Hei kjære leser.

I dag er nok som du vet, siste dagen dette året. Mange bruker kvelden til å feire med venner og kjære, og gir hverandre løfter om hvordan de skal forbedre seg selv og livet i det nye året. Såkalte nyttårsforsetter. Tanken er fin, ideene kan være mange, men gjennomføringen kan det fort skrante litt på. Det eneste nyttårsforsettet jeg faktisk har klart å gjennomføre, er fjorårets. Da lovte jeg meg selv at “i 2012 skal jeg drikke mer brus, trene mindre, spise mer usunn mat, og generelt la det kroppslige forfall gå sin gang”. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det gir meg et utgangspunkt som ikke føles negativt om jeg bryter, eller viker fra.
La oss si at jeg kanskje trente litt mer enn planlagt, ville ikke det vært en deilig følelse?
“Forvent ingenting, så blir du ikke skuffet” er vel et uttrykk som kan passe mine nyttårsforsetter.

For 2013, har jeg selvfølgelig lyst til å oppnå noe. Jeg vil gjerne trene mer, bli sunnere, friskere, gjøre noe godt for meg selv! Gi meg selv gleden av et sunnere liv, rett og slett. Og når jeg sier sunnere, mener jeg ikke å bli en slik diett-fanatiker som ikke kan vike fra sitt eget kostholds og treningsprogram uten å måtte delta i et triatlon der den eneste næringen du vil få tilført kommer fra saften fra pressede bjørkerøtter og tørkede ekornhjerter. Nei så streng er jeg ikke. Å ha det godt med seg selv handler like mye om å trives med seg selv slik man er, unne seg selv ting, som det å nekte seg selv for mye av det gode, og oppfordre seg selv til en joggetur rundt i lysløypa et par ganger i uka. Tror jeg!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

2012 har vært et merkelig år for min del. Det har skjedd så mye, samtidig som ting har vært på stedet hvil. Alt har bare rast avgårde, mens jeg har levd i mitt eget lille bygde-vakuum, der det egentlig har vært helt rolig. Jeg vet ikke om jeg skal være stresset eller totalt avslappet, noe som gjør meg litt forvirret.

Januar begynt så forferdelig dårlig. Jeg trodde aldri januar skulle ta slutt. Om planetene sto i en slik bane astrologisk sett at januar bare måtte suge apeballe for min del, vet jeg ikke, men jævlig var det hvertfall.Heldigvis består året av ca 11 måneder til, noe alle kan trøste seg med om en av månedene i det nye året viser seg å være totalt ubrukelig.

Jeg gruer meg nesten alltid til de første månedene i et nytt år. Det kommer så mange store regninger på en gang! Dårlig timing mener jeg! Selv om store regninger aldri har noen fin tid å komme på. Årsavgiften på bil synes jeg er direkte herslig. Den liker jeg ikke. Men når jeg har betalt den, så kan jeg hvertfall kjøre på begge sidene av veien, og det er fint når jeg skal kutte svinger og sånt.

I mars kom NRK til meg, etter å ha funnet meg gjennom bloggen min, og spilte inn utkant. Det ble bare en distansert opplevelse først, noe jeg ikke helt tenkte over, helt fram til den dagen det vistes på tv nå i høst. Fra å være en nokså nervøs person, en som alltid har vært litt sjenert ovenfor fremmede, som har fått tilnærmet angst av mye oppmerksomhet, ble det en nokså surrealistisk tilværelse. Fra å være en halvtullete fjording til “rikskjendis” over natten, var både skremmende og spennende på en og samme tid.

Det rare er at når jeg begynte blogge for snart to år siden, hadde jeg ingen intensjoner om noe som helst. Jeg ville bare skrive. Jeg elsker å fortelle, dele mine historier og meninger, og det var det jeg gjorde. Jeg fikk noen faste lesere, og positive tilbakemeldinger, og var fornøyd med det. Jeg var bare ute etter å underholde.

