Morsomme dyr, som ikke er så dyr.

Jeg har tilbrakt litt av kvelden hos ei herlig venninne av meg, Jeanett Taftø, som har flyttet fra Alta og ut på landet. Der har de bondegård, med sauer å kyr og traktorer og alt som hører bondelivet til.

Jeg tok med meg Evo, hunden min, for han kan absolutt ikke være alene ett sekund i huset uten å gå berserk. Han har gjort så mye skade på bilen i sin oppvekst at det er ikke mer å ødelegge der. For å si det kort, så spiste han opp gps’en, begge sikkerhetsselene foran, rattet, handbrekket, beltelåsene og vindusspyler hendelen ved siden av rattet. Jeg kaller det collateral damage.

Evo er på en måte guttungen min, og er med meg overalt. Han er litt rampete, men en herlig hund med masse personlighet. Og det er sikkert og visst, så nå må ikke en eller annen psykotisk hundefaen komme å fortelle meg noe annet. Da mener jeg de som anser hunder på lik linje med et aggregat, som kun er til for å tjene mennesket og lignende.

Men tilbake til Evo og den sære personligheten hans. Når vi kjører bil sitter han alltid foran i setet, om ikke andre er med. Han ser ut av vinduet, og om jeg synger, så brøler han på lik linje med chewbacca i star wars.

Men en ting som alltid går igjen på bilturene våre er at han må holde meg i hånda. Ellers blir han helt speisa. Så da sitter han å lener seg mot ene sida i setet og holder meg i hånda.



Jeg klarte å knipse dette bildet isted. Nå tenker du sikkert “herregud, du bryter jo 800 av kjøreforeskriftene og norges veitrafikklover ditt gale utyske”, men det overlever jeg. Det kan jo være jeg bare sitter her å lyver, og faktisk ikke eier verken hund eller bil, og bare har stjelt en telefon full av bilder og bruker det i bloggen min.

Men tilbake til fremtiden. Om du lurer på hvordan resten av hunden ser ut, er det ca slik:

Veldig ålreit hund.

På Taftø’s farmville hadde de for øyeblikket barnesauer, eller lam om du vil. Synes det er helt utrolig. De blir født lam, men klarer å gå etterhvert.

Den ene saueungen prøvde krype inn gjennom kameralinsen på telefonen å bli en slags sauecyborg. Man ser tydelig på bildet at en sau består av en god del ull, og hvertfall ETT øye. Cyclops-saue-cyborg.

 

Her er bilde fra et møte i norges handicap forening, og disse du ser på bildet er lam.

 

 

Jeg ville også ha en bondegård, men hadde ikke noen sauer eller kyr tilgjengelig, så for en liten stund var Lemmo en del av familien, før jeg slapp han løs i det fri igjen.

Takk til Sigve, som fanget denne lemen..lemenen…til meg med håv.


Jeg har også vært i kontakt med en bjørn, men en mye mer rolig en i forhold til mange sinte bjørner man ofte treffer på i det fri.

Bjørn

“Bjørn han sover, Bjørn han sover, i sitt spikerteeelt!”

 

Har du noen spennende dyr som gjør hverdagen litt mer kulinarisk eller spennende?

Den Merksnodige Osten Og De Underfundelige Eggene.

Det var en gang et matvrak. Matvraket hadde problemer med å få sove på grunn av enorme smerter i mage og rygg, grunnet noe Matvraket trodde kunne skylles en spiral, som mest sannsynlig hadde blitt banket laaaangt ut av sin best anvendelige plass, og nå fungerte som en stavmikser i Matvrakets livmor.

Matvraket orket ikke kaste bort masse brukbare timer foran et hjernedødt tv-program, og valgte heller å bruke masse timer foran det hjernedrepende cyber-space. Til Matvrakets store fortvilelse oppdaget hun at hennes konto på netthandelen ikke fungerte, noe som i og for seg kanskje var like så greit ettersom det fort kunne gå over alle hauger der.

