Bare for å ha en ting klart for både meg og deg, så er nok ikke denne bloggen et slags vellykket digitalt arkiv for oppskrifter, og jeg vil ikke legge ut en masse dritt jeg lager i et håp om å gi ut kokebok i nærmeste framtid. Men noen ganger lager til og med jeg mat som er så god at det ville nesten vært direkte ufint om jeg ikke delte det med omverdenen.

Det eneste problemet er at mye av det jeg lager, lager jeg på “slompa”. På helt sånn vanlig norsk vil det si at litersmål og vekt gjerne står urørt i skapet under hele matseansen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men jeg skal nå altså prøve gjengi det hele slik at du kan lage det nesten like på slompa som meg. 
I dag hadde jeg nemlig en helt sinnsyk cravings etter lasagne, og klarte nesten ikke tenke klart i timene før jeg lagde det. Når jeg endelig inntok kjøkkenet innså jeg at sulten min rett og slett ikke kunne tillate meg å vente den tiden det ville ta og tine en kjøttdeig, så da fikk det bli kjøttfri lasagne.I tillegg reagerer jeg på melk, så bechamelsausen måtte bli melkefri. Og under disse forholdene velger jeg da å kalle denne lasagnen for vegansk, til tross for at den kanskje egentlig er mer vegetarisk siden jeg hadde litt mozzarella og cheddar på toppen. Dette kan selvfølgelig byttes ut med vegansk ost, eller sløyfes. Angående det med å ikke tåle melk, går det som regel bra med littegrann ost, men ikke en kombinasjon av ost og melk tydeligvis.

Jeg visste jeg hadde lasagneplater i skapet, men når jeg fant en hel uåpnet pakke ble jeg med en gang kjempeskeptisk. Kjæresten min tåler ikke egg, og i enkelte typer pasta er det egg. Jeg undret om jeg hadde lagt denne i skapet fordi den inneholdt egg og jeg da skulle spare den til en gang kjæresten blir mirakuløst kurert, eller kanskje disse ikke inneholdt egg og bare rett og slett har blitt til overs.
Siden jeg ikke kunne svare på disse spørsmålene la jeg platene tilbake i skapet slik at jeg kunne glemme de en gang til, og spørre meg de samme spørsmålene en gang i framtiden.
I stedet for lasagneplater tenkte jeg at jeg kunne bruke tynne skiver av squash og søtpotet.

Til denne gastronomiske opplevelsen vil du komme til å behøve:

“Lasagneplater”
1 søtpotet
1 squash
En dæsj olivenolje

“Kjøtt” saus
1/2 løk
1 fedd hvitløk, hakket
1 gulrot, hakket
1/2 purre, hakket
1 buljongterning 
1 pk røde linser i lake
1 pk hakkede tomater
3 ss tomatpuré
ca 0,8 dl vann
2-3 dl soyagranulat
Salt, pepper, oregano og basilikum etter smak. En yderst liten dæsj kajennepepper.

Bechamelsaus
1 pk Oatly havrefløte
3 dl vann
1/2 grønnsaksbuljongterning
2 ss smør (vegansk eller vanlig, alt ettersom hvor vegansk du vil ha sluttresultatet)
2 ss hvetemel
litt salt, pepper og muskatnøtt.

Sett ovnen på 225 grader.

Til å begynne med heiv jeg en pakke linser, buljongterning og soyagranulat i ca 0,8 dl vann og lot det småkoke ca 10 minutter. Så slengte jeg oppi en pakke hakkede tomater, tomatpure, hvitløk, løk, gulrot og purre og lot det koke rundt 20 minutter. Om soyagranulatet trekker til seg for mye vann så kan man ha litt ekstra vann oppi. Krydre etter ønske og behov.

Dette er skikkelige saker

Kvalitetskontroll av tomatpureen.

wannabe-kjøttdeig kjøpt i Finland. I bakgrunnen kan du se det kjedsommelige arbeidet med å høvle opp søtpotet.

Jeg skjærte squash i tynne skiver og la det på et brett med bakepapir, slengte litt olivenolje, salt og pepper på, og lot det steke rundt ti minutter i ovnen mens kjøttsausen skulle koke seg smaskens.

