Klokken er halv seks en tidlig fredags morgen. Jeg nyter lyden av litt febrilsk felegnikking til dagens andre smoothie.

For 65 milliarder år siden var jeg på en alternativmesse og fikk lest meg i hendene av et menneske. Han sa da at jeg måtte begynne drikke smoothier for å holde blodsukkeret i sjakk. Og at det kunne være lurt om jeg ikke ville bli feit som gammel.

Vil jeg bli gammel og feit? Nei  Sir, det vil jeg ikke. Så tanken på å drikke smoothier har gnagd dypt i min indre kjerne siden da.

Jeg har forsøkt å like det. Akkurat som med sushi. “man må venne seg til det”, hører jeg flere som sier.
Jeg har alltid ment at mat skal man ikke trenge venne seg til. Enten liker man det, eller så liker man ikke det. Og da skal det være høyst unødvendig å måtte stappe det i seg i tide og utide bare for at det er trendy.
Helvetes trendmat. Kan ikke krumkaker og rislapper bli trendy snart? Da kunne jeg også tagget meg inn på hotte spiseplasser som “krumkake2Go” eller “le rislapp” sammen med de hippe mat-trend-vennene mine, og pratet om hvor mye jeg eeelsker rislapper, bollemelk, krumkaker og cola.

I stedet for starbucks ville det bare vært colacorners overalt. Ikke av den typen der det bare er en dass med ei stripe på et speil, men små sjapper på hvert gatehjørne som selger cola i alle størrelser og varianter, akkompagnert med lekre små cupcakes eller baguetter.

Hvorfor er ikke slikt moderne og sunt? Hvorfor er det alltid most frukt og rå fisk? TANG? Tang for helvete.
Jeg tråkker på tang. Jeg brenner tørr tang på bål for smellelyden og all røykens del. Jeg spiser det ikke. Når jeg svømmer i havet hyler jeg om tangen er borti meg.
Hvis du ikke vil at noe skal være borti låret ditt, hvorfor vil du ha det inni munnen din da?

Jeg trodde alltid at tang vokste der det var mye kloakk i sjøen. Det kan være jeg tar feil, og at det er noe voksne har sagt til meg på et eller annet tidspunkt for at jeg ikke skulle rote meg inn i en masse tang under bading på varme sommerdager.

Men om noen hadde sagt til meg at jeg ville komme til å spise tang snurret rundt en rå fiskebit når jeg var liten, ville jeg nok mest sannsynlig sett like rart på dem som jeg gjorde med pappa når jeg spurte han hva det var til middag og fikk til svar at det var fiskehodesuppe. Noe vi slettes ikke hadde til middag.

Men etter å ha gått opp hårreisende 10 kilo var jeg tvunget til å se realiteten i øynene. Tørsten kan ikke alltid slukkes med cola, og småsult eller cravings kan ikke alltid mettes med sjokolade, kaker eller junk.

Så jeg prøver å drikke vann. Jeg prøver å drikke smoothie.
Jeg kjøpte de små rosa søte pappboksene med smoothie fordi de var rosa, og akkurat passe størrelse når du var pittelitt fysen. Jeg tvang de i meg. Jeg forsøkte overtale meg om at det var godt. At dette kunne jeg like. Jeg brukte sikkert en time på å fortære en sånn boks.

Men det er noe med noe som lukter i hjel-pettet frukt, og når jeg sier i hjel-pettet så mener jeg akkurat det. Det lukter så seksuelt trakassert frukt som du får det. Det lukter som om den er kjørt inn i alle potensielle kroppsåpninger til det bare er en halvtykk puré igjen som samles sammen i en boks og lufttettes slik at all den horrible lukten ligger å venter på et lite smoothiebegeistret offer.
Jeg blir fransk av å lukte smoothie. Nesen drar seg 8 cm opp i trynet, og nesehullene ser ut som to små åpne garasjeporter. Øynene smalnes og leppene drar seg nedover. Jeg ser ut som tegnefilmens svar på en fransk snobb.
Men så tenkte jeg å prøve den gule lille smoothieboksen. Den var ikke like iøynefallende, og jeg hadde mine tvil om at denne kom til å falle i smak. Men jeg tok den med meg i bilen å tenkte ta den som en kjapp frokost to go.
 Ved åpning luktet den analpresset ananas, og den klumpete, våte pureen som traff tunga mi sakte fikk meg til å ville slå i hjel postmannen. Så tok jeg en slurk til, og da var det gjort. Hele jævelskapet rant ned i én sammenhengende slurk og ettersmaken fikk meg til å crave mer. Jeg kjørte hjem. Jeg kjørte fort. Kanskje 4 kmt over fartsgrensen. Det var nesten jeg ringte Vin Diesel å spurte om “fast and the furious” filmene var basert på meg når jeg var i smoothie humør. Så radig gikk det unna.
Kom inn døra hjemme, maltrakterte kjøleskapet og røsket den stakkars pappemballasjen rundt 6-packen med smoothies til helvete så jeg fort kunne.

Jeg sitter nå ganske fornøyd, og på en måte veldig tilfreds og kjenner på den friske søte ettersmaken. Burde jeg ta en til? Uttrykket sier jo fem om dagen, så jeg tror nesten at denne deilige gule lille smoothien fra froosh blir både frokost, brunsj og lunsj for meg i dag.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!
 

Jeg leste en gang at du har ikke virkelig mistet noe før moren din ikke kan finne det. Aldri har vel noe jeg har lest på nett vært mer passende.
Ti minutter etter gårsdagens blogginnlegg fikk jeg en sms fra min mor der det sto at vaffeljernet mitt befant seg hos pappa, og det er snart ett år siden jeg har tatt det dit tydeligvis. Så beklager til de av eks-kjærestene mine jeg hengte ut som potensielle elektronikktyver. Men om du følte deg truffet er det vel en grunn til det.
Stå på!
Siden arbeidsledighet er et problem synes jeg derfor at politihunder kan settes litt mer på sidelinjen og heller la arbeidsledige mødre slippe til. Ta de med å leite etter savnede folk, dop, tyvgods og lignende. Garantert at de finner det!
Jeg må bare legge til at min mor ikke er arbeidsledig. Bortsett fra sin 100% stilling i alta, jobber hun også deltid med å lete etter ting jeg selv har flyttet rundt på og som har blitt borte.
Mamma om du leser dette, vet du hvor den rosa godteriskåla i glass er? Det siste jeg husker er at jeg stakk den inn i oppvaskmaskinen. Til tross for at jeg har tømt maskinen sikkert 5899 ganger etter det, måtte jeg allikevel ta en titt inni den for å se om den lå der. Hvem vet, enkelte vaskemaskiner har hemmelige sokke-rom, så da må det vel være mulig at godterskåler kan forsvinne i oppvaskmaskiner.

Jeg ble veldig glad for endelig få oppklart hvor vaffeljernet mitt befant seg. Jeg fant nemlig et 18 år gammelt vaffeljern på boden. Jeg skulle ta det fram og titte på det, og nesten to tiår med fett smilte opp til meg fra det velbrukte jernet. Hendene kjentes ut som jeg hadde strøket over ansiktet mitt når det var på sitt aller feteste i puberteten etter å ha løftet det fram, og tørkede koksfargede klumper som en gang i tiden var en del av en deilig vaffelkake var knødd rundt i jernets kriker og kroker.
Hadde det ikke vært for at det hang en ledning fast i den, hadde jeg mest sannsynlig lagt den i et dieselbad i to uker før jeg hadde sendt den gjennom bilvasken på statoil.
Var dette jernet mulig å vaske?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg fant ut at wilfas “rensevaffel” jeg fant oppskriften til på nettet mest sannsynlig ikke kom til å gjøre dette jernet spesielt delikat, og tøffere tiltak måtte til.

Å surre en plastpose rundt ledningen å hive jernet på kokvask virket som en smart, men desperat idé. Flaks at meldingen fra mamma tikket inn før jeg fikk fylt opp skyllemiddel i kammeret og trykket på start.

På instagram følger jeg mange brukere som lever liv jeg bare kan drømme om. Folk med perfekt hår og sminke, veltrente kropper og et kosthold som får statens ernæringsråd til å framstå som en gjeng inkompetente idioter med tilgang på pc og stangselleri.

Interiør er også en favoritt på insta. Mest fordi jeg alltid har vært nyskjerrig på hvordan folk har det i hjemmene sine, men også for å sitte med en misfornøyd mine mens jeg misunner folks evne til å innrede et hjem så gjennomført og nydelig at mitt hjem ser ut som en brakkerigg på fjellet fra krigens dager. Når det kommer til stil, finner du vel ikke større tilfeldigheter enn hjemme hos meg. Ser jeg noe fint så kjøper jeg det. Til tross for at det kanskje kræsjer med alt det andre som kræsjer hjemme.

Det ser så lekkert og fint ut med et stuebord så pyntet og flott, gjør det ikke? Men jeg må spørre meg selv om hvor brukervennlig dette er.
Jeg har en tv foran sofaen, noe jeg tror er ganske vanlig. Bare det står et aldri så lite vannglass på bordet holder jeg på å få spade fordi jeg går glipp av 1/28 del av teksten nederst på skjermen.
Så hvordan i helvete får folk med seg beat for beat for eksempel med et halvt eiffeltårn framfor seg? Hvor setter man fra seg godterskåla? Er det egentlig noen av disse interiørfreakene som faktisk BOR i hjemmene sine, eller går de bare rundt å banker puter og flytter på cotton balls’a hvert våkne minutt?
Jeg fant ut at jeg måtte stable ting på bordet som kunne se ut som det var i samme form og høyde for å se om det faktisk er mulig å ha det slik før jeg eventuelt skeier ut på Black Design sjappa eller andre plasser de selger ting som fyller ut hver eneste ledige flate du har i huset.

Svaret er nei. Takke meg til den ene telysholderen jeg har, og all plassen som er tilgjengelig til fat og glass, og overdimensjonerte potetgullposer.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Ps! Takk til alle som stemmer på meg i brun og blid konkurransen! Bare i dag tredoblet dere stemmene jeg hadde etter at jeg postet link på facebook! Herlig! Så jeg legger ved et bilde da jeg var litt brun i alle fall!

Enten har jeg blitt veldig, veldig voksen, eller så er livet mitt på tur nedover. Gårsdagen besto av å lage lapskaus, og bare det.
Under lapskausproduksjonen fant absolutt ingen andre aktiviteter sted. Ingen.
Ikke i min villeste fantasi kunne jeg sett for meg at det skulle være så tidkrevende. “Lapskaus lager seg selv”
Vel, etter å ha latt ingrediensene stå på kjøkkenbenken i tre timer uten tegn til at lapskausen hadde tenkt å begynne, måtte jeg rett og slett bare gå i gang selv. Så om dere i mythbusters planla å teste denne myten så har jeg spart dere tiden. Denne myten er hvertfall busted.

Når lapskausen omsider var ferdig, pratet jeg om lapskaus. Mine tanker om denne spesifikke lapskausen, ting som ble gjort, og ting som kunne vært gjort annerledes. At jeg hadde for lite potet. For mye vann. Hvordan jeg berget det ved å bruke potetmospulver. Hvordan jeg hadde skeiet ut ved å putte oppi noen hvitløksfedd. At jeg ikke har tyttebærsyltetøy. Men mangochutney.

Jeg forsynte meg av den fire eller fem ganger, og oppnådde en følelse av metthet jeg ikke trodde var mulig. Det virket som om alle kroppens hulrom og tomrom hadde åpnet seg for denne middagen og var klar til å gjemme unna mat i sykelige mengder.
Rullet jeg øynene langt nok bak i hodet, kunne jeg se lapskaus bak i mørket. I tillegg til den litt rare følelsen av å la øynene gli gjennom denne grønnsaksmosen.
Denne metthetsfølelsen gjorde i tilegg at jeg følte jeg var døden nær flere ganger i løpet av nattevakten i natt.

Jeg tenke i tillegg på vaffeljernet mitt. Et godt vaffeljern, eller, et kvalitetsjern om du vil.
Jeg forstår ikke hvor det har blitt av og det plager meg grenseløst. Tanken slo meg at kanskje en av de jeg har bodd sammen med før kanskje kunne ha stukket av med det.

