Når du leser dette har jeg allerede slettet denne setningen 56 ganger, for så å skrive den på nytt. I en eller annen form.
For det er faktisk år og dager siden jeg har skrevet noe. Det er litt vanskelig å vite akkurat hvor man skal starte etter et så langt skriveopphold, men jeg har savnet å lire av meg bokstav etter bokstav, så jeg tror jeg bare hopper rett i det.
Siden sist har jeg altså fått et barn. Det sies at det er det største man kan oppleve. At livet plutselig gir mening, verden snus på hodet, og kjærligheten man har opplevd før i livet blekner i forhold til den kjærligheten man føler for sitt barn.
Her vil jeg bare skyte inn et par ting. Livet mitt har alltid gitt mening. Jeg har virkelig levd livet på godt og vondt, med alle de oppturer og nedturer det har bydd på, og jeg har alltid følt at jeg har hatt en mening med det jeg har holdt på med.
Så var det dette med at verden blir snudd på hodet. Jeg fulgte med i avisene dagene etter fødselen, men fikk ikke inntrykk av at Antarktis og Arktis på noen måte hadde byttet plass over natten. Jeg har hørt noe om at magnetfeltene rundt Nordpolen og Sørpolen sakte men sikkert forflytter seg, men dette hørte jeg lenge før ungen min kom, så det må være et annet barn som har skyld i den bevegelsen.
Men allikevel er det noe helt merkelig med det å få barn. Det er rart å skulle bli glad i noen som gjør så lite for å vinne din gunst. Hun innehar for eksempel noen fakter som jeg i en annen setting ikke hadde tolerert.
Hun raper og fiser som en full sjømann.
Hun gulper på meg. Gjerne etterfulgt av et smil. Enkelte dager presisjonsgulper hun. Ungen er helt tørr, og klarer altså gulpe ned skjortehalsen min så alt på innsiden av klærne mine er vått, klissete og avgir en slags varm søtlig odør. Jeg synes ikke slike ting er søtt og koselig.
Hun kan ikke gjøre noen ting selv. Ikke det minste jeg ber henne om. Innøvning av enkle kommandoord har så langt ikke ledet frem. “Bli” ser ut til å være det eneste som virker. Foreløpig.
Hun bidrar ikke med hushjelp. Tvert i mot er hun enkelte dager grunnen til at jeg egentlig skulle hatt hushjelp. Til å være så lite mobil, etterlater hun seg dobbelt så mye rot som det jeg gjør.
Hun vekker meg når jeg sover.
Hun lugger meg med de små pitbull-hendene sine. Får hun tak, er det bare å klippe av hårtusten med rota, denne ungen slipper ikke uansett.
Hun frøser når hun “prater”, gjerne i ansiktet og i munnen min. Enkelte ganger er det ikke bare “frøs”, men små spyttbaserte klatter som drypper fra munnen hennes og på meg. Helst så nært munnen min som mulig.
Så er det dette med kjærlighet ovenfor barnet sitt. Hva er instinkt, og hva er ren kjærlighet kan kanskje være vanskelig å skille, men det er virkelig spennende å gjennomgå en helt ny type følelser, og kjenne på et innebygget reaksjonsmønster som sikkert har vært installert i oss mennesker, og kanskje spesielt kvinner, siden tidenes morgen.
Når hun har vondt, føles det ut som hele mitt indre består av et stort pulserende og verkende sår som aldri noensinne kommer til å slutte gjøre vondt så lenge hun ikke har det bra.
Når hun smiler er det som tusen raketter smeller på en og samme tid, og det kribler helt fra øreflippene og ned til ytterst på tærne.
Når hun hyler og roper til lekene sine er det som den vakreste sang fremført av alver, og det er bare helt fantastisk å høre på. Hunden vår er ikke enig, ettersom hun hver gang prøver unnslippe denne fantastiske “alvesangen” ved å klore på døren og klynke mens hun vil lengst mulig vekk fra de høyfrekvente lydene.
Når hun ler er det som et fullsatt Oslo spektrum trampeklapper av begeistring for en vits du har kommet på helt selv.
Når hun er litt sjenert for omverdenen og begraver ansiktet sitt i halsgropen min føler jeg meg som en sterk og uovervinnelig kjempe.
Og når hun sovner ved siden av meg i sengen og snur den lille nesen sin mot meg og sukker med den tynne stemmen sin er det som om all verdens valium og lykkepiller begynner å virke samtidig.
Da er det helt greit at hun er litt hjelpeløs og til tider plaget med flatulens.