Støtt og stadig dukker det opp en eller annen mulighet til å få en yngre, vakrere hud. Gjerne både kvise og arrfri. Jeg er jo livredd for å bli gammel, og kjenner jeg snart må begynne å se realiteten i øynene ettersom kinnene mine har begynt å få bulldogtendenser.

Til deg som måtte trenge en videre forklaring på hva bulldogkinn er, så kan jeg vel bare si at det er når kinnene dine begynner å henge så flatt og punktert på sidene av ansiktet ditt at det dannes et markert skille mellom kinn-delen av ansiktet, og hake/munn partiet slik at du ser ut som en bulldog.

Jeg tror det finnes to måter å løse dette problemet. Enten må du gå såpass mye opp i vekt, at underhudsfettet blåser volum tilbake i kinnene dine igjen. Det er nok ikke mange som ville valgt denne løsningen, ettersom du erstatter et problem med et annet. Kanskje du risikerer å bare ende opp med å se ut som en veldig tykk bulldog.

Den andre metoden er plastisk kirurgi, der de snitter rundt trynet ditt, og gjør huden din litt kortere enn før. Hepser den litt opp med andre ord, før de stifter hudkanten på plass i hodet ditt igjen. Jeg lurer på hvor mange ganger man kan gjøre dette før du faktisk har flyttet neseborene til der tinningshuden din engang var.

Men så var det dette med kviser og rynker da. Ja og arr, for de som måtte være plaget med det. Det finnes kremer, fillere, laser, piller, det ene og det andre, og i jakten på evig ungdom skal ingenting være uprøvd.

Jeg selv har vurdert både botox og restylane, men jeg er så gjerrig at jeg føler kanskje det blir litt for dumt å bruke så mye penger på noe som ser ut som menneskeplageri. Men vi får se. Når overleppa føles for liten og kratrene i kinnene føles for dype, ender jeg nok opp under sprøytespissen jeg og. Den med heroin i. Det tror jeg er den beste måten å injisere noe som gjør at du gir faen i hvordan du ser ut.

Rart med det, lurer på om heroinister får et starterkit med sprøyter, boblejakker og et bøyeapparat til knærne utdelt ved første stikk.

Nok om det. 

Når jeg logger inn på bloggen, får jeg gjerne opp de siste innleggene fra folk som følger meg. Ikke sjeldent dukker det opp noe som heter swiss roll, som er en snedig sak som skal hjelpe deg å få vakrere hud. 

Jeg som har bena bedre plantet i matverdenen enn i hud og velvære-verdenen forbinder swiss roll med rullekake. Fordi det er jo det det er. Har det gått så langt at vi å smører oss i ansiktet med rullekake? 

Jeg tror jeg hadde blitt kjempetykk om jeg på daglig basis skulle rullet ansiktet mitt med rullekake, for hver gang jeg hadde rullet den forbi munnen min hadde jeg tatt en tygge.

Men så praktisk samtidig da! Tenk så mye tid du sparer på morgenen ved å kunne ta morgenstellet på ansiktet samtidig som du får i deg noe å spise. Kanskje det finnes havregryn-rullekake med proteinfyll så det ikke blir så veldig usunt, uten at effekten du er ute etter på huden blir borte.

Desverre hadde jeg ingen rullekake tilgjengelig for å vise dere hvordan det hadde sett ut, siden jeg mest sannsynlig hadde rukket å gumle den i meg mens jeg rullet huden uansett, så jeg måtte ta meg friheten til å redigere et bilde. De sier det er ekte kunstnere som klarer å tegne en hånd så detaljert som den egentlig er, og jeg forstår det godt om jeg nå blir tildelt både studieplass og stipender ved kunsthøyskoler. Er kunsthøyskole og kunstgresskole det samme? 

Selv om det meste som kom opp på google når jeg søkte på swiss roll var rullekaker i alle slags deilige varianter, skjønte jeg fort at dette kanskje ikke stemte helt. Så jeg prøvde noe jeg lærte i datatimene på skolen. Legg til flere ord for å begrense søkeresultatene. Ved å legge til ordet “skin”, ville det nå være mulig å se om det fantes en egen swiss roll for din skin.

