Hallo igjen!

På søndagen bestemte jeg meg for å gjenopplive en tradisjon fra barndommen. Å gå Mikaltindmarsjen. Mikaltind er en topp i Kvænangen på 492 m.o.h, som mange liker å paraglide fra. Jeg liker ikke å hoppe utfor høye fjelltopper i Mary Poppins stil, og basere hele min eksistens på at et stykke plastikk skal holde meg i live til jeg lander med beina i funksjonabel tilstand på bakken.

En gang i året er denne marsjen, der du går rett opp og ned, og mottar en medalje for strevet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er lenge siden jeg har fått noen spesielle utmerkelser, medaljer og diplomer, så når jeg hadde sjangsen, var jeg bare nødt å gripe den.

The Target..Mikaltind

Agent Berit, fulladet av gadgets og hi-tech utstyr for å få oss til topps! Power-back-pack fylt med anabolt vann, hi tech klesplagg som preller av seg vann(!), infrarødt og helt vanlig rødt kamera og en sammenleggbra lomme-AK-47 i tilfelle vi møtte på dørselgere på toppen.

Helt til topps kom vi oss, og her chillaxer Berit, mens hun elegant viser oss e6’n som går gjennom Kvænangen. I Tyrkia tar fotografene bilder slik at det ser ut som du holder sola, mens her i Kvænangen holder vi bare hånda sånn at du ser nærmeste hovedvei. Fluktmuligheter må man ha!

Brannstigen utfor soveromsvinduet mitt. Neida, her er nederst i tårnet, og oppover. Tårnet ser veldig likt ut som Eiffeltårnet. Tror de må ha hentet inspirasjon herifra!

Her så jeg mitt snitt til å tigge noen kroner fra de andre som gikk marsjen. Tror jeg klarte få 24,50 i pappkoppen før jeg gikk ned, og da gikk jeg ned i forbannelse over at en gjerrigknark hadde gitt meg 50 øre. Hvis du gir penger som ikke er verdt noe så har du ikke gitt noen ting! Det står i bibelen.

Neida.

Her ligger jeg, møkkstolt av å ha gått HELE veien opp, uten å måtte få hjerte-lunge redning, organ donasjon, assistanse fra seaking eller forsvaret, blitt bært i bæresele  av Berit, ELLER bitt meg fast i lårhalsen på en forbipasserende gaupe, som sprang opp i panikk for å hoppe utfor paraglider-kanten for å bli kvitt klebe-demonen (meg). Ser du hvor stolt jeg viser fram medaljen? Jeg har hatt den på meg på butikken, og på arbeid, og når jeg henter posten, og hver gang jeg er på do sitter jeg og kysser på den og kaller den for min dyrebare.

Her omadresserer jeg all posten til en eller annen intetanende fjellboer. Egentlig ble jeg superinspirert av den tynne lufta så høyt oppe at jeg ikke kunne vente med å begynne skrive en roman. Denne romanen het “Moby, not just dick”

Se på denne flotte utsikten. Den har jeg laget selv.

Her er jeg på en skikkelig nedtur, eventuelt på tur ned, og det var litt trist. Jeg syntes det var noe veldig cocky og fint og kunne ligge helt avslappet på toppen og smile til de som kom pesende opp, mens jeg småivrig holdt fram medaljen så alle kunne se.

Det er fint at folk har kamera med på slike turer så folk får bekreftet at jeg også er i bevegelse avogtil.

God natt 🙂