Så etter å ha slitt seg gjennom utallige sider ute i det store cyber space, kom Matvraket på et ordtak “Uten mat og drikke, duger matvrak ikke”.

Så da la Matvraket ut på en lang reise gjennom kjøkkenland for å finne noe som kunne stille sulten.

Matvraket gikk langt og lengre enn langt, for det var tross alt ikke noen hybel Matvraket befant seg på. Og Matvrak kjente duften av mat i alle farger og varianter, for Matvrak kunne nemlig lukte matfarger, og begynte gå fortere, men med et noe merkelig ganglag, grunnet smertene.

Etter noe som virket som en evighet, ankom Matvrak Kjøkkenland, og så seg rundt med stoore øyne. Der var skap så langt øyet kunne se, som gikk heelt nede fra bakken, og høyt høyt opp, ja faktisk helt opp under taket.

Sulten som Matvrak var, begynte hun å saumfare kriker og kroker etter noe enkelt, da hun plutselig hørte…

“Pssst!Psst! Matvrak! Se hit!”

Der lå to gule bøyde stenger med et gummiaktig skall. De kalte seg..

“Bonanene!”


 

“Vær hilset Matvrak!” Sa Bonanene høyt. “Vi forstår det slik at du er på jakt etter nattmat?” sa de like høyt.

“Vel, jo og ja” Svarte Matvrak. “Jeg har kommet helt fra cyberspace og helt hit til Kjøkkenland på leiting etter vomfyll, men det må være enkelt, og ikke smake rompe, for å si det sånn”.

Bonanene lå helt urørlig, akkurat som de pønsket på noe lurt. Så hvisket de “Ser du søvporten der borte?” og med sin gule bøy, pekte Bonanene bort på de største portene Matvraket noensinne hadde sett. De var sølvbelagte, og så nesten ut som hele sulamitten var fra en fjern, fjern framtid.

Matvrak ble bare stående å gape. “D-d-de der..?” stammet Matvrak og pekte mot porten.

Ja, svarte Bonanene, og husjet Matvrak av gårde. “Husj, vekk med seg Matvrak, husj hosj!” og Matvrak tuslet nervøst mot Sølvporten.

“Å du hoppende salamander!” utbrøt Matvrak for seg selv da hun sto foran Sølvporten.

Hvordan i all verden skulle Matvrak finne seg mat der inne? Dette var ikke et vanlig skap. Ikke var det en safe, og det var hvertfall ikke en matboks, slik Matvrak hadde oppevart snacksn sin i gjennom barneskolen. Dette virket håpløst, og Matvrak var på tur å gi opp og heller gå tilbake å ta knekken på en av Bonanene da plutselig…

“MATVRAK!” Brølte Sølvporten. “For å slippe inn her må du svare på en gåte! Hva er tre+ tre+ tre+ tre+ tre?”

Matvrak sto lenge å tenkte og klødde seg på kne-fettet sitt. Når solen var på tur å gå opp ned i sydvest, spratt Matvrak opp å utbrøt “det er en SKOG!”.

Dermed åpnet Sølvporten seg, og en himmelsk utsikt åpenbarte seg for Matvrak. Der var kjøtt og grønt og melk og alt en magesekk kunne begjære.

“Men hva i all verden skal jeg spise?Det er jo altfor mye å velge mellom?” Matvrak ble atter en gang oppgitt.

Da hørte matvrak noen som kniste og hvisket. Det var ikke bare bare å høre hvor lyden kom fra, men plutselig fikk Matvrak øye på de to små underfundelige eggene som satt og hvisket til hverandre.




“Hei underfundelige egg!” sa Matvrak. De underfundelige eggene bare fortsatte å knise og hviske til hverandre, og da ble Matvrak forbanna. “Nei nå altså! Jeg skal spise DERE!” ropte Matvrak og var på tur å gripe etter de underfundelige eggene. “Nei, nei, spis ikke oss!” Ropte de underfundelige eggene. “Vi er slettes ikke gode, på utsiden er vi harde som fisk, og på innsiden er vi sleipe som anker hansen!”

