Ja så var helga over for denne gangen også. Jeg synes det er fint å kunne bruke helga til å pusle med mitt eget. Ikke være tilgjengelig på telefonen, eller bukke under for stress og lignende.
Jeg har vært så heldig å pådra meg litt brunfarge, og jeg vil påstå at det har jeg jobbet hardt for. 20 minutter sol annenhver dag, betakaroten piller og daglig innsmøring med hudkrem som inneholder litt selvbruning. Så hvor mye av dette er egentlig min egen brunfarge? Hvis jeg slutter på disse betakaroten tablettene og den selvbrunende hudkremen, er jeg egentlig likbleik og kunne spart meg flere hundre kroner av å ikke ta solarium? Det er vel ett av mysteriene denne uka jeg ikke har tenkt å finne ut av, for til helgen er det Sensation som står for tur i Oslo, og samtidig hadde jeg litt tro på at det kanskje ble en liten fotoseanse når jeg var sørpå, men det ser anskje ikke ut til at det blir tid til det.

Så en episode av programmet ” Linni”  på tv2 Bliss i overigår. En slags reality serie med Linni Meister. Jeg har alltid ledd av denne dama og tenkt at hun er stereotypisk bimbo, og egentlig ikke hatt store tanker om henne. Men når jeg først så henne på en episode av 4 stjerners middag, og hun der virket herlig gal, var jeg nødt å se denne episoden av “Linni”. Denne jenta må jo være totalt misforstått. Hun er jo så sprudlende glad, herlig gal, og leken. Hun har fine verdier, og jobber virkelig hardt for seg selv og de rundt henne. Jeg syntes bare rett og slett hun var flott.

Også synes jeg synes sauen Shaun er så morsom! Har kjøpt flere filmer med dette merkverdige fjøs-styret der dyra virkelig har det gående straks bonden snur ryggen til. Herlig barne-tv!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men dette var litt usammenhengende tanketømming, for her kommer fortsettelsen på “100 ting å gjøre før du dør” punkt

090 Sette seg et umulig mål:

Jeg leste en gang en dame som hadde sagt noe sånt som ” Ingenting er umulig. Det umulige har ikke vært gjort ennå, så derfor må det være mulig. “

Sant så sant, men alle har vel følt at de setter seg umulige mål. Og jeg har mange, kanskje fordi jeg er overdrevent optimistisk når jeg først begynner å drømme. Her kommer noen mål jeg har satt meg opp igjennom livet som aldri har blitt gjennomført..

–  Bygge en tidsmaskin for å reise tilbake i tid for å hente meg en dinosaur
–  Lære meg å flyve
– Bli trommis i Metallica
– Bli en vampyr
– Finne en kur mot mensen
– Lære meg tegnspråk
– Lære meg tankeoverføring
– Få alle regninger betalt ved å overse dem
– Bli likt av alle
– Tjene 20 millioner i året
– Bli dyrlege
– Bli fysioterapaut
– Gå ned 6kg på en uke
– Bli best i alt
– Lære meg å trylle
– Legge av penger til tannlege
– Slutte å bruke mastercardet
– Lære å prate med dyr
– Bli jagerpilot
– Finne en varulv i skogen å gjøre den min
– Bli en alv
– Gå i spagat
– Gå regelmessig på trening
– Kunne Lese tanker
– Lese blindeskrift
– Aldri gå opp i vekt
– Aldri bli eldre enn 21
–  Ha det ryddig mer enn to dager av gangen
– Finne en magisk ånd som gir meg 3 ønsker så jeg kan ønske meg 1000 flere ønsker

Nå er kanskje ikke alt dette umulig, men når jeg har forsøkt mer enn tre ganger på noe uten å klare det, gir jeg som regel opp i frustrasjon, og vender aldri tilbake for å forsøke. Jeg var en stund så redd for vampyrer og ufoer at jeg aldri turte sove med vinduet åpent ( da dette er en åpenbar invitasjon til en vampyr), og om kveldene hadde jeg gardinene trukket for og lyset av så ikke ufoer skulle oppdage meg. Pappa hadde i forveien sagt til meg at satelitter i verdensrommet var så bra at de kunne zoome inn å se hvilket merke joggeskoene mine var. Jeg var selvfølgelig ganske redd for at ufoer hadde samme egenskaper.

091: Filetere en fisk

Jeg har filetert fisk mange ganger.  Jeg har aldri filtrert fisk, selv om jeg tror jeg leste på skolen at en spesiell type steinbit går i oppløsning når man fanger den, så den kunne man kanskje ha filtrert. Men jeg vil ikke prøve fange steinbit for å se om det er sant. Fritert fisk har jeg også smakt. Ikke en stor favoritt. Diktert fisk har jeg ikke vært borti. En roman av fisken Bluppe diktert av en annen fisk. Tror det hadde blitt en noe uleselig å våt roman, og da mener jeg ikke våt som i husmorporno. Husmorporno i pocketbøker har jeg aldri forstått meg på. “Han lot sitt bankende lem smyge seg sakte inn i hennes honningsmurte grotte”.. Hva faen er det? Sitter han i ei fjellhule å spiser honning fra en kjepp, eller har han ment å “get it on” med ei budeie i lofoten på 1800 tallet. Men hadde disse bøkene skrevet elskovsscenene så direkte som man kan uten at det skaper reaksjoner, så hadde plutselig boka blitt 256 sider kortere. Så uforståelig hule-smurning er bra bokfyll.