De fleste vet vel nå om min hobby som “glamourmodell”, og det ble voldsomt mye fokus på det. Å “rive av seg foran kamera” var faktisk noe jeg begynte med i et slags radikalt forsøk på å jobbe med min egen selvtillit. Jeg har alltid vært plaget med dårlig selvtillit, og fant fort ut at veien å gå var ikke slik man leser om i blader og sånt, der de råder deg til å stå foran speilet og si positive ting til deg selv ved dagens start. Jeg klarte ikke det. Så da kastet jeg meg rett i noe helt annet, nemlig å posere lettkledd foran kamera. Et mareritt for alle som ikke takler sin egen kropp. Posering, det er så flaut, føles så feil, og litt skummelt om du ikke har selvtilliten på topp.

Men med rettledning, riktig lys og det hele var det en helt sinnsyk følelse og få se bilder av seg selv på en slik måte. Jeg var fin. Å si de ordene til seg selv og mene det, var helt rart. “Jeg er fin!”. Det var som å hoppe i strikk eller fallskjerm for første gang, og rett og slett bli bitt av en basille, du ble litt hekta, om man kan si det slik. Å se seg selv på en slik måte, der du selv gjorde det du kunne for å se attraktiv ut, sammen med en fotograf som forsøkte få fram det beste i deg, ble rett og slett min herlige hobby og behandlingsmetode for å få et nytt syn på meg selv.

Mange tror at med en gang ordet “glamourmodell” blir brukt, så er jeg ute etter å framstå som en deilig bimbo, gjerne ute etter å stjele noens type også, bruke meg og kroppen som et slags lokkemiddel for å få det jeg vil ha. Men slik er det altså ikke. Mine intensjoner hadde aldri noe med det å gjøre. Det var kun for meg selv, siden jeg er den ivrigste brukeren av janteloven ovenfor meg selv.

Jeg bestemte meg allerede i fjor at jeg skulle oppleve nye ting, ta sjangser som ble tilbudt meg, og våge sette mine ben der jeg aldri hadde vært før. For å få et minnerikt liv med masse opplevelser, på både godt og vondt, var det å tørre satse litt en viktig del av både tanke og handling. Jeg har opplevd mye fint, både i liten og stor målestokk dette året.
Noe av det viktigste er at jeg har fått vært masse med min herlige familie, disse flotte menneskene jeg noen ganger har vært så dum at jeg har tatt for gitt. Det skal jeg aldri mer gjøre.
Jeg har vært på konserter, og i sommer så jeg Metallica for første gang. Jeg har hørt på Metallica siden jeg var veeeldig ung, så det var et stort øyeblikk. Selv om noen egentlig kunne puttet hvilke som helst mennesker framme på scenen med hvert sitt instrument, ettersom jeg ikke hadde sjangs til å se dem på et vis som gjorde at jeg kunne gjenkjent dem. Joda, jeg så de på storskjermen, men en skjerm er nå bare en skjerm.

Men å dra på “Lyngen Rock og Reker”, var også morsomt! Det å dra ut i ingenmannsland i Troms, på en festival nede på ei kai, der du kunne få kjøpt en svær bøtte reker for en av drikkebongene, var også en morsom opplevelse, som jeg sa ja til på impuls. Ikke er jeg så stor fan av reker, ettersom de er åtseletere, og fordi de svømmer på den mest kvalmende måten jeg vet om.
De huker seg sammen, strekker seg ut, huker seg sammen, strekker seg ut. ÆSJ!
Og så har de så ekle øyne, og jeg vet liksom ikke helt hvor innvollene er, og så blir jeg alltid kvalm når jeg må skrelle de selv. Under hodeskallet så er det noe jeg tror er hjernen, eller bæsj, litt usikker på rekens anatomi. Hvertfall, det er en sånn lysebrun gugge, som jeg alltid må tørke av på et eller annet.
Jeg stikker meg alltid på reketentaklene, og skreller man mer enn 5 reker holder huden på hendene mine på å krølle seg sammen til en rød, sår liten klump, og det gjør veldig vondt. SÅ om jeg skal spise reker, liker jeg best at noen skreller dem ferdig til meg, slik at jeg slipper å tenke så mye mens jeg holder på.
“Hvor har denne reken vært? Hva har den spist? Et lik? Bæsj? Er det rekebæsj jeg ser? Hvor er hjernen? Er det rogn den tviholder på?ER DET DET? JA FY FAEN DET ER ROGN! ÆÆÆSJ” Ja slike tanker. Da klarer jeg som regel ikke spise rekesmørbrødet mitt etterpå. Men bare en slik impulstur er med på å gjøre at jeg har fått opplevd ennå mer uti den store fine verdenen.

