Hei kjære leser!

Jeg ligger nå på sofaen hos min kjære mor i Alta, eller jeg har bare en mor, ikke flere mødre på forskjellige steder, der en av dem tilfeldigvis holder til i Alta. Vi prøver på nytt.

Hei, bla bla, ligger på sofaen hos min eneste mor som tilfeldigvis bor i Alta. Eller det er vel strengt tatt ikke tilfeldig, ettersom hun valgte å jobbe og bo her, så vi prøver på nytt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Blablabla ligger hos min eneste mor, som bor i Alta fordi hun valgte det av egen fri vilje. Sånn, da er tilfeldigheter og misforståelser rundt eventuelle slektskap og temaet om ting som hender pga skjebnen ordnet opp i.

Jeg småhater telefonen min litt. Jeg må slå den av og på 1600 ganger om dagen, og om jeg ikke gjør det, så gjør den det selv. Jeg lengter på en måte litt tilbake til da mobiltelefoner var en smule mer pålitelig. De hadde jo selvfølgelig ingen heftige funskjoner, med andre ord, mindre ting som kunne gå galt.

Min første mobiltelefon fikk jeg i julegave. Jeg husker det veldig godt. Esken var kanskje på størrelse med en skoeske, og oppi lå en Motorola, på størrelsen med en mannesko. En over gjennomsnittet stor mannesko. Den hadde attpåtil en antenne man måtte trekke ut for optimal dekning, noe som gjorde at den hadde et “vingespenn” på ca 50 cm. Det kan hende jeg overdriver, men dette er mine øyenvitne-beretninger, og som fakta sier, kan man ikke alltid stole på et øyenvitne. 

Jeg skjærte hull i et pringles-lokk, og stakk den på tuppen av antennen, slik at det så ut som en parabol. Det ble veldig fint, og gjorde telefonen ennå mer upraktisk å bære med seg. Jeg kunne ikke få slike bamser og annen dritt folk lagde på sms med tall og tegn, ettersom displayet bare hadde plass nok til to rader. eller linjer, med tekst. For hver melding jeg sendte, måtte jeg “viske ut” den forrige. Dette tok forferdelig lang tid. Jeg trot ikke den hadde noen spill, og jeg tror heller ikke jeg hadde den med meg overalt, ettersom jeg ufrivillig begynte sagge om jeg hadde den i bukselomma. Om jeg da hadde lommer som var store nok. Men det var kult med mobil, og jeg begynte ta i bruk forkortelser som “gid” for “gla i deg”, “ik” for “ikke”, osv. Superheftig.

På den tiden var det også mulig å sende gratis sms’er ved å skrive inn andre meldingssentraler, feks via land i afrika. Da lå man gjerne hele natten og sendte sms’er, så lenge det måtte vare før meldingssentralen ble sperret. Om man var ordentlig rask, kunne man sende hundrevis av gratismeldinger idet man gikk fri for peng på kortet også, og da gjaldt det skrive så mye som mulig, fortest mulig. Jeg husker mamma ble irritert når jeg satt å tekstet i stuen, fordi jeg skrev så mye og så fort at det hørtes ut som et lite insektsmaskingevær som satt og pepret løs i sofaen. På den tiden ble det også holdt konkurranser i sms-skriving, der det gjaldt å skrive en bestemt tekst på kortest mulig tid.

Så fikk jeg ny telefon. En nokia 5110. Og for alle dere “kidsa” der ute som ikke fatter hva jeg prater om, ser den ca slik ut:

Her ser du herligheten! Den var bare helt rå! Den hadde spillet “snake”, og det var stortsett det hele. Denne tålte ALT! Når jeg dusjet, hadde jeg telefonen med meg inn i dusjen, og sto å tekstet mens jeg vasket håret. Den ramlet i snøen, og ble funnet noen timer senere, og overlevde helt fint. Den ramlet i bakken, den ble kastet i bakken, ja den overlevde alt. Hadde Bear Grils eller Lars Monsen vært en telefon, så hadde han vært en 5110. 

Denne telefonen kunne man også pimpe. Jeg kjøpte slim-batteri, som gjorde telefonen ca 19 cm slankere, noe som utgjorde en enorm forskjell både ergonomisk og kosmetisk. Man trengte ikke lengre ha never som en baseballhanske for å holde rundt den. Den ble med ett mye mer sneksi. Så skrudde jeg av antennen, og erstattet den med en “glassantenne”, som blinket rødt hver gang telefonen ringte eller fikk melding. Superfancy! Og så til rosinen i pølsa; skyvedekselet. Det var så kult med alle dekslene man kunne ha, favoritten var kameleondekselet som såvidt skiftet farge når du vridde på telefonen, fra grønn, til grå eller en slags blå (wow), og selvfølgelig skyvedekselet som fikk telefonen til å se helt ekstremt mongofancy ut. Det var helt nifst. OG! Man kunne bytte ut logoen! Med å lage sin egen feks! Husker dere det? Hvilken logo hadde du? 

Det tok ikke lang tid før 5110’en ble en smule utdatert. Mange begynte få 3210, som etter min smak så ut som en flat liten dildo, men den kunne man lage ringetoner på selv, noe som gjorde meg litt sjalu. Den hadde også to eller tre ekstra spill i tillegg til snake, noe som OGSÅ gjorde meg sjalu.