092: Gi blod

Ja sprøyter er jo noe jeg aldri har vært redd! Her kommer kanskje ikke det sarkastiske tonefallet mitt godt nok frem, men du skal vite det, kjære leser, jeg skjærer en grimase og sier høyt for meg selv med kvass stemme “sprøyter ja du liksom, eeeelsker dem!”
Jeg må holdes fast for å bli tatt blodprøve av, og her for en stund tilbake nektet jeg å ta den rutinemessige blodprøven når man skal bytte fra en medisin til en annen som var bedre en den jeg hadde. Så da måtte jeg bare fortsette med medisinen jeg ikke likte noe særlig fordi jeg ikke klarte ta blodprøve. Jeg kjenner jeg blir forferdelig svimmel nå allerede. Ser jeg en sprøytespiss blir jeg kjempekvalm og går i gulvet etter kort tid. Så jeg tror at sprøytenarkomani hadde blitt en billig affære for meg. Jeg tror faktisk aldri jeg hadde klart å få satt den første sprøyta engang.
Når jeg gikk hotell og næring måtte jeg smøre ca 15 kakeformer på en gang, og dette var før formfettboksen kom uten denne gassen alle dreiv å innhalerte. Jeg sprayet og sprayet med disse boksene til jeg sto i en tåkesky av både fett og gass, og ble så surrete i hodet at jeg mener å huske at jeg dro hjem.

Jeg forstår ikke hvorfor de absolutt må stikke deg i fingeren eller i armen å dra ut litervis med blod når pasienten åpenbart ikke VIL, bare for å få analysert noen prøver. På CSI kan de jo finne ut hvor du jobber og hvem oldefaren din var ved hjelp av et hårstrå. Neste gang noen vil ha en prøve av meg, så gir jeg dem et hårstrå eller en negl. For jeg vet jo at det mulig, takket være tv.

093: Drikke absint

Jeg har bare drukket noen shotter med absint, er ikke spesielt glad i annen alkohol en blankt brennevin. Men når jeg jobbet på en kafè i Alta en helg, viste det seg at en venn av meg hadde drukket absint hele natten, og ringte meg noe bekymret å sa “Vær forsiktig når du går inn døra på jobb Christin, jeg er SIKKER på jeg så noen blå smurfer springe inn døra rett før deg, og de er ikke snill!”
Vet ikke om dette høres mer ut som en crack-addicteds mareritt, men jeg så ingen smurfer på jobb den dagen, tross flere advarsler.

094: Ta et friår

Når jeg gikk i 9. klasse tenkte jeg “Nå kan jeg jo skulke, det er jo 10.klasse som virkelig teller!”, så kom jeg i tiende klasse å tenkte “Jeg skjerper meg på videregående, det er jo da det virkelig teller!”, så ga jeg opp rundt april mitt første år på almennfag, og tenkte ” Jeg skjerper meg neste år, da må jeg jo få det til!”, men året på hotell og næring gikk ikke så bra. Etter 2-3 friår, der jeg både jobbet mye eller hadde fri, lærte jeg mye om meg selv og hva jeg ville. Jeg begynte utredning for adhd, og fikk diagnosen som 21.
Da begynte jeg også på skole igjen, og da begynte det gå mye bedre. Jeg fullførte utdanningen, og det med kjempegode karakterer. Friår kan være fantastisk om man står litt fast!

Sånn som nå i dag,jeg har fri denne fine tirsdagen. Jeg sitter å hører på mosen som gror på en stein her utfor huset, også teller jeg UV- stråler. Utrolig spennende.

095: Stå på en talerstol

Jeg er redd store folkemengder. Må jeg prate foran en forsamling begynner jeg å stamme og klarer ikke se NOEN i øynene. Jeg svetter og blir dårlig, og ingenting av det jeg skal si føles rett. Men jeg spilte piano når jeg var yngre, og var nokså god. Musikkskolen hadde framføring, og det var både voksne og barn til stede. Jeg blir litt nervøs når jeg skal gå opp på scenen å spille piano foran alle folka, og traver derfor rett bort til mikrofonen og sier, med så overdreven nordlendingsdialekt at det svir ennå; “No ska æ debuter!”, og går å setter meg ved pianoet. Jeg sitter nå, ca 14 år senere og rister på hodet. Jeg kan være så merkelig avogtil.
Men jeg har stått på en vanlig stol, og det var helt greit egentlig. Lurer på hvordan uttrykket “å stole på noen” ble til. Kanskje stolene i gamle dager var noe uberegnelige og farlige og hvis du hadde nok tillit til noen til å la de fungere som en støtte til dette sitteredskapet, lot du de holde fast stolen mens du satt på den, noe som var veldig stort for denne stolholderen. Men utålmodige som folk er, ble nok uttrykket “stolstøttekameraderi” for lang, så det ble sikkert kortet ned til “å stolstøtte” på kompisen, som deretter ble “å stole”. Eureka!