Lillejulaften. Dagen før selve dagen, den lille dagen som alltid står i skyggen av den noe litt større dagen. Ikke for meg. Her i huset er lille julaften minst like viktig som selve dagen. For i årevis har tradisjonene alltid startet med akkurat denne dagen. Vi i den lille flotte familien vårs har alltid brukt å samles da, i barndomshjemmet mitt, for å gjøre klart til julefeiring av aller ypperste klasse. Jeg og lillesøsteren min har brukt å ta oss av juletre-stjelingen, en tradisjon siden jeg fikk sertifikatet mitt.

Og her overlates ingenting til tilfeldighetene. I sommermånedene begynner jeg sikte meg ut det perfekte juletre, og når lillejulaften kommer, drar jeg og søsteren min på natta og stjeler det. Mamma og pappa vasker og gjør klart hjemme, og hvert år handler de like mye hver for seg, så kjøleskap og frysere er alltid fylt dobbelt opp i forhold til antall mennesker som skal mettes. Det er noe med antall røde dager etter hverandre på en kalender som gjør at folk hamstrer mat, i TILFELLE, mot all formodning at det skulle bli helt skåletomt for føde i løpet av to tre dager. Lite sannsynlig, men det lønner seg alltid å være på den sikre siden.

Treet pyntes slik som vi alltid pynter det, vi legger pakker under, og jeg og faren min gjetter hva som er inni alle. Som regel har vi rett. Og da blir søsteren min sur. Men hun blir fort blid igjen!

Fra forrige år, Juletrepynting. Silje og mamma 🙂

Det pakkes inn julegaver, gjerne gaver som er handlet inn i siste liten, og mange av gavene har ofte et litt humoristisk preg over seg.

Jeg husker en julegave jeg skulle gi en venninne for masse år siden. Jeg kjøpte en stor pose M, flaxlodd, og en kjempestor agurk og vaselin. Når jeg kjøpte dette, var jeg selvfølgelig nødt til å kjøpe tomater og en kinakål i tillegg, så ikke ekspeditøren skulle få bange anelser.

Pappa ga en gang en kjempestor slegge til et av mine søskenbarn i julegave, og søskenbarnet mitt var ikke gamle skrotten! Det endte opp medat han satt å slo den kjempestore slegga i gulvet hjemme i stua deres, til pappas store glede.

Og når jeg snakker om gaver, må jeg nevne en litt merkelig bursdagsgave jeg ga bort en gang. Jeg syntes på den tiden det var hysterisk morsomt å pakke ting inn i kneipbrød av alle ting i verden. Jeg skjærte av skalken på ene siden, og hulte ut brødet og la gaven inni, og knødde skalken på plass, og ga brødet med gavebånd rundt. Den ene venninna jeg ga dette til med en røykpakke inni, så først forferdelig sur ut, inntil hun skjønte at det var noe inni.

Jeg synes kneipbrød som innpakningspapir er undervurdert. Kort som ikke passer til anledningen er også flott synes jeg. I konfirmasjoner passer det bra med “Kondolerer” og inni kortet kan det stå “herifra går det bare nedover!”

Jeg skulle engang i et bryllup til en flott venninne av meg, og hadde vært i sverige eller finnland, og skyntet meg hjemover for å nå bryllupsfesten, og stoppet da i finnland og kjøpte kort til dem. Jeg ante ikke va det sto, men kortet så flott ut med masse svada jeg ikke forsto. Inni skreiv jeg vel noe sånt som “hyva hakkapelita nokian lapin kulta oi! Gratulerer som nygift!”. Det some r litt morsomt er, at det var vel en av de kortene de husket best.

Jeg har ønsket meg metalldetektor i mange år nå, men det har aldri vært å oppdrive i pakkedungen. Kjæresten min har spurt meg flere ganger “hva i all verden SKAL du med en metalldetektor?!”, og jeg svarer noe snurt “hva i all verden skal jeg IKKE med en metalldetektor?!”. Men likevel. Aldri noen metalldetektor. Har du en metalldetektor som bare ligger å støve, tar jeg den gjerne imot.