Og der kom den. Et hjul med masse pigger på, med et lekkert designhåndtak du skulle rulle over hele trynet ditt, og hvor du ellers måtte ha problemområder. Jeg tror det kostet rundt 1000kr, og det var i alle fall ikke jeg villig til å betale for noe som ser ut som et miniatyr-tortur-våpen fra middelaldereren,

Slik ser den egentlig ut, og det hjulet foran har massemasse pittesmå nåler som skal trenge inn i huden din og lure den til å tro at du har små sår slik at den må fornye seg selv kjempefort.

Tror du på det?

Jeg vet ikke. Jeg tror ikke på det til 1000kr. Så jeg fant en på ebay til 30 kroner. 

Jeg bruker rulle meg forsiktig i ansiktet med den av og til. Det kiler og så blir jeg helt rød. Men om den virker vet jeg ikke.

Jeg vet bare at skuffelsen var veldig stor, med tanke på at jeg heller kunne stått på badet å rullet meg med en fersk rullekake, der sukkeret hadde skrapet helt lett og deilig over kinnene mine, før den drysset nedover på kroppen min, kanskje peelet brystkassen min på sin vei mot gulvet. Duften av deilig, nybakt sukkerbrød hadde gitt meg koselige relasjoner til ansiktstell, og smaken av det søte bringebærsyltetøyet hadde gitt meg lysten på et kaldt glass melk så jeg hadde fått i meg kalsium og alle de greiene der.

En dag når alt annet er prøvd, skal jeg stå klar med rullekaken min, og garantere en vakrere hud kombinert med lekkert måltid.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I dag skinte solen, og været var bare helt nydelig. Når solen traff fjellene ble det som vakre malerier bare naturen kan skape.

Det var nesten jeg kunne lukte solskinnet om jeg bare lukket øynene og strakte nesen litt lengre opp.

Samtidig fomlet fingrene i lommen rundt kantene på et pillebrett med to piller.

Skulle jeg virkelig ødelegge denne nydelige dagen ved å ta de to tablettene?

 

Jeg har som kjent veldig intens tannlegeskrekk. Den er så ille at mine tannleger og jeg har kommet fram til at det er best å medisinere meg før jeg legger meg i stolen. Det funker veldig fint. Om jeg er veldig redd, så har jeg uansett glemt det til dagen etter. Jeg glemmer stortsett hele dagen fra tablettene er inntatt. Små bruddstykker blir værende, men det meste av dagen blir som å ha fulgt med på en film fra et annet rom.

Du går inn i rommet med tv’n av og til, og får med deg akkurat nok til at du skjønner hva som foregår, men dialogen blir nesten som en grøt av ord, selv om du kanskje får med deg en og annen kommentar.

 

Men dagen i dag var jo så fin.

Det var så trist å tenke på at jeg kom til å gå glipp av den, selv om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort noe nevneverdig denne vakre dagen.

Men kanskje jeg kunne fått en fin dag ute. Kanskje jeg kunne ha sittet ute å drukket kaffe med en venn, og blitt sliten i øynene av all mysingen.

Kanskje jeg hadde skyntet meg hjem etter tannlegetimen for å starte på fjellet med scooteren.

Kanskje.

Jeg satt med tablettene i hånden og prøvde å veie opp for om jeg skulle ta de eller ikke.

Så begynte lyden av borret å spilles av i bakhodet mitt. Lukten. Synet av tannlegeutstyret.

Før jeg hadde rukket å tenke noe mer var tablettene halvveis på tur ned i magesekken mens jeg pimpet i meg colaen så jeg ikke skulle brekke meg.

 

Jeg har fått forbud mot å kjøre bil etter inntak av disse tablettene, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tror egentlig ikke jeg er skikket til å kjøre handlevogn engang etter å ha tatt de.

Så jeg kastet på meg jakken å håpet at jeg rakk å småløpe de 20 minuttene det tar å gå fra mammas leilighet og ned til tannlegen før medisinen rakk å “kicke” inn.

 

Jeg håper at produsentene av ibux og paracet, eller p-piller for den saks skyld, en gang kommer i tale med de som lager disse tablettene, for det kan umulig være noe som helst som virker så fort som disse tydeligvis.

Jeg tror ikke jeg hadde gått langt før jeg måtte fokusere på et sykkelspor foran meg for å gå i en rett linje.