Jeg har opplevd at penger og medisiner som tilhører meg har blitt forsynt seg av som om det skulle vært en eske konfekt jeg har satt fram for å være hyggelig, om jeg skulle ha vært så glemsk at jeg ikke gravde slike ting ned på gjemmesteder man etterhvert fant ut at var såre nødvendig.
Det er greit. Men, om mine elektriske husholdningsartikler har forsvunnet på samme viset tror jeg at jeg kommer til å utvikle prostatakreft i øyeeplene.
Ved nærmere ettertanke har i tillegg toast-jernet mitt forsvunnet.
Jeg synes at en ubrukt stikkontakt i huset er forferdelig stygg å se på, og jeg ser helst at det står en eggkoker, en brødbakemaskin, et fjernstyrt helikopter, en hårføner, en mobillader, en pizzaovn, en lampe, en brødrister, en vannkoker og et lite musikkanlegg etc i ethvert hull.

Jeg kjenner jeg blir gal av å ikke vite hvor vaffeljernet mitt er. Jeg vil ikke ha noe annet jern, jeg vil ha akkurat det, og jeg tenker på det annenhver time hele døgnet. Jeg setter klokka på ringing i løpet av natten også med notatet “vaffeljern” i tilfelle jeg skulle finne på å glemme å tenke på det.

Men, oppi all denne ergelsen og forbannelsen er det et lite lyspunkt. Livet mitt er faktisk blitt så bra at mine største bekymringer er lapskaus og forsvunnede vaffeljern.
Da tror jeg at jeg kan konkludere med at ting står bra til, og om det nå ikke dukker opp, så har jeg hvertfall noe å bekymre meg over en stund til.

Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Jeg leste en plass at lister var veldig moderne. Altså at det å skrive lister var in! Nå er dette en stund siden, så det kan fort ha blitt umoderne igjen. Typisk meg å ikke få med meg hva som er hipt og kult før det er plutselig har gått tilbake til å være dritt.
Men med tanke på hvilken høytid som nærmer seg med stormskritt, vil jeg tro at lister er hyperaktuelle i disse dager. Så da får jeg hive meg på denne listeskrivinga slik at jeg får prøvd det ut jeg og.

La oss begynne med en oppvarmingsliste for å kickstarte det hele.

Ting jeg er redd!

– Melbiller
– Spøkelser
– Øst-Europeere (disse som dreper deg for verdigjenstander om du legger deg å sove i bilen etter en øde landevei)
– Ufoer
– Maggot
– Mørket
– Kjønnsvorter
– Aids
– Kreft
– Motorstopp
– Overstadig berusede menn med klå-behov
– Små jenter med britisk aksent i hvit kjole
– Kutt i fingrene

Jeg velger å ikke skrive i prioritert rekkefølge, ettersom det ville vært uvesentlig hva annet jeg var redd for om noe av det andre jeg er redd skulle dukke opp foran meg. Det er ikke slik at jeg står og skjelver over et ufo-besøk som kanskje kommer om jeg sitter med 800 melbiller i fanget.

Og siden julen nærmer seg kan jeg slenge på en ønskeliste. Jeg får poengtrekk for overfladisk og forfengelig liste tror jeg!

– Vippeextensions
– Hårekstensions
– Tannbleking fra tannlege
– Stretchlaken! Alle jeg har er fjertet hull i på midten. Udelikat å se rett i overmadrassen!
– Sengklær! Ingen av sengesettene mine er å finne i sine matchende sett, så senga mi ser ut som kjolen til pippi lamgstrømpe. Et eneste virrvarr av mønster og stoffer.
– Diktafon med en slik stereomikrofon. Jeg kan ikke forskjell på mikrofoner, men jeg så en veldig flott mikrofon med teksten “stereomikrofon” over. Den vil jeg ha.
– Sombrero
– Stol som henger fra taket
– Portabel hengekøye
– Bærbar pc
– Ullsokker
– Hushjelp
– Segway
– Informasjon om hvor vaffeljernet mitt befinner seg
– Karate-timer

Sånn ellers så har en venninne av meg meldt meg på en konkurranse av typen “brun og blid modell”, og jeg så jeg lå godt an med cirka én “likes” her om dagen. Så om du kjeder deg kan du vel kanskje gå inn å legge igjen en liker på meg, evt en av de andre om du heller vil det. Jeg synes ikke jeg så verken brun eller blid ut på bildene, i tillegg til at bildene som er brukt nå er noen år gamle, og jeg ikke har en slik kropp lengre i det hele tatt.
Jeg har vel gått opp ca ti kilo siden da, og ser mer ut som dette for tiden.