Jeg var med kjæresten på besøk å møtte halve slekta her om dagen. Det var en slags “skrekkblandet fryd” opplevelse. Det var sinnsykt mye unger, tre stykker hvertfall, alle under 90cm (jeg vet ikke hva det utgjør i alder på barn), og de hylte mye og sprang i sirkler. Det så veldig gøy ut, men siden det mest sannsynlig ikke er sosialt akseptert og reise seg opp å springe i sirkler å hyle med armene over hodet sammen med veldig små mennesker når man er på besøk, satt jeg heller musestille på en stol og forsøkte unngå bli kvalt mens jeg drakk kakao. Det er et merkelig fenomen det med kvelning på mat og drikke. Jeg tror faktisk de fleste tilfellene av det skjer ved finere tilstelninger, eller i sammenhenger der mange fremmede er tilstede. Om kvelningsrefleksen blir trigget av mange fremmede mennesker fordi hjernen føler at “nå er det trygt å kveles, her er det mange som kan gjennopplive meg, så nå trår jeg til og kveles!”, eller fordi man er så anspent at en eneste ekstra spenning i en eller annen muskel i kroppen vil føre til total shutdown og kvelning på stedet. Skremmende er det hvertfall. Jeg skal ikke servere mat og drikke om mange fremmede mennesker kommer til meg. Da slipper de å føle at deres siste time er kommet. Jeg tror heller jeg vil legge ut ballonger de kan blåse opp, eller rockeringer og trappetroll. Kanskje en blokkfløyte.

Jeg har forresten hørt at man kan bruke en potet som lyddemper på en pistol.

Men nå tilbake til besøket hos min kjærestes familie. Noen av dem skulle reise langt med fly dagen etter, og de hadde to unger. De var redde for at barna kom til å være urolige på flyet, og syntes det var litt kjedelig når ungene var helt ville og fulle av lyd på et fly. Det skjønner jeg godt. Jeg har ofte sitti ved siden av slike unger på fly, og da har jeg  mange ganger hadd lyst å trekke i nødstoppen og hoppe av over oulostontori eller noe.

Når det hørtes ut som faren til en av ungene kom med et slags skjult hint om at han ønsket tips til hva man skal gjøre i en slik situasjon, glapp det ut av meg “kloroform og en klut hjelper kanskje?”, og kjøresten min så på meg med et slags “hva var det du akkurat sa” blikk, før han begynte å le. Mannen som satt der lo også, men der og da skjønte jeg at det var visst ikke slikt man bare foreslo helt uten videre.

Men nå sitter jeg her på lille julaften, selveste lille julaften, og gleder meg kjempemasse til å sette i gang med alt som skal gjøres i dag. Det eneste som er litt trist, er at broren min bestemte seg for å være i tromsø i jula, så han kommer jeg til å savne kjempemasse. Får vel ta pakken under armen å dra på romjulebesøk til han istedet.

Kjæresten min skal feire jul her sammen med oss, og det er første gang vi har tatt inn en “utenforstående” i våre juletradisjoner. Det virker som han synes det er veldig morsomt så langt, så det er bra.

Fra forrige år, Mamma, Silje, Meg og Ove river opp gaver :p

 

 

Meg, strålende fornøyd forrige julaften. Nei, jeg er ikke full på bildet, ettersom jeg ikke drikker på julaften 🙂

 

Min kjekke storebror, på julaften fra forrige år 🙂

 

Vi gjør oss til for fotografen :p

Og med dette må jeg ønske deg og dine en riktig god jul. Håper dagene som kommer gir deg mye glede med dine nære og kjære, eller helt alene om du heller foretrekker det. Uansett, atter en gang, God Jul 🙂

<3 <3 <3 <3 Jule-klisj fra Mattilakken <3<3<3          *<:)     <—-julenissesmiley!