Hele tiden mens jeg gikk tenkte jeg “ikke se folk i øynene”, for det kjentes ut som øynene gikk hver sin vei, og opp og ned i hodet.

Det er faen meg en nokså undervurdert egenskap å kunne gå i trapper skal jeg bare fortelle dere, for trappen med tre trinn jeg skulle gå ned føltes ut som en hindring du kan finne i en indiana jones film. Det så litt ut som trinnene forskjøv seg etterhvert som føttene fortvilt prøvde peile seg inn på dem, og hele tiden var jeg sykelig opptatt av å ikke vekke oppmerksomhet. Hva skulle folk tro om jeg klamret meg fast i handtaket ved siden av trappen og hylte som om det var rennende lava jeg prøvde komme meg forbi?

 

Jeg kom meg endelig til tannlegen og fikk kjempemasse kjeft fordi jeg hadde gått dit på egenhånd. De understrekte at ledsager var et must etter disse tablettene fordi jeg kunne svimle avgårde på ville veier.

Det tannlegen min ikke vet er at jeg har en app på telefonen som heter googlemaps som virker slik at en dame roper og gnåler ustanselig om hvor jeg skal gå etter å ha trykket inn destinasjonen min.

Jeg følte meg veldig kontaktsøkende og ville prate masse med tannlegen, men jeg husker å ha fått til svar at de ikke orket snakke så mye med meg fordi jeg ikke kom til å huske noe uansett i morgen. Det har de for så vidt rett i, for jeg husker stortsett bare det. Heldigvis har de som rutine å ringe meg dagen etterpå å fortelle meg alt jeg har sagt, og det de enn måtte ha på hjertet.

 

Svigermor hentet meg og kjørte meg hjem. Snill som hun er!

Problemet når jeg kom hjem var at jeg var så sulten at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tannlegen hadde smurt fluor på tennene mine, og jeg hadde fått beskjed om å ikke spise på en time. Med en gang jeg får beskjed om å ikke gjøre noe, føles det ut som jeg skal dø hvis jeg ikke får gjøre det med en gang.

Så jeg lå å vridde meg i dødskramper på sofaen og prøvde beregne hvor lang tid som hadde gått, og hvor lang tid det ville ta å få mat levert på døra.

Dette var uhyre vanskelig uten noe begrep om tid eller rom, men jeg fant ut at det hadde nok gått mange timer allerede.

 

Jeg ringte en pizzeria og bestilte den største pizzaen de hadde, og en stor pakke ris. Hvorfor jeg ville ha ris må gudene vite, men der og da føltes det helt naturlig å ha ris som tilbehør oppå en pizza.

 

Så kom vi til punktet der de ville ha en adresse å levere til, og da holdt det ikke å si at jeg var hos mamma.

Med pizzeriaen på telefonen løp jeg ut i sokkelestene og fant et tilfeldig husnummer på en vegg. Jeg tenkte jeg skulle sitte klar i vinduet å følge med når de kom slik at jeg kunne løpe ut å møte de når de dukket opp.

 

Dette endte med at jeg sovnet straks jeg satte meg i sofaen, men jeg våknet da mamma kom hjem, bærende på en pizza og en stor eske med ris. Hun hadde skjønt at jeg hadde bestilt maten, og fått leverandøren ned fra en av naboene sin trapp.

Jeg koste meg skikkelig med ris og pizza, selv om jeg kjenner nå at jeg kanskje kunne spart meg for en av delene.

Jeg sovnet av igjen og våknet i kveld, mye mer tilstedeværende enn tidligere på dagen, og kjente jeg var skuffet over å ha gått glipp av solen.

Men for en dag allikevel.

 

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

Hei kjære leser! En tung uke med nattevakt er over, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig. Det skjer noe inni hodet til mennesker som er våken når andre sover. Som er ute når  det er mørkt, og inne når det er lyst. En hel uke med konstant mørke. For ikke å snakke om den asosiale tilværelsen. Det nærmeste man kom en samtale var å ringe 175 for å høre på sentralbordets tastevalg, og det sier vel kanskje sitt.

Å jobbe er deilig, men å omgi seg med dette mørket og ensomheten gjør meg passelig emo i slutten av uka. Det kan være tendenser til hulkegråt og forever alone følelser, selv om det aldri har gått riktig så langt.

