Mattilakken i det fjerne

 

I dag skinte solen, og været var bare helt nydelig. Når solen traff fjellene ble det som vakre malerier bare naturen kan skape.

Det var nesten jeg kunne lukte solskinnet om jeg bare lukket øynene og strakte nesen litt lengre opp.

Samtidig fomlet fingrene i lommen rundt kantene på et pillebrett med to piller.

Skulle jeg virkelig ødelegge denne nydelige dagen ved å ta de to tablettene?

 

Jeg har som kjent veldig intens tannlegeskrekk. Den er så ille at mine tannleger og jeg har kommet fram til at det er best å medisinere meg før jeg legger meg i stolen. Det funker veldig fint. Om jeg er veldig redd, så har jeg uansett glemt det til dagen etter. Jeg glemmer stortsett hele dagen fra tablettene er inntatt. Små bruddstykker blir værende, men det meste av dagen blir som å ha fulgt med på en film fra et annet rom.

Du går inn i rommet med tv’n av og til, og får med deg akkurat nok til at du skjønner hva som foregår, men dialogen blir nesten som en grøt av ord, selv om du kanskje får med deg en og annen kommentar.

 

Men dagen i dag var jo så fin.

Det var så trist å tenke på at jeg kom til å gå glipp av den, selv om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg mest sannsynlig ikke hadde gjort noe nevneverdig denne vakre dagen.

Men kanskje jeg kunne fått en fin dag ute. Kanskje jeg kunne ha sittet ute å drukket kaffe med en venn, og blitt sliten i øynene av all mysingen.

Kanskje jeg hadde skyntet meg hjem etter tannlegetimen for å starte på fjellet med scooteren.

Kanskje.

Jeg satt med tablettene i hånden og prøvde å veie opp for om jeg skulle ta de eller ikke.

Så begynte lyden av borret å spilles av i bakhodet mitt. Lukten. Synet av tannlegeutstyret.

Før jeg hadde rukket å tenke noe mer var tablettene halvveis på tur ned i magesekken mens jeg pimpet i meg colaen så jeg ikke skulle brekke meg.

 

Jeg har fått forbud mot å kjøre bil etter inntak av disse tablettene, noe jeg forstår veldig godt. Jeg tror egentlig ikke jeg er skikket til å kjøre handlevogn engang etter å ha tatt de.

Så jeg kastet på meg jakken å håpet at jeg rakk å småløpe de 20 minuttene det tar å gå fra mammas leilighet og ned til tannlegen før medisinen rakk å “kicke” inn.

 

Jeg håper at produsentene av ibux og paracet, eller p-piller for den saks skyld, en gang kommer i tale med de som lager disse tablettene, for det kan umulig være noe som helst som virker så fort som disse tydeligvis.

Jeg tror ikke jeg hadde gått langt før jeg måtte fokusere på et sykkelspor foran meg for å gå i en rett linje.

Hele tiden mens jeg gikk tenkte jeg “ikke se folk i øynene”, for det kjentes ut som øynene gikk hver sin vei, og opp og ned i hodet.

Det er faen meg en nokså undervurdert egenskap å kunne gå i trapper skal jeg bare fortelle dere, for trappen med tre trinn jeg skulle gå ned føltes ut som en hindring du kan finne i en indiana jones film. Det så litt ut som trinnene forskjøv seg etterhvert som føttene fortvilt prøvde peile seg inn på dem, og hele tiden var jeg sykelig opptatt av å ikke vekke oppmerksomhet. Hva skulle folk tro om jeg klamret meg fast i handtaket ved siden av trappen og hylte som om det var rennende lava jeg prøvde komme meg forbi?

 

Jeg kom meg endelig til tannlegen og fikk kjempemasse kjeft fordi jeg hadde gått dit på egenhånd. De understrekte at ledsager var et must etter disse tablettene fordi jeg kunne svimle avgårde på ville veier.

Det tannlegen min ikke vet er at jeg har en app på telefonen som heter googlemaps som virker slik at en dame roper og gnåler ustanselig om hvor jeg skal gå etter å ha trykket inn destinasjonen min.

Jeg følte meg veldig kontaktsøkende og ville prate masse med tannlegen, men jeg husker å ha fått til svar at de ikke orket snakke så mye med meg fordi jeg ikke kom til å huske noe uansett i morgen. Det har de for så vidt rett i, for jeg husker stortsett bare det. Heldigvis har de som rutine å ringe meg dagen etterpå å fortelle meg alt jeg har sagt, og det de enn måtte ha på hjertet.

 

Svigermor hentet meg og kjørte meg hjem. Snill som hun er!

Problemet når jeg kom hjem var at jeg var så sulten at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Tannlegen hadde smurt fluor på tennene mine, og jeg hadde fått beskjed om å ikke spise på en time. Med en gang jeg får beskjed om å ikke gjøre noe, føles det ut som jeg skal dø hvis jeg ikke får gjøre det med en gang.

Så jeg lå å vridde meg i dødskramper på sofaen og prøvde beregne hvor lang tid som hadde gått, og hvor lang tid det ville ta å få mat levert på døra.

Dette var uhyre vanskelig uten noe begrep om tid eller rom, men jeg fant ut at det hadde nok gått mange timer allerede.

 

Jeg ringte en pizzeria og bestilte den største pizzaen de hadde, og en stor pakke ris. Hvorfor jeg ville ha ris må gudene vite, men der og da føltes det helt naturlig å ha ris som tilbehør oppå en pizza.

 

Så kom vi til punktet der de ville ha en adresse å levere til, og da holdt det ikke å si at jeg var hos mamma.

Med pizzeriaen på telefonen løp jeg ut i sokkelestene og fant et tilfeldig husnummer på en vegg. Jeg tenkte jeg skulle sitte klar i vinduet å følge med når de kom slik at jeg kunne løpe ut å møte de når de dukket opp.

 

Dette endte med at jeg sovnet straks jeg satte meg i sofaen, men jeg våknet da mamma kom hjem, bærende på en pizza og en stor eske med ris. Hun hadde skjønt at jeg hadde bestilt maten, og fått leverandøren ned fra en av naboene sin trapp.

Jeg koste meg skikkelig med ris og pizza, selv om jeg kjenner nå at jeg kanskje kunne spart meg for en av delene.

Jeg sovnet av igjen og våknet i kveld, mye mer tilstedeværende enn tidligere på dagen, og kjente jeg var skuffet over å ha gått glipp av solen.

Men for en dag allikevel.

 

 

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

3 kommentarer
    1. Jeg tenker at du tenkte at du hadde lyst til å gi ris på baken til de derre Karius og Baktus, og derfor strengt tatt trengte ris, og så stokka det seg litt i bestillingen.
      Fornøyelig lesning, som alltid. Alt i alt synes jeg du klarte dagen strålende. Nyt solskinnet når det dukker opp imorgen!

    2. Debugster: typisk min flaks er dagen i dag grå og vindfull! Heldigvis er det godt over 300 dager igjen i dette året, og jeg vedder på at det kommer i alle fall én solskinnsdag jeg kan benytte meg av 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg