Jeg er ikke av den flinkeste til å opprettholde kontakten med gode venner. Kanskje jeg har latt troen på at gode venner er venner uansett hva, og rett og slett ikke gitt de som fortjener det aller mest den oppmerksomheten de absolutt har fortjent.

Jeg glemmer å svare på meldinger, dagesvis, ukesvis. Jeg glemmer å ringe tilbake. Jeg glemmer å spørre hvordan DE har det. Jeg glemmer at de handlingene jeg gjør, kanskje sårer, og skyver oss fra hverandre.

Jeg har bevisst droppet kontakten med enkelte, og bevisst prøvd å tatt opp kontakten med andre. Jeg prøver så hardt å få ting i balanse igjen, at jeg glemmer de som var der når det gjaldt som mest.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje de ikke har hørt fra meg på månedsvis og kanskje avslutningen var brå sist gang vi så hverandre. Kanskje jeg har lovt å lovt, “jeg skal ringe”, “jeg skal komme”, og så har de aldri hørt noe.

Men det de kanskje ikke vet, er at jeg tenker på de hver dag. Minenne om samtalene har holdt meg oppe når jeg har hatt tunge stunder, jeg har ledd for meg selv når jeg har tenkt på artige påfunn og smilene til de gode menneskene jeg er så glade i. Jeg tenker på de hver kveld før jeg sovner, og kanskje, ja kanskje kjenner de det i hjertet sitt.

Jeg tenker hver dag at nå skal jeg ringe, nå skal jeg ta de med på noe gøy. Men hver dag går så altfor fort, det som ligger foran øynene mine blir det som får oppmerksomheten den dagen.  Så sitter jeg med dårlig samvittighet, og håper at de forstår. At de vet hvorfor ting blir som de blir. At de kjenner meg såppass, at de skjønte at det var slikt som kom til å skje.
Hvem forventer det av vennene sine?

Jeg har pratet høyt og tydelig om dårlige venner som jeg har kuttet kontakten med, fordi de ikke var verdt en plass i livet mitt. Jeg har valgt hvem som skal være så heldig å få være mine venner.
Men hva om de ikke føler jeg er verdt en plass i deres liv? Bare fordi jeg har brukt tid og krefter på å luke ut de dårlige, så kan vel ikke jeg bestemme at de jeg har neglisjert SKAL være i mitt liv? Jeg kan komme med unnskyldninger og forklaringer om hva som har skjedd, og trygle om forståelse, men når alt kommer til alt;
var jeg der for dem?

Jeg har atter en gamg bestemt meg for å luke enkelte ut av vennegjengen. Folk som lyver, er der for sin egen skyld, er egoistisk, kun bryr seg for sin egen vinning, som prater dritt om meg til andre, eller bruker mine problemer mot meg, eller bruker meg som en slags syndebukk når de ikke vil være på jobb eller med andre venner, som påstår at de var der hele tiden når jeg hadde det tungt, men som jeg egentlig kanskje bare så tre fire ganger, men som uansett alltid snakket om seg selv, og penger penger penger.

Men er jeg egentlig noe bedre selv da? Når jeg ikke klarer å bruke fem minutter av livet mitt til å ringe folk jeg er så utrolig glad i bare for å høre hvordan de har det å prøve få de til å le?

Man håper jo at man er verdt bryet, men jeg har begynt å innse hvilke mennesker jeg har latt i stikken. Og det eter meg opp fra innsiden.

Jeg har takket bestevenninna mi Trine titt og ofte for at hun var der når jeg trengte det, og for at hun fortsatt er der.  Men jeg tenker på dem jeg ikke lot være der, som jeg bevisst holdt avstand til for å skåne, eller for at de ikke skulle bli bekymret. Fortjener ikke de å høre at jeg setter pris på de og?

I går fikk jeg vite at en av de herligste vennene jeg har hatt, skal flytte. Jeg ble sjokkert og helt uten ord egentlig, og tenkte “jamen..!”, helt til jeg innså at jeg har faen meg ingenting jeg skulle sagt.

Jeg har vært en stor idiot, og nå er det ingen vei tilbake. Men forskjellen nå, er at jeg vet at jeg har vært en stor idiot. Så jeg protesterte ikke, eller begynte ikke med noen “jamen” greier. Jeg tenkte at nå er det faen meg nok av den egoismen min.

Så nå skal du flytte. Håper du gleder deg, at du får det fint, at du blir å få en jobb du trives i, at du får mange venner, at du aldri, aldri ser deg tilbake og angrer, og får det så bra som du fortjener. Du skal ikke dø, nei, jeg vet at jeg kan besøke deg å se deg igjen, men fra å ha vært tilnærmet naboer, til at du nå skal bo på andre sida av norge, så er det jo rimelig latterlig at jeg ikke har klart å besøke deg oftere.

Så nå tenker jeg på deg og alt det rare man har gjort.
Jeg husker jeg hentet deg og en kompis, dere hadde vært å gjort pøbelstreker og gjemte dere i grøfta, og hoppet frem når jeg kom kjørende.

Jeg husker når jeg jobbet på bistroen og du å vennene dine satt å herjet med duker og stearinlys på bordene til min store irritasjon, og at jeg tvang deg til å grave i søpla fordi jeg kastet mobilbatteriet ditt der. Jeg så strengt på deg, men når du ikke så, strevde jeg med å holde unna latteren når du sto på hau oppi søppeldunken.

Så begynte vi å jobbe sammen. Jeg syntes du var så rampete at jeg turte ikke å snakke til deg. Jeg husker du brukte å le litt når du så på meg, og jeg var så flau.

Helt til vi en dag begynte å snakke litt sammen. Vi ble jo uadskillelige. På jobb samarbeidet vi og lo og herjet, vi spiste lunsj sammen, og vi jobbet sammen på kveldstid. Alle trodde det var noe på gang mellom oss, og de prøvde ferske oss i tifelle vi holdt på med noen funky greier på jobb. Og vi lo og kniste, for vi var jo som erter og ris. Jeg forsto så godt hva du mente, og du forsto meg bedre enn alle andre. Om jeg danset eller gestikulerte når vi pratet på telefonen, visste du hvilken dans det var, eller hva jeg forsøkte å tegne i lufta med hendene.

Det jeg ikke forsto på jobb, lærte du meg med den største tålmodighet, og det du ikke forsto, forklarte jeg så godt jeg kunne. Vi var et helvetes team.

Jeg har ikke hatt mange venner som jeg har vært så glad i som jeg var i deg, og jeg har vært verdens største idiot som har latt en så enormt kul person gli gjennom fingrene på meg. Det er lett å si “hadde ting bare vært annerledes, hadde det ikke bare vært for det og det..” Men jeg vet at jeg har meg selv å takke. Men jeg tenker på deg for hver dag som går, og kommer til å ta med meg alt vi har gjort til den dagen jeg dør, og jeg kommer alltid, alltid, alltid til å være glad i deg og takknemlig for at jeg var så heldig å få lov å bli kjent med deg. Du er helt fantastisk Jim Fredrik!