Denne nattevaktuka var også preget av mye dårlig vær, og da var man ute på veien hele tiden og brøytet. Når vakten var over og jeg klarte dra den trøtte skrotten min over dørstokken hjemme, så sier det seg kanskje selv at det ikke var oppvask og klesbretting som sto øverst på «to do» lista mi. Denne jenta valset mellom kjøleskapet, toalettet og senga, slik jeg hører ekte kvinnfolk skal, selv om det ikke var kokkelering av ypperste sort og dirty hanky panky som ble utført.

Det så faktisk ut som 13 ville grevlinger på en ukersrus på crystal meth hadde tatt seg inni kåken min og torpedert kjøkkenskap og klesskap, etter en hel uke med total neglisjering av husarbeid. Jeg kunne blitt kaptein på hurtigruta etter alle skippertakene jeg måtte ta for å få satt inn i oppvaskmaskinen.

Når uka med dagvakt begynte kjentes det ut som noen hadde satt en kjempestor sprøyte med livsgnist strakt i rumpeballen på meg, og det var nesten jeg hoppet i stedet for å gå mens jeg trallet og smilte. Jeg smilte faktisk så mye av å se sollys og mennesker igjen, at flere så på det som en invitasjon til å prate med meg. Mennesker jeg aldri har snakket med før. Og jeg pratet. Jeg snakket og spøkte, og følte meg som et nyfrelst fjols, ute i verden for å tale min sak.

Jeg er egentlig ganske sjenert, og fremmede mennesker som tar initiativ til prat kan fort bli møtt med stamming og mumling etterfulgt av en god dose rødming, men nå var jeg så glad for å endelig ta del i dagen igjen.

Det høres nok helt rart ut, men jeg tror det er fordi vi mennesker ikke er nattedyr egentlig. En god døgnrytme kan nok være viktig for å bevare hodets ve og vel, selv om man godt tåler å jobbe natt. Bare man ikke alltid jobber natt. Det tror jeg ikke jeg hadde likt.

Ellers så har jeg innsett at å spare i gjennomsiktige glass ikke er noe for meg, ettersom pengenes synlighet gjør at jeg tror jeg kan bruke dem. At det er som en 50 lapp som ligger løs i jakken, klar til å sløses vekk på brus og sjokolade.

Så macbook-spare-glasset mitt fikk stå i fred ca 1 uke før hvert eneste øre var borte. Om jeg skal spare hjemme, tror jeg spareinnretningen må være i rustfritt stål. Den delen du putter penger i må ikke la seg åpne på noe vis, og sprikken pengene skal inni må helst være strømførende i tilfelle fristelsen til å stikke skarpe gjenstander inn for å rote ut en penge blir for stor.

Aller helst må denne innretningen holde en konstant temperatur på 700 grader slik at jeg ikke kan bære den med meg for å tømme den på et annet vis. Faktisk bør den være smurt inn med cottage cheese i et veldig tykt lag, for det er lite jeg finner så avskyelig som cottage cheese. Dette ekle underlivssopp-lignende meieriproduktet vil over tid få meg til å føle sterk avsky mot spareinnretningen, slik at jeg holder meg unna. Da trenger jeg en spareassistent som kan putte pengene mine oppi sprekken slik at jeg ikke trenger nærme meg den selv.

Men nok om den, poenget var at det blir nok ikke noen macbook på meg med det første. Sparing må skje på en overvåket og bestemt måte som jeg ikke helt har klart å pønske ut ennå.

Når jeg endelig kom over nederlaget ved å være inkompatibel til å spare, så fant jeg ut at det er jo ikke verdens undergang om jeg kjøper meg en billig pc som jeg kan bruke til jeg finner en løsning på spareproblemene mine. Pc må jeg ha ettersom jeg nå skal utvide skriveriene mine, og kriteriene var at den måtte være hvit, ha masse lagring, tastene måtte kunne trykkes ned og faktisk gi fra seg en bokstav, og kunne lese av minnekort.

Med så få krav, fant jeg en pc helt ned i 1700 kr, og jeg er veldig fornøyd. Ingen sparing krevdes! Med mindre du anser unngå-å-betale-strømregningen-din som sparing.