Matvrak roet seg og hadde en fin samtale med de underfundelige eggene, som forøvrig fortalte Matvrak om en merksnodig Ost som visstnok skulle være helt fantastisk. Den var mild og god, og smakte himmelsk. Så Matvrak gikk med på å spise denne merksnodige osten framfor de underfundige eggene.

Da fikk Matvrak øye på den merksnodige osten…



“Men hva i HELVETE er dette for en ost?!!” Utbrøt Matvrak. Forfjamset og forbannet over oppdagelsen, slengte Matvrak igjen dørene til Sølvporten, og trampet tilbake til cyberspace tomhendt. “Jeg vil heller sulte enn å spise BESTEMOROST!”

Snipp snapp snute, så spiste Matvrak en pute.

Clip On Hair Extensions

Ja hallo hallo, ønskes av forfengelige Christin, som nå er i det kosmetiske hjørnet.

Jeg satte inn 150 extensions på det lille trillrunde hodet mitt her for noen måneder siden, og var ved første øyeblikk, noe skuffet. Så klipte jeg håret til, og begynte like det. Så ramlet to extensions av her for et par uker siden, og da spredte panikken seg over meg som aids i afrika.

Jeg brukte to dager på å infernalsk “rulle” festene mellom fingrene, flike en løs “ende” så jeg kunne dele opp festene å få jævelskapet ut av håret. Det var jo faen meg nesten klin umulig, for mesteparten av festene hadde sikkert hengt der til den dagen jeg går av med pensjon om jeg ikke hadde rørt dem.

Så nå føler jeg meg så naken oppå hodet, Som en fjærløs påfugl, eller en hest uten hale. Som en sau uten ull og som en kanin uten ører. Men jeg orker ikke en TIL runde med timesvis av “i-ro-sitting” på en stol mens extension fester smelter seg fast i ører og hjernebarken min, eller å flette håret hver kveld, og det å bruke 56 liter balsam for en hårvask.

Så tenkte jeg, “Kan clip on hair extensions være noe for meg?”, ja så kan det det? Jeg aner ikke hvordan de føles, om de holdes på plass om jeg headbanger til 1 plassen på vg lista, eller om jeg blir seende ut som den avskyelige snømannen i parringstida.

Har du noen erfaringer med Clip on extensions å dele med meg? Er det verdt penga og bryet? Legg gjerne igjen en kommentar, hver minste bit informasjon er til stor hjelp når man er så uvitende og nysjerrig som meg.

Og om du lurer på hvorfor jeg ikke googler det? Ja det har jeg forsåvidt ikke noe bra svar på. Kanskje DU vet noe google ikke vet..?

Eyecandy

Jeg liker å hvile øynene mine på fine ting. Om det er et vakkert maleri, a hot piece of ass, solnedgangen eller noe annet beundringsverdig skapt av gud eller menneske, lar jeg meg stadig fascinere av vakre ting.

Nå har det seg slik at jeg kjenner en frøken som jeg vil betegne som en kunstner av beste sort, og lager de utroligste malerier og rariteter. På siden hennes kan man ta en titt på alt det hun har laget, bakt inn i en god dose humor.

En av tingene hun har laget, som er til salgs, som tok meg med storm, er denne skattekista..

 

“Røverkjøp” står det over bildet jeg klikket meg inn på, noe som jeg ennå ler av. Herlig!

Åse har også skrevet noen gode grunner til hvorfor man burde eie en “kaptein sabla tynn’s” skattekiste..

FOLK VIL TRU AT DU ER MER VELSTÅENDE  OG JO MERE DU HAR JO MERE FÅR DU.