Jeg har stått på kaia her på hjemplassen min og fisket om kveldene. Det er herlig. Selv om jeg hyler som en knivstukket gris når jeg skal ta fisken av kroken. Jeg liker å fiske, det er utrolig morsomt. Jeg gjorde det mye før når jeg var yngre, så det å ta seg tiden til å fiske med kjæreste eller venner var koselig.

Jeg har også overnattet under en isbre! Det var kult! Jeg er jo som kjent ikke så glad i å gå for egen maskin, men tok allikevel turen 16 mai, til Jøkelfjordbreen der jeg sov i telt, fisket, grillet, og fulgte spent med om isbreen ble å kalve. Hver gang det knaket, hørtes det ut som det tordnet rundt oss. Det var utrolig spennende.

Noen måneder senere kjørte vi helt inn under isbreen med båt, og fisket litt, og da fikk jeg endelig se isbreen kalve. Det var helt vilt, jeg hylte som en liten drittunge. De andre forholdt seg rolig, men jeg er jo litt overivrig straks noe jeg interesserer meg for skjer.

Jeg har møtt mange fantastiske mennesker dette året! Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, jeg ser på alle nye venner som en fin måte å berike livet mitt på. Jeg har fått venner jeg håper vil være der i mange, mange år framover, og samtidig gitt slipp på mennesker jeg helst ikke vil ha noe med å gjøre mer. Man må avogtil rydde vekk det gamle for å få plass til det nye!

Jeg har tatt førerkort for vogntog, noe jeg synes er utrolig kult. Bare synd ingen har en trailer å låne meg. Når man fikk førerkort til bil, var det aldri noe problem å få lånt seg bil. Da ville mange at man skulle være sjåfør i helgene, og det første året trengte man nesten ikke egen bil. Synd det ikke er slik med lastebil, det er liksom ingen som trenger sjåfør på lastebilen sin i helgene, så jeg får liksom ikke kjørt noe særlig! Og det som er så gøy å kjøre lastebil!

Jeg var på Storslett og gikk på et kurs som varte ca en måned. Læreren var så utrolig søt, en litt eldre mann. Og når jeg sier søt, så mener jeg hyggelig, og ordentlig god. Nesten så man fikk lyst å klipe han i kinnet når han slo av en og annen spøk. Han var en veldig god lærer, utrolig rolig og avbalansert, og de fleste vet vel at det går som regel mye bedre å kjøre sammen med et rolig menneske, enn et skrekkslagent menneske som er grepet av panikk, med ene hånda i panna og den andre på handbrekket. Slike folk blir jeg litt stresset av.

Jeg er utrolig fornøyd med at jeg klarte det, og håper jeg våkner en dag med en fettenajs trailer stående på utsiden av huset, slik at jeg kan kjøre rundt og kose meg. Truckers Delight!

Det har selvfølgelig skjedd så utrolig mye mer, men jeg vil nødig gjøre deg lei så tidlig denne sist ettermiddagen i 2012.

Så nå når vi går inn i det nye året, ønsker jeg å sparke det dårlige langt oppi ræva, slik at det forsvinner ut i evigheten, bort, bort, og langt vekk fra meg, og samtidig ønsker jeg å ta det fine med meg inn i 2013.
Jeg håper 2013 vil by på nye muligheter, og jeg håper alle de jeg er så glade i vil følge meg gjennom det nye året også.

Mine nyttårsforsetter må være

– Ta meg tid til de viktige menneskene i livet mitt
– Tørre ta sjangser når de byr seg
– kanskje drikke littegranne mindre brus?
-Skru opp skapet jeg har hatt liggende flatpakket nå i et halvt år
– vaske bilen oftere
– banne mindre
– Kjøpe flere levende blomster
– Bruke sikkerhetsselene i bilen, selv på små turer
– Pante flasker

Tja..Det ser litt mer ut som en “to do” list, enn nyttårsforsetter, men det er vel ca samme greie?