Så om noen dager er den her, og jeg gleder meg! Det skal bli så ufattelig deilig å kunne skrive uten å måtte følge med om alle ordene sitter fast i hverandre fordi mellomromknappen ikke fungerer, eller at noen bokstaver mangler.

Så jeg håper neste innlegg blir hamret ut på flunkeny pc. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I dag slanket jeg meg. Først ventet jeg med å spise frokost til jeg kjente at jeg var skikkelig sulten. Det tok ca 30 minutter. Så lagde jeg meg en ordentlig smoothie med bær og det hele. Siden det begynte bli lite vaniljekesam i kjøleskapet, erstattet jeg den manglende mengden med nutella. Selv om de to ikke har helt samme farge eller smak, var det det nærmeste jeg kom i konsistens.

20 minutter etterpå skulle jeg spise en banan, men så oppdaget jeg at stilken var altfor bøyelig etter min smak, og da kommer tvangstankene inn om hva som egentlig kan finne på å bo i tuppen på bananer, så den gikk ut vinduet. Og det rett på E6! Jeg ble litt bekymret av min handling, for jeg har da tross alt spilt så mye mario kart at jeg vet hva det kan føre til. Og for dere som ikke har spilt mario kart, så er bananskall og skilpaddeskall utmerkede våpen til å skade motstandere med. Har du en plagsom konkurrent foran? Skyt ham med skilpaddeskallet! Har du en plagsom konkurrent bak deg? Kast et bananskall! Er han uoppmerksom og kjører på det, kan du ta deg en snickers på at han seiler av veien fortere enn du klarer brenne melk i en vannkoker.

Jeg vurderte stoppe på veiskulderen å følge med på trafikken for å se om min frykt var reell. Jeg kunne ikke gå og plukke opp bananen, for da ville det få meg til å se fattigslig ut, der jeg går desperat og plukker opp mat fra veien og veibanen. Jeg har da litt selvrespekt.

Siden jeg ikke fikk bananmellommåltidet mitt, ramlet jeg rett i fella på butikken. Berlinerboller, sjokomelk og marsipanpølser var det som skulle holde humøret og energien oppe fram til middag. Jeg så for meg at slankeeffekten var høyest om jeg spiste halve berlinerbollen i stedet for hele, og tok små tygger av marsipanpølsen, slik at kroppen forhåpentligvis rakk å forbrenne alt før neste bit ramlet i magen.

Jeg følte meg tynn.

Hovedsakelig fordi jeg ikke kjøpte brus.
All denne slankingen gjorde meg veldig sulten når middagen var ferdig, så jeg spiste så mye at jeg nesten gulpet opp alt igjen. For å presse maten lengre ned i magen, spiste jeg litt til. Jeg kunne jo ikke risikere at maten kom opp igjen, for det ville vært bortkastede penger. Det er noe jeg synes alle med bulimi burde tenke på. Hvis du allikevel bare skal kaste opp all maten så kan du like godt sutte på en gulrot, og gi penger til de som setter pris på maten.

Trening går hånd i hånd med slanking, og ettersom jeg ble helt svett av å spise så mye middag, lar jeg denne smertefulle stunden på sofaen gå som en pilatestime. Pustingen har vært nokså lik, så jeg velger å tro at kroppen gikk i en automatisk pilatesmodus etter inntak av en gitt mengde kalorier.

Det er tungt å være så sunn, og endatil trene pilates ufrivillig etter en så stor middag, så nå skal jeg belønne meg selv med en liten powernap på sofaen slik at jeg klarer gå bort til kjøleskapet igjen om et par timer.

Takk for at du takk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

 

I helgen var det tid for min halvårlige høy-intensitets-sosialisering, noe som går ut på å dra på tilstelninger med mange mennesker tilstede for å få den dosen med menneskelig kontakt man trenger for å kunne gå i skjul igjen en stund.

Hva var vel mer perfekt da enn å dra på en revy med fest i nærmeste nabobygd? Med både kjente og ukjente festdeltakere var det duket for en hyggelig aften, og jeg hadde gledet meg til denne kvelden lenge. Jeg er et semi-sosialt vesen som elsker å prate med mange mennesker og være med på ting, samtidig som jeg virkelig verdsetter stillheten og roen i det å være alene. Og når jeg sier alene mener jeg vel sammen med kjæresten, ettersom jeg blir noe destruktiv og apatisk om jeg er HELT alene.