Men en stemme her og en stemme der blir fort to stemmer, pluss at det ser litt bedre ut enn den stemmen jeg gav meg selv. Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!

Link til konkurranse! Beklager at jeg ikke fikk ordnet en link dere bare kan trykke på, men mine tekniske egenskaper strekker seg til et minimum når det kommer til å blogge fra ipad. Derfor jeg ønsker meg pc vettu! http://www.brunogblidmodell.no/nominasjon/40506/40014/

Nå håper jeg ting har roet seg slik at jeg kan slippe en fjert uten at det kommer i avisen dagen etter.

Akkurat nå holder jeg på å bake brød, og jeg tror egentlig ikke at de kommer til å bli vellykket. Jeg er en oppskriftsfantom når det kommer til gjærbakst, bare MÅ følge oppskrift ned til hvert eneste gram. Jeg skulle nå forsøke mixe opp en melblanding etter vekt, ettersom jeg var for lat til å bruke desilitersmålet mitt til å måle opp 40.000 liter mel.

Den eneste vekten jeg har i huset er en digital baderomsvekt, og den er av den stressede varianten. Når du går oppå den viser den deg vekten din i et kvart nanosekund før den slår seg av.
Så der sto jeg med en enorm bolle jeg glemte veie før jeg kastet oppi x antall kilo mel, så slo den seg av, og jeg fant ut at jeg får bare veie opp sånn cirka.
Endte opp med et halvt kilo for mye mel i forhold til oppskriften, men jeg valgte å trekke det av bollens egenvekt. Så svak som jeg er så kunne den kjennes ut som et halvt kilo. Minst.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så hadde jeg oppi for mye væske ettersom jeg tenkte jeg måtte ta hensyn til den rause melblandingen min. Når dette da skulle blandes sammen, fikk jeg et snev av panikkangst når jeg sto med deig opp til albuene i bakebollen. Det kjentes ut som jeg hadde stappet hendene nedi ei varm myr som skapte et dragsug som kunne dratt en liten lastebil nedi myrbunnen.
Det var like før jeg hylte etter hjelp, men jeg klarte dra henda opp etterfulgt av en slags slurpelyd fra deigen.
Jeg baker visst ikke brød, jeg skaper et monster.

Brødet ble helt kurant det, gikk tilogmed og legge pålegg oppå etter å ha knivet det opp i småbiter, så jeg er veldig fornøyd.

Når jeg kjører brøytebil, bruker jeg stoppe hjemme for å ta meg litt mat, om været og veien tillater det. Da er det fint å kunne spise litt brødskiver. Jeg har bestandig lurt på hvorfor man ikke går drittlei av brød. Man spiser det hver dag flere ganger for dagen fra man får mer enn ei tann i kjeften helt til den dagen man bare har ei tann igjen i kjeften. Skulle jeg spist kjøttkaker like ofte hadde jeg nok til slutt drukket maursyre frivillig for å kunne få i meg næring intravanøst etter det.

Så der satt jeg i brøytebilen, mett og fornøyd etter et pitstop hjemme, og skulle pille meg pittelitt i nesen, da en merkelig odør traff snuseapparatet mitt.
Fisk?
Det første jeg tenkte var “når dusjet jeg sist? Og har jeg onanert uten å merke det?” Og ble cirka like forvirret som en fjert i en kurvstol. Jeg mener at min personlige hygiene er godt innafor, og følelsen av å kanskje ha onanert uten å være klar over det selv, gjorde et eller annet med meg. Var jeg blitt dement? Har jeg en så sterk kjønnsdrift at jeg rett og slett onanerer ukontrollerbart?
Hele min verden stoppet litt opp, i tillegg til at jeg syntes det var litt besynderlig at jeg skulle lukte fisk nedentil, så slo det meg.
Makrell i tomat.
Jeg hadde hatt makrell i tomat på brødskiva.
En nervøs og litt psykopatisk latter spredte seg ut i brøytebilen, fra meg selv, mens jeg ristet på hodet av min egen tankegang.
Så lukter det fisk av fingrene dine, kan det vise seg å være fisk.
Takk for at du stakk innom kjære leser, håper vi sees igjen!