Det var en gang et matvrak. Matvraket hadde problemer med å få sove på grunn av enorme smerter i mage og rygg, grunnet noe Matvraket trodde kunne skylles en spiral, som mest sannsynlig hadde blitt banket laaaangt ut av sin best anvendelige plass, og nå fungerte som en stavmikser i Matvrakets livmor.

Matvraket orket ikke kaste bort masse brukbare timer foran et hjernedødt tv-program, og valgte heller å bruke masse timer foran det hjernedrepende cyber-space. Til Matvrakets store fortvilelse oppdaget hun at hennes konto på netthandelen ikke fungerte, noe som i og for seg kanskje var like så greit ettersom det fort kunne gå over alle hauger der.

Så etter å ha slitt seg gjennom utallige sider ute i det store cyber space, kom Matvraket på et ordtak “Uten mat og drikke, duger matvrak ikke”.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så da la Matvraket ut på en lang reise gjennom kjøkkenland for å finne noe som kunne stille sulten.

Matvraket gikk langt og lengre enn langt, for det var tross alt ikke noen hybel Matvraket befant seg på. Og Matvrak kjente duften av mat i alle farger og varianter, for Matvrak kunne nemlig lukte matfarger, og begynte gå fortere, men med et noe merkelig ganglag, grunnet smertene.

Etter noe som virket som en evighet, ankom Matvrak Kjøkkenland, og så seg rundt med stoore øyne. Der var skap så langt øyet kunne se, som gikk heelt nede fra bakken, og høyt høyt opp, ja faktisk helt opp under taket.

Sulten som Matvrak var, begynte hun å saumfare kriker og kroker etter noe enkelt, da hun plutselig hørte…

“Pssst!Psst! Matvrak! Se hit!”

Der lå to gule bøyde stenger med et gummiaktig skall. De kalte seg..

“Bonanene!”

“Vær hilset Matvrak!” Sa Bonanene høyt. “Vi forstår det slik at du er på jakt etter nattmat?” sa de like høyt.

“Vel, jo og ja” Svarte Matvrak. “Jeg har kommet helt fra cyberspace og helt hit til Kjøkkenland på leiting etter vomfyll, men det må være enkelt, og ikke smake rompe, for å si det sånn”.

Bonanene lå helt urørlig, akkurat som de pønsket på noe lurt. Så hvisket de “Ser du søvporten der borte?” og med sin gule bøy, pekte Bonanene bort på de største portene Matvraket noensinne hadde sett. De var sølvbelagte, og så nesten ut som hele sulamitten var fra en fjern, fjern framtid.

Matvrak ble bare stående å gape. “D-d-de der..?” stammet Matvrak og pekte mot porten.

Ja, svarte Bonanene, og husjet Matvrak av gårde. “Husj, vekk med seg Matvrak, husj hosj!” og Matvrak tuslet nervøst mot Sølvporten.

“Å du hoppende salamander!” utbrøt Matvrak for seg selv da hun sto foran Sølvporten.

Hvordan i all verden skulle Matvrak finne seg mat der inne? Dette var ikke et vanlig skap. Ikke var det en safe, og det var hvertfall ikke en matboks, slik Matvrak hadde oppevart snacksn sin i gjennom barneskolen. Dette virket håpløst, og Matvrak var på tur å gi opp og heller gå tilbake å ta knekken på en av Bonanene da plutselig…

“MATVRAK!” Brølte Sølvporten. “For å slippe inn her må du svare på en gåte! Hva er tre+ tre+ tre+ tre+ tre?”

Matvrak sto lenge å tenkte og klødde seg på kne-fettet sitt. Når solen var på tur å gå opp ned i sydvest, spratt Matvrak opp å utbrøt “det er en SKOG!”.

Dermed åpnet Sølvporten seg, og en himmelsk utsikt åpenbarte seg for Matvrak. Der var kjøtt og grønt og melk og alt en magesekk kunne begjære.

“Men hva i all verden skal jeg spise?Det er jo altfor mye å velge mellom?” Matvrak ble atter en gang oppgitt.

Da hørte matvrak noen som kniste og hvisket. Det var ikke bare bare å høre hvor lyden kom fra, men plutselig fikk Matvrak øye på de to små underfundelige eggene som satt og hvisket til hverandre.



“Hei underfundelige egg!” sa Matvrak. De underfundelige eggene bare fortsatte å knise og hviske til hverandre, og da ble Matvrak forbanna. “Nei nå altså! Jeg skal spise DERE!” ropte Matvrak og var på tur å gripe etter de underfundelige eggene. “Nei, nei, spis ikke oss!” Ropte de underfundelige eggene. “Vi er slettes ikke gode, på utsiden er vi harde som fisk, og på innsiden er vi sleipe som anker hansen!”

Matvrak roet seg og hadde en fin samtale med de underfundelige eggene, som forøvrig fortalte Matvrak om en merksnodig Ost som visstnok skulle være helt fantastisk. Den var mild og god, og smakte himmelsk. Så Matvrak gikk med på å spise denne merksnodige osten framfor de underfundige eggene.

Da fikk Matvrak øye på den merksnodige osten…



“Men hva i HELVETE er dette for en ost?!!” Utbrøt Matvrak. Forfjamset og forbannet over oppdagelsen, slengte Matvrak igjen dørene til Sølvporten, og trampet tilbake til cyberspace tomhendt. “Jeg vil heller sulte enn å spise BESTEMOROST!”

Snipp snapp snute, så spiste Matvrak en pute.