Har du noen nyttårsforsetter for i år?

Men nå må jeg vekke søsteren min, slik at vi kan finne på noen sprell, og med det vil jeg bare si:
Jeg håper det nye året byr på spennende opplevelser og mange muligheter for deg og meg, og jeg ønsker deg et godt nytt år, når klokken endelig bikker 00.00! Takk for året som var, og takk for at du fulgte meg her på bloggen min. Håper vi sees neste år også kjære leser!

GODT NYTT ÅÅÅÅÅR!:D

Hei alle dere flott mennesker der ute!

Ja da var dagen etter dagen, og jeg håper du har hatt en fortreffelig julefeiring alene, med familie, med venner, eller alle delene.

Jeg for min del har vært hjemme sammen med min herlige familie, og koset vettet av meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Er det noe jeg elsker så er det julen. Jeg bryter ut i julesang, hopper av glede, og hjertet mitt slår noen ekstra slag i ren lykkerus. Jeg blir helt varm og fuzzy, og blir sånn irriterende dritglad hele tiden. Jeg var nokså frustrert her tidligere i desember, fikk nemlig ikke hørt en hel julesang før to-tre dager før den store dagen. Og da tok sjelen min dobbel flikkflakk med 360 og det hele, og jeg satt nesten å gråt mens jeg hørte på de vakre julesangene. Den flotteste julesangen jeg vet om, er sølvguttene som synger “mitt hjerte alltid vanker”. Den synes jeg er så fin!

Søsteren min og jeg er de som står for nitrocircus her hjemme i høytiden, ettersom vi er høyt og lavt og gjør det vi gjør best, nemlig spinner rundt oss selv og fjaser.  Her er litt bilder fra kvelden!

Her sitter vi pent oppstilt for anledningen!

Joda, høy sukkerføring hele kvelden!

Noe ivrig da tiden for julegaveåpning nærmet seg!

Søsteren min sang så pent “All I want for christmas is…ALL THOSE PRESENTS!”

søsteren min pakker inn pakker the alcatraz-way :p

Lexie kontrollsniffer pakkene under åpning!

Jeg fikk et par beinproteser i gave!

Ordentlige julekuler!

Jeg fikk noen pakker også! Men når det er sagt, så vil jeg legge til at det suger max balle å bli voksen. Når man var liten fikk man en drøss med gaver, selv om mesteparten var svada, så var det morsomt å åpne pakke etter pakke. Store pakker, små pakker, myke pakker, harde pakker, brukbare pakker, rare pakker, ja alle pakkene som tenkes kan. Nå begynner jeg nærme meg alderen for å få bare konfekt og gavekort, og det er jo litt kjedlig. Så derfor er jeg fornøyd med det jeg fikk. Jeg fikk penger, faktisk en stor nok sum til at jeg i teorien har gått i null med julegavene jeg har kjøpt, jeg fikk en presskanne-kaffe-portabel-drikkekopp-beger-pumpe-sak, slik at jeg alltid kan nyte en kopp presskannekaffe, jeg fikk en porselenskopp med et lokk som så ut som krem, slik at jeg alltid kan ha varm sjokolade med porselenskrem på toppen, jeg fikk pyntedrit til huset, faktisk i rett farger, noe jeg synes er helt utrolig ettersom vedkommende ikke har vært inne hos meg. Så her tror jeg personen har hatt hjelp av en klarsynt. Med tanke på hvor mange farger det finnes her i verden å dekorere huset sitt med, skal det være nesten umulig å terffe så bra når du kjøper interiørstæsj til et usett hus.
Jeg fikk stormberg genser, en slags buff eller hva kidsa kaller “hals” nå til dags, jeg fikk brunkrem, ettersom jeg sikekrt begynner se nokså gjennomsiktig ut, og noe sånn smørnings fra body shop, og så har jeg glemt hva mer jeg fikk, men jeg skal si meg fornøyd. Men jeg gleder meg til jeg får barn, for da blir jeg å kreve å få åpne halvparten av gavene til ungen selv.