Noen ganger merker jeg at friheten ved å bo i en avsidesliggende bygd har gjort et litt for stort innpass hos meg. Det er deilig og ikke måtte jåle seg opp så forferdelig for å ikke føle seg uvel om man skal gå ut av huset, slik som man ofte gjorde når man bodde i by, men her har det skeiet litt ut.
Jeg har blitt ekstremt ukritisk til hva jeg kler på meg for tiden, og noen ganger børster jeg ikke håret på en uke. Hadde dette vært en psykologitest hadde jeg nok gått inn under kategorien «deprimert og ute av stand til å vare på seg selv», men slik er det altså ikke. Jeg dusjer og har rene klær på, jeg gir bare litt ekstra faen, og det er veldig deilig.

Men jeg har alltid vært glad i å pynte meg før fest. Jeg føler at da kan jeg spandere på meg tiden det tar å gjøre noe ekstra, slik at jeg føler meg fin og flott og ikke lider av mindreverdighetskomplekser i løpet av kvelden. Men på et eller annet tidspunkt har det visst gått galt her også.

Jeg har blitt mer bevisst på pengebruken min, og synes faktisk nå at det er for jævlig å bruke 80 kroner for ei hold-in strømpebukse fra denne Pierre Robert, som må være i samme liga som Dolce & Gabanna med den prisen for en meter brunfarget nylon, for å kaste den etter èn kveld.
Så nå har jeg bestemt meg for å bruke de flere ganger om de ser hele ut der det teller mest. Så jeg fant en slik en da. Så hel og fin ut i tærne, ikke en rift oppigjennom bena, og så oppdaget jeg hvor det hadde skjært seg sist gang.
Etter lang tids opphold fra hold-in verdenen hadde jeg visst glemt hvor mye arbeid det faktisk er å jobbe seg inn i ei fersk hold-in strømpebukse.
For en utrent på denne fronten, kan det sammenlignes med 45 minutter intensiv aerobic-trening.
Det bøyes og tøyes, squattes og dras, ufrivillig utfall med enarmsroing og tåhev, kraftig hoftevrikk og magebevegelser bare en eksotisk danser kan vise maken til, akkompagnert med høye stønnelyder og svetting. Og opp i alt dette gjelder det og holde tærne stive som en ballerina, og hendene skal være ømfintlige og forsiktige som en hjernekirurg i arbeid. En feilbevegelse, og strømpebuksa til 80 spenn ser ut som en rekvisitt fra «pretty woman».

Dette hadde jeg da glemt forrige gang, og har bare tatt tak foran og bak i strømpebuksa og dratt til som om det var et potetsekkeløp jeg hadde veddet milten min på å vinne. Dette medførte da at de tre fingrene på hver hånd som hadde mest klipekraft, hadde boret seg inn i strømpebuksa og laget store hull.

Jeg sto og vurderte denne strømpebuksen nøye, og tenkte at mine fjortisdager på fylla var over. Jeg skulle vel klare å ha kjole på uten å vise hoftepartiet mitt avdekket? Jeg tok sjangsen på denne strømpebuksen med de seks hullene strategisk plassert foran og bak i dås/rumpe-partiet, og prøvde noen sumobøy i bena med kjole på for å sjekke at dette ville gå uoppdaget hen.

No problem.

Det jeg alltid glemmer er hvor akrobatisk jeg egentlig blir i fylla. De stakkars sumobøyene jeg gjorde hjemme foran speilet var bare en vits i forhold til bevegelsene jeg kom med i løpet av kvelden. Og selv om kjolen jeg hadde på meg var skremmende anstendig til meg å være, ja den rakk meg vel ned til knærne, så klarte den altså å krype opp til mageregionen i samme hastighet som promillenivået steg.

Faktisk så langt opp at en av venninnene mine bemerket hullene helt oppe i strømpebuksa. Så da vet jeg det til neste gang.  Hull helt nederst og øverst- ikke akseptabelt.

Men ingen så at jeg ikke hadde barbert leggene, så jeg sparte meg hvertfall litt tid og penger på det!

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!