Men det var en telefon jeg alltid ønsket meg, som jeg desverre aldri fikk, og det var Matrix-telefonen. Jeg elsket jo matrix-filmen, og når Neo snakket i den mongofete mobilen, ble jeg helt mo i rana, for å si det pent.

Se på denne! Den er liksom bananformet for å ligge mest mulig klint inntil hodet, for å forsikre brukeren om at hjernekreft ikke er langt unna! Jeg synes fortsatt den er stilig!

Etter dette ble mobilene bare mindre og mindre. Jeg ønsket meg en nokia ei venninne av meg hadde, som var så liten at hadde jeg satt meg på den, så hadde jeg kanskje aldri funnet den igjen. Den hadde også blått display, noe som gjorde den kul og fancy.

En gang leste jeg i et blad at Sony og Ericsson hadde slått seg sammen, og planla å lage en mobiltelefon du kunne høre ordentlig musikk på, og ta ordentlige bilder med. Jeg tenkte “ja jøss, GOOD LUCK!”, og så tok det noen år, og der var jaggu meg telefonen de hadde planlagt.
Jeg husker jeg tvilte på dette fordi vi hadde engang et blad hjemme som telenor hadde laget, en slags tegneserie, om hvordan telefoni og kommunikasjon kom til å utvikle seg i årenes løp. I bladet var det bilder av noe som så ut som et armbåndsur med små tall og en skjerm der du skulle kunne se hvem du pratet med, og denen teknologien skulle være klar i 1997.
Jeg husker 1997. Ingen jeg kjente hadde en slikt armbåndsur-telefon du kunne se noen som helst i. Så da var det kanskje ikke så rart at jeg tvilte på sammenslåingen mellom Sony og Ericsson? Nå er Sony Ericsson Sony Ericsson. Man sier liksom ikke sony, eller bare Ericsson lengre. Men da jeg var yngre var de to helt forskjellige. Så rart!

MIn første touch-telefon var en rosa LG av et eller annet slag. Jeg skreiv så mye feil, og skjønte ingenting, at den smurte jeg i veggen i forbannelse.
Forrige år gikk fra mobiltelefon med ordentlige taster, til en touch telefon igjen. En samsung galaxy. Den fungerte veldig bra, og det tok et helt år før jeg byttet den ut med Samsung galaxy s2.
Jeg kan ikke påstå st jeg er like knytt til disse nye telefonene på samme måte som jeg var før. Jeg aner ikke hvor mange mobiltelefoner jeg har hatt, men det er et fåtall jeg faktisk husker, og dom jeg tenker på som ordentlig gode telefoner. Jeg er jo selvfølgelig knytt til telefonen på en helt annen måte nå, om jeg føler jeg har glemt telefonen noen plass, får jeg jo et lite hjernedrypp og et slag, og akutt nyresvikt på en og samme gang. Telefonene inneholder mye mer nå til dags, noe som er veldig skremmende. Bilder som ikke skal komme i feil hender, meldinger, ja mange bruker jo mail på telefonen også, slik at alt som er så forbanna hemmelig er jo total krise om det skulle bli borte. Det jeg tror jeg synes hadde vært verst om jeg mistet telefonen og noen fant den, var om de så alle bildene jeg har prøvd å ta av meg selv, for å få et pent bilde liksom. 30 bilder på rad der jeg sitter akkurat likedan, bare vrir på hodet og litt forskjell på ansiktsuttrykkene.  

En gang hadde jeg ikke råd til å betale telefonregningen min på veldig lenge, og ble da uten telefon en stund. De første dagene var helt grusom. Jeg fikk panikk av å ikke kunne sjekke facebook hele tiden, ringe, sende meldinger osv, men så glemte jeg litt at jeg hadde telefon. Jeg sluttet å ta den med overalt, og trangen etter å trykke på den hvert femte minutt forsvant gradvis. 

Før var mobilen en diger klump du bare brukte til å skrive masse svada til noen venner, meldinger som ikke var viktige, og heller ikke av noen større betydning. Det var mer avslappende å ha telefon da. Jeg angrer den dag i dag på at jeg byttet bort den kjære 5110’en min i en kasse øl bare fordi det var 16 mai og jeg skulle på fest. Hadde jeg visst at nesten alle telefoner etter det skulle bli en skuffelse, hadde jeg beholdt den med nebb og klør, og verst av alt så hadde den sikkert fungert den dag i dag!

Bortsett fra at samsungen min streiker flere ganger for dagen, så må jeg innrømme at jeg synes den er nokså bra egentlig. Jeg må bare få levert den inn på reparasjon, men det er jo heller ikke barebare, for noen ganger føles det jo som livet mitt avhenger av den telefonen, så jeg er redd for å miste alt som er på den om jeg leverer den inn.

MEN, nok om mobiltelefoner, nå er det natt!:)

Husk å ikke opphold telefonen for nært kjønnsorganet ditt, eller andre plasser som ser ut til å fange opp stråling på en lite bra måte! God natt kjære leser!:)