Jeg har ikke blogget mye i det siste, grunnen til det er vel at min verden ble snudd kjapt på hode, for så å stupe kråke tilbake til utgangsposisjon.
Først var det vel den evige stavmikserhistorien om en ekskjæreste som man prøver få et forhold til å fungere med. Men noen ganger fungerer ting bare ikke, uansett hvor mye man prøver, så da var vi helt ferdige med hverandre. Dette var jo selvfølgelig ikke noe særlig for noen av oss.
Så ble bilen min rygget i fronten og så jo totalt herja ut. Dette var litt trist. Så skjedde det mest jævlige jeg noensinne har vært med på.
Jeg var hjemme hos familien min, som jeg ofte er, og sto ute å plukket opp restene etter hovedlykta på bilen, mens bikja sprang rundt meg og lekte, som vanlig. Min far og hans hund, kom ut og så hva vi holdte på med, noe som heller ikke er uvanlig. Plutselig, ut av det blå, renner min og min fars hund i hverandre, og dette er ikke som andre ganger da det er et advarende bjeff så er det over, nå er det ramme alvor. Min hund holder rett og slett på å slite ansiktet av min fars hund, og både jeg og min far blir skrekkslagen. Hva faen skal vi gjøre, begge elsker sin hund, begge ser at hundene nå er midt inne i noe som ikke kommer til å avsluttes før den ene mest sannsynlig ikke reiser seg igjen, og man føler seg hjelpesløs.
I panikk brøler jeg at min far må slå hunden min for at han skal slippe, og jeg ser at han er helt livredd og lei seg, og ting går veldig fort, helt til jeg stikker henda inn i munnen på min hund og river opp, for å få løs kjinnet til min fars hund.
Vi hiver hundene i hver vårs bil for å kjøre til dyrelege klokka 1 på natta, og jeg vet at jeg ikke får ta med min hund hjem. Den en timers lange kjøreturen gråter jeg ustanselig, og klarer nesten ikke se hvor jeg kjører.
Hver gang jeg ser på Evo som sitter i passasjersetet, opphisset og rufsete, men nysjerrig på hvor vi skal, holder jeg på å kveles av min egen gråt, mens jeg tenker på de 2 årene jeg har hatt han.
Fra jeg hentet han i Wilhelmina i Sverige, da han hylte hele den lange kjøreturen hjem om jeg ikke hadde han på fanget, de morsomme lydene han lagde når han ble oppspilt, eller når han sang med hver gang jeg sang høyt. Da han ville holde meg i hånden når vi kjørte bil, og når vi lå i sengen for å sove, og jeg lå holdt rundt han. Alle de tunge stundene mine alene, når Evo lå trofast med hodet på låret mitt for å trøste, og alle gangene vi skulle gå tur i bånd, da han stolt leide båndet sitt selv, og trippet fornøyd bortover.
Men nå var det over, jeg skulle ikke få holde rundt Evo mer, slik jeg hadde gjort bare noen få timer før. Han skulle ikke kose med meg eller irritere meg, og han skulle ikke spise mer av interiøret i bilen min.
Inne hos dyrlegen fikk han sprøyta, mens jeg tenkte på at jeg kunne flyttet til en øde øy, bare for å få beholde han, bare leve alene der ingenting kunne gjøre at ting måtte ende slik.
Jeg tviholdt rundt Evoen min mens han sovnet i fanget mitt, og jeg gråt som jeg aldri har gjort før.
Så for å runde det av, vil jeg bare si, sov godt min søte, fantastiske lille kamerat. Du var der når jeg trengte en venn, og du var der når jeg trengte kos, og du var den mest fantastiske hunden jeg har vært i nærheten av. Takk for årene vi hadde sammen, og jeg vil alltid elske deg lille venn. Jeg savner deg.
Jeg har måttet late som om Evo bare er borte hos noen andre, for å ikke begynne gråte konstant. Jeg klarer ikke egentlig tanken på at min lille kompis skal være borte for godt. Og min far mener at jeg må ha en ny hund, for ikke å unngå hunder resten av livet mitt. Så da fant vi en ny hund. En blanding av boxer og rotweiler, som jeg og søstra mi skal hente sørpå nå til uka. Og samtidig plukker vi opp en cross firhjuling, så jeg skal ha noe å leke med.
Jeg avslutter her for denne gang.
