Pizzaduckface

I en alder av 25..ja greit 28, skulle man tro at puberteten var noe jeg kunne anse meg som ferdig med for lenge siden. Men den gang ei, for plutselig popper det fram noen minner som jeg i aller høyeste grad kunne vært foruten.

Ja jeg snakker da altså om kviser. Disse fantastiske små jævlene som tyter ut når du trenger dem minst, som om du noensinne skulle trenge dem, gjerne i en stresset periode eller i et meget mensenbefengt øyeblikk.
Jeg har klart meg i alle disse årene uten å få arr etter kviser, men jeg må jo være ekstremt sent utviklet, for det virker som hele puberteten har bestemt seg for å komme tilbake å bite meg i ræva, eller trynet, nå. Med svørt tydelige bitemerker.
De stakkars kvisene jeg fikk når jeg var fjortis var bare små hors d’oeuvres i forhold til den 500gr t-bone steaken av noen kviseanfall jeg har nå for tiden.
I tillegg til de 10kg jeg har klart å legge på meg over sommeren, mangler bare tannregulering og majones-sveis for å gjøre denne looken naturen har bestemt seg for å tildele meg komplett.
Tannreguleringen tok jeg av ca midt i tyveårs alderen, og den akter jeg ikke å få tilbake igjen.
Så i et desperat tiltak for å ikke ende opp som modell for peppes pizza som menybilde, begynte jeg på en p-pille som heter Diane. Den er veldig bra for akkurat denne type problemer, samtidig som den gir deg kjempestor risiko for blodpropp, så du kan gå rundt som en lekker, men tikkende dødsbombe.
Så var det kanskje noe med det å bli et pent lik da.

Jeg har desverre ikke tid til å vente til disse p-pillene begynner å fungere, selv om jeg absolutt kjenner på kroppen at jeg atter en gang har begynt på et hormon-preparat, da snakker jeg bryster faste som honningmeloner, selv om honningmeloner med åpne, verkende kjøttsår hadde vært en mer passende beskrivelse følelsesmessig, en konstant, ørliten menstruasjon som har gjort meg til en truseinnlegg-junkie, og ellers en sur drittkjerring som bitcher og griner så fort melkesjokoladenivået i kjøkkenskapet begynner nærme seg et minimum.

Men, jeg spurte min altvitende venn Google om hvorfor trynet mitt ser ut som en herpesinfisert quiche lorraine, og fikk da til svar at også hudpleie kan være en avgjørende faktor.
Really? Kreves det mer enn å skvette en halvlunken dusj med vann i ansiktet morgen og kveld?
Javel, peeling to ganger i uken er vist “the shit” for å gi huden litt pusterom. Så hva gjør man om det eneste man har som minner om peeling egentlig er produkter til å rubbe lakken på bilen din? Jooo da googler vi litt til.
Dette endte opp med at jeg i kveld ble prøvekanin for skjønnhet og velvære-blogger som pratet varmt om hjemmelagd peeling av både sukker, olje, salt og sitron. Honning også.
Jeg mener selv at dette høres mistenkelig ut som en grillmarinade, og at det muligens oppfordrer til et snev av kannibalisme om du skulle være så uheldig å oppholde deg i nærheten av sterk varme mens denne peelingen pågår. Smaker sikkert deilig!
Men jeg tenkte at det kan da vel umulig bli noe verre enn det det allerede er, så jeg fikk prøve.
Det rare er at fett og sukker er som kjent ikke noe bra for huden din om det kommer fra innsiden, men straks du kliner det på en bomullsdott og gnir det på utsiden av huden er det liksom en mirakelkur sendt fra oven.
På en blogg sto det at man skulle bare tørke vekk overflødig olje fra ansiktet etter denne seansen, og så er du fin og fresh.
Men jeg sto nå det med et halvt kilo sukker i ansiktet, og så riktig så lekker ut. “Tørke av overflødig olje?” Sa jeg lavt til meg selv mens jeg slikket alt sukkeret som var dandert som et 3dagers skjegg rundt munnen min.
Nei her måtte det nok vann til, men vann og olje føles mer ut som man prøver å høytrykksspyle en telefonstolpe innpakket i presenning.
Sukkeret ble borte, men olivenoljen ble igjen i ansiktet mitt.
Har jeg virkelig flaks, ser det nok ut som blindeforeningen har forsøkt å skrive det nye testamentet i ansiktet mitt med blindeskrift.