Jeg stekte altså squashen for sikkerhets skyld, for jeg tror kanskje den hadde blitt bitter om jeg hadde brukt den rå i lasagnen.

Mens alt sto og godgjorde seg, skrelte jeg en gigantisk søtpotet og begynte skive den opp med ostehøvel.

Det var sinnsykt kjedelig og jeg holdt på å gi faen flere ganger. Men så nært målet er det for dumt å gi opp.

Når sausen begynner se slik ut

Er det på tide å begynne med bechamelsausen.

Den har jeg ingen bilder fra, da den lille kasserollen jeg innehar har så tynn bunn at man ikke kan la den stå uten oppsyn på komfyren for da brenner alt seg fast, til og med før du har rukket å slå på platen.
Men bechamelsaus er uhyre enkelt å lage. 
Slå plata på sånn høvelig middels, sleng et par spiseskjeer smør/margarin i kasserollen og la det smelte. Hiv oppi et par spiseskjeer mel og visp det klumpefritt. Jeg bruker la det surre litt mens jeg visper i en slags tro om at det fjerner eventuell melsmak. Om jeg har rett vites ikke, men den blir alltid god så jeg tenker fortsette med det. 
Tøm oppi havrefløte litt etter litt, og visp godt. Dette blir ganske tykt så jeg sper ut med en del vann til ønsket konsistens. Smuldre oppi en halv grønnsaksbuljongterning, litt salt, pepper og muskatnøtt, og erklær den for ferdig når den smaker himmelsk og ser passe tykk ut.

For å stable sammen alt dette, begynte jeg med et lag kjøttsaus i bunnen. Slengte oppå squash, så et lag søtpotet, så bechamelsaus, så kjøttsaus, så squash, etc etc.

Det siste laget avsluttet jeg med søtpotet, og så blandet jeg ost inn i det som var igjen av bechamelsausen og helte det oppå. 

Så var det bare å slenge hele greia inn i ovnen og la den stå der å fise i 20-25 minutter.

Hello you sexy little thing

Med den ene hånden tok jeg lasagnen ut av ovnen, og med den andre kjørte jeg middagsfatet mitt helt inntil formen, så det skulle gå fort å laste over. Jeg tenkte dette var ganske mye lasagne og regnet med å måtte fryse ned mye.

En halv lasagne etterpå vurderer jeg bare drite i å fryse den ned ettersom jeg sikkert kommer til å stå opp i natt for å spise det siste. Derfor kunne jeg i teorien også laget den med lasagneplatene som kanskje eller kanskje ikke inneholdt egg, for jeg vet ikke om denne lasagnen eksisterer når kjæresten min kommer hjem.
Så jævla god var den. Jeg kødder ikke. Så. Jævla. God. Var. Den.

Det sies at kosthold er 70% når du vil gå ned i vekt, eller bygge muskler.
Jeg vet ikke hvem det er som sier dette men de har nok sikkert rett.

Det sies også at dårlig sex teller så mye som 70% i et forhold.
Det er ikke de samme menneskene som sier dette, men de har helt sikkert også rett. Om det går an å regne ut slike ting i prosent.

Jeg er ganske enig. Er sexen dårlig, så er det vel strengt tatt ikke så mye å satse på. Intimiteten er liksom det som skiller venner fra kjærester, og går man bare ikke overens på soverommet så hjelper det lite at du er verdens snilleste. Tror jeg. Det er mye man kan gjøre og ting som kan prøves ut, men jeg tror det er veldig avgjørende hvilken kjemi man har.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tror også at et dårlig kosthold er avgjørende for både livskvalitet og framgang på trening.

Men for meg er ikke kosthold bare det å spise sunt.
For meg skal mat smake noe. Jeg kaster ikke vekk tid og magemål på å spise mat som ikke smaker godt, eller appellerer til meg på sultens nivå.
Jeg spiser ikke for å holde meg i live, for å si det sånn! Her leves det for å spise!

Med den innstillingen er det klart at kiloene ikke kommer til å renne av meg. Jeg er klar over det. Men livet er for kort til å bytte ut to måltider daglig med en shake som smaker gjørme, men som gjør kroppen så godt, så godt.

Som alle andre ønsker jeg å se ut som disse fantastiske menneskene som opptar hele instagram med deres fantastiske kropper og sminke som er on fleek hele tiden.

Jeg har alltid vært reklamebransjens drømmeoffer. Er det en fantastisk vakker dame med et nydelig ansikt som prøver selge meg et produkt som lover at jeg kan se ut som henne på null komma niks, ja så kjøper jeg det ukritisk.
Jeg har kjøpt ting fra tv shop som har lovet meg en finere kropp på fem minutter, jeg ga den seks minutter og så fortsatt ut som en tulling. Jeg har kjøpt sminke som skulle få meg til å se ut som den yndigste dukke, men jeg så likevel ut som meg selv etter å ha smurt det på.

Jeg vet jeg blir lurt. Jeg vet at jeg er den jeg er, og jeg ser ut som jeg gjør. Den eneste måten å forandre det på er kirurgiske inngrep. Hvis målet er å ikke se ut som meg selv. Å se ut som meg selv i en tynnere versjon eller en feitere versjon kan jeg nok klare uten inngrep.

Så jeg tenkte prøve på det. Se litt tynnere ut.

Jeg bestilte et kostholds og treningsprogram. Treningsprogrammet var ikke så dumt, men kostholdsprogrammet fikk meg til å ligge på gulvet i fosterstilling å rope nei så høyt jeg klarte.
Jeg VIL ikke spise eggehviter med havregryn. Jeg VIL ikke blande ut proteinpulver i havregryn, og jeg VIL ikke drikke mensblod tappet under fullmåne iblandet proteinpulver og havregryn. Jeg vil ikke.

Jeg fant ut at dette kostholdsprogrammet var teit, og at jeg ikke hadde lyst til  å prøve det ut. Jeg ville heller rive ut min egen navle enn å prøve det ut.

SÅ jeg fant en kjempefin dame på instagram som solgte kostholdsplaner som kunne garantere pupper som struttet himmelhøyt, en rumpe som så ut som hoppbakken i Holmenkollen i profil, og ben som så ut som en gaselle på tur å flykte fra en jeger hvert øyeblikk.
Jeg betalte gladelig. Aner ikke hva pengene går til. Kanskje et filler-fond, så hun kan pumpe ansiktet fullt av botox så ingen skal se det rykke i løgn-rynken på venstre øye i det hun forteller hvordan hun fikk en slik kropp med å tenke på kosthold 70% og bare trengte å trene 30%.

For hvor mye er det egentlig? En vanlig arbeidsuke, mandag til fredag, regnes som 100%. Jobber du 80% så har du en dag fri. Det vil altså si at hun trenger bare trene hele mandagen, og kanskje tre-fire timer på tirsdag, og så sitter hun  bare å spiser riktig helt til fredag klokken fire.

DEN kjøper jeg faen ikke. Eller jo, jeg gjorde det, jeg kjøpte jo kostholdsplanen.

Kostholdsplanen sa blant annet at man skulle unne seg, merk UNNE seg, fire riskaker. På de skulle man fordele en spiseskje peanøttsmør. Har du noen gang fordelt en spiseskje med noe som helst på noe? Jeg har aldri forstått hvordan man skal kunne lage kanelsnurrer av en hel bolledeig med bare to spiseskjeer sukker og en spiseskje kanel som skal fordeles utover. Det går ikke. Akkurat som det er umulig å fordele en spiseskje peanøttsmør over et område på en halv kvadratmeter, for riskaker er ganske store ufordøyd.

I tillegg var det ene mellommåltidet stangselleri. Med peanøttsmør. Hva i helvete er det med amerikanere og peanøttsmør.

Jeg så ikke for meg at jeg skulle tilbringe 30-årene mine slik. Med peanøttsmør og stangselleri. Livet er for kort til å overta ennå flere bekymringer og belastninger i hverdagen. Skal jeg virkelig bruke mer tid på å tenke ut hvordan en spiseskje peanøttsmør skal fordeles så det har noen hensikt å fordele det? Nei. Skal jeg prøve svelge ting som smaker høgg? Nei. Skal jeg ikke bare nyte det livet har å by på av mat og godsaker når jeg kan? For helt ærlig, når vil jeg få sjangsen igjen?