LYKKEBRØNNEFFEKTEN…. IKKE TULL, Æ HAR OPPLEVD DET SJØL. MAN FÅR LYST Å HIVE ETT ELLER ANNET OPPI DEN Å …ØNSKE

Æ HAR SETT ANDRE Å FÅ DET….. Å Æ HAR IKKE BARE FUNNET ØL KORKER I DEN

KOLLEKTEFFEKTEN…..DEN TRUR Æ PÅ MEN HAR IKKE OPPLEVD DEN SJØL, TRUR Æ

FÅR DU UNGER PÅ BESØK HOLDER DU DE BESKJEFTIGET  I TIMEVIS
Å DU VET KOR DU HAR DÆM

FÅR DU VOKSNE PÅ BESØK MED UNGER BLIR DU BELØNNET PÅ ALLE PUNKTENE OVERFOR

FÅR DU NÅN DU IKKE LIKER PÅ BESØK E DET JO NOK MESSING SOM MÅ PUSSES

 

Jeg synes også at maleriene til Åse er helt awesome..Her er ett av mange 🙂



Helt fantastisk..! Men hvorfor ikke ta deg en tur innom sida hennes? Du finner garantert noe du liker!

www.aasesia.com   check it out 😀



 

Til en god venn..

Jeg er ikke av den flinkeste til å opprettholde kontakten med gode venner. Kanskje jeg har latt troen på at gode venner er venner uansett hva, og rett og slett ikke gitt de som fortjener det aller mest den oppmerksomheten de absolutt har fortjent.

Jeg glemmer å svare på meldinger, dagesvis, ukesvis. Jeg glemmer å ringe tilbake. Jeg glemmer å spørre hvordan DE har det. Jeg glemmer at de handlingene jeg gjør, kanskje sårer, og skyver oss fra hverandre.

Jeg har bevisst droppet kontakten med enkelte, og bevisst prøvd å tatt opp kontakten med andre. Jeg prøver så hardt å få ting i balanse igjen, at jeg glemmer de som var der når det gjaldt som mest.

Kanskje de ikke har hørt fra meg på månedsvis og kanskje avslutningen var brå sist gang vi så hverandre. Kanskje jeg har lovt å lovt, “jeg skal ringe”, “jeg skal komme”, og så har de aldri hørt noe.

Men det de kanskje ikke vet, er at jeg tenker på de hver dag. Minenne om samtalene har holdt meg oppe når jeg har hatt tunge stunder, jeg har ledd for meg selv når jeg har tenkt på artige påfunn og smilene til de gode menneskene jeg er så glade i. Jeg tenker på de hver kveld før jeg sovner, og kanskje, ja kanskje kjenner de det i hjertet sitt.

Jeg tenker hver dag at nå skal jeg ringe, nå skal jeg ta de med på noe gøy. Men hver dag går så altfor fort, det som ligger foran øynene mine blir det som får oppmerksomheten den dagen.  Så sitter jeg med dårlig samvittighet, og håper at de forstår. At de vet hvorfor ting blir som de blir. At de kjenner meg såppass, at de skjønte at det var slikt som kom til å skje.
Hvem forventer det av vennene sine?

Jeg har pratet høyt og tydelig om dårlige venner som jeg har kuttet kontakten med, fordi de ikke var verdt en plass i livet mitt. Jeg har valgt hvem som skal være så heldig å få være mine venner.
Men hva om de ikke føler jeg er verdt en plass i deres liv? Bare fordi jeg har brukt tid og krefter på å luke ut de dårlige, så kan vel ikke jeg bestemme at de jeg har neglisjert SKAL være i mitt liv? Jeg kan komme med unnskyldninger og forklaringer om hva som har skjedd, og trygle om forståelse, men når alt kommer til alt;
var jeg der for dem?

Jeg har atter en gamg bestemt meg for å luke enkelte ut av vennegjengen. Folk som lyver, er der for sin egen skyld, er egoistisk, kun bryr seg for sin egen vinning, som prater dritt om meg til andre, eller bruker mine problemer mot meg, eller bruker meg som en slags syndebukk når de ikke vil være på jobb eller med andre venner, som påstår at de var der hele tiden når jeg hadde det tungt, men som jeg egentlig kanskje bare så tre fire ganger, men som uansett alltid snakket om seg selv, og penger penger penger.

Men er jeg egentlig noe bedre selv da? Når jeg ikke klarer å bruke fem minutter av livet mitt til å ringe folk jeg er så utrolig glad i bare for å høre hvordan de har det å prøve få de til å le?

