter kø. Kø for å finne rett kø, kø for å bli kroppsvisitert (to klapp på hofta), kø for å kjøpe drikkebonger, kø for å slippe videre inn, kø for å stå bak andre som ikke visste hvor de skulle gå. Kø for å kjøpe seg drikke. Men så ble det skummelt. For å stå i disse køene var ikke noen spøk, her var det ikke normal folkeskikk som gjaldt lengre, her var det darwins teori om at den sterkeste overlever som gjaldt. Folk presset og dyttet, jenter begynte gråte etterhvert som de ble trampet ned av jenter og gutter bak dem eller på siden, folk brukte det de hadde av slaglengde på albuer og knær, det at det sto folk foran, var visst ikke et gyldig tegn på at de ikke kunne komme seg lengre fram. Så da grep jeg tak i to sterke karer foran meg, og prøvde så godt jeg kunne med “sjarm” om det kan kalles det. Jeg sa at de såg så utrolig godt trent ut, så de ville nok ikke merke om jeg bare støttet meg litt på dem for å ikke bli drept av folkemengden bak meg. Til slutt lagde de plass imellom seg som jeg kunne stå i, trygt og skjermet fra de andre galningene. Mens de sørget for pusterom, brølte jeg bestillingene vårs og lørvet bongene over disken.
Musikken dundret i bakgrunnen og jeg var overlykkelig der jeg sto, med livet og drinkene i behold. Jeg bøttet nedpå et glass, før jeg og Trine mente vi hadde gjort oss fortjent til en røyk på utsiden. Sivilpolitiet gikk fram og tilbake og studerte folk opp og ned. For å sjekke mine mistanker om at det var akkurat sivilpolitiet spurte jeg så pent, så pent “unnskyld, si meg, er dette de eneste toalettene her?” mens jeg pekte på de ca 80 toalettene de hadde satt opp for anledningen.  De så litt rart på meg men svarte og begynte spørre hvor jeg kom fra. De virket imponert over at noen ville komme helt fra Alta til Oslo for å være med på Sensation. Så da sa jeg til dem at det ville bare være rett og rimelig om de kom til Lakselv på midnattsrocken eller tok turen innom skippagurra festivalen. De hadde faktisk hørt om sistnevnte. Etter en hyggelig prat gikk de videre og blunket til meg mens de sa med et smil “Vi er nemlig på jobb vi”. Jeg tror det er umulig for politi å se helt ut som sivile.

Jeg hadde i forkant advart mine venner om at jeg ikke kunne danse, så jeg fant opp trinn etterhvert, som jeg fikk til å gå overens med rytmen i låtene. Mooves som “spille ping pong”, “avlive hest”, “starte motorsag”, “ro båt”, ” grille burger”, og “kjøre bil+ gire” falt godt i smak hos en av de andre dansende på gulvet som stadig vekk kom å ga meg high five og kopierte dansingen min.
Jeg var utrolig fascinert av det fantastiske lysshowet, og det at ørene mine summet i dagesvis etterpå var utrolig gøy.
Men når Benny Benassi kom på scenen, rablet det for meg. Da danset jeg så jeg sto å brakk meg etterpå, og var helt i hundre.



Ettersom jeg hadde vært på fest dagen før, gått hele dagen, og nå var ganske mørbanket og sliten, følte jeg meg som en konge når vi kom tilbake på hotellet i de sene nattetimer og jeg fikk satt meg ned og drukket litt vann. Jeg klarte såvidt gå normalt, etter å ha danset som en galning i timesvis.

Denne dagen, altså søndag skulle vi i tillegg reise hjem til Alta med fly, og vi sjekket ut av hotellet og dro til noen bekjente for å vente. Her kom min hysteriske “dagen derpå derpå” humor fram for fulle mugger, og utrolig nok lo de ganske mye. Blant annet pekte jeg på en skummel støvsuger som sto utenfor en av soveromsdørene og jeg mente den hadde litt lugubre tendenser. For på støvsugeren sto det “VOLTA”, noe jeg ikke ville hatt stående utenfor døren der jeg skulle sove hvertfall. Jeg serverte en av jentene “konfirmert bjørn med speilegg og fiskemarinade med colabrus” i form av vingummigodteri,  og egentlig gjorde jeg mye rart, jeg husker det bare ikke nå.

Konfirmert bjørn med speilegg å fiskemarinade og colabrus..

Flyturen hjem var helt forferdelig, fløy Norwegian, og folk med flyskrekk anbefales å ikke ta turen med dem mener jeg. Litt tekniske svikter som vi ikke ble informert om, og noe hulterbulter ombord gjorde valiumtabletten i lomma mi meget attraktiv, hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde noe å skylle den ned med, og var altfor nervøs til å plinge etter en flyvertinne.

Dagene i ettertid er noe uklar, jeg var utrolig sliten, og sov i en eller to dager. Så lå jeg hjemme og var dårlig form, og dette var endatil midt i feiteste påska! Ikke en eneste fjelltur var jeg på. Lørdag, èn uke etter sensation, kom jeg meg hjem til foreldrene mine i fjorden jeg kommer fra, og her lå jeg trygt sammenrullet i en ball på sofan og spiste godteri til jeg følte meg kul nok til å dra tilbake til Alta.

Man kan trygt si at all stressinga i uka før og under sensation tok helt knekken på meg og burde egentlig avskrekke meg helt for å gjenta å dra på flere slike arrangement, men neida. Det at jeg har sosial angst og oppnådde nok kroppskontakt for 4 år fremover, klarte heller ikke drepe lysten på et til dance event av denne typen. Jeg var på tur å bestille meg billett til sensation i Amsterdam, helt til isted. For da så jeg at Tiesto kommer til Oslo i august. Så i morgen, vil mastercardet mitt betale for atter en opplevelse.