Du har kanskje merket at jeg ikke har blogget i det siste? Stemmer bra det!

Jeg begynte nemlig i slutten av november på et kurs i nordreisa for å ta CE-lappen. Noe jeg klarte med glans! Så 19 desember ble jeg den lykkelige eieren av nye bokstaver på førerkortet mitt, og har nå lov å kjøre vogntog. Det synes jeg er kjempekult!:)

Jeg var livredd for å ikke klare teorien, så når jeg klarte den ble jeg så glad, at jeg rett og slett kjørte meg en tur til sverige på shopping. Det var en morsom tur, og jeg kom hjem med både det ene og det andre. Ingenting nyttig, men artig likevel. Det ble litt alkohol, ferdigmat på boks som så helt jævlig ut, men ble kjøpt pga morsomme navn, finske blader, selv om jeg ikke kan en døyt finsk, røyk fra sverige, og sist men ikke minst, en pakke “paula”. “Paula” er noe du finner i kjøledisken, og er en slags blanding av sjokolade og vaniljepudding i små bokser. Det har blitt en tradisjon å kjøpe disse, og da heter det å “rimme paula” når man spiser den. For det følger ikke med skje, så begrene må “rimmes” rene. Vet du ikke hva å “rimme” er? Det er kanskje litt grovt, så jeg foreslår at du googler det..

Men nå ramlet jeg litt vekk her. Hvertfall, jeg har brukt en måned på kurs, for å få lappen til lastebil og henger. HUrra for meg! Så nå håper jeg å være tilbake i blogg-gamet for fullt.

Har du hatt en fin julefeiring?:)

Snart er julen her, og jeg sitter å vurderer om jeg skal montere sammen et skap eller henge opp julegardiner.

Slike valg er ofte veldig vanskelig å ta. Om jeg henger opp julegardiner ser alle sammen at jeg er en dyktig gardinopphenger, og vil bli kjempeimponert av å passere huset mitt. Ingen ser om jeg monterer et skap. Selv om nødvendigheten er større for et skap, er også den overfladiske anerkjennelsen fra forbipasserende littegranne viktig.

Jeg kan jo montere opp skapet og sette det foran vinduet slik at alle som drar forbi ser det, men det er jo et sjangsespill. Vil folk forstå at jeg har montert det opp og nå stolt prøver å vise det fram?

Eller vil folk tro at jeg har røyket for mye crystal meth og nå er fanget i en hallis der jeg tror hjernespisende zombier er ute etter meg så jeg må skalke vinduer og dører med det jeg har tilgjengelig? For hva ville jeg selv ha tenkt om jeg så inn stuevinduet til noen og sett en skyvedørsgarderobe klistret inn i vinduskarmen? Det er jo veldig spesielt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men om jeg henger opp julegardiner, må jeg ta dem ned når det ikke lengre er sosialt akseptert å ha juleting hengende oppe lengre.

Da blir latskapen min med en gang satt på prøve. For jeg vil ikke framstå som en tulling som ikke vet når julepynten skal tas ned, selv om julelysene jeg hengte fast i takrenna til fjorårets jul har hengt der nå et år.

Men det skylles ikke latskap! Det er ene og alene fordi jeg har høydeskrekk. Jeg var ordentlig forbannet når jeg hengte dem opp, så forbannelsen min totalt overkjørte frykten min.

Jeg har ikke vært like forbannet siden, så jeg har ikke turt å klatre opp for å ta de ned.

Heldigvis er det LED, så det bruker ikke strøm.

Det enkleste er vel om jeg ikke gjør noen av delene. Bare satser på at jeg har helårsgardiner, og satser på at ingen som kommer innom går forbi kjøkkenet og ser det totale kleskaoset jeg har bygget opp.

Hvorfor er det så vanskelig å kvitte seg med klær man ikke bruker? Og er det bare jeg i denne verden som kun bretter klærne når de er tørr, og når jeg da skal lete etter klær 2 timer senere, bryter jeg ut i et kles-riste-inferno der jeg river opp alt jeg hsr brettet pent sammen, bare for å se på hvert plagg?