Man håper jo at man er verdt bryet, men jeg har begynt å innse hvilke mennesker jeg har latt i stikken. Og det eter meg opp fra innsiden.

Jeg har takket bestevenninna mi Trine titt og ofte for at hun var der når jeg trengte det, og for at hun fortsatt er der.  Men jeg tenker på dem jeg ikke lot være der, som jeg bevisst holdt avstand til for å skåne, eller for at de ikke skulle bli bekymret. Fortjener ikke de å høre at jeg setter pris på de og?

I går fikk jeg vite at en av de herligste vennene jeg har hatt, skal flytte. Jeg ble sjokkert og helt uten ord egentlig, og tenkte “jamen..!”, helt til jeg innså at jeg har faen meg ingenting jeg skulle sagt.

Jeg har vært en stor idiot, og nå er det ingen vei tilbake. Men forskjellen nå, er at jeg vet at jeg har vært en stor idiot. Så jeg protesterte ikke, eller begynte ikke med noen “jamen” greier. Jeg tenkte at nå er det faen meg nok av den egoismen min.

Så nå skal du flytte. Håper du gleder deg, at du får det fint, at du blir å få en jobb du trives i, at du får mange venner, at du aldri, aldri ser deg tilbake og angrer, og får det så bra som du fortjener. Du skal ikke dø, nei, jeg vet at jeg kan besøke deg å se deg igjen, men fra å ha vært tilnærmet naboer, til at du nå skal bo på andre sida av norge, så er det jo rimelig latterlig at jeg ikke har klart å besøke deg oftere.

Så nå tenker jeg på deg og alt det rare man har gjort.
Jeg husker jeg hentet deg og en kompis, dere hadde vært å gjort pøbelstreker og gjemte dere i grøfta, og hoppet frem når jeg kom kjørende.

Jeg husker når jeg jobbet på bistroen og du å vennene dine satt å herjet med duker og stearinlys på bordene til min store irritasjon, og at jeg tvang deg til å grave i søpla fordi jeg kastet mobilbatteriet ditt der. Jeg så strengt på deg, men når du ikke så, strevde jeg med å holde unna latteren når du sto på hau oppi søppeldunken.

Så begynte vi å jobbe sammen. Jeg syntes du var så rampete at jeg turte ikke å snakke til deg. Jeg husker du brukte å le litt når du så på meg, og jeg var så flau.

Helt til vi en dag begynte å snakke litt sammen. Vi ble jo uadskillelige. På jobb samarbeidet vi og lo og herjet, vi spiste lunsj sammen, og vi jobbet sammen på kveldstid. Alle trodde det var noe på gang mellom oss, og de prøvde ferske oss i tifelle vi holdt på med noen funky greier på jobb. Og vi lo og kniste, for vi var jo som erter og ris. Jeg forsto så godt hva du mente, og du forsto meg bedre enn alle andre. Om jeg danset eller gestikulerte når vi pratet på telefonen, visste du hvilken dans det var, eller hva jeg forsøkte å tegne i lufta med hendene.

Det jeg ikke forsto på jobb, lærte du meg med den største tålmodighet, og det du ikke forsto, forklarte jeg så godt jeg kunne. Vi var et helvetes team.

Jeg har ikke hatt mange venner som jeg har vært så glad i som jeg var i deg, og jeg har vært verdens største idiot som har latt en så enormt kul person gli gjennom fingrene på meg. Det er lett å si “hadde ting bare vært annerledes, hadde det ikke bare vært for det og det..” Men jeg vet at jeg har meg selv å takke. Men jeg tenker på deg for hver dag som går, og kommer til å ta med meg alt vi har gjort til den dagen jeg dør, og jeg kommer alltid, alltid, alltid til å være glad i deg og takknemlig for at jeg var så heldig å få lov å bli kjent med deg. Du er helt fantastisk Jim Fredrik!





Ord i Natten

Jeg har faktisk klart å sitte på meg en massiv lammelse i det kjøttfyldige rumpepartiet mitt. Dette etterfulgt av noe som kjennes ut som en sammentrekning av en av ryggmusklene og en intens prikking i bena. Det jeg også kan rapportere fra min kropp, er det fluffye håret mitt som står rett opp, bokstavelig talt, og rykningene i muskelen mellom tommel og pekefinger som får pekefingern til å “trykke”. Så hva faen er det som har skjedd? Er det parkinsons? Er det epilepsi? Er det god gammeldags harepest? Nei. Dette er symptomene på å ha sittet på en kontorstol i timesvis og trykt og trykt og trykt på ei datamus. Også kalt “netthandelssyndromet”. Hvis noen har ei hagle med et par skudd til overs, så er det lov å leie meg bak fjøsen og gi meg en hjelpende hånd. Til å luke potetlandet selvfølgelig, herregud.

Og bortsett fra det skal jeg servere et av ordtakene jeg har laget selv, og dette handler om kjærlighet;

“Kjærlighet er som elektriske vinduer i biler. Det er flott så lenge det funker”.

 

Dette kom fra en vis mann jeg jobbet med en gang i tiden;

“Hvis det ikke kan løses med vold, var det i utgangspunktet ikke et problem”.

 

Samme mannen hadde dette ordtaket som handler kvinners forhold til menn..:

“Kvinnfolk er som aper, de slipper ikke taket i den ene greina før de har et godt grep rundt den neste”

Jeg deler kanskje ikke samme synspunkt, men de er jo litt festlig egentlig.

 

 

Søskenbarnet mitt, Sigve, forsov seg til skolen i dag. Så spurte jeg på face om moren hans hadde blitt sinna, og da skreiv han dette:

“æ bare kom ned trappa når ho kom hjem , åsså sa æ ” vækte du mæ?”
så svarte ho ja, så sa æ ” satan, du må jo vekke mæ, ikke la dæ lure av mitt autosvar” :D
åsså fikk æ liksom det blikke tilbake.
she was like “wtf :o
and i said eyeyey, girl i wanna eyeyey”

Hahahaha, makes no sense jo :p

 

Ha en fin natt, og for guds skyld, husk å røys deg opp å gå en runde hvertfall hver fjerde time, om du sitter foran en pc, som du mest sannsynlig gjør om du leser dette. Over og ut.

Bollemelk/ Kleppmelk

For artighets skyld legger jeg ut oppskrift på denne noe merkelige, men kjempegode retten. For deg som ikke vet hva dette er, så er det en slags melbolle til suppe som kokes i melk. Helt fantastisk. Også synes jeg bollene har en litt spesiell konsistens. Om man lagger de veldig tykk, synes jeg de kan virke litt tørre. Her må man bare prøve seg frem. Jeg har aldri klart å fått d helt runde, noe min søster påstår iherdig at bestemor klarte.

Om du er et barn, burde du ikke operere noe så voldsomt som en komfyr alene, ha derfor med en voksen til dette. Er du voksen kan du klare dette selv, men er du som meg, noe uansvarlig, burde du ha tilsyn av en annen voksen, så di ikke ender opp med å skrape svidd melk av kasserollebunnen i dagesvis etterpå.

 Til dette trenger du: Melk, egg, sukker, mel, vaniljesukker og kardemomme, bakebolle, spiseskje, kasserolle.

 

 Oppskrift Bollemelk

3- 4 Egg
3- 4 ss sukker
Bruk også gjerne litt vaniljesukker og kardemomme.
Rør sammen
Tilsett så mel til deigen ikke slipper skjeia.

Kok opp 1 liter melk. Når det begynner å boble lager du boller i hånda, og la bollene trekke i melka i ca 6-7

minutter. Ha også sukker oppi.

Dette er faktisk jævla godt.