Om noen har forsøkt denne peelingen og sluppet fra det uten å måtte gå med legitimasjon i ettertid for å vise folk at det er et menneske bak kvisa som nå representerer trynet ditt, så vær så snill å fortell meg om det.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen.

Fotballstjerner og planeter

I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?

“Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!” Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.

Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren “DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!” Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.

Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en “dunkin donuts”, en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.

I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et “FC Barcelona” skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte “ooooh!” Eller “JAAA!” I kor.

Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven “S” og “C” gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.

Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

En avocado til besvær

I en stresset hverdag er det vanskelig å få de kreative saftene til å renne. Så jeg tenkte jeg skulle “set the mood” ved å tenne noen duftlys, skjenke meg et glass rødvin og sette på litt jazz. Men når jeg nå sitter her i eimen av blackberrys og oliven er jeg litt usikker på om stemningen jeg har gått for er mer “urban midtlivskrise”/ “nettopp fylt 50 og alene” enn “kreativ skrivemodus”.
Det eneste som bryter med denne noe uvanlige atmosfæren er stanken av godt fordøyd hundemat som avogtil slår meg som en planke i fjeset.
Jeg har seriøst aldri opplevd noe som kan henge igjen så lenge i luften som en ordentlig hundefjert! Men på en måte kan dette være greit, det holder meg kanskje litt nede her hvor jeg skal være, så jeg ikke ramler helt ut i denne noe uvanlige settingen jeg har ordnet for meg selv, og ender opp med å investere i noen dyre designerbriller uten styrke og et fargerikt sjal jeg kan ha rundt halsen når jeg sitter å drikker rødvin på dette viset.

Jeg tok noe tidligere helg enn vanlig i dag, men i stedet for å bruke all tiden jeg nå hadde på fornuftige ting, som for eksempel å pakke ut kofferten fra sydenferien jeg kom hjem fra for en uke siden som ligger å spriker på gulvet som en sprengt østers, eller vaske opp etter de siste tre middagene som er laget her hjemme hos meg, valgte jeg heller å se på en video av en vaskemaskin.
Ja en vaskemaskin. Den var festet i en palle, og sto ute på gresset. En mann kommer inn i bildet og kaster en tung jerngjenstand inni og setter på sentrifugen.
Hvorfor jeg brukte fire minutter av livet mitt på denne videoen er det bare min avhengighet av mobiltelefonen som kan forklare.
Allikevel stirret jeg intenst på denne maskinen som nå sto og hoppet som om to røyskatter slåss inni en liten pappeske. Jeg fikk de samme rykningene i kroppen som når jeg ser en video med elleville dansetrinn der hjernen eller nervesystemet mitt på et eller annet vis har fått for seg at dette er noe jeg også vil gjøre, så armer, fingrer og ben rykket til i entusiasme hver gang det så ut som noe var på tur å bli ødelagt, og jeg kjente jeg ble direkte spent på utfallet av denne sentrifugeringen.

Sakte men sikkert ramlet maskinen fra hverandre rundt denne dansende trommelkjernen, og trommelen bestemte seg for å forlate sitt vaskemaskinskall og begynte heller å hoppe å danse rundt på plenen. Hadde det ikke vært for et par kabler festet i motoren som driver denne rundt, hadd nok trommelen danset seg vei halveis til mosambik til nå.

Hvorfor dette var så fascinerende aner jeg ikke. Er det fordi jeg har litt lyst å putte gjenstander inn i husholdningsapparater som ikke hører hjemme der, rett og slett fordi alt man ikke burde gjøre er utrolig morsomt? Eller er det bare morsomt å få hvitevarer til å se ut som epileptiske transformers?

Men når jeg er inne på kjøkkenmaskiner vil jeg bare tilføye noe kjøkkenrelatert. Hver gang søsteren min er på besøk hos meg tar hun med seg en avocado. Jeg vet ikke om hun forsøker lage en slags signatur for “her har jeg vært”, og dette da er noe hun gjør overalt hvor hun ferdes. Avocadoen blir nemlig aldri brukt til noe, den legger hun fra seg på kjøkkenet, helt diskret. Kanskje hun nevner i forbifarten “jeg tok med meg en avocado”, men noen videre forklaring får jeg aldri.
Det er ikke en spesielt fin sak å hvile øynene på heller, så jeg tror ikke hun legger den der for å pynte. Jeg har for så vidt aldri sett noen som har pyntet kjøkkenet sitt med avocado. På Mallorca hadde et hotell pyntet bordene med sitroner, men det resulterte bare i at jeg tok alle sitronene med meg når jeg skulle gå.
Men sitroner ser jo litt freshere ut enn avocado. Avocado er det jeg ville sett for meg at et mutert alligatoregg ville sett ut som.
Jeg vet det brukes i guocamole, men jeg har aldri invitert søsteren min på en guocamoleavhengig middag heller, så dette er for meg et stort mysterium.
Som oftest ligger de på benken til jeg blir usikker på om de kommer til å klekke ut en velociraptor, og det føles litt bortkastet når dette ikke skjer, og jeg ender opp med å kaste den.
Men jeg vil ikke virke verken usikker eller gammeldags, så jeg later som ingenting når jeg oppdager avocadoen på kjøkkenbenken, og ser på søsteren min som om det er den største selvfølge at hun skulle ta den med seg. Kommer hun en gang uten, kommer jeg til å gjøre henne oppmerksom på det. “Hvor er avocadoen?” Skal jeg spørre i et oppjaget tonefall. Og så skal jeg peke på den avocadofrie kjøkkenbenken og se oppgitt ut.
Kanskje dette har hendt henne også? Kanskje noen tar med avocado til henne også hver gang de kommer innom, og så tenker hun som meg “hva faen skal jeg med den der?” Men tør ikke si noe for å ikke virke utenfor.
Utenfor avocadoboblen.

Så jeg er ufrivillig blitt med i et undergrunns avocadorituale.
Et kjapt søk på google med søkeordene “meaning of avocado” gir et treff som bekymrer meg litt. Avocado stammer fra et ord som betyr “testikkel”.
Hvorfor gir søsteren min skjulte budskapet om testikler gjennom frukt?
Hun spør meg heller aldri om jeg har laget noe av avocadoen, noe jeg synes er litt suspekt.
Hadde jeg tatt med en matvare til noen, en litt eksotisk og rar en så ville jeg mest sannsynlig spurt om den kom til nytte.
“Fikk du brukt den strutsefiléten før den ble dårlig? Ja? Hva med moskusfoten?”

Avocadoen er og forblir et mysterium for meg. Urban dictionary ga meg noen forstyrrende svar på hva avocado betyr, så jeg velger å bare fortsette ta de imot og late som ingenting.
Som de fleste rare trender, så går nok denne også over, slik at hun heller tar med sjokolade neste gang. Det er en hyggelig gest, uten noen skjult betydning, og sjokolade er jeg veldig inne på hvordan man konsumerer.

Nå skal jeg avslutte før jeg drikker for mye vin, ettersom jeg ikke er noe flink til det. Jeg drikker vanligvis bare cola, så når jeg tømmer nedpå med vin på samme måte sier det seg selv at jeg nå begynner bli litt skjeiv i synsvinkelen.
Og med den infoen vil jeg takke for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!