I skrivende stund befinner jeg meg i Barcelona. Men om du tror dette blir et reiseguide-innlegg så tar du alvorlig feil.
For meg er barcelona en by på 500 meter i diameter. Byen har mange gamle steinbygg, en eldre del med trange gater og spennende butikker og kafeer, og det skal angivelig finnes en strand her.
Nå tenker du sikkert at Barcelona er så mye mer, og denne stranden mest sannsynlig er et steinkast fra her jeg sitter, men jeg skildrer nå min opplevelse. Det jeg har sett.
Barcelona er stappfull av hyggelige mennesker som er kjempedårlig i engelsk. Så da tillater jeg meg å snakke tilbake på like dårlig spansk. Selv om de met sannsynlig prater katalansk?
“Dos cervezas no huevo uno sangria hola graciaz!” Er for meg en fullstendig setning fra min side.
Med en drøss gestikuleringer og alvorlig overdrevent kroppspråk fungerer denne setningen til å gi meg hamburgeren jeg ville ha. Og muligens en liten pose marijuana som jeg egentlig ikke vil ha.
Jeg blir bestandig så oppgitt når jeg drar til steder som absolutt burde utforskes hver en krik og krok av.
Jeg har alltid for lite tid, og definitivt for korte ben. Den ene dagen går jeg så og så langt, og har da presset de korte stumpfotene mine til det ytterste, og vil aller helst ligge med de høyt en uke etterpå,. agen etter er det ikke mange meterne jeg klarer presse meg forbi gårsdagens mål.
Hadde jeg vært rik skulle jeg leid en sykkeldrosje hele uken så jeg kunne sittet baki med mine søtsaker og avkjølende drikke og bare ropt til sjåføren “DIT! HIT! Hva er DET?! Ta meg DIIIIT!” Mens jeg hoppet baki av entusiasme og glede over alle impulsene jeg klarte fange inn uten å bruke en eneste kalori.
I morgen drar jeg hjem, og jeg er oppriktig oppgitt over at jeg sitter her med følelsen av at Barcelona er en by med omkrets på 500meter. Jaja kanskje jeg underdriver litt, men da forstår du i alle fall at det føles for meg ut som jeg kun har sett et lite hjørne av en by så stor og fantastisk at en hel måned skulle vært mimimumsgrensen for hvor lenge man skulle oppholde seg her.
Her om dagen gikk en livslang drøm i oppfyllelse. Jeg fant en “dunkin donuts”, en slik smultringsjappe man alltid ser på amerikanske filmer. Politiet på film er storforbrukerne av disse sjappene, og eske etter eske konsumeres av disse små herlighetene du får i alle slags farger og varianter.
Jeg var som en unge på julaften, og kjøpte seks stykker. Om jeg av og til innbiller meg at jeg er moskva-marit er nok ikke helt umulig, for når jeg handler mat, handler jeg som om jeg potensielt må løftes ut av mitt eget hus med kran.
Jeg klarte desverre bare på en smultring, og det var av typen uten hull i midten. Den var trukket med deilig sjokolade, og fylt av den søteste vaniljekrem som fikk hårene på tærne mine til å reise seg av tilfredsstillelse.
I går ønsket reisefølget å dra på fotballkamp, og slik ble det. Jeg har alltid vært ca like interessert av fotball som jeg er av e-stoffer. Jeg vet det finnes, og kan være både bra og dårlig, men jeg har aldri satt meg inn i det.
Men siden billetten var betalt, var det bare å hive seg med. Jeg tenkte kjøpe fotballtrøye for å virke supporterisk, men i frykt for å kjøpe feil lags trøye og ende opp med en runde juling historien aldri før vært vitne til, safet jeg på et “FC Barcelona” skjerf. Majoriteten av menneskene rundt meg så ut til å heie på det laget, og det virket kanskje logisk også ettersom jeg befant meg i Barcelona.
Jeg tror stadioen het Camp nou, og jeg tror også at det var første kamp i champions league. Kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg liker fotball bedre nå, for det hadde vært en løgn, men det var utrolig spennende å faktisk ha vært med på dette.
Det var en atmosfære som kunne få armhårene til å reise seg, og selv om jeg til tider ikke fikk med meg hvilket mål som var hvem sitt, kunne jeg kjenne et snev av engasjement dypt inne i meg selv hver gang mange tusen mennesker ropte “ooooh!” Eller “JAAA!” I kor.
Bak meg snakket noen engasjert og ivrig på spansk eller katalansk, og den hese stemmen blandet med den sløve uttalen av bokstaven “S” og “C” gav meg flashback til en av de gamle star wars filmene. En scene som utspiller seg på en bar/ taverne på planeten Tatooine, der mange forskjellige romvesener sitter å snakker sammen på nesten samme viset.
Men, nå skal jeg ikke dreie dette innlegget over på Star Wars, det kan kanskje bli litt nerdete.
Så da drikker jeg heller opp glasset mitt med champagne, kommer meg ut av hotellets morgenkåpe og inn i litt klær, og kommer meg ut og får slurpet til meg det siste av impulser jeg klarer før hjemreise i morgen.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
