Det vanskeligste i verden:
Gjøre det jeg vagt har planlagt.
Noen ganger kjennes det ut som hodet mitt skal koke over av alt jeg tenker på som skulle vært gjort, men som jeg aldri gjør. Jeg har i lengre tid planlagt å foreta en dyprens av huset, om man kan si det sånn.
Gamle damer med skaut på hodet ville kanskje kalt det fredagsvasken, men fredagsvasken her i hus går stort sett ut på å holde passasjen fra ytterdøren og rommene som deretter fører helt til soverommet og badet i en viss orden.
Til nød går det også og bare tørke over det andre mennesker ser når de kommer inn.
Så det trengs en dyprens. Vask av tak, vegger og alt det der. Jeg kjøper også inn mer og mer utstyr for å gjøre dette. Hvis jeg skal bryte ned denne adferden psykologisk, vil jeg tro jeg gjør dette for at jeg tror det forhåpentligvis skal bli enklere å vaske. At alle produktene skal gjøre det FOR meg. Skapet under vasken på bad og kjøkken er fylt opp av remedier til ethvert rengjørende formål.
Sist kjøpte jeg salmiakk. Det er liksom nå jeg begynner tenke om jeg egentlig noen ganger kommer til å faktisk vaske ned alt? I løpet av mine 30 år på denne planeten har jeg aldri før kjøpt salmiakk. Jeg har egentlig alltid tenkt at grønnsåpe er tingen. Klor til badet, og grønnsåpe til alt annet. Bortsett fra vinduer. Der er verken klor eller grønnsåpe tingen. Der er nylonvask tingen.
Jeg tror ikke det er selve vaskingen jeg utsetter. Vasking går jo egentlig fort. Eller det er i alle fall det jeg tror før hver gang jeg begynner. Slik som det å male. Maling går alltid så fort tenker jeg. Helt til jeg står der og maler, og ingenting går fort. Da hater jeg å male, jeg hater meg selv, jeg hater nynazister, soyamelk og alt som hates kan.
Men det blir alltid veldig fint og koselig når man er ferdig. Det er jo liksom belønningen for blodslitet.
Tenk om jeg hadde brukt all denne tiden jeg har brukt på å utsette vasking, eller handle inn vasketing på faktisk vasking. Jeg kunne servert sushi fra doringen, punsj fra hjørnebadekaret, og kirurger kunne brukt stuegulvet mitt til å operere på.
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om at folk skal sitte på badet å spise rå fisk fra doen min. Jeg liker å ha doen min i fred. Jeg liker å sitte der og jeg må ikke på noen måte bli snakket til gjennom døren. Da er alt ødelagt. SÅ jeg vil ikke ha sushispisende og punsjdrikkende mennesker der inne. Jeg kan se for meg spenningen i å ha opererende kirurger på stuegulvet mitt, som en slags livestreaming av greys anatomy eller akutten. Men jeg har ikke sluk i stuegulvet, og jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å sope opp så mye blod at jeg vil la dette bli en fast greie. Det er liksom litt lettere å takle blodsprut og andre kroppsvæsker med sluk i gulvet og en høytrykkspyler.
Jeg tørket av stuebordet før jeg begynte skrive. Akkurat nå føles det litt nok i første omgang. Jeg mener å ha lest at det ikke skal være FOR rent i hjemmet heller for da kan man utvikle allergier.
Så for min egen sikkerhet utsetter jeg resten litt til.