 

Photosjokk

Jeg synes det er så koselig å se gjennom bilder fra barndommen. Jeg håper jeg husker å ta mange bilder når jeg selv får barn, ved alle anledninger jeg kan. Bildene er morsomme helt til jeg kommer til bildene der jeg er fra 12 år og til dags dato. De vil jeg ikke at så mange skal se. Men jeg trosser meg selv og legger ut noen bilder fra “starten”, og oppover. Tanten min viste meg et babybilde av meg selv, og da holdt jeg på å steile rundt. For det første hadde jeg verdens lengste hode, var likbleik, og hadde kropp som selveste michelin mannen. Altså jeg var skikkelig babyfeit. Jeg må ha gått det av meg rundt to-års alderen, men fått en del tilbake i tenårene. Nåvel.

ADVARSEL, et av bildene er av grovere materiale.

 

 



 Her poserer jeg så lekkert som jeg bare klarer som baby, og mener jeg har hatt samme stil på bilder i voksen alder. Bare uten bleier. Jeg har hatt samme sveis i voksen alder også..

 

 

 



 Her måtte jeg le litt. Dette bildet er fra en fjelltur som dere kanskje ser, og jeg synes scooteren på bildet er så rå. Og hvis du lurer på hvor jeg er på bildet, så er det bare å peile inn på den overoppkledde halvmeterhøye skapningen som står ved siden av snøscooteren. Jeg måtte le da jeg så dette bildet, for jeg syntes jeg lignet kolossalt på Kenny i South Park.

 

 

Når jeg var liten, elsket jeg potetskruer og rød-brus. På bildet her sitter jeg i god-stolen og følger med på barnetv med en pose potetskruer og et glass, som mest sannsynlig inneholder rødbrus. 🙂 Jeg er flink å smile på bildene i alle fall! 🙂 Disse tre bildene var de første bildene jeg scannet inn på pc, og her får historien en spennende vri. Jeg var nemlig ikke klar over at man kunne velge om bildene skulle være svart hvitt eller med farger alt ettersom hvilken knapp du trykket på for å starte scanningen. Så bildene er egentlig i farger, de er ikke sort hvitt fordi jeg var ung på 1800 tallet.
Det som er litt morsomt, er at atter engang når jeg ser på bilder fra jeg var liten, kjenenr jeg igjen hårsveisen. Denne hårsveisen er rimelig lik den jeg har nå da! 🙂 retro!:)

 

 



 Dette bildet elsker jeg. Det er av storebroren min Ove, og jeg synes det er så herlig.  Ove elsket å høre på musikk, og det gikk mye i Åge Aleksandersen. Når jeg viste dette til Ove så sa han “herregud jeg ser ut som en jente, og se hvor tjukk jeg var, jeg skjønner jo det når jeg ser alle brødskivene de har lagt fram til meg der!” Haha, han er jo så søt! Som om de har lagt fram brødskivene for å feite han opp.

 

 

 

Her er den utrolig søte lillesøstera mi. Hun er per i dag 22 år, og fortsatt like søt 🙂

 

 

 



 Pappa brukte alltid ta oss med på turer med traileren sin når vi var yngre. SÅ vi kjørte til både tyskland og danmark og Sverige, og en gang var vi helt i England. Jeg husker ikke helt hvilket land vi var i på dette bildet, men her plukker hvertfal jeg og broren min moreller fra et tre.

 

 

 



 Dette bildet er fra da jeg var en 15-16 tror jeg. Kanskje tilogmed 17.Jeg hadde knallrødt hår og sminket meg ikke, og tok heller ikke sol fordi jeg fikk fregner. Så jeg synes jeg ser litt rar ut. Dette er i Piteå, der jeg var på sommerferie med en jeg var kjæreste med da. Kjempekoselig tur!Dette var grovt

 

 



 Her er et litt uklart polaroid bilde jeg scannet inn. Det er også fra da jeg var en rundt 15 år. Og hunden med nissehua, er Tassen, en pappillon vi hadde i ca 10 år.

 

 



Dette er ganske nytt.

 

 

 

 



 Så avslutter jeg denne bilderunden med et bilde som er tatt fra soveromsvinduet i mitt fars hus. Helt utrolig utsikt fra det hvite huset på Alteidet.

Håper du har mange fine bilder fra “gamle dager” du kan titte på i ny og ne 🙂