Jeg fatter ikke hvordan jeg kan ha så mye klær, og allikevel bruker jeg bare ti prosent av dem. Resten er gulv-fyll.

Nå mens jeg har skrevet dette innlegget kunne jeg muligens ha vært ferdig mednå henge opp gardiner i stua. Det får meg til å tenke. Og jeg tenker at tiden er inne for en powernap.

Sees snart kjære leser 🙂

Var på en litt annerledes shoot hos Rino Engdal! Ordentlig kul kar, han var veldig morsom, så det var litt synd at man ikke kunne vært på en sånn “camp Engdal”, som varer i ca en uke, der man bare driver å herjer og tar bilder hele tiden. Jeg håper det blir flere bilder med han i framtiden! Ble sminket av Olga Tabaka, og fikk oppleve real life airbrushing. Jeg trodde det var noe som var laget kun for photoshopping, men der tok jeg jo kraftig feil. Sminken ble sprayet på, så en liten stund følte jeg meg som en av bilene i pimp my ride. Det var kult.

Jeg forlot Rino og Olga for å kjøre hjem når shooten var ferdig, men hver gang jeg så ansiktet mitt i speilet skvatt jeg så djevelsk at jeg måtte stoppe å tørke av sminken med ansiktsservietter. Freaky syn alene i en bil midt på natta, det kan jeg love deg!

Temaet va Dio de los muertos, så man kan trygt si at dette var noe litt utenom det jeg har gjort før.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Her er noen bilder, håper dere liker!

Dette siste bildet synes jeg var dritkult! Hva synes du?

God mandags formiddag!

Jeg er verdens verste surrehode. Hadde ikke armer og ben vært godt festet i kroppen min, ville de ligget gjenglemt en eller annen mystisk plass, mest sannsynlig i umiddelbar nærhet til der jeg oppholder meg.

Om jeg har tidlige tegn på alzheimers, eller bare rett og slett er helt fjern av natur, er jeg ikke hundre prosent sikker på.

Banken har foreksempel vært en av de som har klary å gjøre ting vanskelig for meg. Ved å utstyre sine kunder med en bank-id brikke på størrelse med ei god snørrklyse, har hvertfall jeg fått meg en heftig utfordring i hverdagen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har klart å miste denne, og har måtte begynne betale for ny hver gang.

Det kan hende det er litt latskap med i bildet, for jeg har egentlig ikke tall på hvor mange av disse brikkene som på mystisk vis dukker opp rundt meg.

Jeg mistet bank-id på nytt, og håpet den ville dukke opp igjen av seg selv, slik ting gjør, men etter en dag ble jeg lei av å vente. Jeg ringte banken og forklarte min håpløshet, damen i telefonen lo når hun så hvor mange jeg hadde hentet ut fra før. Denne gangen skulle jeg være ordentlig lur, og hadde funnet den forrige jeg mistet, og lurte på om hun ikke bare kunne registrere den på nytt igjen.

Det gikk selvfølgelig ikke.

Men hun hjalp meg å ordne bank-id på telefonen, noe dette tekniske vidunderet ikke har klart før, så jeg skulle slippe betale 100kr for ny brikke.

Dagen etter dukket brikken opp i ei arbeidsbukse.

Hvorfor er ikke bank-id brikker slik som nøkkelhenget til mange toaletter på bensinstasjoner rundt om? Der de har festet et traktordekk i nøkkelen, eller en spade, eller mikrobølgeovn eller noe annet stort? Det mest optimale hadde vært om den måtte støypes fast i stuegulvet hjemme og vært på størrelseb med en gammel kopimaskin. Sånn type 1×1 meter. Dette skal jeg foreslå for Jens Stoltenberg om jeg noengang skulle støte på han i en mørk bakgate. FN burde ta det opp. Noen burde gjøre noe. Obama burde kreve større bank-id brikker. Dette er håpløst!

Så mistet jeg kortmappa mi, og var nokså flau der jeg sto å skulle betale for noe, og måtte gå fra kassa for å låne penger hos en kompis.

I vill leting hjemme etter kortmappa dukket plutselig husnøkkelen min opp. Den hadde vært borte i ca en måned, etter at jeg bestemte meg for å begynne låse døren hjemme når det var så mange av disse beryktede sigøynerne i området.

Før lot jeg nøkkelen stå i døra så jeg skulle vite hvor den var. Da var vel egentlig hele konseptet med lås på døra borte, så det var kanskje lurt å begynne ta den med seg.

Du tenker kanskje at nøkkelknippe hadde vært noe for meg, men jeg har alltid ment at nøkkelknipper er en fantastisk måte å miste mange nøkler på en gang.

Forrige helg mistet jeg bilnøkkelen min. Etter å ha lett overalt, dukket den opp på magisk vis dagen etter.

Jeg er totalt håpløs, selv om jeg sparer mange kilometre på forsikringen på bilen av å miste nøkkelen, jeg sparer penger på kontoen av å aldri kunne handle på nett med bank-id, men huset er litt kjipt å måtte bryte seg inn hver gang jeg roter bort nøkkelen.

Jeg håper snart at jeg kan få tak i en dørlås med fingeravtrykk-scanner, samme med innlogging til nettbank. Det hadde vært utrolig høvelig, men typisk min flaks, får jeg nok handa kappet av og klarer rote den bort så de ikke får sydd den på.

Jeg har sikkert glemt å fortelle dere noe jeg hadde lyst å skrive om, men det får vi ta i neste episode!

Ha en fin uke, takk for at du stakk innom, håper vi sees igjen!

Ja som overskriften sier var hun ikke død. Når leserne begynner klage på min tiltaksløshet her på bloggen, så er det jaggu på tide å ta tastene fatt.

Jeg har vært nokså opptatt i det siste, etter at jeg ble kjendis har det vært hardt å måtte planlegge hvert et skritt jeg tar, så jeg kan gjøre som ulven, nemlig gå i store sirkler forbi sivilisasjon.

Neida, jeg holder på med et kurs, og har da vært mye borte. Nå sitter jeg på kurset å mobilblogger så dere ser at jeg faktisk ikke har blitt bortført av Gry Jannicke Jarlum, loch ness monsteret, eller en politiker som tok feil av meg og en 12 år gammel jente. Jeg er jo tross alt ikke så høy av meg, så det at jeg slipper inn på barnebillett enkelte plasser kan jo være sexy og sterkt appellerende for noen.

Jeg aner ikke hvordan jeg legger ut bilder med denne appen, skulle jo gi dere en fotografisk update, men det ser ut som jeg må gjøre det når jeg kommer hjem.

Inntil nylig hadde jeg veldig mange morsomme tanker jeg tenkte jeg skulle blogge om, men så var jeg så dum at jeg rota opp Dj Broiler på youtube, og nå er alt som går igjen i hodet mitt "skløtter, proteinbøtter, majonessveis, siri senkesett, døtting i dåser, keeg, boler, melanotan, fattige barn i mjøndalen, opel, progym, whoopa, playboybag, penguinwalk, flubber, gasp jakker, legge busser brei, krokstadelva, hokksund og "røsk meg i strikken".

Som du skjønner, kan det bli litt i overkant med broiler! Broiler skal forresten ha et slahs show 2 juledag i Skien, og jeg har dritlyst å dra. Er det noen som vil være med mattilakken på broiler?:)

Skal se om jeg får lagt ut noen bilder, uansett blogger jeg senere i helga!:) Snakkes kjære leser, takk for tålmodigheten din, jeg har ikke glemt deg!

da må jeg bare legge til at jeg fant ut hvor jeg kan legge til bilder, men jeg får kkke lagt tekst under dem, så jeg legger bare ut noen foreløbig. Ser du kokkosnøtta i drikkekonsolen på bilen min? Freeeesht!:) Jeg drylte kokkosnøtta i gulvet, men den åpnet seg ikke.

sikker som banken!

og så har jeg fått meg bok i hvordan jeg kan bli jedi!

Oppdatering på jedi-greierne mine kommer også!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse